Når spiseforstyrrelsen bestemmer

I følge forskning så opptar spiseforstyrrelsen opp til 80-90% av tankevirksomheten til den som er syk. Det er ikke mye igjen til alt den andre i livet. Den tar opp nesten all plass, presser alt det andre vekk, sørger for at de tingene i livet som egentlig betyr noe ikke får komme til. Den styrer hverdagen omtrent 24 timer i døgnet, den tar aldri pause, ikke engang når jeg sover. Drømmene fylles med mat, kropp, vekt, vonde tanker og følelser. Tankene tar aldri pause, spiseforstyrrelsen lar meg ikke være fred, gir meg aldri ro. Den sørger for at den hele tiden for at den har overtaket og at jeg gjør som den befaler. Den sørger for at jeg til enhver tid planlegger og tilrettelegger, at den ikke blir lagt bort eller glemt. Den er det første som slår inn for fullt når jeg våkner, og den er den siste som får plass før jeg sovner. Men den søreger også for at jeg ikke får fred i drømmene, den puster meg hele tiden i nakken. Når jeg står opp går tankene over på hva jeg skal spise, om jeg skal spise. Både spiseforstyrrelsen og jeg vet at det kan være lurt å starte dagen med noe mat i magen, for å sette i gang forbrenningen, men det skal ikke være mye mat. Ikke så mye at jeg blir mett, for mett er ikke akseptert. Mett er vondt, mett er uakseptabelt. Jeg liker heller ikke å være sulten, selv om spiseforstyrrelsen mener det. Jeg liker å ha noe i magen, nok til at jeg ikke er sulten, men langt ifra mett. Det må heller ikke være noe som inneholder mye kalorier, forda setter jo den dårlige samvittigheten inn for fullt. Da må jeg kaste det opp, eller sørge for å holde meg i nok aktivitet til å forbrenne det jeg har spist langt vekk, og enda litt til, sånn for å være på den sikre siden. Jeg kikker ikke på kroppen min før jeg står opp og inn på badet. Ikke før jeg stiller meg opp foran speilet for å bedømme kroppen. Jeg må hoppe på vekten for å sjekke tallet, dommen. For å se hvordan dagen min blir. Tallet avgjør humøret. Har det gått opp blir det dommedag, er det stabilt, så har jeg ikke gjort en god nok jobb dagen før, har det gått ned kan jeg senke skuldrene noen hakk, da har jeg hvertfall gjort noe riktig. Er magen flat nok? Står den ikke litt ut? Møtes lårene? At de møtes er ikke akseptert, om de møtes er jeg for feit. Mellomrom mellom lårene er bra, men aldri bra nok. Det burde vært større, det må bli større. Rumpa er for stor, og hoftene for breie. Det er for mye fett på overarmene. Kan jeg ta på meg den buksa? Kan jeg ha på meg den genseren eller skjorta? Sitter de for stramt? Kanskje jeg heller burde hatt på meg store klær for at jeg skal virke tynnere?

Hva skal jeg spise senere i dag? Bør jeg spise mer i det hele tatt? Kanskje jeg skal lage meg to kopper varm sjokolade, og så kan det være middagene i dag? Egentlig burde jeg inkludere de to koppene i en runde med overspising, for da kaster jeg det opp igjen. Hva skal jeg handle på butikken i dag? Hva har jeg lyst på? Et brød, en stor pose potetgull, en stor plate med sjokolade? Middager? Har jeg mye brus igjen? Jeg burde nok kjøpt mer. Hvor mye penger har jeg igjen, har jeg nok til å handle alt jeg har lyst på? Burde jeg kanskje klare en dag uten å kaste opp i det hele tatt? Det hadde jo vært det aller beste, men jeg vet også at da vil trangen etter å overspise og kaste opp bli et helvete å kjenne på. Jeg vet at jeg vil g å på veggen, bli irritert, sint, forbanna. Nei, jeg bør nok handle inn masse, sånn at jeg vet at jeg kan spise og spy 2, 3, 4 ganger. Jeg bør nok trene også, skal jeg gå en lang tur? Nei, det er jo ikke trening, jeg bør nok heller komme meg opp av stolen og ta meg en løpetur. Jeg skulle ønske at jeg syntes løping var mer gøy enn jeg synes. en halv time til tre kvarter er for puslete. Jeg skulle gjerne hatt bedre kondisjon, for da kunne jeg ha løpt lengre og fortere. Kanksje jeg skal trene styrketrening? Muskler er bra, jeg vil se trent ut, men muskler øker vekten, jeg vil se trent ut, ha mer muskler, men jeg vil ikke veie mer. Jeg vil bare ha vekk fettet på kroppen. Jeg vil være fornøyd med kroppen, det er jeg ikke så lenge det er så mye fett der. Men jeg blir aldri fornøyd, uansett hvor lite jeg veier.

