Det er enklere å være destruktiv

Trene mer, kaste opp, reduser mengden mat, fjerne visse typer matvarer, sult. Dette er mestringsstrategier jeg har brukt i mange år nå, jeg kan dem, jeg takler dem, jeg håndterer dem, og jeg klarer stå i dem. Å stå i følelser kan være veldig godt, å holde det ut, håndtere dem. Ved å bruke disse mestringsstrategiene så flykter jeg fra følelsene og tankene som kommer, jeg slipper å forholde meg til dem, samtidig som de rettferdiggjør sykdommen min, det faktum at jeg er en bulimiker. Jeg har lov til å trene mer enn det kroppen har godt av, jeg har lov til å kaste opp, jeg har lov til å sulte meg, jeg har lov til å fjerne matvarer som ikke er lov å spise, jeg har lov til å redusere mengden mat, fordi jeg har bulimi. I følge spiseforstyrrelsen så er dette en selvfølge å gjøre, det er sånn sykdommen forløper, det er en del av gamet med å ha en spiseforstyrrelse. Jeg har bulimi, ergo jeg kan kaste opp, jeg har bulimi, ergo jeg kan trene mer, redusere mengden mat, fjerne visse typer mat, sulte meg. Det er mestringsstrategier som er skadelig for kropp og sinn, men det er vondt å kjenne på følelsene som kommer om jeg ikke bruker dem, og dermed blir det enklere å tenke at vondt skal vondt fordrive, enn å kjenne på følelsene som kommer om jeg ikke bruker disse metodene.

Det er enklere å overspise og kaste opp enn å gråte, det er enklere å trene mye enn å kjenne på den indre uroen, det er enklere å reduser mengden mat, og visse typer mat enn å gi kroppen næring, fordi da blir jeg også mett. Å være mett gjør vondt, å være mett gjør at jeg blir blir veldig oppblåst, magen vokser i dobbel størrelse, sprenger på. Å spise mat og drikke uten å kaste opp gjør at kroppen får det den trenger, og den tar til seg alt den kan, og vekten går opp. Vann og fett, samme hva det er som gjør at vekten går opp, det spiller ingen rolle, fordi vekten går opp, det medfører at jeg får mer å drasse på, kroppen blir tyngre. Det er enklere for meg å overspise og kaste opp, trene mye, spise og beholde lite, enn å akseptere at vekten går opp. Å akseptere kroppen blir vanskeligere i takt med at vekten går opp. Da klarer jeg ikke å se at det jeg har oppnådd så langt i behandlingen har vært bra, fordi konsekvensen er vektoppgangen. De spiseforstyrrede tankene forverrer seg, demotivasjone øker, det blir vanskeligere å spise, trening blir til tvang. Selv om symptomene er kraftig redusert, så føler jeg meg sykere mentalt. Det er vanskeligere å være her, og holde ut. En behandler her sa til meg i dag at jeg i løpet av oppholdet her har blitt bedre til å uttrykke meg, noen sier at jeg har mer utsråling og har mer glød i øynen. Jeg klarte takke for det, tolke det sånn det var ment, men inni meg er det bare kaos og frustrasjon.

Poenget med å være her handler ikke om å bli flinkere eller å bli bedre til noe, men å få til endringer. Det handler ikke om at jeg ikke var flink før, for hva er vel egentlig det å være flink? Endringer er det som må til, forandring fører til endring. Det handler om å føle seg bra nok som man er. Selv om jeg har fått til mange endringer her, så føler meg meg fortsatt veldig syk på en del områder. Spesielt på det området som omhandler syn på kroppen. Jeg klarer ikke akseptere kroppen min, endringene den har gått gjennom. Jeg føler meg ikke bra nok som jeg er. Men jeg har holdt ut, stått i det, jeg gråter, jeg er sint, jeg uttrykker meg og prøver å finne de rette ordene for å forklare, sette ord på tankene og følelsene. Jeg spiser mine 4 faste måltider, jeg spiser regelmessig. Jeg synes det går greit med frokost og kveldsmat. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg burde (et farlig ord) fått til mer, at det burde vært enda større endringer. Jeg hadde ikke noen forventninger om å komme ut herifra frisk og rask, målsettingene min var, og er, å få med meg nyttig verktøy som jeg kan bruke når jeg skrives ut. Jeg har fått med meg en del allerede, men jeg hadde på en måte likevel trodd at jeg etter så lang tid kanskje hadde kommet enda lengre. At mat var enda mindre skummelt enn det faktisk er. At tankene skulle være mer frisk, at følelsene ikke skulle føles like vonde. Jeg har kun igjen 40 dager av behandlingen, inkludert juledagene som for meg varer i 11 dager, eller 10.5 for å være helt nøyaktig.

Tiden tikker og går, og jeg stresser litt på en måte. Her jobber jeg med det jeg må, fordi det forventes, fordi jeg har regler å forholde meg til, og jeg er her frivillig, jeg vil gjøre det jeg kan, og få mest mulig utbytte av innleggelsen. Men de spiseforstyrrede tankene er fortsatt veldig gjeldende for meg, og derfor føler jeg også at det er veldig frustrerende at de fortsatt er så tilstede, at det jeg har klart så langt på en måte ikke er nok, bra nok, fordi vektoppgangen er blitt så stor til nå. De spiseforstyrrede tankene forteller meg derfor at jeg burde ha kastet opp, trent enda mer, og redusert på kostlista, for da hadde kanskje ikke vektoppgangen vært så stor. Jobben hjemme etter utskrivelsen vil være en gigantisk utfordring for meg, og jeg klarer akkurat nå ikke å se hvordan jeg skal klare meg, hvordan jeg skal holde det ut. Jeg har fortsatt litt tid igjen, ting kan endre seg ennå, men jeg trodde jo i forkant at større endringer skulle ha skjedd fram til nå. Kanskje jeg likevel satte lista litt for høyt før jeg kom inn, for jeg har jo tross alt likevel fått til en god del endringer allerede. Jeg synes bare det er så fordømt vanskelig å jobbe meg gjennom dette her, men jeg visste jo også at det kom til å bli vanskelig. Jeg gir selvsagt ikke opp, jeg skal også forholde meg til reglene og rutinene resten av oppholdet, skjønt jeg vet at jula kan bli fordømt vanskelig. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det vil gå greit i jula, men jeg håper jo det. Jeg vil sette meg den målsettingen at det skal gå bra. Men tanken om at de destruktive mestringsstrategiene er enklere å gjennomføre er selvsagt sterke i meg i forhold til å holde ut de vonde følelsene som kommer på tunge dager, fordi vondt skal vondt fordrive er lettere å stå i, det er den enkleste veien å gå, men også den feigeste kanskje. Feigt blir kanskje feil ordvalg, men skal jeg kjempe, så kan jeg ikke bli liggende, selv om det er det enkleste. Å bli liggende er det samme som å gi opp, og jeg vil jo ikke gi opp. Men å endre fokuset fra kropp og vekt er vanskelig, veldig vanskelig.

Ett av mine favoritt mottoer er: «If you fall seven time, stand upp eight.» Jeg har fortsatt en lang og vanskelig jobb foran meg.

«Life isn’t about how to survive the storm, but how to dance in the rain»

Tygg og svelg.

Jeg aner alvorlig talt ikke om jeg er våken eller skriver dette i søvne nå. Jeg føler meg som en lurvete zombie her jeg ligger utslått oppi sofaen. Prøver å få lest litt i ei bok, men øynene glipper så halvveis igjen for hver setning jeg leser. ( jeg er vel kanskje egentlig våken i utgangspunktet da..?) Jeg kom meg hvertfall opp og ut av senga i morges, jeg klarte å ordne meg mat, men det var usigelig kjedelig å tygge og svelge. Mett ble jeg også, det liker jeg fortsatt ikke. Jeg fikk også slepet kroppen på møtet i idrettsgruppa, men der ble vi jo bare sittende og prate om spinning syklene som ikke henger på greip. Vi har vel tatt opp det temaet hver bidige gang, uten at det blir gjort noe med. De sier de har sett på dem, men mange av dem er like hengslete. Møtet varte et helt kvarter.

Tirsdag betyr fysisk aktivitet, og som alltid er de utendørs. Utendørs aktivitet fristet ikke i dag, men jeg ble i det minste svett, og pulsen steg noen hakk. Men glad som jeg var over at dette er en dag vi kan røre på liket, så spinnet jeg en halvtimes tid i tillegg før det var mer mat i magen. Tygg og svelge, get it over with. Deretter var det time med behandleren min. Måtte selvsagt fortelle om hjemmeuka, hadde den gått bra? Joda, neida. Jeg overlevde, gjennomførte. Siden vekten var opp så mye, så klarer jeg ikke å se tilbake på uka og si at den gikk så bra likevel. Det betyr bare at spiseforstyrrelsen vil ha mer makt, trene mer. Det kverner og planlegges oppi topplokket, kaos, sinne og frustrasjon. Jeg føler det hele bare håpløst og fortvilt nå. Jeg er sliten og oppgitt. En crappy dag.

Nå skal vi snart ha undervisning om rus, og jeg lurer på om vi skal drikke oss snydens eller ei. Sikkert ikke, men timen hadde garantert blitt mer lystig. Så er det jo mat igjen da, hipp hurra og hurrameg rundt, begynte nesten å lure på om de skulle sulte oss halvt ihjæl. Ellers har jeg fått avtalt at vurderingsoppholdsgruppa kommer ned og prater med oss i kveld, jeg følger bloggen til ei som er der, så det blir kjekt. Nå er bare spørsmålet om jeg får dratt kadavret opp av sofaen her, ligger litt for godt kjenner jeg. Får vel finne en litt ubehagelig stilling, sånn at jeg ikke har annet valg enn å reise meg. Dette er bare ikke dagen, dessuten er det fisk til middag i dag, Jippi kayay. Men alternativet med ostesnitzel er ikke akkurat bedre, pest eller kolera. Lifes joyfull today.

Mandag igjen…

Det var rene lykken å komme tilbake til Modum igjen i går. Hele dagen i går var faktisk veldig bra. Jeg kom meg opp grytidlig for å fly mot Gardermoen. Flyturen gikk forsåvidt greit, jeg hadde egentlig plass ved midtgangen, noe jeg kan spare meg for, men jeg kom som en av de første ombord, så jeg satte meg nå bare å venta til det kom noen som skulle trykke seg inn på de innerste setene. Det var riktignok ikke plass til å trykke seg forbi, for det var knapt nok plass til å sette fra seg beina der. Men så kom det en dam da, som hadde vindusplass, men hun sa at jeg bare kunne hoppe innover, så kunne hun sitte ved midtgangen, hun likte best å sitte der. For en lykke! Jeg kunne ikke akkurat hoppe innover da, men jeg makket meg hvertfall mot vinduet. Tåka lå tjukt over flyplassen, og i tillegg var det vind og litt sørpe på vei ned fra oven. Det endte selvsagt opp med en del turbulens. Jeg er ikke så glad i turbulens, så hjertet gjorde noen byks mens jeg satt noen hundre meter over bakkenivå. Flyet hverken styrtet eller kræsja, og jeg kom trygt på bakken på Gardermoen. Deretter kom jeg meg til Ski, hvor jeg fikk noen timer sammen med søstra mi, og mine to tantebarn. Vi tok oss en tur på ei julemesse på en barneskole der, hvor jeg traff på en god venninne av meg som jeg ikke har truffet på en mannsalder, og vi fikk med et korps bestående av noen barneskoleelever. De skulle spille noen julesanger. Jeg hørte ikke hvilken sang det var de spilte først, det fikk jeg vite først da han duden som kanskje var læreren dems, opplyste oss det. Jaha tenkte jeg, det ligna jo skikkelig.

Utpå kvelden føyk jeg videre mot Asker, hvor ei i gruppa mi plukket meg opp før vi kjørte mot Vikersund, og Modum. Det var veldig koslig å treffe igjen de andre, bare det å komme inn på Modum var lykke. Klemming og kjappe oppsummeringer av hjemmeuka mens vi kikket på «Åndenes makt». Så var det starten på en ny uke igjen da, og ukestart er alltid en dårlig start her for meg. Veiing. Jeg var litt redd for at jeg kanskje hadde spist litt lite mens jeg var hjemme, men det hadde jeg jo selvsagt ingen grunn til å tenke. Vekten fortsetter å gå opp, og jeg er nå kun 300 gr. unna den grensen hvor jeg virkelig ikke vil gå over, dvs at neste mandag havner jeg i kjelleren for alvor. Jeg gikk like fort ut av veierommet som jeg gikk inn. Jeg gikk rett opp på rommet, fikk på meg klær, og gikk ut mens tårene trillet. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal holde ut dette. Hadde ikke lyst å komme tilbake til middagen, hadde virkelig ikke lyst å spise. Jeg hadde lyst å spy, nekte å fortsette sånn. Gjør de ikke flere endringer på kostlista mi nå, så vet jeg ikke. Jeg føler bare for å tvangstrene, trene mer enn jeg har «lov» til her. Dette her går bare ikke, jeg ønsker bare så inderlig at den helvetes vekta skal stoppe snart! Jeg har med andre ord gått opp en hel forbanna kilo til på 2 uker. Sikkert ikke mye vil dere si, men jeg har altså totalt gått opp 11 kg her i løpet av oppholdet, det er jævla mye. Og det forsterker bare tankene om å redusere matinntalet når jeg kommer meg ut herifra, og trene enda mer. Jeg kommer til å legge inn forespørsel om mer treningstid her, dette her går ikke, det demotiverer meg så inderlig mye.

Primærkontakten min og jeg har prata om at vi skal jobbe med kroppsfokuset mitt framover, jeg klarer ærlig talt ikke se for meg hvordan jeg skal takle å akseptere kroppen når vekten bare fortsetter og fortsetter oppover. Jo mer vekten går opp, jo mer misliker jeg kroppen. Jo mer hater jeg den, jo mer vil jeg redusere matinntaket, jo mer vil jeg trene. Men snill som jeg er, så har jeg selvsagt beholdt maten min i dag også. Men faen som jeg hater all denne spisingen, og denne vektoppgangen som aldri stopper opp. Hvor blir stabiliseringen av? Stabilisering in my ass.

Dagens positive: Jeg fikk julekort fra Hannah, tusen takk skal du ha, har hengt det opp på veggen min.

Hvorfor velge behandling?

Warning: himla langt innlegg.

Etter å ha vært syk i så mange år, og sykdommen er veldig integrert i hverdagen, så er det skummelt å begynne i behandling. Grave i fortiden, finne ut hvorfor sykdommen oppstod, hva har gjort at den har blitt opprettholdt, dele tanker og følelser, jobbe med symptomer, finne andre løsninger osv osv. Det er en tung og vanskelig oppgave å skulle jobbe seg frisk. Det ligger mye skyld og skam bak det å ha en psykisk lidelse, og det kan derfor være veldig vanskelig for mange å åpne seg, la andre få vite ting de har vanskelig for å dele. Og med tanke på at sykdommen har vært en stor del av livet i mange år, så kan det også være vanskelig å vite hvem man er uten sykdommen. Hvordan skal man håndtere tanker og følelser om man ikke lengre skal bruke de strategiene man har brukt så lenge? Hvordan klare å unngå å ty til destruktive handlinger? Hvordan klare å face det man er redd for, hvordan takle alt det vonde som kan kommer fram under dialog med behandler? Mange vegrer seg for å begynne i behandling, fordi de ikke ønsker, eller klarer å ta fatt i det som trengs å bli tatt fatt i. Mange har opplevd vanskelige og vonde ting, ting de kanskje ønsker å glemme og gjemme, uten at de klarer å glemme og gjemme. Mange har vanskelig for å gi slipp på sykdommen, fordi den er tryggheten i hverdagen, det de kjenner til, det de kan best. Det finnes mange ulike forklaringer på hvorfor mange finner det så vanskelig å ta det første steget inn i behandling.

Det tok meg 11 år før jeg tok det steget. 11 år med lite mat, mye mat, overspising, oppkast, sult, trening og andre destruktive handlinger. Men hvorfor tok det så lang tid lurer du kanskje på? Vel, spiseforstyrrelsen var min trygghet. Mitt sikkerhetsnett. Det var min måte å håndtere livet på. Sykdommen tok mer og mer fatt i meg med årene som gikk, til slutt satt jeg bom fast. Kom meg ikke løs, og jeg trodde på spiseforstyrrelsen, levde etter reglene den satte, tok på meg oppdragene den ga. Jeg lærte spiseforstyrrelsen å kjenne inn og ut, jeg ble god på den. Jeg mestret den, jeg visste hva jeg hadde, det ble min måte å mestre alt som kom over meg på. Jeg klarte samtidig å opprettholde jobb, skole, det sosiale og trening, selv om spiseforstyrrelsen var der, så hvorfor skulle jeg trenge behandling da? Jeg klarte meg jo. Tanken på å skulle søke om hjelp skremte vannet av meg, fordi jeg var redd for å gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er en stor utfordring å skulle bevege seg ut på ukjent farvann. Hva befant seg der ute? Hva gikk jeg til? Hva ville jeg finne? Hvordan skulle jeg klare å komme meg gjennom hverdagen uten spiseforstyrrelsen? Å måtte gi slipp på spiseforstyrrelsen betydde for meg vektoppgang. Bli feit. Miste muligheten til å holde vekta nede. Det har vært den største skremselen for meg. Vekten, tallet, maten, kroppen. Hvordan skulle jeg klare å beholde mat i magen? Hvordan skulle jeg takle vektoppgangen? Kroppen min? Jeg sier som så mange andre spiseforstyrrede sier :»Jeg kan godt bli frisk, bare jeg slipper å gå opp i vekt» Høres det kjent ut?

