«Veien hit» av LilleMy.

Nå blir det et innlegg uten meg og mitt her. Jeg har fått tillatelse av en søt og kjær dame til å postet hennes artikkel her. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese gjennom dette her.

VEIEN HIT
Først vil jeg presentere NLP slik at dere kan få en hvis forståelse av hvordan det fungerer.
I korthet er NLP (Nevro Lingvistisk Programmering) læren om hvordan mennesket og hjernen fungerer. NLP erkjenner at mennesket er enestående av natur, og at vi alltid har et mye større potensial enn vi utnytter. NLP er et effektivt verktøy for å skape endringer og positiv utvikling, og kan anvendes på alle områder i livet.
Viktig i NLP er å forholde seg til den ubevisste delen av hjernen og til de store muligheter som ligger der. Ved samspillet mellom det bevisste og ubevisste kan du skape positive endringer for deg selv og andre, og du vil kunne bevege deg fokusert og raskt mot ønskede mål. Coaching er å slippe en persons potensial løs. Det er en forandringsprosess hvor den enkelte (individ, gruppe eller team) hjelpes til å komme videre, men er ansvarlig for sin egen utvikling og suksess. Med NLP kan du bedre mestre relasjoner og kommunikasjonen med andre. Du lærer hvordan du kan fjerne uønsket frykt og tvil, og erstatte dette med motivasjon og selvtillit.

Jeg ønsker å dele min historie for å kunne vise til at det fins muligheter for å komme seg opp og igjennom de vanskeligste hendelser og opplevelser som oppstår i livene våre. For vi alle opplever vel at livet går nedover og oppover fra tid til annen… Jeg ønsker å sette fokus på at bak enhver handling finnes det en positiv årsak, og at strategier og handlingsmønster danner vi ut i fra hva som er til det beste for oss selv. Jeg håper å kunne motivere deg til å se hva som ligger i deg. Hvor uendelig mange muligheter du har, og til å se at om du ønsker å endre på noe så er at mulig.
Jeg har selv opplevd å finne ressurser i meg selv som til syvende og sist førte meg helt hit jeg er i dag og jeg er overbevist om at det er noe alle kan gjøre.
Veien har til tider både vært både stormfull og smertefull, men i dag ca 40 år etter veien startet har jeg det godt.
I LIVET OG MED LIVET

Det startet en natt i april 1972: Jeg meldte min ankomst ca seks uker før tiden og alle ble ganske overrasket, inklusiv meg selv tror jeg. Fram til jeg var tre år husker jeg bare fra bilder og historier som er meg vis og fortalt.
Da jeg var 3-4 år hadde jeg en klar fornemmelse av at jeg ikke opplevde livet slik de fleste andre rundt meg gjorde. Så klart den gangen kunne jeg ikke sette ord på hva spesifikt fikk meg til å føle det slik, men jeg har et klart minne om at jeg var anner-ledes. Jeg likte å synge – turne og danse- noe de fleste på den alderen gjør, men fornemmelsen av at dans og musikk var ekstra viktig for meg ble bare forsterket jo mer jeg gjorde det. Uten at jeg da viste hvorfor. Jeg hadde en ‘Livlig fantasi’ og var over gjennomsnittet aktiv. I dag heter det vist ADHD… Jeg snakket med mine ”usynlige” venner og var mye alene. Når jeg lekte med noen, så var det med biler og gutter

Da jeg var fem år skjedde det en endring i mitt liv… En hendelse jeg med hele min bevissthet opplevde som noe av det vondeste som livet til da hadde gitt meg. Jeg ble misbrukt.
En voksen mann tok noe som ikke var for han å ta. Kroppen min har vel aldri hatt det så vondt, ikke en gang etter flere timers hard dansetrening. Ingenting kan sammenlignes med Den smerten, Den første gangen.
Vel, bortsett fra da jeg i 2010 var med på en Tidslinjeteknikk under utdanningen min som NLP helsecoach/terapeut og oppdaget da Den aller første gangen, da dette startet… Da var jeg tre år.
I mitt bevisste sinn husker jeg bare bruddstykker av mitt liv fra tidsrommet 5-7 år. Og de minnene handler om dans, sang, og noen flotte sommerminner. Jeg husker jeg var mye alene, mye ute i naturen og fant de små øyeblikk så uendelig vakre. Som da en sommerfugl plutselig letter fra en blomst, en lukt av nystekte kaker, andres barns lek i hagene omkring…
Da jeg var fylt sju år husker jeg en ny hendelse, men da bare følelsene, luktene, kvalmen og berøringen. Og at smerten i kroppen var gått over til å være nummen. Som om jeg var delt i to. Hodet gav kroppen beskjed om å gå i dvale. Så forsvant hodet mitt inn i et tomt rom, der ingenting ble lagret. Alt er blankt…

