Jeg vet hvor JEG var.

24-25 grader,stekende sol. En blekfet kropp som prøver å få litt farve på kroppen,men som ikke ender opp med noe annet enn svidd hud. En blekfet kropp som til tross for iherdige forsøk på å prøve å føle seg vel,ikke klarte å innfinne seg med sin egen kropp i en ennå blekere bikini. Blått hav og varm sandstrand. Solsenger,parasoller,paraply drinker. Små barns ivrige skrik i vannkanten,avslappede foreldre,smile,nytelse,velbehag. Palmesug,en frisk liten bris. Tær i kaldt og glitrende klorvann i bassenget ved hotellet. Svette kropper,solbrente kropper,og iskalde drinker. Kyss,klem og nærhet. Kjærlighet. Sløve dager. Kjærlighetsferie. Min vakre kjæreste og meg. Bare oss to sammen,vekk fra hverdagens kjas og mas. Utforske kjærligheten og livet sammen. Latter,kjærlige blikk,smil. Hemmeligheter,ord kun ment for hverandre,kjærlighetserklæringer. Hånd i hånd,kinn mot kinn,lepper mot lepper. Det var livet,kjærligheten og oss to. I en ny og spennende verden.

Vi befant oss inne på hotellrommet,det var ettermiddag,vi hadde noen rolige timer. Faren til min daværende kjæreste ringte han. Jeg trodde han ville høre hvordan det stod til med oss på turen ned til Mallorca. De hadde alltid så god og nær kontakt. Samtalen var ikke bare en nært far/sønn samtale,men det var også en informasjon i vantro. «USA er blitt bombet» Vi kikket på hverandre og skjønte ikke helt hva faren hadde sagt,hva mente han med at USA hadde blitt bombet? Til alt hell hadde vi tv på hotellrommet,og de hadde CNN. Vi satte på tv’n og bladd oss fram til vi fant kanalen. Vi ble bare sittende der og måpe,og trodde nesten ikke tro på det våre egne så på skjermen. Twin towers stod i fyr og flamme,svart røyk som veltet ut av bygningene. Kaos i New York. Hysteriske lamslåtte mennesker i sjokk,sirener som ulte og skrek,massive mengder med røyk og støv,papirer som flakset veggimellom,brannmannskap som fortvilt prøvde å gjøre hva de kunne.Mennesker som knakk sammen i sorg og fortvilt uforståenhet. Mennesker som hopper fra tårnene. «FAEN,HOPPER DE FRA TÅRNENE??? Si at de ikke hopper fra tårnene???» Jeg visste faen ikke mine arme råd,dette her var så sinnsykt grusomt! Vi klarte ikke løsrive blikket fra tv’n,vi satt der og klarte ikke ta inn over oss det som skjedde på skjermen,fordi det var så uforståelig,ikke til å fatte. Det hele var så uvirkelig,så vervelmende å ta inn over seg.

Det andre flyet som kom kom kjørende inn i det andre tårnet. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Hva i helvete var det som skjedde? Hva i helvete var det som akkurat skjedde?? Jeg følte meg helt nummen,tiden stoppet,jeg satt fastnaglet til skjermen. Jeg ble sittende å gape og det eneste jeg klarte å si var «Hærregud! Hærregud! Er det mulig?? Hva skjer?? Hva faen skjer????» Det var så uvirkelig. Dette er bare sånn man ser på film! Men tv-bildene viste oss at dette var veldig virkelig,at USA hadde blitt angrepet,rammet av terror fra syke syke mennesker. Så mange uskyldige menneskeliv som gikk tapt fordi noen syke terrorister måtte vise sitt hat mot USA. Nesten 3000 menneskeliv. Hva galt hadde de menneskene gjort for å fortjene noe sånt? Hvordan kan noen mennesker være så grusomme at de klarer å gjennomføre noe sånt?? Det er ikke til å fatte,det er helt ubegripelig. Det er helt umulig å forstå. Vi klarte ikke gjøre noe resten av den dagen,vi ble sittende inne på hotellrommet hele dagen for å følge med tragedien som utspant seg på skjermen foran oss. Hva pokker kunne vi finne på?? Dra på stranden,eller sette oss ned ved bassenget,når vi hadde sett hva som var skjedd? Vi ble bare sittende. Røykte,pratet litt,tok en drink,kikket på tv. Hele dagen. De samme tv-bildene om og om igjen,like ufattelig hver gang. Flyene som kjører i tårnene,menneskene rundt området,røyken som veltet ut av tårnen,menneskene som hoppet fra tårnene. De fortvilte telefonsamtalene,ropene,skrikene,så hjærteskjærende. Når tårnene raste sammen,dette skjer ikke!!! Hærregud,dette kan ikke skje!! Si at det ikke skjer!! Hvordan kan noe sånt skje?? Hærregud!

