Nå tærer det på…

Jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å syte og klage, er negativ og pessimistisk. Alt virker bare så fordømt vanskelig nå. Jeg har vært her i 12 dager, og det er like vanskelig. Ikke det at jeg hadde sett for meg at ting skulle bli bedre etter noen få dager, men maten burde kanskje begynne å bli litt enklere å håndtere. Jeg spiser alle måltidene mine, følge kostlista jeg har. Men tingen er den at det er like vanskelig å gå til hvert eneste måltid. Jeg savner å kunne føle litt på sulten, på å ha tom mage. Rekke å bli sulten før neste måltid skal inntas. Jeg føler jeg går med maten oppi halsen til enhver tid. At den ikke rekker å synke før jeg må fylle opp igjen. Jeg prøver å tenke minst mulig under måltidene og heller konsentrere meg om samtalene vi har. Det hjelper hvertfall litt på at stemningen er så fin og god rundt bordet. Vi ler mye. Vi har fått lov til å sette sammen begge bordene og laget et langbord, framfor å sitte 4 stk på to bord. Det er mye hyggeligere når man kan se alle sammen, og føle at man er en hel gruppe, og ikke to små grupperinger. Vi har ei her som er veldig flink til å dekke på og gjøre det klart på bordet før måltidene. Hun tenner lys, bretter serviettene fint, og dekker på det vi må dekke på selv. Setter over kaffen og gjør det klart før vi har gruppemøtene våre etter måltidene. I gårkveld hadde hun ordnet med en veldig hyggelig overraskelse til oss alle sammen.

 

 

 

Hun er flink til å muntre oss andre opp. Hun er så motivert til å bli frisk, alltid så blid og glad. Jeg er så fornøyd med jentene i gruppa mi. Tidligere i dag fikk jeg med meg en av de andre for å ta en liten treningskt en stund etter lunsjen. Bare oss to, litt spinning og pumping av jern. Jeg eller begge to egentlig, er forferdelig stiv og støl i underkroppen, så i dag fikk vi trent litt overkropp, så ser for meg at underkroppen vil begynne å føle seg en smule bedre i morgen, men at da vil overkroppen være stiv og støl. Vi er flere her som går rundt og halter og ser ut som noen gamle kroker. Komisk. Etter at vi kom tilbake fra treningsøkten, så ventet en ny overraskelse.

 

Søteste Monicka hadde tegnet denne fine elgen til meg. Hurraaaa.

Middagen i dag ble litt vanskelig igjen. Jeg synes ikke maten i dag var god, så jeg slet meg gjennom den. Den ble dobbel så vanskelig. Jeg blir alltid så veldig mett når middagen er spist, og når vi attpåtil må toppe hver middag med en yoghurt, så tipper det helt over og jeg føler det som en stor overspising. Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til kroppen, for jeg ser at den eser mer og mer ut. Jeg har virkelig trang til å kaste opp, det begynner å tære skikkelig på. Jeg har så veldig ambivalente følelser til helgene, jeg synes det er deilig å ha muligheten til å kunne slappe av og gjøre det jeg vil, samtidig er det vanskelig at vi jeg ikke har behandlerne mine rundt meg. Det er ikke helt det samme å ta kontakt med helgevaktene her, fordi det er så mange nye å forholde seg til ennå. De er veldig hyggelige, og jeg har jo fått pratet en del med en del av dem, men likevel, de er jo ikke behandlere. Jeg burde nok, eller, jeg vet jeg må bli flinkere til å ta kontakt med dem etter spesielt middagene, men der og da så føler jeg bare for å komme meg litt ut, få litt frisk luft mellom ørene. Ta med kameraet og gå i naturen rundt her. Få ut litt uro og rastløshet. Utrolig nok så lengter jeg etter ukedagene hvor vi har program på planen. Timer, undervisning, fysisk aktivitet og samtaler med behandlerne mine. Ha fagfolk som vet hva jeg går gjennom, som jeg kan blåse ut hos, få råd og hjelp til å komme gjennom det som er vanskelig.

