Mandag igjen…

Det var rene lykken å komme tilbake til Modum igjen i går. Hele dagen i går var faktisk veldig bra. Jeg kom meg opp grytidlig for å fly mot Gardermoen. Flyturen gikk forsåvidt greit, jeg hadde egentlig plass ved midtgangen, noe jeg kan spare meg for, men jeg kom som en av de første ombord, så jeg satte meg nå bare å venta til det kom noen som skulle trykke seg inn på de innerste setene. Det var riktignok ikke plass til å trykke seg forbi, for det var knapt nok plass til å sette fra seg beina der. Men så kom det en dam da, som hadde vindusplass, men hun sa at jeg bare kunne hoppe innover, så kunne hun sitte ved midtgangen, hun likte best å sitte der. For en lykke! Jeg kunne ikke akkurat hoppe innover da, men jeg makket meg hvertfall mot vinduet. Tåka lå tjukt over flyplassen, og i tillegg var det vind og litt sørpe på vei ned fra oven. Det endte selvsagt opp med en del turbulens. Jeg er ikke så glad i turbulens, så hjertet gjorde noen byks mens jeg satt noen hundre meter over bakkenivå. Flyet hverken styrtet eller kræsja, og jeg kom trygt på bakken på Gardermoen. Deretter kom jeg meg til Ski, hvor jeg fikk noen timer sammen med søstra mi, og mine to tantebarn. Vi tok oss en tur på ei julemesse på en barneskole der, hvor jeg traff på en god venninne av meg som jeg ikke har truffet på en mannsalder, og vi fikk med et korps bestående av noen barneskoleelever. De skulle spille noen julesanger. Jeg hørte ikke hvilken sang det var de spilte først, det fikk jeg vite først da han duden som kanskje var læreren dems, opplyste oss det. Jaha tenkte jeg, det ligna jo skikkelig.

Utpå kvelden føyk jeg videre mot Asker, hvor ei i gruppa mi plukket meg opp før vi kjørte mot Vikersund, og Modum. Det var veldig koslig å treffe igjen de andre, bare det å komme inn på Modum var lykke. Klemming og kjappe oppsummeringer av hjemmeuka mens vi kikket på «Åndenes makt». Så var det starten på en ny uke igjen da, og ukestart er alltid en dårlig start her for meg. Veiing. Jeg var litt redd for at jeg kanskje hadde spist litt lite mens jeg var hjemme, men det hadde jeg jo selvsagt ingen grunn til å tenke. Vekten fortsetter å gå opp, og jeg er nå kun 300 gr. unna den grensen hvor jeg virkelig ikke vil gå over, dvs at neste mandag havner jeg i kjelleren for alvor. Jeg gikk like fort ut av veierommet som jeg gikk inn. Jeg gikk rett opp på rommet, fikk på meg klær, og gikk ut mens tårene trillet. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal holde ut dette. Hadde ikke lyst å komme tilbake til middagen, hadde virkelig ikke lyst å spise. Jeg hadde lyst å spy, nekte å fortsette sånn. Gjør de ikke flere endringer på kostlista mi nå, så vet jeg ikke. Jeg føler bare for å tvangstrene, trene mer enn jeg har «lov» til her. Dette her går bare ikke, jeg ønsker bare så inderlig at den helvetes vekta skal stoppe snart! Jeg har med andre ord gått opp en hel forbanna kilo til på 2 uker. Sikkert ikke mye vil dere si, men jeg har altså totalt gått opp 11 kg her i løpet av oppholdet, det er jævla mye. Og det forsterker bare tankene om å redusere matinntalet når jeg kommer meg ut herifra, og trene enda mer. Jeg kommer til å legge inn forespørsel om mer treningstid her, dette her går ikke, det demotiverer meg så inderlig mye.

Primærkontakten min og jeg har prata om at vi skal jobbe med kroppsfokuset mitt framover, jeg klarer ærlig talt ikke se for meg hvordan jeg skal takle å akseptere kroppen når vekten bare fortsetter og fortsetter oppover. Jo mer vekten går opp, jo mer misliker jeg kroppen. Jo mer hater jeg den, jo mer vil jeg redusere matinntaket, jo mer vil jeg trene. Men snill som jeg er, så har jeg selvsagt beholdt maten min i dag også. Men faen som jeg hater all denne spisingen, og denne vektoppgangen som aldri stopper opp. Hvor blir stabiliseringen av? Stabilisering in my ass.

