Min historie

Dette er min historie,hvordan det hele startet,og utviklingen videre.

Jeg var  18 år da jeg utviklet min bulimi, og jeg hadde aldri hatt  komplekser for min kropp før det, eller fokus på vekta mi. Ei venninne av meg og jeg startet på et program sammen hvor målet var å gå ned noen kilo. Vi fikk satt opp kostholds liste,ble målt og veid,og funnet for tung. I løpet av 14 dager var det også aerobictrening 3 ganger inkl. i dette programmet.

I begynnelsen ble vi veid en gang i uken. Etterhvert gikk det over til en gang hver 14 dag mener jeg å huske. Jeg hadde aldri tenkt på vekt tidligere, så da jeg stod på vekta for første gang der, og fikk tallet skrevet ned,sort på hvitt så utløste dette noe oppi hodet.Akkurat i det øyeblikket var gnisten tent.Alle som går på en diett vet hvor lett,og hvor mye man går ned i vekt  i begynnelsen,da man mister mye vann og avfall i kroppen. Etterhvert går vektnedgangen tregere..For meg ble dette den utløsende faktoren. Det gikk ikke fort nok. Jeg ville ned mer.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde i fra at jeg kunne stikke fingeren i halsen for å kvitte meg med maten,men det var det jeg begynte å gjøre. Jeg husker første gangen jeg kasta opp frivillig. Vi hadde et eller annet med ris til middag den gangen. Og det var veldig lett for meg å kaste opp. Det ble en enkel løsning. Dessverre.

Jeg fastet mye også i begynnelsen. Jeg kunne spise en halv yoghurt om dagen, og kun drikke vann resten av dagen. Jeg oppdaget hvor lett det var for meg å kaste opp, og dermed ble dette en veldig enkelt løsning for meg for å bruke etter hvert måltid. Jeg slapp mistenksomme blikk,for jeg spiste jo. Jeg flytta hjemmefra noen mnd. senere,og en kjæreste var mye enklere å lure enn å måtte forholde meg til mine foreldre,og dette gjorde jo selvsagt saken mye «bedre» for meg. Til jeg ble oppdaget. Jeg husker første gang han «catcha» meg. Han satt på kjøkkenet og kikka på meg da jeg kom ut fra badet..et veldig skuffet,eller trist blikk.Den gangen skammet jeg meg virkelig. Ikke bedre var det den gangen jeg hadde glemt å skylle ned etter meg da jeg hadde kasta opp en god morgen yoghurt. Skogsbær…Han var på do etter meg,og da han kom ut sa han til meg:»du kunne jo i det minste ha trekt ned etter deg..» Jeg skammet meg..

Han ga meg et ultimatum den gangen:»meg eller spiseforstyrrelsen» sa han…Jeg valgte han.Jeg spiste,og jeg beholdt.Jeg gikk opp i vekt.Jeg gikk fortsatt på dette programmet,gikk på kostholdsliste,men vekten gikk opp. Jeg ble veid og funnet for tung. Jeg kjente panikken hamre i meg,jeg måtte ned igjen! Vi meldte oss inn i et treningssenter sammen,motivasjonen øker når man trener med noen. Men det gikk ikke fort nok. Jeg gikk ikke fort nok ned i vekt. Jeg klarte ikke holde meg til ultimatumet.

Dette forholdet røk etter 3 år (heldigvis kan jeg si nå) Bulimien hang med videre.Jeg klarte aldri å stoppe. Det er så lett å gå i den fella at man «bare skal ned noen kilo,så skal jeg slutte» Kommer du inn i den retningen som fører til en spiseforstyrrelse,så kan løpet være kjørt.Man klarer ikke bare stoppe når man først har havnet i den vonde sirkelen…

