«Hvordan er det å være psykisk syk?»

Det var det noen som hadde søkt på. Tenkte derfor at jeg kanskje kunne skrive litt om det, hvordan det er for meg.

Jeg vil da begynne med og si at jeg føler meg veldig «menneskelig» og normal på lik linje med alle andre. Det er ikke sånn at jeg definerer meg selv den syke, og thats it. Sykdommen er kun en del av meg, men den definerer meg ikke som person. Jeg er mye mer enn bare syk. Jeg har et mer eller mindre normalt liv, men jeg har en sykdom i tillegg. For meg så har det ført med seg noen vanskelige skritt i livet, noen ekstra kamper, noen ekstra hindringer og komme over. Jeg er ikke av dem som har tilbringt halve livet innenfor psykiatriens dører, og gått glipp av mye i livet. Jeg har en utdannelse, jeg har hatt mine forhold, jeg har levd livet, jeg har opplevd mye. Sykdommen har satt visse begrensninger for meg, ja, men den har ikke ødelagt hele livet mitt, heldigvis. Jeg er som deg, og mange andre,bare at jeg har en nisse med på lasset. En som ikke alltid viser seg, ikke en jeg alltid forteller at er med på lasset.

Jeg har i tillegg til jobb, det sosiale, og livet forøvrig, en behandling jeg må gjennom, for å komme meg best mulig ut av hindringer som sykdommen utsetter meg for. Nå har jeg kun 1 time i uken, noe som betyr at hverdagen min for det meste går med til vanlige ting. Behandlingen utgjør bare en liten prosentdel. Sykdommen i seg selv utgjør en god del i hverdagen min, men etter så mange år som syk, så er den en del av livet mitt. Jeg får likevel dagene til og gå, og den forhindrer meg ikke i og gjøre ting jeg har lyst til og gjøre. Men så klart, av og til så gjør den at jeg skulle ønske jeg kunne klart og gitt 100% av det jeg ønsker. Jeg har vanskelig for og si nei, så med tanke på at situasjonen er som den er, at jeg burde bli flinkere til og ta mer hensyn til hvordan jeg har det, så kan det til tider kanskje bli litt mye. Jeg kjenner tegnene som kommer når det blir for mye. Jeg ønsker og kunne klare alt, stille opp på alt, gi 100%, men det er ikke alltid at det blir sånn jeg ønsker.

Jeg har lyst til å engasjere meg på flere områder, fullt og helt, men med tanke på erfaringer jeg har gjort meg tidligere, så må jeg ta hensyn til meg selv. Sånn må det være akkurat nå. Jeg har kjørt på for fullt før, og jeg har gått på noen smeller. Skal jeg komme meg dit igjen, så må jeg ta det litt og litt, for og unngå at de smellene dukker opp igjen. Det finnes også en del ting som er vanskeligere for meg og komme meg gjennom enn for deg kanskje, men det betyr ikke at jeg ikke klarer det, det kan bare være litt mer utfordrende.

Sykdommen kan til tider være en belastning, men nå vet jeg mye mer enn hva jeg gjorde tidligere. Nå har jeg noen flere verktøy i sekken min, litt mer fornuft, har mer selvinnsikt og er litt mer reflektert, og det hjelper meg til og komme opp med noen løsninge for å forsere hindringer som kan dukke opp. Nå sier jeg ikke at jeg kommer meg helskinnet over alle hinder, for det gjør jeg såvisst ikke, men jeg kan prøve på nytt igjen, om det ikke fungerer første gang. Noe som virker enkelt for deg, kan være noe mer komplisert og få til for meg, men det betyr ikke at det ødelegger livet for meg.

Jeg føler meg ikke som «hun syke», bare fordi jeg har et par diagnoser på papiret, jeg føler meg ikke annerledes enn friske, jeg gjør de samme tingene som andre, jeg har de samme interessene, de samme ønskene og målene. Kansje oppnår jeg dem like fort som deg, kanskje litt i etterkant, eller kanskje til og med før deg. Jeg er ikke dysfunksjonell selv om jeg har noen diagnoser, jeg føler ikke at jeg er mer, eller mindre spesiell enn andre, jeg føler meg ikke annerledes.

Jeg er ikke bitter fordi jeg er syk, sånn ble det, og det er ikke noe jeg kan endre på, det ligger der, og er en del av min historie. Det nytter ikke og være bitter på at sykdommen fikk tak i akkurat meg, det ble som det ble. Jeg klarer heller ikke tenke tanken på at det er urettferdig at det ble sånn, for hva hjelper det vel og tenke sånn? Jeg blir ikke mindre frisk av og tenke på at det er urettferdig, og å være bitter. Jeg kan ikke forandre på fortid.

Jeg kan derimot kjenne på en tristhet overfor hvor mye skade sykdommen faktisk kan utføre,  eller hvilke ekstra store utfordinger den kan gi på enkelte områder, som f.eks i forhold. Jeg har hatt mine forhold opp gjennom årene, men jeg skal ikke legge skylden på sykdommen fullt og helt for at det gikk galt, for det er alltid to parter i et forhold, men jeg ser hvor mye spiseforstyrrelsen har kommet i veien. Uroen og jaget i meg som har ført til rastløsheten i meg, som aldri har gjort at jeg har følt ro stabilitet og trygghet. På den området kjenner jeg på en lten vemodighet, når jeg ser alle andre på min alder, hvor langt de har kommet i forhold til meg, med mann og barn. Det igjen betyr jo ikke at jeg også vil komme dit en dag, alt til sin tid. Jeg har jo heller ikke ville dratt inn en ny gutt i livet mitt, nettopp fordi jeg har følt på en del kaos, og har hatt nok med meg selv.

Jeg har noen hensyn jeg må ta, men det handler om og tilrettelegge. Det handler om oppturer og nedturer, som hos de aller fleste andre mennesker, det handler om gode og dårlige dager. Det handler om valg. Det handler om å gjøre det beste ut av det jeg har, og kan, det gjelder jo for alle. Jeg føler meg ikke annerledes, jeg er normal, men psykisk syk i tillegg. Jeg er oppegående som de aller fleste.