Bulimia is a risk!

Oppkastrefleksen. Brekningspunktet. Gag reflex. Kjært barn har mange navn…

Jeg har alltid hatt lett for å kaste opp,det har alltid vært jævlig lett for meg. Enkelte dager kan være litt mer tricky enn andre så klart,men det har alltid funka for meg. Tingen er bare det at når man sliter med bulimi,så kan man til tider miste den refleksen. Man klarer bare ikke kaste opp. Det stopper opp. Man får ikke kasta opp rett og slett,uansett hvor mye man prøver. Refleksen stenges av. Dette gjør at en episode med å spise og spy blir ti ganger verre når man ikke får kasta opp det man har trykt i seg. Tankene  og følelsene som kommer når man vet at alt man har spist forblir i magen er det verste en bulimiker kan gå gjennom. Det er verre enn alt. Verre enn døden. Man vil gjerne dø når man opplever noe sånt. Heller dø enn å måtte la all maten bli i magen. Og den smerten dette fører med seg psykisk og fysisk er umenneskelig.

Jeg har aldri vært noe plaget av dette her,til tross for at jeg til nå har hatt bulimi i 15 år. Jeg burde ha opplevd det. Jeg gjør det nå. Det som for meg før trengtes en finger til å utføre utløser ikke en eneste brekning lengre. Og jeg brekker meg ikke før hele hånda omtrent er langt nedi spiserøret på meg. Brekninspunktet flytter seg gradvis nedover.

Jeg husker en episode for mange år siden da ei venninne av meg så sinnsykt dritings at hun ikke klarte stable seg på beina,og var sjukt dårlig. Jeg ba henne om å stikke fingrene i halsen,sånn at hun kunne kaste opp og komme seg oppi sofaen under pleddet. Hun gjorde et tappert forsøk,det skal hun ha,men der og da (og forsåvidt ennå) så lurte jeg på om hun hadde bekningspunktet på tunga. Hun var såvidt inn i munnen med fingeren før hun brekte seg. Jeg trodde jeg skulle dævve. Er det mulig tenkte jeg..jaja,vi er ulike.

Men akkurat nå sliter jeg noe jævlig med dette her. Jeg presser og presser,og jeg aner egentlig ikke hvor langt ned hånda egentlig er,men jeg gir meg faen ikke før jeg får det opp igjen. Å la det være i magen er ikke en gang et alternativ,derfor holder jeg på til jeg får det opp. Men det er bare såvidt jeg brekker meg. Man irriterer slimhinnen når man holder på sånn her,og jeg aner ikke hvor føkka opp min er,for hver gang jeg kaster opp,og mens jeg holder på,så kommer det masse slim. Hele systemet der nede er mer eller mindre føkka. Det er sånn det blir når man fremkaller brekninger selv. Det er sånn det blir når man har bulimi.

Akkurat dette forverrer situasjonen min veldig nå,fordi jeg vet selvsagt at jeg trenger å være oppkastfri,la kroppen hente seg inn igjen,men når suget står på som verst,og jeg ikke klarer stå imot det,så sitter jeg nå samtidig og er redd for om jeg kommer til å få det opp eller ikke. Eller,jeg gir meg ikke før det kommer opp,men det gjør prosessen så mye lengre og mye verre for kroppen. Stresset for kroppen maximeres.

Jeg har slitt med dette her i noen få dager nå,og det er like ille hver gang. Jeg trenger å sette meg ned på badegulvet for å hente meg inn,roe ned,før jeg går ut derifra igjen. Jeg sitter der og lurer på om refleksen er totalt føkka opp nå,eller om alt er som det skal. Jeg svelger prøvende for å kjenne etter om det føles «greit» når jeg svelger. Om noe føles feil. Jeg er sår i halsen,man kan ikke forvente annet når hele hånda omtrent spjæler opp spiserøret,men jeg tror,eller det føles ganske greit,så jeg håper at alt er som det skal.

Jeg er bare jævlig forundret over at jeg aldri noen gang i mitt syndige liv har besvimt av dette her før. Det er ikke uvanlig etter å presse kroppen så hardt.

