Traumetriggere.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det rart eller ei, på en måte er det kanskje det, en annen måte ikke. Det dukker stadig opp triggere som tar meg tilbake i tid, i en tid jeg ikke vil befinne meg i, tankemessig. Jeg er jo der ikke fysisk lengre, og det kommer selvsagt ikke til å skje igjen heller, ikke på den måten. Likevel blir jeg ofte dratt tilbake, av ulike årsaker. Det kan være ulike ting som trigger fram traumer, og da mener jeg traumer generelt, navn, gjenstander, lignende opplevelser, historier man leser eller hører, lyder, lukter osv, som trigger fram flash backs, i form av tanker og bilder. For min del kan tankene bare plutselig komme, uten at de nødvendigvis kommer fra triggere, men tankene som bare vandrer, men som oftes er det i form av triggere.

I løpet av den siste måneden har jeg lest tre bøker, tre ulike former for bøker, ulike historier, der historiene på ingen måte i seg selv handler om noe som tilsier at triggere skal komme, likevel har det vært noen få setninger i hver av de bøkene som har skapt triggere. Jeg blir ganske fortvilt når jeg ikke en gang kan lese en bok, uansett om hva, uten at jeg kan få den pausen fri fra tanker. Jeg lever meg inn i historiene, bøker er avkobling fra tanker og følelser, likevel er det noe i enkelte av dem som altså bringer fram minner. I to av bøkene var det snakk om gjenstander, i den tredje, en beskrivelse. I natt, i en drøm. Det har vært flere drømmer, og jeg husker stort sett de aller fleste av drømmene mine, og når jeg drømmer om det jeg ikke vil tenke på, så husker jeg dem hvertfall. Jeg er selvsagt glad når jeg våkner, og innser at det kun var en drøm, likevel hadde jeg aller mest ønsket at drømmene også kunne være frie. Men underbevisstheten jobber jo hele tiden, så det er vel kanskje for mye å be om at drømmene skal være frie. Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke likte drømmen, hvertfall deler av den. Jeg tror jeg våknet like etter en bitteliten hendelse der, for jeg husker ikke noe etter det hvertfall. Det var ikke et mareritt, ikke noe voldsomt som gjorde at jeg bråvåknet, likevel våknet jeg, noe som er like greit.

I de to første bøkene jeg leste, var det faktisk den samme triggeren som dukket opp, selv om det var to helt ulike historier, og ulike forfattere. I den siste boken, som jeg forøvrig startet på i dag, var det noe helt annet, likevel kom tankene på det samme, eller et element i samme historie, fram. Jeg driver fortsatt å skyver alt som har med dette å gjøre langt bak i hjernebarken, og jeg får reaksjoner i form av små grøsninger før jeg rekker å skyve dem vekk. Jeg vil ikke godta, eller innfinne meg at det skjedde, selv om jeg ikke har annet valg.

Tankene gikk også tilbake til den timen jeg hadde med min forrige behandler, der han ikke hadde lest mailen med historien som jeg hadde sendt, sånn at jeg måtte fortelle det. Hvordan jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle legge det fram, selv om jeg da hadde fått ordet traume som utgangspunkt. Jeg klarte ikke se på han da jeg fortalte, og jeg veide ordene mine. Jeg skjønner nesten ikke at jeg i det hele tatt klarte å fortelle det.Det føltes helt annerledes da jeg fortalte det til presten på Modum, for han hadde jo ikke lest mailen som min behandler der hadde fått. Til han måtte jeg fortelle. Ikke at det var enklere å fortelle det til han, selv om jeg da alt hadde fortalt det til min eks behandler. Det var kanskje noe annet med presten, jeg hadde ikke hatt han som behandler i tre år, som aldri hadde fått historien servert før. Kanskje var det enklere fordi han var prest og var god på dette med skyld og skam, kanskje var det fordi jeg følte på det at jeg burde ha fortalt det til behandleren min som jeg faktisk hadde hatt i tre år..

Jeg vet, i noen tilfeller, og tror, i andre tilfeller, grunner til at jeg har tatt valg jeg har gjort i ettertid, hvorfor jeg gjør slik eller sånn, hvorfor jeg tenker slik eller sånn, tenker eller føler på ulike måter og områder. Noen mister hukommelsen, eller fortrenger visse ting sånn at de ikke kommer på overflaten, jeg skulle gjerne ha fortrengt det mer enn jeg prøver på, men det er jo ikke mulig når triggerne dukker opp på de minst tenkelige områdene. Vi jobber hvertfall med det i timene, ikke at det gjør det lettere på noen måte, for jeg vrir meg i avsky på enkelte ting hun sier, eller formulerer ting på, selv om det på en måte er riktig, jeg vil bare ikke se det på den måten. Akkurat nå kjenner jeg meg bare kvalm og uvel av det hele….

Tar jeg meg vann over hodet?

Av og til så lurer jeg litt på hvordan jeg holdt ut det kjøret jeg drev meg selv gjennom før, med full utdannelse, og en nestenfulltidsjobb vedsiden av, og i tillegg trene flere ganger i uken, og var samboer. Det var ikke mye ledig tid, det var noe hele tiden. Jeg bare kjørte og kjørte, uten helt å ha øynene på veien til enhver tid, for plutselig så kjørte jeg utenfor. «Kan ikke ta pause, ikke nå, det passer ikke, jeg kan ikke, andre trenger meg, kan ikke si nei, jeg må stille opp, jeg må lese, jeg må trene, jeg må jobbe. Må, må, må. Jeg kjente ikke så godt til ordet «Nei» da, og jeg har ikke blitt så godt kjent med det ennå heller, selv om jeg skulle ønske at jeg kjente det litt bedre. For innimellom så trenger jeg og kunne bruke det. Jeg har vanskelig for å bruke ordet «Nei», sånn direkte, det blir gjerne mye rundt grøten. «Passer ikke, kan ikke, skulle gjerne, men..», ofte kan det rett og slett bare bety «Nei», andre ganger passer det selvfølgelig ikke. Sånn er det, men jeg vet at jeg kanskje skulle brukt ordet «Nei» innimellom, bare for å ha brutt den barrieren. For av og til må et «Nei» til. Jeg må øve meg.

Jeg kjenner at jeg er litt sliten for tiden. Nei, ikke «litt» sliten, men sliten. Og likevel sier jeg ja, fordi jeg ikke klarer si nei, selv om jeg kanskje trenger g si nei. Men det går bra, det går jo alltid bra, for jeg klarer meg jo. Ikke sant? Jo. Og så tenker jeg at det kanskje er bra at jeg sier ja, og ikke nei, for da gjør jeg noe for og avlede og få tankene over på noe annet. Ja, nei, jeg vet ikke.

Det ser ut til at det kan bli litt mange baller i luften framover, og jeg tar meg i og tenke på hvor mye er for mye. Selv om det er ting jeg vil, og brenner for. Når det er ting jeg brenner for, da får jeg vel kanskje ekstra energi, og da må det jo bare bli bra? Jeg må velge og se sånn på det. Det blir bra, det kan bli bra, om jeg klarer og sjonglere alle ballene. Nå vet jeg ikke hvor mange baller det blir, ikke sikkert at det blir så mange heller, det får tiden vise, mendet ligger an til at det kan bli mange, men det kan jo hende at det bare blir noen få. Jeg håper bare at jeg ikke har tatt meg vann over hode. Jeg har jo også behandling i tillegg, en sykdom jeg må pleie.

Jeg snakker kanskje litt i gåter nå, men jeg kommer tilbake til alt når jeg vet mer, enn så lenge kan det være litt «hemmelig». Det skjer hvertfall noe framover, og det kan bli bra. Det må bli bra.

I går var jeg hos psykologen min igjen, og vi er nå godt i gang (om jeg kan si det etter to timer) med traumet. Selv om jeg vet at jeg må jobbe med det, og at det er det jeg vil, så er det en del der som likevel ikke vil. Jeg blir så tappet av å prate om det. Det gir meg altfor mange bilder og tanker. Dagen ble ikke bra, men jeg vet jo årsaken, det er da noe. Det har vært litt mye den siste uken, med hundepass, legetime, tannlege, psykolog osv. Men jeg står da fortsatt oppreist. Fikk endelig snakket med damen jeg har prøvd og få tak i en stund nå, så da har vi en avtale til uken. Finally.

Noen timer igjen på jobb, og så er det helg. I kveld skal jeg nyte en kaffe og baileys, eller to, eller tre. Snille eks’n kom hjem fra syden i går, og vi gjorde en byttehandel, han fikk bikkja og utstyret, jeg fikk 1 liter Baileys, godis, og en søt lilla ♥ t-skjorte. Snille mannen.

Jeg ble nesten gladelig overrasket over søkeordene denne uken, lurte på folk tok seg sammen da jeg sa at jeg syntes det har vært så kjedelig de siste ukene. Så det er noen flere denne gangen:

 

nakken norsk jenter – tror de fleste norske jenter har nakke ja, du vil nok merke om noen ikke har det, tror kanskje det vil se ganske merkelig ut uten mener jeg..

edderkopp hals – mener du sånne langhals edderkopper? Edderkoppenes utgave av sjiraffer. De finnes. Ganskel ekkel. Du ser bare et hode gå forbi stuebordet liksom, da er den ute og spionerer, for å se om det er trygt og gå forbi.

det som er mest irriterende er når folk snakker om noe man ikke har peiling på – hva pokker prater du om nå?? Gawd!

en mongolid bæsj – er det en sånn litt utenom det vanlige?

brudd i tærne- går det bra? Tog du an?

tar det lang tid å utredes for bipolar - For meg tok det kanskje ett kvarter første gang, da fikk jeg diagnosen, selv om jeg ikke kjente meg igjen i den, så fikk jeg en skikkelig utredning, over 3 måneder liksom, jeg hadde den ikke likevel, men den står der ennå.

får lett beinhinnebetennelse men elsker å løpe – kan dessverre ikke løpe fra den..

frekke støvletter – gi dem en omgang med skobørsten, da tenker jeg det blir stille.

bivirkning av sult- sulten?

vet ikke hva jeg skulle skal – Nei, det skjønner jeg godt.

sover edderkopperom natten – Nja, litt usikker. Jeg har laget en liten seng til mine, av fyrstikkesker, med små biter av tøy til dyner, det ser ut som de har ligget i sengene, men jeg mistenker at de er ute på sprell om natten. Får sette opp kameraet en kveld tenker jeg.

smerter i navle – DET ER DERFOR DU IKKE SKAL RØRE NAVLEN! Hold fingrene av fatet hvertfall. Grøss og gru.

papegøye rumpe stump - pappa hadde en papegøye en gang, men han husker ikke hva den heter. Den lå visst på ryggen og sprella med beina. Ville sikkert bli klødd på magen. Den hadde helt sikkert en stump også.

varm øyerusk søvn – jeg traff en liten tass her tidligere i sommer. Han gned seg i øynene, og jeg lurte på om han var trøtt, men det var han ikke, han hadde bare natt i øynene sa han. Og dette var på på høylys dag.

jeg sliter med små djevler- ta den ene og deng den med den andre. Funker.

symptomer på knekt finger – den er neppe i vater. Ligger vel litt mer i loddrett vinkel. Det var jeg i fylla en gang, loddrett vinkel altså. Trener min sa at jeg hvertfall ikke var i vater, da vi hadde en sommeravslutning. Jeg hadde bristet noen ribbeina, og jeg skjønte ikke hvordan det hadde gått til, så jeg måtte spørre han om han husket noe…det gjorde han ikke. Så jeg lurer fortsatt på hvordan det skjedde, det er vel 3 år siden nå, så det forblir vel et evig mysterium.

jeg har et vennerpar - Holy crap. Lucky bastard.

vann på kneet – Det er jeg ikke så begeistret for, så når jeg dusjer så prøver jeg å unngå å ha det ene kneet litt sånn utenfor strålene.

kvalm i tomhullet – I hodet?