Jeg fikk gått meg en tur etter middagen i dag også, fikk knipset noen bilder, fått frisk luft og koble ut noen av tankene. Jeg vet at jeg ikke bør ta sorgene på forskudd, men tankene kverner mye rundt veiingen i morgen. Nå har jeg ikke hatt veiing i helga, sånn jeg egentlig skulle ha hatt, siden nøkkelkortet til rommet ikke funket. Jeg føler jo at det er så forferdelig store mengder med mat til hvert måltid, og er dermed skrekkslagen for hva tallet på vekten vil vise. Jeg trenger å se at vekten går litt ned, at litt vann slipper, om det er det som har forårsaket all den raske og høye vektoppgangen. Jeg klarer ikke stole på kostlisten, den skremmer meg grenseløst. Tenk at det skal være så vanskelig å forholde seg til mat. Det skal bli godt å komme seg dithen at mat blir mindre skummelt, at jeg ikke går av hektene fordi jeg har spist noe som hodet ikke godtar. Planen min er jo å prøve å holde ut her så godt jeg kan, lære og få oppleve at det jeg gjør faktisk er bra for meg. Kjenne på mestring over det jeg får utført. Jeg har jo klart å være oppkastfri hele veien, men jeg føler ingen glede ved det. De spiseforstyrrede tankene raser, og får meg til å føle meg så motbydelig og ekkel. Feit og jævlig. Jeg kjenner også på trangen til å løpe meg helt tom, forbrenne vekk det jeg har spist, men jeg må holde meg i tøylene. Vi har kun 4 timer til rådighet utenom de to timene vi har på programmet her. Jeg har sagt til miljøterapeuten min at h*n må få ordnet med samtale med treningsveilederen vi har her, sånn at h*n kan sette opp en treningsplan for meg. Jeg håper å få ordnet det i løpet av uken.

Onsdag er det ny blodprøve, så det skal bli spennende å se hva som kommer ut av den. Om det er noe som ikke stemmer. På onsdag som var så tok jeg den rett etter frokosten, og til tross for at jeg akkurat hadde spist, så hadde jeg lavt blodsukker. Nå på onsdag skal jeg ned dit før frokosten, og uten å ha inntatt lamictal, for det skal tas prøver på både blodsukker og om jeg tar riktig dose med lamictal. Om ikke vekten har gått ned, så må jeg fortsette å veie meg hver dag, bare for å følge med. Ellers står det en del på programmet i morgen, bl.a skal vi møte noen som kommer på vurderingsopphold, det kan jo bli spennende. Jeg skal også ta meg en tur på et opplegg som har å gjøre med det jeg ikke ønsker å dele her. Kjenner at jeg gruer meg litt for det, men jeg får vel noe igjen for det også.

Jeg er veldig sliten og lei nå, og søvnen er fortsatt like dårlig. Er veldig uopplagt, noe som er veldig uheldig i forhold til alt det vanskelige jeg må gjennom her. Men jeg skal ordne med en time med legen her, så får vi se om det kan bli en løsning som gjør at jeg hvertfall kan få litt søvn. Jeg kjenner at jeg trenger det. Nå er det bare litt avslapping her før det blir kveldsmat om en times tid. Litt tv og pc tid. Føler meg som en mørbanket klut, men jeg overlever og holder ut. Det må jo snart bli litt bedre? Får jo bare håpe på det. Gruppa mi er hvertfall fantastisk, så jeg tror jeg skal slenge meg over «my partner in crime» her og bare være til.

Advertisements

26 thoughts on “Nå tærer det på…

  1. Jeg skjønner godt at dette er tøft! Du er den tøffeste jeg vet om akkuratt nå, og den muligheten du har fått vet jeg at du vil fullføre med glans! Du er vakker Laila, både utvendig og invendig, selv om det er vanskelig å se det selv. Jeg gleder meg til den dagen maten og kroppen ikke sluker opp energien din lenger. Den dagen alle de fantastiske tingene du gjør er det som er i fokus! Når du får mer tid til å gjøre de tingene som gir deg glede, fordi tankene og handlingene rundt mat ikke lenger er altoppslukende 🙂

    Knips knips knips bilder og del del del tanker! Dette fikser du! 😀

  2. Det blir gjerne lite som skjer når man er innlagt, slik du skriver. Nå høres det egentlig ut som om dere har ganske mye opplegg på Modum, der jeg har vært innlagt har det omtrent ikke skjedd noe som helst. Foruten måltider og morgen-/kveldsmøte var det ingen aktiviteter, unntatt time med psykiater en gang eller to (hvis man er heldig) i uka. Det blir ganske kjedelig i lengden…

  3. Jeg syns du er fantastisk sterk som står imot, Laila! Stå på, hold ut! Jeg forstår bare litt av det du er gjennom, men jeg er stolt av å kjenne ei så flott og sterk jente som deg!

