Den indre stemmen

«Hvorfor gidder du fortsette når du vet at det helvete hver jævla uke? Du vet jo at kostlista gjør deg feitere, du vet at vekten bare vil fortsette og fortsette oppover. Hvorfor gidder du følge rammene og reglene de har satt for deg? Bryt av nå, før du går over det tallet som gjør at du tipper helt over, og setter i gang en alvorlig depresjon. Hopp av! Reis hjem! Det er faen meg ikke verdt det. Tenk på den harde jobben du nå må gjennom for å få vekten ned igjen!! Kutt ned på maten, tren mer, dropp styrketrening, hold deg til utholdenhetstrening. Forbrenn mest mulig kalorier. Reduser matinntaket når du kommer hjem. Kjøp avføringspiller, du må trene hardt nå du kommer hjem om 4 dager. Beinhardt. Du vet du vil overspise og kaste opp, om og om igjen. Du vet at du vil la deg overtale og styre, fordi jeg er sterkere enn deg. Gi deg mens leken er god, mens du ennå er under det uakseptable tallet. Du er faen meg så jævla naiv som tror at kanskje vekten er ned denne gangen. Du håper og håper, men hvorfor våge å tro, når du vet du har feilet? Taper. Du er så fordømt mislykket. Drit i reglene, drit i alt du har gjort så langt, det betyr ingenting når vekten har gått opp. Det betyr null, nada, nothing. Løp, gå lange turer, kjør deg helt ut. Du vil ikke gi slipp på meg likevel, så hvorfor late som at du vil det? Å gå ned i vekt er alt som betyr noe.»

Forrige uke fikk jeg time me ernæringsfysiologen her på huset, teamet her hadde kommet fram til at de kunne redusere litt på kostlista mi, i håp om at vekten kanskje ville stabilisere seg. Vi snakker om å redusere et halvt rundstykke med pålegg + et glass biola. Jeg så ikke poenget, det utgjør ikke en dritt for meg. Det fikk jeg bekreftet atter en gang i dag. Spiseforstyrrelsen i meg er så fordømt sterk nå, den stritter imot, alt den kan. Jeg tror jeg blir gal snart. Jeg blir svakere og svakere for hver mandag som går. Jeg begynner å grue meg for veiingen allerede 3 dager før. Jeg trener maks dagene før, fordi mandagene også er treningsfrie, og jeg sliter ekstra. Mandag formiddag så er det bare veiingen jeg tenker på, gruer meg mer og mer jo nærmere 13.30 vi kommer. Veldig urolig, veldig stressa, hjertebank. Så hopper jeg på vekten, og verden faller i  grus. Alt av fornuft forsvinner som dugg for solen. Om det er et halvt kilo opp, eller 200 gram, det spiller ingen rolle, for alt jeg ser er at tallet har gått opp. «Det er vann» sier de. Det er ikke mulig at du har lagt på deg fett av den kostlista. De kan si hva de vil, hodet mitt er ikke med. Tallet er ikke akseptabelt, tallet er alt. Borte er tankene på at jeg har vært oppkastfri i 40 dager bort er alt jeg har gjennomført og stått i, kjent på, sagt. Det betyr ingenting, så lenge «gevinsten» er vektoppgang. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at det snart ble min tur til å hoppe på vekten og se at den er stabil, eller har gått ned.Jeg grein når jeg gikk av vekten. Jeg grein når jeg stod og pratet med hun ene fra spis teamet, jeg grein når jeg kom opp på rommet mitt. Jeg grein når hun kom bort for å prate med meg etterpå. Jeg misunner de andre i gruppa som går ned, for de kan føle seg trygge på kostlista. Det gjør ikke jeg, og det gjør det ekstra vanskelig å gå til måltidene. Vanskeligere å akseptere maten i magen. Middagen i dag var et rent helvete. Jeg klarte å spise opp det jeg skulle, men alt jeg ønsket var å kaste opp. Jeg grein når jeg var ferdig. Jeg ville bare løpe vekk. Jeg orka ikke ettermøte vi alltid har, så jeg fikk prate med en av de som var på jobb. Og jeg grein. Jeg måtte komme meg ut, få luft mellom ørene, vekk fra huset. Jeg gikk, og jeg grein. Og spiseforstyrrelsen jaget meg videre.

Jeg kasta ikke opp, jeg overlevde. Men det er ikke greit. Om en halv time er det mat igjen, og det er ikke greit. At maten skal ødelegge så mye. At mat, som i utgangspunktet er så nødvendig, skal være så fordømt vanskelig. Om 4 dager, sent fredagskveld, så er jeg tilbake i Molde. Hjemme hos meg selv, og der skal jeg være i 8 dager. Jeg aner ikke hvordan det skal gå. Jeg ser for meg det verste, men alt jeg kan gjøre, er å gjøre mitt beste. Denne uka skal gå med til å planlegge og tilrettelegge. Jeg gruer meg til måltidene hjemme, helt på egenhånd, uten å ødelegge alt jeg har bygget opp så langt. Spiseforstyrrelsen ser sitt snitt, men jeg vet at om det går til helvete hjemme, så vil det bli verre når jeg kommer tilbake. Dilemma.

