Tomt.

Det er ganske tomt i topplokket her for tiden, det er akkurat som jeg har fått en shut-down for det meste. Når det er en del jeg ikke ønsker å skrive om, så blir det selvsagt begrenset i hva jeg kan dele. Men jeg lever, og jeg kommer meg gjennom dagene. Jeg har påskeferie nå, fri fra kurset hele uken. Greit nok det, selv om det ikke hadde spilt noen rolle for meg om det hadde vært fram til onsdag. Jeg kommer nok til å savne gjengen i gruppen, men jeg reiser hjem til Kr.sund på tirsdag og blir der hele påsken, og det blir koselig. Hele familien blir samlet, og jeg gleder meg til å se tantebarna mine igjen. Har ikke sett dem siden midten av januar nå. Så nå skal det klemmes og koses daglig i en uke framover.

Det går sånn tålelig opp og ned her, sånn spisemessig, selv om ikke hver dag er like enkel. Men jeg spiser (og beholder), så jeg fungerer. På fredag var vi gruppen på tur, der det var grilling. Maten skulle være sunn, heldigvis, så jeg slo til med litt fisk i tillegg til grønnsaker. Jeg tok faktisk litt ris også, selv om det er noe jeg ikke spiser så mye av. Mye frukt ble det også, så det føltes som jeg hadde spist for en hel dag bare på de timene kurset varte. Men jeg hadde det kjekt, så jeg prøvde å ignorere de tankene av dårlig samvittighet som dukket opp, de som sa at jeg godt kunne ha kuttet ut de bitene med fisk, og det lille jeg spiste av ris. Været var veldig fint den dagen, så en i gruppen og jeg, gikk hjem. Det er en lang tur i seg selv, så kroppen tok ikke akkurat skade av maten den fikk. Den var vel sjeleglad for litt fisk også, det er ikke akkurat noe jeg bøtter innpå av. Jeg spiser veldig mye frukt for tiden også, fordi det er tilgjengelig på kurset hele dagen. Så det blir jo både frokost og lunsj der.

Så nå er det kursfri, fra tirsdag av blir det treningsfri, og jeg er behandlingsfri fram til neste onsdag. Det er overkommerlig, for jeg skal jo tross alt hjem til mine. Nå skal jeg bare komme meg gjennom resten av denne lange dryge søndagen, og morgendagen. Jeg har en del ting jeg må få gjort i morgen, så da får avreisen bli på tirsdag. Satser på fint vær, sånn at det går an å komme seg litt ut også. Påsken i fjor var jo helt tragisk sånn værmessig. Holdt jo på å snø inne. Ikke bare det at det snødde, men det blåste noe sinnsykt også, så det så ut som virvelvind utenfor stuevinduet, og det var helt håpløst å bevege seg ute. Innepåske kan bli veldig lang. Nå krysser jeg fingrene for et litt bedre påskevær. Jeg vil gå turer, og jeg vil knipse litt bilder. Drittlei av omgivelsen her kan man si.

En av de i gruppen min knipset også noen bilder da vi hadde tur på fredag, og han hadde lekt litt med et bilde av meg, og jeg fikk det. Jeg elsker jo lilla, så redigeringen ble jeg veldig fornøyd med altså. Må jo bare dele det her.

Om jeg ikke finner det for godt å skrive før jeg drar, så får dere ha en finfin påske.

Mentalisering i hverdagen.

I morgen skal vi på kurset jeg er på ha om mentalisering, noe som er veldig aktuelt for meg, og helt sikkert mange andre som også er i behandling. Jeg har hatt noe av det, men som min behandler sier så er det visst flere måter å gå fram på innenfor den formen. Jeg synes jeg fikk det veldig godt forklart da jeg var på Modum, som jeg ikke helt kjenner igjen, hvertfall ikke på alle områder i behandlingen jeg får her. Det er heller ikke alltid like enkelt å forstå hva mentalisering er, for da jeg søkte det opp på nett i etterkant av at min behandler på Modum anbefalte meg om å be om å få den type behandlingsmetode her hjemme, så  var det jeg fant på nett ganske innviklet forklart og ikke helt forståelig. Vi har nå i forkant av morgendagen fått utlevert et ark som ble anbefalt å lese gjennom, og jeg synes det var veldig godt og enkelt forklart. Mentalisering kan også brukes i hverdagen generelt, ikke bare i behandling. For vi bruker mentalisering veldig ofte, uten at mange vet at det faktisk er mentalisering. Så, da vil jeg ta utgangspunkt i det skrivet jeg har fått utlevert for å forklare hva mentalisering er.