Det har gått opp og ned vektmessig for meg gjennom alle årene jeg har hatt bulimi,jeg har trent mye, jeg har hatt perioder hvor jeg overspiste og ikke kasta opp. Jeg har fastet. Men bulimien slapp aldri taket. Den kom alltid tilbake. Jeg var vel egentlig aldri ned på en faretruende lav vekt, så dette ble heller aldri tatt tak i. Jeg klarte å leve med det i hverdagen min. Man kunne ikke se det på meg. Ingen så skadene som oppstod inni meg. Jeg så det ikke selv heller. Det kom snikende. Depresjonen tok skikkelig tak etterhvert. Jeg begynte på anti-depressiva,fontex. Den skal virke mot depresjon og bulimi. Den funka mot depresjonen til en viss grad i begynnelsen,men for bulimien funka den kun de første 2 ukene,fordi den gjorde meg sinnsykt kvalm,og jeg mista rett og slett matlysten. Fontexen skal virke på den måten at suget skal dempe seg,men etter de første ukene,når kvalmen ga seg,så var det tilbake til det samme gamle. Januar i fjor var jeg så langt ned i depresjonen,og jeg var så fordømt sliten,og fikk ikke sove til tross for flere omganger med spising og oppkast,som i utgangspunktet burde ha slått meg helt ut,at jeg i ren fortvilelse tok en overdose. Ikke en overdose for å dø,ikke en stor overdose,men en overdose som jeg håpet skulle gi meg søvn,fordi jeg var så sliten og utmattet og fortvilelse. Jeg hadde da vært uten noen form for behandling i 1 år. Jeg fikk en time hos akutt teamet her i Molde dagen etter.(Jeg var hos legen samme dag som jeg tok overdosen. Jeg fikk ikke sove,så jeg kom meg ned til timen,veldig sløv..) Jeg slutta på fontex,og ble satt på efexor. Depresjonen ble verre av å gå på den. Suicidal tanker kom,rus suget økte,flere overdoser (ingen store…) Jeg nekta å gå på dem lengre. Jeg er nå over på lamictal,stemningsstabiliserende. Den har en bedre effekt på meg,selv om humøret ofte går i depressiv retning. Jeg har også fått diagnosen bipolar. Jeg har også vært på antipsykotika,zyprexa,da jeg kom inn i en periode meg selvskading. De gir vektoppgang,jeg slutta ta dem..
Hadde jeg bare visst den gang det jeg vet nå,hvor det bare,hvordan det utvikler seg og vikler seg inn i et nett man ikke kommer ut av..Tanker,følelser,selvtillit,selvfølelse og egenverdien synker stadig nedover og utvikler seg til å bli som små demoner inni en. De bryter en ned. De sparker en mens man ligger nede. Man begynner å tro på det den spiseforstyrrede stemmen sier. Man bli ett med den etterhvert som tiden går. Alt blir feil. Bilde av en selv blir totalt forvrengt. Mat og mengder blir et totalt kaos. Man vet ikke lengre hva som er normalt. Tanker og følelser skaper et forferdelig indre kaos,man vet ikke lenger opp ned på egne tanker, hva som reelt og ikke. Man får en indre uro som stormer rundt og aldri virker til å stoppe.

Man brytes stadig ned som tiden går, man blir mer selvdestruktiv, fordi man tror selv at man ikke er verdt noe som menneske. Man ser på seg selv som noe som ikke burde få leve, som ikke er verdt noe som helst. Man ser kun det negative i seg selv. Man tror ikke på det andre sier til en, fordi man ser det ikke selv. Speilet lyver,tallene på vekta blir aldri bra nok. Tallet vil styre dagen. Går vekten opp er hele dagen ødelagt,går den ned er dagen reddet. Tallet bestemmer. Dagen blir målt i tallet på vekta.

Fordi dette her setter seg sånn fast i sinnet over tid, så bli det hele en del av hverdagen vår. Det normaliseres. Andre mennesker ser jo på det vi gjør mot oss selv for det det faktisk er, noe usunt og unormalt, men for oss er det blitt normalisert inn i livene våre. Det er en del av oss. Vi har helt andre måter å tenke på, vi ser ting på en annen måte, en syk måte. Men det er fortsatt oss. Og det blir vår måte å kontrollere og styre hverdagen på, for å overleve de sterke tankene og følelsene vi sitter med. Derfor blir dette her også på en måte en trygghet for oss. Noe som er vårt, som vi klamrer oss fast til for å holde ut.

Jeg har nå en innleggelse på 3 mnd på Modum Bad bak meg. Jeg har nå klart å stable meg litt på beina. Jeg har klart å redusere på oppkast, jeg klarer å få i meg mat, og beholde det. Jeg ramler litt innimellom, men klarer nå å reise meg opp igjen. Vekten har gått en del opp (13 kg i løpet av de 3 mnd), og jeg sliter fremdeles med å takle denne vektoppgangen. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men mye har forandret seg til det bedre allerede. Men 3 mnd med innleggelse fikser ikke en sykdom som til nå har vart i 17 år, så jeg må fortsette å gå veien.