Selv om magen ser flat ut i speilet, så buler den ut når jeg sitter. Jeg må synke lengre ned i stolen, lengre bak, sånn at magen flater seg ut. Drar ut genseren, sånn at den ikke klistrer seg sånn inntil magen. Jeg bør nok skifte til noe større. Jeg bør også sørge for å ha på meg en stor joggebukse m gjør at jeg ikke ser hvor store lårene mine er. Jeg pakker meg inn i pleddet sånn at jeg slipper å se på hverken magen eller lårene. Jeg setter meg ned med en bok for å få fokuset over på noe annet, men tankene på mat, kropp og vekt kommer likevel. Jeg mister tråden i boka, får ikke med meg det som står der, og jeg må lese alt på nytt. Jeg prøver å bruke tid på å lese, redusere timene på dagen sånn for at bulimien skal få mindre plass, utsette det uunngåelige, men til slutt må jeg likevel bare gi opp boka, og sette i gang forberedelsen til dagens bulimiske handlinger. Hva skal jeg handle? Hva skal jeg spise først? Skal jeg starte med søtt eller salt? Magen fylles opp til randen, klarer jeg noen biter til? Hvor lang tid har jeg brukt på å spise, skal gå å kaste opp nå, eller nå? Hva skal jeg velge om jeg må spise med andre? Skal jeg prøve å spise bare litt, og beholde maten, eller skal jeg kjøre på, for så å kaste opp? Hvor ligger badet i forhold til hvor vi spiser? Hvor kjapt etterpå skal jeg gå på do etter å ha spist om jeg skal kaste opp? Hvilken unnskyldning skal jeg bruke for å gå på do? Vil de fatte mistanke, hva vil de tenke? Hvordan skal jeg oppføre meg etterpå? Skal jeg si noe, eller skal jeg late som alt er i sin skjønneste orden?

Tankene stopper aldri å kverne, de går i en evigvarende sirkel, er jeg bra nok? Blir jeg noensinne bra nok? Jeg er bra nok? Er bra nok, nok? Trenger jeg være bedre enn bra nok? Bør jeg trene mer? Jeg burde trene mer. Om jeg trener mer blir jeg bra nok. Om jeg spiser mindre, eller kaster opp mer, så blir jeg bra nok. Bare jeg blir tynnere, så blir alt bra. Å være tynn er akseptert, er jeg ikke tynn, så er jeg mislykka, ikke bra nok, mindreverdig. Lykke er å være tynn. Tynn= perfeksjonisme. Tynn er ikke lik lykke! Jeg blir ikke perfekt om jeg blir tynn. Hva er perfekt? Perfekt har ikke en fasit. Det kommer an på øye som ser. Du kan være perfekt i mine øyne, om du så mangler en arm eller et bein, om du er døv eller blind. Om du kommer fra her eller der, om du snakker slik eller sånn, fordi du var fra begynnelsen av ment å bli slik du er. Du er perfekt fordi du er deg. Men jeg, jeg er ikke perfekt. Jeg kan aldri bli perfekt. Jeg er feil, jeg er ikke bra nok, for meg. Det sier hvertfall spiseforstyrrelsen min. Jeg burde ditt og jeg burde datt. Tanker som spinner, kaostisk tanker, syke tanker, giftige tanker, svarte og dystre tanker. Om og om igjen. Jeg vil ha fred, jeg trenger ro. Når jeg er sammen med mange andre mennesker, så blir det fort mye mas for meg, tanker i hodet, en spiseforstyrrelse som spiser meg opp innenfra, stemmer og latter utenfra, et krsæj, et cresendo, mas, mas, mas, over hele linje. Jeg får ikke puste, jeg får ikke klarnet tankene, rensket opp i grumset. Jeg blir utmattet, rives og slites i to, og jeg må ut, bort, vekk alt og alle. Og jeg ønsker ofte at jeg kunne løpt vekk fra tankene og følelsene som flammer opp i meg. Gjemme meg, skru dem av, sette en stopper for følelsesregisteret.

