Kroppsperspektiv.

Annika delte noe hun hadde funnet via facebook, og jeg lurte på om også jeg kunne dele dette videre, for det passer jo glatt inn i bloggen. Kan hende flere av dere alt har lest dette herog kanskje noen ikke har sett da, derfor må det deles, for den er så fin denne teksten her. Skrevet av en dame ved navn Nina Cruickshan.

Hval eller havfrue?

For en stund siden, ved inngangen til et treningssenter, var det et bilde av en meget tynn og vakker kvinne. Bildeteksten var «Denne sommeren, vil du være en havfrue eller en hval?»

En kvinne (med ukjent klesstørrelse) svarte på følgende måte: 

Kjære mennesker, hvaler er alltid omgitt av venner (delfiner, seler, nysgjerrige mennesker), de er seksuelt aktive og oppdrar sine barn med stor ømhet. De underholder seg som bare det med delfiner og spise masse reker. De svømmer hele dagen og reiser til fantastiske steder som Patagonia, Barentshavet eller korallrev i Polynesia. De synger utrolig bra og noen ganger til og med på CDer. De er imponerende og inderlig elskede dyr, som alle forsvarer og beundrer.

Havfruer eksisterer ikke.

Men hvis de hadde fantes, ville de stått i kø til psykolog på grunn av et problem med splittet personlighet: kvinne eller fisk?
De ville ikke hatt noe sexliv og kunne ikke fått barn.
Ja, de ville vært deilige, men ensomme og triste.
Og, hvem ønsker en jente som lukter som fisk ved sin side?

Uten tvil, jeg vil heller være en hval.

I en tid da media forteller oss at bare tynt er vakkert, foretrekker jeg å spise is med barna mine, å spise middag med mannen min, å spise og drikke og ha det gøy med vennene mine.

Vi kvinner får vekt fordi vi samler så mye visdom og kunnskap som det ikke er plass nok til i hodene våre, så det sprer seg over hele kroppen.
Vi er ikke fet, vi er kraftig dyrket.
Hver gang jeg ser mine former i speilet, forteller jeg meg selv «hvor fantastisk jeg er!» ♥

From my room

 

 

Klistremerke for hver dag jeg er oppkastfri

Og så fikk jeg lov at kunstnere selv (Monicka) til å legge ut den ferdige tegningen hun har laget av gruppa. Jeg har sensurert vekk infoen om hver enkelt, foruten meg. Denne tegningen henger nå på stuen vår.

The superhero ssf squad.

The back of my perm.

Skikkelig interessant innlegg, ikke sant?

«I refuse to let what happened to me make me bitter.» -Nicole Kidman-

Er du bitter overfor noe du har opplevd? For noe du måtte gjennomgå? For noe noen sa til deg? For hvordan ting var,eller hvordan ting ble? For noe som en eller annen gang har hendt deg tidligere i livet? Er du bitter? Hvordan kjennes det? Føler du deg sviktet? Såret? Skuffet? Føler du deg dårlig behandlet? Oversett? Føler du ergrelse? Er du sint? Føler du skam? Lar du det tynge deg ned og ødelegge livskvaliteten din her og nå? Klarer du ikke legge det fra deg? Klarer du ikke gå videre? Føler du,eller tror du,at det som en gang skjedde med deg for alltid vil ødelegge for deg i en eller annen grad? Tror du at du vil klare å legge det bak deg,og gå videre? Ikke at du noen gang kanskje vil glemme det,men klarer du å skyve det litt bak,og fokusere på her og nå?