  4. Det er vondt å lese hvor vanskelig dette er for deg. Skulle ønske jeg kunne gjort noe som gjorde det lettere for deg. Men det er vel bare tiden og hardt arbeid som kan gjøre det bedre. Hold ut.Du er flink. Klem

  5. Om du var en person som klarte å utvikle en spiseforstyrrelse så er du også en som klarer å motstå den og,krever vel like mye selvkontroll,selvpining og disiplin.Det behersker du!Og med et intellekt og kunnskap mye mere nyansert og modent enn for 16 år siden går jeg utifra.
    Ellers lurte jeg på:kunne du få vanndrivende midler for en periode?Det er ikke bra med for mye vann i kroppen over lang tid,tror hjertet må jo jobbe ekstra kraftig for å skille det ut.

    • Heller tvilsomt at jeg får det på en sånn plass du..
      Jeg må nok bare ta tiden til hjelp, men håper jeg slipper å bruke 16 år da. Er utålmodig etter 12 dager her liksom..

  6. nå er det leng siden jeg har kommentert hos deg,selv om jeg leser bloggen:) jeg har jo selv vært på modum..så det er litt morro å se bilder derifra igjen:) Men du Laila, det er som oftest etter noen uker det verste kommer.. hvertfall er det sånn for meg når jeg er innlagt..går som oftest passe ok i starten.. SÅ røyner det på.. men ikke gi deg. stå på-det vil bli bedre-kroppen vil roe seg om du gir den tid-tro meg 🙂 stor klem

    • Synes ikke det har vært enkelt fram til nå jeg da..og bedre vil det nok ikke bli med det første..er utålmodig ja kjenner jeg…Gawd.

  7. Det er vondt å vite at du har det så vanskelig nå… *Mange klemmer* Men det er herlig å lese hvordan du skriver; «Det skal bli godt å komme seg dithen at mat blir mindre skummelt, at jeg ikke går av hektene fordi jeg har spist noe som hodet ikke godtar. » Du skal dit du 🙂 Jeg er så stolt av deg ❤
    "It's gonna be OK in the end. If it's not OK – it's not the end."
    For et nydelig smykke du har fått, og med en nydelig mening. Vakreste. Det virker som en fin jente 🙂 Haha… Og elgen var kul 😀 Én daglig glede hver dag du går inn døra… Dere virker som en fin gjeng. Jeg heier på dere!
    ❤ ❤ ❤

  8. Hold fast ved alle gode følelser og opplevelser! Tvi hold på dem og stå i dem så lenge du kan.
    Sterke, tøffe, vakre Laila.
    Jeg er så ufattelig stolt av deg! Du er i tankene mine hele tiden<3

  9. Det er bra dere har det koselig rundt matbordet, til tross for vanskelighetene med maten. For en hyggelig overraskelse og et nydelig hjerte. Og for ikke å glemme elgen da, hehe. Det er fint at du har fått noen gode venner der og at dere er en fin gruppe, det tror jeg har mye å si.

    Leit å lese at du sliter så mye med maten og vekten. Håper de får noe svar om hva det kan være på de blodprøvene. Hang in there Laila♥
    *Gode tanker og varme klemmer fra meg til deg*

  10. Det er bare det søteste. Du er virkelig heldig som har truffet så mange fantastiske mennesker. Og de er heldige som har fått blitt kjent med deg.

    ♥♥♥

  11. Bra at du bor sammen med en så fin gjeng, høres ut som dere har det bra sammen 🙂 Håper vekten stabiliserer seg også da!
    *klem*♥♥♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s