Er det noe som irriterer meg skikkelig,så er det folk som oppriktig synes synd på seg selv til enhver tid. Folk som alltid legger vekt på det negative i livet sitt. Som skriver/forteller om hvor vondt alt i livet dems er, hvor mye de har måtte tålt opp gjennom årene,hvor svart alt i livet dems synes å være 24/7. Det er ikke alle som sier det direkte,at de synes selv på seg selv,men det leser man mellom linjenen.
Folk som skal uttrykke seg på en måte,kun for å få andres oppmerksomhet. For folk kommenterer jo selvsagt mer når noen uttrykker at de har det vondt. Det gjør selvsagt jeg også. Men når det til stadighet gjentar seg,om og om igjen (fra samme person),og det er det eneste man hører omtrent,ja da blir jeg bare irritert. Jeg liker ikke folk som synes synd på seg selv. Fordi man kan seriøst alltid gjøre noe med en situasjon. Man kan prøve å gjøre det beste ut av det. Fokusere på det positive,ta tak der man kan ta tak. Jeg sliter med mitt jeg også,men pokker da,jeg klarer også å se det positive i livet. Og jeg synes ikke synd på meg selv fordi jeg har mine problemer.
Jeg kan ha tunge dager,hvor depresjonen er på bunnen, jeg har mange runder daglig,hvor jeg kaster i meg store mengder mat,for så å vrenge det alt ut igjen nedi doskåla. Jeg kan være totalt utslitt fordi jeg ikke har mer energi igjen i kroppen,jeg kan være skikkelig svimmel,skjelve og få vanvittig hjertebank etter at jeg har påført kroppen for store mengder mat og oppkast,sulting,trening osv, men jeg synes ikke synd på meg selv av den grunn. Andre kan kanskje synes det,fordi de ser situasjonen min fra en annen synsvinkel enn det jeg gjør,men det blir deres sak. Nevner de det for meg,så synes jeg ikke noe om det. Jeg vil ikke at andre skal synes synd på meg,for det er ikke det. Dette er en del av meg,del av min hverdag,noe jeg utsetter meg selv for daglig,fordi jeg ikke klarer å la vær. Men jeg er i behandling. Jeg jobber,jeg trener,jeg omgåes venner og familien,jeg fungerer. Jeg legger meg ikke ned og gir opp. Jeg lever.
Ergo= det er ikke synd på meg av den grunn.
Velg å sett litt fokus på positive ting,og ting blir faktisk litt enklere. Det virker. Ikke legg deg ned og synes synd på deg selv. Ikke hig etter oppmerksomhet til enhver tid for å få folk til å synes synd på deg. Det er bare utrolig slitsomt for dem som er rundt deg å alltid måtte høre på det.
Velg å ha litt selvironi,sånn at du klarer å le litt av deg selv,istedenfor å konstant synes synd på deg selv!!!!! For det er utrolig irriterende!
Jeg liker ikke folk som alltid tenker: me,me,me,me..se meg,se hvor fælt jeg har det!
Det er min mening,deal with it.
Dum spiro spero 
Bra innlegg!
oooh a though one….følte at den traff meg
men s¨å kan jeg jo si til «forsvar» at når jeg blogger, så skriver jeg om hvordan ting er der og da, og det er sjeldent positivt, ikke fordi jeg syns synd på meg selv, men for å få det ut av systemet..
Jeg er enig med deg, men jeg vet likevel at jeg har en tendens til å gjøre det i min blogg. Ikke syntes synd på meg selv, men fokusere alt for mye på det negative og har en tendens til å krisemaksimere ganske mye. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt og det er faktisk noe jeg jobber med hver dag. Dessverre er det sånn at man har både dårlige og gode perioder og det gjennomsyrer ofte bloggen, både hos meg og andre.
Bloggen min er skrevet mest for min egen del for få ut litt tanker som jeg sitter inne med og må få ut. Ikke fordi jeg vil at folk skal syntes synd på meg, noe jeg faktisk missliker veldig sterkt.
Likevel virker det for som at en del av de som blogger for det meste er ute etter å få flest mulig lesere og flest kommentarer, og da virker det som om folk, sikkert ubevist, skriver veldig negativt fordi det er det man får flest tilbakemeldinger på(?). Jeg vet ikke om det faktisk er sånn, men det er i alle fall det man kan få inntrykk av noen steder.
kristine: takk 🙂
camilla: jeg sikter ikke til noen spesielle med dette innlegget,men generelt…Og ja,mange går gjennom lange og tunge perioder,inkludert meg selv,men da må jeg ikke skrive om det hver dag,fordi jeg ikke orker gjenta meg selv til det kjedsommelige, og,fordi det ikke er bra å skrive absolutt alt i en blogg (dette har psyk. lært meg,hahaha..for som han sier: han skjønner at det kan hjelpe å få ut ting,men å blottlegge alle følelser og tanker kan bekymre andre som står deg nær) Men uansett om man er i en dårlig periode,så kan man også likevel flette inn noe positivt,fordi det er alltid noe positivt i hverdagen vår rundt oss. (fam,venner,musikk,en melding,en samtale,et smil,latter osv osv…)
psykoser: hmm,ja,din kommentar går på det samme som jeg svarte på over her.