Jeg vil for en periode være tankeløs, følelseskald. Slippe unna, ta en pause, få en pust i bakken, før jeg kan reise meg og ta fatt. Men det betyr også at spiseforstyrrelsen må legges vekk, og det er den ikke med på. Jeg burde løpe mer, spise mindre, kaste opp mer, telle kalorier, ta avføringspiller, få tallet på vekten ned, redusere cm’erne på kroppen. Tynnere lår, flatere mage, flatere rumpe, smalere hofter. Mer bein, hoftebein, kravebein, ribbein. Vekt, målebånd, trening, mat, kropp, fett, mat, tanker, mat, følelser, mat, kropp, fett, kalorier, mat, vekt, tall, gram, kilo, cm, BMI, kondisjon, styrke, forbrenning. Kald mat, varm mat, søtt, surt, salt. Sult, metthet, kvalme, blodsukkerfall. Ansikt mot porselen, oppkast mot toalettskål. Tårer, hjertebank, sviktende knær, magesyre. Vil blodsukkerfallet komme? Kasta jeg opp nok? Kom magesyra? Bør jeg spise noe søtt sånn at blodsukkeret stabiliserer seg, og jeg slipper å bli svimmel, kvalm og begynne å kaldsvette? Jeg burde trene for å være på den sikre siden, fordi alt kommer jo ikke opp bestandig. Nei, jeg bør nok vente og se om blodsukkerfallet kommer eller ei. Jeg orker ikke spise og spy mer, orker ikke reaksjonene når blodsukkerfallet kommer. Men det kommer, og går, og jeg er i gang igjen. Spise, drikke, fyll opp magen, alt skal ned. Og viktigst av alt; det skal opp igjen.

Har vekten gått opp eller ned etter en sånn spiseraid? Jeg bør kanskje ha en ny runde med overspising og oppkast, og søreg for at jeg kaster opp flere ganger, få opp alt. Mens magesekken vrenger seg over skåla, så er hodet i gang med å planlegge neste runde. Jeg burde legge meg, takke for i dag, la dette bli dagens siste runde, men det er ikke godt nok, jeg har mer mat jeg må spise og spy. Jeg må face doskåla minst en gang til. Faen så feit og jævlig jeg ser ut i speilet, og hovne og røde øyne etter stresset kroppen er blitt utsatt for etter å ha brekt seg om og om igjen. Når jeg er ferdig for dagen, og finner senga, så tenker jeg igjennom hva jeg skal gjøre og spise neste dag. Hva skal jeg ha på meg? Hva skal jeg trene om vekten har gått opp? Jeg burde  trene uansett. Skal jeg høre om noen vil være med å gå tur? Gå på kafe? Om jeg får med noen på kafe, så må jeg tenke over om jeg skal spise eller ei først, i tilfelle det ender opp med at vi spiser noe. Jeg trenger egentlig ikke spise noe som helst, jeg klarer meg, kroppen klarer seg, det går bra, jeg overlever. Jeg har klart meg i 16 år til nå, det  går helt fint. Kjør på sier spiseforstyrrelsen, dette klarer du. Jeg trenger vel ikke bli frisk? Jeg som klarer meg så bra. Jeg som har jobbet og fullført en utdannelse. Jeg som  fungerer sosialt. Jeg som klarer å gjennomføre treningsøkter. Jeg trenger ikke bli frisk. Dessuten er jo dette hverdagen min, det er det jeg kjenner til, og kan. Dette mestrer jeg helt fint. Spiseforstyrrelsen gir meg trygghet, jeg vet hva jeg har, jeg vet hva jeg går til. Mister jeg den, aner jeg ikke hva jeg har i vente. Ikke er jeg så fordømt nysgjerrig av meg at jeg trenger å vite det heller. «Du trenger bare meg, det holder i massevis» sier spiseforstyrrelsen. Det er nok.