Jeg har vært åpen om spiseforstyrrelsen min i mange år nå, jeg kan godt snakke om den, jeg svarer når folk spør meg, jeg prøver å forklare som best jeg kan, så det å prate var jeg ikke redd for, men det som skremte meg var altså det at ved å bli frisk, så må vekten opp, da må jeg begynne å spise regelmessig, lytte til kroppen, gi den næring, bensin til å fungere. Jeg må lære å leve med vektoppgangen, sånn kroppen vil bli seende ut. Mat skremmer meg fordi den forandrer kroppen min. Jeg hater kroppen min, fordi den får meg til å føle meg ubekvem, utilpass, ekkel, mistrivsel. Jeg er misfornøyd med hvordan jeg ser ut, selv om det ikke betyr en dritt. Andre bryr seg ikke, så hvorfor skal jeg gjøre det? Jeg vet ikke, jeg bare takler ikke kroppen min, formene mine. Når jeg først kom i behandling her i Molde, så ble det mindre skremmende. Det var jo bare å snakke. Jeg hadde ingen som fulgte meg opp, satte opp en kostliste, ingen sendte meg til lege for undersøkelser, ingen tvang meg til å spise. Ingen. Spiseforstyrrelsen kunne dermed senke skuldrene noen hakk, den kunne fortsette å leve, og jeg lot den leve. Jeg trengte jo bare å snakke, jeg trengte ikke gi slipp på annet enn tanker, følelser, ord.

Men etterhvert som jeg gikk i behandling, så lærte jeg så smått å se ting på andre måter, jeg reflekterte, prøvde endre på tankegangen, gjøre små grep på egenhånd, redusere symptomene, de selvdestruktive handlingene. Jeg vet ikke om jeg skal si at endringene var så store, men alt må begynne i det små. Kloke ord, støtte og motivasjon fra andre mennesker hjalp også på. Høre andres historier, opplevelser og erfaringer. Jeg visste jo spiseforstyrrelsen var skadelig, at den ødelegger så mye, at handlingene jeg gjorde ikke var bra for meg. Jeg visste også hva jeg burde gjøre, hvilke tak jeg måtte ta fatt i. Det er bare det at det er enklere sagt enn gjort å gjennomføre det. Hvertfall på egenhånd. Det er jeg som må gjøre jobben, men jeg trengte, og trenger hjelp av andre. Jeg visste at jeg ikke klarte å komme meg ut av dette på egenhånd. Jeg hadde prøvd gruppeterapi, og jeg har hatt individualterapeut i en del år nå. Jeg har også vært med i selvhjelpsgruppe gjennom IKS. Men ingenting av dette hjalp i særlig stor grad, annet enn at tanken fikk surre og gå. Grepen jeg måtte ta, mer eller mindre uteble, selv om jeg prøvde å få til små ting. Jeg tok selv initiativ til å søke om innleggelse. Jeg hadde folk rundt meg som gjerne ville at jeg skulle søke, og jeg skyldte meg selv å søke, for selv om jeg hadde liten tro på at jeg noen gang kom til å bli frisk, så måtte jeg jo prøve en innleggelse før jeg kunne si det for sikkert. Det var den eneste behandlingsformen jeg ikke hadde prøvd. Jeg måtte gi det et forsøk.

Jeg var selvsagt livredd før jeg skulle inn på vurderingsopphold på Modum. Hva pokker hadde jeg satt i gang nå? Hva om jeg fikk tilbud om plass? Da må jeg faktisk begynne å gi slipp, litt etter litt, på det som har vært en så stor del av livet mitt i så mange år. Det som skremte meg mest med å skulle bli innlagt, var samarbeidsavtalen jeg måtte skrive under, fordi der stod det at jeg måtte forholde meg til full kostliste fra dag en. Jobbe mot spiseforstyrrelsen, ikke dra med meg symptomene inn på Modum. Vurderingsoppholdet var litt skummelt, mye informasjon, ja, det var mye på en gang. Jeg var veldig ambivalent da jeg fikk tilbud om plass. Jeg hadde lyst, og jeg hadde ikke lyst. Jeg var livredd, samtidig som jeg var glad for at jeg faktisk fikk tilbud om plass. Ambivalensen var der hele veien, helt fram til jeg ble innlagt. Jeg gruet meg så forferdelig til måltidene, all maten jeg måtte spise, vektoppgangen som ville komme. Det skremte meg aller mest, og jeg regner med at det også er en av de største og skumleste grunnene til at så mange gruer seg for en innleggelse, at det er grunnen til at mange lar vær å starte opp med behandling. Det eneste som stod i hodet mitt var at jeg kom til å bli enorm. Jeg kom aldri til å klare det, det kom ikke til å hjelpe meg, jeg kom ikke til å bli det spøtt friskere. Jeg prøvde å godta det faktum at jeg måtte opp på en BMI på 20, opp i normalvekt. Greit nok, det var ikke snakk om mange kilo, det kunne jeg klare å akseptere. Dessverre skøt vekten min rett i været. 6.5 kg etter 5 dager. Jeg gikk rett i kjellern, alt ble svart, jeg ville bare kaste meg selv i veggen, løpe til jeg falt sammen, skrike meg tom, dra hjem, bryte av hele opplegget der og da. Jeg gråt mine bitre tårer og hatet kroppen min mer enn nonesinne. Jeg slet med å håndtere det hele, og jeg måtte fortsette å spise 4 fulle måltider, hver eneste dag. Jeg var forferdelig fortvilt og frustrert, sint, lei meg, så svart og alt var bare helt tragisk.

Men likevel så ville jeg jo ikke hjem. Jeg trivdes der fra dag en, jeg kom i en fantastisk gruppe, behandlerne på spis avdelingen er fantastiske, selve Modum Bad er til å forelske seg i. Selv om alt var forferdelig vondt og vanskelig, så fant jeg ro der. Jeg var i trygge omgivelser, med flinke og kompetent folk rundt meg, en knallbra hjelpeapparat som skjønte, som har kunnskap og erfaring. De har vært gjennom alt før, de kan dette. De viser forståelse, og de disponerer seg for å ta imot all dritten man trenger å få ut av seg. De tåler deg akkurat som du er. Å være på Modum er som å være i en egen verden. Der sykdom blir jobbet med, og tanker og følelser snakket om. Der er det utfordringer og målsettinger. Der er det rom for latter og tårer, sinne og glede. Der knyttes det fine bånd. Der er det hjerterom, fine fine mennesker med store hjerter som ønsker deg velkommen med åpne armer og varme smil. Jeg kan sykdommen min ut og inn, likevel har jeg lært mye ved å være der. Å gjentagelse av det du alt vet, gjør at informasjonen får nyttiggjøre seg om og om igjen, til mye av det hvertfall sitter. Før jeg dro inn dit, så trodde jeg aldri at jeg skulle klare å være oppkastfri gjennom hele oppholdet. Jeg trodde jeg kom til å gå på en smell, men jeg har faktisk ikke gjort det. Jeg har forholdt meg til avtalen jeg skrev under på, jeg har ikke tatt med meg symptomene inn på Modum. Jeg har fulgt opplegget fra dag en, jeg har jobbet meg gjennom mye, og jeg har holdt ut, og holdt ut. Fram til i dag har jeg vært 54 dager oppkastfri. Jeg overlevde hjemmeuka hvor jeg skulle prøve meg helt på egenhånd. Jeg var redd før jeg skulle dra hjem, for jeg var nesten sikker på at jeg kom til å tryne i søla, uten at jeg ville det. Målsettingen for uka var å komme meg gjennom uten å overspise, uten å kaste opp. Spise det jeg skulle. Og jeg klarte det. Jeg har jo fortsatt avtalen å forholde meg til, det blir ikke gjort ikke-gjeldende bare fordi jeg er hjemme. I dag reiser jeg tilbake til Modum, og skal være der fram til juleferien. Jeg har tro på at jeg også skal komme meg gjennom dagene fram til da, jula tør jeg ikke tenke på akkurat nå. Det er ennå 1 måned igjen til den.

Målsettingen min om innleggelsen var ikke å bli frisk, men friskere. Redusere symptomene, klare å spise og beholde maten, klare å håndtere vektoppgangen. Få med meg nyttige verktøy jeg kan bruke når innleggelsen er ferdig. Jeg gruet meg for innleggelsen, ville helst ikke inn, nå vil jeg pokker meg ikke ut derifra. Jeg kunne godt ha tenkt meg at innleggelsen varte enda lengre. Det vil bli veldig trist å skrives ut derifra, dra fra jentene, fra behandlerne, fra selve plassen. Jeg liker meg veldig godt der. Og jeg har faktisk fått til mye på den tiden jeg allerede har vært der, jeg har tatt mange skritt fram i riktig retning. Så jeg vil bare si at selv om behandling virker veldig skummelt, for det er det, så er det virkelig verdt et forsøk. Behandling er beintøft, det koster så inn i helvete, men med god hjelp, så går ting på et vis. Jeg kan takke gruppa mi for mye av støtten og motivasjonen. Gode ord og varme klemmer gjør underverker. Fineste jentene. Kanskje vil jeg ikke bli helt frisk, kanskje vil spiseforstyrrelsen sitte der som en gammel gubbe og gnage på meg, det vet jeg ikke, uansett har jeg kommet et godt stykke på veien. Jeg klarer å spise, noen av måltidene er mindre skummel. Det går greit. Det gjør vondt å være mett, men jeg overlever. Behandlingen hjelper.

Uansett hvor skummelt det virker, så vil jeg virkelig anbefale å søke hjelp. Jeg anbefaler Modum på det varmeste. Her er det skikkelig hjelp å få. Og her blir man lagt inn frivillig. Det betyr at du kan bryte av innleggelsen om du synes det blir for hardt, for vanskelig. Men det er kun snakk om 3 måneder her hvertfall. 3 måneder av et helt liv. Og i verstefall, du har alltids muligheten til å gå tilbake til spiseforstyrrelsen når du er ferdig. Den venter så gjerne på deg, tro meg. Da spørs det bare hvor langt du selv har kommet i prosessen, om du er klar for å ta kontrollen selv, eller fortsetter å la spiseforstyrrelsen kontrollere hverdagen. Jeg kan ikke si at jeg skal ta tilbake kontrollen 100%, jeg våger ikke si med hånden på hjerte at jeg blir helt frisk, jeg våger ikke sette lista altfor høyt, og nå er jeg bare ærlig og sier det som det er. Men jeg vil også si at jeg nå er redd for å falle, fordi jeg har kommet så langt. Uansett, så vil jeg gå ut derifra med et belte fult av ny verktøy, fordi innleggelsen faktisk har hjulpet meg så langt på vei. Jeg har mye mer å jobbe med, aksept av kroppen er den største jobben jeg nå har foran meg, og det er gjerne den hardeste jobben å komme gjennom, men jeg vet jeg har god hjelp rundt meg. Behandlingen har gjort meg bedre. Det blir bedre, mye blir hvertfall bedre, om ikke alt. Ingen har noe å tape.

 

Overspisingstrangen

Ord fra i går:

«Stormen inni meg er minst like kraftig som den som stormer rundt hushjørnene her. Uroen raser, rastløsheten jager og stresser meg. Alle tankene kverner om mat, uansett om jeg prøver å holde fokuset på noe annet, de sitter som limt fast, og nekter å gi slipp. Det kjennes ut som jeg skal gå ut av mitt gode skinn. Spiseforstyrrelsen roper og skriker og presser seg fram, forteller meg at det bare er å løpe ned på butikken og hamstre inn akkurat det jeg har lyst på, presse i meg av hjertets lyst, til magen er så full at det ikke er plass til en enest bit til,for deretter å bøye meg over doskåla og vrenge magesekken til den er helt tom. Gi faen i alt, drit i reglene, drit i alt som er bygd opp til nå. Legge ned våpnene og gi etter. Bare en eneste gang. Tro meg, jeg har gått med disse tankene hele dagen, overspisingstrangen har ridd meg som en mare, presset luften ut av meg, kvalt meg. Jeg har holdt meg opptatt med flere ting i dag, jeg har sett film, jeg har lest bok, jeg har strikket, jeg har sittet på nett. Jeg har også tatt meg et halvt glass ekstra med cultura og nøtter, bare for å dempe den verste trangen. Men det hjalp ikke. Jeg har spist mine 4 måltider, og jeg har vært mett, jeg har ikke vært sulten. Jeg tok også litt ekstra cultura og nøtter i kornblandingen min til kveldssmaten, men suget sitter der like fullt. Trangen har bare satt seg i meg og den vil ikke gi slipp. Jeg vet at om jeg hadde gitt etter, så ville det kanskje også ha blitt enklere å gjøre det igjen når jeg først har gjort det en gang. Kanskje, kanskje ikke. Kanskje ville jeg også ha erfart at det ikke gir meg det samme lengre å kaste opp, men jeg tør ikke ta den sjansen, ikke nå. Kanskje kommer jeg dithen at jeg ikke klarer stå imot, men jeg kan ikke nå.

Nå angrer jeg også selvsagt på at jeg har spist det lille ekstra i dag, det er ikke mye, jeg vet at det ikke er snakk om mye, men likevel. Den dårlige samvittigheten gnager på meg like fullt. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke er farlig å skeie ut litt, det kan vel knapt kalles å skeie ut en gang, men når jeg synes at kostlista mi er altfor stor som den er, så er det vanskelig å måtte spise enda mer. Det er fredag, det er lov til å skeie ut, men jeg har ikke en gang vært utenfor dør i dag, jeg har ikke vært innom en eneste butikk, jeg har ikke kjøpt meg noe å skeie ut med. Jeg har vurdert flere ganger i løpet av dagen å gå ned på butikken, men jeg kan vel takke stormen for at jeg ikke har gjort det. Det frister ikke mye å gå ut når det hagler, tordner og lyner i tillegg. Det er kanskje like greit, jeg tror kanskje at en tur på butikken i dag hadde ville gått galt. Jeg må holde ut, la den indre stormen ri seg av sammen med stormen ute. Jeg vet at skuffelsen av å gå på trynet ville ha blitt forferdelig stor, for hver dag jeg klarer å overleve, jo større vil skuffelsen bli om jeg ramler. Et skrubbsår kan jeg takle, et skrubbsår er lov, men en skuffelse vil bli et stort sår inni meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne lege det.»

Jeg kom meg gjennom dagen i går også, til tross for at det var den verste dagen so far denne uka. Det var et rent helvete, og jeg følte virkelig bare for å gi etter. Men jeg hadde ikke noe mat liggende som jeg kunne overspise på i grunne. Jeg kunne riktignok ha spist mer av kornblandingen min, men det skulle jo vare ut dagen i dag også. Jeg kunne også ha kastet opp måltidene jeg spiste i går, men trangen gikk mer på å handle inn ting jeg hardde veldig lyst på, junk, potetgull, sjokolade og godteri. Men været holdt meg fra å orke å i det hele tatt bevege meg ut døra. Så ble det også en hviledag i forhold til trening i går, og det gjorde ikke saken noe bedre. Å være hjemme denne uka har vært den store styrkeprøven, det er her jeg skulle finne ut om jeg klarte meg på egenhånd, uten hjelpere rundt meg. Her har jeg måtte holde ut på egenhånd når alle tankene og følelsene kom. Målsettingene for denne helgen gikk ut på å klare meg gjennom hele uka, på alle disse punktene, og jeg har jo ikke lyst å ødelegge dette opplegget jeg er i nå. I morgen tidlig reiser jeg tilbake til Modum, så dette blir den siste dagen av hjemmeuka, og jeg får vel si, den avgjørende dagen, sånn totalt sett. Det er dagen i dag som gjelder, om jeg skal klare meg gjennom hele uka uten å overspise eller kaste opp. Dette er dagen som vil avgjøre om jeg klarer å nå målsettingene mine, for dagen i morgen vil gå med til reising, og besøk hos søstern i Ski, før jeg igjen setter mine bein på Modum. Jeg må ned på butikke nå for å poste et brev + kjøpe litt snus til uka som kommer, og kanskje utfordre meg litt med en sjokolade eller noe? Jeg får se hva jeg får til når jeg kommer ned dit. Skal også ta meg en treningsøkt senere, det vil nok hjelpe litt på samvittigheten i tilfelle jeg skeier ut litt. Tre måltider igjen før jeg reiser avgårde i morgen tidlig.  I better make it through. Jeg får bite tennene sammen, eventuelt sette dem i meg selv.

 

 

Blogg vil bli tynn

Jeg kan jo begynne med å fortelle at jeg også kom meg gjennom gårsdagen, 51 dager i boks, 52 om jeg overlever dagen i dag. Jeg var veldig demotivert i går, hadde ikke matlyst, ikke lyst til å spise, vondt i magen, oppblåst og jævlig. Lei av å spise, null ork til å lage mat. Alt var bare helt feil i går. Men jeg spiste altså, 4 måltider, og sånn ca. det jeg skal, jeg bytta bare ut middagen med noe annet, noe med mindre volum, men likevel omtrentlig det kaloriinntaket jeg skulle. Jeg tenker at det viktigste er at jeg spiste, at jeg hvertfall ikke hoppa over måltidet. Jeg har hvertfall spist nok gjennom dagen. Jeg fikk også en voldsom overspisingstrang utpå kvelden, da ble jeg ganske så frustrert, og hadde bare lyst å kaste inn håndkleet og gi etter, bare en eneste gang. Hvorfor trangen kom? Fordi jeg følte meg veldig ukomfortabel med kroppen min, det jeg ser i speilet, det jeg kjenner, jeg var sliten, lei av mat, mat, mat over hele linja. Trist fordi vekten jobber imot meg, + ytre trigger. Program om mat, reklamer om mat. Når man jobber seg ut av en spiseforstyrrelse, så vil kanskje tankene være enda mer fokusert på mat. Hvertfall er det sånn for min del. Jeg spiser, jeg føler at timene i mellom måltidene går med på å vente på neste måltid, ikke fordi jeg er sulten, men fordi jeg må forholde meg regelmessigheten. Jeg kjenner på overspisingstrangen, lyst på noe, lyst å spise, lyst å kaste opp. Jeg jobber mot nettopp dette, og dermed forsterkes disse tankene. Jeg tenker på mat hele tiden, selv om jeg prøver å fokusere på andre ting. Det blir ekstra tungt å komme seg gjennom sånne dager. Jeg kan spise noen nøtter om jeg kjenner at trangen blir for voldsom, kanskje en klementin, et eller annet. I går tok jeg en løpetur, det pleier å hjelpe litt hvertfall. Når jeg kom tilbake var det tid for kveldsmat. Jeg spiste det jeg skulle, men det hjalp ikke på suget i det hele tatt. Holdt på å gå på veggen.

