Vanskelig å begrense seg

I dag har jeg vært oppkastfri i 25 dager. Snart en hel måned. Jeg har aldri vært oppkastfri så lenge i strekk. Men jeg klarer ikke helt se på det som en seier, til tross for at det er å være oppkastfri hele veien har vært både uke- og helgemålene mine her. Det var også en av målsettingene jeg gikk inn hit med, og som er målet for resten av oppholdet også. Dessverre så blir denne seieren (for det er vel en seier?) dempet av at vektoppgangen har vært så stor. Det tar så mye mer plass. Vekt tar plass. Det syke psyker ut det friske. Når noen spør meg hva det er som gjør at jeg holder ut, hvordan jeg klarer å holde meg oppkastfri, så svarer jeg alltid at jeg ikke har noe valg. Jo, klart jeg har valg, jeg kan gå å kaste opp etter alle de 4 måltidene jeg spiser her, hver eneste dag. Jeg har eget bad, det er flere toaletter på bygget. Jeg har muligheten, jeg har et valg. Men jeg har ikke valg likevel, fordi at for meg er det ikke et valg. Jeg har skrevet under på en samarbeidsavtale hvor jeg skriver under på at jeg skal unngå uhensiktsmessig atferd. Jeg vet at de ikke vil kaste meg ut om jeg kaster opp, men nå som jeg først er her, så vil jeg følge det opplegget jeg har her, det er hele poenget med å være her. Teamet her på spis avdelingen har også sagt til oss, at om vi først velger å «ta med» oss det å kaste opp inn hit, så er en barriere allerede tråkket over, og det vil derfor være lettere for å gjøre det igjen. Det ønsker jeg ikke her. Jeg skal ikke si at jeg aldri vil gjøre det, for det vet jeg ikke, det kan jo virkelig smelle en dag, men jeg ønsker det ikke. Det er på en måte «forbudt» for meg å kaste opp her. Det sies at det tar 3 uker å snu en vane, eller uvane, og jeg kjenner vel kanskje litt på dette nå. Trangen til å kaste opp er hvertfall ikke like stor som den var. Men det er klart at jeg kjenner på det etter enkelte måltider, og da spesielt etter middagene som er det vanskeligste måltidet for meg.

Det som er skummelt nå, er at jeg kjenner veldig på den trangen til å overspise, (noe som i seg selv ville ha endt opp med at maten ville ha forsvunnet ned i do) at jeg har lyst på mer mat. Det er ikke fordi jeg er mer sulten, men fordi noe av det jeg spiser her er veldig godt, og jeg har lyst å fortsette å spise. I kveld fikk vi reker, røkelaks, eggerøre, roastbiff og potetsalat som alternative pålegg, og loff. På kveldsmaten har jeg 2 skiver brød, og et knekkebrød. Når det er sånne pålegg tilgjengelig, så er det vanskelig å bare måtte ta litt, ta akkurat det som skal fylle skivene og knekkebrødet. De anbefaler oss ikke å spise mer, men å forholde oss til kostlista, men om vi tar et ekstra pålegg, så kverker de oss ikke. Og uansett så er det oss selv det går utover om vi tar mye mer enn vi skal. Jeg bytta ut knekkebrødet med en skive loff i kveld. En utfordring i seg selv, med tanke på at loff er «nei» mat for meg, det er noe jeg bare spiser om jeg skal kaste opp etterpå. Jeg elsker røkelaks, og jeg liker veldig godt både eggerøre og reker. For ikke å snakke om potetsalat. Og den var sykt god. Jeg kunne veldig glatt ha overspist å alt dette i kveld. Ikke at jeg hadde muligheten til det, vi sitter jo 4 stykker og spiser sammen, men om jeg hadde hatt muligheten, så hadde det kunnet skje. Jeg hadde virkelig lyst på mer potetsalat, og flere skiver loff med reker og majones, flere skiver med eggerøre og laks. Men det er ikke sånn det fungerer her. Vi skal følge kostlisten vi har. Jeg vil jo heller ikke spise så mye mer enn det jeg trenger, for jeg skal jo veies hver mandag også, og jeg sliter nok som det er med vektoppgangen som har vært, og som jeg tror fortsetter å øke.

Det jeg tror jeg vil få store problemer med når jeg kommer hjem, er å klare å begrense matinntaket når jeg har muligheten tilstede. Da har jeg ingen å spise sammen med, jeg bor jo alene. Og når jeg spiser noe jeg er glad i, så har jeg lyst på mer, selv om jeg er mett. Men det fører jo bare til oppkast, og det er ikke noe jeg ønsker. Jeg har jo som mål å bli oppkastfri, eller hvertfall at jeg skal klare å redusere oppkast. Ikke så lurt å sette lista så altfor høyt, så jeg blir også fornøyd med at det reduseres, så får det bli et mål på lengre sikt å bli helt oppkastfri. Jeg må selvsagt planlegge før jeg drar hjem, legge en slagplan, men jeg kjenner hvertfall nå at det kan bli et problem. Og det skremmer meg litt.

