Min historie

Dette er min historie,hvordan det hele startet,og utviklingen videre.

Jeg var  18 år da jeg utviklet min bulimi, og jeg hadde aldri hatt  komplekser for min kropp før det, eller fokus på vekta mi. Ei venninne av meg og jeg startet på et program sammen hvor målet var å gå ned noen kilo. Vi fikk satt opp kostholds liste,ble målt og veid,og funnet for tung. I løpet av 14 dager var det også aerobictrening 3 ganger inkl. i dette programmet.

I begynnelsen ble vi veid en gang i uken. Etterhvert gikk det over til en gang hver 14 dag mener jeg å huske. Jeg hadde aldri tenkt på vekt tidligere, så da jeg stod på vekta for første gang der, og fikk tallet skrevet ned,sort på hvitt så utløste dette noe oppi hodet.Akkurat i det øyeblikket var gnisten tent.Alle som går på en diett vet hvor lett,og hvor mye man går ned i vekt  i begynnelsen,da man mister mye vann og avfall i kroppen. Etterhvert går vektnedgangen tregere..For meg ble dette den utløsende faktoren. Det gikk ikke fort nok. Jeg ville ned mer.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde i fra at jeg kunne stikke fingeren i halsen for å kvitte meg med maten,men det var det jeg begynte å gjøre. Jeg husker første gangen jeg kasta opp frivillig. Vi hadde et eller annet med ris til middag den gangen. Og det var veldig lett for meg å kaste opp. Det ble en enkel løsning. Dessverre.

Jeg fastet mye også i begynnelsen. Jeg kunne spise en halv yoghurt om dagen, og kun drikke vann resten av dagen. Jeg oppdaget hvor lett det var for meg å kaste opp, og dermed ble dette en veldig enkelt løsning for meg for å bruke etter hvert måltid. Jeg slapp mistenksomme blikk,for jeg spiste jo. Jeg flytta hjemmefra noen mnd. senere,og en kjæreste var mye enklere å lure enn å måtte forholde meg til mine foreldre,og dette gjorde jo selvsagt saken mye «bedre» for meg. Til jeg ble oppdaget. Jeg husker første gang han «catcha» meg. Han satt på kjøkkenet og kikka på meg da jeg kom ut fra badet..et veldig skuffet,eller trist blikk.Den gangen skammet jeg meg virkelig. Ikke bedre var det den gangen jeg hadde glemt å skylle ned etter meg da jeg hadde kasta opp en god morgen yoghurt. Skogsbær…Han var på do etter meg,og da han kom ut sa han til meg:»du kunne jo i det minste ha trekt ned etter deg..» Jeg skammet meg..

Han ga meg et ultimatum den gangen:»meg eller spiseforstyrrelsen» sa han…Jeg valgte han.Jeg spiste,og jeg beholdt.Jeg gikk opp i vekt.Jeg gikk fortsatt på dette programmet,gikk på kostholdsliste,men vekten gikk opp. Jeg ble veid og funnet for tung. Jeg kjente panikken hamre i meg,jeg måtte ned igjen! Vi meldte oss inn i et treningssenter sammen,motivasjonen øker når man trener med noen. Men det gikk ikke fort nok. Jeg gikk ikke fort nok ned i vekt. Jeg klarte ikke holde meg til ultimatumet.

Dette forholdet røk etter 3 år (heldigvis kan jeg si nå) Bulimien hang med videre.Jeg klarte aldri å stoppe. Det er så lett å gå i den fella at man «bare skal ned noen kilo,så skal jeg slutte» Kommer du inn i den retningen som fører til en spiseforstyrrelse,så kan løpet være kjørt.Man klarer ikke bare stoppe når man først har havnet i den vonde sirkelen…