Jeg er redd for å gå på en smell, redd for å skuffe, andre, og meg selv. Jeg legger kanskje lista høyt for meg selv, men nå som det har gått såpass bra så lenge, jo verre vil det bli å gå på trynet. Men den tid den sorg. Hadde også time med behandleren min her i Molde i går. Har ikke sett han siden slutten av september nå, så det var faktisk en hyggelig time. Ble for det meste oppdatering fra oppholdet mitt på Modum så langt da, men greit at han får oppdatert seg litt der også, selv om en epikris vil bli sendt over når jeg er ferdig. Nå er det helg igjen, og bare to dager til jeg reiser tilbake til Modum, kjenner det skal bli veldig godt, savner gruppa mi, behandlerne, programmene våre, og ja, selvsagt Modum i seg selv. Kan tenke meg at det vil bli veldig koselig å være der nå i førjulstiden. Blir å begynne å pynte litt på rommet etterhvert, har litt julepynt og noen duker hvertfall. Adventskalender har jeg også, dvs, masse pakker. Mamma kjøpte med til meg da hun kom. Og så skal vi i gruppa også ha en kalender. Da spørs det bare om vinteren kommer på besøk da, har vært en veldig mild og fint november så langt hvertfall.

Fredag betyr også innlegg med nøkkelord for søkemotor på bloggen. Her har jeg samlet sammen siste ukes søkeord, og atter en gang; folk søker pokker meg på så mye rart! Take a look.

en feit en  – Ja nå ble jeg nesten litt nysgjerrig på hvilken feit du egentlig er ute etter jeg da…en feit marsipangris kanskje? Fint det…fikk jo ikke lyst på det nå liksom…

utdrivelsen – vurderer sterkt på om jeg skal leie inn en sånn djevelutdriver, så kan han drive ut bulimien min.

plastplanter – altså, skal jeg ha planter, så skal de være levende, gidder ikke ha støvsamlere liksom. Hadde de enda slukt støv, så kanskje..

feite trøtte faen – der har du meg hver morgen ja…

jeg kommer aldri til og glemme da jeg fant mitt første grå kjønnshår. – var det så ille? – jeg ville nok ikke tatt sånn på vei om den ikke var i min kebab :/3 – Kanskje du skal bestille hamburger neste gang da..eventuelt kjøp deg en pakke grillpølser og ordne mat hjemme. Du vet aldri hva du får når du bestiller junk vettu. Mye rart i sånn mat. Bl.a kjønnshår, en helt vanlig ingrediens i kebab.

kniver fra en grav i egypt – mine kniver kommer vel fra IKEA eller noe. Kanksje ikke fra en så fancy butikk en gang, kniver fra skuffen på kjøkkenet tror jeg vi sier.

finn skårderud er følelseskald – det nekter jeg å tro på. Du er følelseskald. Så det så. Din fjomp.

latterlig spindelvev – latterlig? Det er jo genialt. Finner jo ikke noe kulere enn et spindelvev som er stivfrosset f.eks

drøvelen – ja den ja, den henger nå der og dingler den, såvidt jeg vet.

ønsker meg – det gjør jeg også. Ønsker meg skikkelig.

jeg elsker dig sa mye – så hyggelig. Hvem er du?

a, jeg skjønte ikke helt hvordan den kabalen skulle gå opp, men valgte å beholde trua på at verdenen er god nok til å hive deg min vei rett som det er.1 – Ikke alle kabaler går opp, dessverre å måtte skuffe deg altså. Jeg vet dessuten ikke om jeg liker å skulle bli kastet din vei rett som det..

tjukk gutt med tverrfløyte – …..? Tviler på at du finner han her hvertfall, da har du nok kommet feil.

«jeg som kjører» familien – hvor «kjører» du dem? Skal dere på besøk? Ut og reise? Ut og spise kanskje?

hører lyder som ikke er realiteten – hvordan vet du at de ikke er reelle? Kanskje noen spøker med deg..

merkelig lyd før søvn – garantert et spøkels som er ute med rampestreker.

kaster opp kjæreste – wtf?? Spiste du kjærsten din?? Litt sulten da kanskje? Vurderte du å gå på Rimi? Eventuelt å bestille en kebab?

bør jeg slutte å veie meg – håper hvertfall ikke du veiet deg mens du ennå hadde kjærsten i magen..da var ikke vekten realistisk vet du..

da ove og jeg fikk alzheimer – husker du det?

gå å skru av mobben din for den irriterer meg – Greit, skal be dem holde kjeft, synes egentlig de er ganske så irriterende jeg også. Hold kjeft for faen! Sånn.

hjelper det å slå på magen om man skal spy – hjelper om du vil ha blåmerker. Spørs om maten i magen gidder bry seg da.

tisset sigrid – det kan jeg nesten garantere.

laila krakeli naken russeknute – jeg hadde faktisk sokker og sko på meg. Sikkert russelua også.

unormal stor tankevirksomhet – skjønner ikke hva du snakker om.

jeg fikk skyss – det husker jeg at jeg fikk en gang også. Morsomt.

få julenissen opp av senga – Han liker sikkert å sove så lenge han kan, han har jo fordøt mye å gjøre i desember.Men om du f.eks sier at «Dancer» har brukket et bein, så kan det jo hende at han fyker opp fortere enn svint. (Du vet, Dancer er et av reinsdyrflokken. Hva de andre heter spør du? Jo, nå skal du høre: Vi har altså Dancer, Rudolf, Dasher, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner og Blitzen)

pelle nese – trengte du å søke på det?

blogg vil bli tynn – min blogg vil ikke bli tynn, den blir faktisk bare feitere og feitere, i takt med meg. My blog and me.

24 timer uten søvn bedre fokus – Jeg lover deg, det eneste fokuset jeg har etter 24 timer uten søvn, det går i kryss.

spydde i gangen – Kjenner til den ja. Hadde ei som spydde i gangen min en gang.

schizofren, pakkes inn i dyne – Pakkes inn i dyne jeg også.

paranormal aktivitet – funny you should say that, i forgårs lastet jeg ned filmen «Paranormal activity»

er det meg nå? – Nei, du må nok smøre deg med litt tålmodighet en stund til.

hår stahet – tell me about it, håret mitt er ganske sta om morgenene.

å gnage forhold – foretrekker å gnage på et drops eller noe jeg.

elg tegna – så en elg som tagget på et tree en gang. Hadde visst funnet seg en kullbit et sted..rampe elg.

bøker med multippel personlighetsforstyrrelse – Det hender ganske ofte at en bok inneholder flere personligheter ja. Ganske forstyrrende innimellom.

dum spiro sper – vanskelig setning det der altså….S-P-E-R-O! Sånn. Got it?

laila krakeli naken – født med klær, they are stuck on me.

Takk for meg. Over og ut.

Aksjonsplan

«Når det du gjør ikke virker, gjør noe annet». «Når trangen til overspising kommer, prøv å tenk på noe annet, gjør noe som distraherer tankene dine» Høres det kjent ut? Jeg kunne bare drite i å lese ei bok, interesserte meg ikke heller, gadd ikke. Strikke? Glem det, har senebetennelse i begge armene, men å skrive på pc’n går helt fintfint. Gadd ikke alltid gå meg en tur ut heller, eller trene andre ting for den del. Alt var en ork, dessuten tok bulimien all plass, «glem det, gidder ikke prøve å være oppkastfri engang, for jeg vet jeg ikke klarer det. Jeg vet at trangen kommer til å bli et helvete» Uansett hva jeg gjorde så satt jeg egentlig å vente på å kjenne på hvor ille suget skulle bli før jeg ga etter. Og det var ille, det var vanskelig å gjøre noe annet for å få fokuset vekk fra bulimien. Det var det jeg kunne aller best, det var det som tok av tiden min, stjal en liten bit av meg hver eneste dag. Fram til dag to på vurderingsoppholdet i juli i år, så hadde jeg kun hatt 4 oppkastfrie dager det siste året. Etter vurderingsoppholdet fram til innleggelsen klarte jeg vel 6 eller noe deromkring. På et helt år. De 4 dagene før vurderingsoppholdet klarte jeg august i fjor, og det var 4 dager i strekk. Dagene etter vurderingsoppholdet var spredt. I dag er jeg på min femtiførste dag, 51 dager i strekk. Jeg har aldri klart det i løpet av de siste 16 årene. 2009 var et skikkelig destruktivt år for meg, hele året, fra januar til, ja, faktisk litt ut i 2010 også, var et svart år. Selvsagt var det fine ting innimellom også, men det var nedtur på nedtur, mye dumt og vondt. Alt som interesserte meg ble skyvd langt vekk i skallen, jeg gadd ikke, orka ikke, jeg hadde mistet gleden, og spiseforstyrrelsen hadde fullstendig kontrollen. Depresjonen hang som en tung svart sky over meg. Ting begynte å bedre seg litt på visse punkt i 2010, jeg klarte ta tilbake noen av interessene mine, jeg tok f.eks opp gleden ved å lese igjen. Behandleren min og jeg snakka en del om å ta tilbake det som jeg egentlig likte å gjøre. Lære meg til å sette meg ned å lese, og prøve å holde fokuset i boka, selv om tankene på mat dukket opp, og unngå å ty til bulimiske handlinger så snart de kom. Jeg klarte etterhvert å bruke mange timer hver dag til å lese, til å reduser, utsette de bulimiske handlingen. Gjøre noe annet.

Nå som jeg har vært innlagt en god stund på Modum, så har jeg måtte gjøre mer av disse tingene jeg liker for å unngå å ty til oppkast. Det har til tider vært et rent helvete å måtte sitte og kjenne på mettheten, kjenne på maten som lå i magen, stå i det, og holde ut. Det har vært til stor hjelp å være på Modum, der jeg har gruppa mi, og behandlerne rundt meg. Nå som jeg skulle prøve meg på en uke hjemme, så trengte jeg å forberede meg på alle mulige måter jeg kunne. Legge en slagplan for å holde ut. Ei i gruppa mi foreslo å sette opp en aksjonsplan. Lage en liste over 10 ting man kan gjøre for å unngå å ty til bulimiske handlinger når overspsingstrangen meldte seg. Det er jo det samme som behandleren min her hjemme, og jeg hadde snakket om, gjør noe annet først. Men nå som jeg hadde vært på Modum så lenge, nå som jeg var i intensiv behandling, og jeg var innstilt på å klare det, så var denne planen mer til hjelp. Jeg satte opp mange punkter på den lista, skjønt jeg manglet to punkter. Nå var jeg også kommet såpass langt at jeg ikke hadde lyst til å gå på en smell, jeg vet at jeg hadde kommet til å bli så inderlig skuffet om jeg gikk på trynet, og det kjenner jeg på ennå. Men nå er det litt enklere å holde ut, nå klarer jeg å distrahere trangen, fokusere på andre ting etter måltidene. Jeg strikker, leser, går meg turer, trener, og julegave forberedelsene er i gang. Det er ikke alltid like enkelt å klare å gjøre ting for å unngå å kaste opp etter å ha spist, men det hjelper hvertfall på å gjøre noe etterpå, om enn for å redusere timer på dagen for å unngå tid til spiseforstyrrelsen. Jeg ønsker derfor å dele noen tips med dere som kanskje har vanskelig for å finne ut ting som kan hjelpe dere, om det er å unngå å overspise, eller å la være å kaste opp etterpå.

Når trangen kommer, eventuelt unngå å spise mer enn normale mengder/ det som var planlagt.

• Skriv handleliste, og prøv å fokusere kun på de tingene du skal ha.
• Ring og prat med noen om det blir vanskelig i butikken.
• Kjøp noe du liker, og som du synes er greit å spise.
• Kjøp deg noe drops, lakerol, dent eller tyggis som du kan spise når du får suge etter noe søtt.
• Kjøp noe frukt, eller nøtter du kan spise, for å unngå overspsingstrangen når kvelden kommer.
• Spis nok, og regelmessig for å unngå å bli sulten, som igjen øker overspisingstrangen utover dagen.
• Sett deg opp en meny, og prøv å forholde deg til det du har satt opp.
• Kast, eventuelt frys ned rester.
• Kjøp ting hvor du slipper å lage opp så mye på en gang.
• Bruk tid når du spiser, mettheten kommer først etterhvert.
• Stopp når du er mett.
• La noen andre lage porsjonen for deg.
• Om noen prater om slanking eller mat som kan trigge deg og gjøre situasjonen vanskelig for deg, prøv å peile samtalen inn på noe annet.
• Si fra at du ikke er interessert i å prate om dette fordi du prøver å bli bedre (om du er åpen om din sf)
• Lag rutiner.
• Be om hjelp om du synes det blir vanskelig å klare det alene.
• Det er lov til å skeie ut litt innimellom!

Etter du har spist:

• Lese, om du liker å sitte med nesen i ei bok.
• Blogge, om du er en blogger, skrive dagbok, skrive brev. Å skrive er en fin terapiform for mange.
• Trene, gjør noe du synes er morsomt.
• Gå en tur sammen med noen.
• Ring noen.
• Tegne, male, strikke, bruk dine kreative sider.
• Bruk tid med kjæledyret ditt om du har noen.
• Se en film, hør på lydbok.
• Ta bilder.
• Dra på shopping.
• Gå på kafe.
• Besøk noen.
• Skriv et brev og gled noen.
• Vaske og rydde hjemme.
• Sove
• Nå kan du starte med julegave forberedelser.

Det er mange små grep som kan gjøres, og selv om det ikke funker i lengden, så kan det hvertfall utsette tiden for overspisinger og oppkast. Å overspise og kaste opp en gang er bedre enn tre. Å bruke to timer er bedre enn fem. Å klare en dag i uka er bedre enn syv. Alt er bedre enn ingenting. Med litt øvelse så vil du klare noe. Planlegging er nøkkelordet, og det allerer lureste taktikken du kan bruke. Tenk gjennom ting, og forbered deg mentalt på forhånd i tilfelle ulike situasjoner skulle dukke opp. Andre tips tas imot med takk.

 

50 dager…

Det er nå gått 50 dager siden jeg ble innlagt. 50 dager i behandling. De 5 siste dagene hjemme.

50 dager med full kostliste.

50 dager med latter.

50 dager med tunge tanker og vanskelige følelser.

50 dager med fine samtaler.

X antall dager med sinne og tårer.

X antall dager med frustrasjon og oppgitthet.

50 netter med dårlig søvn.

X antall timer med undervisning.

X antall dager med samtaler med behandlerne mine.

Fantastiske jenter i gruppa.

Turer i skogen.

Fotografering.

Frost.

Høstløv.

Kornblanding.

Gule epler.

Strikking.

Collage.

Løping i korridorene, skli på sokkelesten (favoritthobby)

Åndenes makt.

Spinning.

Timer med fysisk aktivitet, med den kuleste treningspedagogen.

Tråkket over og fikk en veldig hoven fot.

Hysterisk morsomme kommentarer.

Joggeturer.

«Ut og stjæle» ting.

Veiing (grøss)

Grøt.

«Vil du ha gele?» (intern)

Pårørendeuke.

Herlig personal.

Rånetur med personal.

Personal som spreller på bakken etter å ha vært litt for ivrig i time med fysisk aktivitet.

Personal som forstuet tommelen etter en ivrig time med fysisk aktivitet.

Personal som hakke hockeykølla over hånda mi i ivrig time med fysisk aktivitet.

«Hjernesprøyte???»

«Har dere jordbær cultura? Hæ? Er det tomt? «¤#¤&%¤/&!!!!!! Fordømte blåbær biola!»

Svisker! Vi må ha mere svisker!

Yoghurt i frysern.

Hege Schøyen.

Tangerudbakken.

«Kattane mine!»

X antall ganger opp og ned trapper, og inn på rom nr 116.

X antall kopper kaffe.

50 dager med mye informasjon.

50 dager med trøstende og lærerike ord.

Klemmer.

Den rød tusjen begynte å svikte før jeg fikk farvelagt null liksom…

Oppkastfri siden 4.oktober. Hver dag er en ny rekord.

A journey of a thousand miles begins with a single step.

