Hvorfor velge behandling?

Warning: himla langt innlegg.

Etter å ha vært syk i så mange år, og sykdommen er veldig integrert i hverdagen, så er det skummelt å begynne i behandling. Grave i fortiden, finne ut hvorfor sykdommen oppstod, hva har gjort at den har blitt opprettholdt, dele tanker og følelser, jobbe med symptomer, finne andre løsninger osv osv. Det er en tung og vanskelig oppgave å skulle jobbe seg frisk. Det ligger mye skyld og skam bak det å ha en psykisk lidelse, og det kan derfor være veldig vanskelig for mange å åpne seg, la andre få vite ting de har vanskelig for å dele. Og med tanke på at sykdommen har vært en stor del av livet i mange år, så kan det også være vanskelig å vite hvem man er uten sykdommen. Hvordan skal man håndtere tanker og følelser om man ikke lengre skal bruke de strategiene man har brukt så lenge? Hvordan klare å unngå å ty til destruktive handlinger? Hvordan klare å face det man er redd for, hvordan takle alt det vonde som kan kommer fram under dialog med behandler? Mange vegrer seg for å begynne i behandling, fordi de ikke ønsker, eller klarer å ta fatt i det som trengs å bli tatt fatt i. Mange har opplevd vanskelige og vonde ting, ting de kanskje ønsker å glemme og gjemme, uten at de klarer å glemme og gjemme. Mange har vanskelig for å gi slipp på sykdommen, fordi den er tryggheten i hverdagen, det de kjenner til, det de kan best. Det finnes mange ulike forklaringer på hvorfor mange finner det så vanskelig å ta det første steget inn i behandling.

Det tok meg 11 år før jeg tok det steget. 11 år med lite mat, mye mat, overspising, oppkast, sult, trening og andre destruktive handlinger. Men hvorfor tok det så lang tid lurer du kanskje på? Vel, spiseforstyrrelsen var min trygghet. Mitt sikkerhetsnett. Det var min måte å håndtere livet på. Sykdommen tok mer og mer fatt i meg med årene som gikk, til slutt satt jeg bom fast. Kom meg ikke løs, og jeg trodde på spiseforstyrrelsen, levde etter reglene den satte, tok på meg oppdragene den ga. Jeg lærte spiseforstyrrelsen å kjenne inn og ut, jeg ble god på den. Jeg mestret den, jeg visste hva jeg hadde, det ble min måte å mestre alt som kom over meg på. Jeg klarte samtidig å opprettholde jobb, skole, det sosiale og trening, selv om spiseforstyrrelsen var der, så hvorfor skulle jeg trenge behandling da? Jeg klarte meg jo. Tanken på å skulle søke om hjelp skremte vannet av meg, fordi jeg var redd for å gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er en stor utfordring å skulle bevege seg ut på ukjent farvann. Hva befant seg der ute? Hva gikk jeg til? Hva ville jeg finne? Hvordan skulle jeg klare å komme meg gjennom hverdagen uten spiseforstyrrelsen? Å måtte gi slipp på spiseforstyrrelsen betydde for meg vektoppgang. Bli feit. Miste muligheten til å holde vekta nede. Det har vært den største skremselen for meg. Vekten, tallet, maten, kroppen. Hvordan skulle jeg klare å beholde mat i magen? Hvordan skulle jeg takle vektoppgangen? Kroppen min? Jeg sier som så mange andre spiseforstyrrede sier :»Jeg kan godt bli frisk, bare jeg slipper å gå opp i vekt» Høres det kjent ut?

Jeg har vært åpen om spiseforstyrrelsen min i mange år nå, jeg kan godt snakke om den, jeg svarer når folk spør meg, jeg prøver å forklare som best jeg kan, så det å prate var jeg ikke redd for, men det som skremte meg var altså det at ved å bli frisk, så må vekten opp, da må jeg begynne å spise regelmessig, lytte til kroppen, gi den næring, bensin til å fungere. Jeg må lære å leve med vektoppgangen, sånn kroppen vil bli seende ut. Mat skremmer meg fordi den forandrer kroppen min. Jeg hater kroppen min, fordi den får meg til å føle meg ubekvem, utilpass, ekkel, mistrivsel. Jeg er misfornøyd med hvordan jeg ser ut, selv om det ikke betyr en dritt. Andre bryr seg ikke, så hvorfor skal jeg gjøre det? Jeg vet ikke, jeg bare takler ikke kroppen min, formene mine. Når jeg først kom i behandling her i Molde, så ble det mindre skremmende. Det var jo bare å snakke. Jeg hadde ingen som fulgte meg opp, satte opp en kostliste, ingen sendte meg til lege for undersøkelser, ingen tvang meg til å spise. Ingen. Spiseforstyrrelsen kunne dermed senke skuldrene noen hakk, den kunne fortsette å leve, og jeg lot den leve. Jeg trengte jo bare å snakke, jeg trengte ikke gi slipp på annet enn tanker, følelser, ord.