Mentalisering er et begrep som beskriver vår egne til å fortolke og forstå egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer i vårt indre liv. Det vil si, våre behov, våre følelser, vår fornuft, våre tanker og våre intensjoner. Våre evner til å mentalisere gjør oss i stand til å finne mening i egne og andres atferd. Vi trenger å mentalisere for å forstå egne følelsesmessige reaksjoner. Mentalisering er derfor viktig for å forstå og forklare atferd. Mentalisering er lik empati, men går videre enn det, fordi det også inkluderer oppmerksomhet av egen sinnstilstand. Det er grunnleggende at vi fortolker hverandre. Vi erfarer andres handlinger og fortolker følelser, tanker og intensjoner bak disse handlingene. Følelser er ofte uklare. Det vil derfor alltid være knyttet usikkerhet til fortolkninger. Vi tolker mer eller mindre godt eller dårlig.

Her er noen eksempler som krever mentalisering:

• Trøste en venn som har det vanskelig
• Oppklare en misforståelse med ektefelle/samboer/familiemedlem/venn
• Roe ned et barn som har et raseriutbrudd
• Utvikle strategier for å unngå overspising/selvskading/unngå rusmisbruk
• Beskrive egne problemer til en behandler

Mentalisering kan med andre ord, på en enkel og forståelig måte kalles sunn fornuft. Vi alle forsøker å forstå og finne ut hvorfor folk tenker og føler som de gjør. Man kan si at mentalisering er regulering av følelser og psykisk helse. De fleste som har utfordringer innen psykisk helse har problemer med mentalisering (no joke) og er mer sårbare for endringer i egen tilstand (true that).  Når vi er i følelsesmessige vanskelige situasjoner kan vi oppleve mentaliseringssvikt. Dvs at vår evne til å fortolke/forstå oss selv og andre og den situasjonen vi er i da, er blitt betydelig svekket. 

Vi har vel alle en eller annen gang vært i situasjoner der det har vært problemer i relasjoner, der ting vi sier blir tolket feil. At budskapet ikke er blitt forstått på den måten det var ment i utgangspunktet. Misforståelser med andre ord. Det er ikke alltid like lett å finne de rette ordene på det vi ønsker å få fram. Måten vi sier ting på kan også selvsagt være med på at det oppstår misforståelser, for selv om vi mener en ting, så kan de andre oppleve det på en annen måte, som f.eks at de føler det som blir sagt er et angrep, mens det kanskje egentlig kan være frustrasjon over at den andre parten ikke klarer å forstå det som blir sagt på riktig måte. Jeg har opplevd dette mange ganger, og da spesielt kanskje tidligere, da jeg ikke alltid fant de rette ordene å bruke for å få fram hva mente. Nå har jeg litt flere ord, og jeg klarer også, hvertfall til en viss grad, å skjønne at det ikke alltid er like lett for mottaker å sette seg inn i min situasjon, eller forstår hva det jeg sier innebærer, fordi de selv ikke er/har vært, i samme situasjon. Nå gjelder dette spesielt i forhold til psykdom. Dette kan selvsagt føre til stor frustrasjon fra begge parter, og misforståelser oppstår lett.

For å bruke ett eksempel, så kan lidelser som depresjon og misbruk av rusmidler påvirke mentaliseringsevnen fordi evnen til fleksibel tenkning svekkes. Dette kan føre til forvrengt syn på en selv, og undergraving av oppmerksomhet på andes erfaringer. Alle kan komme i omstendigheter som påvirker evnen til å mentalisere, spesielt hvis vi føler oss truet eller på andre måter er i en intens følelsesmessig tilstand. Å mentalisere egne følelser er både viktig og vanskelig. Mentalisering vil gjøre oss bedre rustet til å avstå fra impulsiv og selvødeleggende atferd. Det kan beskrives som å sette på en pauseknapp , og gi oss selv mulighet til å tenke/forstå egne behov og følelser og hvordan mestre disse. Mentalisering hjelper en til å oppdage, tolerere og uttrykke egne følelser av frustrasjon i stedet for å måtte «kvitte seg med dem» gjennom bruk av rusmidler eller andre ting/metoder.