Jeg skulle bare så inderlig vel ønske at folk der ute visste hva en spiseforstyrrelse går ut på,fullt og helt før de bega seg ut på å prøve å «lære seg» å kaste opp(ja,det finnes faktisk folk der ute som ønsker å lære seg å kaste opp…). Hvorfor vil folk lære seg noe sånt? Hvorfor ønsker de å kunne bruke oppkast for å gå ned noen kilo,for så å tro at de ikke vil gjøre det igjen etter at de kiloene er forsvunnet?? Jeg skulle hvertfall ønske jeg visste det for 15 år siden. Read and learn. I leard it the hard way,håper du lar vær.

Bulimi er ingen lek,

 

Den brutale fakta!

Advertisements

18 thoughts on “Bulimia is a risk!

  1. Dette var et bra innlegg. Bra i den forstand at de som «vil lære seg» å kaste opp burde lese det, og at de da ville få øynene opp for at det er faen ikke noe glamorøst med bulimi, eller spiseforstyrrelser generellt for den saks skyld. Man ødelegger seg selv, men det tenker de ikke over. Quick fix liksom.. de skulle bare visst. Men forhåpentligvis lærer de av andres erfaringer så de slipper å kjenne det hardt og brutalt på egen kropp.
    Håper du får en fin, forhåpentligvis bulimifri, helg!:)

  2. Kjenner meg veldig godt igjen i dette. I perioder hvor jeg holder på som verst, blir det gjerne slik. Jeg presser og presser, får opp bitte litt, heller ned på 2 liter vann, får opp bitte litt igjen, and so on.. Da kan jeg holde på i 30.60min før jeg er ferdig.. For som du sier, å beholde all driten er ikke et alternativ.

    Noen ganger har jeg tenkt at dette er slutten, nå kan vel ikke hjertet klare mer.. Men jo da. Det banker og slår enda.

    Men det er vel bare spørsmål om tid..?

    Nei uff, jeg unner INGEN å utvikle bulimi. Det er et helvete..

    Glad i deg, Laila ❤

  3. Uff, kan skjønne dette ikke er helt lett for deg ja :/ Gjør ikke akkurat situasjonen noe lettere å leve med..
    Glad jeg hverken trenger fremkalle brekninger eller fingre i halsen for å kaste opp.. Måtte jo det i starten og det var alltid stress og tok så mye mer krefter og tid :S Og ja, det er verste mareritt det, å måtte BEHOLDE alt det fæle som skal UT og vekk.
    Sender over en klem.. 🙂

  4. Sender deg en klem jeg Laila ❤
    Det er føles som man skal dø når maten ikke kommer like lett opp, men uansett holder man på til alt er oppe.. Har flere ganger måtte legge meg ned på badegulvet for å hvile ut etter en runde med maten.
    Heldigvis går det som oftest greit…

    De som ønsker seg å lære og kaste opp burde tenke seg jævlig godt om.. Dette er ingen ønskesituasjon.
    Det er egentlig veldig farlig.. :/

  5. Det der har jeg opplevd én gang, men det er også det eneste. Fyfaen jeg husker så frustrert jeg var. På ett eller annet tidspunkt var jeg så rystet og forstyrret at jeg holdt telefonen i hånda og vurderte å ringe amksentralen for å si at jeg hadde tatt en overdose, bare for å få mageinnholdet pumpet ut igjen.
    Det har heldigvis ikke skjedd mer enn den ene gangen…

  6. Jeg vet ikke om du fortsatt ser kommentarene på dette innlegget jeg…
    Men dette skjedde med meg også, for første gang i går. Og nå skjer det i dag også! Jeg klarer rett og slett ikke å kaste opp, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, så jeg måtte google det… Kommer det alltid til å være like vanskelig, eller er det kun enkelte dager? Vil jeg kunne kaste opp av like lite som før igjen??

    Men vil bare si at det gjorde så utrolige godt å finne bloggen din og lese innleggene! Jeg er 18, og har vel egentlig holdt på med dette i mange år, men har først blitt ille de siste 6 månedene. Jeg vet jeg burde komme meg ut av det nå, før det er altfor sent. Begynner å bli redd at det er det allerede. Kan du si noe som får meg til å bli bra, vær så snill???

    • Jeg kjenner til panikken ved det å ikke kunne kaste opp etter å ha overspist, det er skikkelig forferdelig…Nå er det jo ikke sånn at jeg vil RÅDE deg til å kaste opp så klart, så vil ikke komme med noen tips på den fronten, dessverre. Og siden du allerede er såpass tidlig i din sf, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å oppsøke hjelp før det går for langt. Tro meg, du vil ikke leve med dette i uendelig mange år. Jo lengre du lever med sykdommen, jo vanskeligere blir det å komme seg ut av det.