Men etterhvert som jeg gikk i behandling, så lærte jeg så smått å se ting på andre måter, jeg reflekterte, prøvde endre på tankegangen, gjøre små grep på egenhånd, redusere symptomene, de selvdestruktive handlingene. Jeg vet ikke om jeg skal si at endringene var så store, men alt må begynne i det små. Kloke ord, støtte og motivasjon fra andre mennesker hjalp også på. Høre andres historier, opplevelser og erfaringer. Jeg visste jo spiseforstyrrelsen var skadelig, at den ødelegger så mye, at handlingene jeg gjorde ikke var bra for meg. Jeg visste også hva jeg burde gjøre, hvilke tak jeg måtte ta fatt i. Det er bare det at det er enklere sagt enn gjort å gjennomføre det. Hvertfall på egenhånd. Det er jeg som må gjøre jobben, men jeg trengte, og trenger hjelp av andre. Jeg visste at jeg ikke klarte å komme meg ut av dette på egenhånd. Jeg hadde prøvd gruppeterapi, og jeg har hatt individualterapeut i en del år nå. Jeg har også vært med i selvhjelpsgruppe gjennom IKS. Men ingenting av dette hjalp i særlig stor grad, annet enn at tanken fikk surre og gå. Grepen jeg måtte ta, mer eller mindre uteble, selv om jeg prøvde å få til små ting. Jeg tok selv initiativ til å søke om innleggelse. Jeg hadde folk rundt meg som gjerne ville at jeg skulle søke, og jeg skyldte meg selv å søke, for selv om jeg hadde liten tro på at jeg noen gang kom til å bli frisk, så måtte jeg jo prøve en innleggelse før jeg kunne si det for sikkert. Det var den eneste behandlingsformen jeg ikke hadde prøvd. Jeg måtte gi det et forsøk.

Jeg var selvsagt livredd før jeg skulle inn på vurderingsopphold på Modum. Hva pokker hadde jeg satt i gang nå? Hva om jeg fikk tilbud om plass? Da må jeg faktisk begynne å gi slipp, litt etter litt, på det som har vært en så stor del av livet mitt i så mange år. Det som skremte meg mest med å skulle bli innlagt, var samarbeidsavtalen jeg måtte skrive under, fordi der stod det at jeg måtte forholde meg til full kostliste fra dag en. Jobbe mot spiseforstyrrelsen, ikke dra med meg symptomene inn på Modum. Vurderingsoppholdet var litt skummelt, mye informasjon, ja, det var mye på en gang. Jeg var veldig ambivalent da jeg fikk tilbud om plass. Jeg hadde lyst, og jeg hadde ikke lyst. Jeg var livredd, samtidig som jeg var glad for at jeg faktisk fikk tilbud om plass. Ambivalensen var der hele veien, helt fram til jeg ble innlagt. Jeg gruet meg så forferdelig til måltidene, all maten jeg måtte spise, vektoppgangen som ville komme. Det skremte meg aller mest, og jeg regner med at det også er en av de største og skumleste grunnene til at så mange gruer seg for en innleggelse, at det er grunnen til at mange lar vær å starte opp med behandling. Det eneste som stod i hodet mitt var at jeg kom til å bli enorm. Jeg kom aldri til å klare det, det kom ikke til å hjelpe meg, jeg kom ikke til å bli det spøtt friskere. Jeg prøvde å godta det faktum at jeg måtte opp på en BMI på 20, opp i normalvekt. Greit nok, det var ikke snakk om mange kilo, det kunne jeg klare å akseptere. Dessverre skøt vekten min rett i været. 6.5 kg etter 5 dager. Jeg gikk rett i kjellern, alt ble svart, jeg ville bare kaste meg selv i veggen, løpe til jeg falt sammen, skrike meg tom, dra hjem, bryte av hele opplegget der og da. Jeg gråt mine bitre tårer og hatet kroppen min mer enn nonesinne. Jeg slet med å håndtere det hele, og jeg måtte fortsette å spise 4 fulle måltider, hver eneste dag. Jeg var forferdelig fortvilt og frustrert, sint, lei meg, så svart og alt var bare helt tragisk.