Dagens positive: Jeg fikk julekort fra Hannah, tusen takk skal du ha, har hengt det opp på veggen min.

Advertisements

20 thoughts on “Mandag igjen…

  1. Sender deg masse støtte klemmer. Hold ut lille venn. ❤
    Var full storm her i går med instillte båter og diverse så det at du var oppe i et fly kan nok ha vært en opplevelse uten like..
    Glad for at du kom deg hele og fin ned på bakkeplan og fikk kost deg med søsteren din på julemessen.
    🙂

  2. På avd jeg er jobber vi litt m «speiltrening» hvis d sier deg noe. Vi står foran speilet og jeg skal si hva jeg ser og hvor «fettet» () ligger. Når du gjør d m en behandler er d en god måte å lære å skille på hva som er spiseforstyrrelsen og hva som faktisk er reellt. Vi m spiseforstyrrelser ser jo ikke m egne øyne, vi har de fordømte «brillene» til enhver tid. Har du prøvd dette? D tar tid, men på sikt vil d være verdt d. Sender deg alt jeg kan av stå-på-tanker for nå og ikke minst for jula som kommer. Ps: må si jeg er imponert over at du har holdt hodet hevet og ikke falt for bulimien så langt. D står d virkelig respekt av. Virkelig!

    • Har ikke prøvd det nei, og jeg aner ikke hva behandlerne mine tenker på i forhold til sånn trening, men får nok vite det i løpet av uka regner jeg med..
      Tusen takk lille du ❤

  3. Svar: Så sant, så sant Laila!

    Å smile er alltid en bedre løsning dessverre. På en måte er det bra fordi da slipper man å få dypere spørsmål, og ikke alle ser at man faktisk sliter. Men det er når smilet er «større» enn sannheten det er vanskelig. Altså så er det til tider også vanskelig å ta av seg masken ovenfor psykolog og andre folk som vet sannheten.

    Dessuten er det vanskelig å IKKE hele tiden stille opp for andre.. Men, men, jeg får bare jobbe videre med dette og prøve å etterhvert si «nei» om jeg føler for det.

    Tusen takk for forståelsen din 🙂

    Over til innlegget ditt; vindusplassen på flyturen var jo et lykketegn og en «belønning» for at du har vært så flink i det siste 😉
    Skjønner veldig godt at du sliter med vekten nå, altså følelsen av å gå «for fort» og for mye opp i vekt. Men håper virkelig at du holder ut og takler dette nå videre. For det tar blir dessverre ikke noe bedre om du gå tilbake til gamle vaner, da tror jeg at du blir mer deprimert og vil oppleve en mye større nedtur(?). Uansett; HEIER PÅ DEG og følger spent med deg videre i din vei!
    Vær sterk, vi skal begge to klare å komme oss ut av dette helvete!! Veldig misunnelig på deg at du har vært så slink å være bulimifri; Ta virkelig til deg det fordi det er et stort kompliment!!!!

  4. Jeg husker min fysioterapeuten på sykehuset ba meg tegne avstanden mellom magen og resten av magen, hvis man så meg fra fronten av. Altså en strek fra den ene siden til den andre. Jeg tegnet en ganske lang strek, og mente jeg var tykk, mens fysioterapeuten mente det annerledes. Det var en rar følelse. Det samme gjorde vi med lårene mine. Faktisk ga dette meg et godt bilde av anoreksien, og hvor sterk den var.

  5. Jeg skjønner din frustrasjon, for det er alltid dritt med vektoppgang. Synes det er rart det har gått så fort for deg? Det gjelder uansett å være tålmodig. Det tar lang tid før kroppen stabiliserer seg. Jeg har gått ned noen kilo siden jeg kom fra Levanger uten å ha gått inn for det (I love øl), så vekta har faktisk stabilisert seg, selv om det har tatt nesten ett år. Bare gi det litt tid! Skjønner at det kan være lett å falle for fristelsen til å gjøre noe med det, når man vet hvor fort det kan «fikses». Bruk din indre styrke, og husk at kroppen din setter mye mer pris på det du gjør nå!

    • De mener at de første 6.5 kg er vann, men det hjelper meg på ingen måte, fordi jeg må jo uansett drasse på 11 kg ekstra på kroppen nå…tragisk å høre at det kan ta så lang tid før vekten stabiliserer seg, det er rett og slett demotiverende…Men, jeg gjør så godt jeg kan ennå..

