Hvem kjører bussen, og er du en packman?

Det var meningen at dette innlegget skulle postes da jeg var innlagt på Modum nå sist, men oppdaget først nå at det faktisk bare lå der som en kladd…snakk om å være fjern..jaja, da får jeg poste det nå, med noen små endringer.

Før jeg kom tilbake til Modum sist gang, så så jeg ikke akkurat fram til å ha så mange timer med kognitiv kartlegging. Det var lange og tunge timer da jeg var innlagt sist, på hovedoppholdet. Denne gangen har vi, i tillegg til gruppelederen vår, en ny psykolog på huset. Timene er lagt opp på en litt annen måte, men på en ganske lik måte som sist. Men han psykologen som nå har timene med oss har samtidig en litt annen måte å gi eksempler på, og en litt annen måte å vinkle temaene på. Han bruker mange metaforer for å få fram poengene. Han bruker mye lyder i tillegg, så timene blir også litt morsomme. Han snakker mye om packman, han der lille gule dingsen som må unngå å bli tatt av spøkelsene samtidig som han skal spise prikker eller hva det nå enn var han skulle finne for å samle opp poeng.

Alle mennesker har et syn på verden, på andre  mennesker og seg selv, helt fra vi er små. Om vi ser på verden og andre mennesker som trygge eller utrygge, og hvordan vi oppfatter oss selv som en del av det hele. Som spiseforstyrret har de fleste et dårlig syn på seg selv, og uansett hva andre sier til oss, om de gir oss kompliment eller ros f.eks, så finner vi stort sett alltid en måte å vri ting på som passer til vår egen måte, noe som passer inn i vår egen oppfatning av oss selv. Og vi er packman, og vi snapper kun opp ting som passer inn i vår egen oppfatning. Om noe f.eks gir oss et kompliment, så vil ikke vi spise de komplimenten, da spretter de bare bort. Men om vi vrir på det som andre sier til oss, til vår egen vri, så spiser vi  dem, og de passer inn i vårt syn. F.eks : om noen sier at jeg ser fin ut i dag, så passer ikke det inn i min selvoppfatning, og doing, så spretter det bort. Vrir jeg om på det og tenker : «Det sier den personen kun for å være hyggelig», så slurp, og jeg spiser det. «Du har like stor verdi som alle andre» doing, jeg spiser det ikke. » Hun sier det bare for å prøve å muntre meg opp» slurp, og jeg spiser det. Packman, eller jeg (vi) spiser kun det som er negativt, det spiser vi glatt, alt positivt andre sier, det spretter bort. På den måten så fyller jeg (vi) oss opp med flere og flere ting som er med på ødelegge for oss. Det gjør oss destruktiv, og det passer inn med vår egen oppfatning av oss selv.

Det vi må lære oss, er å prøve å ta til oss den opprinnelige mening med alt andre sier til oss, prøve å heller fylle oss med positive ting, og kvitt oss med det negative. Psykologen hadde faktisk med en dings, kanskje skal det være et nøkkelknipe, med 3 packmanner på, og bruker dem ganske så flittig. Ganske komisk, men metaforer gjør gjerne ting litt mer forståelig, selv om man kanskje skjønner poenget forklart på en psykologisk måte også. Man husker gjerne metaforer bedre, hvertfall gjør jeg det.

Et annet eks. han ga, var en buss. Frammerst sitter selvsagt bussjåføren. I det første vinduet sitter tankene, det andre følelsene, og det tredje kroppen. Så ba han oss om å forestille oss et forferdelig bråk i bussen, der det var veldig mye støy, der alle «passasjerene hyler og roper. Kaos med andre ord. Alle vil ha en mening, noen vil at sjåføren skal kjøre en annen vei en der ruten går, mens andre vil en annen vei. Men det er sjåføren som styrer, og han har en vei, en rute, han skal kjøre, uavhening av hva passasjerene gjerne vil at han skal kjøre. Han må holde fokuset, og gjøre den jobben han må gjøre. Psykologen spurte oss om noen av oss har vært med på lange bussturer før, og hvordan lydnivåene på turene har vært. At som regel er det mye støy/prat i begynnelsen av turen, men jo nærmere målet vi kommer, jo mindre støy/ prat blir det. Poenget med metaforen var å forklare hvor mye støy vi har inni oss i begynnelsen av en tilfriskning, hvor det er et salig kaos av tanker og følelser og oppfatning av kropp. Men om vi klarer å være vår egen sjåfør, uavhengig av hvor mye indre støy det er, om vi klarer å holde oss til den friske ruten, så vil støyen avta etterhvert, når vi opplever at vi klarer å stå i det og holde ut bråket. Lar vi spiseforstyrrelsen, altså tankene, følelsene og kropp styre oss, så vil vi miste fokuset, og vi lar oss overtale til å kjøre den ruten de vil vi skal kjøre. Det friske fokuset sklir vekk, og vi vil forville oss helt bort.