Hvorfor er det vanskelig å gi slipp på bitterheten? Det eneste den gjør er å fortsette å dra deg ned i søla,tråkke på deg,stikke kniven i deg,vri den rundt,og sørger for at det aldri vil gro. Klarer du å la det såret få gro tilstrekkelig nok til at du kan akseptere arret som alltid kommer til å være synlig? Hva har du egentlig igjen for å bære nag,eller å gå rundt med den bitterheten i deg? Det som har skjedd har skjedd,du kan ikke få det ugjort,du kan ikke endre på det,uansett hvor mye du skulle ønske at det kunne ha vært sånn. Det som skjedde skulle kanskje aldri ha skjedd,det skulle ha vært unngått.Det var ikke rettferdig. Det er ikke noe som noen mennesker skulle trenge å oppleve. Det var usmakelig,det var sårt,det var vondt. Det var sykt,det var meningsløs,det var hensynsløst. Det var rått parti. Du var vergeløs,uskyldig,uforberedt. Det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld. Kanskje var du dum,kanskje var du tankeløs,kanskje gikk du for langt. Kanskje ikke. Kanskje var du medskyldig,kanskje var det ikke ment å skulle gå så langt. Kanskje skjedde det i trygge omgivelser,kanskje kom det ut av det blå. Så du det komme? Kunne det ha vært unngått? Kunne du sagt eller gjort noe annerledes? Det får man aldri svar på. Man må kanskje sitte på de spørsmålene resten av livet,ha dem ubesvart. Lar deg sitte igjen uforstående,uvitende.

«Hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg?» Hvorfor ikke deg? Hvorfor ikke meg? Alt som skjer,skjer ikke bare med andre. Det kan skje med hvem som helst av oss. Alle er utsatt. Man vet aldri. Man har ikke noen forsikring om at livet skal passere uproblematisk forbi,at man skal leve på en rosa sky. Men vi kan akseptere at sånn er det. Det som skjedde skjedde,vi kan ikke få det ugjort,men vi kan akseptere og gå videre. Hva hjelper det å være bitter? Noen trenger å legge skylden der den hører hjemme,det er veldig forståelig. Men for å kunne fortsette livet,er det viktig at man også klarer å akseptere,for å komme seg videre. Klare å fokusere på at man lever her og nå,og ikke i fortiden da ting skjedde. Du har kanskje all grunn i hele verden til å være bitter,kanskje trenger du å være bitter,for å holde ut,for å overleve,for å ikke bli gal. Kanskje jobber du med saken. Det er viktig at du jobber med saken. At du får hjelp med tankene og følelsene dine om det du opplevde har satt en støkk i deg,så stor at den overvelder deg,og styrer hverdagen din. Noe er enklere å akseptere enn andre ting,men glem aldri at du ikke kan få ting ugjort. Det som teller er her og nå,og det grunnlaget du skal legge for framtiden din.

Jeg klarer ikke være bitter fordi nettopp jeg fikk min spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke vært bitter over ting som har skjedd meg. Jeg kan være sint,frustrert,oppgitt. Men hva oppnår jeg med å være bitter? Jeg orker ikke lage meg et ekstra problem som skal dra med enda lengre ned i søla enn jeg allerede befinner meg til tider. Jeg kan kave og makke,men jeg akter ikke å la meg drukne i søla. Jeg akter ikke å la deg sluke meg,kvele meg. Jeg nekter å la fortiden dra med under sånn at søla skal trenge inn i meg og gjennomsyre hver eneste celle i kroppen min. Jeg vil holde hodet hevet,vise fingeren,rope og kjefte. Jeg gir meg selv lov til å bli sint,men aldri bitter,for det vil gjennomsyre meg,ødelegge meg,tømme meg for tårer jeg ikke akter å kaste bort på enkelte mennesker eller episoder. Ikke faen. De er i min fortid,ikke i min nåtid. Saker jeg er ferdig med,satt strek over,akseptert. Sånn var det da,sånn er det ikke nå.

Kanskje er det også episoder hvor man trenger å tilgi,få ordnet opp i,sette en strek for,bli ferdig med. Kanskje finner man ut at det er til det beste å avslutte et forhold,et vennskap,en forbindelse. Kanskje trenger man å ransake seg selv for å finne ut om reaksjonen man fikk var berettighet. Var det virkelig en så stor sak når alt kommer til alt? Overreagerte du? Følelser er aldri feil,man kan ikke alltid kontrollere dem,de kommer på impuls. Men vi vet alle sammen at det i enkelte saker er lov til å tenke før man snakker. Kanskje var det ord som kom ut feil,kanskje var det en bemerkning som var unødvendig. Kanskje var det noen som tråkket deg for nær,som prøvde å tråkke innenfor dine grenser. Visse ting kan man tilgi,andre ting ikke,men da kan det være lurt å bruke litt tid på å kjenne etter hvor mye tid og tanker du makter å bruke over fortiden. Du kan fikse på så veldig mye. Noe på egenhånd,andre ting med god hjelp.

