Kan skammen reduseres i form av selvdestruktive handlinger?

Det dukker stadig opp nye tanker i hodet når jeg blir sittende å reflektere og fundere. Tanker jeg kanskje egentlig har sneiet borti tidligere, men som like fort har blåst bort fra bevisstheten igjen. Tanker jeg har tenkt, men ikke funnet troverdig, fordi slik eller sånn, fordi det ikke har kunnet vært så enkelt, eller fordi det ikke stemmer overens med tidspunkt, alvorlighetsgrad eller trolighet. Jeg har i det siste begynt å fundere over visse ting fra tiden rundt da min spiseforstyrrelse begynte å utvikle seg. Ting som jeg ikke har vektlagt så mye tidligere, som likevel kan ha vært med på å utløse det, eller i det minste forsterket det, samtidig som at det lå noe annet der fra før av. Jeg har revurdert hendelser, funnet igjen små fragmenter som jeg alltid har sett på som lite betydningsfulle. Selv om jeg i utgangspunktet vet at det ikke trenger å være store og vanskelige hendelser som nødvendigvis utløser en psykisk lidelse. Det kan være noe så «enkelt» som en kjærlighetssorg, et brudd, en tillit som ble brutt, et svik, en sårende kommentar o.l. Det trenger ikke nødvendigvis være så stort og innviklet. Er man en sårbar sjel, så trenger det ikke være så mye som velter selvtillitten.

Jeg har revurdert, lurt, gransket, reflektert, stilt meg selv spørsmål. Kan det likevel være så «enkelt»? Kan det likevel ha vært det?Behandleren min har flere ganger sagt, og det vet jeg selv også, at det ikke alltid er så viktig å finne årsaken(e), men heller nøste opp i det som gjør at sykdommen fortsatt har så stor plass, hva som utløser symptomene for hver gang, hvilke løsninger man kan finne for å redusere/ fjerne symptombruken. Finne andre måter å mestre på, enn å bruke, for min del, overspising og oppkast, og tidligere fastet, overdrevet trening, selvskadet i en liten periode, + en del andre strategier som der og da føltes «nødvendig» for å holde ut. Å være løsningsfokusert kan i manges situasjoner være den viktigste formen for behandling, uten nødvendigvis å måtte granske årsakene opp og ned i mente. For andre igjen, må det nettopp til, finne årsakene, for å bearbeide dem skikkelig, ta det vonde ved roten, og rive det opp, prate om det, for så å finne løsninger. Ulike behandlingsmetoder må brukes, ikke alt fungerer like godt for alle.

I gårkveld kom nye tanker oppi hodet mitt. Jeg har flere ganger fått spørsmålet om hvorfor det er så vanskelig for meg å gå opp i vekt, at kroppen blir større. Jeg har som regel besvart det spørsmålet med at jeg ikke liker kroppen, at jeg ikke liker å være så stor. Da jeg var på Modum, og akkurat hadde en veing, og vekten hadde gått opp, så gikk jeg en tur med en av de andre jentene, som også hadde hatt litt vektoppgang den mandagen. Hun sa noe som jeg også følte, men aldri egentlig aldri har satt ord på på samme måte. «Jo mer jeg går opp i vekt, jo mindre verdt føler jeg meg» Ordene hennes stemte så altfor godt for min del også, det var, og er tildels sånn ennå, akkurat sånn det føles. Og skam. Jeg følte i mange år skam ved å la noen andre få vite at jeg hadde bulimi, at jeg kastet opp frivillig. Å kaste opp er noe veldig mange synes er ekkelt, og mange skjønner ikke at noen kan få seg til å kaste opp frivillig. Jeg kan godt forstå den tankegangen. Det verste jeg vet selv, er faktisk å kaste opp, så lenge det er ufrivillig. Å oppleve at andre kaster opp er også skikkelig ekkelt. Da brekker jeg meg. Å kaste opp frivillig har nå vært en stod del av livet mitt, og tragisk nok kan jeg si at det oppleves «naturlig» for meg, noe som kan oppfattes rart fra noen, men forståelig for andre igjen.