 

Orker dessverre ikke lese gjennom for å rette opp skrivefeil, finner du noen, så kan du få dem.

Kryss i taket.

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt, eller hvor det begynte å gå galt, når. Det gikk forsåvidt ganske greit da jeg kom hjem fra Modum i januar. Forsåvidt greit, fordi jeg spiste 5-6 måltider om dagen. Ikke helt optimalt, men noe som funket. Det tok heller ikke mange dagene før jeg gikk på en smell. Det var langt uti januar før jeg klarte 100 oppkastfrie dager. Ikke etterhverandre, men totalt siden 5. oktober. Med kroppsmisnøyen kraftig intakt, så ble et ok inntak av mat til litt mindre, og litt mindre. For meg var det helt ok, men i følge kostlista, og det jeg hadde lært på Modum så var det ikke ok. Og jeg visste det. Men nå var det opp til meg, og jeg måtte ha en plan som kunne fungere for meg, som gjorde at jeg holdt ut. Selv om jeg kuttet ned litt på matinntaket, så var det ikke farlig lite, men ganske så normalt. Kanskje sånn normalt som andre mennesker spiser, jeg spiste bare andre ting, delte opp måltidene litt mer. Gjorde det utholdbart. Jeg holdt det ut, til en viss grad, selv om jeg egentlig ikke holdt det ut. Det smalt innimellom, men det gikk som regel greit. Jeg klarer ikke si at det gikk bra, for det føltes jo ikke bra. Det kan jo ikke ha vært bra da, når jeg jobbet i mot spiseforstyrrelsen, som på ingen måten mente at dette var bra. Den var mer fornøyd når det smalt, når jeg var tilbake i gamle velkjente spor. Jeg klarte meg altså ok i begynnelsen, da var jeg kommet inn i et spor hvor det gikk greit å spise flere måltider, rytmen fra Modum. Innimellom blir det ikke helt som planlagt, ikke sånn det var før. En dagsplan ser helt annerledes ut hjemme enn når man er innlagt. Jobb, trening, avtaler. Man må legge opp kostholdet jevnt utover, sånn at det passer inn, uten at det går for lang tid mellom hvert måltid.

Noe av det jeg slet mest med i begynnelsen av innleggelsen, var å gå mett fra ett måltid, til det neste. Sånn var det de første ukene. Fra frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Dagen lang var jeg mett og oppblåst, og de fire første dagene, forstoppet. En helt vanlig faktor for mange spiseforstyrrede som skal tilbake til «normalen» igjen. Jeg husker hvor glad og lettet jeg var den dagen det endelig løsnet (excuse my info). Jeg kunne egentlig ikke huske at jeg hadde hatt noen problemer på det området før innleggelsen, men tydeligvis funket systemet hvertfall ikke som normalt. Det ble overload av mat, kroppen rakk ikke fordøye før det kom mer, det hopet seg opp. Ikke rart jeg følte meg som en sprekkeferdig ballong. Men som med det meste, det går over. Det gikk over. allongfølelsen gikk ikke over, men det ble ikke overload hver dag.

Så kom jeg hjem, og det gikk en stund, så gikk det sakte men sikkert litt nedover. Dagene men oppkast var fortsatt i mindretall i forhold til «gode dager». Jeg skriver «Gode dager» fordi før innleggelsen så tenkte jeg alltid at om jeg først hadde kastet opp en dag, så var hele dagen ødelagt, da var det bare å kjøre på resten av dagen også. Det jeg lærte på Modum, var at hele dagen er ikke ødelagt fordi det går galt med ett måltid. Det står fortsatt 3 måltider igjen (eller 4-5) og 3 er bedre enn 1. De måltidene jeg klarer veier (ironisk nok) mer enn det måltidet som gikk galt. «Det er bare å reise seg og fortsette der du glapp» fikk jeg høre en del ganger. Joda, jeg ser den, jeg må bare snu tankegangen, venne meg til å heller tenke sånn, framfor det jeg alltid har gjort. De 3 T’ene. Ting Tar Tid. Det har jeg smertelig fått erfare. Fordømt lang tid tar det. FLT.

Jeg husker behandleren min sa til meg at det ikke gjorde noe at det gikk galt den ene gangen i romjula,hun ble ikke skuffet på noen som helst måte. «Tenk på alt du har fått til». Jeg tenkte på det. Tidligere en gang fortalte hun meg om en tidligere pasient som slet mye, og at det var kryss i taket de dagene det gikk bra. For meg ble det kryss i taket når det gikk dårlig. Vi er ulike, det som gikk bra for meg, kan være veldig vanskelig for andre. Det som går bra for andre, kan være vanskelig for meg. Jeg tror, om jeg husker riktig, 4 kryss i taket før jeg ble skrevet ut derifra 10.januar. De 3 siste kom i løpet av de par siste dagene, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet. På boosteroppholdet kastet jeg også opp. Jeg brøt en regel, jeg hadde planlagte overspisinger. Jeg var i oppløsning på det oppholdet, mye hardere emosjonelt, fordi de gikk ikke rundt grøten, det var pålen rett i hjerterota, det var intenst, lite tid på å fordøye, prate om det. Samtidig hadde jeg fortalt om traumet. Jeg holdt ikke ut kaoset, så jeg brukte gamle mestringsstrategier for å holde ut. Men jeg fikk fortalt det, jeg åpnet opp døren. Ikke bare på gløtt, men fullt og helt. Mest til presten, siden det var derfor jeg hadde timer med han. Og han trengte å høre historien for å kunne gi meg tilbakemeldinger, for at vi kunne ha en samtale. Selv om det var vanskelig, så var det lett å prate med han. Han er så sympatisk, empatisk, utrolig flott mann. Han burde vært behandler, det hadde han klart med glans. Jeg pratet ikke særlig om det med behandleren min, hun hadde fått historien på mail, så vi forholdt oss til hva traumer er, og vi fylte ut skjemaer. Jeg snakket litt med primærkontakten min om det, hun hadde også lest mailen. Vi hadde aldri lange samtaler om det, det ble mest prat i koridoren. Den nest siste dagen der så fortalte jeg det til en av de andre i spis-teamet. Hun var god å prate med, en erfaren og utrolig flink behandler. Det gjorde godt.

Så reiste jeg hjem igjen, med visshet om at det var to uker til neste time med ny behandler. Tiden gikk, spiseforstyrrelsen tok mer og mer plass. Det gikk nedover, jeg var igjen i spiralen, på vei ned. Med stormkast. Den virvlet meg rundt, jeg følte meg som en kasteball der jeg smalt veggimellom. Tankene om at jeg overlever uansett tok mer og mer plass. Jeg tåler å bli kastet veggimellom, jeg tåler turen ned spiralen, det går greit, jeg klarer meg. No problem. Been there, done that before. «De fleste kommer aldri helt nederst i spiralen igjen etter innleggelsen» sa noen på Modum. Jeg trodde på det, og kjente at det var sant. Nå vet jeg ikke lengre. Jeg er hvertfall ikke langt ifra bunnen, men det er greit. Jeg greier meg. Jeg går ikke til grunne. Jeg overlever. Jeg kan umulig være den eneste som har falt så langt tilbake igjen. Det er nok derfor flere har hatt både to og tre innleggelser på Modum, og andre plasser for den del. Det er ikke dermed sagt at om man ikke klarer det på første forsøk, så er det over og ut. Man kan klare det på andre, tredje, fjerde forsøk. Sånn er det med det meste man synes er vanskelig. Så jeg tror fortsatt ikke 100% på at jeg aldri vil bli frisk, men akkurat nå så finner jeg det vanskelig å tro på det. Men det som er vanskelig trenger flere forsøk.

Nå er jeg heller ikke der at jeg ønsker en ny innleggelse, akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken engang. Alt gjennom det helvete igjen? Trokke det. Sist time hos behandleren min, forrige uke, så spurte hun om jeg ikke kunne prøve å ha oppkastfri dager, uten at jeg skulle tenke at alt går til helvete om det smeller en gang. At jeg ikke skal gi opp, selv om jeg går på trynet en gang. Jeg lurte litt på om hun hadde forstått meg riktig. Jeg hadde riktignok motstridende utsagn, sa at jeg egentlig ikke helt bryr meg for tiden, jeg klarer meg. At motivasjonen er ganske bortevekk. Samtidig sa jeg at jeg selvsagt ønsket at jeg klarte å ha oppkastfrie dager. Det er ikke noe feil med ønsket, jeg er bare litt for svak for spiseforstyrrelsen, gir meg når den gnåler og maser, fordi det er det enkleste, da får jeg fred, da får jeg bort uroen, da får jeg tiden til å gå. Da blir ensomheten mer utholdelig. Men selvsagt, klarer jeg dager uten overspising og oppkast, så er jo det bra.

