Triggermat

Jeg husker første gangen jeg tråkket over dørstokken på Modum, jeg var spent og nervøs. Jeg ante ikke hva jeg hadde i vente, hva de få dagene på vurderingsoppholdet ville bringe meg. Jeg regnet jo med at det kom til å bli mye informasjon og mange inntrykk på få dager, men akkurat det var jeg jo selvsagt forberedt på, og det var jo derfor jeg kom dit, for å se hva jeg ville gå til om jeg fikk tilbud om innleggelse der. Det eneste jeg faktisk grudde meg for, til tross for at det kun var snakk om 3 dager, eller, det var ikke snakk om tre fulle dager en gang, for vi kom etter lunsj på den mandagen, og kunne dra etter lunsj onsdagen. Da jeg kom dit fikk jeg programmet for de tre dagene, og det skremte vannet av meg at jeg skulle ha veiing på dag to, etter 4 måltider etter ankomst. Det første måltidet vi skulle ha var middag. Vi var spente på hva som stod på menyen, mat er jo vår store skrekk. Vi var 5 ukjente som hadde prata litt sammen i noen få timer før vi fant bordet vårt i den store spisesalen her. Vi gikk nervøse fram for å ordne oss mat. Det gikk et støkk i oss alle sammen når det var to store frityrstekte fiskestykker, salat og pommes frites som måtte oss. Vi fikk et knallhardt førstemøte med middagen her, og vi var ganske så forskrekket over at vi faktisk måtte spise pommes frites på et allerede skremmende vurderingsopphold. Junk food er ikke akkurat det jeg så for meg på et sted som dette, hvertfall ikke som et førstemøte. Pommes frites er nei-mat for de fleste av oss, og dermed ble det også veldig vanskelig å spise det. For min del er det mat som trigger, mat jeg kun spiser om jeg skal kaste opp etterpå. Sånn mat er skummel å spise for å beholde.

Så langt på oppholde nå, så har det vært rimelig grei mat med tanke på hva som går under trygg- og utrygg mat. Triggermat eller ei. For to lørdager siden fikk vi taco som et alternativ til kveldsmaten. Det var vel, såvidt jeg kan huske, det første «skumle» jeg spiste. Taco er jo forsåvidt sunt, det er jo mye salat, men så var det også rømme, kjøttdeig og lefser. Om vi valgte taco framfor kornblanding som var det andre alternativet, så måtte man ta litt av alle disse ingrediensene. Det som var bra, er at det er begrenset mengde å forsyne seg med. Det reddet jo selvsagt situasjonen. Her blir man «avslørt» om man prøver å overspise. Vi har en kostliste å forholde oss til. Taco er for meg mat som jeg spiser om jeg skal kaste opp. Jeg satt der med ambivalente følelser når jeg spiste (jeg valgte jo selvsagt taco framfor kornblanding som jeg kan spise to ganger hver dag ellers), fordi jeg hadde lyst på mer, samtidig som jeg var glad for at vi ikke kunne ta mer. Lett, men likevel vanskelig. Jeg kom meg gjennom det, og jeg bestod prøven. I dag kom en ny sånn situasjon, fordi det stod lasagne på menyen. De fra kjøkkenet var sent ute med å skrive opp på tavlen på vårt kjøkken hva det ble til middag i dag, så de fleste av oss visste det faktisk ikke før vi kom inn til måltidet og så hva som var blitt skrevet opp. Jeg tenkte «Hurra» og «Pokker!» Hurra fordi lasagne er godt, pokker fordi det er triggermat, nei mat. Masse karbohydrater, pasta og kjøttdeig. Og ikke minst veldig mye ost. Fram til nå, så har vi enkelte dager en demotallerken å se etter når vi skal fylle opp fatene våre selv. Dette fordi ikke alle har like lett for å fylle opp nok mat på fatet sitt selv fordi de ikke vet hva som er «normal» porsjon. Andre dager får vi ferdig servert. Det stykket vi skulle fylle opp med lasagne var ikke akkurat lite heller, så jeg kjente skrekken sette inn. Vi hadde også 2 små loffskiver (typ pariserloff) og salat ved siden av. Salat kan vi alltid ta så mye vi vil av.