36 tanker om “Min historie

  1. Så fint at du er så ærlig angåeende spiseforstyrrelsene dine! Hvordan dem ofte starter er det mange lurer på! Det er beundringverdig at du gir din historie til verden, stå på!

    Håper dagen kommer fort, der du kjemper imot!

    Klem, Vikkan.

  2. har du spurt din psykolog om å søke plass på Modum Bad i Vikersund? der er det veldig flinke og det er absolutt å anbefale.

    • Vi har såvidt snakket om Levanger,men det ble til at jeg var å snakket med noe fra noe som kalle R.O.B.U.S.T. her i Molde,men kom ikke noen vei med det,da det ikke helt var en løsning for meg…eller noe,hehe.

  3. Hei. Flott og tøft av deg som forteller om dette. Kan også tenke meg at det er bra for deg å få det ut også =) Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser. Jeg fikk anoreksia da jeg var 10 år gammel(i dag er jeg 20). Jeg var så syk at jeg ble innlagt på sykehus. Jeg var en av de høye jentene i klassen og ville nemlig være som de små og nette. I hvertfall på sykehuset ble jeg veid hver eneste dag. Moren min nektet til slutt at jeg skulle bli veid, siden fokuset ble kun på vekten. De sluttet å veie meg, og det hjalp!
    Mitt råd til deg er å kaste badevekten din. Den hjelper deg ikke i det hele tatt. Jeg kan fremdeles ikke ha en badevekt i huset, fordi man blir så utrolig opphengt i det tallet som vises. Jeg veide meg hjemme hos ei venninne en gang da jeg var fjorten år, og på grunn av det fikk jeg et lite tilbakefall. Heldigvis hentet jeg meg inn igjen.

    Jeg sier ikke at bare det å kaste badevekten vil gjøre deg frisk, men det er i hvertfall en begynnelse=) Lykke til videre.

    • Det har kommet inn nye regler for de som er innlagte nå,det vil si at de vil at pasienten skal viten vekten sin,fordi de må lære å akseptere tallet,og at det går oppover,så ja..Tror (eller jeg vet da..) at det hadde vært enda verre om jeg hadde pælma vekten veggimellom,jeg hadde blitt gærn av å ikke vite..det hadde skremt rævshiten ut av meg..

      • Åkei, det visste jeg ikke. Må si meg ganske uenig i deres konklusjon om akkurat det om å vite vekten sin. Fokuset legges for mye på vekten, tenker ihvertfall jeg. Men det er mulig jeg tar feil selvfølgelig. Det var pålagt den gangen også(å veies og å kontrolleres), men moren min nektet det. Jeg veier meg aldri nå heller, har ikke behov for det. Klart at da jeg var syk ville jeg vite hva jeg veide hele tiden, men jeg er ganske sikker på at uvitenheten om vekten min reddet livet mitt. Forstår at det er veldig vanskelig, og jeg mener ikke å fornærme deg på noen måte. Ville bare komme med et råd.

      • Du fornærmet meg ikke på noen måte :)
        Jeg regner med at det er litt forskjellig oppfatninger om dette blant de som er spiseforstyrret,men det er jo lett for at det trigger å vite tallet. Men jeg skjønner jo også at det er viktig å vite tallet,for på den måten å lære seg å akseptere at det må opp…men ja..ikke lett anyway..

  4. Håper du kommer deg ut av dette. Det er bra du tør å skrive så åpent, vi trenger å høre det! Jeg kaster opp og er redd for å få en spiseforstyrrelse, så jeg prøver å jobbe meg til en bedre løsning for den gode mestringsfølelsen det gir.. Stå på!

  5. Hvilke råd har dere til en mamma da? Datteren min er godt voksen, gift, har barn, har vært på Modum – men sliter enda. Hva kan jeg gjøre? Alt jeg sier er «feil» – og nå føler jeg at det er best jeg holder meg unna?