«People can be more forgiving than you can imagine. But you have to forgive yourself. Lets go of whats bitter,and move on»

-Bill Cosby-

«Things don’t go wrong and break your heart so you can become bitter and give up. They happen to break you down and build you up so you can be all that you were intended to be»

-Samual Johnson-

(kilde: tumblr)

Oppkastfri dag.

Først av alt så vil jeg få takke dere kjære lesere for fine og oppmuntrende kommentarer. Jeg setter veldig stor pris på at dere har troen på meg,og forteller meg at det faktisk vil bli bedre med tid og stunder. Jeg vet jo at det vil bli det,men som jeg nevnte i går,så må jeg bare gjennom hele prosessen selv før jeg selv tør å tro,og føle på at det faktis blir det. Det betyr ikke at jeg går inn med en innstilling om at det aldri vil bli bedre,og at jeg derfor ikke vil gi alt,jeg må bare få føle det kroppen,få gå gjennom det,og ikke minst våge å stå i det for å komme meg dit hen at jeg faktisk opplever at det går bedre. Akkurat her og nå har jeg bare så vanskelig for å tro på at jeg vil komme meg fullt og helt ut av det,men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg kan jo håpe på at jeg tar feil,at jeg kan bli en av dem som klarer å bli 100% frisk. Det er en større prosent del som blir friske enn de somikke blir helt friske. Kanskje vil jeg ende opp med en mellomting,mest frisk,litt syk,og akkurat nå føles det helt greit,skjønt det kan jo hende akkurat det vil føles annerledes med tiden også. Den dagen jeg merker at det er blitt bedre,at det blir enklere med maten,og ikke minst at jeg lærer å beholde maten og til en viss grad klarer å akseptere kroppen og vektoppgangen. Jeg prøver hvertfall å holde håpet opp på at det vil skje. Tenk å kunne få tilbake et normalt forhold til kropp,mat og vekt,uten å måtte bekymre for alt dette. Føle på friheten ved å kunne spise det jeg måtte føle for uten frykt for vektoppgang,uten å kjenne på den dårlige samvittigheten for at jeg har spist for mye,uten å tenke at jeg må trene for å kompensere for de kaloriene jeg har spist. At jeg kan føle meg ok med livet,slippe depresjoner og humørsvingningene som kommer så ofte nå.

Jeg prøver å finne motivasjon på ulike områder nå som jeg finner det med maten vanskelig. Jeg leser og prøver å koble ut. Jeg bruker mye tid på å lese,fordi jeg liker det. Jeg går turer for å lufte hodet,gå vekk tunge tanker og uroen som herjer som en orkan i kroppen og i topplokket. I dag har jeg kommet meg ut på sykkeltur igjen,fordi jeg liker å sykle. Den har bare blitt stående utenfor uten at den har fått kommet seg så mye på veien. Jeg har ikke fått kommet meg ut for å tatt bilder på en stund,så om været ikke er så altfor ille i morgen,så vurdere jeg å komme meg oppi marka og knipse litt. Jeg har lyst å få ferdig et strikkeprosjekt,men på  grunn av muskelbetennelse som jeg tydeligvis har fått kronisk,så vet jeg ikke helt om jeg tør ta fatt på det igjen. Jeg tenker på å ta det med meg til Modum da,for der er det jo strikke aktivitet som er den store greia. Da jeg var på vurderingsoppholdet,så satt de som er innlagt der nå og strikka oppi sofaen hele gjengen. Man må jo oppholde seg med noe når man er der og er ferdig med dagens program. Jeg prøver å oppholde meg med noe,sånn at ikke bulimien skal få ta opp alle tankene,at den ikke tar opp hele plassen gjennom dagen. Ikke bare for å overse og ikke kjenne på følelsene,for de er der hele tiden til en viss grad,men også fordi jeg som sagt liker å holde på med disse tingene jeg liker. Jeg prøver å la ordene som dere skriver til meg få synke inn og la det bli motivasjon for meg,og jeg finner inspirerende ord andre plasser. Prøver å la det positive og gode få mer plass. Det er ikke alltid like enkelt,spesielt ikke når kvelden kommer,når jeg har lagt meg og meningen er at jeg skal få meg litt søvn. Jeg finner ikke helt roen. Jeg leser til øynene nesten ikke klarer å holde seg oppe,men når jeg slukker lyset og legger meg til rette,så holder tankene et svare leven og nekter hvertfall å roe seg ned og ta kvelden sammen med meg. Jeg må ta noe for å sove,men det tar lang tid før de virker,og jeg kan bli liggende i timevis før jeg slukner. Når jeg endelig har sovnet,så kan jeg sove noen timer,for så å våkne. Når jeg skal stå opp,så er jeg så trøtt at jeg ikke ser land,og må tvinge meg opp. Det er sjeldent at jeg føler meg opplagt. Det kommer seg når jeg først har vært våken en stund så klart,men jeg kunne tenkt meg å våkne opp og føle at kroppen har fått den hvilen den skal,og at jeg er opplagt og klar for dagen.

