On the walls at Modum

 

 

Her er jeg. Det er jeg som er spøkelset på Modum.

Den forbanna vanskelige maten

Hvorfor i helvete skal maten være så fordømt vanskelig? Hva er egentlig problemet?? Mat er noe kroppen trenger for å fungere, for å gi den energi til å fungere optimalt. Kroppen vil ha brennsel. Hodet vil ha brennsel. Man trenger mat, so whats the fucking deal?? Jeg hater å være mett, hater at jeg må fylle opp magen flere ganger om dagen. Hater at magen blåser seg opp som en jævla ballong etter hvert eneste måltid. Frokosten og kveldsmaten begynner å bli grei å få i seg, det er overkommelige mengder, det går bra. Men lunsj og middag..jeg har virkelig problemer med mengden mat vi må spise under disse måltidene. Jeg er ikke vandt med å spise og beholde så mye mat i utgangspunktet, men den mengden vi må spise her er way over the top. Jeg er mett når jeg kommer halvveis. Kanskje er det normale mengder, kanskje ikke, men for meg er det altfor mye. Vi er ferdig med lunsjen 11.45, og så er det middag kl. 15.15. Jeg rekker ikke bli sulten mellom de to måltidene engang. Det føles som jeg går rett fra ett måltid til et annet. Jeg er mett fram til middagen, og da er det ikke godt å fylle opp magen med enda mer mat. Det føles som at magen er konstant full med mat, til tross for at jah..you know, crap.

Jeg slet virkelig med middagen i dag, 2 store karbonader, 2 poteter, grønnsaker og en fløtesausgreier. Og på toppen av det hele, den fordømt yoghurten. Jeg ble mett da jeg var kommet halvveis, og jeg satt der helt fortvilt fordi jeg måtte spise opp alt. Jeg ble sint, fordi jeg måtte spise opp alt. Fordi jeg er så lei av å spise så mye mat gjennom hver dag. Det er jo derfor jeg er her, jeg vet jo det, men likevel, det sliter meg ut. Og ved hver veiing så går vekten opp, og jeg blir så forferdelig demotivert til å gå til måltidene.Men jeg har jo ikke annet valg. Jeg må jo møte til måltidene, jeg må jo spise maten, og målet mitt er å fortsette å være oppkastfri. Vi setter målsetting for hver helg og hver uke, og det å være oppkastfri er en fast målsetting jeg har hver gang. Jeg har holdt ut så langt, men ved enkelte måltider har det virkelig buttet imot. Middagen i dag var ett av disse tilfellene. Det ble for mye for meg, for mye mat, jeg orka ikke tanken på å skulle ha all den maten liggende i magen. Jeg ville bare kaste opp og få det ut, se det forsvinne ned i dass og ut av mitt åsyn. Goodbye food, see you never again. Men jeg kan jo ikke gjøre det. Jeg kan, men jeg kan ikke. Fordi det er ett av målsettingene mine. Jeg må beholde maten, jeg må holde ut, kjenne på det, godta at sånn er det, og sånn må det bli. Og selv om det er min egen målsetting, så blir jeg så fordømt sint fordi jeg må. Når det blir sånn, så vil jeg bare ta tak i noe, og pælme det hardt i veggen. Løpe av meg sinnet, skrike av full hals, til alt føles litt bedre igjen.

Jeg kan ikke slå, jeg kan ikke skrike, jeg kan ikke kaste noe i veggen. Men jeg kan prate, så jeg pratet litt med noen av jentene. Deretter gikk jeg for å lage ferdig et stort bursdag/motivasjonsplakat til en av de andre jentene som har bursdag i dag. Deretter dro jeg ut for å gå meg en tur, jeg skulle ta litt bilder og bare komme meg litt vekk herifra, ut i naturen. Alene. Med. Tankene. Jeg rakk å ta bilder før batteriet gikk tomt. Gaaawd. Da ble jeg sint igjen, så jeg satte i gang å løpe. I gjørme, over røtter, stener og grener. Skle (men tryna ikke), balanserte meg opp, løp videre, rota meg vekk inn i skogen. Banna og steika, løp tilbake, fant den riktige veien, peiset på, gikk litt, løp litt, opp opp opp. Det føltes ut som en lang tur, men da jeg kom tilbake hadde jeg kun brukt en halv time. Men jeg hadde løpt, og gikk raskt, som jeg alltid gjør når jeg er irritert eller sint. Så jeg ble i det minste svett og pulsen hadde økt en god del. Jeg hadde også tenkt å ta en styrkeøkt, men joggeskoene mine hadde druknet i gjørma, så kunne ikke bare vandre inn i treningsrommet og legge igjen store sølepytter etter meg. Jeg kom meg heller inn og tok meg en varm dusj. Det føles alltid litt bedre etter en dusj. Jeg pleier å føle meg litt mer opplagt da.

Nå er jeg ikke mett lengre, og det føles godt. Jeg føler meg så mye lettere når mettheten forsvinner, og jeg blir mindre kroppsbevisst. Den forsvinner ikke, neinei, langt ifra, den er der hele tiden, men den tar all plass når jeg er mett og magen er oppblåst til enorme dimensjoner. Jeg liker ikke lengre å bruke klærne mine, jeg har med meg 9 bukser + pysjbuksa. Den ene av dem har jeg brukt i noen timer, og 3 av dem har jeg ikke brukt i det hele tatt. De passer, men fordi jeg har gått opp i vekt er de ikke like behagelige å ha på seg lengre. Jeg liker ikke at de sitter så godt når formene er blitt større. Kanskje er det ikke like synlig for alle rundt meg, men jeg ser det veldig godt. Og da er det spesielt over magen og lårene. Jeg liker det ikke. Jeg liker det virkelig ikke. På noen som helst måte. Og snart er det kveldsmat. Gotta love it. De har hvertfall pledd jeg kan gjemme meg under når jeg føler meg som verst.

Og selv om jeg ikke har orden oppi hodet, så har jeg hvertfall orden i papirene mine. Det er da noe.

19 dager OPPKASTFRI.

Takk for meg.