    • Du er mamma,ergo er du en pårørende. Denne informasjonen er råd til deg,som til en hvilken som helst annen pårørende. Ikke hold deg unna. Vis interesse for henne,og for hennes problemer. La henne vite at du alltid vil være der og støtte henne,og at hun kan komme til deg uansett hva det måtte være av grunner. Du kan jo fortelle henne at det du sier er hva du tenker og mener,at du er bekymret fordi du er hennes mor,fordi du er glad i henne. Du føler det du føler,og uansett om hun mener at alt du sier er «feil»,så endrer ikke det at det du føler er det du føler. Ingen følelser er feil.

  6. Heisann! Utrolig tøft av deg å være åpen om sånne ting!

    Jeg er selv 14 år gammel. JEg har også bulimi. Det begynte da jeg var 12, et par dager før jeg fylte 13. Jeg veier ikke så mye veier vel like mye som de fleste.. Tenkte som deg jeg, bare ned et par kilo så er det stopp. MEn det ble aldri sånn for meg. Det hele for meg forverret seg for meg når vi hadde svømming på skolen. JEg følte det ble for mye fokus på kroppene våre og jeg har aldri vært selvsikker på kroppen min. JEg er ganske høy, høyere enn jentene i klassen min. Jeg er 1.72 cm.. Jeg vil bare bli kvitt det. Nå har jeg til og med fått erfare at tennene mine er dårlige, stemmen min er mørkere, og jeg har en halsbrann-lignende følelse i halsen min omtrent hele tiden når jeg ligger… «/

    Jeg synes det er utrolig tøft av deg å stå fram sånn! Jeg husker selv hvor vanskelig det var å sitte hos legen å besvare sånne spørsmål. ¨Nå får jeg vehandling hos BUP/helsesøster. Håper det blir bedre nå!

    Fortsett sånn som du gjør og stå på!!!

  7. Er utrolig glad for at jeg kom over bloggen din akkurat nå. Kom nettopp, ja ærlig nok, fra badet og vil helst bare forsvinne. Men har også vært frisk i nesten 1 1/2 år, før jeg plutselig fikk tilbakefall for noen uker siden. INGEN har rett til å si at bulimi er lett, at det kan kureres på en to tre.. det er noe som ingen kan hjelpa deg med fant jeg selv ut da.. Gikk til psykolog en gang i uka, helt til jeg ble 16 år. Er nå akkurat fylt 18 år. Vært innlagt osv. Men poenget mitt var at jeg synes du er utrolig sterk som holder ut, og som tør å åpne deg på denne måten. Og husk at det kan være deilig å snakke med noen, psykologer eller andre, men det er deg selv som må fikse opp i tanker og følelser. Og jeg har troen på deg, og alle andre som sliter med bulimi/SF generelt. Det finnes ingen fasit, men du finner løsningen etter hvert, babysteg er tingen. Lykke til her i livet, ønsker deg alt godt, virkelig!

    • Trist å lese at du har fått tilbakefall da.Håper du kommer deg ut av det igjen før det tar helt overhånd. Det er vanskelig å komme seg ut av det.
      Jeg går i behandling,hos en psyk. sykepleier.Det har jeg gjort i 2 år nå,så ja..vi får se hvor det bringer meg etterhvert…

      Takk :)

  8. Heisann!! Veldig glad for at jeg kom over bloggen din! Vet jeg at jeg ikke er alene ihvertfall.. ;)

  9. Ja den kommer alltid tilbake, bulimien. Puster og peser deg i nakken. *kjenner spøkelset faretruende nær i dag* GRØSS!

    Babysteps, og et ønske om å bli bra, det er iallefall begynnelsen.

    Du har vært modig i dag Laipai, som bestilte tannlegetime.

    *klem

  10. Heyyy Jeg har bare et par spørsmål jeg må stille deg! 14 år gammel jente, jeg har også bulimi ;)

    Siden du har bulimi, og du har hatt det ganske lenge. Så lurte jeg på:

    1: om neglene dine veldig stygge sånn at du får masse sår på dem og negle båndene dine blir gule, ser litt betent-aktig ut?

    2: Har du også gule tenner? Sliter du med å få dem hvite liksom? Jeg gjør det jeg. Får dem ikke noe særlig hvite…..

    3: Har du sår på magen sånn som ser litt ut som arr?

