Bør tannleger ha innsikt i spiseforstyrrelser?

Det første jeg fortalte tannlegen min da jeg begynte å gå der,var om min spiseforstyrrelse,fordi tennene mine var (og er) helt føkka. Etter 16 år med bulimi og mye oppkast av magesyre så sier det seg selv at det fort kan bli store skader på tennene. Jeg er en av dem som har vært maks uheldig når det kommer til store tannskader,hvor jeg har knekt biter av tenner fordi de har blitt skikkelig porøse,hatt masse hull og betennelser. Jeg har rotfylt mange tenner,jeg har trekt mange tenner,og jeg har fått fjernet my amalgan. Jeg må nå ha bro på begge sider nede,jeg må ha krone på alle 4 fortennene oppe,fordi de er blitt helt tynnslitte,nesten gjennomsiktige. Og jeg må selvsagt på fikset de hullene jeg har igjen før de utvikler seg og blir verre. Heldigvis kan alt fikses og ordnes på,så en dag kan jeg smile et skikkelig smil med tenner som er friske og raske.

Tannlegen min har hele veien vist interesse for spiseforstyrrelsen min,hvordan den oppleves,hva jeg er redd for,hvordan hverdagen med bulimien foregår osv. Er det noe han lurer på,uansett hva,så spør han meg. Han har lite peiling på spiseforstyrrelser,og klarer selvsagt ikke sette seg inn i hvordan det er. Jeg prøver å fortelle hvordan det hele oppleves for meg,mine tanker rundt det,og om spiseforstyrrelser sånn generelt,alt etter hva han lurer på. Han har spurt meg masse spørsmål angående innleggelsen jeg har foran meg,hva jeg gruer meg for,og hvorfor. Og selvsagt vil han jo vite hvordan det har gått når jeg skal tilbake til han igjen når jeg kommer tilbake hit. Siden jeg hadde min siste time nå på onsdag,så pratet vi om innleggelsen og litt generelt rundt da spesielt bulimi og tenner. Han sa at han også hadde hvertfall 5-6 andre pasienter som han kom på i farten,som også sliter med bulimi. Han sa også at han som tannlege fort legger merke til syreskader på tennene,men om pasienten selv kanskje ikke sier noe,så er det ikke først og fremst han sin oppgave å ta opp problematikken,fordi han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det,hva han bør si og spørre om,fordi de ikke har opplæring i å gå fram på nettopp det området. Man vil jo ikke akkurat skremme vekk pasientene som kanskje virkelig trenger å få fikset skadene. Noe jeg forstår veldig godt. Jeg vet at mange tannlegekontor gir pasientene et spørreskjema om ulike spørsmål når de kommer til første time,hvor de kan oppgi en del informasjon som kan være nødvendig i forhold til tannhelsen. På den måten kan det kanskje være med på å gjøre det litt lettere for enkelte pasienter som synes det er vanskelig å fortelle om det.

Jeg synes det er rart at tannleger ikke får opplæring,at det er en del av utdannelsen,om spiseforstyrrelser,med tanke på at nettopp tennene tar så mye skade av oppkast. Det burde kanskje ha vært obligatorisk at de hadde fått litt opplæring i å forholde seg til pasienter med spiseforstyrrelser i tannbehandling. Ikke alle pasienter tar det opp med tannlegene sine så sant det ikke er tegn på skader,og andre igjen vil kanskje ikke at det skal være et tema. Men samtidig er det en stor fordel av tannlegen kan gi gode tips til å forebygge videre skader som kan oppstå. Tennene skal man jo helst leve med resten av livet,og da er det jo greit å ta med seg gode råd og anbefalinger fra tannlegene. De vil også det beste for pasientene sine. Ikke minst er det himla dyrt å gå til tannlege,med mindre du er under 18,eller får det dekt fordi du kommer innunder hjemmetjenesten f.eks. Private tannleger koster flesk,og det kan fort føre til store utgifter. Da vil man jo helst prøve å få redusert skadeomfanget og forebygge videre skader. Nå har det jo lenge vært snakk om et ønske å få en ordning hvor man kun betaler en egendel på lik linje som ved helseforetak,og jeg håper virkelig at det en dag går i boks,det er jo tross alt tannhelse.

Jeg synes det er veldig flott at tannlegen min involverer seg i problematikken spiseforstyrrelser,at han gjerne ønsker å vite mer om det,og spør rett ut om det han lurer på,hva det enn måtte være. Jeg hadde aldri kunne følt meg vel med å gå hos han om han ikke hadde hatt forståelse. Nettopp fordi han viser interesse,så føles det veldig greit å gå der,at jeg kan være så åpen om det. Vi har en veldig god kjemi,noe som også er med på å redusere tannlegeskrekken. Han er rolig og hyggelig. Spør om det går greit,og tar seg god tid,for han vil gjøre det skikkelig. Han er også veldig grei når det kommer til å få betalt regningene. Siden det koster så himla mye for hver behandling,så blir det fort veldig dyrt. Men som han sa til meg,det viktigste er ikke at jeg betaler alt der og da,men at jeg godt kan dele det opp og betale det jeg har råd til. Det viktigste for han er at han får fikset tennene mine skikkelig. «Alt for kunden» behandling. Han er alltid blid og hyggelig,og smiler mye. Det inngir ro,og gjør at jeg kan slappe av. Jeg har fortalt at det ikke er noe jeg liker ved å gå hos tannlegen,så den første gangen jeg hadde time,så beroliget han meg med at jeg hvertfall ikke skulle dævve oppi hans stol. Det var jo greit å vite. Til tross for at jeg har gått gjennom mye allerede,så har det gått veldig greit. Ingen store smerter eller plager som han ikke har kunne gjort noe med. Jeg hadde ei tann som holdt på å ta knekken på meg,og som var den utløsende faktoren for at jeg i det hele tatt kom meg avgårde til tannlegen,den plaget meg en del til tross for rotfylling,men etter 2 eller 3 antibiotika kurer,så ble det helt bra.

Jeg har fortsatt igjen de største behandlingene,som å bygge bro og få krone på fortennene,men forhåpentligvis vil det gå like smertefritt. Så lenge han er så rolig og forsiktig som han er,så vil nok ikke det bli så altfor ille vil jeg tro (håper jeg). Ikke alle tannleger er som han,ikke like forsiktige og forståelsesfulle,og nettopp på grunn av det,så mener nå hvertfall jeg at tannleger burde hatt problematikken spiseforstyrrelser som et tema i utdanningen. Når ikke alle tannleger vet hvordan de skal forholde seg til pasienter med spiseforstyrrelser,vite hva de skal si og hvordan de skal gå fram,så hadde det vært veldig greit å fått en liten gjennomgang av det. Så er det da videre opp til pasienten hvor mye han/hun ønsker å fortelle/dele.  Men det burde helt klart vært en fordel at tannleger hadde hatt litt innsikt i sykdommen.