Men likevel så ville jeg jo ikke hjem. Jeg trivdes der fra dag en, jeg kom i en fantastisk gruppe, behandlerne på spis avdelingen er fantastiske, selve Modum Bad er til å forelske seg i. Selv om alt var forferdelig vondt og vanskelig, så fant jeg ro der. Jeg var i trygge omgivelser, med flinke og kompetent folk rundt meg, en knallbra hjelpeapparat som skjønte, som har kunnskap og erfaring. De har vært gjennom alt før, de kan dette. De viser forståelse, og de disponerer seg for å ta imot all dritten man trenger å få ut av seg. De tåler deg akkurat som du er. Å være på Modum er som å være i en egen verden. Der sykdom blir jobbet med, og tanker og følelser snakket om. Der er det utfordringer og målsettinger. Der er det rom for latter og tårer, sinne og glede. Der knyttes det fine bånd. Der er det hjerterom, fine fine mennesker med store hjerter som ønsker deg velkommen med åpne armer og varme smil. Jeg kan sykdommen min ut og inn, likevel har jeg lært mye ved å være der. Å gjentagelse av det du alt vet, gjør at informasjonen får nyttiggjøre seg om og om igjen, til mye av det hvertfall sitter. Før jeg dro inn dit, så trodde jeg aldri at jeg skulle klare å være oppkastfri gjennom hele oppholdet. Jeg trodde jeg kom til å gå på en smell, men jeg har faktisk ikke gjort det. Jeg har forholdt meg til avtalen jeg skrev under på, jeg har ikke tatt med meg symptomene inn på Modum. Jeg har fulgt opplegget fra dag en, jeg har jobbet meg gjennom mye, og jeg har holdt ut, og holdt ut. Fram til i dag har jeg vært 54 dager oppkastfri. Jeg overlevde hjemmeuka hvor jeg skulle prøve meg helt på egenhånd. Jeg var redd før jeg skulle dra hjem, for jeg var nesten sikker på at jeg kom til å tryne i søla, uten at jeg ville det. Målsettingen for uka var å komme meg gjennom uten å overspise, uten å kaste opp. Spise det jeg skulle. Og jeg klarte det. Jeg har jo fortsatt avtalen å forholde meg til, det blir ikke gjort ikke-gjeldende bare fordi jeg er hjemme. I dag reiser jeg tilbake til Modum, og skal være der fram til juleferien. Jeg har tro på at jeg også skal komme meg gjennom dagene fram til da, jula tør jeg ikke tenke på akkurat nå. Det er ennå 1 måned igjen til den.

Målsettingen min om innleggelsen var ikke å bli frisk, men friskere. Redusere symptomene, klare å spise og beholde maten, klare å håndtere vektoppgangen. Få med meg nyttige verktøy jeg kan bruke når innleggelsen er ferdig. Jeg gruet meg for innleggelsen, ville helst ikke inn, nå vil jeg pokker meg ikke ut derifra. Jeg kunne godt ha tenkt meg at innleggelsen varte enda lengre. Det vil bli veldig trist å skrives ut derifra, dra fra jentene, fra behandlerne, fra selve plassen. Jeg liker meg veldig godt der. Og jeg har faktisk fått til mye på den tiden jeg allerede har vært der, jeg har tatt mange skritt fram i riktig retning. Så jeg vil bare si at selv om behandling virker veldig skummelt, for det er det, så er det virkelig verdt et forsøk. Behandling er beintøft, det koster så inn i helvete, men med god hjelp, så går ting på et vis. Jeg kan takke gruppa mi for mye av støtten og motivasjonen. Gode ord og varme klemmer gjør underverker. Fineste jentene. Kanskje vil jeg ikke bli helt frisk, kanskje vil spiseforstyrrelsen sitte der som en gammel gubbe og gnage på meg, det vet jeg ikke, uansett har jeg kommet et godt stykke på veien. Jeg klarer å spise, noen av måltidene er mindre skummel. Det går greit. Det gjør vondt å være mett, men jeg overlever. Behandlingen hjelper.

