Every leaf speaks bliss to me, fluttering from the autumn tree.

 

 

Dommen er satt

Jeg må bare få si at jeg liker svart dårlig å være nålepute. Huden min har virkelig ikke på noen som helst måte lyst til å få en sprøytespiss kjørt tvers gjennom seg. I dag kjente jeg stikket veldig godt, så konklusjonen er fortsatt den at jeg ikke liker blodprøver. Ikke at det er direkte dritvondt, men skikkelig ubehagelig. Liker ikke sprøyter, så jeg håper ikke dette vil bli en vane. Men jeg må tilbake igjen neste onsdag da, for da skal det sjekkes blodsukker og speil på lamictal…*grøss* Men om de skal finne ut årsaken til hvorfor vekten har skutt i været i rekordfart, så må det takes prøver, så sånn sett er det i grunnen helt ok. Jeg skal altså veies hver dag framover, noe jeg ikke hopper i taket av glede over, men også noe som må til. Vekten fortsetter å gå litt opp, og jeg får noia. Nå var den ikke mye opp fra i går, vi snakker 300 gr., men det hjelper så himla lite oppi hodet mitt når den går feil vei. Det vil også si at det ikke er noe vann som slipper. Jeg vet at det kan ta lang tid før det kan gi slipp, men det freaker meg ut at vekten går opp. Måltidene blir jo også ekstra vanskelig når det er sånn. Men jeg har nok ikke annet valg enn å stå i det og holde ut. Jeg har ingen planer om å kaste opp, derfor er jeg altså nå oppe i 8 oppkastfrie dager. Det er vel noe…

I dag har vi hatt undervisning i fysisk aktivitet, noe som for min del var en repitasjon av hva jeg faktisk lærte i utdannelsen min, men fikk også lært et par nye ting. Bl.a hva de anser som hensiktsmessig trening/fysisk aktivitet her, sånn i forhold til inntak av næring. Konklusjonen på overdreven trening er trening/fysisk aktivitet som er basert på å forbrenne kalorier, og er tvangsbasert. Dermed røk min oppfatning om at jeg ikke overtrener. Å gå lange turer på 2-3 timer er i mine øyne ikke trening, men det er det visst. Og jeg var jo, før innleggelsen, mye ute og gikk turer, jeg var en god del ute og jogget og trente styrke. + at jeg syklet en god del da jeg hadde sykkelen i stua, og drev med litt pilates. Jaja, ting endret seg dermed en del sånn utifra skjemaer jeg har svart på tidligere. Shit happens. Ellers har vi begynt med litt utredninger i dag, så det skal jo bli spennende å se hvilke resultater som kommer ut i fra det.

Jeg har egentlig hatt en god dag i dag, fine timer, og maten har gått tålelig greit, men sliter fortsatt med at jeg blir mett. Det er en vanskelig følelse. Vondt rett og slett. Men som sagt, jeg holder det ut, fordi å kaste opp er ikke et alternativ. Tankene er der selvsagt, bulimien har ikke på noen som helst måte forsvunnet på 8 dager, og jeg er fullstendig klar over at jeg må jobbe beinhardt med dette her lenge. Jeg vet også at det ligger mange feller foran meg, men nå må jeg jobbe med å komme meg over fellene som dukker opp en etter en, når de dukker opp. Jeg tenker ikke på neste felle før den kommer. Jeg tror heller ikke på noen måte at jeg aldri igjen vil kaste opp, jeg vil aldri si aldri, for jeg vet at da vil jeg dra meg selv hardt ned i grøfta om en smell skulle komme. Jeg prøver heller å fokusere på å komme meg gjennom dagene en etter en. Jeg håper jo selvsagt på at jeg skal fortsette å klare meg etterhvert som dagene går. Jeg har jo fine behandlere her som hjelper meg. Dessuten har vi det sinnsykt morsomt under måltidene, så tankene rundt maten dras litt vekk, og det føles veldig greit. Da blir det litt enklere for meg å komme meg gjennom dem uten å gå helt til grunne her. Jeg er veldig overrasket, og glad for at maten her faktisk er god og ikke minst variert. Det også gjør det litt enklere. Selvsagt er det enkelte måltider som er mindre god enn andre, men sånn vil det jo alltid være. Det har hvertfall ennå ikke dukket opp noe som jeg har brekt meg ufrivillig av. Jeg sleit meg riktig nok gjennom en fiskekakemiddag her forrige uke, men det sklei ned. Jeg har jo som sagt ikke noe valg heller. Vi har helt fram til nå spist yoghurt til dessert hver eneste dag, men i morgen får vi faktisk muligheten til å velge sjokoladepudding med vaniljesaus. Det er en utfordring i seg selv, men jeg tror nok jeg går for den, for å få litt variasjon. På den måten får jeg også dempet litt sjokoladesug. Det blir fisk til middag, så da får det bare stå til.

Tenkte jeg skulle kjøre på med en liten treningsøkt etterpå, sammen med et par av de andre her, kanskje ta en sykkeltur i det fine været. Nyte sola mens den er her, for i morgen er det treningsfri dag igjen her. Dessuten har vaktmesteren vært her og fikset alle feilene som var på badet mitt, og da må jeg svette meg litt ut, sånn at jeg kan ta en dusj uten å måtte legge fra meg dusjhodet når jeg skal vaske hår og skrott. Skal nesten bli litt digg, rene julaften jo. Vi hadde et aldri så lite møte angående sosiale medier i dag. Det ante meg at det kom til å bli snakk om blogging, facebook og twitter. Jeg satt der og var veldig spent på hva utfallet av timen skulle bli, om jeg fikk lov til å blogge videre eller ei mens jeg er her. Det er jo snakk om å begrense hva man skriver om andre pasienter, ansatte eller deler av behandlingen her, personvern og taushetsplikt. Heldigvis fortalte jeg de andre i gruppa mi om bloggen første dagen, og de har muligheten til selv å gå inn og lese det jeg skriver, og de blir dermed på den måten trygg på at jeg ikke på noen som helst måte utleverer dem uten at det er greit for dem. Det er heller ikke hensikten min med å blogge, det gjør jeg for min egen del. Det er min historie jeg forteller her, mine opplevelser og erfaringer. Så nå lurer dere kanskje på om dette er mitt siste innlegg her eller ei..Vel, jeg skal gjøre lidelsen kort og brutal. Jeg- får..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LOV TIL Å BLOGGE!!!!

 

 

De har et bilde her på huset som jeg synes beskriver ganske bra hvordan dette oppholdet for meg.

 

Bildet heter «Utdrivelsen» og er malt av Ferdinand Wyller.