No way.

Tomt i hodet. Ingen nye aha-opplevelser, ingen nye refleksjoner. Stuck on the same track. Repeat, repeat, repeat. Det har gått en måned, og vi er fortsatt der at jeg forteller litt om hva jeg har gjort den siste uken, hvordan det har gått. Litt om jobb, litt om foto, litt om trening. Og traumet. Mye av de samme spørsmålene som stilles om og om igjen, bare på litt ulike måter. Jeg forteller og forteller. Vi er fortsatt på «bli kjent med Laila» stadiet. En måned har gått, og jeg er på samme plass, ikke fått jobbet noe med det essensielle, stort sett bare fortalt. I grove trekk, svart på det jeg har blitt spurt om. Før kunne jeg se fram til timene, nå gjør jeg ikke akkurat det. Jeg får ikke så mye ut av dem ennå. Og snart er det vel ferie også. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei.

Tikk, takk, tikk, takk. Tiden går, og ting er som før. Nesten, foruten den lille detaljen at jeg har fortalt om noe jeg lovet meg selv å aldri fortelle. Den eneste forskjellen er at noen vet. Hjelper det meg? Ikke nevneverdig. Men men, gjort er gjort, jeg kan ikke ta tilbake ordene nå, nå er det skrevet, og nå er de sagt. Ord kan ikke tas tilbake. Jeg skulle nesten ønske at det gikk an, for jeg føler ikke at det har utgjort noe i positiv retning. Nå er det bare flere som kjenner til skammen. Like før timen med psykologen min i dag, så sa hun: «Så du ønsker å få ryddet op i historien, og plassere den i en skuff, ikke sant?» Er det ikke innlysende tenkte jeg. «Jeg vil helst slette det fra hukommelsen» sa jeg. Selv om jeg vet at det ikke går. Tig går opp og ned, mye ned. Noen dager bedre enn andre. Ikke bra, men bedre. Sånn er det for alle, livet er en berg- og dalbane. Livet, hverdagen, blir til det man gjør det til. Det blir bare så forferdelig vanskelig når jeg gjør alt på egenhånd, dag inn og dag ut. Jeg liker å trene, jeg trener. Jeg liker å sykle, jeg sykler. Jeg liker å lese, jeg leser. Jeg liker å ta bilder, jeg tar bilder. Men alltid alene.

Jeg fungerer bra på jobb, mindre bra hjemme. Jeg fungerer bra de gangen jeg er sosial, mindre bra alene. Det er to ulike verdener. Jeg fungerer i begge, men på ulik måte. I helgen får jeg forhåpentligvis en dag i den fine og gode verdenen. Om det blir fint vær. En dagstur til Trollstigen og Geiranger. Fin utsikt, my vakker natur, fine bildermuligheter, og godt selskap. Ut fra leiligheten, plassere øynene på andre ting enn tv’n, pc’n og de fire veggene. Vekk fra Molde, vekk fra de plassene jeg har vært tusen ganger før. Til noe fint og urørt. Jeg har aldri vært i Geiranger før, men har ønsket å dra dit, fordi det er så fint der. Jeg ønsker meg fint vær, for jeg vil så gjerne se utsikten, få med meg naturen, de vakre omgivelsene. Løfte hodet fra porselenskålen, ta steget ut døra, og nyte det naturen har skapt. Jeg vil fange det i bilder.