Vel, utrolig nok, og kryss i taket, så klarte jeg å være oppkastfri i forgårs. Og jaggu, tror du ikke jeg har klart det i dag også? Jeg slet meg grønn i forgårs, overspisingstrangen (med oppkast så klart) var enorm på søndag. Men det gikk med et nødskrik. Mye fordi jeg ikke orket dra på butikken. Den som er søndagsåpen ligger et stykke borte. Tiltak å gå bort når det striregner. I dag har jeg vært sliten. Uopplagt, stiv og støl, giddasløs. Da kjenner jeg på irritasjon, blir kvalm(ooh the ironi again) av tanken på overspise og kaste opp. Det vrengte seg liksom. Jeg var på butikken tidligere i dag, fordi jeg trengte enkelte ting. Tanken på å handle inn noe var tilstede, men jeg maktet ikke. Senere dro jeg på trening, måtte komme meg ut og gjøre noe, få vekk uroen. Jeg tok med meg lommeboken, just in case liksom. På vei hjem vurderte jeg fram og tilbake, men tanken gjorde fortsatt at jeg vrengte meg. Så jeg syklet forbi, og rett hjem. Jeg laget meg heller en kopp med varm sjokolade, noe som er lenge siden jeg har gjort. Det smakte. Og her sitter jeg, uten trangen, med litt uro, men best av alt, med to kryss i taket.

Når alt flyter ut.

Innimellom så reflektere jeg litt, selv om jeg nå er i en periode hvor alt går litt på skinner. På skitne skinner. Innimellom så dukker det opp noen «aha» tanker, eller tanker som sier «kanskje er det sånn, eller kan det være derfor?». Jeg sliter med søvnen min, og jeg blir liggende lenge våken før søvnen kommer og tar meg. I løpet av den tiden før søvnen kommer, så dukker det opp tanker. Jeg trenger ikke nødvendigvis reflektere over noe spesielt heller, men spørsmål, eller svar, kan likevel poppe fram. I natt var det sånn. Jeg sliter med kroppsaksepten min, jeg takler ikke vektoppgang, jeg takler ikke kroppen sånn jeg ser ut nå. Jeg har mange ganger snakket om skam her. Nå skammer jeg meg ikke over at jeg er syk i seg selv, men jeg bærer på skam over andre ting. Ting som jeg har holdt for meg selv lenge. Jeg har spist og spydd bort mange følelser, spist og spydd for å slippe tankekjøret. Spist og spydd bort bilder som har dukket opp i hodet mitt, bilder, tanker og følelser jeg ikke vil kjenne på, eller «se». Derfor har jeg jobbet aktivt for å få dem bort. Spist og spydd.

I natt kom da spørsmålet opp, kan det være sånn at jo mer jeg går opp i vekt, jo større plass jeg tar, jo mer kroppen eser ut, så vil også skammen ese mer ut, og presse seg mer og mer ut av meg, sånn at også den blir mer synlig? Når jeg tenker på hvordan ting har utviklet seg siden i høst, så har jo det jeg aldri har villet pratet om, kommet nærmere og nærmere overflaten. Jo mer jeg har gått opp i vekt, jo mer lærdom jeg har inntatt, jo nærmere overflaten har også traumeopplevelsen kommet. Jeg tyter ut, skammen tyter ut. Jeg føler jeg sprekker, fordi vekten har gått opp, og skammen tyter ut, for jeg har endelig fortalt noen om det. Kanskje har jeg vært redd for det i behandling, at det skulle gå så langt at jeg en dag skulle fortelle. At jeg, i takt med at jeg ble mer synlig fysisk, også skulle bli mer synlig i forhold til traumet. At når kroppen blir større, så vil skammen bli doblet, fordi jeg ikke holder ut kroppsaksepten, samtidig som skammen også blir større. At skammen da tar så stor plass, fordi det blir mer plass til den, og dermed må den ut, sånn at den ikke skal ta plass?

Samtidig så føler jeg meg ikke mindre, eller at den tar mindre plass, men den har hvertfall kommet opptil overflaten, og sevet ut. Jeg har holdt igjen i mange år, skøvet det bort, spist og spydd det bort. Jo mer jeg snakket med mine behandlere, jo mer opgaver de ga meg å tenke over, jo mer innskt jeg har fått, jo mer har traumet tatt plass. Akkurat det jeg har vært redd for. Det kom nærmere og nærmere overflaten, i takt med at kroppen vokste. Jo mer jeg spiste, jo mer plaget vanskelige tanker og følelser meg. Jo mer jeg gikk opp i vekt, jo større ble skammen. Da jeg spiste mindre, da jeg veide mindre, da jeg spiste og spydde mer, jo mindre plass fikk skammen også. For da fikk den ikke tid til å plage meg, for jeg skøv den bort hele tiden. Nå er det igjen blitt mye spising og spying, for jeg ønsker ikke at traumet, skammen, skal være så påtakelig. Jeg vil ha det bort, ikke tenke på det, ikke kjenne på det.

Det er sikkert vel og bra at jeg har sprukket hull i boblen, men jeg ønsker likevel at jeg slapp alt som har med det å gjøre. Jeg føler ikke noe annerledes nå i forhold til før jeg fortalte om det. Jeg har fortalt det, men føler det samme. Jeg bør jobbe med det, samtidig så kjenner jeg at jeg blir irritert over å prate om det. Behandleren min har ikke lest historien jeg skrev, og sendte til behandleren jeg hadde på Modum. Min forrige behandler fikk den også tilsendt, men har tydeligvis slettet den. Jeg ba min nåværende behandler om å høre med min forrige, om å la henne få lese den. Når hun nå ikke fikk lest, så sa jeg at jeg kunne sende den til henne. Men hun liker ikke at sånt blir sendt via nett. Det er ikke sånn vi kommunisere sier hun. Joda, jeg ser den, men det hadde vært greit om hun leste den, for jeg har fått med mye der. Samtidig sa hun at det også er for min sikkerhet at det ikke bør sendes, mye forsvinner jo i løse luften via worldwebben, men jeg sa at det var greit for min del, jeg har jo alt sendt den to ganger. Hun skulle tenke på det, vurdere det. Det er to uker siden, og hun nevnte det ikke i timen i går. Da vi tok det opp sist time, forrige uke, så sa jeg at da får det bare være, det er ikke så viktig. Kjente jeg ble noe irritert.

Jeg aner ikke hva det blir til, vi snakket som sagt ikke om det i timen i går, for da gikk hele timen med til å snakke om bulimien, hvordan ståa er nå. Neste uke blir hun borte, uken etter var hun der noen dager i løpet av uken, så jeg vet ikke om jeg får time, deretter har hun 3 uker ferie. Jeg kjenner at jeg blir likegyldig, ser ikke poenget, driter i det. Jeg vet ikke. Men hun vet hvertfall om historien, selv om det hun vet er ganske lite. Jeg fløt utover, og det samme gjorde skammen, hemmeligheten. Det ble for mye. Den økte i takt med kroppen min som ble større.

No way.

Tomt i hodet. Ingen nye aha-opplevelser, ingen nye refleksjoner. Stuck on the same track. Repeat, repeat, repeat. Det har gått en måned, og vi er fortsatt der at jeg forteller litt om hva jeg har gjort den siste uken, hvordan det har gått. Litt om jobb, litt om foto, litt om trening. Og traumet. Mye av de samme spørsmålene som stilles om og om igjen, bare på litt ulike måter. Jeg forteller og forteller. Vi er fortsatt på «bli kjent med Laila» stadiet. En måned har gått, og jeg er på samme plass, ikke fått jobbet noe med det essensielle, stort sett bare fortalt. I grove trekk, svart på det jeg har blitt spurt om. Før kunne jeg se fram til timene, nå gjør jeg ikke akkurat det. Jeg får ikke så mye ut av dem ennå. Og snart er det vel ferie også. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei.

Tikk, takk, tikk, takk. Tiden går, og ting er som før. Nesten, foruten den lille detaljen at jeg har fortalt om noe jeg lovet meg selv å aldri fortelle. Den eneste forskjellen er at noen vet. Hjelper det meg? Ikke nevneverdig. Men men, gjort er gjort, jeg kan ikke ta tilbake ordene nå, nå er det skrevet, og nå er de sagt. Ord kan ikke tas tilbake. Jeg skulle nesten ønske at det gikk an, for jeg føler ikke at det har utgjort noe i positiv retning. Nå er det bare flere som kjenner til skammen. Like før timen med psykologen min i dag, så sa hun: «Så du ønsker å få ryddet op i historien, og plassere den i en skuff, ikke sant?» Er det ikke innlysende tenkte jeg. «Jeg vil helst slette det fra hukommelsen» sa jeg. Selv om jeg vet at det ikke går. Tig går opp og ned, mye ned. Noen dager bedre enn andre. Ikke bra, men bedre. Sånn er det for alle, livet er en berg- og dalbane. Livet, hverdagen, blir til det man gjør det til. Det blir bare så forferdelig vanskelig når jeg gjør alt på egenhånd, dag inn og dag ut. Jeg liker å trene, jeg trener. Jeg liker å sykle, jeg sykler. Jeg liker å lese, jeg leser. Jeg liker å ta bilder, jeg tar bilder. Men alltid alene.

Jeg fungerer bra på jobb, mindre bra hjemme. Jeg fungerer bra de gangen jeg er sosial, mindre bra alene. Det er to ulike verdener. Jeg fungerer i begge, men på ulik måte. I helgen får jeg forhåpentligvis en dag i den fine og gode verdenen. Om det blir fint vær. En dagstur til Trollstigen og Geiranger. Fin utsikt, my vakker natur, fine bildermuligheter, og godt selskap. Ut fra leiligheten, plassere øynene på andre ting enn tv’n, pc’n og de fire veggene. Vekk fra Molde, vekk fra de plassene jeg har vært tusen ganger før. Til noe fint og urørt. Jeg har aldri vært i Geiranger før, men har ønsket å dra dit, fordi det er så fint der. Jeg ønsker meg fint vær, for jeg vil så gjerne se utsikten, få med meg naturen, de vakre omgivelsene. Løfte hodet fra porselenskålen, ta steget ut døra, og nyte det naturen har skapt. Jeg vil fange det i bilder.

Jeg hoppet igjen..

Jeg tok sats, og hoppet. Først en gang, med en landing som endte i fall. Nå har jeg tatt sats og hoppet igjen. Hele to ganger. Hvordan landingen blir, gjenstår å se. Det vil si at jeg nå stå og svever i luften. Man kan jo aldri være sikker på hvordan en landing blir, når man hopper. Det gjelder å ha stødig kurs, ha troen på at det skal gå bra, men det vil alltid være ytre faktorer som påvirke utfallet. Noen man ikke alltid kan gjøre noe med, for innimellom er man faktisk avhengig av andre for at landingen skal gå bra. Innimellom trenger man altså hjelp og veilledning. Støtte og motivasjon, spørsmål og svar. Altså, flere faktorer kan påvirke et utfall. Når man hopper, så håper man jo selvsagt at landingen skal gå bra, helst knirkekritt, men nå er det jo sånn at ikke alle landinger er knirkefrie, men atman likevel lander, og holder seg oppe. Unngår fall. Hopper man ikke, så får man heller aldri vite utfallet. Og så har vi uttrykket «Det er bedre å hoppe i det, enn å krype i det». Har måtte gjort det noen ganger, og uansett utfall, så er jeg her ennå. Like hel, verden gikk ikke under, jeg dævva ikke, jeg har gått på en smell, men har reist meg igjen. Børstet støvet av henden og kommet meg videre.