 

Reklamer

33 thoughts on “Den indre stemmen

  1. Laila: Du er drittøff som står i dette her! Ikke gi opp… ! Tilslutt er det Laila som vinner over den indre stemmen…. Jeg tenker på deg. Du gir meg så mye med det du skriver…. Jeg kjenner meg sånn igjen…. Gla i deg.. Klem

  2. Har du vist første avsnittet til en i teamet ditt? D er nok lurt av deg å gjøre. D utgangspunktet du har nå kan komme til å ødelegge permisjonen for deg. Håper de setter inn tiltak så du skal mestre d best mulig, og at DU skal lytte til rådene de gir, og ikke spiseforstyrrelsen.

  3. Åhh, jeg vet ikke hva jeg skal si en gang fordi jeg kjenner i hele kroppen min hvor jævlig du har det og hvordan hodet ditt kverner på disse tankene. Kjære deg, vit at jeg er her ♥

  4. Jeg vet at du skal øve deg på å være hjem hos deg selv.
    Men sånn som du har det nå syns jeg du skal komme hit til meg i stede. Vil du det?!
    Husk at jeg er her for deg<3

  5. Åh, krysser fingrene for at det kommer til å gå bra, og at du tar med deg de kjempende tankene og all styrken din hjem i den uka! Legg planer med venner, ikke spis alene (hehe, høres ut som fjellvettregler ;p), gå turer, og kanskje det hjelper å kjøp inn den samme maten som du spiser der? Selv om du har savnet en digg middagsrett eller et spesielt knekkebrød og pålegg.. så bare tving deg gjennom de 8 dagene for å kjenne på at du klarer det!
    Føler dette er en slags saga jeg driver å følger her, hehe..
    Men det gir meg masse mot til å kjempe selv. Herregud, tenk at man kan ha brae og gode dager, og på en dårlig dag vil man likevel bare kapitulere og la monsteret komme å ta over hele det som er «seg». Men de dagene må få lov å være ytterst få..
    Klem!<3

    • Har ikke noe der som kan spise med meg, og jeg bor jo alene, og dermed er det det jeg må øve på anyway…så jah, skal gjøre mitt beste.

  6. Du skal sannelig klare deg gjennom de 8 må dagene, ja det blir tøft men alle heier på deg, og støtter deg i ryggen når du har mest lyst til å falle.
    Tar seieren på forskudd for deg, for har enorm tro på at du vil, og skal klare det! Gjør det beste du kan, det har du gjort hele veien til nå har jeg et intrykk av.
    Håper du har en engel på venstre skulder som fyller deg med gode ord, så kan den indre stemmen ryke og reise. Tråkk på den! 🙂
    Smil

  7. Tross en sterk spiseforstyrrelse som bare vil deg vondt – så har jeg trua! Du greier dette, Laila. Åtte dager går fort! Bruk oss så mye du kan, om du må! 🙂 ❤

  8. Jeg syns det er trist at du går opp:( Du fortjener ikke det. Har de sjekket kroppen din om det er noe som gjør at forbrenningen er så lav? Håper det går bra i Molde og at du ikke gir deg ennå. Du har jo klart hele 40 dager oppkastfri, så da er det synd om de går tilbake til det gamle som du jobber så hardt for å slippe nå. *klem*

  9. Ja, hodet endres ikke alltid like lett som kroppen. Men det må være verdt det! Seksten år med, og førti dager uten; kroppen vil vel ha det den er vandt med, og øynene vil se det de er vandt med. Men, ja; det må være verdt det! Du er så flink!! Synes det er så fint at du skriver mens du er der. Det hjelper andre. Men hjelp deg selv mest ♥

  10. Skal du hjem i 8 dager allerede? Du virker jo ikke god nok til det, jeg er redd du kommer til å falle tilbake, tankene dine er ikke gode, trodde man ikke fikk reise hjem på ukestur for etter 2 mnd jeg…

    Jeg håper du klarer deg hjemme, men den indre stemmen din er skummel…

    Stå på 🙂

    klemmer

    • Hjemmeuka er en del av behandlingen, det er noe alle må, så hele gruppa reiser hjem da. Det er der den virkelige jobben er, og ved å være hjemme vil vi også oppdage hva vi virkelig sliter med, og dermed kan vi jobbe ekstra med det når vi er tilbake igjen. Her har vi egentlig ikke så mye valg, her får vi servert maten, her vet vi hva vi skal velge. Hjemme blir det annerledes. Så det er en stor forskjell på å være her og på det å være hjemme hvor jeg må klare alt selv, uten at jeg har noen der hverken før eller etter måltidene. Men jooohhda, skal gjøre mitt beste, så får det gå som det går.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s