Oppkastfri dag.

Først av alt så vil jeg få takke dere kjære lesere for fine og oppmuntrende kommentarer. Jeg setter veldig stor pris på at dere har troen på meg,og forteller meg at det faktisk vil bli bedre med tid og stunder. Jeg vet jo at det vil bli det,men som jeg nevnte i går,så må jeg bare gjennom hele prosessen selv før jeg selv tør å tro,og føle på at det faktis blir det. Det betyr ikke at jeg går inn med en innstilling om at det aldri vil bli bedre,og at jeg derfor ikke vil gi alt,jeg må bare få føle det kroppen,få gå gjennom det,og ikke minst våge å stå i det for å komme meg dit hen at jeg faktisk opplever at det går bedre. Akkurat her og nå har jeg bare så vanskelig for å tro på at jeg vil komme meg fullt og helt ut av det,men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg kan jo håpe på at jeg tar feil,at jeg kan bli en av dem som klarer å bli 100% frisk. Det er en større prosent del som blir friske enn de somikke blir helt friske. Kanskje vil jeg ende opp med en mellomting,mest frisk,litt syk,og akkurat nå føles det helt greit,skjønt det kan jo hende akkurat det vil føles annerledes med tiden også. Den dagen jeg merker at det er blitt bedre,at det blir enklere med maten,og ikke minst at jeg lærer å beholde maten og til en viss grad klarer å akseptere kroppen og vektoppgangen. Jeg prøver hvertfall å holde håpet opp på at det vil skje. Tenk å kunne få tilbake et normalt forhold til kropp,mat og vekt,uten å måtte bekymre for alt dette. Føle på friheten ved å kunne spise det jeg måtte føle for uten frykt for vektoppgang,uten å kjenne på den dårlige samvittigheten for at jeg har spist for mye,uten å tenke at jeg må trene for å kompensere for de kaloriene jeg har spist. At jeg kan føle meg ok med livet,slippe depresjoner og humørsvingningene som kommer så ofte nå.

Jeg prøver å finne motivasjon på ulike områder nå som jeg finner det med maten vanskelig. Jeg leser og prøver å koble ut. Jeg bruker mye tid på å lese,fordi jeg liker det. Jeg går turer for å lufte hodet,gå vekk tunge tanker og uroen som herjer som en orkan i kroppen og i topplokket. I dag har jeg kommet meg ut på sykkeltur igjen,fordi jeg liker å sykle. Den har bare blitt stående utenfor uten at den har fått kommet seg så mye på veien. Jeg har ikke fått kommet meg ut for å tatt bilder på en stund,så om været ikke er så altfor ille i morgen,så vurdere jeg å komme meg oppi marka og knipse litt. Jeg har lyst å få ferdig et strikkeprosjekt,men på  grunn av muskelbetennelse som jeg tydeligvis har fått kronisk,så vet jeg ikke helt om jeg tør ta fatt på det igjen. Jeg tenker på å ta det med meg til Modum da,for der er det jo strikke aktivitet som er den store greia. Da jeg var på vurderingsoppholdet,så satt de som er innlagt der nå og strikka oppi sofaen hele gjengen. Man må jo oppholde seg med noe når man er der og er ferdig med dagens program. Jeg prøver å oppholde meg med noe,sånn at ikke bulimien skal få ta opp alle tankene,at den ikke tar opp hele plassen gjennom dagen. Ikke bare for å overse og ikke kjenne på følelsene,for de er der hele tiden til en viss grad,men også fordi jeg som sagt liker å holde på med disse tingene jeg liker. Jeg prøver å la ordene som dere skriver til meg få synke inn og la det bli motivasjon for meg,og jeg finner inspirerende ord andre plasser. Prøver å la det positive og gode få mer plass. Det er ikke alltid like enkelt,spesielt ikke når kvelden kommer,når jeg har lagt meg og meningen er at jeg skal få meg litt søvn. Jeg finner ikke helt roen. Jeg leser til øynene nesten ikke klarer å holde seg oppe,men når jeg slukker lyset og legger meg til rette,så holder tankene et svare leven og nekter hvertfall å roe seg ned og ta kvelden sammen med meg. Jeg må ta noe for å sove,men det tar lang tid før de virker,og jeg kan bli liggende i timevis før jeg slukner. Når jeg endelig har sovnet,så kan jeg sove noen timer,for så å våkne. Når jeg skal stå opp,så er jeg så trøtt at jeg ikke ser land,og må tvinge meg opp. Det er sjeldent at jeg føler meg opplagt. Det kommer seg når jeg først har vært våken en stund så klart,men jeg kunne tenkt meg å våkne opp og føle at kroppen har fått den hvilen den skal,og at jeg er opplagt og klar for dagen.

