Kommentarer om kroppen trigger

Jeg har aldri likt kroppen min. Jeg var ikke fornøyd for 5, 8, 10 eller 11 kg siden. Men da var jeg mer fornøyd enn jeg er nå. Jeg føler meg tyngre, og jeg ser at jeg er tyngre, kroppen har est ut. Vann eller fett, doesn’t matter, det er fortsatt 10 kg ekstra på kroppen som jeg må drasse rundt på. Jeg liker ikke hvor stor lårene mine har blitt, eller hvor stor rumpa har blitt, til tross for at mye av det er muskler. Jeg har trent en del styrke mens jeg har vært innlagt, nettopp fordi jeg heller vil at det skal være muskler enn fett der. Det som er vanskeligst å forholde seg til, er magen. Den har lagt på seg noen valker, den står ut, og det er langt ifra antydninger til muskler der. Om jeg strammer magen, så kan jeg kjenne at det er muskler der så klart, men jeg liker bare ikke innpakningen rundt musklene. Jeg liker ikke fettet som har lagt seg rundtomkring. Jeg hater det. Det er veldig veldig vanskelig å akseptere kroppens forvandling, når alt som har opptatt meg de siste 16 årene, nettopp har vært kropp og vekt. Det gjør vondt å spise, det gjør vondt å kjenne på mettheten, og det gjør vondt å ha mat i magen. Kroppen min er ennå der at magen vokser i dobbel størrelse så snart den får mat i seg, jeg er fortsatt mye oppblåst, er kvalm og har vondt i magen. Forbrenninga er i gang, fordøyelsen er i gang, men jeg er veldig utålmodig av meg, og ønsker meg dithen hvor det skal føles naturlig, og ok å ha mat i magen, at kroppen ikke skal vokse i dobbel størrelse bare fordi jeg spiser en fordømt middag.

Klær strammer, føles mindre. Jeg vokser og er blitt større. Jeg føler meg skikkelig ukomfortabel i egen kropp, men jeg har likevel ikke annet valg enn å bo i kroppen min, akseptere at den må ha mat, og at den skal beholdes. Jeg må akseptere at kroppen trenger bensin for å fungere som den skal, at kroppen trenger næringen, at den får nok av alt den trenger for å fungere optimalt. Jeg har fulgt kostlista mi hele veien, og jeg har vært oppkastfri hele veien. Jeg har også stappa i meg en vitaminpille og en tranpille hver dag siden innleggelsen. Målet er også å klare å fortsette med denne jobben, uansett hvor hardt det vil bli. Men når vekten går opp, og kroppen vokser, så føles alt bare så utrolig meningsløst. Da har jeg lyst å bryte ut av behandlingen, takke for meg, og gå tilbake til det som en gang var. For å se tallet på vekten, og se meg selv i speilet, se kroppen min når jeg står i dusjen, det bekrefter bare hvordan jeg også føler meg, at jeg er stor. Jeg pakker meg inn i de største klærne jeg har, jeg liker ikke at andre også ser hvor stor jeg har blitt. Da vi hadde pårørendeuke, så fikk de noen papirer på Modum. Et punkt som stod der, var at det ikke skulle være kommentarer om kropp og vekt, hverken på pasienten, eller på pårørende selv. Kroppssnakk skulle være et ikke-tema, fordi det påvirker pasienten, i negativ retning som regel. Mange av oss som sliter med kroppen vår, mange av oss som sliter med en spiseforstyrrelse, er veldig var når det kommer til kroppen vår. Så når noen kommenterer at vi «ser bra ut», så tolker vi det som at vi har blitt feit. «Du ser bra ut, du ser godt ut, du kler kiloene, vektoppgangen er kledelig» osv osv, fastslår nok en gang vektoppgangen vår. Mange av oss ønsker oss ikke opp i vekt, vi sliter med vektoppgangen. Mange av oss ønsker oss ned i vekt, og vektoppgang betyr for mange at vi har blitt feit. Sånne kommentarer kan fort trigge spiseforstyrrelsen i oss, og ønsker enda mer at vekten skal gå ned. Spiseforstyrrelsen blir sterkere, og det kan på den måten ende opp med at vi kanskje reduserer litt på kostlista, og trener enda mer, kanskje også kaster opp. Selvsagt vet vi at sånne ting kun ødelegger for oss selv, men når spiseforstyrrelsen får kontrollen, om så for et lite øyeblikk, så nøler den ikke med å handle. Den kan være veldig sterk.

