Flaming sky

 

Nå tærer det på…

Jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å syte og klage, er negativ og pessimistisk. Alt virker bare så fordømt vanskelig nå. Jeg har vært her i 12 dager, og det er like vanskelig. Ikke det at jeg hadde sett for meg at ting skulle bli bedre etter noen få dager, men maten burde kanskje begynne å bli litt enklere å håndtere. Jeg spiser alle måltidene mine, følge kostlista jeg har. Men tingen er den at det er like vanskelig å gå til hvert eneste måltid. Jeg savner å kunne føle litt på sulten, på å ha tom mage. Rekke å bli sulten før neste måltid skal inntas. Jeg føler jeg går med maten oppi halsen til enhver tid. At den ikke rekker å synke før jeg må fylle opp igjen. Jeg prøver å tenke minst mulig under måltidene og heller konsentrere meg om samtalene vi har. Det hjelper hvertfall litt på at stemningen er så fin og god rundt bordet. Vi ler mye. Vi har fått lov til å sette sammen begge bordene og laget et langbord, framfor å sitte 4 stk på to bord. Det er mye hyggeligere når man kan se alle sammen, og føle at man er en hel gruppe, og ikke to små grupperinger. Vi har ei her som er veldig flink til å dekke på og gjøre det klart på bordet før måltidene. Hun tenner lys, bretter serviettene fint, og dekker på det vi må dekke på selv. Setter over kaffen og gjør det klart før vi har gruppemøtene våre etter måltidene. I gårkveld hadde hun ordnet med en veldig hyggelig overraskelse til oss alle sammen.

 

 

 

Hun er flink til å muntre oss andre opp. Hun er så motivert til å bli frisk, alltid så blid og glad. Jeg er så fornøyd med jentene i gruppa mi. Tidligere i dag fikk jeg med meg en av de andre for å ta en liten treningskt en stund etter lunsjen. Bare oss to, litt spinning og pumping av jern. Jeg eller begge to egentlig, er forferdelig stiv og støl i underkroppen, så i dag fikk vi trent litt overkropp, så ser for meg at underkroppen vil begynne å føle seg en smule bedre i morgen, men at da vil overkroppen være stiv og støl. Vi er flere her som går rundt og halter og ser ut som noen gamle kroker. Komisk. Etter at vi kom tilbake fra treningsøkten, så ventet en ny overraskelse.

 

Søteste Monicka hadde tegnet denne fine elgen til meg. Hurraaaa.

Middagen i dag ble litt vanskelig igjen. Jeg synes ikke maten i dag var god, så jeg slet meg gjennom den. Den ble dobbel så vanskelig. Jeg blir alltid så veldig mett når middagen er spist, og når vi attpåtil må toppe hver middag med en yoghurt, så tipper det helt over og jeg føler det som en stor overspising. Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til kroppen, for jeg ser at den eser mer og mer ut. Jeg har virkelig trang til å kaste opp, det begynner å tære skikkelig på. Jeg har så veldig ambivalente følelser til helgene, jeg synes det er deilig å ha muligheten til å kunne slappe av og gjøre det jeg vil, samtidig er det vanskelig at vi jeg ikke har behandlerne mine rundt meg. Det er ikke helt det samme å ta kontakt med helgevaktene her, fordi det er så mange nye å forholde seg til ennå. De er veldig hyggelige, og jeg har jo fått pratet en del med en del av dem, men likevel, de er jo ikke behandlere. Jeg burde nok, eller, jeg vet jeg må bli flinkere til å ta kontakt med dem etter spesielt middagene, men der og da så føler jeg bare for å komme meg litt ut, få litt frisk luft mellom ørene. Ta med kameraet og gå i naturen rundt her. Få ut litt uro og rastløshet. Utrolig nok så lengter jeg etter ukedagene hvor vi har program på planen. Timer, undervisning, fysisk aktivitet og samtaler med behandlerne mine. Ha fagfolk som vet hva jeg går gjennom, som jeg kan blåse ut hos, få råd og hjelp til å komme gjennom det som er vanskelig.

Jeg fikk gått meg en tur etter middagen i dag også, fikk knipset noen bilder, fått frisk luft og koble ut noen av tankene. Jeg vet at jeg ikke bør ta sorgene på forskudd, men tankene kverner mye rundt veiingen i morgen. Nå har jeg ikke hatt veiing i helga, sånn jeg egentlig skulle ha hatt, siden nøkkelkortet til rommet ikke funket. Jeg føler jo at det er så forferdelig store mengder med mat til hvert måltid, og er dermed skrekkslagen for hva tallet på vekten vil vise. Jeg trenger å se at vekten går litt ned, at litt vann slipper, om det er det som har forårsaket all den raske og høye vektoppgangen. Jeg klarer ikke stole på kostlisten, den skremmer meg grenseløst. Tenk at det skal være så vanskelig å forholde seg til mat. Det skal bli godt å komme seg dithen at mat blir mindre skummelt, at jeg ikke går av hektene fordi jeg har spist noe som hodet ikke godtar. Planen min er jo å prøve å holde ut her så godt jeg kan, lære og få oppleve at det jeg gjør faktisk er bra for meg. Kjenne på mestring over det jeg får utført. Jeg har jo klart å være oppkastfri hele veien, men jeg føler ingen glede ved det. De spiseforstyrrede tankene raser, og får meg til å føle meg så motbydelig og ekkel. Feit og jævlig. Jeg kjenner også på trangen til å løpe meg helt tom, forbrenne vekk det jeg har spist, men jeg må holde meg i tøylene. Vi har kun 4 timer til rådighet utenom de to timene vi har på programmet her. Jeg har sagt til miljøterapeuten min at h*n må få ordnet med samtale med treningsveilederen vi har her, sånn at h*n kan sette opp en treningsplan for meg. Jeg håper å få ordnet det i løpet av uken.

Onsdag er det ny blodprøve, så det skal bli spennende å se hva som kommer ut av den. Om det er noe som ikke stemmer. På onsdag som var så tok jeg den rett etter frokosten, og til tross for at jeg akkurat hadde spist, så hadde jeg lavt blodsukker. Nå på onsdag skal jeg ned dit før frokosten, og uten å ha inntatt lamictal, for det skal tas prøver på både blodsukker og om jeg tar riktig dose med lamictal. Om ikke vekten har gått ned, så må jeg fortsette å veie meg hver dag, bare for å følge med. Ellers står det en del på programmet i morgen, bl.a skal vi møte noen som kommer på vurderingsopphold, det kan jo bli spennende. Jeg skal også ta meg en tur på et opplegg som har å gjøre med det jeg ikke ønsker å dele her. Kjenner at jeg gruer meg litt for det, men jeg får vel noe igjen for det også.

Jeg er veldig sliten og lei nå, og søvnen er fortsatt like dårlig. Er veldig uopplagt, noe som er veldig uheldig i forhold til alt det vanskelige jeg må gjennom her. Men jeg skal ordne med en time med legen her, så får vi se om det kan bli en løsning som gjør at jeg hvertfall kan få litt søvn. Jeg kjenner at jeg trenger det. Nå er det bare litt avslapping her før det blir kveldsmat om en times tid. Litt tv og pc tid. Føler meg som en mørbanket klut, men jeg overlever og holder ut. Det må jo snart bli litt bedre? Får jo bare håpe på det. Gruppa mi er hvertfall fantastisk, så jeg tror jeg skal slenge meg over «my partner in crime» her og bare være til.