Bestått

Julemarsipan, julesjokolade,pepperkaker, juleskum. Julemegditt og julemegdatt. Butikkhyllene bugner, det er fristelser overalt hvor jeg snur meg. Potetgull, sjokolade, bakevarer, pizza, taco. Varene skriker «plukk meg! Plukk meg!» i det jeg går forbi. Jeg har bare lyst å raske med meg alt jeg får lyst på der og da, og det er ikke rent lite. Da jeg hadde mine handlerunder tidligere, så gikk jeg ofte rundt og var fortvilt, fordi kroppen skrek etter overspisinger og oppkast, jeg hadde lyst på alt og ingenting. Og det spilte ingen rolle om jeg gikk til butikken om jeg var sulten, eller kvalm. Mett var jeg jo aldri, for ble jeg mett, så kasta jeg opp. Uansett om jeg var kvalm, så handlet jeg inn noe, fordi jeg visste at trangen til overspisinger ville komme utpå kvelden. Sånn har det alltid vært. Har jeg ingenting i skapene, så ville den trangen bli så ille at jeg gikk på veggen. Hadde jeg noe tilgjengelig, så hadde jeg i det miste valget. Å ikke ha noe mat liggende var et mareritt, dessuten ble suget enda verre. Selv om jeg ikke visste hva jeg ville ha mens jeg gikk der og var kvalm, så kjøpte jeg med meg ting som jeg vanligvis spiste og kasta opp, som sjokolade og potetgull, det var noe jeg alltid kjøpte. Det var alltid inkludert i mine runder med maten. Kroppen min skrek konstant etter noe salt, jeg kunne spise potetgull dagen lang, men det ble aldri beholdt. Etter å ha spist mye salt, så måtte jeg ha noe søtt. Det var standar hos meg.

Jeg kan ikke lukke øynene for det som er i butikken, det forsvinner ikke av den grunn. Trangen går heller ikke over om jeg later som at det ikke er der. Men uansett hvor mye lyst jeg har på alt som står i hyllene og kaller på min oppmerksomhet, så tør jeg ikke unne meg det jeg har aller mest lyst på, fordi det må komme i tillegg til kostlista mi. Vi kan selv velge om vi vil skeie ut litt innimellom, men det skal komme i tillegg, ikke istedenfor. Jeg sliter med den mengden mat jeg allerede får i meg, og jeg har derfor ikke så himla lyst til å skeie ut så mye. Det er en prøvelse å gå i butikken når jeg er en bulimiker på «avrusning», det blir som å sende en alkoholiker inn på polet, uten at han kan kjøpe det kroppen skriker etter. Eksponeringsterapi. Møt det du frykter, og opplev at det kanskje ikke er så farlig som du tror eller mener. Det er tøft, og det er vanskelig, men ikke umulig. Jeg skulle kun ha 2 kartonger jordbær cultura og cashewnøtter (spiser kornblanding med nøtter og cultura you see). Jeg måtte bare kjøpe meg en julebrus, jeg får tross alt ikke drikke brus mens jeg er på Modum, skjønt jeg har kjøpt meg et par pepsi max når jeg har vært nedi Vikersund, men det har vel vært 4 ganger eller noe sånt, på 7 uker. Og jeg skal tilbake, og være der i 3 1/2 uke til fra søndag av. Så da må jeg benytte meg denne uka her. Kjøleskapet er fylt opp av pepsi max. Jeg spanderte også på meg en kindermaxi, for å dempe det verst suget. Thats it. En handle på under 100 kr, jeg husker ikke sist jeg handla så lite.

Noe av det jeg grudde meg til da jeg skulle hjem på hjemmeuka, var nettopp det å gå i butiken og kun handle det jeg trengte. Jeg har sjeldent skrevet meg handlelister som jeg har fulgt, det har mer vært huskelister over ting jeg måtte ha, resten var impulshandling. Bulimiske innkjøp. Jeg skrev opp en handleliste før jeg dro fra Modum, sånn noenlunde utifra grunnmenyen min. Jeg måtte bare finne ut hva jeg skulle spise til middag om dagene, det var det aller vanskeligste for meg. Jeg kunne selvsagt ha laget mye forskjellig, men for å unngå overspisinger, så måtte jeg finne på noe som jeg kunne ordne kun en porsjon av. Laget jeg opp mye på en gang, så hadde jeg mye lett tilgjengelig. Det hjelper i grunnen lite at jeg porsjonerer det opp og setter det i kjøleskapet, eller fryser det ned for den saks skyld, for det tar ikke lang tid å varme det opp igjen, om bulimien skulle ta helt overhånd. Dessuten er varm mat litt vanskelig for meg, da spesielt gryteretter, pizza, kjøttkaker, karbonader osv. Jo bedre det er, jo vanskeligere å stå imot overspsingstrangen. Det får bli utfordringer etterhvert. Derfor har jeg denne uka, så langt, laget meg salat, ris og kikerter f.eks som en middag. Egg, ris og salat. Jeg har også kjøpt meg en bit meg torsk, som jeg også vil ha ris, og grønnsaker/salat til. På Modum får vi risengrynsgrøt hver lørdag (eller suppe og brød som alternativ to). Jeg elsker grøt, så jeg spist det på lørdag, og skal ha det på lørdag igjen også. Fjordland har fine porsjoner der. Jeg skal også lage meg suppe en dag, der skal det være 2 skåler + 2 skiver brød med smør på. Jeg har ikke kjøpt meg brød, fordi brød er vanskelig, derfor blir det suppe, og en go morgen yoghurt istedenfor. Det blir sånn ca. samme energiinntak. Resten av handlelisten bestod av yoghurt, nøtter, kornblanding, epler, cultura, og svisker. Jeg har prøvd etter beste evne å få noe som tilsvarer kostlista mi. Det var veldig greit å skrive handleliste, da fikk jeg handlet inn sånn ca det jeg trengte for hele uka. Nesten. Jeg trengte altså mer cultura og litt nøtter som jeg måtte handle i dag.

Jeg har bestått handleprøven begge gangene jeg har vært innom butikken siden jeg kom hjem. So far so good. Men det var langt ifra enkelt når spiseforstyrrelsen har lyst til å ta kontrollen. Jeg blir litt sint og frustrert når jeg går blant hyllene, fordi jeg ikke kan gå tilbake til gamle vaner, fordi jeg ikke kan spise det jeg har lyst på, uten å måtte beholde det. Om jeg skeier ut mer enn en liten kindermaxi, så vil jeg slite ekstra med samvittigheten, jeg straffes nok som det er med det jeg må spise, ved at vekten bare går opp. Jeg har veldig tunge dager på mandager når vi har veiing, så om jeg skulle skeie ut, og vekten går en del opp, så har jeg kun meg selv å skylde, og det vil gjøre ting enda verre akkurat nå. Men jeg klarte meg hvertfall gjennom butikkrunden i dag også.

 

Vanskelig dag

Et blikk i speilet, et tall på vekten. Kritiske øyne, en kritisk stemme. Bare det å kaste et blikk i speilet får tårene til å trille, og får meg til å kjenne på håpløshet. Jeg klarer virkelig ikke akseptere det jeg ser. Alle formene bare flyter utover. Jeg hater lårene mine sånn de er blitt, men der har jeg hvertfall bygd litt muskler, så dem kan jeg overleve med. Det er magen som er katastrofeområdet for meg. Jeg mister rett og slett matlysten når jeg ser kroppen min. Ikke kan jeg unngå å se i speilet heller, for jeg har et stort et på badet. Det er ikke til å unngå, dessuten dras blikket mitt i speilet. Jeg ikke bare ser kroppen min, magen, men jeg kjenner det også på klærne, det er ubehagelig å gå i noe som strammer det aller minste. Likevel tok jeg på meg en tettsittende bukse da jeg gikk meg en tur ned til byen i dag. Den er god å gå i, og det føles helt greit, bare ikke rundt livet. Ikke så lenge magen henger over kanten. Jeg må ha noe stort over, for å dekke meg til. Jeg blir veldig demotivert til å spise på sånne dager. Jeg orker egentlig ikke tanken på å skulle spise noe i det hele tatt. Jeg har redusert litt på alle måltidene i dag, men det er ikke snakk om mye. Og det har vært mat med lite volum samtidig som det inneholder det jeg skal ha i meg. Jeg prøver hvertfall å spise tilnærmet lik framfor å spise full mengde, og føle meg som et helvete, og deretter kaste opp. Sjansen er mye større for det på dager hvor jeg føler meg som et vrak på 100 kg. Heller spise tilnærmet lik enn å droppe å spise, eller å kaste opp. Jeg føler for å grine mens jeg spiser, og ønsker jeg aldri hadde trengt å spise igjen. Men nå er både frokost, lunsj og middag inntatt. Og det føles ikke ok. Men jeg skal likevel ikke kaste opp, det vil føles som et nederlag nå, selv om jeg vet at det er «lov» å få tilbakeskritt. Jeg kan heller aldri si aldri, at det aldri skal skje igjen, at jeg kaster opp, men på sånne dager som i dag, hvor jeg har følt meg vanvittig feit og ubrukelig hele dagen, så ville jeg også ha dømt meg selv nedenom og hjem om jeg kasta opp. Bare det er jo en forbedring, tross alt, for på sånne dager, før innleggelsen, så hadde jeg overspist og kastet opp over flere runder.

Primærkontakten min på Modum ringte meg i formiddag, så fikk vrengt ut av meg litt da. Det hjelper litt å snakke med **** fordi h*n forstår, jeg slipper å forklare. Det er nemlig veldig slitsomt å måtte forklare hvorfor, hvordan og hva med noen som ikke skjønner. Som skal prøve å komme med gode råd som «det er bare å spise». Det gjør faktisk humøret mitt bare enda verre. Hver onsdag så har et skjema vi skal fylle ut på Modum. Et evalueringsskjema. Hvordan vi synes at forholde mellom behandlerne våre og oss er, + et som går på oss selv. Tidsrommet er for den siste uka. Mens symptomene mine bare har gått nedover (oppkastfri), så scorer jeg fortsatt fullt når det kommer til opplevelse av egen kropp. Det har vel vært omtrentlig full score hver gang siden jeg ble innlagt. Jo mer vekten går opp, jo høyere blir også scoren. Jeg sliter virkelig med å akseptere kroppen sånn den er blitt, så primærkontakten min spurte meg om vi kanskje skulle jobbe med nettopp  dette når jeg kommer tilbake igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal lære å akseptere kroppen, for det er ikke sånn jeg vil se ut, jeg føler meg ikke vel på noen måte. Kroppen er et enda større problem for meg nå enn tidligere. Jeg vet at synet på egen kropp, aksepten av det, er noe av det siste som slipper hos en som har en spiseforstyrrelse, men jeg klarer ikke se at jeg noen gang skal bli fornøyd om vekten har tenkt å fortsette oppover. Den er allerede 5-6 kg over der jeg kan godta.

Men jeg spiser

Jeg er fortsatt oppkastfri

Jeg holder ut

Jeg griner

Jeg må kjenne på

Jeg må stå i det

Og i dag har jeg kjøpt premie til meg selv fordi jeg har for det første har kommet meg hit hvor jeg er nå, og fordi jeg faktisk ikke har spydd vekk penger på 48 dager.

 

Kommentarer om kroppen trigger

Jeg har aldri likt kroppen min. Jeg var ikke fornøyd for 5, 8, 10 eller 11 kg siden. Men da var jeg mer fornøyd enn jeg er nå. Jeg føler meg tyngre, og jeg ser at jeg er tyngre, kroppen har est ut. Vann eller fett, doesn’t matter, det er fortsatt 10 kg ekstra på kroppen som jeg må drasse rundt på. Jeg liker ikke hvor stor lårene mine har blitt, eller hvor stor rumpa har blitt, til tross for at mye av det er muskler. Jeg har trent en del styrke mens jeg har vært innlagt, nettopp fordi jeg heller vil at det skal være muskler enn fett der. Det som er vanskeligst å forholde seg til, er magen. Den har lagt på seg noen valker, den står ut, og det er langt ifra antydninger til muskler der. Om jeg strammer magen, så kan jeg kjenne at det er muskler der så klart, men jeg liker bare ikke innpakningen rundt musklene. Jeg liker ikke fettet som har lagt seg rundtomkring. Jeg hater det. Det er veldig veldig vanskelig å akseptere kroppens forvandling, når alt som har opptatt meg de siste 16 årene, nettopp har vært kropp og vekt. Det gjør vondt å spise, det gjør vondt å kjenne på mettheten, og det gjør vondt å ha mat i magen. Kroppen min er ennå der at magen vokser i dobbel størrelse så snart den får mat i seg, jeg er fortsatt mye oppblåst, er kvalm og har vondt i magen. Forbrenninga er i gang, fordøyelsen er i gang, men jeg er veldig utålmodig av meg, og ønsker meg dithen hvor det skal føles naturlig, og ok å ha mat i magen, at kroppen ikke skal vokse i dobbel størrelse bare fordi jeg spiser en fordømt middag.

Klær strammer, føles mindre. Jeg vokser og er blitt større. Jeg føler meg skikkelig ukomfortabel i egen kropp, men jeg har likevel ikke annet valg enn å bo i kroppen min, akseptere at den må ha mat, og at den skal beholdes. Jeg må akseptere at kroppen trenger bensin for å fungere som den skal, at kroppen trenger næringen, at den får nok av alt den trenger for å fungere optimalt. Jeg har fulgt kostlista mi hele veien, og jeg har vært oppkastfri hele veien. Jeg har også stappa i meg en vitaminpille og en tranpille hver dag siden innleggelsen. Målet er også å klare å fortsette med denne jobben, uansett hvor hardt det vil bli. Men når vekten går opp, og kroppen vokser, så føles alt bare så utrolig meningsløst. Da har jeg lyst å bryte ut av behandlingen, takke for meg, og gå tilbake til det som en gang var. For å se tallet på vekten, og se meg selv i speilet, se kroppen min når jeg står i dusjen, det bekrefter bare hvordan jeg også føler meg, at jeg er stor. Jeg pakker meg inn i de største klærne jeg har, jeg liker ikke at andre også ser hvor stor jeg har blitt. Da vi hadde pårørendeuke, så fikk de noen papirer på Modum. Et punkt som stod der, var at det ikke skulle være kommentarer om kropp og vekt, hverken på pasienten, eller på pårørende selv. Kroppssnakk skulle være et ikke-tema, fordi det påvirker pasienten, i negativ retning som regel. Mange av oss som sliter med kroppen vår, mange av oss som sliter med en spiseforstyrrelse, er veldig var når det kommer til kroppen vår. Så når noen kommenterer at vi «ser bra ut», så tolker vi det som at vi har blitt feit. «Du ser bra ut, du ser godt ut, du kler kiloene, vektoppgangen er kledelig» osv osv, fastslår nok en gang vektoppgangen vår. Mange av oss ønsker oss ikke opp i vekt, vi sliter med vektoppgangen. Mange av oss ønsker oss ned i vekt, og vektoppgang betyr for mange at vi har blitt feit. Sånne kommentarer kan fort trigge spiseforstyrrelsen i oss, og ønsker enda mer at vekten skal gå ned. Spiseforstyrrelsen blir sterkere, og det kan på den måten ende opp med at vi kanskje reduserer litt på kostlista, og trener enda mer, kanskje også kaster opp. Selvsagt vet vi at sånne ting kun ødelegger for oss selv, men når spiseforstyrrelsen får kontrollen, om så for et lite øyeblikk, så nøler den ikke med å handle. Den kan være veldig sterk.

Jeg ser selv at jeg har gått opp i vekt, og jeg jobber beinhardt for å klare å akseptere det jeg må gjøre, jeg må holde ut følelsene og tankene som kommer, jeg må stå i det, og holde ut. Når jeg føler meg svak, når spiseforstyrrelsen er sterk, så har jeg mer enn nok med å klare å holde meg på beina og komme meg gjennom. Når jeg er i den fasen jeg er i nå, hvor alt er beinhardt, ja da trenger jeg ikke kommentarer som går på kroppen min, om de er aldri så mye godt ment. Spiseforstyrrelsen synes nemlig det er alt annet enn greit, og spiseforstyrrelsen er veldig tilstede i meg ennå, selv om jeg har gått mange skritt i riktig retning. Så lite som en kommentar er nok til å få spiseforstyrrelsen til å blomstre enda mer, og å få meg til å føle meg enda verre enn jeg alt gjør. Jeg ser hvordan jeg ser ut, hva andre mener om den spiller ingen rolle, fordi jeg føler det ikke sånn selv. Uansett hva andre måtte mene, så er det jeg som må bo, og holde ut i min kropp. Om du mener at jeg ser bra ut med de ekstra kiloene, javel, greit, men det endrer ikke på mitt syn på meg selv. Så langt i behandlingen har jeg ikke kommet enda. Jeg er i min mest sårbare periode nå, hvor spiseforstyrrelsen roper, skriker og kritiserer dagen lang, og jeg må konsentrer meg om å spise og beholde, sette ord på følelser, og prøve å endre på tankegangen. Det er det jeg makter her og nå, og det er mer enn nok akkurat nå. Ett skritt om gangen.

 

Vær forsiktig med hva du sier, trå varsomt.