Jeg kjente noen som bodde i New York. Jeg tenkte på dem,visste ikke hvor nær World Trade Center de bodde. Hadde det gått bra med dem? Var de i nærheten? Jeg hadde ikke internett tilgang der vi var,jeg visste ingenting,og det ville ta meg dager før jeg ville få vite noe. Og der satt vi,i Mallorca,og skulle reise hjem med fly noen dager senere. Den tanken var ikke særlig oppløftende. Å ta fly fristet ikke akkurat da. For et kaos det ville bli,med sikkerhetskontroller og sjekker ved flyplassene. Hvem har vel lyst å ta fly når man har sett noe sånt? Hvem vet hvilken gærning som befinner seg hvor? Man vet aldri,og det skaper utrygghet. Det var alt annet enn hyggelig å tenke på. Vi hadde noen dager igjen av ferien vår,men til tross for at vi klarte å gjøre noen andre ting de neste dagene,så ble vi likevel sittende foran tv’n i mange timer.Det var det eneste vi kikket på når vi oppholdt oss på hotellet. Vå måtte jo bare følge med,oppdatere oss på katastrofen som hadde rammet USA,en hendelse som hadde satt en hel verden i sjokk. Vi klarte ikke se oss mett på tv-bildene,de var like sjokkerende hver gang,til tros for at vi hadde sett dem 5 og 10 og 15 ganger tidligere. Like uvirkelig. Like ufattelig. Vi klarte å gi tid til forholdet også,pleie hverandre,koble ut litt. Oppleve øya og hovedstaden Palma. Hav,drinker,palmer og sol. Mat og drikke. Det var heldigvis ikke så ille som trodde da vi kom til flyplassen,men de hadde selvsagt trappet opp på sikkerheten. Det skulle bare mangle. Vi kom oss heldigvis trygt tilbake på norsk jord,og det var da godt å komme tilbake til trygge omgivelser igjen. Nyhetene var fortsatt like uvirkelig. Det var det eneste man snakket om,alle var like sjokkerte,lamslåtte,fortvilte og uforstående. Vil andre land bli rammet? Vil andre land bli utsatt for noe lignende? Vi visste ikke hva vi skulle tro,og tenke. Man vet jo aldri,dette var jo et tydelig tegn på hvor mange syke og ustabile folk som faktisk finnes.

Jeg fikk kontakt med de eg kjente i New York. De var heldigvis trygge. Hun ene gikk forbi WTC hver dag på vei til jobb.Hun gikk forbi der noen dager etter katastrofen,og da var et forferdelig syn sa hun. Menneskerester som lå overalt,og dette var på et område som lå et godt stykke fra ground zero. Jeg hadde mye kontakt med henne på den tiden,vi snakket ofte sammen på msn. Jeg fikk fortløpende oppdateringer på det som skjedde. Jeg fikk historier så umenneskelig at det ikke skulle vært mulig. Venninna mi der sendte meg link til en musikkvideo av bandet «Live»,med sangen «overcome»,jeg får frysninger ennå når jeg hører den. Bildene av flyene som kjører inn i  tårnene er fortsatt like uvirkelig. Å se menneskene som hopper,er fortsatt like sjokkerende. Så ufattelig. Det er helt sykt å tenke på at det allerede har gått 10 år siden dette skjedde. Når jeg ser tilbake på livet for 10 år siden,så er det lenge,men angrepet på World Trade Center virker fortsatt veldig nært,det er en hendelse som satte så store spor etter seg,som fortsatt setter store spor. Det er noe man ikke glemmer.