Mye fint, og så litt sint da.

Jeg fikk utrolig nok sove til slutt i gårkveld, foten var ganske så medgjørlig og laget ikke noe styr. Da jeg våknet en time før jeg skulle opp i morges (må ikke tro at blæra kan holde seg en time til liksom), så føltes foten helt grei, helt til jeg kom tilbake i senga igjen etter blæretømminga. Gadosh, bæm, boom. Da verka det så ille at jeg trodde jeg ikke skulle få sove den usle lille timen før jeg måtte opp. Jeg sovna heldigvis etterhvert. Da jeg skulle stå opp for dagen var jeg trøtt som en sliten strømpe. Orka egentlig ikke tanken på å slepe kadavret bortover korridoren og inn på kjøkkenet. Men som alltid, så har jeg ikke noe valg. Jeg er ikke typen som driver og demonstrerer og lager bråk. Jeg spiste maten min pliktoppfyllende og jeg overlevde. Jeg synes mengden er fin, og det går greit. På tirsdager rett etter frokost er det representantmøte for idrettsgruppa, så slepte meg bort dit hvor vi pleier å ha møtet, men tror du sjefen sjæl troppet opp da? Nånei, hjemme med sjukt barn  gitt. Flott. Så skulle vi da altså ha fysisk aktivitet da, men med denne gorgfoten så kommer jeg ikke så langt når vi skal gå mye, så jeg fikk gå ned i aktivitetsrommet og sykle istedenfor. Det gikk hvertfall helt fint, for da står jo foten bom fast i samme stilling hele veien. Å tøye ut derimot var litt verre. Så noe krykkete ut, men fikk det til på et vis.

Sjekk kulen på høyrefoten i forhold til venstre…

Fikk hvertfall en god økt på sykkelen, og det føltes godt. Men så var det jo lunsj like etter da, og magen skal atter fylles opp. I ballongstørrelse. Jeg liker ikke ballonger i magen. Det er en sånn typ ballong hvor lufta aldri går ut av. Ganske ekkelt må jeg si. Maten gikk ned (men ikke opp), og deretter var det bare å legge på sprang (stakkars foten) for da var det time med behandleren min. Vi tok ikke opp oppgaven jeg fikk forrige gang, kanskje den bare var ment for meg og min tankevirksomhet? Aner ikke, timen ble hvertfall brukt til spørreskjema. Kartlegging you know. Ja, nei, nei, nei, ja, ja, nei, nei, nei…Jeg scoret ikke noe på maniske episoder, så bipolar virker å være utelukket, akkurat som jeg hadde tenkt meg. Jeg har jo alltid lurt på hvorfor den diagnosen står i papirene mine, for jeg har jo aldri blitt utredet for det. Jeg scoret en god del på depresjon, men ikke sånn megahøyt. Det ble nevnt at det kanskje ikke gir virkelige utslag siden lamictalen stabiliserer de virkelige utfallene, men jeg vet ikke helt om jeg vil gå med på å trappe ned på dem for å sjekke ut hvordan ting egentlig er…Anyway, det skal sjekkes ut mer i forhold til bipolar. Ingen nye diagnoser så langt hvertfall. Like greit.

Etter den timen hadde jeg fått time med ernæringsfysiologen min. Jeg gikk dit med en forhåpning av å endre litt på kostplanen med tanke på å redusere litt, fordi vekten går jo bare opp, men neida, der fikk jeg et slag under beltested i stedenfor. Nå er senkveldsen tatt fra meg, og jeg er nå på grunnmenyen. Dvs at jeg må øke frokost og kvelds igjen. Nå som de måltidene endelig var overkommelige. Fy faen assa, dette ødela nesten hele dagen for meg. Var snytforbanna. Jeg stolte jo ikke på den kostlista jeg hadde, og sleit nok som det var, og nå må jeg slite med frokost og kvelds igjen. Just great. Det førte jo selvsagt til at det å gå til middagen var enda mer vanskelig også. Jeg har hvertfall sagt klart og tydelig ifra om hva jeg mener om kostlista mi, så det er ingen tvil om min mening der. Jeg hadde bare lyst å knørve sammen hele den jævla kostlista og trampe på den (med den friske foten). Rett etter møte med ernæringsfysiologen så skulle h*n ha undervisning med oss. Jeg var sur hele timen. «Whatever, uansett hva du sier at kroppen min liksom trenger, så stoler jeg ikke på den. Punktum» Barnslig? Godt mulig. Trassalder? Godt mulig. Likevel vil jeg ikke stole på den så lenge vekten fortsetter å gå opp, det er feil retning. Jeg kommer heller ikke til å spise så mye mat når jeg går ut herifra, jeg kommer til å prøve å spise 4 faste måltider, ja, men jeg kommer til å spise til jeg er mett, ikke overmett og øke sjansen for å kaste opp. Da vil jeg heller stoppe i tide. Sånn tenker jeg nå hvertfall. Hadde jeg fått velge selv, så hadde jeg droppa hvertfall halve kostlista rett i dass, men det er vel «spiseforstyrrelsen som snakker», som er en godt kjent frase blant behandlere. Jeje, let me tell you one thing, jeg er fortsatt spiseforstyrra. Men det betyr ikke at jeg ikke følger den pokkers lista, jeg tygger og svelger som en gal, og jeg kaster ikke opp, til tross for at det er det eneste jeg har lyst til etter hvertfal lunsj og middag. Nå gjenstår det å se om jeg vil føle det samme etter frokost og kvelds igjen. «¤#%&//)(=»!¤¤&!! I say no more. Eller jo, takk for at jeg kan spy det ut her. Verbalt.

Heldigvis har det vært fine ting i løpet av dagen i dag også, for jeg har fått masse post! That really made my day.

Det grønne og rosa kortet med blomster på fikk jeg av søte Anne.

Det lilla kortet, +

Fikk jeg av Nadia.

Og så fikk jeg vite av husvertene mine at jeg hadde fått en bok fra Ascheoug, og da ble jeg jo selvsagt dritnysgjerrig da. Fikk dem til å sende posten min til meg, og så åpner jeg pakken og finner denne boka:

Fra Boablogg. Omg, bloggbok. Gjett om jeg g leder meg til å lese den da! Og så fikk jeg jaggu meg mer snus fra husvertene mine også.

Tusen tusen takk alle sammen, setter virkelig pris på det!

Nå er det strax Linedancekurs her, heldigvis? er foten min skada, så jeg kan jo ikke akkurat delta, men jeg skal jaggu meg bort for å se på. Dette må jo bare bli bra! Muahaha.