Hjemme igjen

Nesten før siste bit av middagen i går rakk å skli ned i halsen, så var 4 av oss på vei ut døra på Modum. A little roadtrip. Det var helt magisk ute, med de hvite trærne, lukten av vinter. Det umulig å ikke få julestemning. «Driving home for x-mas», bare at det ikke er x-mas riktig ennå. Jeg fikk skyss helt til Drammen, hvor jeg skulle ta flytoget videre til Gardermoen. Det første jeg gjorde da jeg kom på stasjonen i Drammen var å kjøpe meg pepsi max, og noe drops å stappe i kjeften. Vi får jo ikke ta med oss sånt til Modum heller. (De vil at vi skal få i oss mat regelmessig, uten å spise andre ting mellom) Ble sittende å dingle med beina på toget, og kom til Gardermoen allerede rundt kl.19. Og pliktoppfyllende som jeg var, så spiste jeg kveldsmat der. Spiste den faktisk til samme tid som vi har kveldsmat på Modum også. Flyet skulle fyke avgårde 21.15, men det var jo pokker til tåke da, så ble nå sittende der og mugle, før vi endelig var omborde på flyet 21.45, og så var det vel take off like før kl.22. Gawd, på den tiden skulle jeg omtrentlig ha landet i Molde. Og mens jeg satt og ventet på å gå omborde i flyet, så satt det en vanvittig snakkesalig fyr ved siden av meg. Skravle gikk non-stop, han bare begynte å prate med ei gammel dame der, som han ikke kjente fra før av. Jeg kom meg omborde på flyet, og fant plassen min, og jaggu, tror du ikke skravlemannen hadde sete rett bak meg. Han greide pokker meg å sette i gang en samtale med de som satt ved siden av han der også. Et amrikansk par som skulle til Molde for å se fotballkampen og festen, som skal være i morgen. (Hvem i helvete reiser fra USA til Molde for å se en fotballkamp??) Anyway, han duden holdt nebbet varmt gjennom hele flyturen, det var rent umulig å konsentrere seg om boka jeg leste. Hadde gnagsår i ørene da jeg kom meg ut av flyet. Jeg var ikke hjemme før rundt 23., så da ble det å pakke ut, sitte litt på nett, se litt tv og lese litt før jeg klaska hodet på puta. Det var veldig rart å komme hjem. Det var akkurat som at jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. Tilbake til det som en gang var. En leilighet gjennomsyret av bulimi. Suget kom tvert, back to the same old stuff. Men jeg hadde jo ikke noe mat her, så det var jo ikke fare for noe overspising og oppkast. Og bra er jo det. Da var 45 dager oppkastfri i boks.

Jeg fikk sove til langt på dag, way over time for både frokost og lunsj. Skulle gjerne ha sovet enda lengre, men hadde en avtale, så kom meg opp. Helte innpå en nutridrikk, som var det eneste jeg hadde tilgjengelig, før ex’n min kom og hentet meg, sånn at jeg fikk kommet meg ut på handletur. Lista var lang som et år, men jeg klarte å plukke med meg alt jeg trengte. Tror jeg. Hvertfall alt som stod på lista, utifra menyen jeg har satt meg opp. Jeg tor jeg har nok, i følge grunnmenyen min. Siden det er lørdag, så slo jeg også til med noe lakerol, to kjærlighet på pinne og en kinder bueno. Det er ikke akkurat sånn det har vært for meg før. Ikke kjøpt noe ekstra mat, så det ble ingen impulshandling, ikke innkjøp av mat til overspising og oppkast. Problemet, eller utfordringen vel og merke, blir å klare å begrense mengden mat, og ikke la det føre til overspisng og oppkast, eventuelt bare oppkast av det jeg skal spise. Det vil være middagene som blir de største utfordringene, de andre måltidene skal gå greit. Lunsjen gikk hvertfall bra. Jeg henger litt etter sånn i forhold til de tiden jeg har vært vandt med på Modum nå, men det viktigste er at jeg får i meg det jeg skal, med sånn ca. like lang tid mellom måltidene, og det skal gå bra i dag. Jeg kjenner litt på trangen til overspising og oppkast, men det har som sagt å gjøre med at her hjemme er det sånn det har vært de årene jeg har bodd her. Rutinene sitter fast i veggene. Det gjelder nå å bryte de rutinene, skure dem vekk. En del inni meg ønsker heller ikke å kaste opp, vil ikke gi etter nå som det har gått så lang tid uten oppkast.

Jeg har også fått handlet inn en del garn i dag, så får slått ihjæl litt tid med strikking. Tenkte ta meg en treningsøkt senere, men får se hva jeg orker. Det vil bli etter middagen i tilfelle (og den blir jo litt sen i dag), for det er som regel da det er vanskelig å motstå å kaste opp, da må jeg gjøre noe annet. Været her er helt crap, regner..da er det ikke særlig fristende å ta på seg joggeskoene og løpe en tur, men mulig jeg tar en styrkeøkt inne. Får bare se det litt an. Kan hvertfall ikke kaste opp, da trener jeg heller. Er jo en smule rastløs av meg.

En terrorist i senga.

2 timer til avgang fra Modum Bad, 2 timer til litt frihet utenfor murene. Dagens program er strax ferdig, kun middagen som står igjen. Har akkurat hatt fysisk aktivitet, men i dag fikk jeg ikke presset fram en enest svettedråpe engang. Men det var i det minst litt gøy da. Latter og engasjement er bra. Har også vært og dealet med ernæringsfysiologen, så nå har jeg fått ordnet med næringsdrikker til hjemmeuka. Mye mat i god drikke sies det. Næringsdrikk med jordbærsmak, kakaosmak og eplesmak går finfint for min del. Smaker som milkshake, og det liker jeg. Nå sitter jeg her med litt reisenerver, litt utålmodig etter å reise kjenner jeg. Når jeg først må hjem, så kunne jeg liksågodt ha reist tidlig i dag, men nå er det sånn at vi ikke får reise før etter middagen. Men da reiser vi når vi har presset ned siste bit. Eller, det siste vi trykker i oss er jo en yoghurt da. Nå gleder jeg meg til å kjøpe meg pepsi max til reisen. Jeg må avlevere den lille julestjerna mi til en eller annen som jobber her, sånn at den ikke dævver innen jeg er tilbake. Jeg må nok også gi nøye instrukser for behandling. Kommer til å savne jentene den uka jeg skal være hjemme, det blir rart å skulle spise helt alene, eller å sitte på stua om kveldene og glane tv alene. Men det er jeg jo i grunnen vandt med, så det skal jeg overleve. Dessuten har jeg en del ting jeg må jobbe med til uka også, så tiden vil nok gå. Men nå må jeg klappe sammen pc’n og komme meg i dusjen, pakke ferdig og så er det middag om en times tid. Ready to take off.

Denne fredagen husker jeg hvertfall på å komme med siste ukes søkemotor. Folk søker pokker meg på mye rart…Just take a look.

dritt – Ja det kan du si.

spøkelse pinnedyr – Det ryktes at det spøker her på Modum, og vi i spis avd. har hørt mye støy i etasjen over (traumeavd.) Dvs, det er ikke dem som bråker, for de hører også ting. Det høres ut som noen driver og ommøblerer der opp, sent på natten, så jeg tviler sterkt på at det kan være pinnedyr som går igjen her.

raketter – dyr hobby å drive med.

krampe i foten – Da  går det vel i rykk og napp vil jeg tro?

kvise nederst på magen – Er du sikker på at det ikke er navlen din?

hvordan fikk du anoreksia – Jeg fikk aldri anoreksi jeg.

hvordan er det å ha bulimi – Joda, neida, hysterisk morsomt. Dævver nesten av latter kan du si.

ostehøvel blod – Jeg har høvlet hånda noen ganger kan du si. Fordømte nye ostehøvler er lynskarpe.

en terrorist i senga – Midd?

tilstander kledd seg ut – Ja, min bulimi kler seg av og til ut som angst.

hvorfor man liker maten ? – Kan rett og slett være at man liker det.

sittestilling tkd – Den kan jeg, den kaaaan jeg 😀 (tkd betyr forresten taekwon-do for de som lurer)

blir suicidal av når jeg drikker – Ok, best å holde alkoholen unna deg skjønner jeg.

klaskende pupper – Kan ikke akkurat skryte på meg så store pupper at de klasker noe særlig. Men av og til hadde det jo vært kult å kunne ta en boobslap på noen..

kunne ha gjort – Ja, kunne jo det, men det gjorde jeg altså ikke.

mamma fant ut av jeg glemte mat spiseforstyrelse – Fy og fy, tenk å glemme maten.

hvorfor føler jeg ikke skam – Kanskje du er skamløs?

da er håret kort og brunt.. vet ikke omn jeg skal le eller gråte! – Au da..best du raker av deg alt sammen da ja. Kort og brunt liksom, ikke bra.

hvordan begynner senilitet – Mmm…husker ikke.

måtte ha meg skate sko – Omg, må ha vært dritflaut!

jeg vil ha anoreksi – Nei det vil du ikke. Du vil mye heller ha skate sko.

feet in bed – Foretrekker å ta dem av meg før jeg legger meg, sånn at jeg slipper å ha dem i senga.

gutten skal tisse – Ok, greit å vite.

sitter du og glor? ok, rop på flere…. – Nje…hvis jeg begynner å rope og kauke i korridorene her, så vil de nok komme og legge meg i bakken og putte meg oppi en belteseng. Kanskje de trer en tvangstrøye over hodet på meg også. Best å la vær.

hest som hopper jÆvli høgt – Hvor høyt hoppet den?

skulderbladene – Såvidt jeg veit er de på plass..

faens – Ja, samma si.

er det hormoner i kjønnshår – Nå ble jeg mer nysgjerrig på hva du skal med den opplysningen..

en definisjon:

«Kjønnshår er det håretsom sitter på pubes, de ytre  kjønnsorganene, og det nærliggende kroppsområde. Formen på området som er dekket med kjønnshår varierer fra person til person, og etter rase og etnisitet.

Hårtypen varierer også, fra krøllet til helt slett. Fargen på kjønnshåret kan avvike veldig fra håret på hodet. De fleste har mørkere kjønnshår enn de har på hodet, men det kan også være omvendt. Kjønnshåret begynner å vokse ut i starten av puberteten og er vanligvis fullt utvikla rundt fem år ut i puberteten, både hos kvinner og menn.

I vestlige kulturer er den siden 1960-tallet blitt stadig vanligere å klippe eller fjerne kjønnshår, selv om dette ikke ble gjengs før inn på 1990-tallet.

fantasi – Av og til så har jeg ganske dårlig fantasi..

blir spurt om å jobbe – De lurer vel på om du kan jobbe da.

han e jo heilt lost! veg – Sikkert rota seg bort.

mat mot oppkast – Let me know om du finner noe!

stappmett – Om mat mot oppkast gjør meg stappmett, så er det lett for at det kan føre til oppkast, da virker den jaggu meg mot sin hensikt..og det er jo ganske dumt.

etternavn betydning winther – Det betyr ganske sikkert ikke vår.

frese snø – Det er favoritt hobbyen til husverten min på vinteren. True story.

oppstår spiseforstyrrelser – Nei, de oppstår aldri.

Frosten har forresten krøpet enda nærmere huset i dag, akkurat som jeg fryktet. Hadde vi vært her på søndag, så hadde den nok kommet så nær at den hadde lagt seg på vinduene. Den beveger seg lynkjapt. Snikende frost.

Det er helt sykt å se på trærne ute her, for de er helt hvite, men det er kun frost, ikke snø som har falt. Blir helt fascinert jeg.

Planlegging og forberedelser

Hærregud i grauten, i morgen på denne tiden er jeg på vei til min første tur utenfor Modums grenser. På vei hjem, til den store styrkeprøven. Jeg får ikke reise før etter middagen her, så mitt første måltid alene blir kveldsmaten som jeg må innta på Gardermoen. Ikke at det skal bli noe problem akkurat, for jeg skal ta med meg noen næringsdrikker herifra, og så kan jeg kjøpe meg en banan eller noe i tillegg. Da skal kveldsmaten være bankers. Jeg har som jeg skrev i går, hatt time med ernæringsfysiologen og fått noen alternativer til middagene, og jeg har skrevet en milelang handleliste. Så den første store prøven blir å handle på lørdagen. Da gjelder det å ikke gå av hengslene når jeg går mellom radene med matvarer. Jeg har alltid bare lagt det jeg ville ha i handlekurven, uten at det var planlagt fra før av, nå må jeg forholde meg til kostlista. Jeg har måtte planlegge hva jeg skal ha i huset hele uka. Den neste utfordringen blir å klare å begrense matinntaket mitt, spise kun det jeg skal, uten at det skal føre til overspising og oppkast. Hjemme har jeg mat tilgjengelig til enhver tid, mens her på Modum, tror det eller ei, så låser de både kjøleskapet og skapet. Det høres sikkert helt på trynet ut, men jeg regner med at de har hatt episoder hvor pasienter har raidet skapene på nattestid tidligere. For min del spiller det absolutt ingen rolle, men det er jo i og for seg en trygghet kanskje. Da kan man rett og slett ikke kaste seg impulsivt over kjøleskapet om overspisingstrangen kommer. Hjemme derimot, har jeg nettopp den muligheten.

Vi har hatt gruppetime i dag, hvor vi har lagt fram hva vi har planlagt for hjemmeuken. Og det gjelder ikke bare det med maten, men vi har også en treningsplan å forholde oss til. Poenget med hjemmeuken er å kunne klare å gjennomføre det som vi også må gjennomføre her. Følge grunnmenyen, ikke overtrene, ikke kaste opp, holde ut følelser, kjenne på dem, og prøve å få fokuset over på andre ting når overspisingstrangen kommer, for min del. Min planlegging er satt opp i grove trekk, fordi jeg bor alene, og har i grunnen ikke noen avtaler utover uka. Andre igjen bor sammen med sine pårørende, og har avtaler de skal på, og da kreves det kanskje litt ekstra planlegging. Jeg regner med at det vil dukke opp vanskeligheter som jeg kanskje ikke har forutsett akkurat nå, så da gjelder det å ta utfordringene som de kommer der og da. Miljøkontakten min her kommer også til å ringe meg mens jeg er hjemme, så jeg vet at jeg har støtte herifra også. Jeg skal notere meg utfordringene, og det som vil bli vanskelige hjemme, sånn at jeg kan ta det med tilbake hit igjen, sånn at jeg vet hva jeg trenger å jobbe med videre. Men den viktigste jobben hjemme blir å ta et måltid av gangen, en dag av gangen. Og ikke minst, huske å stoppe opp, tenke, og puste. O hey hvor det går.

Jeg sliter veldig med kroppen min for tiden, det er deprimerende at vekten har gått så mye opp. Det spiller ingen rolle om det er aldri så mye vann kroppen har tatt opp, fordi det likefullt er 10 kg ekstra å drasse på. Jeg føler meg som en kampestein, tung, tung, tung. Jeg kan forøvring også se at jeg har fått noen muskler da, spesielt rumpe og lår. Stålrumpe, stållår. Er ikke akkurat så veldig komfortabel med det heller egentlig, fordi store muskler betyr store former. Men nå har jeg aldri være plaget av smal liten rumpe, eller smale lår. Jeg kunne mye heller ha fått litt større (og gjerne mer markerte) biceps og triceps. Jeg har begynt å «pumpe litt jern» her da, så det er vel egentlig ikke rart at musklene vil komme. Heller muskler enn fett, men ønsker likevel ikke å ha de ekstar kiloene på kroppen. Det som gjerne tar lengst tid å jobbe med for en som sliter med spiseforstyrrelser, er å akseptere kroppen sin. Det er ofte en grunn til at mange får tilbakefall igjen. Det er nettopp dette jeg er redd for skal skje med meg når jeg skrives ut herifra. Jeg kan være så forberedt jeg bare vil, likevel vil den aksepten ligge lang bak i hodet. Jeg har vært her på Modum 2/3 av tiden, og jeg misliker kroppen min mer enn noensinne. Jo flere kilo som kryper på, jo mer hater jeg kroppen min. Det har gått litt bedre med å spise regelmessig, men jeg sliter voldsomt med mengden mat på noen av måltidene. Jeg takler veldig dårlig å være overmett, sånn som jeg som regel blir etter middagene. Jo mer mett jeg føler meg, jo feitere føler jeg meg. Jo feiter jeg føler meg, jo verre føler jeg meg. Jo vanskeligere er det å akseptere kroppen slik den er blitt med tiden her. På det punktet har jeg fortsatt hardt arbeid foran meg.

Jeg har fått pakket kofferten, så sånn sett er jeg klar til avgang. Jeg får skyss av ei i gruppa hele veien til Drammen, så da blir det å toge derifra til Gardermoen. Then take off mot Molde city. Jeg er ikke hjemme før rundt 22.30 i morgenkveld, så det blir en hektisk dag. Vi har en del på programmet her før vi reiser også, helt fram til middagen. Regner med at jeg er litt sliten når jeg kommer hjem. Skal bli godt å legge seg i egen seng. Der kan jeg breie meg ut. Ikke mye plass å breie seg ut på i en enkelseng akkurat. Så dobbelsenga mi skal bli god å komme hjem til. Jeg innbiller meg at jeg har pepsi max stående i kjøleskapet, og dæggern døtte det skal bli himmelsk å bøtte i seg. Jeg har riktignok også planer om å kjøpe meg pepsi max til reisen i morgen, må benytte meg av mulighetene når jeg har dem, høhø. Egentlig så skulle jeg ønske at jeg kunne ha smuglet med med noen fra gruppa mi hjem også, for det blir nok rart å stå opp og spise frokost alene på lørdagen. Kommer sikkert ikke til å skjønne hvor jeg er engang når jeg våkner. Wtf liksom? Have I been kidnapped? Får bare satse på at hjernevirksomheten ikke bruker så lang tid på å orientere seg.

Jeg er stygt redd for at vinteren kanskje har ankommet Modum når jeg kommer tilbake igjen. Det er sinnsykt med frost ute nå. Når jeg stod opp i dag, så var den kommet nærmere huset. I går var det trærne lengst vekk som var nedfrosset, i dag var trærne som står nærmere her også blitt angrepet av frost. Jeg tør ikke tenke på hvor nærme den vil være i morgen. Ganske creepy egentlig, sånn som den sniker seg innpå. Så jeg må nok bare pent nødt til å pakke med meg vinterjakka og boblebuksa (som forøvrig ikke inneholder bobler), og vinterskoene. Her har vi nemlig hver gymtime utendørs. Her har vi ikke timen innendørs med mindre det gradstokken kryper under 15 minus. Skal bli meg en kald fornøyelse å leke i snøen, eventuelt leke stiv heks, bokstavlig talt. Men akebrett tur er jeg veldig klar for. Ikke at jeg har sett noen bakker vi kan ake i, men den som leter finner kanskje. Jeg skal forresten pakke med meg jule cd’n min når jeg skal tilbake hit. Bjelleklang you know. Pokker, nå babler jeg, tror jeg skal trekke inn klørne og takke for meg.