Dans og musikk var og er fortsatt veldig viktig i mitt liv! Dette har vært min redning/overlevelsesteknikk for å bearbeide de vonde hendelsene jeg opplevde. Mange timer, blod, svette og tårer har jeg lagt igjen på parketten for å kunne fungere ”normalt” i livet mitt. Alt som var i meg kom ut i dansen, via musikken som fylte meg. Jeg hadde også andre strategier for å holde følelsene under kontroll… Å holde meg aktiv. Full kalender, ingen tid til hvile. Jeg tror noen ville kalt det Hypomani om jeg hadde fått hjelp den gangen. Og når det var ekstra vanskelig å holde kontroll på tanker og følelser sluttet jeg å spise, og det skjedde på ren autopilot! Sultfølelsen bare forsvant.
Neste gang jeg bevisst husker og kan beskrive med ord er det som skjedde var da jeg var 17 år. Det var en fredag og jeg var akkurat kommet hjem og var i greit humør. Jeg skulle bare slappe av og kose meg den helgen. Etter å ha sittet på rommet en stund går jeg ut og der står han, midt i gangen… Noen hadde glemt å fortelle at han skulle komme på besøk. Jeg husker godt den dag i dag hvordan min kropp først stivnet, så ble jeg nummen, kvalmen kom veltende og hjertet banket hardt i ørene. Inni meg startet skriket, som aldri nådde min munn…. Alle lukter ble forsterket og smerten i kroppen gjorde det umulig for meg å bevege meg vekk fra han. Da han kom mot meg og tok omkring meg var jeg tapt. Jeg befant meg utenfor meg selv og så hvordan han nøt makten han hadde over meg… En klem, en klem som fortalte meg hva jeg hadde i vente denne helgen om jeg ble værende hjemme. Jeg rømte – stakk – uten å si noe til noen.

Fra den dagen da jeg for siste gang var uforberedt på et møte med han gjorde jeg alt jeg evnet og maktet for å glemme, fortrenge og rømme… Den dagen utløste jeg min Diagnose (tror jeg): Post Traumatisk Stress Disorder, men A-Typisk Anorexi. (som jeg fikk i jan 2011)
Den dagen, tror jeg, at diagnosen (Post Traumatisk Stress Disorder og A-typisk Anoreksi, ble utløst). Jeg fikk diagnosene i januar 2011.

Flotte ord… sant!
Jeg fikk vel en form for behandling da på bakgrunn av spiseproblematikken (Anoreksi) en stund etter denne hendelsen… Men da var jeg så inn i min egen verden at jeg tok ingenting til meg. Jeg sluttet etter kort tid i samtaleterapi. Jeg gikk ned og ned i vekt… Dans, jobb, skole og venner var livet! Jeg var vel ca 45-48 kg den gangen, men jeg levde.
Slik gikk årene fram til jeg ble 21 år. Da ble jeg gravid, fødte mitt første barn og gikk inn i en fødselsdepresjon i etterkant. I ren frykt for at datteren min skulle oppleve det samme som meg… Depresjonen utløste anoreksien, og da jeg var 25 år var jeg i full jobb, mor og 36 kg. Veien tilbake fra der var lang, men viljen til å leve var stor. Musikk, dans, tilbud om ny jobb og datteren min. Jeg så på dette som min mulighet til å kjempe, si JA til livet.
Noen år gikk og alt var tilsynelatende rolig. Helt til ulykken skjedde. Jeg møtte en trailer front i front. Året er 2001. Mørbanket og på krykker, kom hele livet fram til da opp til overflaten SMERTENE var nesten ikke til å holde ut, men jeg levde! Jeg hadde så mange måter å takle livets hendelser på at jeg gikk over på den teknikken som funket best der og da. Fyll kalenderen, og se deg aldri tilbake. Du skal ikke den veien! Overse og overdøve smertene. Ta en pille og kjør på. Vekten gikk ned, og aktivitetene opp.

Da jeg i 2003 på nytt ble gravid var jeg lykkelig. For å få en pust i bakken. Vekten gikk opp og jeg var normalvektig 58 kg da min sønn kom sent dette året. Kun kort tid etter ble jeg gravid igjen og livet snudde seg på nytt. Jeg hadde ikke overskudd, og da min datter ble født 15 mnd etter sin bror hadde jeg slike smerter i kroppen at trapper og bakker måtte gås baklengs. Alt dette ble overskygget av ekstrem aktivitet. To-tre jobber, tre barn, og alt det som hører familielivet til.

VENDEPUNKTET
Vendepunktet kom da jeg i 2008 kjempet meg til en hofteoperasjon, for det jeg fikk høre var bekkenløsning var egentlig Avaskulær Nekrose, og hoftekulene mine var blitt innhule, benstrukturen var borte.
2009 – smertene var like sterke og jeg fikk på nytt kranglet meg til en ny operasjon. Denne gangen en protese. Men jeg fikk disse ordene på kjøpet: Husk du kan komme til å sitte i rullestol når du er 60! Fysikalsk behandling og mye egenvilje førte til at jeg kom meg fort. SMERTEFRI, som jeg endelig var blitt! Fysisk vel og merke.. Og da jeg fikk grei beskjed om å omskolere meg kom nedturen. Jeg som var så god på det jeg kunne. Jeg var 36 år og tenkte… Nei nå… Hva kan jeg bli?