Tilbake til tanken som dukket opp i går. Jeg tenkte, Kan det være sånn at ønsket om å gå ned i vekt, bli mindre fysisk, kan oppleves på den måten at skammen, i takt med en vektnedgang, reduseres i styrke? At når jeg tidligere selvskadet i en periode, fjernet skammen inni meg, ved å fjerne smerten innvendig til å bli en smerte unnvendig? At de som ruser seg på en eller annet måte reduserer skammen, med å flykte fra den? Nå kan jeg jo kun fokusere på min sykdom, og min opplevelse, bulimien, hvor mat, kropp og vekt er hovedfokuset. Derfor blir tanken om vektnedgang her spørsmålet. Jo mindre det er av meg, fysisk, jo mindre vil også skammen inni meg reduseres i takt med kroppsstørrelsen. Selv om dette er et spørsmål som dukket opp i tankene mine, så kan det faktisk oppleves sånn, at det kanskje er naturlig at det blir, eller oppleves sånn? At jo større plass jeg tar fysisk, med en større kropp, jo mer vil også skammen romme i meg. Her mener jeg nå altså den historien hvor jeg for første gang på mange år endelig klarte å dele med mine behandlere, ikke bulimien i seg selv, for den skammen har blitt redusert kraftig med årene, men kanskje den kan være en sannhet for andre som fortsatt sliter med å føle skam over sin spiseforstyrrelse, som fortsatt har problemer med å dele sin sykdom med andre? Jeg vet ikke om dette kan stemme for andre, det er bare tanker jeg nå har gjort meg. Jeg hadde ikke akkurat disse tankene da jeg selv følte skammen som verst over å ha bulimi, så jeg klarer ikke helt å kjenne etter om det kunne stemme, men det er godt mulig at jeg også følte det sånn da, uten at jeg da klarte å formulere på den måten. Jeg hadde jo også da den historien med meg, som i mange år har ligget der og ulmet, og aldri har turt å formidle til noen andre. Det føles på en måte «riktig» for meg å tenke at det er sånn, hvertfall nå, samtidig så vet jeg ikke helt om det faktisk er en fornuftig tanke, at det kan tenkes sånn. Jeg kommer hvertfall til å ta opp dette med min behandler her i første omgang, og sikkert også med min behandler når jeg skal tilbake til Modum. Så da får jeg høre hva de tenker og mener rundt det, om andre pasienter de har hatt kanskje har tenkt noe lignende, at jeg ikke er den eneste som har tenkt sånn. Kanskje føler noen av dere som leser også sånn, uten at dere nødvendigvis har fått tak på  tanken? Kanskje har dere også fått tak på tanken?

Advertisements

18 thoughts on “Kan skammen reduseres i form av selvdestruktive handlinger?

  1. Selv om det er flere faktorer som ligger i bunn, så kan jeg kjenne meg igjen i det du skriver her…Det med å ha noe utvendig, noe «konkret» har ihvertfall betydd mye for meg+det du sier om at når man blir mindre så kan man få en følelse av at det blir av feks skam også(for min del tror jeg det er det at jeg føler at jo mindre det er av meg, jo mindre blir det også av negative sidene av meg som jeg ikke liker/takler)

  2. Hadde skrevet en lang kommentar men så forsvant den..IRRITERENDE. Men jeg kjenner meg ihvertfall igjen…Men for min del er det ikke bare snakk om å krympe, men generelt bare alle de negative sidene ved meg selv som jeg føler jeg ikke takler.

    • Ja, det er det jo for meg også, men i dette innlegget tar jeg for meg den deler om å krympe..men det igjen er jo bare en bit av hele kaka..