I dag har ikke suget etter å spise og kaste opp vært til stede. Jeg føler ikke for å ordne meg mat,jeg har ikke vært på butikken og brukt penger på bulimiske runder. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å henge over doskåla og vrenge ut av meg noe som helst. Jeg har mat i huset til å kjøre på,mamma handlet jo mat nok til å ha en del runder i går,men det er stort sett middager som jeg ikke orker å begynne å forberede. Akkurat nå sitter jeg å drikker varm sjokolade,til tross for at jeg holder på å forgå av varme her,men det forebygger hvertfall at suget kan komme utover kvelden. Jeg ønsker en oppkastfri dag,det har jeg ikke hatt nå siden vurderingsoppholdet på Modum,og jeg vet at kroppen trenger en dag uten juling. Jeg ønsker også å kjenne på den følelsen av å faktisk ha klart meg gjennom en dag med å være oppkastfri. Dette vil bli den fjerde oppkastfrie dagen på et år,jeg trenger virkelig å gi kroppen flere sånne dager. Det føles godt å faktisk ikke orke å ordne å tenke på å lage mat for å spise og kaste opp,det er lenge siden jeg har følt akkurat dette. Det er faktisk enda lengre siden enn et år siden jeg følte det sånn. Dagene på Modum følte jeg at jeg måtte klare det,for å kjenne på hvordan det faktisk vil bli når jeg blir innlagt,skjønt jeg klarte meg bare 1 av 3 dager også. Og den dagen jeg klarte det var den dagen jeg kom dit,og da skulle vi ikke møte opp før i ett tiden,og dermed ble det bare to måltider på oss den dagen. I fjor sommer klarte jeg nesten 4 dager,men sprakk på kvelden den fjerde dagen,ergo jeg klarte 3 dager. De dagene var jeg på å telle oppkastfrie dager sammen med andre,og det gikk på ren vilje og tvang,og jeg var nær ved å sprekke hver eneste dag. Kroppen var ikke vant med å beholde særlig,så da den faktisk fikk noe å fordøye,så sugde den til seg alt den fikk,og jeg gikk litt opp i vekt. Jeg taklet det rett og slett ikke,og jeg sprakk. Så nå føles det godt å faktisk ikke ha lyst,i tillegg til at jeg ikke orker,og jeg ikke kjenner på suget. Jeg er i en periode hvor depresjonen er gjeldende,og da kjenner jeg på oppgittheten,og det gjør at jeg rett og slett ikke orker og makter å stå på kjøkkenet og forberede mat mens jeg kjenner på frustrasjonen fordi jeg står der atter en gang når jeg egentlig ikke har energi til å gi kroppen enda en runde med hardkjør. Så i dag gir jeg kroppen en hviledag,jeg kan ikke love at morgendagen også blir sånn,men jeg kan jo håpe på det.


Edit: jeg må bare slenge med noe som jeg ble veldig veldig glad for akkurat nå. Seeee her! Takk kjære vakre venn ❤

Et tilbud jeg ikke kan si nei til.