    Takk på forhånd om du svarer ^^ Blir veldig glad for å vite at jeg kan lese bloggen din og få tips av deg. Kommer garantert til å lese bloggen din! :-)

    • Heisann :)

      Ikke problemer med neglene faktisk.
      Kan ikke skryte på meg å ha så forferdelig hvite tenner egentlig…men gul? Nje,en mellomting tenker jeg vi sier…
      Heller ikke sår på magen…

      Koslig at du vil lese bloggen min :)

  11. kom over denne bloggen,og må si jeg kjente meg så igjen i deg. Jeg utviklet bulimi i en alder av 14,husker fremdeles første gangen jeg bestemte meg for å stikke fingeren ned i halsen, og i dag er det nok en stor del av meg som skulle ønske at jeg ikke hadde tatt den avgjørelsen. Jeg har nå vært syk i bortimot 9 år, og jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skal få stoppet dette. Lurer på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg kunne slutte når jeg følte for det selv, noe som så klart viste seg å være en eneste stor løgn. Til den dag i dag går jeg inn og ut av forskjellige perioder med depresjon, overspising og oppkast, det har blitt noe bedre,men vil ikke si at jeg er frisk akkurat. Jeg har også hatt perioder med selvskading, noe som har ført til flere hundre arr oppover armer og ben, men piller nektet jeg å ta i mot når psykologen min ga meg tilbudet, i og med at jeg ikke er spesielt glad i medikamenter. Dessverre havnet jeg hos en psykolog som ikke viste helt hvordan hun skulle hjelpe meg, så når jeg ikke hadde mer å si, så ble timene automatisk avsluttet, med andre ord,hu falt for den samme løgnen som moren min har gått på flere ganger.
    Nå som jeg har begynt å bevege meg over mot det 10 året, så har jeg endelig fått muligheten til å prøve ut en alternativ løsning, jeg har gått til annskaffelse av hund,i håp om at det skal gi meg noe mer positivt å drive på med i hverdagen. Men det finnes ingen garantier har jeg funnet ut, en må bare prøve litt for hver dag som går.

    • Ja,det er lett å miste kontroll over maten,og en dag så oppdager man at man faktisk ikke klarer stoppe,at det har gått for langt. Lite profesjonelt av den psykologen,hun kunne i det minste ha sørget for at du fikk en annen behandler når hun selv kom til kort. Dyr er terapi,men det kan bedre situasjonen,men man blir ikke frisk. Men alt i positiv retning hjelper jo på :)

  12. Tusen klemmer til deg <3 Det skal jaggu ikke være enkelt! Har og prøvd først efexor men fikk "parkinson" av den, så fontex men prøvde ta livet mitt. Før det cipralex som gav meg 20 kg. :( Nå aner jeg ikke hva jeg skal fikse min boorderline diagnose med. Går man opp av lamictal? Samtaleterapi er jo det beste, men vi er jo også den gruppen som er vanskeligst og behandle /:

  13. hard to say someting … i wish i could find the right words that could help
    learning a lot about ed by this blog ………

  14. Jeg kom over bloggen din da jeg satt og lette meg frem til behandlingstilbud for spiseforstyrrelser.. Utrolig fin blogg, som er brutalt og rørende ærlig..
    Selv har jeg bulimi og er nå i prosessen med å skulle søke behandling, enn så lenge er jeg under den mentale prosessen mens jeg venter på legetimer og Nav møter..

    Jeg har ingen rundt meg som går igjennom det samme (men en støttende familie som ønsker å forstå), så har derfor heller ingen å lufte tanker og følelser med som forstår hvordan det er å leve med det. Det er derfor utrolig fint å komme over blogger som dette, hvor jeg ser at det jeg går igjennom er «normalt» og dermed mindre skjemmende.

    Har selv en anonym blogg hvor jeg skriver om det jeg går igjennom, mest egentlig for å få satt ord på ting for min egen del. Jeg har frem til nå levd med dette for meg selv i mitt eget forvrengte syn på hva som er normalt og har derfor heller aldri forklart til meg selv hva jeg gjør og hvorfor.

    Så takk for at du deler, så jeg og andre som er «alene» på veien ut av spiseforstyrrelsen også kan sammenligne opplevelser og følelser med noen i samme situasjon :-)

    • Du er aldri alene, selv om det oppleves slik. Vi har vel alle følt på nettopp det. Men det er skummelt hvor mange som faktisk er i mer eller mindre samme situasjon. Jeg håper du kommer deg inn i et godt behandlingssopplegg som vil hjelpe deg ut av dette. Lykke til, og takk for fine ord :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s