Uansett hvor skummelt det virker, så vil jeg virkelig anbefale å søke hjelp. Jeg anbefaler Modum på det varmeste. Her er det skikkelig hjelp å få. Og her blir man lagt inn frivillig. Det betyr at du kan bryte av innleggelsen om du synes det blir for hardt, for vanskelig. Men det er kun snakk om 3 måneder her hvertfall. 3 måneder av et helt liv. Og i verstefall, du har alltids muligheten til å gå tilbake til spiseforstyrrelsen når du er ferdig. Den venter så gjerne på deg, tro meg. Da spørs det bare hvor langt du selv har kommet i prosessen, om du er klar for å ta kontrollen selv, eller fortsetter å la spiseforstyrrelsen kontrollere hverdagen. Jeg kan ikke si at jeg skal ta tilbake kontrollen 100%, jeg våger ikke si med hånden på hjerte at jeg blir helt frisk, jeg våger ikke sette lista altfor høyt, og nå er jeg bare ærlig og sier det som det er. Men jeg vil også si at jeg nå er redd for å falle, fordi jeg har kommet så langt. Uansett, så vil jeg gå ut derifra med et belte fult av ny verktøy, fordi innleggelsen faktisk har hjulpet meg så langt på vei. Jeg har mye mer å jobbe med, aksept av kroppen er den største jobben jeg nå har foran meg, og det er gjerne den hardeste jobben å komme gjennom, men jeg vet jeg har god hjelp rundt meg. Behandlingen har gjort meg bedre. Det blir bedre, mye blir hvertfall bedre, om ikke alt. Ingen har noe å tape.

 

Advertisements

24 thoughts on “Hvorfor velge behandling?

  1. Svar: Ja, du sier her mye av det jeg jobber med. Og det hele er i grunn veldig merkelig; hvorfor blir jeg så berørt av hvordan andre har det og hvordan andre reagerer? Nei, det er ikke enkelt. Men jeg lover deg at jeg jobber som sagt med dette, og tror (håper) jeg blir flinkere å kjenne etter og sette mine egne behov i første rekke etterhvert.

    Håper du også klarer å fokusere mer på deg selv etterhvert, og jeg prøver å minne meg selv på; jeg er ikke egoistisk selv om jeg setter meg selv i første rekke!

    Glemte nesten å si tusen takk for kommentaren din; men du vet jo at jeg setter pris på tilbakemeldingen din 🙂

  2. Gud, jeg kjenner så godt til den tankegangen du beskriver.
    Lett å skjønne at du har lært sinnsykt mye mens du har vært på modum. Som du sier. det er den verdifulle læringen/erfaringen man tar med seg videre som gjør en så mye bedre utrustet til å takle hverdagen og som gjør det så utrolig verdt det 🙂
    Stolt av deg Laila. Må få si det igjen: Du er en utrolig flott inspirator ❤
    CONGRATZ ❤

  3. Modum høres ut som et fantastisk sted. Krysser fingrene for at du klarer å bli kvitt hele spiseforstyrrelsen når du er der! ❤ *klemmer*

  4. Du har bare vært sabla flink har du.Tenk om jeg kunne nådd deg til knærne,med høye hæler!Etterhvert kommer du til å oppdage at du kan leve uten spiseforstyrrelsen,det er ikke noe hokkuspokkus med det.
    Får mot til å begynne å tenke på Modum jeg og.Traumeavdelingen må det bli på meg.
    Lykke til videre!<3 fra Eia.

  5. Det jeg synes er skummelt med å gå i behandling er at jeg vet ikke hvordan jeg er som frisk. Jeg har aldri vært helt frisk, i alle fall ikke som jeg kan huske. Jeg kan sykdom, jeg kjenner sykdommen min. Jeg kjenner ikke friskhet. Og derfor er det så ufattelig skummelt å skulle få behandling…

  6. Gode refleksjoner!
    Kjenner igjen tankegangen og alle følelsene. Det betryggende er at du er deg selv men mere av deg selv uten den forbainna spiseproblematikken!
    Det er vanskelig å se, men etterhvert som du kommer hjem og klarer å holde deg lengre og lengre så vil du finne deg selv og like deg selv bedre og bedre!

    Mange gode klemmer og tanker og masse lykke til på den måneden du har igjen!

    B

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s