Samtidig er det viktig å huske på at om man kun favner om det negative,så vil man dra seg selv lengre ned i det. Man blir helt opphengt i det negative om det kun er det det snakkes om..så ja..
takk til dere alle tre som har slengt inn en kommentar 🙂
Jeg er enig med deg. Selvfølgelig har man lov å syns synd på seg selv, og ikke minst å uttrykke det, men når man smører på i tjukke lag konstant, så kan det bli litt slitsomt og virke mot sin hensikt…hvis hensikten er å få sympati. Men selvfølgelig, tviler ikke på at smerten ikke er ekte, men som du sier..prøv å gjøre noe med det?
Du er modig som våger å ta opp et slikt tema. Likevel er jeg ikke helt ening med deg. Det er bra for mennesker å få blåst ut det indre trykket ved å forme tanker og følelser i ord. Da får de et mer objektivt forhold til problemene sine.
Kanskje er motivet også «å bli sett»,men hva er galt med det? Vi har alle et behov for å bli sett. Når mennesker mangler erfaringer av å bli sett som hele personer,erfaringer av å ha egenverdi i kraft av seg selv,så tyr de desperat til mange andre løsninger. Den som aldri har erfart at han kan svømme,må finne noe å klamre seg til.
Det at andre synes synd på dem, er en negativ bivirkning som de ikke ønsker.Slikt er ydmykende og nedverdigende,og er det noe vi mennesker virkelig trenger,så er det en tryggere selvfølelse.
Men de fleste kommentarene har da også et helt annet og fint innhold. De gir uttrykk for medmenneskelighet og oppmuntring til å slåss videre for å komme ut av problemene,ut til friheten–.
Alle er ulike, alle har ulike bakgrunnshistorier, ingen takler ting likt. Det er mange måter å takle ting på. Eller å ikke takle de på..
En annen ting er å stadig «rope ulv». Jeg er enig med deg på den måten.
Det er ikke alle som er så heldige å ha så mye positivt i livet sitt. Og er man deprimert i tillegg så blir det mye svartmaling. Det er jo det en depresjon er.
Ikke alle «negative» streber etter oppmerksomhet heller. Det er måten man ser det på. Altså ikke den «negative», men «mottakeren» om jeg kan kalle det for det. Av og til kan man være så desperat for sin egen del til å finne en løsning. Man leter og leter uten å finne veien til det mer positive, litt glede i hverdagen
Man kan ikke alltid gjøre noe med en situasjon. Av og til er det helt umulig som f.eks å styre andre mennesker som gjør deg vondt. Eller å komme seg ut av en psykose på egenhånd.
Igjen, ingen mennesker er like. Og opplevelsen av en sykdom eller tilstand vil oppleves individuelt selvom det er samme diagnose.
Lise <3<3
jorunn og katrine :
Jeg erogså enige med dere,mange trenger å få utløp for sine innerste tanker og følelser uten at det nødvendigvis er for å få oppmerksomhet,og andre igjen trenger kanskje oppmerksomhet. Og selvsagt er vi alle i ulike og har ulike liv. Det er ikke det jeg mener. Jeg mener bare at det finnes alltid noen lysglimt at glede i livet. Og når man kun skriver om negative/triste/vanskelig/ ja you name it innlegg/eller gir uttrykk for det på andre måter,så kan det virke negativt inn på dem rundt eller de som leser. Og det igjen har ikke noe med at den som leser/hører på nødvendigvis kun ser det negative,men at det faktisk er sånn,at en annen person KUN viser den *negative* siden sin,selv om den har mye godt i livet,men velger å fokusere vekk fra det.
Som min psykiater sa til meg i en time ang. dette med å blogge:
*man trenger ikke dele alle sine tanker og følelser,fordi dette igjen kan medføre at man utsetter sine nærmeste for bekymringer og få en følelse av håpløshet og fortvilelse fordi de ser noen de er glad i har det sånn eller sånn.
OG,så vil jeg ta med noe fornuftig fra noe som heter LØFT. Løsningsfokusert tilnærming:
*problemsnakk fører til mer problemsnakk*
og:
*det man snakker om og fokuserer på får man mer av*
HAHA, KONGE INNLEGG! 😀
Fikk meg til å smile 🙂