  3. Hmmm tøft tema, merker jeg forsvinner litt mens jeg leser.. Skammen er grusom, den er vel den værste synes jeg.. Dette innlegget blir også et jeg kan sitte å tenke på og filosofere litt over .. 🙂

    *klemmer* ❤ ❤

  4. Jeg kjenner godt på det du skriver her ja. For meg handlet bulimien bokstavelig talt om å «rense ut». Traumevirkninger fra barndommen gjorde at jeg hadde et enormt behov for å være «ren». Det ble nesten «naturlig» (for å si det litt banalt) for meg å faste og kaste opp for da fikk jeg den renhets- og tomhetsfølelsen jeg så desperat trengte.
    Skammen er vond og tung å bære med seg uansett hva det gjelder, og menneskesinnet er nå engang slik at det kompenserer, eller prøver å erstatte ubehageligheter med ting som er ikke fullt så ubehagelig.
    Summa sumarium er det de samme tingene som går igjen: avledning, kontroll, trygghet, flukt og kompensasjon.
    Spot on as usual Laila 🙂

  5. Kjenner meg godt igjen i det du skriver her; utrolig bra skrevet Laila! Samt at jeg synes du har fått frem veldig mye vesentlig!

    Selv har jeg (enda) ikke klart å forstå helt hvorfor jeg ruser meg på det å kaste opp. Men jeg vet såpass at det handler mye om å ha kontroll.
    Det handler også endel om å fokusere på noe helt annet enn meg selv, via bulimien glemmer jeg liksom meg selv og alle tanker jeg har i hodet..

    Svar: Og om jeg i tillegg krysser fingrene for oss begge, så har vi dobbel så stor sjanse for at vi skal klare dette 😉

    Lykke, lykke til!

    Lykkeklemmer ♥

    • Ja, å spise og spy blir jo en måte å stoppe tanker og følelser på. En pausetid kan man kanskje si…
      Wooohaa, nå MÅ det jo bare gå bra, når det er dobbelkryssing 😀 Takk det samme søte ❤

  6. det jeg har opplevd og erfart ifht dette er at skammen har ikke blitt direkte mindre av de selvdestruktive mestringsmåtene,men jeg har fått fokuset på noe annet enn skamfølelsen og alle andre følelser. Følelsene har blitt dempet og skjøvet bort med bulimi og selvskading. Jeg har ikke kjent dem like mye hele tida, men når det har gått en liten stund etter b/p eller selvskading så kommer følelsen hardt tilbake igjen. Det som har hjulpet meg å få redusert skamfølelsen er å ha fått jobbet med det som gjør at jeg strever med skammen, og det å få erfare og se at det er ikke en følelse jeg egentlig trenger å ha. at det jeg skammer meg over er ikke min feil. Først da er skamfølelsen blitt mindre.
    Men den skammen jeg føler pga overvekt den forsvant mye mer den perioden for noen år siden da jeg rasa ned i vekt og var så og si normalvektig. Selv om jeg da også følte meg svær så forsvant mye av den skammen fordi jeg likevel visste at jeg var mindre. Og det er noe jeg savner nå! Skammen har mange ansikter, og mange grunner, jeg tror det handler mye om hvilken type skam det er, hva man skammer seg over og hvorfor man har den skammen.

    ❤ ❤

    • Ja, det er mange muligheter å reduser skammen på, det er det for meg også, men sm jeg skrev i en annen kommentar her, så baserer dette innlegget seg på den biten om vektnedgang, og dermed også redusering av skammen, som du også nevner her 🙂 ❤

  7. Ja d funker hvertfall sann for meg! dess mindre eg er, dess mindre er skammen. Tror det er to grunner til det: at eg har rett og slett mindre å skamme meg over når eg er tynn, for da slipper eg i det minste å skamme meg over at eg er tjukk. Og at eg blir nummen og mer følelses kald av å være tynn og spise lite.
    Interessant det der med mentalisering… kanskje det er noe for meg også, siden eg ikkje orker å holde ut en eneste følelse..?

  8. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver her Laila. Litt av en evne du har til å reflektere over et så vanskelig tema. For min del tenker jeg at tvangstanker kommer når spiseforstyrrelsen skal fikses på, men demmes styrke forsvinner når spiseforstyrrelsen kommer mer på banen. Det har blitt min overlevelsesstrategi å ha kontroll, og med tanker og handlinger som kommer fra intet? kommer da blir det vanskelig å føle kontroll. Godt skrevet! Du er dyktig! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s