Det er ikke alltid like enkelt å hoppe, noen ganger virker landingsplassen veldig langt vekk, og avsatsen for stor. Skremmende, skummelt, frykt, angst. Andre ganger virker ikke hoppbakken like skummel, den virker overkommelig, og skulle en falle, så vil ikke skadene bli så store. Det er helst i den minste bakken man bør begynne, sånn for ikke å gape over for mye på en gang. Man tar ikke sitt første hopp i hoppbakken i Vikersund, som er verdens største skiflyvningsbakke, da begynner man heller med å lage et bittelite hopp på plenen bak huset. Da bør selvsagt den plene helle nedover, og det bør gjerne være på vinterstid. Man kan eventuelt hoppe høyde, hvor listen ligger på et nivå som kan være overkommelig. Ikke to meter.

Hva som er skummelt, er selvsagt individuelt. Noen kan synes at lav høyde er skummelt i seg selv, mens andre er litt tøffere og legger lista litt høyere og bryr seg ikke om en skulle falle litt hardt. Noen liker høyden litt bedre enn andre. Noen synes det er spennende selv om det er bratt, og langt ned til landingsfeltet. Vi er ulike. Noen er mer redd for utfallet enn andre, noen tåler avvisning og nederlag bedre enn andre. Vi er ulike. Noen takler et «Nei» bedre enn andre. Vi er ulike. En sats som for noen kan virke som småhopp, kan for andre virke som store hopp, på lik linje som at dørstokkmila for noen er gigantiske å komme over, mens for andre er den helt flat og uproblematisk å overstige. Igjen, vi er ulike.

Jeg. Jeg kan være dårlig på å takle et nei, jeg kan være redd for å satse, jeg kan være redd for å hoppe. Det kommer faktisk an på dagsformen, hvordan humøret er, hvordan motivasjonen er, om jeg kjenner på håpløsheten, eller troen. Om jeg føler meg tøff eller feig. Om jeg føler at jeg fortjener det, eller ei. Om jeg føler at det er verdt det, eller ei. Jeg har før tatt sats og hoppet, selv om jeg var sikker på at jeg ikke kom til å overleve det, at jeg skulle komme meg gjennom det. Jeg fortalte om min spiseforstyrrelse. Jeg fikk ulike reaksjoner, men mest positive. Jeg tok kontakt for å komme meg i behandling. Jeg var livredd for å ikke bli tatt på alvor, at jeg ikke skulle være syk nok. Jeg ble trodd, og jeg fikk hjelp fort. Jeg var ambivalent, ville ikke ha hjelp, ville ha hjelp. Jeg valgte å få hjelp. Jeg valgte å søke meg til Modum, selv om en stor del av meg ikke ville, selv om en del av meg angret på det valget, selv om jeg var livredd. Jeg fikk plass, jeg presset meg selv til bristepunktet daglig, men jeg hoppet, og selv om landingen var meget utsø, så landet jeg. Og overlevde.

Jeg tok sats, og hoppet. Etter 15 år fortalte jeg noen som jeg hadde lovet meg selv å aldri fortelle til noen. Aldri skulle det komme fram i lyset. Skammen, og skyldfølelsen var for stor. De er fortsatt store, men nå har jeg åpnet opp for det. Det var vanvittig skummelt å skulle la noen andre få ta del i den hemmeligheten. Jeg brukte 4 måneder fra jeg først begynte å tenke tanken på å kanskje fortelle det, til jeg faktisk gjorde det. Det var tøft, og det var vanskelig. Men tilbakemeldingene jeg fikk gjorde at landingen ble noenlunde stødig. Nå har jeg delt historien med flere, nå skal jeg begynne å jobbe med det. Jeg står litt stødigere i forhold til dette nå. Det var kanskje det vanskeligste hoppet jeg har tatt så langt. Men det å be om hjelp i utgangspunktet, og å søke seg til Modum, var også to store hopp for meg. De har alle vært de største hoppene jeg har tatt, fram til de ble tatt.

Jeg er ikke ferdig med å leve ennå, jeg har forhåpentligvis mange år foran meg ennå, og det vil helt sikkert dukke opp flere vanskelige hopp, men en ting er hvertfall sikkert, at de valgene, eller hoppene, man tar hvor utfallet går på psyken, er de aller vanskeligste å ta. Da vil så mye annet virke som bagateller i forhold. Likevel kan det være store hopp som kan virke skumle å sette utfor, eller overkomme om du vil. Bare tenk på at enkelte mennesker synes det er vanskelig å bevege seg utenfor døren, fordi de har angst, andre har vanskelig for å ta heisen, noen har vanskelig for å ta en telefon, noen synes det er vanskelig å spise. For veldig mange er dette ting som en ikke tenker på en gang, at det er den naturligste ting i verden. Vi er ulike.

Dette ble et langt innlegg om satsing og hopping. En spasertur rundt grøten. Jeg ønsker ikke å fortelle om hoppene jeg har tatt akkurat nå. Det får gjenstå og se om jeg skriver om det senere. Jeg ville bare fortelle at jeg har tatt noen hopp i det siste, hopp som virket litt skumle å ta, men nå kom den en liten daredevil i meg, så jeg tok sats, og hoppet. Et fall, to der jeg nå står i løse luften og svever og ikke vet utfallet på. Jeg er spent på landingen. Det jeg vet for sikkert, er at fallene ikke vil bli så store at jeg blir hardt skadet. Kanskje vil jeg få noen skrubbsår, men det er noe vi alle får innimellom, det er noe jeg har fått mange ganger, uten at jeg har gått til grunne av den grunn. Jeg har da plaster i skapet.

Andre time hos psykologen.

Da ble det faktisk time med psykologen igjen, nesten to uker siden sist. Jeg hadde ingen forventninger til timen, jeg ante egentlig ikke hvordan den ville bli, om vi skulle ta opp tråden fra sist gang, bli mer kjent, altså, at jeg fortalte mer, fordypet, eller om vi kom til å gå videre med det jeg faktisk trenger å jobbe med. Jeg hadde noe jeg også trengte å få blåse ut. Det ble en blandet time, jeg fikk fortalt hvordan det har gått siden sist, som ikke har gått så veldig bra. Jeg fikk sagt i fra om at jeg synes det er for dårlig oppfølging, for lenge mellom timene. Jeg har kun hatt en time siden jeg kom hjem fra Modum nå sist, og det er nesten en måned siden. Når det blir så sporadisk som det har blitt til nå, så kjenner jeg at motivasjonen synker mer og mer, at tanken om å gi opp hele behandlingsopplegget har vært tilstede. Jeg har følt på stillstand i behandlingen, at jeg har måtte holde ut, holde igjen, for jeg går jo med tankene og følelsene for meg selv hele tiden. Jeg får jo skrevet noe av det her, men det er jo bare en liten del av det. Jeg utbroderer ikke alt her, og det har jeg heller ikke til hensikt å gjøre.

Jeg spurte også om vi får kommet i gang med utredningen angående ptsd (posttraumatisk stresslidelse) i forbindelse med traumet jeg har åpnet opp om. Hun visste ikke mer enn den ene setningen som stod i epikrisen som kom fra det siste oppholdet fra Modum, og noe jeg nevnte sist time. Så jeg måtte da selvsagt fortelle hele historien på nytt, noe som var veldig vanskelig i dag. Jeg følte for å grine hele timen (som sist gang), men jeg holder igjen, jeg griner utrolig sjeldent foran andre. Som de andre behandlerne jeg har fortalt det til, så skjønte også hun hvor ille det var. Akkurat det føles egentlig litt godt, at hun, og de andre, klarer å se, eller forstå, årsaken til hvorfor det er mye kaos oppi hodet mitt. Hvor vanskelig det hele er. At jeg fortalte dette var en begynnelse på selve utredningen, og neste time (som selvsagt ikke er neste uke, men om 1.5) så blir det til at hun skal spørre mer systematisk rundt det. Så da er vi hvertfall i gang, og det blir hovedsakelig det vi tar sikte på å jobbe med. At jeg sliter med maten er jo et symptom på alt som foregår i meg, så får vi se da, om det bedrer seg i takt med at jeg får jobbet med det jeg bør jobbe med.

Begge timene jeg har gått ut derifra, så har jeg følt meg både tom og full på en gang. (Altså, full av følelser). Trist, men det er kanskje en bra ting, for da har det rørt noe viktig i meg. Samtidig er det vondt og smertfullt så klart. Noe det gjerne ofte er når det rippes opp i vanskelige ting. I forhold til min forrige behandler, så blir jeg utrolig emosjonell i timene hos henne. Jeg vet ikke om det er måten hun prater på, det hun spør om, måten hun vinkler og ser det hele på. Hennes måte å jobbe på. Min forrige behandler var jo mann (noe som ikke plaget meg på noen som helst måte) og han hadde sin måte å jobbe på igjen. Vi hadde en måte å prate på, en måte å jobbe på. Han kjenner meg, jeg var trygg på han, og tonen og tilværelsen på hans kontor var helt annerledes, på en positiv måte. Jeg savner han fortsatt, det er fortsatt like rart at det ikke er han som kommer og henter meg på venterommet der. De jobber helt ulikt, noe som i seg selv er positivt. Hun danner seg jo et eget inntrykk av meg og min historie, hun ser kanskje på det fra en annen vinkel. Nå så jo også min forrige behandler meg i mine verste perioder, på det sykeste. Han vet alt det destruktive, ting som ikke lengre er inn i bildet.  Jeg har hvertfall ikke problemer med å fortelle om det som er vanskelig, så det vil jo gjøre at jeg får jobbet med det viktigste.