Via noen venner fant jeg NLP og fikk mye god innføring i hva NLP er og tenkte: Wenche du har fått en ny mulighet til å leve! Og tanken på at når en dør lukkes så åpnes en ny ble veldig virkelig da.

I løpet med NAV og skole og det å ta grep om mitt liv falt alt sammen. Jeg ble SYK! Syk for første gang og trengte hjelp. Da vekten var nede i 49 kg ble jeg reddet, og hjulpet opp via gode nære mennesker.

Læreren min, medelevene mine, et par gode venner og min lege. Jeg var så sliten så sliten, men igjen… skolen ble da mitt halmstrå fordi: Det jeg hadde lært og fått muligheten til å forløse der var uvurderlig for meg. Jeg så en ny mulighet til å få et liv.
Et liv jeg kunne leve. Ikke bare eksistere. Det skulle ta 22 år før jeg fikk diagnosen… PTSD-ATA og startet i behandling. Men jeg er takknemlig, jeg er glad for min diagnose.
Det gav meg forklaring på mangt og mye, og det gav meg noe å jobbe for/mot, alt ettersom man velger å si det. Siden jeg fortsatt er her og kan fortelle om dette:

VEIEN HIT:

Jeg anser meg selv som frisk. For jeg vet at en diagnose er ikke hvem jeg ER, jeg ER ikke min diagnose. Jeg ER så utrolig mye mer. Jeg ER et menneske med kunnskap i overlevelse og beskyttelses teknikker. Jeg ER et menneske med erfaringer, ressurser og evner. Jeg ER et menneske med et inderlig ønske om å hjelpe og støtte andre på sin Vei. Jeg VET at uansett hva jeg tror jeg ER, så ER jeg så mye MER. Jeg VET at jeg har de ressurser jeg trenger for å komme dit jeg vil. Jeg VET at hvis noe ikke virker… Prøv noe annet. Og jeg VET at alt dette har Du også. Alt dette kan DU også. Men bare DU kan endre på deg og ditt. Kan JEG kan DU.

*Det er min overbevisning*
*Feel the fear, ad do it anyway* (Susan Jefferson)

Dette er min historie og jeg har en formening om at andre kanskje kan få en liten dytt til å finne sin vei til et friskere liv, at det nytter å finne sin(e) halmstrå for å finne tilbake til livet. Jeg er i dag 40 år, og har fortsatt noen begrensninger og overbevisninger å overvinne, men jeg vet at ved å ta et steg om gangen vil jeg nå helt fram, få oppfylt noen av mine drømmer og kanskje, kanskje en dag klarer jeg å bestå sertifiseringen som NLP Helsecoach/terapeut.

Tusen takk for at jeg fikk dele dette fine Wenche ♥

Advertisements

11 thoughts on “«Veien hit» av LilleMy.

  1. Utrolig sterke ord som gir inntrykk og som får meg til å tenke… Takk for at du delte de Laila inntak!! Og ja, det vet jo tross alt hva de driver med, samt at de garantert har mer enn nok erfaring. Må ha det i bakhodet når jeg skal treffe de!! Thanks for reminding me :))
    Klem søte jenta mi ❤

    • Vet ikke hva som skjedde… Men kommentaren delte seg opp litt…haha Her kommer det jeg skrev:
      Utrolig sterke ord som gir inntrykk og som får meg til å tenke… Takk for at du delte de Laila inntak!! Og ja, det vet jo tross alt hva de driver med, samt at de garantert har mer enn nok erfaring. Må ha det i bakhodet når jeg skal treffe de!! Thanks for reminding me :))
      Klem søte jenta mi ❤

      • Hmmm, jeg gir opp 😉 Postet på nytt igjen, men det ble publisert helt annerledes… Anyway forsøker for siste gang…haha ❤

        Svar: Utrolig sterke ord som gir inntrykk og som får meg til å tenke… Takk for at du delte de Laila ❤
        Ja, jeg skal kvinne meg opp (vanvittig bra sagt) slik at jeg klarer å være helt ærlig i samtalen!!!
        Jeg ble veldig glad for at de nå har valgt å ha en samtale med meg også, det er jo som sagt ett skritt i riktig retning; inntak!! Og ja, det vet jo tross alt hva de driver med, samt at de garantert har mer enn nok erfaring. Må ha det i bakhodet når jeg skal treffe de!! Thanks for reminding me :))
        Klem søte jenta mi ❤

  2. Takk for at Lille My og du delte dette. Vond historie,men med så mye styrke og håp!! Alt som kan hjelpe er bra. Det å finne egen styrke er en krevende prosess. Men vi har det jo i oss,for vi har overlevd og fortsetter å kjempe ❤

  3. Tusen takk til både Lille My og du, som delte dette! ❤
    Sterk historie med mye håp.
    Jeg fikk frysninger av å lese avsnittet under "Veien hit"… De ordene vil jeg lagre, og minne meg selv, og andre på. Så fint skrevet.
    Igjen – takk ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s