Jeg vet ikke om packmanmetaforen ble forståelig for dere? Litt vanskelig å forklare den, men den med bussen er kanskje lettere å forstå. Skal man jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse, så er det viktig å klare å holde fokuset der det skal være. Holde ut støyen som kommer, jobbe imot de spiseforstyrrede tankene, jobbe med følelsene, få vekk fokuset på kropp. Jobbe med det man trenger å jobbe med, tilfriskningen. Hold ut, hold ut, hold ut. Våg å stå i det. Enklere sagt enn gjort, og det tar tid å bli frisk. Lang tid, for destruktive tanker tar mye plass, mange av følelsene er vonde å kjenne på, og det er jo noe de aller fleste av oss som er syke helst vil unngå å kjenne på. Og da funker det mye bedre å dempe dem/ få dem bort. Flukt. Men flukt er ikke alltid den beste måten å håndtere ting på, ikke når man er syk, men å klare å face det man frykter, sånn at de etterhvert blir mindre skumle. Face your fear, for vi oppdager etterhvert at ting blir mindre skummelt når vi opplever at de katastrofetankene vi har sett for oss faktisk ikke inntreffer. Lets face our fear.

Advertisements

9 thoughts on “Hvem kjører bussen, og er du en packman?

  1. KJempebra metaforer. Det er kul med behandlere som gjør det hele litt mer interessant og morsomt.

  2. Packman kjente jeg igjen godt. Bussen måtte jeg tenke litt på. Men det var fine metaforer da. Kanskje noe å jobbe med til du skal til psykologen igjen? Har litt dårlig samvittighet overfor min psykolog for hun kommer med så mange fine metaforer eller hva jeg skal kalle det, men jeg er ikke så flink til å bruke teknikkene jeg får når jeg kommer hjem. Jeg er så glemsk.

    • Det er ikke noe jeg kan jobbe med fram til neste time på en måte, vi har jo ikke kommet i gang med noe som helst ennå..men klart, jeg prøver jo å ha disse tingene i bakhodet da, men ikke alltid jeg husker at de ligger der…

  3. Packman metaforen er veldig god, tror den kan gjelde for langt flere enn oss som sliter med sf. Morsomt bilde da, den er lett å ha langt fremme i bevisstheten, og på den måten kan man kanskje klare å endre mønsteret? Jeg har aldri spilt packman, men det fikk jeg lyst til nå! 😀 Bare for å se bildet enda tydeligere..

    Laila, vi hang sammen i tre kvarter, det var så hyggelig og jeg var veldig fornøyd resten av den dagen (og er det fremdeles). Jeg gleder meg til å treffe deg igjen. Det er noe ved deg. ❤
    Slurp det i deg!

    Klem

    • Måtte le da han brukt packman som metafor, komisk, men han fikk fram poenget da 🙂 Ser også fram til å treffe deg igjen, jeg tar kontakt når jeg er i Oslo igjen 🙂 Du er fin ❤

  4. Flukt er absolutt ikke den beste måten å takle problemene på nei, men det er ofte den enkleste. Liker metaforer jeg, de får meg til å tenke litt annerledes på ting og det blir ofte lærerikt.

    • Flukt er det enkleste, fordi det er det vi er god på..Ja, metaforer er jo mye enklere å huske på, og da blir ting litt mer forståelige..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s