Hva er traume?

«En hendelse utover vanlig erfaring som ville vært en påkjenning for nesten enhver. En trussel mot fysisk eller psykisk integritet, eller å være vitne til at en annen utsettes for dette. Traume = sår (krise: subjektivt, en indre ubalanse) Hendelse som overgår personens kapasitet til å integrere.»

Type 1 traume:

Enkelthendelser, akutt livstrussel, uventet.

Tilfeldige traumer: trafikkulykker, yrkesrelaterte traumer (politi, brannmann), industri ulykker, kortvarige naturkatastrofer.

Menneskeskapte traumer: kriminalitet, fysisk vold, seksuelle eller fysiske fornærmelser, bevæpnet ran, husbråk.

Type 2 traume:

Gjentatte, vedvarende, uforutsigbar utvikling.

Tilfeldige traumer: vedvarende naturkatastrofer (oversvømmelser), teknologiske katastrofer (giftutslipp)

Menneskeskapte traumer: seksuelt/ fysisk misbruk av barn, alvorlig neglect, emosjonell neglect, soldat, krig, tortur, kidnapping, fengsling.

Senvirkninger av traumer:

– Angst/ redd: når du tenker eller blir minnet på det som har hendt.

– Gjennopplevelse: uønskede og ukontrollerbare tanker og minner. Flasbacks, drømmer/ mareritt.

– Skvettenhet: konstant økt beredskap. Irritabilitet, konsentrasjonsvansker, søvnvansker.

– Unngåelse: Det mest vanlige er å unngå situasjoner som minner om eller ligner på det vonde som har hendt. Mange finner også metoder for å skyve bort tankene og følelsene. Noen av metodene kan skape nye problemer som spiseforstyrrelser, selvskading, rus.

– Relasjonsvansker/ tillit: Overgrep er svik og det blir åpenbart at verden er utrygg og farlig. Vanskelig å stole på andre og ha tillit til omgivelsene.

– Depresjon: Tristhet, håpløshet, trang til isolasjon/ være alene, mister interessen for tidligere aktiviteter, opplever framtiden som håpløs. Kan også miste lysten til å leve.

-Skyld/ skam: Klandrer seg selv for det som skjedde, eller føler at man blir klandret, opplevelse av lite verdi. Noen føler seg skitten, skamfølelsen kan føre til tanker om at andre ikke kan tåle dem.

– Kroppssmerte: tilbakeholdte følelser setter seg i kroppen i form av muskelspenninger og gir reell smerte.

-Sorg/ sinne: Kan kjenne på følelse av «tapt liv.» Sinne rettet mot de som skulle beskytte/ gi omsorg. Sinne rettet mot overgriper.

-Seksuelle forhold: Kan føre til vansker på det seksuelle området. Vanskelige tanker og følelser både knyttet til seksuell lyst i seg selv, til seksuelle fantasier og til det å ha et nært seksuelt forhold.

– Kommunikasjon: Opplevelse av skyld og skam gjør det vanskelig å snakke om det som hendte, fordi en kan skamme seg over det som hendte og skamme seg over den en er.

(Kilde : arket jeg fikk av min kjære behandler. Høhø)

Ut i fra det jeg nå har fortalt til min behandler her på Modum, min tidligere behandler hjemme, og til presten her på Modum, så har jeg altså en gang opplevd et traume. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har aldri tenkt tanken på å sette det i båsen «traume» Men nå som jeg har fått pratet med dem, så klarer jeg å se tilbake på det som hendte, som et traume. Da jeg fortalte min behandler hjemme at jeg aldri hadde koblet ordet traume opp mot min historie, så sa jeg at jeg hadde sett for meg traumer som noe som var skikkelig ille. Typ overgrep over mange år, krig, voldtekt osv. Da kunne han fortelle at traume også kunne være en «liten» ting. Det kan være noe så lite som en ting du går og irriterer deg over, noe du skulle ønske du kunne gjort annerledes f.eks. Det jeg opplevde er ikke en «liten» ting, og det har kommet og gått i tankene mine i mange år. Tanker og følelser jeg hver gang har skjøvet langt vekk, jeg har ikke ville tenkt og kjent på det. Så snart tankene har dukket opp, så har jeg skjøvet dem vekk tvert. Jeg makter ikke tenke på det, jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det. Men nå har jeg hvertfall kommet dit hen at jeg har fortalt om det. Det er jo et skritt på veien. Et stort skritt til og med.