Jeg ser selv at jeg har gått opp i vekt, og jeg jobber beinhardt for å klare å akseptere det jeg må gjøre, jeg må holde ut følelsene og tankene som kommer, jeg må stå i det, og holde ut. Når jeg føler meg svak, når spiseforstyrrelsen er sterk, så har jeg mer enn nok med å klare å holde meg på beina og komme meg gjennom. Når jeg er i den fasen jeg er i nå, hvor alt er beinhardt, ja da trenger jeg ikke kommentarer som går på kroppen min, om de er aldri så mye godt ment. Spiseforstyrrelsen synes nemlig det er alt annet enn greit, og spiseforstyrrelsen er veldig tilstede i meg ennå, selv om jeg har gått mange skritt i riktig retning. Så lite som en kommentar er nok til å få spiseforstyrrelsen til å blomstre enda mer, og å få meg til å føle meg enda verre enn jeg alt gjør. Jeg ser hvordan jeg ser ut, hva andre mener om den spiller ingen rolle, fordi jeg føler det ikke sånn selv. Uansett hva andre måtte mene, så er det jeg som må bo, og holde ut i min kropp. Om du mener at jeg ser bra ut med de ekstra kiloene, javel, greit, men det endrer ikke på mitt syn på meg selv. Så langt i behandlingen har jeg ikke kommet enda. Jeg er i min mest sårbare periode nå, hvor spiseforstyrrelsen roper, skriker og kritiserer dagen lang, og jeg må konsentrer meg om å spise og beholde, sette ord på følelser, og prøve å endre på tankegangen. Det er det jeg makter her og nå, og det er mer enn nok akkurat nå. Ett skritt om gangen.

 

Vær forsiktig med hva du sier, trå varsomt.

30 tanker på “Kommentarer om kroppen trigger

  1. Jeg er heldigvis en av de som ikke kommenterer kroppen til andre folk, nettopp fordi vi er alle vakre og flotte uansett hvordan vi ser ut.. Liker ikke at folk kommenterer min kropp, om det er positivt eller negativt. Kan ikke folk heller legge merke til den jeg er, og ikke hvordan jeg ser ut, tenker jeg.
    Så vit at det er ofte det de fleste mennesker gjør, de ser DEG og ikke kroppen din 🙂 De ser smilet ditt, humøret ditt og påfunnene dine!
    Klem

    • Ikke sant, innsiden er jo viktigst, og de fleste klarer jo å tenke sånn, men det er de som også kun ser på kroppen…dessverre. Jeg setter selvsagt pris på de fine kommentarene jeg får, som også går på kropp, men det er et veldig sensitivt område for meg nå..

  2. Veldig bra skrevet! Skulle ønske de hadde sånn pårørende dag her på posten også. Mine nærmeste har litt å lære ja.. Hvis noen sier jeg ser bedre ut, så er det akkurat det samme som å si (for spiseforstyrrelsen) at jeg har lagt på meg. Det er rett å slett grusomt, uansett hvor gått ment det er..
    – Igjen: Du jobber steinbra Laila! Stå på! 😉

    • Ikke sant, det gjør bare vondt langt inni sjela egentlig..men en dag klarer vi kanskje å tolke sånne kommentarer som de faktisk er ment, når sf’n blir svakere 🙂 Tusen takk fine Line ❤

  3. Kropp er skikkelig vanskelige greier.

    Jeg tenker masse på deg og synes du er så flink og tøff som fortsetter å kjempe som du gjør.

    Jeg har ingen planer om å kommentere kroppen din (ikke at jeg vet hvordan den ser ut nå uansett :P). Men jeg vil kommentere styrken din og hvor flink og modig du er som kjemper denne kampen.

    *klemme masse på*

  4. Veldig bra innlegg og så viktig. For kropp er litt for mye fokus i dag og litt for mange som tror de kan kommentere alt av forandring og vet ikke hva de egentlig holder på med og hvor mye de kan ødelegge i feil øyeblikk eller periode. Mange tror de kan kommentere og spør om alt uten å vite hva de egentlig trår på…desverre.
    Du er tøff og sterk som klarer dette og det er det som du skal bli sett for, få kommentarer for.. Stå på, jeg har tro på deg!!

    *klem*

  5. Det viktigste er jo innsiden 🙂 Bra at du sier ifra, for det er jo lett å si noe om kroppen til noen som er misfornøyd med den slik du er. Håper at du får kost deg når du er hjemme! ❤

  6. Svar: Takk for gode tanker; og formen er stigende!

    og over til innlegget ditt. Jeg vet så utrolig godt hvordan du har det nå. Det er veldig tøft, men prøv å fokuser på su tross alt er på bedringens vei og kiloene blir du mer vant til etterhvert. LYKKE TIL!!!