Yes, det var timen. Nå er det helg igjen. Noe jeg ikke er så veldig glad i for tiden, men jeg kommer jo ikke unna dem akkurat. Det eneste jeg har på planen er trening. Skal en tur nedover litt senere, og i dag står det skuldertrening på programmet. Jeg vil si at jeg er flink på det området da, at jeg deler opp muskelgruppene, sånn at jeg ikke sliter ut alle på hver økt jeg har. Har liksom litt system på det. Nå hadde jeg treningsfri i går, så ser fram til økten i dag. (Ser fram til hver økt da) Er kanonstøl i underkroppen, så det er tvilsomt at det blir noe beinhard trening på de områdene i dag, men man vet aldri. Får se. Etter å ha dratt fram sykkelen, og har syklet ned og opp fra trening, så er rumpe og lår helt kanakkas. You see, det er bare oppover, hele veien hjem, og denne jenta går ikke av sykkelen fordi det blir litt tungt. Er hesblesende hver gang jeg kommer helt opp. Trener jo ikke akkurat så mye kondisjon lengre, noe jeg merker. Så bør komme meg ut og sykle litt i det minste.

Sist fredag ble det ikke nøkkelord for søkemotor, hele innlegget jeg skrev forsvant i worldwebben en plass, borte ble det, og jeg gadd ikke skrive et nytt. Men i dag slenger jeg hvertfall med noen, så da blir det litt fredagsfeeling hvertfall, for de av dere som liker den.

sinnssykehus – jeg liker å kalle det for kokkoheimen jeg da, synes liksom det er litt bedre å være kokko enn sinnsyk, skjønt det går jo ut på det samme…potato potatoe..

vinterklær sokker – nå må du rull inn, nå er det sommer, da snakker vi ikke om vinteren. Jeg hater vinter. Punktum. Men jeg har mer enn nok av sokker altså.

har utvekst på foten – tær kalles det.

halsbetennelse varighet – den varer faktisk helt til den er ferdig. Helt sant.

å få rettet opp en skjev nese – troooor ikke jeg har behov for det..?

sykle med låsen på – det blir en skikkelig langtur får’n si. Et halvt tråkk? Hvis vi tar i litt.

hva om jeg spiser en hel pose peanøtter – da koser du deg, så det må du ikke finne på å gjøre.

å tilgi blogg – så langt har bloggen vært ganske snill mot meg, så trenger vel ikke tilgi den..

gipsen går helt opp til øverst på låret - ok, var akkurat det jeg lurte på ja.

oppgaver med gjennomsnittsregning – da har du virkelig kommet til rett plass you see, dette er jo regnebloggen nr 1.

på nett med vett - jeg mister som regel alt jeg har vett når jeg er på nett.

hvor langt kan en struts løpe på ett sekund – vel, den rekker vel kanskje å løfte beinet.

21:04 spiller du - da spiller jeg ikke, har jo mistet vettet da.

One step at a time.

Tusen takk for atter fine tilbakemeldinger på innlegget i går. Poenget mitt var altså ikke å hanke inn enda flere fine tilbakemeldinger fra dere, men å lufte tanker og hvordan jeg tenker over dette. Dere er fine ♥

Det er litt tungt om dagen, selv om jeg hangler meg opp etter å ha fallt, så føles det bare ikke bra nok ut. Jeg glemmer liksom hele tiden det derre «Ett skritt om gangen» uttrykket. Det går seg vel til, alt er jo ganske så ferskt ennå, med tanke på det jeg har delt den siste måneden. På mandag er det oppstart med ny behandler, så da blir det å ta fatt på nytt igjen. Det har jo blitt stykkevis og delt for min del i det siste, delt med eks behandler, så avsluttet behandling der. Delt med behandler på Modum, så avsluttet der. Nå blir det å dele på nytt, og forhåpentligvis vil samarbeidet fungere, sånn at jeg slipper å slutte igjen. På onsdag ringte primærkontakten min fra Modum, så fikk hvertfall pratet bittelitt. Hun er så snill og god, jeg er så utrolig fornøyd med mine kontakter der, at jeg fikk akkurat de to jeg fikk. Det var både kosleig og litt vemodig å prate med henne, for savnet etter Modum blir større. 8 måneder til jeg får treffe dem igjen. Og da får jeg heller ikke truffet den andre gruppen vi var inne sammen med, for de har fortsatt en måned igjen der nå, og skal ikke tilbake på 1 års oppfølging før i juni neste år…

Selv om dagene er litt tunge og lange nå, så har jeg hvertfall noe å se fram til, for mandag 21. mai vender jeg snuten mot Oslo atter en gang. Den 23. mai er det duket for Metallica konsert, og jeg trenger vel ikke si at jeg gleder meg sykt?? De har vært mitt favoritt band siden jeg 15 år. Jeg har sett dem en gang før, på Roskilde for en del år siden, men det betyr ikke at det blir mindre heftig denne gangen. Jeg skal makke meg så langt fram som jeg kan, jeg skal dit sammen med bl.a min svoger og hans bror, så brøyting i mengden skal vi nok få til tenker jeg. Håper å få truffet en av mine bestiser som også skal på konserten, og «Den flinke jenta» og noen flere av mine fine Oslovenner.

Jaujau, fredag igjen.. Dere får bare kose dere med litt søkemotor dere da, sånn at dere kommer i fredagsmodus. Her er et knippe fra siste uken:

øyne passer ikke me hår – Hadde kanskje tatt seg litt rart ut med hår på øynene, men det er nå min mening. (Holdt på å si mitt syn..) Hår på øyet er hvertfall meget ekkelt synes jeg.

grimase på puta – Mener du det vrengte trynet, når kinnet er most i puta, og kjeften er på vidt gap, med sikkelete rennende ut? Det er hvertfall en mindre tiltalende grimase..

sinte laila – Skjønner for faen ikke hva du mener!!

død av brekt finger – Brekker du fingeren, så dør du momentant, sånn er det med den saken. Best å ikke brekke den med andre ord.

søppeldunkhus inspirasjon – Det er som regel der jeg finner all min inspirasjon ja. Det er liksom en fin plass å meditere f.eks.

lufte tærne – Innimellom skriker og bæljer de etter å få slippe ut i lyset.

hva er glatt med mormonerne? Håret?

laila stakk mønster – prøver hvertfall å stikke hull på mønsteret mitt..

som du sier, jeg forstar ikke hva du sier – Jeg forstår ikke hva jeg  sier jeg heller..så du er ikke alene liksom.

dumspirospyro – spyr passer jo ironisk nok i navnet på bloggen da..smart.

Jeg elsker, som mange av dere vet, å ta bilder, det er en fin terapi, fin avkobling. Fotobloggen er ikke så flittig i bruk egentlig (shame on me), men, jeg er på instagram, og legger ut masse bilder der. Brukernavnet mitt er laipai, så feel free to follow. Her er en liten samling av noen av bildene mine der.

 

 

Hvordan kan jeg inspirere?

Etter at jeg lettet på sløret, fortalte det jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å fortelle til noen, så er ting blitt vanskelig. Tåken som har tilsløret tankene mine i så mange år har begynt å tynnes ut. Det forbudte stiger opp, gir meg bilder i hodet som jeg på ingen måte har lyst til å se. Fortvilt prøver jeg å skyve dem vekk, slik jeg alltid har gjort. Jeg har aldri villet seg dem, og jeg vil ikke se dem nå. Jeg vil fortsette å skyve dem så langt bak i hodet som jeg kan, og jeg ønsker å skyve dem over kanten, og aldri se dem igjen. Det har vært begrenset hva som har kommet fram i årene som har gått, jeg har aldri ville se dem ferdig før jeg har tåkelagt dem. Noen flere har kommet fram nå, og jeg prøver fortvilt å tåkelegge dem også. Mye er fortsatt fortrengt, for jeg ser kun glimt. Andre perioder av livet mitt har vært med på å forsterke følelser og tanker, om meg selv i hovedsak. Det er jo gjerne seg selv man legger skylden på når noe hender, selv om man er to, eller flere som er involvert. Det er min skyld, jeg burde ikke sagt det, jeg burde ikke gjort det, jeg burde ha satt ned foten, jeg burde ha sagt at nok er nok, jeg burde ha vært tydeligere, jeg burde ha snudd ryggen til, til og med gått, satt opp en grense og sagt at det får da virkelig være grenser for hva du kan tillate deg. Listen er lang, jeg har vært gjennom mye, som alle andre, når det kommer til relasjoner. Noen relasjoner burde vært brutt lenge før de ble det, noen relasjoner burde det vært ordnet opp i tidligere enn de ble osv.

Jeg har alltid letet etter årsak til at min spiseforstyrrelse oppstod, uten at det nødvendigvis var en årsak. Men jeg har hatt mange nok opprettholdende faktorer som har vært med på å forsterke den.I mine år i behandling, og da spesielt det siste året, så har jeg sett ting på en annen måte, lært mye som har gjort at tankene har gått en annen vei, tenkt nye tanker, spiralen har spunnet, både opp og ned, hit og dit. Det er alltid årsaker til at noe skjer, på en eller annen måte. Jeg kan ikke si om det er en spesifikk årsak, eller om det er flere sammensatte, mest sannsynlig sistnevnte. Alt som har formet meg til den jeg er, den jeg var, og hele livet, med alt dets innhold er jo med på å forme oss som individer.

Før var mat og kropp veldig vanskelig. Det er det fortsatt, og mange følelser og tanker kavet rundt i meg. Jeg klarte ikke alltid sette ord på følelsene, og tankene var et salig rot, mange av dem kunne jeg si høyt, andre igjen forble usagt. Mange av de samme tankene og følelsene sitter der ennå, men jeg har fått satt litt mer ord på dem, takket være behandling, spesielt tiden på Modum. Nå som jeg i tillegg har sagt mer enn en del av meg ønsket, så er enda flere tanker og følelser i sving. Nå som jeg har lært mer om følelser, så kan jeg sette litt mer ord på dem, som igjen forklarer litt bedre. Det er vel positivt at jeg endelig har fått fortalt dette til behandlere, at det nå er oppe fra graven, samtidig er det en bakside. Medaljen har jo alltid en bakside. Baksiden av denne medaljen er forverring av symptomer. Misbruk av maten, den metoden jeg kjenner best til, den som er enklest for meg å bruke når det røyner på. Når det kjennes ut som jeg skal kveles, når de kjennes ut som følelsene skal drepe meg, sakte men sikkert. I følge skjemaene jeg fyllte ut på Modum når jeg var der nå, så hadde depresjonen min økt noe, jeg er i grenseland mellom mild og moderat, så jeg må være litt obs. Behandleren min sa at det er naturlig nå som jeg har delt vanskelige ting, og at det mest sannsynlig er forbigående, jeg håper det.

