Det sorte hav

 

 

 

Frustrert..

Jeg sliter veldig med å sove her, til tross for at jeg er rimelig utpeisa etter dagene. Det er frokost tidlig, gruppemøter, timer med individualbehandlere og miljøterapeuter, avd. møter, idr. møter, fysisk aktivitet, undervisninger osv. Vi har program helt fram til rundt 16.30 hver dag. For min del er det nå også oppfølging med veiing, blodprøver og blodtrykk. En skulle jo tro at jeg falt halvt i svime når dagene var slutt. Men jeg sover fortsatt veldig dårlig. I natt har jeg våknet flere ganger, og det føles ut som jeg ikke har sovet i det hele tatt. I morges våkna jeg 06.15, og fikk ikke sove igjen. Utrolig slitsomt. Heldigvis hadde vi i det minste en kjekk gruppetime etter frokosten i dag, hvor vi alle skulle fortelle om collagen vi hadde som oppgave å lage i helga som var.

Her er min. Trykk på bildet om du vil se nærmere på den.

I dag har vi ikke hatt så mye på programmet her, men vi fikk også hatt et avd. møte hvor vi tar opp ulike saker. Det er kjekt å ha sånne møter, for der kan alle legge fram ønsker, og ta opp saker vi lurer på, eller mener. Nå som jeg er i idrettsstyret som representant fra spisavdelingen, så er det også min jobb å lese referater for saker som er tatt opp. Å sitte sånn å prate for en skokk er ikke helt min greie, men nå er det jo en del av oppgaven jeg har her, så da må det bare stå til. Dessuten får jeg muligheten til å være med på å legge inn ønsker når det kommer til dette rundt trening her. Noen av sakene jeg tok opp er jo kommet med og tatt tak i.

Ellers har jeg fått målt blodtrykk igjen i dag, og jeg tror at jeg lå innenfor normalen i dag. I går hadde jeg litt lav puls, men det er hvertfall liv i hjertet. Det er vel noe. Måtte hoppe på vekten igjen i dag også, og den fortsetter å gå opp. Jeg hadde håpet at den skulle ha gått ned litt til i dag, for i går var jeg ute på en lang joggetur i skogen her. Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på. Her er det lagt opp til ulike løyper, og jeg fulgte den det var svarte markeringer på, for en av de andre her hadde tatt den turløypa her om dagen og sa at det var en fin løype. Jeg er ikke like trent som henne når det kommer til jogging. Jeg kjeder meg jo som regel skvett ihjæl når jeg er ute og jogger, og turene mine blir som regel på mellom 30-45 min. I går trodde jeg aldri at løypa skulle ende. Jeg mista markeingene flere ganger, og tok tydeligvis noen omveier. Ikke hadde jeg klokke med meg heller, så jeg kunne liksom ikke slakke ned på tempoet til tross for at jeg var dausliten. Jeg hadde skrevet opp på listen at jeg skulle være borte en time, så jeg måtte bare beine på. Jeg fant heldigvis tilbake til slutt, og da hadde jeg brukt akkurat en time. Det var liksom ikke helt meningen. Men det var hvertfall godt å få trent litt i det fine været i fine omgivelser. Og nettopp fordi jeg hadde hatt en så lang treningsøkt, så trodde jeg at det kanskje hadde ført til at vekten hadde gått litt ned. Men nei.

At vekten bare fortsetter å gå opp demotiverer meg veldig, og det gjør at det blir ekstra vanskelige å gjennomføre nå. Jeg er forferdelig frustrert og oppgitt over at det bare forverrer seg. Legen hadde fått tilbake blodprøvene mine i dag, og verdiene befant seg stort sett innenfor normalen, men blodsukkeret var litt lavt. Hun synes dette var litt rart, spesielt fordi jeg hadde spist frokost rett før jeg tok prøven. Og ikke har jeg jo kastet opp heller. Jeg skal ta nye prøver igjen på onsdag, og veiingen skal fortsatt følges opp hver dag. Middagen i dag var vanskelig. Porsjonen var veldig stor synes jeg, skjønt det var jo bare ris, wok grønnsaker, og fisk. Men i dag kunne vi også velge dessert framfor yoghurten, og jeg valgte jo selvsagt å gå for den når vi skulle sette oss på listen i går. Sjokoladepudding med vaniljesaus. Den porsjonen var ikke akkurat liten heller. Jeg ble veldig mett, og pga desserten så kom også den dårlige samvittigheten smygende over meg. Jeg har i dag hatt følelsen over å virkelig ha overspist, og kjente at jeg kunne ha fortsatt å spist, på lik linje med en overspising som hadde ført til oppkast. Jeg kastet ikke opp da. Det er fortsatt ikke et valg, men tankene er jo der. Jeg hadde det ikke så bra etter det måltidet, så jeg måtte bare ta med meg kameraet og gå ut for å ta litt bilder rundt huset her. Vi har treningsfri dag i dag, så kan ikke gjøre så mye heller.

Ei fra personalet kom og satte seg ned sammen med meg når jeg kom inn igjen, så fikk prata en god del med henne, og det hjalp jo litt da. Men går jo fortsatt og føler på frustrasjonen og oppgittheten. Om en halv times tid er det kveldsmat her, og jeg kan ikke akkurat si at jeg føler for å spise mer nå. Det føles ut som jeg går direkte fra ett måltid til det andre, jeg rekker ikke bli sulten før vi må spise igjen. Jeg sliter virkelig med å takle det å ha mat i magen, å kjenne på metthetsfølelsen er veldig vanskelig synes jeg. Det er rett og slett smertefullt. Det eneste måltide jeg synes er greit å gå til, er frokosten. Men jeg blir jo mett av det måltidet også, selv om det kun dreier seg om 2 brødskiver. Så jeg går hele dagen og kjenner på metthetsfølelsen, og det gjør at dagene kan bli litt tunge. Jeg har hatt to helt grei dager nå, men dagen i dag har vært vanskelig igjen. Jeg føler meg skikkelig ubekvem i klærne mine, føler de strammer over alt. I løpet av helgen har jeg tenkt meg ned til G-sport i Vikersund, jeg må kjøpe meg noen klær i større størrelser, sånn at jeg kan føle meg litt mer bekvem, og kan skjule kroppen min som jeg mistrives så veldig i.

Jeg trives veldig godt her, men det blir vanskeligere og vanskeligere å holde motivasjonen oppe når vekten bare fortsetter å øke. Jeg har gått opp et halvt kilo siden mandag. Ikke at det er så mye i seg selv, men det vil si at jeg har gått opp nesten 7 kilo så langt, på 9 dager. Jeg hadde sett for meg at jeg kom til å gå opp i vekt, og at det ville bli tøft, men dette ble en voldsom start for meg, og motivasjonen daler på grunn av dette. Trøsten oppi det hele er at jeg blir fulgt opp, og at de ønsker å finne ut av hvorfor det er sånn, for de synes også at det er mye vektoppgang på så kort tid. Selvhatet minsker ikke akkurat, jeg misliker kroppen min utrolig mye nå.

Resten av kvelden her blir stille og rolig, mer mat og tv. This shit is hard. Heldigvis har jeg en flott gjeng rundt meg her, gruppa mi er herlig.