  6. Jeg syns du er utrolig sterk og flink som ikke bare har tatt på deg støvlene og løpt fra hele greia! Modig og flink, og du skal rose deg selv og kroppen din hver dag. Kanskje du burde begynne med det. Kanskje du ikke greier å stå naken og si «åh, så fin jeg er, ja jeg er fornøyd og bra!».. 😛 men du kan vise to tomler opp til deg selv i speilet og smile (kanskje falskt, men smil!) og si: «I dag skal vi spille på lag.», elller noe sånt.

    Og selv om det ikke hjelper når du sier det til deg selv, så skal jeg si deg at all den maten du har spist (og de kiloene vi ikke snakker om) det kommer ikke fra godteri, sukker og usunt fett og slemme ting du har gjort med kroppen din. Jeg har en reell tro på at om en tid vil hele deg stabilisere deg, fordi du har jo vært ganske hardhendt med kroppen din i mange år, den vil nok «hærje» med deg tilbake litt..
    Det var bare denne tålmodigheten da.. Jeg syns iallefall du er flink til å takle den sålangt, det er klart du må få «rase ut» med tanker og ord og tårer innimellom:) Klem!

    • Jeg ser ikke noe bra med kroppen, og det spiller ingen rolle at det er sunt det jeg spiser, så lenge kiloene bare legger seg på. Utrolig frustrerende…Men ja, tålmodigheten er lav nå…Tårer kommer, tro du meg.

  7. Fløy med «Norvegia» en gang, var masse turbulens, så jeg var livredd. Når vi da endelig landa spilte de fanfare gjennom høytaleren :p
    Alltid moro å treffe tantunger, og korps er jo en fryd for øret hehe..
    Bank i bordet, du har klart deg en uke hjemme!

    • Ingen fanfare når jeg tok fly nå hvertfall..gawd, glad vi landa jeg da, haha. Korps er crap assa, haha.
      Satser på at jeg overlever denne uka også 🙂

  8. Kjære laila, jeg bøyer meg i støvet, gratulerer og gleder meg stort på dine vegne! Jeg vet også at jeg ikke kan si noe som helst som gjør det lettere for deg å legge på seg.. vekten vil selvfølgelig stabilisere seg mer når kroppen forstår at den får mat jevnlig, men det er jo uansett ikke på å glede seg til å bli tynn igjen fokuset bør ligge. Viss det var en venn som var i dine sko, og du stod utenfor og såg på, hvordan ville du følt det ang vektoppgangen da? For man børr jo være sin egen beste venn, og se på seg selv på samme måte. (selv om det er bortimot umulig..) Uansett så er dette et enormt kick in the bulimia ass, og du må bare være helt utrolig stolt over deg selv!! hadde du noen gang trodd det var mulighet??

    tusen takk for at du sprer så mye motivasjon og inspirasjon ❤ Ta vare på deg selv og tro på noe MER enn det du ser her og nå 🙂

    hilsen en som er full av beundring 🙂

    • For meg spiller det ingen rolle om andre går opp i vekt, det er min egen kropp jeg sliter med, den er min verste fiende..Jeg klarer dessverre ikke være stolt over det jeg gjør så lenge konsekvensen er vektoppgangen som aldri stopper…men nei, jeg trodde ikke jeg skulle klare meg så lenge som jeg har gjort til nå, så det er vel noe.

      Takk for fine ord ❤

  9. Skjønner godt at det er vanskelig å akseptere vektoppgang. Jeg hadde en periode nå nettopp der jeg gikk opp nesten 10 kg på rekordtid, veldig vanskelig å tenke rasjonelt når man føler seg som en hval.. Men jeg er sikker på at du klarer å jobbe deg ut av dette bare du får tid! Se på alt du har klart til nå 🙂 Jeg har virkelig troen på deg!

  10. Jeg var i ski i dag jeg! Hadde vært hyggelig å treffes en gang du er der, om du har tid og lyst så klart:)

    Uff, håper det blir noe skikk på den vektoppgangen din snart. Det skal da ikke være sånn? Skjønner godt at det er vanskelig for deg å akseptere. Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg hadde reagert.. Du er utrolig sterk som står i det, det må du vite!
    Klem♥

    • Jeg er ikke den eneste som har det sånn, det har vært andre pasienter som har opplevd dette også, men ikke så ofte…Vil selvsagt mæte deg vesla ❤ Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s