Veldig mange av dere som leser bloggen min har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg inspirer og motivere dere i deres kamp. Forstå meg rett, jeg blir veldig glad for å lese at det jeg skriver kan hjelpe dere på en eller annen måte, at dere våger å stå i deres kamp. Når det derimot stormer som verst i meg, når jeg gang på gang faller tilbake i min destruktive verden, så føler jeg meg ikke som en inspirasjon på noen som helst måte. «De skulle bare visst hvor mye jeg egentlig sliter, hvor tøffe dagene min kan være til tider. Hvor vanskelig jeg synes det kan være å holde ut, hvor langt nedi gjørma jeg føler at jeg kaver når det står på som verst» Selv om jeg deler mye her, så deler jeg selvsagt ikke alt. Jeg vil helst unngå å trigge noen på noen som helst måte. Det er ikke intensjonen med bloggen min. Jeg føler meg som en løgner av og til, fordi jeg ikke klarer alt dere kanskje tror jeg klarer. Jeg vet at jeg har klart mye, at jeg har tatt mange skritt i riktig retning, men samtidig er jeg redd for at dere skal tro jeg klarer enda mer. Jeg forteller jo hva jeg har fått til, jeg forteller ikke alltid hva jeg ikke har fått til, men det er heller ikke meningen. Jeg vet også at jeg ikke kan klare alt på en gang, at jeg må ta ett skritt om gangen, en dag av gangen, men jeg skulle ønske jeg klarte mer. At det ikke skulle vært så vanskelig. Det er vel snakk om å ikke sette listen så altfor høyt..

Jeg vet også at mange av dere vet hvor vanskelig det er å gå den friske veien, at det er vanlig med tilbakeskritt. Jeg er nok bare altfor dårlig til å gi meg selv creds for det jeg får til, og dermed klarer jeg heller ikke å skjønne hvordan jeg kan inspirere og motivere andre. Når jeg fortsatt har langt igjen å gå. Men igjen, jeg blir glad for å lese at dere blir inspirert. Jeg håper virkelig at alle dere som faktisk har blitt inspirert og motivert klarer å fortsette å stå på i deres egen kamp. Selv om jeg har vanskelig for å gi meg selv ros, ikke alltid har troen på meg selv, så har jeg troen på dere. Stå på tøffe mennesker. Og tusen takk for alle fine tilbakemeldinger dere gir meg, at dere har troen på meg når jeg selv ikke klarer å ha det.

MÅ man tilgi andre?

Trenger man å tilgi overgripere? Trenger man å tilgi noen som har såret en hardt og brutalt? Noen som har tråkket over dine grenser på noen måte? Noen som har fått deg med på noe du ikke ville? Noe som har gitt deg konsekvenser i ettertid. Noen som sviktet deg når du trengte det som mest? Noen som har ødelagt noe i deg? man tilgi andre?

Det er sikkert individuelt hva man har behov for å legge lokk på, for å komme seg videre.  Jeg tror ikke alle trenger å måtte tilgi andre, men å kunne tilgi seg selv i første omgang. Sånn føler jeg det nå. I forhold til mine traumer. Jeg føler ikke et behov for å tilgi andre, men å heller, etterhvert, kunne klare å tilgi meg selv, som min behandler på Modum mener jeg må gjøre. Ikke akseptere det jeg har opplevd, men godta at fortid er fortid, og den kan jeg ikke gjøre noe med. Det er jeg fullstendig klar over, selv om jeg selvsagt skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og gjort noen endringer. Mange endringer. Men det kan jeg ikke, det er som det er, livet mitt ble som det ble. Oppgaven nå blir å komme videre, på en eller annen måte.

Jeg aner ikke hva jeg har foran meg, kanskje like greit at jeg ikke vet det. Nå er det, om mulig, enda mer kaotisk inni meg. Det koker og bobler, tankene drar meg ned i dragsuget. Å komme hjem hjalp ikke det grann, alt forverres her. Det er flere faktorer som er med på å gjør ting vanskeligere her hjemme, men jeg ønsker ikke gå inn på det her. Spiseforstyrrelsen brøler av full makt, tankene forsterkes, den prøver å viske ut de fornuftige tankene. Noen ganger så virker det som at alt jeg har lært siden oktober er som blåst vekk. Lagt vekk, pakket inn.

Etter at jeg fortalte hemmeligheten min, så har det ballet på seg, dratt med seg andre ting til overflaten. Kanskje gitt meg noen forklaringer. Jeg har reflektert mye, kan det være sånn? Var det slik? Var det derfor? Hva? Hvordan? Hvorfor? Har det en sammenheng? Vel, alt har jo en sammenheng, det ene henger sammen med det andre, som fletter inn det tredje som smyger seg sammen med det fjerde osv osv. Cause and effect. Tenk om, tenk om, det gikk an å gå tilbake å endre på hendelser i livet, jeg hadde ville endret på ganske mye. Samtidig så hadde jo ikke det ført meg dit jeg er i dag heller. Men kanskje hadde det vært en god ting å gått en annen vei, for lenge siden?

Jeg må visst jobbe med å tilgi meg selv, jeg klarer det ikke nå, men kanskje en dag. Det holder i massevis for meg, at tilgivelsen går til meg selv. Det er kun det behovet jeg trenger. Og kanskje, kanskje, klarer jeg å få det til en dag, bare ikke be meg om noe mer nå.

 

Første samtale er over.

Snart er programmet for første dag over, de to neste måltidene står selvsagt igjen, men sånn utenom det er det ikke mer i dag. I grunnen synes jeg det har vært nok for i dag, så det er greit at det ikke er mer nå. Som jeg skrev i går så er det veldig koselig å treffe igjen alle sammen. Det var digg å kunne slenge i sofaen, og bare sitte der sammen og se tv. Som vanlig var jeg en av de som satt lengst opp, sånn var det gjennom hele hovedoppholdet også..Men jeg var ikke alene da, ble sittende å prate en del med hun ene fra gruppen. En fin samtale om litt vanskelige ting. Jeg var spent på om jeg kom til å få sove her, for jeg slet jo sånn med søvnen her sist, og jeg sliter jo sånn generelt på det området også. Jeg ble liggende å vri meg en stund, men sovnet heldigvis til slutt. Uvant å sove i den harde sengen her igjen..enkelseng er det også, så har ikke så stor plass til å snu og vri på heller.

Jeg ropte ikke akkurat hurra da klokken ringte i morges, men jeg kom meg hvertfall opp. Frokosten gikk greit, og det var kjekt å kunne sitte så mange sammen igjen. En times tid etter frokosten var det gruppetime hvor vi fortalte om hvordan det hadde gått hjemme siden januar. Kjekt å få en oppdatering fra alle sammen, for jeg var jo spent på hvordan  det hadde gått med dem alle. Vi får nå faktisk spise alle måltidene vår i den store spisesalen her, den som er felles for alle her på huset. Dvs at vi kan velge selv hva vi vil spise. Jeg kjenner at det hjelper meg veldig, for jeg har gruet meg til 4 store måltider her. Hjemme så kjører jeg løpet annerledes, ikke så store måltider, men heller flere små. Jeg vurderer å redusere litt på noen av måltidene, og heller legge til en senkvelds, da tror jeg det vil bli litt lettere for meg å få til maten igjen her også.

Etter lunsjen hadde vi en ny gruppetime hvor vi skulle sette opp målsettinger for dette oppholdet. Jeg hadde seriøst ikke tenkt helt over den biten, fordi jeg i første omgang har som oppgave/ mål, kall det hva du vil, å prate om denne hemmeligheten min, å få jobbe med den. Samtidig så blir det da å få til maten på en måte som gjør at jeg fikser disse to ukene her, på en måte som gjør at det ikke ødelegger igjen for meg. Når det kommer til treningen, så blir fokuset på å fortsette å ha to treningsfrie dager i løpet av uken. Det skal gå greit, for det har jeg jo også klart i de månedene jeg har vært hjemme nå. Treningen vil jo heller ikke bli helt likt som hjemme, for treningsrommet her har ikke akkurat så mange fasiliteter, for å si det sånn. Men det vil fortsatt være styrketrening som står i fokus. Og selvsagt blir det noen gåturer i skogen her, det har jeg virkelig savnet. Så det blir fint.

Det vanskeligste i dag har faktisk vært samtalen jeg hadde etter gruppetimen. Jeg har hatt time med presten her, hvor jeg har fortalt historien jeg har vanskelig for å prate om, og temaet handler om skyld og skam. Det gikk forsåvidt greit å prate om det, men samtidig er det vanskelig. Mye følelser dukker opp, så selv om det var fint å prate med han, så ble det veldig emosjonelt. Jeg har min første time med terapeuten min først i morgen, så han var jo den første jeg pratet med her. Hun vet jo historien, så jeg slipper jo å fortelle den til henne, men det blir jo å prate om det. Til presten måtte jeg jo fortelle alt. Han var utrolig fin å prate med, det hadde jeg jo fått høre av andre som hadde pratet med han også, så jeg visste jo egentlig hva jeg gikk til, men man vet jo aldri likevel. Jeg fikk hvertfall bekreftet hvor fint det faktisk var. Veldig behagelig, han viste mye empati og forståelse. Selv om jeg selv, her og nå, har vanskelig for å se at det å prate om dette skal gjøre det bedre for meg etterhvert, så sa han at han trodde det var mulig. Jeg vet jo inners inne at det er mulig, jeg har bare vanskelig for å tro det. Jeg har en ny avtale med han neste uke, noe jeg snes er veldig fint.

Edit: Nå er middagen over, og det gikk helt fint. Jeg følger ikke kostplanen slavisk, men spiste sånn at jeg fikk det til. Jeg tror dette skal gå bra. Et annet mål jeg har med oppholdet her, selv om jeg ikke tok det opp, er selvsagt det å prøve å være oppkastfri. Jeg har jo erfart at det er lettere å få det til her, men det igjen betyr jo ikke at trangen kanskje ikke vil dukke opp. Jeg må fortsette å huske på å ta en dag av gangen.