Man mentalisere mer eller mindre ubevisst, eksplisitt mentalisering er når man tenker over årsaken for en handling, og undrer seg: «hvorfor sa han/hun det?». Man mentaliserer eksplisitt når man setter ord på følelser, prøver å forstå seg selv eller forsøker å beskrive egne følelser til andre. Som regel har vi ikke tid til å mentalisere eksplisitt i samhandling med andre, men mentaliserer implisitt, dvs, spontant og intuitivt, uten å tenke på det. Da er vi styr av magefølelsen.

For å gi noen eksempler som kanskje gjør det enda enklere å forstå, kan være eksempler som at om du er i en samtale der vi er flere samlet, og vi har ulike meninger om ett eller annet, så kan vi kanskje oppdage at den som har en annen mening enn deg, og en diskusjon kan bli litt heftig, så kan noen av oss automatisk tenke at den andre tenker noe negativt oss som person fordi vi ikke mener det samme som dem/ham/henne. Kanskje kan en av de som deltar i diskusjonen forlate rommet, og dette kan igjen føre til at vi automatisk tror at den personen er sur eller ble fornærmet, med kanskje var det bare sånn at den andre personen var sliten og ikke orket diskutere mer, eller ikke i det hele tatt deltok i diskusjonen, eller kanskje han/hun bare skulle på do eller ordne seg noe å drikke. Det kan rett og slett være ulike grunner til at den andre forlot rommet. Mange vil likevel automatisk, uten at vi er bevisst på det, tenke at det var vi som sa, eller gjorde noe feil, uten at det var tilfellet. Vi legger med andre ord inn vår egen tolkning av andres atferd/utsagn.

Et annet eksempel som vi som sliter med en spiseforstyrrelse ofte tenker, kan være at vi tolker komplimenter vi får helt feil. «Så bra du ser ut», og vi tenker automatisk «Han/hun mener vi ser feit ut». Om noen sier «Du fin du er i dag da, den kjolen/buksen kledde deg veldig godt», og vi kan ofte automatisk og ubevisst tenke: «Det sier han/hun bare for å være hyggelig». Om noen f.eks sender en tekstmelding uten et smilefjes, så kan vi automatisk kanskje tenke «Er den personen sur nå, tolket han/hun melding feil?». Eller om det tar noen timer før man i det hele tatt får svar på en melding: «Vil han/hun ikke svare meg, har jeg gjort noe galt?». I de to første eksemplene som mener som regel den andre faktisk det det sier, for hvis ikke kunne de faktisk bare ha latt være å si noe i det hele tatt. I de to andre eksemplene kan det rett og slett bare være at den andre aldri bruker smilyer når de sender meldinger, eller at de ikke har tid, eller tilgjengelig akkurat der og da til å svare.

Ja, jeg kunne ha kommet opp med mange flere eksempler, men dere skjønner kanskje poenget her? For å beskrive det enda enklere, så kan altså mentalisering være hvordan vi tolker andres tilbakemeninger på ting vi sier f.eks. Andres tolkninger, og hvilke tanker vi gjør oss i forhold til andres atferd i samhandler med oss selv. (Mis)forståelser og (mis)tolkninger kan vel kjerneordene her.

Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet «igjen», mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, «Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld».

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det må bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

Litt motivasjon.

Det har blitt sjeldent med oppdateringer herifra i det siste, men det har sine årsaker. Som jeg har sagt tusen ganger før, så er det ikke alt jeg ønsker å dele, det har ikke skjedd så mye nytt, og jeg har i grunnen vært litt tom i hodet og hatt lite ork til å skrive. Har vært litt på nedtur i det siste også, og da har jeg heller tatt avstand fra skrivingen og fokusert på andre ting. Når det blir sånn, så bli humøret naturlig nok tappet, og irritasjon ganske stor, og nå har jeg ikke ønsket å bruke bloggskrivingen som en terapiform, det får heller legges igjen hos behandler. Nå har det seg også sånn at det er hele tre uker siden sist jeg var der, og skulle hatt time igjen i dag. Men så fikk jeg da en telefon om sykdom i dag, så da ble jo den timen avlyst. Måtte jo bare skje i dag så klart. Så jeg aner ikke når det blir satt opp en ny time igjen. Tviler på at det blir denne uken, men vet jo aldri.