I dag har ikke suget etter å spise og kaste opp vært til stede. Jeg føler ikke for å ordne meg mat,jeg har ikke vært på butikken og brukt penger på bulimiske runder. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å henge over doskåla og vrenge ut av meg noe som helst. Jeg har mat i huset til å kjøre på,mamma handlet jo mat nok til å ha en del runder i går,men det er stort sett middager som jeg ikke orker å begynne å forberede. Akkurat nå sitter jeg å drikker varm sjokolade,til tross for at jeg holder på å forgå av varme her,men det forebygger hvertfall at suget kan komme utover kvelden. Jeg ønsker en oppkastfri dag,det har jeg ikke hatt nå siden vurderingsoppholdet på Modum,og jeg vet at kroppen trenger en dag uten juling. Jeg ønsker også å kjenne på den følelsen av å faktisk ha klart meg gjennom en dag med å være oppkastfri. Dette vil bli den fjerde oppkastfrie dagen på et år,jeg trenger virkelig å gi kroppen flere sånne dager. Det føles godt å faktisk ikke orke å ordne å tenke på å lage mat for å spise og kaste opp,det er lenge siden jeg har følt akkurat dette. Det er faktisk enda lengre siden enn et år siden jeg følte det sånn. Dagene på Modum følte jeg at jeg måtte klare det,for å kjenne på hvordan det faktisk vil bli når jeg blir innlagt,skjønt jeg klarte meg bare 1 av 3 dager også. Og den dagen jeg klarte det var den dagen jeg kom dit,og da skulle vi ikke møte opp før i ett tiden,og dermed ble det bare to måltider på oss den dagen. I fjor sommer klarte jeg nesten 4 dager,men sprakk på kvelden den fjerde dagen,ergo jeg klarte 3 dager. De dagene var jeg på å telle oppkastfrie dager sammen med andre,og det gikk på ren vilje og tvang,og jeg var nær ved å sprekke hver eneste dag. Kroppen var ikke vant med å beholde særlig,så da den faktisk fikk noe å fordøye,så sugde den til seg alt den fikk,og jeg gikk litt opp i vekt. Jeg taklet det rett og slett ikke,og jeg sprakk. Så nå føles det godt å faktisk ikke ha lyst,i tillegg til at jeg ikke orker,og jeg ikke kjenner på suget. Jeg er i en periode hvor depresjonen er gjeldende,og da kjenner jeg på oppgittheten,og det gjør at jeg rett og slett ikke orker og makter å stå på kjøkkenet og forberede mat mens jeg kjenner på frustrasjonen fordi jeg står der atter en gang når jeg egentlig ikke har energi til å gi kroppen enda en runde med hardkjør. Så i dag gir jeg kroppen en hviledag,jeg kan ikke love at morgendagen også blir sånn,men jeg kan jo håpe på det.


Edit: jeg må bare slenge med noe som jeg ble veldig veldig glad for akkurat nå. Seeee her! Takk kjære vakre venn ❤

41 tanker på “Oppkastfri dag.

  1. Hipp hurra for flinke Laila! Kjempebra gjort 🙂

    Du er tøffere enn toget! Og kulere enn kuleis (min egen vri som jeg liker mye bedre fordi is er nam) 😀

  2. Gledelig lesning, ikke at du sliter, men at du klarte en hel dag!!! Yippy!!!!

    Jeg har en kompis som jeg vokst opp med. Han misbrukte alkohol og lettere stoffer fra ca 15 års alderen. De siste 12 årene var han tung heroinist. Etter opphold på den rette klinikken for han, ble han frisk. Nå er han båt kaptein, og sjef på de største cruise skipene i verden i en alder av 43 år. Så søte deg, det går an å bli HELT frisk!!!

    • Ja,jeg vet at det går an,så klart. Men sånn i forhold til utfall av undersøkelser som er blitt gjort i forhold til spiseforstyrrelser så er det rundt 80% som er blitt helt friske,og rundt 20% som ikke kommer ut av det helt. Jeg mener bare at det KAN hende at jeg havner i sistnevnte grupper her,UTEN at jeg går inn for det. You never know,men tiden får vise 🙂

  3. Så bra at du klarte det! Løft det opp og oppmuntre deg selv. Håper depresjonen gir slipp. Sender deg mange gode tanker. <3<3<3
    KLEM

  4. Håper du tar til deg det Roffen skriver over her – er ikke det motivasjon så vet jeg ikke hva som er det!! Jada, vet at du må oppleve det selv, og det skal du også. Men samtidig er det vel godt å se at flere tungt avhengige kommer seg ut av elendigheten? 🙂

    Du er FLINK, Laila, en oppkastfri dag er bedre enn ingen 🙂

    • Jada,jeg VET som sagt at det går an,og jeg vet jo at mange klarer det,men jeg vet også at mange aldri helt klarer å bli frisk. Og som jeg skriver til Roffen her,så går jeg jo ikke inn for det å aldri bli frisk,men jeg prøver å være realistisk. Og med tanke på at motivasjonen ikke har kommet,så vet jeg ikke helt om jeg noengang vil klare det,men som jeg skrev i innlegget her,det kan jo endre seg utover i innleggelsen på Modum. Et av målene mine for innleggelsen er å bli FRISKERE,og å få med meg flere vekrtøy til å klare å mestre hverdag selv (og selvsagt med god oppfølging som de på Modum krever av psyk.pol. hvor jeg er) for å komme meg videre.

