Opprettholdende faktorer

Til tross for at jeg ikke har begrep om hvorfor min spiseforstyrrelse startet,annet enn at det gikk over styr med en diett (for mange er det jo gjerne noe de har opplevd i forkant som har utløst det) så har det mange faktorer som har vært med på å opprettholde den. Når man har problemer med å sette ord på følelser,så bruker man gjerne atferd. «Actions speak louder than words» (denne kan også forøvrig brukes i motsatt retning,i form for motivasjon til å bli frisk) Maten blir lett å bruke når man føler seg nedfor og trist. Å sulte seg,spise og spy,trene,og bruke avførende tabletter (og andre typer selvskading så klart) er blitt så godt innøvd i systemet,og dermed er det lett å ty til,for mange kanskje ubevisst. Man tenker kanskje ikke over at ting som skjer rundt en utløser visse følelser alltid,man tenker kanskje ikke over alt som blir sagt eller gjort mot en er av så stor betydning at det utløser den eller den type selvskadingsmåter. Men i mange tilfeller vet man selvsagt også hva som kan utløse det,og bruker dermed den mestringsstrategien man kjenner best til for nettopp å håndtere,eller skyve vekk følelsene som oppstår der og da. Jeg har mange ganger ikke helt skjønt hvorfor jeg har følt meg så nedfor og trist,hvorfor uroen har kommet,hvorfor depresjonen har satt seg sånn fast at jeg finner det vanskelig å komme meg opp igjen,men ofte vet jeg det også selvsagt. Men når jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av det,eller få løst problemene så tyr jeg til maten.

For mange der ute er det traumer de har opplevd som har gjort at de har laget seg strategier for å ha kontroll over noe selv,når de blir styrt av andre på andre måter. Det kan være voldtekter,mishandling hjemme,mobbing,det kan være alkohol i hjemmet,lav selvfølelse. Det kan være mange årsaker.Det kan være opplevelser man ikke husker bevisst,men underbevisstheten husker eller kjenner igjen noe om man kommer i visse situasjoner som kanskje ligner,eller det kan være ting som trigger. For en som sliter med spiseforstyrrelser kan det være mange utenforliggende årsaker som er med på å opprettholde sykdommen. Det kan være samfunnets syn på hvordan kroppsbildet bør være. Reklameplakater,magasiner,moteshow,for de som ser på sånt. Tv-programmer,ukebladers konstante artikler om slankemetoder/dietter,treningstips. Det kan være mennesker rundt deg som ofte snakker om at de er misfornøyde med kroppen sin,at de burde gått ned i vekt. Og tallet på vekten er en stor trigger for mange,syn på egen kropp,speilbildet som viser at det du føler stemmer overens med det du ser i speilet,fordi du har et forvrengt syn på egen kropp. Mange liker følelsen av sulten,andre misliker følelsen av å være mett,og dermed kvitter seg med maten (som i mitt tilfelle). Det kan også selvsagt utløse vonde følelser når man får kommentarer fra andre rundt deg. «Har du lagt på deg litt nå?» «Så godt å se at du ser så bra ut» (som veldig mange spiseforstyrrede tolker som «du har blitt feiter,best å slanke vekk de kiloene igjen)

