Uro om natten.

Kriblingen i magen, som om alt på innsiden er i opprør. Følelsen du føler når det er noe du er urolig for, eller gruer deg til. Tankene som surret går som en evighetsmaskin på tomgang. Som en lyd du ikke helt vet hva er, som aldri stopper, og du tror du skal bli gærn. Som en lyd som går deg på nervene, aldri gir deg fred, mens fred er det eneste du ønsker deg. Følelsen og opplevelsen av stillhet, en indre ro, hvor du kan senke skuldrene, legge deg ned, lukke øynene og bare flyte avsted uten bekymringer.

Jeg ønsker meg den stillheten. Jeg ønsker å bli kvitt den indre uroen som ligger over meg som et tungt teppe, som truer med å kvele meg. Hver eneste natt ligger jeg og vrir meg, finner ikke roen, lengter etter at søvnen skal ta meg. Tankene vil ikke roe seg, jeg kjenner på følelser av bekymringer, selv når jeg ikke trenger å bekymre seg. Selv om jeg sier til meg selv at alt vil ordne seg, selv om jeg har hatt en god dag. Selv om jeg gleder meg til planene dagen etter.

Hver natt må jeg ta noe å sove på, for i det hele tatt få noen timers søvn. Likevel tar det lang tid før jeg sovner. I flere timer blir jeg liggende å kjenne på disse følelsene, tenke på disse tankene. På dager hvor jeg ramler, overspiser og kaster opp, eller trener mye. Ting som gjør at jeg blir veldig sliten, sliter meg ikke nok ut. Dette skaper en ekstra frustrasjon, fordi det sier noe om at jeg ikke blir utslitt nok til at kroppen er helt skutt på kvelden, og bare kortslutter av seg selv. Det er ytterst sjeldent at jeg er så sliten at jeg bare må avslutte kvelden tidlig. Og selv da blir jeg liggende lenge før kropp og hode gir etter.

Da jeg skulle legges inn på Modum, så trodde jeg, eller håpet jeg, at all den harde jobben jeg skulle gjennom kom til å slå meg helt ut, at jeg kom til å bli så sliten etter dagene at jeg ville segne om. Det skjedde ikke. Hodet var enda mer oppspilt, bekymringene enda verre, tankene surret enda mer. Jeg følte meg aldri opplagt til en ny dag, jeg var bare forferdelig sliten og trøtt. Jeg hadde problemer med å komme meg opp etter at søvnen bet seg fast i meg. Jeg hadde problemer med å holde øynene åpen i en del av gruppetimene. Ikke kunne jeg sove litt på dagtid heller, for da ville jeg fått enda større problemer med å sove til natten igjen.

Jeg kan ikke sove på dagtid nå heller,  og jeg unngår det til enhver pris. Jeg vil heller prøve å bli sliten og kanskje få muligheten til en god natts søvn. Når jeg endelig får virkning av sovepillene, (som egentlig bare er allergitabletter man blir søvnig av, som man ikke blir avhengig av) så er jeg veldig trøtt når jeg må opp dagen etter. Da vil kroppen sove mer. Dermed kan mye av dagen gå bort i søvn. Jeg har prøvd ulike metoder for å få bedre søvn. Jeg har prøvd te, urter, stå opp og legge meg til samme tid. Stått opp på natten for å gjøre noe annet før jeg prøver igjen. Jeg har prøvd pusteteknikker, telle sauer (men de bare flokker seg og lager kaos.) Jeg har hørt på musikk, men lydene har bare blitt til uromomenter. Jeg leser bøker, spiller spill på tlf. Jeg snur og vrir, men til ingen nytte. Da kommer også frustrasjonen på besøk, som en uvelkommen gjest. Når jeg blir liggende for lenge uten å få sove så kommer sulten og forsterker problemet enda mer.

Det er utrolig frustrerende å måtte slite med dette hver eneste kveld. Å alltid bli liggende å kjenne på denne uroen som nødvendigvis ikke har et opphav. Jeg blir helt tappet for energi, får vondt i hodet, og blir veldig rastløs og irritert. Øynene er veldig trøtt, men det er ikke tankene, deres favorittid på døgnet er midt på natten, mens resten av kroppen trenger en avkobling, litt hvile, en pust i bakken.