Ellers har det skjedd en endring i hverdagen som jeg ikke vil si så mye om akkurat nå hvertfall, men det er i veldig positiv retning, så håper på at utfallet av det blir bra. Time will show. Jeg er veldig positivt innstilt, og forandring fryder. Alle positive input kommer godt med hvertfall, uansett hvor store eller små de er. Som at det blir bowling i morgen f.eks. Har ikke spilt det på en ren evighet, og det blir i koselig lag. Det blir noe annet enn hva dagen har inneholdt i ganske lang tid, for sånn hobby/aktivitetsmessig så går det jevnt på det samme dag ut og dag inn. Trening, gå turer, lese, og noen kaffedater (IKS). Vi har ennå ikke fått noe særlig fart på det området ennå, men det er fordi vi har vært litt amputert i forhold til sykdom. Men vi har hvertfall tatt noen små steg, og hatt litt brainstorming.

Ja, det var litt sånn generelt om ståa akkurat nå, men det jeg egentlig skulle komme med er noen små historier som jeg tenkte jeg ville dele, som handler om motivasjon og ettertanke. Det er 4 små historier, så da kjører jeg bare på.

 

«God motivasjon»

En velkjent taler startet et av sine foredrag med å holde opp en 100 kr. seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: «Hvem vil ha denne seddelen?». Flere rakk opp hånden. Og han fortsatte : «Jeg vil gi denne seddelen til en, først vil jeg gjøre noe med den». Han krøllet seddelen sammen til en kule, så spurte han: «Er det fremdeles noen som vil ha den?», og flere rakk opp hånden. Så tok han seddelen , la den på gulvet, og tråkket den ned på det skitne gulvet. Seddelen var nå skrukkete og skitten. «Er det fremdeles noen som vil ha den?» spurte han, og flere hender i salen gikk i været. 

«Mine gode venner, sa taleren, i dag har flere av dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret, selv om den er både skrukkete og skitten. Mange ganger i våre liv blir vi «krøllet sammen» eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse. Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi! Du er spesiell, glem aldri det! La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer». 

 

«Uten venner»

Det var en gang en liten gutt som ble så lett sint. Faren hans ga han en neve spiker og sa til han at hver gang han ble sint, så skulle han gå bak huset og slå inn en spiker i stakittet. Første dagen slo gutten inn 37 spiker. Etter noen uker lærte han seg å kontrollere sinnet sitt. Og antall spiker han slo inn minsket hele tiden. Han merket at det var lettere å beherske sinnet sitt enn å slå inn en spiker i stakittet. Til slutt kom dagen da gutten ikke ble sint en eneste gang. Han fortalte det til faren sin og faren foreslo dermed at han skulle dra ut en spiker fra stakittet hver dag han ikke ble sint i det hele tatt. Dagene gikk og etter en tid kunne gutten fortelle faren at det ikke fantes en spiker igjen i stakittet. Da tok faren guttens hånd og leide han ut til stakittet.

Der sa han til gutten: «Dette var bra gjort min sønn, men se på alle disse hullene». Dette stakittet blir aldri som det en gang har vært. Når du sier noe i sinne, etterlate det nettopp et slikt arr». 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du ber om forlatelse, skaden er allerede skjedd. En skade forårsaket av et uvennlig ord, gjør like vondt som et fysisk slag. Venner er i seg selv svært spesielle edelstener. De gjør deg glad og støtter deg i alt. De lytter til deg når du har bekymringer. De berømmer deg, og er alltid klar til å åpne sitt hjerte for deg.

 

«Personlig utvikling er å ta ansvar. Utholdenhet gir resultater»

Det var to frosker som hoppet opp i et spann med fløte. «Vi er nok ferdige», sa den ene etter flere mislykkede forsøk på å komme opp. «Vi kan like godt gi opp med det samme». «Nei» sa den andre, «fortsett å svømme så lenge du klarer. Vi skal nok berge livet på en eller annen måte». «Nei, det nytter ikke», sa den første, «best å få det overstått med en gang». Dermed sank den til bunns og døde. 