Frostskader

Jeg fikk nesten bakoversveis når jeg stod opp og kikka ut vinduet i morges. Trærne var helt hvite, og gresset var ikke bare grønt lengre. Jeg trodde et øyeblikk at vinteren hadde kommet på besøk, men ble veldig letta da det viste seg at det bare var frost. Kraftig frost. Men det er jo bare knallfint, fantastiske motiv for meg som elsker å knipse bilder. Planla å komme meg ut på kameratur litt utpå dagen, men først så måtte jeg bare presse meg gjennom dagens program. Først på planen på onsdager så, har vi kognitiv kartlegging. Da tar vi for oss en situasjon som en i gruppa har opplevd, og så granser vi dem. Hva som utløser visse følelser osv. Jeg var ufattelig trøtt i morges (ikke noen bombe akkurat), men likevel var timen ganske interessant. Selv om vi sliter med mye av det samme, så er det også en del ting som er ulikt. Vi er en sammensatt gruppe, dvs at det er både anoreksikere og bulimikere her. Så var det lunjs, så var det ny gruppetime. «Her og nå» gruppe. Grøss og gru. Da sitter vi i en ring (på stoler) og skal ta opp whatever vi ønsker. Det blir fort mye stillhet i disse timene, ingen ønsker liksom å starte..men i dag gikk det ganske greit, for jeg tok opp mine bekymringer angående hjemmeuka. Jeg både gruer meg og gleder meg til den uka, så det er stort sett det som kverner i hodet mitt nå. Planlegging og tilrettelegging. Jeg fikk en time med ernæringsfysiologen i dag også, trengte litt alternativer til måltidene, så nå har jeg hvertfall sånn ca en del til mer på plass. Å lage spesielt middager til kun en person er ikke alltid like enkelt. Men nå har jeg hvertfall en liten plan oppi hodet mitt. Så når jeg kommer hjem så må jeg komme meg ut og handle. Bare det i seg selv blir jo en utfordring, jeg som alltid har gått amok i butikkene, rasket med meg det jeg fikk lyst på der og da. Jeg har skrevet meg opp en handleliste, og så får jeg bare vandre litt rundt i butikken for å finne flere middager.

Kom meg avgårde for å ta litt bilder etter timen, måtte benytte muligheten før middagen, for når måltidet og ettermøtet er over, så er det mørkt ute allerede. Da er det ikke mulig å se en døyt. Rakk å få tatt noen bilder før batteriet gikk av med døden. Har en fascinasjon for spindelvev, og de blir enda kulere når frosten har kommet.

Men nå er det trening på gang, må jo røre litt på kadavret.

 

Matkampen

Nå er jeg på syvende uka mi her på Modum, og dvs at jeg har muligheten til å få gjøre endringer på kostlista. Jeg får ikke vike fra grunnmenyen, men jeg har muligheten til å snakke med ernæringsfysiologen om det er noe jeg ønsker å endre på. Det igjen betyr ikke at jeg nødvendigvis får ønskene mine gjennomført, men jeg har muligheten til stede. For min del så er det teamet her som har tatt tak de to gangene jeg har snakka med ernæringsfysiologen, det er de som har gjort noen få endringer, så sånn sett har jeg ikke spurt om noe selv. Men i morgen har jeg fått time for å se hvilke alternativer jeg kan bruke når jeg skal ha hjemmeuka. Jeg kommer jo ikke til å spise det som står på menyen sånn slavisk, så jeg ønsker å vite hva jeg kan erstatte noen av måltidene med, men at det fortsatt blir samme næringsinntak. I dag hadde vi også undervisning med ernæringsfysiologen om akkurat dette. Hvor mye vi skal ha av visse typer mat, mengde, regelmessigheter, rutiner osv. De fleste i gruppa har hatt helgepermer, og har dermed fått øve seg litt, men jeg har vært her hele tiden, så dette blir min første prøve på egenhånd. Jeg ønsker å klare meg den uka selvsagt, men jeg sliter med både lunsjen og middagen, og da snakker jeg om mengden. Så jeg ønsker å få delt opp måltidene litt mer, sånn at det ikke blir så voldsomme mengder på en gang, fordi det er så mye enklere for meg at det tipper over og det kan gå galt nå som jeg skal gjennomføre dette prosjektet alene. Jeg vil heller ha 5 måltider jevnt fordelt, med litt mindre mengde, framfor 4 måltider hvorav lunjs og middag er gigantiske mengder. Jeg sliter spesielt med disse to måltidene her, og går med full mage fra kl. 11.30 – 17. Det er ikke særlig behagelig å gå til middagsmåltidet når jeg fortsatt er mett etter lunsjen. Dessuten er det mange av middagsmåltidene vi får her som er helt utelukket for meg når jeg kommer hjem, rett og slett fordi det er mat jeg aldri velger selv. Jeg hater fiskekaker og kokt kjedelig torsk med grønnsaker. Ikke kommer jeg til å lage meg hverken skinkestek eller lammestek heller. Jeg må lage noe jeg liker, og som jeg vil være en naturlig ting for meg å spise. Ikke minst må det smake godt, hvis ikke er det waste of money and time. Jeg kommer til å bruke frokost – og kveldsmat alternativet hjemme, kornblanding med svikser, hakkede nøtter (cashew og mandler) og cultura. Med et hakket gult eple oppi. Genialt og veldig veldig godt. Det føler jeg meg trygg på.

Innimellom så må jeg le av meg selv (og spiseforstyrrede generelt) fordi det er nesten latterlig å måtte spørre hvor mange skiver av det eller det pålegget som trengs til en skive brød eller et knekkebrød, hvor mye egg som skal til, hvor mange skjeer av det ene eller det andre. Det er flere ganger her at jeg har stoppet opp mens vi har drivd og forsynet oss, men tusen sånne spørsmål har haglet. Til tider blir det nesten komisk, det sier bare hvor syk vi faktisk er. Det skulle jo strengt tatt ikke være nødvendig å tenke på hva man skal ha på skiva si, eller hvor mange skjeer med kornblanding man skal ta, men det er dessverre sånn det er når spiseforstyrrelsen har kontrollen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har klaget, uffet og akket oss over store mengder middag vi har fått. Forrige uke tror jeg det var, så stod det på menyen at vi skulle ha suppe, skinkestek, grønnsaker, potet og saus. Og så har vi jo selvsagt denne yoghurten i tillegg da. (Den må vi ha hver dag) Da tror jeg alle ble målløse, eller, det var vel ikke akkurat det riktige ordet, for alle ble veldig høylytte og gikk nesten i fistel. For den mengden vi fikk med skinkestek, grønnsaker, potet og saus er den mengden vi vanligvis får til en middag. Og når vi i tillegg fikk suppe til, da ble det protester. Personalet som var med oss visste nesten ikke hva de skulle si, men de gikk hvertfall inn på kjøkkenet for å høre med de som jobber der. Beskjeden vi fikk tilbake fikk mange skuldre til å senke seg, vi kunne velge enten suppe, eller yoghurten. Phew. Det var kun snakk om en liten øse med suppe da, men likevel, vi gikk nesten av hengslene her. Eller, dvs, spiseforstyrrelsene våre gikk nesten av hengslene. Her sliter vi maks med middagene fra før av, og så skulle vi spise suppe i tillegg??? Makan! Men jeg må bare si at den suppa hoppa jeg glatt over, da takket jeg meg heller til yoghurten. Den smaker hvertfall friskt etter en kjedelig typisk søndagsmiddag med skinkestek.

Det skal bli godt å kunne velge maten min selv den uka jeg skal være hjemme, spise ting som hvertfall smaker meg. Det som vil være den største utfordringen for meg, er å klare å begrense mengden, sånn at det ikke går galt. Med galt mener jeg overspising og oppkast. Dessuten har jeg ikke gruppa mi hjemme, ingen ettermøte etter middagen. Jeg må klare meg selv, helt alene. Derfor har jeg skrevet opp en «aksjonsplan», dvs en liste over 10 ting som jeg må gjøre etter et måltid. Det vil bli etter middagen for min del. Når mettheten tar helt overhånd, og spiseforstyrrelsen roper og skriker at jeg må kaste opp, så må jeg ha noe å gjøre, for å få fokuset over på noe annet. Da må jeg følge det jeg har satt opp på listen min. Jo mer jeg får gjennomført av det jeg har satt opp, noe mindre vil sjansen være for at jeg kaster opp, eller at jeg gir etter for å ha en overspising og oppkast. En lur plan synes jeg. Og så er det jo sånn at øvelse gjør mester. Så da får jeg bare øve alt jeg kan. En av grunnene til at vi har denne hjemmeuka er jo for at vi skal øve på å gjennomføre det vi har lært her, og finne ut av hva som er det vanskeligste å få til. Dermed finner vi også ut hva vi trenger å øve mer på når vi kommer tilbake hit igjen. Selv om det går forholdsvis greit å gjennomføre ting her, så er det noe helt annet å få det til hjemme. Hver helg og uke så skal vi sette oss opp målsettinger vi skal prøve å få gjennomført, og hver gang sliter jeg med å sette meg opp mål, fordi jeg gjør det jeg skal her. Jeg har ikke noen typer mat jeg sliter med, for jeg spiser brød, jeg overlever smøret, jeg kan spise nugatti og lyst knekkebrød. Dermed har jeg ingen utfordringer når det kommer til maten, for jeg spiser det jeg må, og det jeg har lyst på, jeg overspiser ikke (ikke sånn reelt), jeg kaster ikke opp, jeg trener sånn ca. det jeg får lov til (ok, det kan bli litt mer av og til, men ikke mye altså.) Jeg gjør oppgaver jeg får, jeg snakker, og står i det som best jeg kan. So far so good. Altså, det har gått bra, selv om enkelte dager har vært helt forjævlige å holde ut. Jeg har møtt opp til alle måltider, tvunget det i meg, og vært oppkastfri i 42 dager nå,  det er hvertfall et stort framskritt. Aner ikke hvor mange ganger jeg bare har hatt lyst til å løpe til nærmeste do for å vrenge ut maten igjen, men jeg har ikke gjort det.

Jeg sitter med en klump i magen angående hjemmeuka, det skal bli godt å komme hjem, samtidig som jeg vet at det kan bli et helvete til tider med å holde ut. Men hjem må jeg, og hjem skal jeg. Jeg må bare hoppe ut i det, så får jeg bare gjøre mitt aller beste. Faller jeg, så må jeg reise meg igjen til neste måltid. Men målet er selvsagt at jeg skal klare meg. Jeg går ikke inn for å ha overspising og oppkast. Men dæggern som jeg gleder meg til å drikke pepsi max igjen, jeg tror nemlig at jeg har noe stående i kjøleskapet hjemme. Jippi. Det har gått litt bedre sånn matmessig i dag, men formen er ikke mye å skryte av, så er litt slapp og uopplagt. Sår i halsen er jeg også. Not so jippi. Nå skal jeg slenge meg litt på sofaen sammen med de andre og strikke litt. Man blir fort strikkekjærring når man er innlagt, og jeg har fått ferdig noen prosjekt allerede. Høhø.

Forrige uke så fikk jeg noen gaver som jeg tenkte jeg måtte dele med dere.

Av mamma så fikk jeg en minijulestjerne, et lilla glassfat og 3 lilla telysholdere, en sten hvor det står «kjærlighet» på, og en skytsengel ( nederste bildet der). Advents»kalender», dvs gaver som jeg kan åpne hver dag, en del julepynt, og julepapir og litt stæsj til å pakke inn gaver, og ei fiiin lue i hvitt og rosa (matchet hårfarven jeg hadde da). Dessuten fikk jeg en barkbit (nederst til høyre der) fordi hun syntes den ligna på en elg. Så da måtte jeg bare tegne på øyne da, sånn at dere også kunne se det. Av søstra mi fikk jeg elgbamsen, og den rosa pennen med lappen fikk jeg av søstra til ei i gruppa mi. Om du ikke gidder å trykke på bildet for å få det større, så står det følgende på lappen: » Laipai ❤ Med ville øyne og rosa hår, er du helt klart Modums beste får. Du er så tøff og viljesterk, håper du kommer deg ut av dette herk!» Hun er nå så søt og god da. Digger henne. Tusen takk til dere atter en gang.

Sånn, da ble det et ganske så positivt innlegg i dag vil jeg påstå. Måtte jo bare veie opp for gårsdagen..

 

Den indre stemmen

«Hvorfor gidder du fortsette når du vet at det helvete hver jævla uke? Du vet jo at kostlista gjør deg feitere, du vet at vekten bare vil fortsette og fortsette oppover. Hvorfor gidder du følge rammene og reglene de har satt for deg? Bryt av nå, før du går over det tallet som gjør at du tipper helt over, og setter i gang en alvorlig depresjon. Hopp av! Reis hjem! Det er faen meg ikke verdt det. Tenk på den harde jobben du nå må gjennom for å få vekten ned igjen!! Kutt ned på maten, tren mer, dropp styrketrening, hold deg til utholdenhetstrening. Forbrenn mest mulig kalorier. Reduser matinntaket når du kommer hjem. Kjøp avføringspiller, du må trene hardt nå du kommer hjem om 4 dager. Beinhardt. Du vet du vil overspise og kaste opp, om og om igjen. Du vet at du vil la deg overtale og styre, fordi jeg er sterkere enn deg. Gi deg mens leken er god, mens du ennå er under det uakseptable tallet. Du er faen meg så jævla naiv som tror at kanskje vekten er ned denne gangen. Du håper og håper, men hvorfor våge å tro, når du vet du har feilet? Taper. Du er så fordømt mislykket. Drit i reglene, drit i alt du har gjort så langt, det betyr ingenting når vekten har gått opp. Det betyr null, nada, nothing. Løp, gå lange turer, kjør deg helt ut. Du vil ikke gi slipp på meg likevel, så hvorfor late som at du vil det? Å gå ned i vekt er alt som betyr noe.»

Forrige uke fikk jeg time me ernæringsfysiologen her på huset, teamet her hadde kommet fram til at de kunne redusere litt på kostlista mi, i håp om at vekten kanskje ville stabilisere seg. Vi snakker om å redusere et halvt rundstykke med pålegg + et glass biola. Jeg så ikke poenget, det utgjør ikke en dritt for meg. Det fikk jeg bekreftet atter en gang i dag. Spiseforstyrrelsen i meg er så fordømt sterk nå, den stritter imot, alt den kan. Jeg tror jeg blir gal snart. Jeg blir svakere og svakere for hver mandag som går. Jeg begynner å grue meg for veiingen allerede 3 dager før. Jeg trener maks dagene før, fordi mandagene også er treningsfrie, og jeg sliter ekstra. Mandag formiddag så er det bare veiingen jeg tenker på, gruer meg mer og mer jo nærmere 13.30 vi kommer. Veldig urolig, veldig stressa, hjertebank. Så hopper jeg på vekten, og verden faller i  grus. Alt av fornuft forsvinner som dugg for solen. Om det er et halvt kilo opp, eller 200 gram, det spiller ingen rolle, for alt jeg ser er at tallet har gått opp. «Det er vann» sier de. Det er ikke mulig at du har lagt på deg fett av den kostlista. De kan si hva de vil, hodet mitt er ikke med. Tallet er ikke akseptabelt, tallet er alt. Borte er tankene på at jeg har vært oppkastfri i 40 dager bort er alt jeg har gjennomført og stått i, kjent på, sagt. Det betyr ingenting, så lenge «gevinsten» er vektoppgang. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at det snart ble min tur til å hoppe på vekten og se at den er stabil, eller har gått ned.Jeg grein når jeg gikk av vekten. Jeg grein når jeg stod og pratet med hun ene fra spis teamet, jeg grein når jeg kom opp på rommet mitt. Jeg grein når hun kom bort for å prate med meg etterpå. Jeg misunner de andre i gruppa som går ned, for de kan føle seg trygge på kostlista. Det gjør ikke jeg, og det gjør det ekstra vanskelig å gå til måltidene. Vanskeligere å akseptere maten i magen. Middagen i dag var et rent helvete. Jeg klarte å spise opp det jeg skulle, men alt jeg ønsket var å kaste opp. Jeg grein når jeg var ferdig. Jeg ville bare løpe vekk. Jeg orka ikke ettermøte vi alltid har, så jeg fikk prate med en av de som var på jobb. Og jeg grein. Jeg måtte komme meg ut, få luft mellom ørene, vekk fra huset. Jeg gikk, og jeg grein. Og spiseforstyrrelsen jaget meg videre.

Jeg kasta ikke opp, jeg overlevde. Men det er ikke greit. Om en halv time er det mat igjen, og det er ikke greit. At maten skal ødelegge så mye. At mat, som i utgangspunktet er så nødvendig, skal være så fordømt vanskelig. Om 4 dager, sent fredagskveld, så er jeg tilbake i Molde. Hjemme hos meg selv, og der skal jeg være i 8 dager. Jeg aner ikke hvordan det skal gå. Jeg ser for meg det verste, men alt jeg kan gjøre, er å gjøre mitt beste. Denne uka skal gå med til å planlegge og tilrettelegge. Jeg gruer meg til måltidene hjemme, helt på egenhånd, uten å ødelegge alt jeg har bygget opp så langt. Spiseforstyrrelsen ser sitt snitt, men jeg vet at om det går til helvete hjemme, så vil det bli verre når jeg kommer tilbake. Dilemma.