Hemmeligheten # 3

Jeg har brukt mange mange år på å fordøye hemmeligheten jeg aldri har delt med noen, prøvd å slette den fra minnet, skjøvet den vekk så snart den har dukket opp, forbannet meg selv opp og ned i mente, lovet dyrt og hellig på å aldri fortelle det til noen, noen gang. Den tanken endret seg litt mens jeg var på Modum, fordi noen sa noe. Det fikk meg til å ville prate med en person, men muligheten kom liksom aldri, fordi dette var så sent i oppholdet. Ikke hadde jeg fått særlig tid til å prate med behandleren min om det heller, fordi behandlingstiden snart var ferdig. Så det ble til at jeg holdt kjeft, og fortsatte å holde på den for meg selv. Men tanken på å dele den var satt i gang, og helt siden januar tenkte jeg den tanken, skulle jeg høre med behandleren min på Modum om jeg kunne fortelle det via mail? Det er jo gjerne sånn at det er enklere å forklare ting når man slipper å sitte face to face med menneske man snakke med, hvertfall når det gjelder vanskelige ting. Jeg følte det hvertfall sånn med behandleren min her, og jeg hadde jo heller ikke noe navn på hemmeligheten, noe som gjorde det enda vanskeligere. Det tok meg 3 måneder fra tanken om å fortelle det kom, til jeg faktisk klarte å få skrevet det ned og sendt det avgårde. Det var vanskelig å skrive det ned, for det var så mye i historien som måtte med, og jeg ble også på den måten satt tilbake i tid, til det jeg opplevde. Jeg fikk sendt det avgårde, med hjertet i halsen, litt anger, men samtidig også litt lettet fordi den nå endelig var fortalt. Noen som hadde erfaring skulle lese den.

Tilbakemelding jeg fikk fikk fram tårer, og en enorm lettelse. At jeg ble trodd, at hun har hørt mange lignende historier før, at hun satte et navn på det. Det gjør at jeg nå har et utgangspunkt når jeg må inn på historien igjen. Hennes tilbakemelding gjorde at jeg bestemte meg for å også sende mail til min behandler, at han fikk lese akkurat det samme som hun fikk. Det var like vanskelig å sende den til han, fordi jeg måtte treffe han ansikt til ansikt en uke senere, og på grunn av at jeg har gått hos han i 3 år uten å fortalt dette her. Jeg har fortalt noe, bruddstykker, men ikke det jeg skrev om.

I dag hadde jeg time hos behandleren min igjen, første time etter at mailen var sendt. Jeg ante ikke om han hadde rukket å lese det, fordi han også, vedsiden av å være behandler, har en annen stilling, og har mye å gjøre. Jeg håpet han hadde lest det, men regnet egentlig med at han ikke hadde gjort det. Jeg gruet meg veldig til timen, for jeg visste jo at det ville bli temaet uansett. Jeg var der 10 minutter før timen, hadde kjøpt meg en kopp kaffe, og satt med musikk i ørene og ristet med beina. Uro, uro, uro. Hjertet i halsen, kriblingen i magen, men det var ikke sommerfugler. Klokken tikket og gikk, 5 over to, 10 over to, kvart over to, og ingen behandler. Jeg sjekket mobilen for å se om jeg hadde fått en melding om at timen var utsatt eller avlyst av en eller annen grunn, men nei, ingenting. Så kom en som satt i resepsjonen og sa at han var i et møte som hadde gått over tiden, og om jeg kunne vente til halv tre, eller få ny time. Jeg ventet. Det positive var at jeg fikk litt ekstra tid på roe nervene litt, det negative var at jeg samtidig fikk mer tid til å grue meg på. Han kom hvertfall til kl. halv tre.

Som ventet hadde han ikke fått tid til å lese mailen. Han hadde begynt tidligere i dag, men så kom dette møtet han måtte i. Jeg ble litt frustrert og oppgitt. Han spurte om jeg kunne fortelle historien, at det kanskje var litt lettere nå som jeg alt hadde fortalt den en gang. Jeg tenkte bare «nei, nei, nei, nei!!!!» Jeg klarte ikke helt å begynne, men på en måte kom vi inn på noe, han innledet med noe som var på riktig spor, at det han sa var i den gaten historien lå i. Jeg fortalte litt generelt om mine reaksjonsmønstre i lignende situasjoner jeg har vært i, min utagering osv. Og sakte men sikkert dreide samtalen seg inn på historien. Han lot meg snakke, uten å avbryte, men kom med noen innspill innimellom. Noe i meg hadde lyst til å bare lukke munn og si «eeh, ja..» og stoppe der. Det ble noen pauser her og der hvor jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle gå videre, om jeg skulle tørre å sette ord på det, fortelle mer. Da det verste kom, så stoppet det opp litt for meg, blikket var festet på himmelen og trærne utenfor vinduet, på lapper på datamaskinen hans, pepsi flaksen som har stått i vinduet i alle årene jeg har gått hos han, uten at jeg har visst hvorfor den står i vinduet. Jeg bet meg i leppa, presset tunga mot tennene, bet sammen kjeven. Ordene ville ikke ut.

Så fortalte jeg det. Nesten. Jeg håpet han skulle skjønne hva jeg tenkte og mente, men han spurte. Og jeg sa ordene. Han fortalte meg også en liten historie fra sitt privatliv, og han sa noe som gjorde det hele litt lettere for meg. Reaksjonen jeg hadde vært så redd for, reaksjonen på historien, den uteble. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så redd for å fortelle det, for alt han ga meg tilbake stemte, traff spikeren på hodet, sa at det jeg kjente og følte på var vanlige reaksjoner. Han spurte hva behandleren min på Modum hadde anbefalt, eller gitt tilbakemelding, og jeg nevnte behandlingsformen mentalisering. «Jeg skulle akkurat til å si det samme» sa han. Den nye behandleren jeg får fra 14. mai driver visst litt med den type behandling, så selv om jeg synes det er trist å miste behandleren jeg har nå, så er det hvertfall positivt at jeg  får en behandler som driver den type behandling jeg nå kanskje trenger framover.

Jeg fikk ny time neste uke, en siste time før Modum. Vi kommer vel til å snakke mer om dette da, selv om jeg fikk snakket mye om det i dag. Jeg satt nesten i to timer, så fikk sagt en god del på den tiden. Så blir det 9 timer totalt med behandler på Modum, sånn ca., og en samtale med presten der. Etter det er det 2 uker til ny behandler, så jeg kommer til å be om en time med behandleren i uken mellom der, en aller siste time. Jeg er spent på hvordan behandlingen vil gå framover, for det blir jo litt nytt terreng å bevege seg inn i, samtidig som at noe av det er litt kjent. Spent på om det vil hjelpe, om situasjonen jeg står i nå vil bli bedre. Akkurat nå føles det som jeg svever litt i løse luftet. Jeg kan nesten ikke fatte at jeg nå faktisk har klart å fortelle hemmeligheten muntlig, når jeg syntes det var vanskelig å skrive den. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men jeg er lettet over måten behandleren min ga meg tilbakemelding på. At selv om jeg syntes det var veldig vanskelig, så hadde jeg egentlig ikke noe å frykte. Og nå har jeg facet den frykten, og overlevd.

 

Hemmeligheten er løs, del to.

Jeg har ikke for vane å skrive to blogginnlegg pr. dag, men jeg tenkte at jeg bare måtte dele fortsettelsen av forrige innlegg med dere, siden jeg fortalte steget jeg tok i natt med dere i første omgang. Jeg skrev historien til henne som et dokument, fordi det var så mye å skrive. Det kom på hele 6 maskinskrevne sider, tettpakket med skrift. Evigmange forklaringer, hoppet litt hit og dit, men følte hvertfall at det måtte bli sånn. At så mye trengtes å bli forklart, for at hovedingrediensen skulle bli forståelig, om jeg kan si det sånn. Jeg håpet bare at hun klarte å henge med i historien, at det liksom kunne forklare litt, gi mening. Jeg var som sagt usikker på om jeg i det hele tatt skulle trykke «send» på mailen med vedlegget. Jeg måtte jo skrive en liten advarsel i mailen også, at det kom til en bli en lang historie. Og jeg egentlig litt usikker på om vedlegget i det hele tatt ville henge med. Jeg sa at om det ikke kunne åpnes, at det kanskje da var meningen at det aldri skulle leses. Jeg visste heller ikke når jeg ville få en tilbakemelding, så jeg la meg egentlig litt sånn med hjerte i halsen.

Jeg fikk tilbakemelding allerede rundt kl. 08 i morges, 4 timer etter at jeg sendte det. Tenk på det, hun brukte en lørdagsmorgen på å ta seg tid til å lese, og svare. Er hun ikke fantastisk bare av den grunnen? For meg er hun dobbelfantastisk. Vi har mailet litt fram og tilbake i dag, og som jeg sånn egentlig innerst inne visste, så var tilbakemeldingen way over the top. Det dukket opp noen tårer av lettelse og glede av den første mailen jeg fikk. Skjønt vedlegget var faktisk ikke mulig å åpnes, så jeg måtte sende det på nytt i et annet format. Jeg vil ikke dele alt hun skrev til meg, men noe kan jeg dele med dere.

Jeg sliter som sagt mye med skyld og skam i forhold til det jeg skrev, noe som fører til selvhat også, at jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for det som skjedde, til tross for at det er mange år siden nå. Det første hun skriver til meg er : «Kjære Laila: tilgi deg selv! Jobb med å utvikle selvmedfølelse og selvempati. Det kan du gjøre med terapeuten din, uten at han trenger å vite hva det dreier seg om, om du ikke er klar for å fortelle det ennå. (………) Vi prater mer når du kommer, ikke gru deg. Vær så snill. Det er modig at du tar hull på det. Veien videre vil kanske etterhvert bli bedre. Det som er åpent, går det an å gjøre noe med. Klem fra xx»   Hun nevner også her et par behandlingsmetoder, uten at jeg vil gå inn på det.  Jeg får 3 samtaler med henne når jeg kommer til Modum, så hun skrev at vi får bruke dem effektivt. Jeg trenger vel ikke understreke at jeg gruer meg, selv om hun sier at jeg ikke må gjøre det. Vel, den følelsen er jo der likevel, for det er ikke akkurat så veldig hyggelig å prate om dette. Men jeg jo hvor fin hun er å prate med, så det går vel bra. Hun fikk en forklaring nå, fordi hun følte at hun ikke fikk helt tak på alt når jeg var på Modum, at det var noe jeg ikke ville dele. Nå skjønte hun litt mer. Og hun takket for tillitten ved at jeg fortalte.

Hun skriver flere tilbakemeldinger, men jeg ønsker som sagt ikke å skrive dem her, for det vil på en måte avslør mer enn jeg er villig til å dele. Men sa at hun kunne ordne med en samtale med prestenpå Modum, også et fantastisk fint menneske. Da vi hadde pårørendeuke, så hadde han en samling med oss alle, hvor han snakket om nettopp skyld og skam. Som han sa, alle kan komme til han, han forventer ikke at folk bare skal komme med ting som har med religion å gjøre. Han ønsker å ta imot folk og deres problemer som medmenneske for de som ønsker å prate. Jeg sa at hun kunne sette opp en samtale. Tror det kan bli fint, men også skummelt. Selv om han har mye erfaring på det området.