Men den andre ga ikke opp. Den plasket og svømte, og en morgen satt den på en svær smørklump som den hadde kjernet alene. Dermed kunne den lett og elegant hoppe ut av spannet. Den vesle frosken hadde oppdaget det som de fleste mennesker overser. Holder du ut lenge nok, er du nødt til å vinne i siste omgang.

Tro på deg selv, gi aldri opp!

 

Historien om det dansende tusenbeinet.

Det var en gang et tusenbein som var så utrolig flink til å danse. Alle skogens dyr beundret tusenbeinet for hennes dans. Og tusenbeinet gledet skogens dyr med sin dans i tusener av år. En dag kom det et menneske inn i skogen. Mennesket så tusenbeinet danse og ble dypt grepet. Etter dansen gikk mennesket bort til tusenbeinet og spurte: «Hvordan får du det egentlig til? Hvordan klarer du å flytte bein nr. 478 der bak og til venstre to millimeter fram samtidig som du flytter bein nr. 213 og bein nr.964 motsatt vei tre og en halv millimeter?»

Tusenbeinet lyttet forundret og så ned på alle beina sine. Bein nr. 478? Bein nr. 213 og 964? To millimeter fram og tre og en halv millimeter motsatt vei? Det hadde aldri tusenbeinet noen gang tenkt på. Og tusenbeinet prøvde en gang, to ganger, mange ganger, tusen ganger. Tusenbeinet fikk det ikke til. Tusenbeinet danset ikke mer.

MORALEN ER: 

Vær ikke problemorienter, det skaper bare mer problem og forvirring. Vær resultatorientert, fokuser på det som er bra, det som er positivt, det som fungerer. 

 

Sånn, det var det. Håper det var litt til ettertanke for flere enn meg. Han en fin dag alle som leser.

 

 

 

 

1.mars, verdensdagen mot selvskading

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin       (Kilde:wikipedia)

Vil anbefale og gå inn på hjemmesiden til «Landsforenningen for forebygging av selvskading og selvmord» for å lese litt mer om temaet der inne.

 

Noe falt på plass

Endelig faller en bit på plass for min del også. Nå har jeg tråkket rundt i en uvisshet ganske så lenge, men i dag fikk jeg hvertfall bekreftelse på at en brikke falt på plass. Jeg kan trekke et sukk av lettelse på den planet. Likevel gjør det da at jeg ikke helt hvordan resten av brikkene skal legges så klart, om det til slutt vil gå opp i opp. Men jeg tror bare at jeg ikke skal stresse så veldig mye med det akkurat nå, så vil ting kanskje ordne seg etterhvert, på et vis. Jeg får hvertfall tatt noen skritt videre på et område i det minste, så får resten komme etterhvert. Dette inngår ikke direkte i noen av valgene jeg pratet om her tidligere, men likevel, indirekte. Det henger sammen, det er med på puslespillet, men det var altså ikke noen av de valgene jeg skrev om. Det ene av de valgene aner jeg ikke hvordan skal løses sånn riktig ennå, tiden får vise. Det andre valget jeg skrev om, er bytte av behandler. Igjen. Min nåværende behandler og jeg pratet litt om dette rett før jul, hun antydet at det kanskje var en mulighet jeg kunne benytte meg av. Poliklinikken jeg går på er jo i grunnen ikke ment å skulle være et evigvarende oppbevaringsted, jeg skjønner jo det, jeg har jo allerede gått der noen år. Men det jeg kjente på når hun nevnte det da, var oppgitthet, bare tanken på å måtte starte på nytt enda en gang, for jeg har jo ikke gått hos min nåværende i et helt år en gang enda. Der og da, rett før jul, så sa jeg at om det ble snakk om å bytte, så ville jeg heller avslutte all behandling. Jeg ønsket stabilitet, men alt føltes bare veldig kaotisk, og da i tillegg måtte starte opp på nytt enda en gang, det virket bare enda mer håpløst. Jeg gruet meg til første time over nyåret, i frykt for at vi skulle ta opp igjen det temaet da, men det gjorde vi ikke, og jeg slappet hvertfall litt av, og tenkte at det bare var noe de tok opp med alle som var pasienter der en eller annen gang. Både hun, og de på Modum (etter at jeg var der nå i januar) mener at jeg fortsatt er behandlingstrengende, og at det vil være dumt å avslutte. Jeg er jo fullstendig klar over det selv også, likevel har de tankene streifet meg ofte. Hvertfall etter at det ble snakk temaet behandlerbytte rett før jul.

