Once again…

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, hvordan programmet skulle bli for uken. Jeg visste jo om måltidene så klart, sier seg kanskje selv når jeg er innlagt for spiseforstyrrelser, hadde ikke noen tro på at jeg kunne snakke meg vekk fra det heller. Jeg regnet med at vi kanskje skulle bli med på timen med fysisk aktivitet, at det ble en time eller to med behandler, men ellers ante jeg ikke en pøkk. Jeg fikk nesten litt bakoversveis da jeg leste på programmet at vi skulle ha medspisere på den første lunsjen vår (behandlere altså), og at vi skulle ha veiledning i forhold til middagen. Skjønt den veiledningen visste seg kun å være at en fra teamet var rundt oss ved forsyning, om noen lurte på noe. Jeg lurte ikke på noe.

Den første timen vi hadde på mandag, altså i går, pokker så forvirret jeg blir av dagene her..så fikk vi beskjed om veiing! Veiing for pokker! Det hadde jeg ikke sett for meg, det var ikke med i beregningen. De så helst at vi gjennomførte det, så jeg prøvde i grunnen ikke komme meg unna det. Jeg vet hva jeg veier på min vekt, og jeg vet forskjellen på vekten min og den her. Jeg fikk i det minste velge tidspunkt selv, så jeg sørget for å få gjort det før frokost. Så i dag var dagen. Det var primærkontakten min som hadde veiingen, sånn det også var på hovedoppholdet. Jeg freaket ikke ut selv om tallet her viser noe høyere, og bare det var en god følelse. Selvsagt måtte jeg også ha en samtale i etterkant, jeg hadde i grunnen ikke sett det komme heller, skjønt det burde jeg jo nesten ha gjort. Samtalen varte en hel time.. Det har vært slik og sånn, det er sånn og slik. «Kan du gjøre sånn? Kan du prøve slik?». Akkurat nå kan jeg ikke det. Har du vurdert? Ja. Vil du? Vet ikke. Det er bra, det er ikke bra. Jo, ja, nei, jeg vet.. blablabla. Senere hadde vi en undervisning, en repetisjon av noe vi har gått gjennom tidligere. Det var på noen måter i tråd med samtalene jeg har hatt så langt. Jeg var klar over hvordan det hele virker, hvor jeg er i prosessen, hvor jeg kan havne, hvordan det kan svinge osv osv. Akkurat nå er jeg der jeg er, og kanskje er det meningen at jeg skal være her jeg er akkurat nå (i sykdomsbildet), og så er jeg i en prosess oppi hodet mitt, vel, hvertfall den ene delen av hodet mitt.

Jeg må si at jeg er heldig som faktisk får enda en time med behandleren min her, 3 samtaler i løpet av en uke er bra. Vi skal vel gå gjennom scorene på skjemaene jeg gikk gjennom før innleggelsen nå, sammenligne med tidligere. Der vil det vel komme tydelig fram hvor det er framgang og hvor det er tilbakegang. Jeg har jo også pratet om det, så sånn sett vil det vel ikke komme noen sjokk. Vil jeg tro. Jeg ble litt overrasket i dag da primæren min sa at hun ser at jeg er trist og ikke har det så bra, at øynene mine ser så triste ut. Og jeg bare..høh? Jeg er ikke trist akkurat nå hvertfall, jeg er glad for å være her og treffe alle. Det er mye humor, vi ler ofte og har det fint sammen. Kanskje jeg bare var trøtt? Jo, jeg var litt trøtt, var jo tross alt opp tidlig. Kom nesten som et sjokk på meg. Hva pokker liksom? Trist? Jaja, kanskje de ser forskjell på ulike områder, uten at jeg selv ser det, føler det eller opplever det sånn.

Vi har hatt fysisk aktivitet i dag, og timen passet meg utmerket. Først litt spinning, så fikk vi trene styrke på eget vis. Hurra. Jeg kunne kjøre noe av det programmet jeg kjører på hjemmebane med andre ord. Jeg fikk svettet bra, og brukt kroppen slik jeg pleier. Det eneste kjipe, var at han treningspedagogen vi alltid hadde (med noen få unntak) var på kurs i dag. Selvsagt var han på kurs, for det var jo den siste timen vi ville ha fått med han. Flott. Jeg fikk i det minste slengt meg rundt halsen på han i går. Jeg skal vel heller ikke si at jeg aldri kommer til å søke meg inn på et nytt opphold igjen, for behandleren min hjemme, og jeg har pratet litt om det. Jeg vet at jeg sikkert hadde hatt godt av det. Jeg er ambivalent, men det er jo ikke akkurat noen nyhet. Tiden får bare vise.

 

12 thoughts on “Once again…

  1. Fint innlegg som vanlig. Jeg fikk også høre for mange,mange år(90-tallet) siden at jeg var trist mens jeg følte med glad og fornøyd da. Kommentaren ga meg mye å tenke på. Det er vel kanskje noe sannhet i at øynene er sjelens speil, jeg hadde det jo generelt ikke så bra da, følte bare at jeg hadde noen gode dager. Ellers er det godt å lese at du stort sett har det bra der, Laila! Klem til deg:-)

    • Det er sikkert noe i det, og sånn generelt sett, så har jo ting vært litt på hell. Så det at andre ser det bedre enn hva jeg gjør, det stemmer jo veldig ofte.
      Tusen takk snille du🙂

  2. behandlere kan sikkert se ting som vi selv ikke ser, men de kan jo også ta feil (heldigvis). Bare du er inni hodet ditt og vet svaret🙂

    Angående nytt opphold – om en tenker at ny kunnskap, teknikker og mål er som en vakker men skjør glassvegg som det kan rase litt av etterhvert, så vil det kanskje være lurt å bygge den så sterk som mulig? Eller – mye kortere sagt: jeg har tro på at overdose kan være bra.

    Nye mønstre tar tid å arbeide inn, 3 måneder (?) er ganske lite i den store sammenhengen.

    Girl Power!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s