Jeg fikk noen ark å lese på i timen med behandleren min i dag, bl.a dette jeg delte over her. Jeg fikk en oppgave jeg skulle gjøre til i morgen. Jeg skulle treke ut det som jeg kjenner meg igjen i under «senvirkninger av tramer» Jeg regner med at dere skjønner at jeg har streket under på gjennopplevelse, unngåelse, depresjon og skyld og skam og kommunikasjon. Men også sinne. Det er på en måte en lettelse at så mye er gjenkjennbart, at det faktisk kan kalles et traume, for da kan behandlingsformen peiles inn deretter også. Utrolig nok så skal vi ikke snakke om spiseforstyrrelsen min i timene jeg får her, men dette her. Det vikles jo inn i hverandre uansett.

Noen av dere har fulgt meg ganske lenge, så kanskje dere husker at jeg for mange år siden, da jeg bodde i Oslo, også ble utsatt for et ran? Der jeg hadde direkte kontakt med ranerne. Jeg ble slått i hodet med et knivskaft, og kniven ble også holdt mot meg mens den ene raneren forlangt at jeg skulle legge penger fra safen i en pose for han. Jeg jobbet på denne tiden i en butikk. Jeg var både redd og sint på en gang. Jeg så at ranerne var unge gutter, og det gjorde meg lynforbanna, så jeg sa til han, at om han skulle ha penger, så fikk han for faen ta dem selv. Han gjorde faktisk det. Dette var en hendelse som skremte meg, noe som gjorde at det var ubehagelig å jobbe senvakter uken etter. Men vi fikk alarmer som vi hadde på oss til enhver tid, + at en vekter kom innom et par ganger i løpet av kvelden, og ved stengetid. Det gjorde det bedre for oss. I denne opplevelsen så har jeg også mange ganger kjent på litt skyld, om jeg kan kalle det for det. Fordi jeg ikke trykket på ransalarmen da de kom inn i butikken. At jeg ikke var kjappere. Men jeg ble så satt ut av spill, at tankene ikke ville være med, og dermed var de over oss før tankene rakk å sette i gang igjen. Så snart de stakk fra butikken fikk jeg trykket på alarmen, men da var de jo allerede på vei langt vekk. De ble faktisk tatt etterhvert, og det endte i en rettsak hvor både sjefen min og jeg måtte vitne i. Dette var også et traume, men jeg har heller aldri tenkt på det som et traume, men en ubehagelige opplevelse.

Jeg tenker veldig sjeldent på den opplevelsen nå faktisk, men det hender jo at minnet dukker opp en sjeldent gang i blant. Jeg vet jo at jeg ikke bør tenke at jeg på noen som helst måte har skyld i det som skjedde, det var kun ranerne som hadde skyld i den hendelsen, men vi mennesker er skrudd sammen sånn at vi ofte legger skyld på oss selv. Jeg kunne gjort….jeg burde gjort/ jeg burde ikke gjort…jeg burde ha sagt/ burde ikke ha sagt…osv osv. Hvor mange ganger har vi ikke hørt voldtekstofre ha fortalt at de føler skyld f.eks? Jeg kjenner flere som har tenkt de tankene. Jeg har lest mange sånne historier. Kanskje tenker du også sånn i forhold til ting du har opplevd eller blitt utsatt for?

«Du må tilgi deg selv, du må finne medfølelse for deg selv» sier behandleren min her. Jo, ja, nei…heh..kanskje en dag sier jeg. Her og nå klarer jeg ikke det. Det er noe jeg må jobbe med. Jeg kan ikke bare si ok, jeg tilgir meg selv, samtidig som jeg fortsatt bærer på skyldfølelsen. Det blir en selvmotsigelse. Jeg må føle det, og jeg må mene det. Kanskje kommer jeg dit, men jeg er der ikke nå, og jeg klarer ikke se for meg at jeg kommer dit, selv om jeg har fått høre at det er mulig. Som mange av dere kanskje også kjenner på, det er enklere å tro at andre kan klare det, bare ikke en selv. Akkurat som at det er enklere å gi andre råd, men selv ikke klarer å leve opp til rådene. Andre kan, men ikke en selv.

Kanskje en dag. Bare ikke i dag. Men nå er jeg i gang.