Skal, skal ikke, må, må ikke. Tørr, tørr ikke. Bør, bør ikke. Ambivalensen som drar meg i to retninger. Fornuften vet bedre enn spiseforstyrrelsen, men spiseforstyrrelsen er den sterkeste. Den nekter å slippe taket, den holder fast, binder meg, knebler meg. Hjernevasker meg. Vrenger på kroppsbildet mitt når jeg ser meg i speilet. Tvinger meg til å kroppssjekke meg selv. Gir kommandoer, gjør meg til en slave. Den tar opp plassen til alt den andre som hodet mitt burde hatt plass til. Den breier seg ut, tar styringa, seiler skuta, legger ut på de syv hav. Og jeg seiler med som passasjer. Jeg hoppet til slutt ut av skuta, og la på svøm, alt jeg maktet. Mot land, svelget vann, hostet, kavet og veivet. Holdt på å drukne, kjente på panikken og angsten fra den som pustet meg i nakken og vrengte skuta rundt, mot meg. Den innhenter meg, og jeg svømte for livet. Jeg kom meg på land, andpusten, sliten og maktesløs, men ikke uten håp. Jeg kom meg innenfor de trygge murene, jeg pustet, jeg overlevde. Spiseforstyrrelsen hyler og skriker, stemmen når gjennom veggene, den gir meg ikke et sekunds stillhet. Den jakter, og venter på det rette øyeblikket til å kaste seg over meg så snart jeg setter mine bein utenfor murene. Den er rasende fordi jeg følger reglene innenfor murene, fordi jeg følger rammene slavisk og driter i spiseforstyrrelsen. Jeg gjør det fordi jeg føler jeg må, for andres del, men litt etter litt har det blitt for min egen del også. Jeg har blitt litt sterkere, men er fortsatt veldig svak. Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk i meg, gjør meg svak. Passer på at jeg aldri glemmer den, jobber imot meg. Kritiserer meg opp og ned i mente. Gir meg aldri fred. Jeg lurer på når nok er nok, når jeg får fred, når jeg får en pause, en time-out. En indre ro. Jeg ønsker meg indre ro. De rundt meg sier jeg har gjort en helvetes stor jobb så langt, men det føles ikke sånn. Jeg føler meg bare sliten, og lei. At alt arbeidet bak det jeg har gjort ikke betyr så mye, fordi vekten har gått opp, fordi kroppen har forandret seg. Spiseforstyrrelsen forteller meg at ingenting betyr noe så lenge vekten har gått opp, at jeg burde løpe vekk, bryte av, gi opp. Gå tilbake til det som en gang var. For i dens armer er jeg trygg, blir passet på. Jeg er redd for ikke å gjøre som den sier, for jeg vet at jeg kan bli straffet hardt, at den vil slå tilbake i dobbel styrke. Jeg er redd for at den skal angripe meg når som helst. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å stå imot. Jeg er redd fordi det er den mot meg alene. Det er jeg som må slåss og kjempe. Innenfor murene er jeg trygg, hjemme er jeg utsatt, i fare.

Jeg klarer ikke si at jeg har vært flink eller tøff, selv om alle andre sier det. Det føles ikke sånn. Alt har bare føltes som et helvete. Det har vært hardt arbeid fra dag en. Tankekaoset har økt i styrke, følelsene har slått meg ut, uroen har blitt verre, de spiseforstyrrede tankene har tatt større plass. Jeg har folk rundt meg hele tiden, ofte føles alt bare som mas. Jeg føler meg presset opp i et hjørne. Forventninger, krav. Og det hele sliter meg ut, jeg føler meg ofte utmattet, tappet for krefter. Det er for mye tanker som tar plass. Men jeg gjør det jeg kan, jeg følger reglene, jeg følger rammene, fordi jeg er redd for å skuffe, både andre og meg selv. Motivasjonen til å bli fri kommer og går. Men den har kommet seg noe hakk lengre opp. Jeg ønsker å bli frisk litt mer enn nå enn hva jeg ville før jeg kom meg innenfor murene. Jeg vil så gjerne klare det, men jeg kan aldri love noe som helst. Jeg vil aldri si aldri. For om jeg ikke skulle klare det, så vil skuffelsen bli ekstra tung å bære. Alt jeg kan love, er at jeg skal gjøre mitt beste, med det jeg kan klare.

Og i dag har jeg klart å være 40 dager oppkastfri. Aldri før har jeg klart så mange dager i strekk de siste 16 årene. Hver dag er en ny rekord.