      Takk ❤

  5. Åh som jeg elsker det sitatet der. Håper du kom deg gjennom hele dagen, og gratulerer i så måte! 🙂

    Har vært så himla elendig til å kommentere i det siste, men jeg leser altså!

    Kom på én ting du skrev, som jeg ville si noe om. Det med størrelsen på kostlista. Det er overhodet ikke rart at «normale» synes den ser stor ut, for i mengde, er den faktisk jempestor! De færreste jenter spiser det antallet brødskiver/knekkebrød osv, fordi denne kostlista er basert på at du KUN spiser det som står på den! Herregud, tenk hvor mye junkfood og søtsaker en normal person stapper i seg! En ussel liten sjokolade på lørdags kveld blir et tillegg på 500 kcal!

    En som ikke følger kostliste kan unne seg smågodt til kinoen på tirsdags kveld, kanskje lunsje på McDonalds på onsdag, også var det den browniesen til filmkvelden hun hadde på torsdag, og for ikke å snakke om alle vaflene på jobb på fredag. I tillegg har du potetgullet og pizzaen på fredag, og på lørdag er det full fest, tenk deg alle kaloriene i den six-packen, og ikke glem kebaben hun tok som nattmat.

    Ei frisk jente kan ha i seg alt dette og fortsatt spise seg god og mett i tillegg, uten å legge på seg noe nevneverdig! Da er det jo naturlig at en kostliste fullstendig strippet for unødvendige kalorier blir litt større enn et såkalt normalt kosthold.

    Jeg… håper i hvert fall det er sånn.

    • Ta mamma som et eksempel da,hun spiser en skive til frokost,kanskje lunsj,men hvertfall middag,og så spiser hun kanskje en skive til utpå kvelden. Ikke er hun glad i godis,spiser kanskje litt potetgull innimellom. Og når hun først spiser sjokolade,så spiser hun de mørkeste av de mørke,sånn typ 80% kakao. Hun synes selv hun får i seg for lite,men hun har et normalt kosthold og kan spise det hun vil. Mange kutter jo ut enkelte måltider fordi de spiser andre litt usunnere måltider. For meg handler det ikke alltid om kalorier,men mengde,og hvordan det føles å ha så mye mat i magen. Jeg foretrekker f.eks heller 2 1/2 kopp varm sjokolade på den måten jeg lager den,dvs rundt 700 kalorier,+ at jeg også spiser noe i løpet av dagen. Varm sjokolade fyller ikke opp magen på samme måte som f.eks 5-6 skiver brød m/pålegg ville ha gjort. Så jah,det er sånn jeg ser på det da..

      • Aldri fløte i kaffen, sukker i teen, en kakebit på formiddagsbesøk? Budskapet mitt her var bare at en «vanlig» persons kosthold også jevner seg ut til et gjennomsnitt på 2000 kcal om dagen, som også kostlisten inneholder, bare at de f. eks. spiser ting som varm sjokolade, ergo trenger de ikke ha i seg den fysiske mengden som kostlista utgjør. Det er ikke rart den ser skremmende ut, for det ER mye mat. Mulig jeg ikke fikk fram poenget mitt i stad, skjønner i hvert fall ikke hva det siste der hadde med saken å gjøre…

        Men uansett, du kan nesten ikke sammenligne deg med mamman din, fordi forbrenningen synker drastisk med årene! Så eldre mennesker spiser ikke like mye som unge, spreke jenter.

      • Joda,jeg skjønner poenget ditt,men det er likefullt MYE mat. Jeg spiste aldri så mye FØR jeg ble syk,og vil helt sikkert ikke gjøre det,hvertfall ikke hver dag,når/om jeg blir frisk. Jah..mengden skremmer hvertfall vannet av meg nå.

  6. SÅ bra at du kalrte en oppkastfri dag! Og kjempebra at du gjør ting du liker. Det tror jeg er viktig å fylle dagene med! Dumt du er deprimert for tiden..:( Håper den slipper taket på deg så du kan nyte dagene.

  7. kjempestolt av deg 🙂 Fint at du klarer å finne flere aktiviteter du liker å gjøre, og ja, strikking er vel noe eget når man er innlagt 😛 hehe, alle strikker.. Strikkemani blir vel en tillegsdiagnose 😛 haha

  8. Grattis! Godt jobba 🙂

    Det du skriver om innsovning er sååå kjent! Med en gang jeg legger hodet på puta og lukker øynene er det som om det skjer et eller annet i kroppen min, enten går alle stemmene bananas og prøver alt de kan å holde meg våken, eller så kommer flashbacksene kastende på meg. Det skal ikke være lett…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s