Det har gått opp og ned vektmessig for meg gjennom alle årene jeg har hatt bulimi,jeg har trent mye, jeg har hatt perioder hvor jeg overspiste og ikke kasta opp. Jeg har fastet. Men bulimien slapp aldri taket. Den kom alltid tilbake. Jeg var vel egentlig aldri ned på en faretruende lav vekt, så dette ble heller aldri tatt tak i. Jeg klarte å leve med det i hverdagen min. Man kunne ikke se det på meg. Ingen så skadene som oppstod inni meg. Jeg så det ikke selv heller. Det kom snikende. Depresjonen tok skikkelig tak etterhvert. Jeg begynte på anti-depressiva,fontex. Den skal virke mot depresjon og bulimi. Den funka mot depresjonen til en viss grad i begynnelsen,men for bulimien funka den kun de første 2 ukene,fordi den gjorde meg sinnsykt kvalm,og jeg mista rett og slett matlysten. Fontexen skal virke på den måten at suget skal dempe seg,men etter de første ukene,når kvalmen ga seg,så var det tilbake til det samme gamle. Januar i fjor var jeg så langt ned i depresjonen,og jeg var så fordømt sliten,og fikk ikke sove til tross for flere omganger med spising og oppkast,som i utgangspunktet burde ha slått meg helt ut,at jeg i ren fortvilelse tok en overdose. Ikke en overdose for å dø,ikke en stor overdose,men en overdose som jeg håpet skulle gi meg søvn,fordi jeg var så sliten og utmattet og fortvilelse. Jeg hadde da vært uten noen form for behandling i 1 år. Jeg fikk en time hos akutt teamet her i Molde dagen etter.(Jeg var hos legen samme dag som jeg tok overdosen. Jeg fikk ikke sove,så jeg kom meg ned til timen,veldig sløv..) Jeg slutta på fontex,og ble satt på efexor. Depresjonen ble verre av å gå på den. Suicidal tanker kom,rus suget økte,flere overdoser (ingen store…) Jeg nekta å gå på dem lengre. Jeg er nå over på lamictal,stemningsstabiliserende. Den har en bedre effekt på meg,selv om humøret ofte går i depressiv retning. Jeg har også fått diagnosen bipolar. Jeg har også vært på antipsykotika,zyprexa,da jeg kom inn i en periode meg selvskading. De gir vektoppgang,jeg slutta ta dem..
Hadde jeg bare visst den gang det jeg vet nå,hvor det bare,hvordan det utvikler seg og vikler seg inn i et nett man ikke kommer ut av..Tanker,følelser,selvtillit,selvfølelse og egenverdien synker stadig nedover og utvikler seg til å bli som små demoner inni en. De bryter en ned. De sparker en mens man ligger nede. Man begynner å tro på det den spiseforstyrrede stemmen sier. Man bli ett med den etterhvert som tiden går. Alt blir feil. Bilde av en selv blir totalt forvrengt. Mat og mengder blir et totalt kaos. Man vet ikke lengre hva som er normalt. Tanker og følelser skaper et forferdelig indre kaos,man vet ikke lenger opp ned på egne tanker, hva som reelt og ikke. Man får en indre uro som stormer rundt og aldri virker til å stoppe.

Man brytes stadig ned som tiden går, man blir mer selvdestruktiv, fordi man tror selv at man ikke er verdt noe som menneske. Man ser på seg selv som noe som ikke burde få leve, som ikke er verdt noe som helst. Man ser kun det negative i seg selv. Man tror ikke på det andre sier til en, fordi man ser det ikke selv. Speilet lyver,tallene på vekta blir aldri bra nok. Tallet vil styre dagen. Går vekten opp er hele dagen ødelagt,går den ned er dagen reddet. Tallet bestemmer. Dagen blir målt i tallet på vekta.

Fordi dette her setter seg sånn fast i sinnet over tid, så bli det hele en del av hverdagen vår. Det normaliseres. Andre mennesker ser jo på det vi gjør mot oss selv for det det faktisk er, noe usunt og unormalt, men for oss er det blitt normalisert inn i livene våre. Det er en del av oss. Vi har helt andre måter å tenke på, vi ser ting på en annen måte, en syk måte. Men det er fortsatt oss. Og det blir vår måte å kontrollere og styre hverdagen på, for å overleve de sterke tankene og følelsene vi sitter med. Derfor blir dette her også på en måte en trygghet for oss. Noe som er vårt, som vi klamrer oss fast til for å holde ut.

Jeg har nå en innleggelse på 3 mnd på Modum Bad bak meg. Jeg har nå klart å stable meg litt på beina. Jeg har klart å redusere på oppkast, jeg klarer å få i meg mat, og beholde det. Jeg ramler litt innimellom, men klarer nå å reise meg opp igjen. Vekten har gått en del opp (13 kg i løpet av de 3 mnd), og jeg sliter fremdeles med å takle denne vektoppgangen. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men mye har forandret seg til det bedre allerede. Men 3 mnd med innleggelse fikser ikke en sykdom som til nå har vart i 17 år, så jeg må fortsette å gå veien.