 

Når spiseforstyrrelsen bestemmer

I følge forskning så opptar spiseforstyrrelsen opp til 80-90% av tankevirksomheten til den som er syk. Det er ikke mye igjen til alt den andre i livet. Den tar opp nesten all plass, presser alt det andre vekk, sørger for at de tingene i livet som egentlig betyr noe ikke får komme til. Den styrer hverdagen omtrent 24 timer i døgnet, den tar aldri pause, ikke engang når jeg sover. Drømmene fylles med mat, kropp, vekt, vonde tanker og følelser. Tankene tar aldri pause, spiseforstyrrelsen lar meg ikke være fred, gir meg aldri ro. Den sørger for at den hele tiden for at den har overtaket og at jeg gjør som den befaler. Den sørger for at jeg til enhver tid planlegger og tilrettelegger, at den ikke blir lagt bort eller glemt. Den er det første som slår inn for fullt når jeg våkner, og den er den siste som får plass før jeg sovner. Men den søreger også for at jeg ikke får fred i drømmene, den puster meg hele tiden i nakken. Når jeg står opp går tankene over på hva jeg skal spise, om jeg skal spise. Både spiseforstyrrelsen og jeg vet at det kan være lurt å starte dagen med noe mat i magen, for å sette i gang forbrenningen, men det skal ikke være mye mat. Ikke så mye at jeg blir mett, for mett er ikke akseptert. Mett er vondt, mett er uakseptabelt. Jeg liker heller ikke å være sulten, selv om spiseforstyrrelsen mener det. Jeg liker å ha noe i magen, nok til at jeg ikke er sulten, men langt ifra mett. Det må heller ikke være noe som inneholder mye kalorier, forda setter jo den dårlige samvittigheten inn for fullt. Da må jeg kaste det opp, eller sørge for å holde meg i nok aktivitet til å forbrenne det jeg har spist langt vekk, og enda litt til, sånn for å være på den sikre siden. Jeg kikker ikke på kroppen min før jeg står opp og inn på badet. Ikke før jeg stiller meg opp foran speilet for å bedømme kroppen. Jeg må hoppe på vekten for å sjekke tallet, dommen. For å se hvordan dagen min blir. Tallet avgjør humøret. Har det gått opp blir det dommedag, er det stabilt, så har jeg ikke gjort en god nok jobb dagen før, har det gått ned kan jeg senke skuldrene noen hakk, da har jeg hvertfall gjort noe riktig. Er magen flat nok? Står den ikke litt ut? Møtes lårene? At de møtes er ikke akseptert, om de møtes er jeg for feit. Mellomrom mellom lårene er bra, men aldri bra nok. Det burde vært større, det må bli større. Rumpa er for stor, og hoftene for breie. Det er for mye fett på overarmene. Kan jeg ta på meg den buksa? Kan jeg ha på meg den genseren eller skjorta? Sitter de for stramt? Kanskje jeg heller burde hatt på meg store klær for at jeg skal virke tynnere?

Hva skal jeg spise senere i dag? Bør jeg spise mer i det hele tatt? Kanskje jeg skal lage meg to kopper varm sjokolade, og så kan det være middagene i dag? Egentlig burde jeg inkludere de to koppene i en runde med overspising, for da kaster jeg det opp igjen. Hva skal jeg handle på butikken i dag? Hva har jeg lyst på? Et brød, en stor pose potetgull, en stor plate med sjokolade? Middager? Har jeg mye brus igjen? Jeg burde nok kjøpt mer. Hvor mye penger har jeg igjen, har jeg nok til å handle alt jeg har lyst på? Burde jeg kanskje klare en dag uten å kaste opp i det hele tatt? Det hadde jo vært det aller beste, men jeg vet også at da vil trangen etter å overspise og kaste opp bli et helvete å kjenne på. Jeg vet at jeg vil g å på veggen, bli irritert, sint, forbanna. Nei, jeg bør nok handle inn masse, sånn at jeg vet at jeg kan spise og spy 2, 3, 4 ganger. Jeg bør nok trene også, skal jeg gå en lang tur? Nei, det er jo ikke trening, jeg bør nok heller komme meg opp av stolen og ta meg en løpetur. Jeg skulle ønske at jeg syntes løping var mer gøy enn jeg synes. en halv time til tre kvarter er for puslete. Jeg skulle gjerne hatt bedre kondisjon, for da kunne jeg ha løpt lengre og fortere. Kanksje jeg skal trene styrketrening? Muskler er bra, jeg vil se trent ut, men muskler øker vekten, jeg vil se trent ut, ha mer muskler, men jeg vil ikke veie mer. Jeg vil bare ha vekk fettet på kroppen. Jeg vil være fornøyd med kroppen, det er jeg ikke så lenge det er så mye fett der. Men jeg blir aldri fornøyd, uansett hvor lite jeg veier.

Selv om magen ser flat ut i speilet, så buler den ut når jeg sitter. Jeg må synke lengre ned i stolen, lengre bak, sånn at magen flater seg ut. Drar ut genseren, sånn at den ikke klistrer seg sånn inntil magen. Jeg bør nok skifte til noe større. Jeg bør også sørge for å ha på meg en stor joggebukse m gjør at jeg ikke ser hvor store lårene mine er. Jeg pakker meg inn i pleddet sånn at jeg slipper å se på hverken magen eller lårene. Jeg setter meg ned med en bok for å få fokuset over på noe annet, men tankene på mat, kropp og vekt kommer likevel. Jeg mister tråden i boka, får ikke med meg det som står der, og jeg må lese alt på nytt. Jeg prøver å bruke tid på å lese, redusere timene på dagen sånn for at bulimien skal få mindre plass, utsette det uunngåelige, men til slutt må jeg likevel bare gi opp boka, og sette i gang forberedelsen til dagens bulimiske handlinger. Hva skal jeg handle? Hva skal jeg spise først? Skal jeg starte med søtt eller salt? Magen fylles opp til randen, klarer jeg noen biter til? Hvor lang tid har jeg brukt på å spise, skal gå å kaste opp nå, eller nå? Hva skal jeg velge om jeg må spise med andre? Skal jeg prøve å spise bare litt, og beholde maten, eller skal jeg kjøre på, for så å kaste opp? Hvor ligger badet i forhold til hvor vi spiser? Hvor kjapt etterpå skal jeg gå på do etter å ha spist om jeg skal kaste opp? Hvilken unnskyldning skal jeg bruke for å gå på do? Vil de fatte mistanke, hva vil de tenke? Hvordan skal jeg oppføre meg etterpå? Skal jeg si noe, eller skal jeg late som alt er i sin skjønneste orden?

Tankene stopper aldri å kverne, de går i en evigvarende sirkel, er jeg bra nok? Blir jeg noensinne bra nok? Jeg er bra nok? Er bra nok, nok? Trenger jeg være bedre enn bra nok? Bør jeg trene mer? Jeg burde trene mer. Om jeg trener mer blir jeg bra nok. Om jeg spiser mindre, eller kaster opp mer, så blir jeg bra nok. Bare jeg blir tynnere, så blir alt bra. Å være tynn er akseptert, er jeg ikke tynn, så er jeg mislykka, ikke bra nok, mindreverdig. Lykke er å være tynn. Tynn= perfeksjonisme. Tynn er ikke lik lykke! Jeg blir ikke perfekt om jeg blir tynn. Hva er perfekt? Perfekt har ikke en fasit. Det kommer an på øye som ser. Du kan være perfekt i mine øyne, om du så mangler en arm eller et bein, om du er døv eller blind. Om du kommer fra her eller der, om du snakker slik eller sånn, fordi du var fra begynnelsen av ment å bli slik du er. Du er perfekt fordi du er deg. Men jeg, jeg er ikke perfekt. Jeg kan aldri bli perfekt. Jeg er feil, jeg er ikke bra nok, for meg. Det sier hvertfall spiseforstyrrelsen min. Jeg burde ditt og jeg burde datt. Tanker som spinner, kaostisk tanker, syke tanker, giftige tanker, svarte og dystre tanker. Om og om igjen. Jeg vil ha fred, jeg trenger ro. Når jeg er sammen med mange andre mennesker, så blir det fort mye mas for meg, tanker i hodet, en spiseforstyrrelse som spiser meg opp innenfra, stemmer og latter utenfra, et krsæj, et cresendo, mas, mas, mas, over hele linje. Jeg får ikke puste, jeg får ikke klarnet tankene, rensket opp i grumset. Jeg blir utmattet, rives og slites i to, og jeg må ut, bort, vekk alt og alle. Og jeg ønsker ofte at jeg kunne løpt vekk fra tankene og følelsene som flammer opp i meg. Gjemme meg, skru dem av, sette en stopper for følelsesregisteret.

Jeg vil for en periode være tankeløs, følelseskald. Slippe unna, ta en pause, få en pust i bakken, før jeg kan reise meg og ta fatt. Men det betyr også at spiseforstyrrelsen må legges vekk, og det er den ikke med på. Jeg burde løpe mer, spise mindre, kaste opp mer, telle kalorier, ta avføringspiller, få tallet på vekten ned, redusere cm’erne på kroppen. Tynnere lår, flatere mage, flatere rumpe, smalere hofter. Mer bein, hoftebein, kravebein, ribbein. Vekt, målebånd, trening, mat, kropp, fett, mat, tanker, mat, følelser, mat, kropp, fett, kalorier, mat, vekt, tall, gram, kilo, cm, BMI, kondisjon, styrke, forbrenning. Kald mat, varm mat, søtt, surt, salt. Sult, metthet, kvalme, blodsukkerfall. Ansikt mot porselen, oppkast mot toalettskål. Tårer, hjertebank, sviktende knær, magesyre. Vil blodsukkerfallet komme? Kasta jeg opp nok? Kom magesyra? Bør jeg spise noe søtt sånn at blodsukkeret stabiliserer seg, og jeg slipper å bli svimmel, kvalm og begynne å kaldsvette? Jeg burde trene for å være på den sikre siden, fordi alt kommer jo ikke opp bestandig. Nei, jeg bør nok vente og se om blodsukkerfallet kommer eller ei. Jeg orker ikke spise og spy mer, orker ikke reaksjonene når blodsukkerfallet kommer. Men det kommer, og går, og jeg er i gang igjen. Spise, drikke, fyll opp magen, alt skal ned. Og viktigst av alt; det skal opp igjen.

Har vekten gått opp eller ned etter en sånn spiseraid? Jeg bør kanskje ha en ny runde med overspising og oppkast, og søreg for at jeg kaster opp flere ganger, få opp alt. Mens magesekken vrenger seg over skåla, så er hodet i gang med å planlegge neste runde. Jeg burde legge meg, takke for i dag, la dette bli dagens siste runde, men det er ikke godt nok, jeg har mer mat jeg må spise og spy. Jeg må face doskåla minst en gang til. Faen så feit og jævlig jeg ser ut i speilet, og hovne og røde øyne etter stresset kroppen er blitt utsatt for etter å ha brekt seg om og om igjen. Når jeg er ferdig for dagen, og finner senga, så tenker jeg igjennom hva jeg skal gjøre og spise neste dag. Hva skal jeg ha på meg? Hva skal jeg trene om vekten har gått opp? Jeg burde  trene uansett. Skal jeg høre om noen vil være med å gå tur? Gå på kafe? Om jeg får med noen på kafe, så må jeg tenke over om jeg skal spise eller ei først, i tilfelle det ender opp med at vi spiser noe. Jeg trenger egentlig ikke spise noe som helst, jeg klarer meg, kroppen klarer seg, det går bra, jeg overlever. Jeg har klart meg i 16 år til nå, det  går helt fint. Kjør på sier spiseforstyrrelsen, dette klarer du. Jeg trenger vel ikke bli frisk? Jeg som klarer meg så bra. Jeg som har jobbet og fullført en utdannelse. Jeg som  fungerer sosialt. Jeg som klarer å gjennomføre treningsøkter. Jeg trenger ikke bli frisk. Dessuten er jo dette hverdagen min, det er det jeg kjenner til, og kan. Dette mestrer jeg helt fint. Spiseforstyrrelsen gir meg trygghet, jeg vet hva jeg har, jeg vet hva jeg går til. Mister jeg den, aner jeg ikke hva jeg har i vente. Ikke er jeg så fordømt nysgjerrig av meg at jeg trenger å vite det heller. «Du trenger bare meg, det holder i massevis» sier spiseforstyrrelsen. Det er nok.

Skal, skal ikke, må, må ikke. Tørr, tørr ikke. Bør, bør ikke. Ambivalensen som drar meg i to retninger. Fornuften vet bedre enn spiseforstyrrelsen, men spiseforstyrrelsen er den sterkeste. Den nekter å slippe taket, den holder fast, binder meg, knebler meg. Hjernevasker meg. Vrenger på kroppsbildet mitt når jeg ser meg i speilet. Tvinger meg til å kroppssjekke meg selv. Gir kommandoer, gjør meg til en slave. Den tar opp plassen til alt den andre som hodet mitt burde hatt plass til. Den breier seg ut, tar styringa, seiler skuta, legger ut på de syv hav. Og jeg seiler med som passasjer. Jeg hoppet til slutt ut av skuta, og la på svøm, alt jeg maktet. Mot land, svelget vann, hostet, kavet og veivet. Holdt på å drukne, kjente på panikken og angsten fra den som pustet meg i nakken og vrengte skuta rundt, mot meg. Den innhenter meg, og jeg svømte for livet. Jeg kom meg på land, andpusten, sliten og maktesløs, men ikke uten håp. Jeg kom meg innenfor de trygge murene, jeg pustet, jeg overlevde. Spiseforstyrrelsen hyler og skriker, stemmen når gjennom veggene, den gir meg ikke et sekunds stillhet. Den jakter, og venter på det rette øyeblikket til å kaste seg over meg så snart jeg setter mine bein utenfor murene. Den er rasende fordi jeg følger reglene innenfor murene, fordi jeg følger rammene slavisk og driter i spiseforstyrrelsen. Jeg gjør det fordi jeg føler jeg må, for andres del, men litt etter litt har det blitt for min egen del også. Jeg har blitt litt sterkere, men er fortsatt veldig svak. Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk i meg, gjør meg svak. Passer på at jeg aldri glemmer den, jobber imot meg. Kritiserer meg opp og ned i mente. Gir meg aldri fred. Jeg lurer på når nok er nok, når jeg får fred, når jeg får en pause, en time-out. En indre ro. Jeg ønsker meg indre ro. De rundt meg sier jeg har gjort en helvetes stor jobb så langt, men det føles ikke sånn. Jeg føler meg bare sliten, og lei. At alt arbeidet bak det jeg har gjort ikke betyr så mye, fordi vekten har gått opp, fordi kroppen har forandret seg. Spiseforstyrrelsen forteller meg at ingenting betyr noe så lenge vekten har gått opp, at jeg burde løpe vekk, bryte av, gi opp. Gå tilbake til det som en gang var. For i dens armer er jeg trygg, blir passet på. Jeg er redd for ikke å gjøre som den sier, for jeg vet at jeg kan bli straffet hardt, at den vil slå tilbake i dobbel styrke. Jeg er redd for at den skal angripe meg når som helst. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å stå imot. Jeg er redd fordi det er den mot meg alene. Det er jeg som må slåss og kjempe. Innenfor murene er jeg trygg, hjemme er jeg utsatt, i fare.

Jeg klarer ikke si at jeg har vært flink eller tøff, selv om alle andre sier det. Det føles ikke sånn. Alt har bare føltes som et helvete. Det har vært hardt arbeid fra dag en. Tankekaoset har økt i styrke, følelsene har slått meg ut, uroen har blitt verre, de spiseforstyrrede tankene har tatt større plass. Jeg har folk rundt meg hele tiden, ofte føles alt bare som mas. Jeg føler meg presset opp i et hjørne. Forventninger, krav. Og det hele sliter meg ut, jeg føler meg ofte utmattet, tappet for krefter. Det er for mye tanker som tar plass. Men jeg gjør det jeg kan, jeg følger reglene, jeg følger rammene, fordi jeg er redd for å skuffe, både andre og meg selv. Motivasjonen til å bli fri kommer og går. Men den har kommet seg noe hakk lengre opp. Jeg ønsker å bli frisk litt mer enn nå enn hva jeg ville før jeg kom meg innenfor murene. Jeg vil så gjerne klare det, men jeg kan aldri love noe som helst. Jeg vil aldri si aldri. For om jeg ikke skulle klare det, så vil skuffelsen bli ekstra tung å bære. Alt jeg kan love, er at jeg skal gjøre mitt beste, med det jeg kan klare.

Og i dag har jeg klart å være 40 dager oppkastfri. Aldri før har jeg klart så mange dager i strekk de siste 16 årene. Hver dag er en ny rekord.

40 dager, og spiseforstyrrelsen er rasende.

Og jeg, jeg føler meg svak og skjør som et spindelvev.