Rømte fra kokkoheimen

Jeg begynner å kjenne på at jeg føler meg kvalt her, lite pusterom. Jeg savner alenetid, for her er det folk rundt meg hele tiden. Jeg trives veldig godt, men av og til så trenger man også litt alenetid, og da mener jeg litt mer tid enn det man får på sitt eget lille rom. Jeg som er natteravn sitter en del kvelder alene i stua, for her tar folket veldig tidlig kveld. Det er deilig å bare sitte her og bare være. Nyte stillheten. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg kunne blitt like utslitt og trøtt som de andre, at jeg var så utmattet når kvelden kom at jeg sluknet tvert når jeg la hodet på puta. Dessverre har det ikke blitt sånn, jeg sliter fortsatt med søvnproblemet mitt. Om jeg glemmer å ta vallergan på kvelden, så blir jeg liggende våken i flere timer før jeg får noen timer søvn på øyet. Fortvilt egentlig, for jeg er jo sliten etter dagene jeg og, men tydeligvis ikke nok til at kroppen segner om. Natt til i går sovnet jeg ikke før i halv tre, tre tiden, og måtte opp igjen rundt halv åtte. Jeg hadde glemt å ta vallergan. Jeg kom på det i gårkveld, så sovnet hvertfall i ett tiden, og kunne sove til like før ni i morges. Føler meg litt mer opplagt i dag. Men i helgene er det ikke noe program da, så det blir stille og rolige dager her, men det er litt godt, for da har jeg hele dagen på å gjøre akkurat det jeg har lyst å gjøre. Så i dag rømte jeg og Monicka til Vikersund noen timer. Det er ikke akkurat verdens navle, men pokker så godt det var å komme seg litt utenfor murene, være litt normal, få et lite pusterom, få en følelse av å ikke være pasient. Fikk kjøpt meg litt mere garn, og nye klær. 2 lange topper som jeg kan gjemme meg i. Føler meg som ei stappa pølse i klærne jeg har, selv om det passer meg. Jeg klarer ikke forholde meg til kroppen sånn den er blitt, og jeg har ikke sett snurten av at noe vann har forlatt kroppen enda. Jeg spanderte også på meg en liten kinder maxi, og ei flaske vann med smak. Utrolig hvor godt det er å spise noe jeg ikke har spist eller drukket på lenge, man blir fort lei av å spise kun det som står på kostlista, uten å ha muligheten til å skei ut med noe ekstra når det er helg f.eks. Jeg bruker ikke mye penger når jeg er her, detblir kun de få gangen jeg drar ned til Vikersund, og der har jeg vært tre ganger på tre uker. Så i dag tenkte jeg at jeg kunne spandere på meg noe siden jeg har vært så flink? de ukene jeg har vært her. Jeg tenker på hvor mye penger jeg ville ha brukt om jeg hadde vært hjemme, så de få hundre kronene jeg brukte i dag ville ha vært tilsvarende det jeg hadde kommet til å brukt på to dager hjemme, med mat.

Sola skinte, det var masse folk i sentrum, frisk luft, litt shopping. Kjente på frihetsfølelsen, utrolig deilig. Det var nesten litt trist å komme tilbake, for frihetsfølelsen forsvant. Borte bra men hjemme best er ikke alltid like passende, hvertfall ikke når man bor på kokkoheimen. Jeg liker meg her altså, men det er ikke som hjemme hjemme, selv om det er veldig hjemmekoslig her. Har hvertfall ikke følelsen av å bo på et psykiatrisk sykehus, for det er veldig koslig her. I slutten av november har vi en hjemmeuke, hvor vi skal prøve oss alene. Det er en del av programmet, at vi skal øve oss på kostlista og alt vi har jobbet med her, i de omgivelsene vi bor og oppholder oss i i livet. Jeg gleder meg til å få den uka alene, være hjemme, bare meg. I mitt eget hjem, med mine ting rundt meg. Senga mi, godstolen min. Skal også prøve å få til å treffe ei venninne, kanskje gå på kafe. Jeg er selvsagt spent på hvordan det vil gå med maten, men kostlista skal jo være med hjem, så målet er jo å klare meg så best som mulig. Gjøre mitt aller beste for å klare det der også. Nesten søndag kommer våre pårørende for å være her i 6 dager. De har fått et program, hvor det blir en del undervisning, og så skal de være med på en time med behandlerne våre, og så skal vel de ha noe sammen også. Tror det blir veldig bra. Det er mamma og den ene søstra mi som kommer, skal bli kjekt å se dem igjen. Ser også fram til å hilse på de andre jentenes pårørende. Vet at det er to mammaer (foruten min egen så klart) som leser bloggen min, og da blir det jo ekstra spennende.

I morgen/mandag kommer det en ny gruppe hit, de skal bo sammen med oss på spis avdelingen, så det skal bli spennende å se om de matcher oss som allerede er her. Håper selvsagt på det, siden vi skal bo sammen med dem resten av oppholdet. Så nå «nyter» vi siste helga vi har avdelingen for oss selv. Vi er kun 4 stykker her i helga, men vi skal få det kjekt likevel vi. Pysjkveld i kveld, og kveldsmaten blir litt ekstra koslig i kveld, da står det reker, røkelaks og eggerøre bl.a på menyen. Alltid like kjekt når vi får noe annet enn det vanlige. Dessverre er det tomt for gule epler så jeg, så må nok slå til med en rød i kveld kanskje. Eller kanskje en appelsin, woohoo, her snakker vi om å slå ut håret.