Når man har kommet seg litt opp og fram i behandling blir man gjerne mer bevisst på hvorfor man bruker disse mestringsstrategiene for å døyve følelsene,skyve dem vekk. Man klarer kanskje å se/finne årsakene som utløste følelsene og tankene som man før benektet. Kanskje har man tenkt at årsakene der og da var så små og ubetydelige at det neppe var det som utløste atferden man bruker/brukte. Sånn er det hvertfall for meg. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over alle de tingene som kan ha utløst min atferd,men nå kan jeg se mye av det litt klarere. Mange har kanskje hatt like episoder som meg. Det kan som skrevet over her være de triggerne rundt deg,det kan være kommentarer,kjærlighetssorg,lav selvfølelse. Det kan også være at du har følt deg utenfor i vennekretsen,at du har følt at du er verdt mindre enn andre mennesker. At du har følt at andre kan visse ting bedre enn deg,at du er dårlig i ting som du ønsker å være god i. At du har følt/føler at du ikke er god nok som du er. Kanskje har du satt/setter listen for høyt for deg selv,at du forventer mer av deg selv,og når du ikke klarer å nå opp til den lista,så er du en taper,mener at du ikke klarer noe,»så hvorfor gidde å prøve i det hele tatt når jeg likevel aldri klarer det? Kan liksågodt bare gi opp..» Det kan selvsagt også være en trigger å se at vekten går nedover,og du ønsker å fortsette å gjøre det du gjør for å komme enda lengre ned på vektskalaen. Jeg er en av dem…Å opprettholde kontakt med venner som fortsatt befinner seg på et mye sykere stadie kan også være uheldig for mange. At man tar innover seg andre sin håpløshet,at man blir misunnelig fordi den/de andre klarer å gå ned mer i vekt enn deg,at de kun forkuserer på sykdommen,men ikke positive og fine ting i livet sitt. Dermed blir også du dratt med i dragsuget, «Det du snakker om får du mer av» Negative triggere. Dette her gjelder selvsagt også for nettsamfunn man er med i. Sykdomsprat fører til mer sykdomsprat,dermed er det veldig lett for at man bli sittende fast i sykdommen. Opprettholdende faktor. Er man i en fase hvor man er på vei ut av spiseforstyrrelsen kan det for mange være lurt å kutte ut enkelte venner eller nettsamfunn,og heller holde seg til de friske vennen som gir deg positive faktorer. Og så har vi den stygge ensomheten da. Den er en nasty jævel. Når man blir sittende der mutters alene (om man velger å isolere seg frivillig,eller ei) så er det altfor lett å ty til den atferden man holder sånn fast på. Bort med smerten,bort med tankene,bort med seg. Om man forblir ensom over lengre perioder,så ser mange kanskje ikke poenget med å endre på atferden sin. «Andre bryr seg jo ikke anyway,so why bother?» Noe må man jo bruke tiden på,gjøre noe for å få tiden til å gå. Det er heller ikke like lett for alle å komme seg ut og være sosial.Kanskje har man få venner i utgangspunktet,kanskje har de flyttet,kanskje har man mistet dem pga sykdommen. Det er dessverre ikke så enkelt som å gå ut på gaten og finne seg nye venner heller. Man har jo alltids muligheten til å melde seg inn i ulike aktiviteter,men det koster,og kanskje har man ikke midler til å få begynt med noe. Det er så mange faktorer som spiller inn for å få kabalen til å gå opp for mange. Me included. Mange har kanskje heller ikke venner eller familie som er der og støtter og motiverer når man trenger det,og man føler seg enda mer ensom og alene,og det gjør selvsagt veldig vondt. Sykdommen blir derfor det eneste trygge man har å forholde seg til i hverdagen.

For min del så har jeg klart meg «bra» i alle årene,til tross for bulimien. Jeg har klart å jobbe,jeg har fått meg en bachelorgrad,jeg har vært samboer,jeg har klart det sosiale. Jeg har klart meg på de fleste områdene i livet,bare ikke maten,og å håndtere en del følelser og tanker. Men jeg har klart meg,tenker jeg,fysisk er kroppen i god stand,derfor vil jeg fortsette å klare meg,så hvorfor gi slipp på spiseforstyrrelsen? Jeg har nevnt det før,og jeg snakket også om det med en av de jeg var på vurderingsoppholdet på Modum,at vi vil aldri komme unna triggerne i hverdagen,dermed må vi lære å leve med at de er der. Det er vi som må innfinne oss med at sånn er det,og sånn vil det bli,selv om vi ønsker at det er det rundt oss som burde endre seg. Egoistiske tanker,ønsketenknig. Mange av dere der ute har helt sikkert andre opprettholdene faktorer i livet deres,bevisste eller ubevisste,vi har alle opplevd ulike (og like) ting,og alt preger oss,og gjør oss til den vi er i dag. Klarer du å sette deg ned og se deg tilbake for å se etter ting som vært opprettholdene faktorer tidligere,og til hva det ennå kan være i dag?