  7. siste avsnitt, ett ord: word! alt kan tolkes så feil, det som andre prøver å trøste med: «du ser så bra ut,» sf: «jeg må ha lagt på meg!» osvosv, uansett hvilke positive kommentarer man hører så kan sf vende og snu på hvert minste ord.

    Det er det som er så vanskelig. Andre som ser deg i tredjeperspektiv kan faktisk bare stå på sidelinjen og rope og skrike at «du er så bra, tøff og sterk Laila!!» men et tykt vindu sperrer liksom for, og du vil ikke kunne høre oss- ENDA. Håper noen høylytte snart klarer å knuse vinduet med sin høyrøsta stemme, slik at våre ord når deg!

  8. Herregud så dårlig jeg er med å kommentere på bloggen din, men du skal vite at jeg leser den hver dag og er så stolt av den veien du går. Fy søren du e virkelig tøff. Ja jeg kan tenke meg at dagene og du har masse å gruble over..mye som skjer, forandringer både med kroppen og tankene dine..men dæven du e knall tøffe og det står det respekt av ❤

  9. Hvor lenge har du igjen på modum nå? Håper virkelig du klarer dette, jeg heier på deg.. 🙂
    Håper hjemmeuka går bra 🙂

    klemmer

  10. Jeg føler det omtrent bare blir gjentagelser fra min side, men jeg kan ikke la være å minne deg på hvor mye respekt det står av det du gjør.
    Personlig har jeg ikke vært i behandling for selve SFen, men har opplevd ufrivillig vektoppgang og vet hvor jævlig bare det føles.
    Du har gått inn i dette med både mot, frykt og besluttsomhet og jeg skal ikke late som at jeg vet hva du gjennomgår til punkt og prikke, men jeg beundrer deg så ufattelig for at du klarer å stå i dette. Det sier mye om din karakter og styrke, det skal du vite ❤

  11. Jepp… det kan jeg skrive under på..
    Kommenterte nettopp Marie Knutsens innlegg om akkurat dette, og de gangene jeg får høre at jeg ser bra ut, jatta.. da ringer ordet «feit» oppi huet mitt.

    Likeså, hvis jeg får høre at jeg ser skrapa og tynn ut, ja, da blir jeg ihvertfall trigget til videre vektnedgang.

    Tror at de fleste gangene så er det GODT ment, men de som sier det, burde tenke nøye igjennom hvordan de formulerer seg.
    Det er en vesentlig forskjell på å si til meg at jeg ser «bra/fin/godt/frisk(ere)» ut, enn å få høre at jeg f.eks. ser «mer energisk ut/vitalt sprudlende/OSV».. for det peker mer i retning av noe som gjenspeiler personligheten min, framfor utseende. Kroppen min er et sårt punkt ja, og da vil jeg heller få høre positive ting om HVEM jeg er som person, og ikke om hvor «fin/bra/godt» kroppen min/jeg ser ut.. det tolkes alltid feil, alltid.

    Ellers vil jeg bare si at jeg har ikke vært inne og lest på bloggen din på en god stund, det må jeg bare beklage 😦 jeg har ikke vært så flink til å oppdatere min egen blogg, men det varmer så innmari langt inni hjerterota, når du legger igjen dine spor på bloggen min.

    Ut fra det jeg har lest, så ser jeg ei dame av STÅL.
    JA faktisk, du kjemper med nebb og klør, og det som bedre er:
    viljen din. Du VIL dette, og det merkes.
    Det er innmari tøft, det vet vi begge, men i det lange løp vil du kunne se tilbake og lese akkurat hvordan du hadde det nå, og tenke tilbake på hvor jævlig det var, og så vil du forstå at det faktisk var verdt det.

    Du er så utrolig mye mer enn denne jævla forpulte satans sykdommen Laila, det håper jeg at du vet!

    Jeg bøyer meg i støvet for den kampen du kjemper!
    You can do it, det er jeg ikke i den minste tvil om.

    Som jeg sier på bloggen min: pain is only temporary, PRIDE is forever.
    Aldri glem det.

    ILU ILU ILU and I MISS U <3<3<3

    • Tusen takk for langt brev, haha. Koslig å hre fra deg, liker lange svar 😀 Jepps, kommentarer som går på «hvor tynn du har blitt» o.l. trigger også..så man bør være forsiktig sånn generelt å kommentere kroppen til en som sliter med en sf.
      Tusen takk for fine ord venne, I love you ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s