Jeg sliter virkelig med motivasjonen for tiden. Om jeg først får et lite grep om den,så forsvinner den mellom fingrene på meg igjen ganske snart,akkurat som sand mellom fingrene. Det kan være små ting som gjør at det glipper,små ting som drar med rett tilbake til stedet der motivasjon ikke finnes. Det kan være noe så ubetydelig som at vekten har gått opp 100 gr,eller å se speilbildet som innbiller hjernen min at jeg ser større ut enn i går,eller at jeg rett og slett føler meg større,til tross for at det ikke er noe som tilsvarer at det er realistisk. Jeg hadde et grep om motivasjonen i går,i dag er den forsvunnet. Tallet på vekten,speilbildet,følelsen. Jeg føler meg dyster,litt tung til sinns. Jeg bladde akkurat gjennom vg.nett og kom over denne artikkelen : «fysisk aktivitet hjelper mot bekymringer og stress» Jeg vet jo det så inderlig godt at bare man kommer seg ut og gjør noe,holder kroppen i gang,og ikke minst gir den litt frisk luft,så hjelper det så mye. I artikkelen sier professor ved Norges idrettshøyskole, Gunnar Breivik  «Det er ikke tilfeldig at man i psykiatrien har fysisk aktivitet som en viktig ingrediens i behandling av mange psykiske lidelser. Å være i aktivitet betyr at man har noe å gjøre. Det kan forebygge at en blir sittende for mye å tenke og gruble. For mye tankespinn kan i seg selv medføre kroppslig passivitet og gå ut over psyken. Skulle man i denne situasjonen pådra seg en depresjon eller slite med angst, så er fysisk aktivitet viktig for å få det bedre og gjenvinne funksjon» Det er så sant som det er sagt. Selv om det ikke heler de tankene og følelsene man sitter med,så hjelper det hvertfall å redusere dem. Jeg sitter veldig ofte med en indre uro,og det hjelper hvertfall meg å få redusert denne uroen ved å trene litt,om det så gjelder bare det å gå en tur.

Jeg sitter å kjenner på den indre uroen akkurat nå,og det føles som jeg skal gå på veggen anytime. Jeg må ut,jeg må ha frisk luft,jeg må klarne tankene,lufte tanker og følelser. Jeg orker ikke sitte inne oppi stolen,under pleddet og sitte å hamre på tastaturet og fortsette å kjenne på dette her resten av dagen.Eller,det er jo klart at jeg egentlig orker det,at lysten på å gå ut også føles som et ork,som et tiltak,men om jeg ikke kommer meg opp og ut,så blir jeg gærn,og jeg er gærn nok som det er allerede. Det blir ikke akkurat bedre av å sitte her og se på de samme nyhetene om og om igjen om hendelsene fra Oslo og Utøya. Jeg bryr meg,jeg følger med og jeg engasjerer meg,men innimellom de slagene så må jeg også koble litt ut,gjøre noe annet,noe som er litt lystigere. Jeg har jo likevel fått med meg det siste som er oppdater på den fronten. Det har gått med mye tid til å sitte stille og få med seg nyheter den siste uka,da har fysisk aktivitet på en måte kommet litt i bakleksa. Det er forresten helt sykt å tenke på at det har gått en uke siden denne tragedien inntraff allerede. Og på en uke har det blitt mange triste og tunge beskjeder og oppdateringer,og det er klart at det det går inn på meg også,som på alle andre. Jeg skal nå klappe sammen pc’n og komme meg ut litt,og forhåpentligvis vil jeg føle meg en smule bedre når jeg kommer inn igjen.

Ellers så fikk jeg et tilbud jeg bare ikke kan si nei til i går. Jeg fikk hakeslepp når jeg mottok den første mailen fra en jeg ser veldig opp til. Jeg måtte lese den om og om igjen for å sjekke at jeg hadde fått med meg det jeg  leste første gangen. Jeg ble i ekstase,mildt sagt. Og jeg føler meg utrolig heldig,ydmyk og takknemlig for at jeg nå har fått denne sjansen til å være med på noe sånt. Det er noen flere av mine kjære flotte venner som også har fått dette tilbudet,og jeg må bare få si at vi er a luck bunch of girls doing a great job her. Jeg avventer noen flere praktiske opplysninger i denne saken,så jeg vil vente litt med å fortelle mer her på bloggen,selv om jeg ikke helt har klart å holde kjeft om det på et par andre nettsider…sånt er jo bare stas.com. Jeg kan vel røpe at det gjelder spiseforstyrrelser. To be continued…

Stay strong

you will make it through.