40 dager, og spiseforstyrrelsen er rasende.

Og jeg, jeg føler meg svak og skjør som et spindelvev.

Advertisements

27 thoughts on “Når spiseforstyrrelsen bestemmer

  1. Jeg beundrer deg for hver dag du holder ut, hver dag du står imot lysten til å la bulimien bestemme! Du har en indre styrke de fleste kan misunne deg, du er flott og dyktig på alle plan, Laila. Stå på videre! Stor klem til deg ❤

  2. Jeg kan bare si at dette høres utrolig slitsomt ut. Og at jeg synes du har vært utrolig flink og tøff nå! 40 dager er jo helt suverent! Gratulerer med ny rekord. Er litt stolt av deg nå 😉

  3. Jeg må innrømme at tårene dukket opp når jeg leste dette, fordi jeg kjenner meg sånn igjen og dette er så utrolig slitsomt. Elsk/hat. Men jeg unner deg å komme ut av dette. Håper motivasjonen fortsetter å stige. U go girl! ❤

  4. Gratulerer med å ha holdt ut så lenge! Jeg er kjempe stolt på dine vegne!

    Og selvom du føler deg svak og skjør som et spindelvev, må du huske at det faktisk er et av de sterkeste materialene som er kjent av menneske. Du er også sterk, selvom det kanskje ikke føles sånn 🙂

    *klem*

  5. Jeg skriver under på «Meg» sin kommentar for den var så bra. Og så legger jeg ved en ekstra gratulasjon! ❤

    Og du? Fytti katta så bra du skriver innimellom.. 😉

  6. Du føler deg kanskje svak, og s¨ånn skal det kanskje være også, men fy HELVETE så sterk du er! Jeg kjenner meg igjen i det meste du skriver her (utenom oppkast-delen) og det er jammen ikke enkelt å «oppføre» seg så lenge av gangen.

    Du er vidunderlig. Fine Laila. Klem ❤

  7. 40 dager… Laila du er STERK. (Og så inni h*** flink til å sette ord på de følelsene som egentlig bare føles som kaos…). You = pretty amazing.
    Har savnet bloggen og tenkt masse på deg!! Du er en INSPIRASJON. Takk for at du blogger :o)

  8. Nå satte du ord på så utrolig mye som jeg kjenner på selv. Et veldig viktig innlegg som jeg kjenner at «alle» uvitende og ikke minst, pårørende burde lese! Denne vil jeg dele…:)
    Gratulerer med 40 dager, du er råflink! Klem =)

  9. Det er fantastisk med 40 dager, HERLIG! GRATULERER! Jeg skjønner at spiseforstyrrelsen er illsint, det er aldri fred å få. Jeg lærte her om dagen at: drømmeren og realisten i deg er større fordi de er to og de er sterkere enn kritikeren som i dette tilfelle kan være spiseforstyrrelsen ❤ Jeg gikk mange runder, men til slutt hadde kritikeren ingenting å kritisere. Klem ❤

  10. Nesten stum her jeg sitter med tårer i øynene ❤ Fytti… For en inspirator du er. Jeg har ikke ord- jeg bare håper at jeg klarer å følge ditt eksempel en dag og du skal vite at jeg har en enorm respekt for deg ❤

  11. Skal jeg si deg noe? Jeg var nesten forbanna da jeg leste nedover innlegget ditt. Det var så gammelt nytt og fastkjørt svada at jeg lurte på om det i det hele tatt var Laila som hadde skrevet det. 90 % av innlegget var intetsigende gammelt møl. Så kom de siste 10 %. Hvor DU fikk slippe gjennom. Hvor det vises hvorfor tankene dine er i en skrustikke. 40 dager, Laila, det er FANTASTISK! Og uten handlingen er det IKKE rart at tankene er på jordet. Det har jo vært en av måtene du har fått fred for tankekjør på. Fy faen, RESPEKT!
    Heia heia HEIA!

    • Spiseforstyrrelsen stritter i mot på alle bauger og kanter, den jobber på spreng, selv om jeg har vært her i 1.5 mnd, og jo mer vekta går opp, jo sterkere kommer sf fram. Men jatta, jeg har jo lært mye her, så jeg gjør jo mitt beste fordiom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s