 

Nå er saken en smule annerledes. Min behandler skal etterhvert ha en lang pause (av en eller annen grunn jeg ikke vet) i 4 måneder. Dette vil være fra rett før sommeferien og utover høsten. Ergo vil det gå lang tid uten behandling om jeg skulle fortsette hos henne. Noe hun mener ikke er helt bra. Derfor er temaet behandlerbytte bragt på bane igjen. Søke om privat psykolog, som kanskje kan tilby tettere oppfølging, eller hvertfall ha muligheten til 1 gang i uken, noe som jeg stort sett har nå også, men innimellom ramler det ut noen uker. Nå har jeg ikke hatt time på to uker, og skal heller ikke tilbake før neste uke. Jeg må endre på timen neste uke, så om da andre tidspunkt ikke passer for henne, så ja, da vet jeg ikke når det blir. Men satser på at det ordner seg. Jeg var hos legen i dag, for å ta blodprøve (fy pokker så vondt det gjorde i dag…geeesh. Blodårene på høyrearmen er alltid medgjørlige, men i dag hadde de visst bestemt seg for å ikke tappe så mye som vanlig..og dermed skviset vel stikkedama enda hardere da..auau). Legen min hadde mottatt mail fra behandleren min, der bl.a dette med behandlerbytte er nevnt…så da har jeg vel ikke annet valg da. Og som med det meste, så er det ventetid, så bør vel kanskje henvises snart..skal ta det opp med behandler til uken, så får vi se da..

 

Jeg har slitt litt med svimmelhet i forhold til når jeg reiser meg i det siste, om det er fra å sitte i stolen, eller reise meg fra sengen. Skikkelig ubehagelig. Verst på nettene når jeg må opp på do, sjangler bortover gangen, og må støtte meg til veggene, som at jeg hadde vært på en skikkelig fyllekule. Det går fort over altså, men ekkelt når det først svimler. Så da måtte jeg jo ta opp dette med legen også da. Det ble sjekket blodtrykk to ganger, en sittende, og en stående…var litt lavt ja. Blodtrykket altså. «En måte å bedre det på, er å gå opp i vekt» sier jeg. Og jeg bare…*stirrer rart på*, og han bare…*stirrer tilbake*. Eller blodtrykksmedisin da…med masse bivirkninger. Og jeg bare…glem det. Og så spurte han og vekt og høyde…og jeg bare…eeeh…det har han aldri gjort før. Jaja. En prat på 10 min, to blodtrykkspumpinger og en stykk vond sprøyte, og jeg var 223 kr fattigere.  Ser fram til frikort sa du? Oh yeah.

 

 

The struggle within.

Det hyler og skriker, det kravler og kryper. Faen til uro, faen til rastløshet. Til tider er det som nesten ikke til å holde ut. At jeg skal gå på veggen, eller å skulle klikke mentalt, bli enda mer mentalt koko enn jeg allerede er, eller hvertfall føler meg. At jeg ikke har gått på veggen allerede er et under, at jeg ikke har krympet meg i fosterstilling eller gått til grunne virker som et under. Jeg føler meg ikke viljesterk bare fordi jeg holde ut, for det føles som et sant helvete når det står på som verst. Å jobbe for å holde meg unna overspising og oppkast. Noen mener, eller opplever, at bare de kommer over den første kneika, de første dagene, så går det litt bedre. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, fordi det bygger seg ut så voldsomt på innsiden at jeg tror det skal eksplodere en dag. For meg har det alltid gått bra på dagtid, og utover dagen, selv om det en sjelden gang har hendt at en sånn episode har vært min «frokost», for å sette det helt på spissen, men det er når kvelden begynner å nærme seg at det bygger seg opp voldsomt. Det er ikke nødvendigvis sånn at denne trangen ikke kommer bare fordi jeg har noe å gjøre, noe å pusle med, den kommer likevel. Det trenger ikke hjelpe at jeg har vært på trening og fått ut litt energi, eller at jeg har truffet noen, vært sosial. Trangen er der likevel.