  7. Ser dette ble postet i 2010, men til tross for at det er et ‘gammelt innlegg’, så må jeg få sagt at det gjorde innmari godt å lese dette akkurat nå. Sitter nemlig i skrivende stund med magen full av all mulig mat som nekter å komme opp igjen selv hvor hardt jeg prøver. Dette har for øvrig hendt før også, at jeg ikke har fått kastet opp, og det er virkelig et sant helvete på jord – og sitter dermed igjen med tanker om at «Nå gidder jeg ikke mer. Jeg klarer ikke. Heller døden fremfor mat.».
    Men som sagt så var det virkelig til hjelp å lese dette! «Jeg er ikke alene»

  8. Hei.
    Først vil jeg si at du skriver utrolig mye bra! Og jeg følger med.
    Selv sliter jeg med en kombinasjon av anoreksi og bulimi. Har egentlig fått diagnosen EDNOS. Og slitt med dette i 4 år.
    Nå sliter jeg med det faktum at jeg ikke klarer å kaste opp og nekter meg selv å spise. Når jeg kaster opp er det ikke alltid mer enn en sjokolade og kanskje en yoghurt. Jeg nekter meg selv å holde på noe mat! Hvorfor klarer jeg ikke å kaste opp…helt grusomt, føler jeg kan se at jeg legger på meg og øser ut…utrolig fortvilende!!!!
    Har ingen å prate med om dette, går i poliklinisk behandling som jeg ikke føler hjelper… veldig tungt og ikke kunne prate med noen som er i samme situasjon. Ta gjerne kontakt.
    Håper du har det bra!! Varme tanker sendes

    • Hei du.
      Trist at du sliter sånn. Jeg vet at det ikke er enkelt når hjernen ikke vil slippe fornuften til. Jeg har i løpet av alle årene jeg har hatt en sf, kun slitt med å kaste opp et par ganger kanskje. Men husker hvor fælt det var. Men det er ikke uvanlig at den refleksen stopper av og til. Du sier at det er grusomt å ikke få kastet opp, kunne du kanskje klare å spise noe som du i det minste ikke fikk dårlig samvittighet over for å ha spist? Frukt, bær?

      Jeg har det mye bedre nå. Kommet et godt stykke på veien, men er ikke i mål. Men de små skrittene er det som utgjør jobben.

      Lykke til videre.

  9. Jeg har alltid vært slank, helt til i fjor. Jeg trøstet meg i mat, jeg var deprimert. Hele livet mitt hadde snudd seg på hodet og jeg var ikke lenger glad. Så jeg spiste for trøst, når jeg var lei meg, kjedet meg, var glad, sulten, ikke sulten. Men det gikk over streken, jeg ble feit rett og slett. Så den dag i dag sitter jeg over doen og setter nesten hele hånda ned i halsen min får å få ut det lille jeg har spist, og jeg kan godt sitte der i fra en drøy halvtime til 2 timer før jeg endelig klarer å få det opp, og jeg har det nesten værre nå enn da jeg var feit.

    • Problemet er bare det at en spiseforstyrrelse ikke fikser på noe, selv om det kan føles sånn. Man blir bare sykere, for det blir avhengighetsskapende å overspise og kaste opp. Og det blir en evig spiral som er vanskelig å komme fra. Men, det er ikke umulig å bli frisk. Jeg håper du får hjelp, fordi det er mulig å bli frisk. Lykke til 🙂

  10. Ser dette er ett gammelt innlegg. Men måtte søke på nettet for å se om jeg var helt alene om dette problemet. Har i skrivende stund proppet i meg så mye mat og godteri at magen står på spreng. Har prøvd å kastet opp i en time. Men ingenting vil opp. Så utrolig frustrerende å føler hele verden raser sammen. I hodet mitt har jeg allerede gått opp 10kg. Har hatt bulimi i snart 11år. Og for ett par år siden begynte jeg å få perioder der maten ikke ville opp. Sto nesten med hånda ned i magesekken. Men niks, ingenting kom opp. Og det er i disse periodene hvor jeg går mye opp i vekt. For jeg klarer ikke å slutte med overspisingen uansett. Passer jo perfekt nå som sommeren er rett rundt hjørnet. God sommer liksom. Unner ikke min værste fiende ett liv med bulimi. Det er helt for jævlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s