Sorry sorry

Jeg unnskylder på det dypeste at jeg rett og slett glemte at det var fredag i går. Jeg var på vei inn i drømmeland i natt, og så ping! kom jeg på at det var fredag og at jeg ikke hadde skrevet søkemotorinnlegg. Det var hakket før jeg banket meg selv hakk ihjæl, men så stoppet jeg opp, kjente på følelsen det ga meg og så valgte jeg å stå i det, og krysser fingre og tær for at ingen ville komme og halshugge meg. Jeg satset på at folk tenkte at jeg tross alt er på kokkoheimen og sikkert har lammet et par hjerneceller og at jeg blir tilgitt. Jeg får bare takke på forhånd for det. Så jeg får bare ta det igjen nå, det er jo lørdag, og det er en ganske så døve dag her på mentalsykehuset. Jeg er ganske irritert over at de på huset her tror de er snille som lar oss sove en hel time lengre når det er helg, det er jo klart at man henter seg inn på den ene timen. Jeg går rundt og loker hele uka, sånn halvt i ørska, og jeg ønsker virkelig å få tatt igjen noe søvn når helga kommer, og da holder det ikke mål med en ekstra stusselige time. Tenk å sitte her, så fordømt tidlig på en lørdag, når jeg fortsatt kunne ha vært langt inn i drømmeland. Nå må jeg jo bruke ekstra timer på å vrenge hjernecella for å finne på noe fornuftig. Det eneste jeg kom opp med var å skrive dette døve innlegget. Ok, ny overdriver jeg heftig, jeg skal også strikke ei lue. Mer spenning kan jeg ikke oppnå. Jeg begynner å bli en kløpper med strikkepinnene her, det er så man kan se fartsstripene når pinnene klikker avgårde. Jeg kan riktignok bare strikke rett ennå, og i forrige uke lærte jeg trikset for å strikke et knappehull, og i går lærte jeg hvordan man henter opp en ny maske. Nå gjenstår det å lære å strikke vrang. Ohey hvor det går.

En tom kaffekopp, radioen som bakgrunnsstøy og beina innpakket i pysjen. Lørdagen sin det. Frokosten ble inntatt for en times tid siden, og et 1.5 time er det jaggu meg lunsj. Her rekker nesten ikke maten å lande og begynne fordøyelsesprosessen før man skal stappe ned enda mer. Men ei i gruppa mi sa en av de første dagene at om forbrenninga skal komme i gang skikkelig (gikk jo her i 2-3 dager uten at en dritt kom ut) så er det viktig at «bæsj dytter bæsj». Jatta, man lærer stadig noe nytt. Lørdag betyr også risengrynsgrøt (det kan vi velge hver eneste lørdag. Grøt eller suppe), så man slipper hvertfall sitte her og bruke hjernecella til å gruble over hva vi får til middag. Høres ganske så kjedelig ut, men helt greit når man elsker det. Og så får vi noe ekstra godt på kvelden, typ reker, kyllingsalat, krepsesalat, røkelaks og eggerøre, roastbiff, eller taco. Helt greit i grunnen, men jeg synes nå oppriktig at de kunne ha slengt på en sjokolade eller noe da. Om en uke fra nå så ligger jeg hjemme i min egen seng, fra neste fredag og en uke fram ( eller 10 dager for å være helt korrekt) så har vi hjemmeuke. Det er en del av behandlingen, for vi skal øve oss alene i de omgivelsene som vi skal være i når vi slipper ut herifra. Det blir jo spennende, og det er der den store jobben ligger. I løpet av uken som kommer så må jeg legge en plan, sånn at hjemmeuka skal bli best mulig. Det vil nok bli en stor utfordring, så det er bra å være best mulig forberedt. Skal alliere meg med ernæringsfysiologen her, tryggest det tror jeg.

Ok, nå babler jeg bare masse crap her, så det er nok på tide og komme til poenget. Siste ukes søkemotorord. Dvs ord/setninger som folk har googlet opp, og på den måten har ført dem inn på min blogg. Ganske ofte sitter jeg her og grubler over hvorfor nettopp disse søkene har ført dem inn hit. ( Pokker, nå kom en av de ansatte og forstyrret meg her. Lord assa)

44 søk på hjemmet månedlig kryssordblad – Ok, vanskelig for å finne noe fornuftig å gjøre kanskje?

ur fisk vs steinbit – Ur: stinker, ykuu, puke. Steinbit: da snakker vi skikkelig god fisk.

http://www.gamledamer.com – Jaha, mener du at jeg er gammel? Frekt. Ok, jeg har den ene foten i graven da..Men la meg bare på presissere, linken til denne bloggen er: https://laipai.wordpress.com.

vrengt kuk – Au?

eventyr hytte – Modum Bad, avd. spis. Lurt you!

solbrent wordpress – Naaaai, solbrent.com! Det var jeg hvertfall i sommer, dårlig med å bli solbrent når jeg går innpakka i flere lag klær her da..

smerte rose – Sikkert smertefullt for rosa når noen tramper på den.

hvordan sy på en finger igjen – Hmm..nål og trå?

jek spero – Spiro spero! Djez, dette er vanskelig gitt…ikke like lett å huske alltid kanskje…

svart flekk under storetåen – Kanskje du har tråkka på et rusk.

kastet opp i 3 dager – Ooooh, pingle. Jeg har kasta opp sånn omtrentlig hver dag i 16 år jeg.

flådd pikk – Au igjen..Sadofolk assa.

hvor mye går man ned av bullimi? – Man kan gå ned sånn ca 100% i knestående.

naken modell viste alt – Holy crap, og jeg som trodde at man kunne slippe å kle av seg om man skulle bli nakenmodell. Jaja, da er hvertfall det yrket utelukket, føler ikke akkurat for å vise fram denne skrotten naken. Det ville skremt fanden på flat mark.

barn som klipper og limer – hmfrp, først kaller du meg gammel, og nå er jeg plutselig et barn bare fordi jeg klipper og limer? Frekkas der du sitter.

og går på – ja, jeg går ganske mye egentlig. Kongler, røtter, grener, veggen..bare for å nevne noe.

same tryne – der må jeg nok skuffe deg, har ikke en eneste % same i meg gitt, men det hadde vært kult da. Kjenner hvertfall et par stykker som har litt sameblod i seg. Tryne har de også. Tøft.

nav når du trodde – Jeg trodde ikke en pøkk når det kom til NAV.

joggetur+blogg – Jeg må bare si at jeg synes det er helsikes vanskelig å blogge mens jeg løper. Da hadde dere ikke skjønt bæra av det jeg hadde skrevet. Seriøst liksom.

jeg liker mat men ikke når jeg er mett – Skjønner jeg godt, mat smaker helt annerledes når man er mett. Da blir ganske mye skikkelig skikkelig fælt.

modum bad hund – Ja, pokker, jeg var ute og jogget her en dag, og så så jeg noe på en bakketopp her som lignet på en grå stein, og plutselig rørte den på seg. Dævva nesten. Skummelt. Ante fred og inegn fare kan du si..Men det er også ekorn som driver og løper maraton rundt trørne her, så barken spruter. Og så er det en katt som driver og lusker rundt røykepaviljongen her, den heter Nicotine.

aldri la noen fortelle deg – Ingen får komme her og fortelle meg.

julestrømpe – Mamma sa at i år får jeg ikke noe godis oppi julestrømpa mi. Frekt. Kanskje jeg skal ønske meg hjemmets kryssord..Nei, det blir for drøyt. Jeg ønsker meg en pepsi max og en boks snus jeg mamma. Får du notert det bak øret?

vår – tror kanskje du er litt loko nå, her er det faktisk høst nå. Vinteren lusker rundt hjørnene, men jeg synes den kan drøye hvertfall 3 uker til. Det hadde jeg satt stor pris på.

nervebetennelse – Nervene mine står ganske ofte i helspenn her, lurer på om jeg skal gå til legen vår og få henne til å sjekke om det kan være en bettenelse..

kuk i brusflaske – Høres ikke ut særlig godt ut. Au?

hvem var hvem var perotin og hvordan kan vi kjenne igjen hans musikk? – Har ikke pepling. (Pepling betyr peiling på Kristiansundsk. Ja, det er der jeg opprinnelig er fra. Jeg er ikke Moldenser!)

daglige problemer – tja, å finne ut hva man skal ha på seg f.eks. Eller å finne den forsvunnede sokken..

jeg gidder ikke – Ikke jeg heller.

hvor lenge varer juleferien – Fra den begynner til den slutter. Som regel.

svard og fakkel – En gang holdt jeg en fakkel. Kult. Aner ærlig talt ikke hva svard er…

jeg handler uten å tenke – Spennende å komme hjem og finne ut hva du har handlet da..

hvilken roller spiller vi – Ingen.

tykktarmen slutter å virke – Da har den sikkert dævva.

hvordan føles følelser? – Aner ikke, føler ikke en dritt.

hva skjer med facebook statuser . jeg skal dra – Du kan jo dra dem med deg.

hvordan vaske sjokolade fontene – Trenger ikke vaske den, kan komme å spise den jeg.

viss man kutte ut karbohydrater og kuker hvor mange kilo gå ned – Hvis!  Den dietten har jeg ikke prøvd, så kan dessverre ikke svare deg der gitt..

tenk at gud har skapt skrukketrollet, det som er så lie og så stygt – Lie? Skrukketroll Lie? Jeg synes de er ganske kule jeg, der de skrukker seg avgårde.

trøtt – Jeg har vært trøtt så lenge jeg kan huske jeg. Trøtt.com liksom.

det va den gong då, me har det kje sånn lenger nå – Phew, enda godt.

jeg vet jeg ikke er perfekt katt – Det må du jo være, siden du skriver mener jeg…

det tragiskes problem – Ja, men er faktisk ikke like enkelt hver gang å vite hvor mye mat man skal velge altså..

husker du fra dine egne skoledager – Ja, jeg husker at klassen min en gang lekte «Jentene tar guttene», og at friplassen (der man ikke kan bli tatt vettu) var gelenderet ved trappa ned til dassene våre. Jeg løp etter en som heter Marius, og han løp som en gal, og kikket seg bak for å se hvor langt bak jeg var, og så løper han pokker meg rett inn i et jernrør i veggen. Han fikk hjernerystelse og måtte dra hjem fra skolen.

hvordan begynner senilitet – Husker ikke. Jeg fikk diagnosen Alzheimers her om dagen, jeg har bare ikke turt å nevne det her..litt flaut i så ung alder you see…

ikke tro du er kul, bare fordi du rimer – Jo, det tror jeg, for jeg er mye kulere enn deg.

jeg elsker deg på alle språk – Godt å vite. Kjipt om du elsket meg på ett språk, og hatet meg på et annet. Da hadde jeg blitt forvirra.

ble du frisk av fontex – Såvidt jeg vet er ikke fontex en medisin som gjør deg frisk. Det er bare et hjelpemiddle sånn at du ikke fortsetter å være kokko lokko hele tiden.

skvetter etter jeg har kastet opp bulimi – Da er du nok bare skvetten. Det er jo egentlig ikke så rart da, bulimi er skremmende.

så det er meg og det rare live mitt – Åja. Da så.

tvunget til å spise anoreksi – Aldri fått anoreksi som et alternativ på matbordet her vi…

hvorfor meg – fordi det ikke er meg.

regler for oppførsel i garderobe og dusj på treningsstudio – pakk deg inn i klær, ufint å vise seg naken.

Da vil jeg bare atter en gang beklage at innlegget ikke kom i går, håper ikke at blir forvirret over dagene nå…det er altså lørdag i dag, ikke fredag.

WordPress er en smule mongo akkurat nå, den vil pokker meg ikke laste opp et eneste bilde her…Ærre mulig?? Djez. Har vel tatt helg tenker jeg…Jaja, ikke mye jeg får gjort med det.

Ps: mat om noen få minutter, så har ikke tid til å rette opp skrivefeil om det er noe. Like I care.

Kommunikasjon

«Kommunikasjon betyr «overføring» av informasjon mellom to parter eller formidling av et budskap fra en avsender til flere mottakere En sender, et budskap, og en mottaker. Filtre/støy i kommunikasjon: uoppmerksomhet, grunnstemning og humør, forestillinger og forventninger, forskjeller i væremåte og selvforsvar. Vi komunnisere med: klær, fysisk avstand, ansiktsuttrykk, øyekontakt, kroppen, atferd, tonefall, ord, taushet, forlater rommet.»

Å bli forstått:

• Sagt er ikke nødvendigvis hørt
• Hørt er ikke nødvendigvis forstått
• Forstått er ikke nødvendigvis akseptert
• Akseptert er ikke nødvendigvis anvendt
• Anvendt er ikke nødvendigvis for alltid

I dag har vi altså hatt undervisning om kommunikasjon, om hvor viktig det er å kommunisere riktig for å bli hørt og forstått. Om et budskap er blitt oppfattet riktig, hvor lett det er å tolke og oppfatte ting på en annen måte enn det var ment. Kommunikasjon kan veldig ofte være vanskelig, alle mennesker har opplevd å bli mistolket, misoppfattet, ikke fått fram budskapet på en skikkelig måte, tolket et budskape på feil måte, hatt vanskelig for å uttrykke seg, reagert på ulike måter osv. Alle er vi ulike og har ulike måter å tolke ting på, og da skal det ikke mye til før ting blir sagt eller hørt feil. Mange temaer kan være vanskelige å prate om, vanskelige å sette seg inn i og forstå. Mange har vanskelig for å ordlegge seg, finne de rette ordene til å forklare hva en tenker, mener eller føler. Mange har vanskelig for å sette seg inn i hva andre tenker, mener eller føler når man selv ikke har opplevd og erfart det samme. Når man ikke tenker, mener eller føler det samme. Det er ikke alt som er like lett å prate om, og det er ikke  alt som er like lett å dele. Sånn er det bare, og sånn vil det alltid være på enkelte områder her i livet. Man trenger heller ikke dele alt, det er ikke alltid nødvendig å skulle snakke om alt med alle. Det handler om å sette grenser for seg selv, og å begrense hvem man sier hva til.

Jeg har veldig ofte opplevd at budskapet mitt ikke har nådd fram til mottaker på den måten det var ment. Jeg har opplevd mistolkinger, misoppfattelser, overtolkinger, at forståelsen ikke har nådd fram. Jeg kan ikke forvente at andre skal kunne sette seg inn i min situasjon, at andre som selv ikke er i samme situasjon skal forstå hva jeg går igjennom, hvordan jeg tenker og føler. Jeg skjønner at det ikke er en lett sykdom å forstå. Jeg prøver kun å forklare etter beste evne, jeg prøver å svare så godt jeg kan på spørsmål jeg får, ut i fra egne opplevelser og erfaringer. Min historie trenger ikke være lik en annens i samme situasjon. Vi har alle ulike historier, til tross for at vi har samme sykdomsforløp. Hvilke relasjoner jeg har til de rundt meg varierer også selvsagt, noen er det enklere å dele ting med enn andre. Det er enklere å være åpen med noen enn med andre. Noen har lettere for å sette seg ned og lytte enn andre. Noen har satt seg mer inn i sykdommen enn andre. Jeg for min del skulle ønske at denne undervisningen hadde kommet litt tidligere i uken her, for det hadde kanskje kunne ha vært unngått visse situasjoner, men på den andre siden så fikk vi kanskje også nå i etterkant se hvordan ting kunne ha bli sagt eller gjort, hvorfor det ble sånn, hvordan budskap var ment, og hvordan det var blitt tolket. Komunikasjon er vanskelig.

Noe av det jeg liker ved å være her, og ved å ha andre venner som er i samme situasjon er nettopp dette med at jeg slipper å forklare meg ihjæl, fordi de vet, de skjønner, de forstår, fordi de er der selv. Det er også lettere å dele erfaringer, opplevelser, tanker og følelser, fordi mange kjenner seg igjen i det samme, selv om noe kan være ulikt. Vi deler ting som er veldig privat og nært, vi deler hemmeligheter, ting vi skammer oss over, og som vi føler skyld over. Her blir det i mindre grad vanskeligere å såre, fordi de fleste kjenner seg igjen, vi forstår, og ikke minst, vi vet at det i mange tilfeller er sykdommen som snakker, og at ting ikke er ment personlig. Det er vondt å såre andre, og vi mennesker er ofte redde for å såre andre, og spesielt de rundt oss, og derfor er det også mye enklere å skjule, eller la være å si noe. Det er enklere å trekke seg tilbake. Jeg føler at jeg slipper mye av dette her sammen med de andre i gruppa mi, og det er godt å kunne dele disse tingene med dem, uten å være redd for å bli dømt på noen måte. Her blir man møtt med forståelse og gjensidig respekt.

Nå har de pårørende dratt hjem igjen, og det har blitt stille i fjøset. Jeg håper at de fleste lærte mye denne uka, og at de nå sitter igjen med nye erfaringer og informasjon. At de har fått mer innsikt og forståelse. Det har vært hyggelig å ha besøk, men klart, det tar på også når undervisningene og tankene og følelsene blir intense. Nå har jeg akkurat trykt i meg dagens middag (fiskekaker, grøss og gru), så skal la den få synke litt til før jeg skal ta meg en liten treningsøkt, ikke blitt så mye trening denne uka akkurat. Men det er forsåvidt gått greit det også, for formen har ikke akkurat vært den beste, og noe må jeg jo ha å gjøre i helgen også. Vi er kun tre stykker som ikke har helgeperm nå, så vi får nok funnet på noe sprell tenker jeg. My partner in crime og jeg tok en fantestrekraid i går kveld, men siden vi ikke fikk være flue på veggen, så aner vi jo ikke hvordan folk reagerte på det, men vi fikk hvertfall vært veldig barnslige, og det var jo gøy i seg selv. Vi er jo tross alt på kokkoheimen after all, så her får vi det ikke mer gøy enn vi lager sjæl.

Noen få ord til slutt her, om spiseforstyrrelser og kommunikasjon:

«Spiseforstyrrelse er å kommunisere via kroppen og maten. Det er således behov for å fremme en annen, åpnere og mer verbal kommunikasjon med de nærmeste. I familien, overfor kjæreste eller venner gjelder det samme som i behandling, at god kommunikasjon og gode samtaler er den beste medisin.»     -Quote: Finn Skårderud.-