 

Jeg har nevnt noen ganger de siste måneden at jeg har tatt en del skritt (mange)tilbake, at det ikke går helt som jeg hadde sett for meg etter oppholdet på Modum, som jeg hadde håpet på. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kom til å gå ut derifra frisk som en frisk, for jeg klarer tross alt å være realistisk. Jeg hadde trengt et mye lengre opphold om det skulle ha gått i oppfyllelse. Om det skulle ha blitt snakk om et nytt opphold, så hadde jeg måtte begynne nesten helt fra scratch igjen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det igjen akkurat nå, det avhenger også av en del andre ting som jeg ikke har helt klarhet i akkurat nå. Jeg vet jeg burde ha gjort det, at det hadde vært lurt, men som sagt, det avhenger av noen faktorer. Så jeg gjør det jeg får til.

 

Det har ofte gått galt de siste måneden (sprekk etter sprekk), og det bygget seg opp til å bli veldig ofte igjen. Men nå klarer jeg også å ha dager der jeg kommer meg gjennom. Jeg vet jeg burde ha gitt meg selv et stort klapp på skulderen nå, likevel har det vært veldig vanskelig og det overskygger på en måte det jeg har fått til. Men denne uken har jeg faktisk kun hatt en dag der det gikk litt skeis. 1 av 7 dager. Jeg vet det er bra, men det føles ikke bra, sett fra den spiseforstyrra delen. Det verste er det at jeg faktisk blir veldig dårlig etter å ha kastet opp, fordi jeg får elektrolytt forstyrrelser, med kaldsvette, skjelvinger og voldsom hjertebank. Det kan vare en stund, og jeg ser bare fram til at det skal gå over. Hver gang tenker jeg at faen heller, dette er for jævlig, hvorfor gadd jeg? Det er kanskje feil ord å bruke, å gidde, gadd, likevel er det det jeg tenker. For jeg slipper i det minste å ha det sånn på dagene jeg klarer å overleve det hele. Etter en liten stund, så er trangen der på nytt, og jeg har «glemt» hvor jævlig det faktisk var/er. Jeg er avhengig, og det er vel flere som kan relatere seg til hvor vanskelig det er å komme seg ut av noe man er avhengig av. Det er faen så tøft og vanskelig, hvertfall når man står ganske så alene midt oppi kampen. Nå mener jeg ikke at jeg ikke har noen der i det hele tatt, og at jeg ikke går i behandling og får hjelp, men det er kun 1 time i uken, innimellom lengre, og folkene som heier på meg fra utsiden, er nettopp det, på utsiden. Jeg vet også at det er jeg som må kjempe denne kampen, på egenhånd, med de utenforsidene som heier på meg fra utsiden. Men siden ting er som de er nå, så er det ment to be at jeg skal være her akkurat nå, og så kommer dagen der motivasjonen er på plass igjen, for den ramlet av lasset en eller annen plass på veien bak meg.

 

Nå som det har gått dager der jeg har holdt ut og holdt ut, så er jeg også veldig irritabel. Det skal ikke mye til før det koker i meg. Og det kan være små ting som at noen chatter samtidig som at folk skal spille wordfeud eller drawsomething og jeg har noen andre ting jeg må gjøre. At jeg er sulten, at armer og knær verker, at en lyspære går. (Jeg har forresten tatt kontakt med fysioterapeut, som kunne fortelle meg at det var en ventetid på 3-6 måneder). Jeg prøver å distrahere meg selv, drite i å gi feedback på spill på mobilen, lese en bok, glane på tv, vaske og  rydde, gå tur. Uten at det hjelper nevneverdig. Jeg kjenner også på at det er et ork å skulle blogge, jeg begynner på innlegg, skriver et avsnitt før det bare stopper helt opp, og jeg sletter hele greia. Couldn’t care less. Det er faktisk utrolig at jeg har skrevet alt dette uten å slette eller bare lagre det som kladd. Men jeg er irritabel fordi jeg føler at jeg burde gjøre det. Slette eller lagre som kladd.

Mareritt sa du?