Maten var god, og det gikk greit å spise den, samtidig som tankene om at dette er fy mat satt og gnagde oppi samvittigheten gjennom hele måltidet. Bare det å vite at jeg hadde lasagne i magen ga meg lyst til å løpe og kaste opp. Ikke fordi jeg følte for å kaste opp pga altfor mye mat i magen, men fordi det var lasagne, nei mat, fy mat. Pasat, kjøttdeig og store mengder ost som ligger og godgjør seg i magesekken er en uggen følelse. Det er mat jeg så absolutt ikke finner det ok å beholde. Men jeg har jo som mål å være oppkastfri så lenge som jeg kan hvertfall  (har ikke planer om å kaste opp altså, men det gjelder å ha tunga rett i munnen og ta kun en dag om gangen), så jeg kastet selvsagt ikke opp. Rett etter middager og kveldsmat så bruker vi å ha ettermøte, hvor vi prater om hvordan vi hadde det rett før, under – og etter måltidet,+ handling (oppkast, avf.tabletter, tvangstrening osv). Der får vi pratet litt om alt dette. ( Vi fører registreringsskjema, så alle forteller, og det blir skrevet ned en rapport som blir levert til de som er på vakt, sånn i tilfelle noen trenger ekstra ettersyn sånn i etterkant av måltidene) Vi går ned til grupperommet rett etter disse måltidene, så sjansen for å løpe og kaste opp er jo egentlig ganske så liten, men man har selvsagt muligheten. Men so far so good. Istedenfor tok jeg med meg kameraet og gikk ut på en liten tur etter møtet. Jeg har fått satt opp en treningsplan, og det å gå en tur er en del av den planen. (Å gå en tur er ikke akkurat trening i mitt hode, men her er det ikke bare snakk om trening da, men «fysisk aktivitet») Det var godt å sette musikk i ørene og legge i vei i skogen her. Fikk knipset litt bilder, og fikk alenetid. Jeg føler meg alltid litt bedre når jeg får rørt på meg etter måltider som er ekstra vanskelige. Det treninger nødvendigvis ikke være en beinhardt treningsøkt, men bare det å gå en liten tur hjelper på. Få litt frisk luft mellom ørene. Få tankene over på noe annet. Dagen i dag har gått i ett, fra måltid, til undervisning, til måltid, til gruppe. Man blir litt sliten når det blir så tett med program uten særlig pause i mellom.

Nå er det snart kveldsmat her, og nå som senkveldsen er tatt ifra meg, så blir dette det siste måltidet for i dag. Da blir det kornblaning med svisker (hærregud, jeg har fått helt dilla på svisker! Av alle ting! Helt sykt, men det er veldig godt oppi kornblanding. De første dagene av en innleggelse hvor man må spise fire faste måltider med full kostliste, og kroppen ikke er vandt med dette, så blir man veldig oppblåst og får hard mage, dvs at man kan gå noen dager uten å få gjort nr. to. Ikke bimmelim, men bommelom. Da fikk jeg fortalt at svisker var tingen, siden har jeg spist det hver dag. Holy crap. Skikkelig godt. Og i tillegg har jeg 2 spiseskjeer med hakket nøtter over (mandler og cashewnøtter) og jordbærcultura. Det er blitt en favoritt. Og får jeg et gult eple i tillegg så er måltidet fullkomment for min del.

Jeg traff på ei fra gruppa mi i korridoren når jeg kom inn fra turen min i stad, og hun fortalte meg at mamman hennes savnet et innlegg fra meg i dag, hun leser visst bloggen min etter anbefaling fra min medpasient, så da kan jeg jo ikke akkurat la være å skrive heller. Hva gjør jeg ikke for mine lesere liksom?  Må jeg jo samtidig legge igjen en hilsen til mamman hennes og si takk for fine ord ang. bloggen min, og takk for at du leser. Og ikke minst: du har en fantastisk datter!

Nå må jeg få kadavret opp av sofaen, gå å slippe løs blæra (Ja, dere trenger faktisk å vite dette) og skrive ned litt tanker sånn rett før måltidet nå, og så labbe mot kjøkkenet etterhvert. Foten har det mye bedre i dag forresten, den hilser og sier tusen takk for all omtanke.

Må bare slenge med et bilde jeg tok av linedance gjengen i går.

God underholdning. Foten var glad den var skadet.