Men jeg har enda en ting å fortelle dere. Jeg fatter ikke at jeg gjorde det engang jeg. Sånn litt ut på dagen i dag, så bestemte jeg meg pokker for å sende det til behandleren min her også. Hele dokumentet, med mailene mellom min Modum-terapeut og meg. Stakkars mann, blir mye lesing. Men kanskje vil han også få noen svar, jeg vet ikke. Jeg har hatt dårlig samvittighet for ikke å fortalt noe til han, men som XX nevner i mailen, det er helt opp til meg hvem jeg vil fortelle det til, og når. En behandler ikke vite alt for å behandle en pasient, selv om det selvsagt hadde vært det optimale. Det som er dumt nå da, er at jeg kun får noen få timer til med behandleren min her. Jeg har time dagen etter påska er over, så kanskje en time uken etter der igjen? Så er det Modum i 2 uker, så en uke til, og uken deretter igjen blir det ny behandler. Så jeg kan få maks 3 timer til med han da. Og nå først, etter 3 år, får han altså vite det. Hærregud. Nå hadde jeg jo virkelig hatt behov for å fortsette hos han. Blir trist å avslutte, men får ikke gjort så mye med det akkurat. Nå skal jeg som sagt ikke tilbake før den 10. april, og siden han har noen arbeidsdager neste uke, så vil jo han da motta denne mailen på mandag.

Mandager, onsdager og fredager treffer vi alltid på hverandre på trening, for vi trener til samme tid da, haha. (Nei, det plager meg ikke det grann), så det kan jo bli litt kleint på mandag da. Å treffe på han der, å vite at han vet, uten at vi kan prate om det før etter påska. Lord. Så nå blir det å grue seg gjennom hele påska til neste samtale. Men jeg overlever jo det, skal jo være sammen med familien, deriblant mine to tantebarn, så blir vel nok å henge fingrene i. Men gruer meg? Ja. Kleint at han får vite det? Oh yes. Men nå har jeg altså trykket «send» for andre gang, til to av mine behandlere, innenfor en periode på 10 timer. Snakk om å utlever seg selv i rekordfart.

Hemmeligheten er løs.

Jeg har nevnt det i flere blogginnlegg tidligere, senest i går. At jeg bærer på en hemmelighet, en mørk historie jeg aldri har fortalt helheten i med noen. Noen vet noe, bruddstykker, fordi de på en eller annen måte var inkludert, men ingen vet alt. Jeg har hatt min kjære behandler i 3 år nå, og jeg har aldri fortalt det til han heller. Jeg har aldri klart det, og vet ikke om jeg vil klare det heller. Vi snakket såvidt om det i timen i går, siden han fikk tilsendt et blogginnlegg av meg, hvor dette såvidt er nevnt, uten at det er essensen i innleget. Han tok det opp, og jeg sa at det ønsker jeg ikke å snakke om. Men vi snakket litt om det likevel, sånn rundt grøten. Jeg forklarte ganske vagt, uten å gå for mye innpå det, ikke sånn at han skulle skjønne hva det dreide seg om. Det handler i bunnen og grunnen om skam og skyld. Og akkurat denne historien finner jeg veldig vanskelig å skulle fortelle. Jeg sa til han at det er et menneske jeg kanskje kan fortelle det til, og det er behandleren jeg hadde på Modum. Fordi hun har erfaring/ utdannelser, på flere områder. Deriblant hva min historie dreier seg om. Jeg har i flere dager gått rundt og tenkt og lurt på om jeg skulle sende henne en mail og spørre om jeg kunne fortelle henne dette. Om hun kunne ta seg tid til det, for hun har jo tross alt en fulltidsjobb og andre pasienter nå. I går fikk jeg sendt avgårde mail for å spørre.

Jeg tenkte jeg skulle sende den avgårde etter timen jeg hadde med behandleren min i går, men glemte selvsagt helt av det da jeg kom hjem. Jeg kom på det i firetiden på ettermiddagen, og tenkte at hun da sikkert var ferdig på jobb, at hun sikkert ikke fikk lest den før på mandag. Men det gikk jo helt fint, så kunne jeg slappe av i noen dager til. Utpå kvelden fikk jeg svar. Jeg mistenker at hun er innom jobbmailen når hun ikke burde jobbe, haha. Jeg fikk hvertfall et positivt svar. Klart jeg kunne sende en mail, eventuelt sende et brev. Ikke tale om at jeg sender noe brev, at ordene skal gå mellom flere menneskehender. Så det ble mail. Det vil si, det ble et dokument i en mail. Det er en omfattende historie, mye som må med, forklaringer. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle begynne, om jeg i det hele tatt fikk ned noe som jeg ville sende avgårde. Men fingrene løp over tastaturet, og det ene ordet tok det andre. Hele historien kunne jeg ikke ta med, for det var mange elementer til jeg kunne ha tatt med, men jeg tok med det viktigste. Jeg fikk med essensen. Hovedingrediensen. Og det kostet meg 6 maskinskrevne sider. En føkkings roman. Historien kunne blitt gitt ut som en fabel, et drama, kanskje det kunne blitt en ny doku-såpe serie på tv. Oppfølgeren til Hotel Cæsar.

Jeg ble sittende en stund får jeg fikk trykt «send» på mailen. Jeg måtte på forhånd advare henne om hvor langt det var. Nå er hvertfall hemmeligheten der ute og svever i world webben. Jeg håper den kommer trygt fram dit den skal. Om ikke vedlegget hengte seg fast i mailen, så kan det kanskje kalles flaks, og bety at det ikke skal deles med noen. Jeg har svært sjeldent flaks. Hun vil nok lese den. Det er for sent å angre på at jeg trykket send, selv om en liten del av likevel angrer. Men kanskje det også er like greit at noen får høre historien, noen som tåler det, noen som ikke lar seg sjokkere så lett. Nå får jeg bare vente med skrekk på et eventuelt svar. Noe jeg helt sikkert vil få. Jeg tviler på at det vil utgjøre noe at noen vet, det vil jo likevel ligge der. Det er ikke sånn at dette hemmer meg, det gjør ikke at sykdommen vil bli mindre, men kanskje jeg likevel vil få noen form for bekreftelse eller svar. Jeg vet ikke, vanskelig å forklare uten å gå inn på det. Og det vil jeg ikke gjøre her.

Kan nesten ikke tro at jeg faktisk har fortalt dette til henne. Jeg har også litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å ta det opp med min behandler her..ooff..men det handler jo ikke om at jeg ikke stoler på han, han har jo taushetsplikt uansett, men ja, det er likevel vanskelig.

Praten rundt grøten.

Da har jeg hatt time med min kjære behandler igjen. Jeg vil si det var en god time. Selv om jeg av og til føler for å gå i strupen på han, så er timene som regel gode. Til tross for at jeg mange ganger har rivd meg i håret fordi han ikke helt har skjønt den spiseforstyrra delen av meg. Men jeg skjønner jo det også, den er jo innviklet. Mye har bedret seg, spesielt timene etter Modum har vært veldig gode. Vi har heldigvis en god kjemi, og jeg liker han som behandler (til tross for en del frustrasjon innimellom så klart, høhø), så det blir rett og slett trist å måtte avslutte samarbeidet i midten av mai, når jeg får en ny behandler. Håper jeg får en like god kjemi med henne. Jeg er veldig åpen og har ikke problemer med å snakke, så det går forhåpentligvis bra.

Jeg sendte en mail til behandleren min, med blogginnlegget «Hva ligger bak symptomene på min spiseforstyrrelse?«. (Som han returnerte med en mail og lurte på om han kunne vise innlegget til sin kollegaer…høm..) Mest fordi jeg ønsket å fortelle om den den tanken som dukket opp, at det kan være en forklaring på hvorfor ting er som de er nå, selv om det også er flere årsaker. Vi snakket litt om dette ut i timen, og han tok selvsagt også opp dette jeg ikke ønsker å prate om. Han lurte på om det var en invitasjon for å prate om det, noe det ikke var. Det passet bare inn å snakke litt rundt det i innlegget. Vi pratet litt om det, sånn rundt grøten, uten at jeg fortalte hva det dreier seg om. Måten jeg forklarte det på var sånn at det kan være hva som helst egentlig. Jeg sa at det kun er en person jeg kanskje kan si noe om det til, fordi denne personen har utdannelse innen det feltet, om jeg kan si det sånn. Jeg fikk hvertfall sagt litt om ulike ting, og synes timen, sånn alt i alt var god. Fikk ny time dagen etter påska er over, og det føles også bra.

Nå er det helg, og jeg skal om noen timer komme meg ned på trening igjen. Tenk at jeg faktisk har hatt to treningsfrie dager allerede denne uka, og kanskje det blir en til i løpet av helgen, uten at jeg skal si det for sikkert. Må se an formen tenker jeg. Men det har gått greit begge de to treningsfrie dagene, sånn med tanke på å likevel ønske å trene. Da har jeg jo treningsdagene å se fram til.

Jeg har ikke orket å raske sammen så mange nøkkelord for søkemotor for denne uken, men her har dere hvertfall noen.

kloakk edderkopp – jeg for min del foretrekker at de holder seg der ja..

det har jeg aldri gjort før så det kan jeg helt sikkert – da burde det jo ikke være noe problem i det hele tatt.

«gikk med støvlene» – Ja, her om dagen så «gikk jeg med støvlene» , helt sykt.

i give up on you – det var jo hyggelig. Takk.

senil vitser – Hmm, husker ikke noen…

hvilken snus passer deg – Nick and Johnny, crushed Ice. Ingen over, ingen vedsiden av.  Et par menn etter min smak.

rumling i magen pga andre mennesker? – Ja det er ikke måte på hvor det tar av i tarmsekken når jeg er rundt folk jeg ikke tåler trynet på..ohoy.

bør man gi gave til behandleren min – mm..jeg har egentlig ingen planer om å gi gave til behandleren din hvertfall..hadde kanskje vært litt sært..?

ser man lik ut i virkeligheten som man ser seg i speilet? – Nei, når jeg ser meg i speilet så ser jeg plutselig en fremmed. Jeg dævver nesten av sjokk hver gang….

våge å gå med hatt – hatt liksom, er ikke det litt sånn..ut da? Jeg er inne jeg.

God fredag de til dere som har orket å lese gjennom dette trøtte innlegget uten å ha krepert rett i søvn og smashet trynet rett i tastaturet.