I går hadde jeg nesten ikke lyst til å slå på pc’n, av den grunn at jeg ikke nesten ikke orket dette valentines mølet som florerte rundt, spesielt på facebook. Hærregud, kan jeg ikke få oppmerksomhet andre dager i løpet av året, så kan det bare være for min del. Ikke at jeg får roser eller sjokolade andre dager heller for den del, det må jeg pokker meg kjøpe selv. Det er ikke like gøy. Kanskje blir den dagen litt kjekkere når en høy kjekk mann vekker meg med en kopp varm sjokolade, gir meg en haug med sjokolade og en feit haug med roser. Men det hadde selvsagt vært kjekkere om det hadde vært på en any given søndag eller noe, de dagene er jo gørre kjedelig at det er til å dævve av. Jeg måtte pokker meg lage varm sjokolade selv i går jeg. To stykk, men det er nok best på den måten, for jeg lager den jo på mitt vis, ikke bare en sånn støgg rett i koppen greie. *Grøøs og gru*.  Kan det regnes som selvmedfølelse? Å gjøre noe hyggelig for meg selv? Noe jeg fikk fortalt på Modum at jeg burde lære meg å gjøre. Hvis det telles, så er jeg sykt flink, siden jeg gir meg selv dette daglig. Må jo nesten regnes som framskritt, siden jeg nå klarer å unne meg to kopper daglig, fram en som det var tidligere. Jaggu. Men, jeg fikk en melding om at noen hadde sendt meg sjokolade i går da, og siden det er sendt på denne teite dagen, så telles det kanskje likevel? Jeg fikk jo litt oppmerksomhet da, selv om ingen av oss er fan av den dagen. Men det var jo hyggelig da, blir enda mer spennende å få den i postkassa så klart, og det vil jo skje på nettopp en any  given day. Ikke en søndag da riktignok.

 

Her en dag var jeg forresten på et møte der jeg fikk bekreftet noe i forhold til det ene valget jeg må tenke på. Derfor har jeg noen argumenter i forhold til det. Ikke at det gjør det noe enklere av den grunn altså, men det gjør hvertfall at jeg må tenke i de banene jeg i grunnen hadde tenkt det i første omgang. Dessuten er jeg i ventemodus i forhold til noe annet, som vil gjøre at jeg må tenke enda mer på det ene valget jeg tenker på. Geeesh. Joda, neida. Puslespill sa du? Oh yeah.

 

Gud for et spennende og sammenhengende innlegg du. zzzzz. Nå vurderer jeg bare å slette hele dritten her…men så er det jo fredag da..noen forventer kanskje søkemotor? Ikke at det er noe spennende heller, for det er jaggu meg ikke mye å plukke opp for tiden…gawd.

 

jeg føler at noen klyper meg i magen hva er det – noen som klyper?

drømmer om mann med ekkelt smil – Høres ikke ut som et mareritt akkurat, med mindre du er lettskremt så klart. Mine er litt verre enn som så..

tenker syke tanker – Menn med ekkelt smil? Gosh så sykt.

kan unge mennesker plages med iskalde føtter – Kan jeg ikke tenke meg.

hvit skinnvest – Det er hvertfall noe du aldri kommer til å se meg i. Hvit liksom..

hvordan ser en tannlegestol ut – Det er mareritt det!

jeg lovet deg aldri en rosehaven – Som at jeg ikke har lagt merke til det liksom. Den dukket hvertfall ikke opp i går..Ikke det at jeg har plass til noe have her heller..

 

See? Det var alt som dukket opp blant alt sykdoms søk liksom…mareritt.

Valgets kvalmer.

Store deler av livet dreier seg om valg, noen enklere enn andre. Jeg har tatt noen valg jeg angrer på, som jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort om på, nå som jeg ser det i ettertid. Sånn fungerer det dessverre ikke for noen av oss. Valg kan ikke endres på, ikke de som ligger et stykke tilbake, men man kan jo angre på valg, og ombestemme seg, så lenge den muligheten er til stede. Jeg skulle mer enn gjerne kunne ha tatt valg for andre, men sånn er det heller ikke. Jeg har  snakket med noen om noen valg i det siste, der jeg har både for- og mot argumenter. Og hva som veier mest? Vel, det ene motargumentet veier i grunnen ganske tungt, samtidig gjør jo argumentene for også det. Det blir dermed litt balanse i det hele, så hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner at jeg blir litt svimmel og nesten kvalm av all denne forvirringen, men jeg trenger heldigvis ikke bestemme meg akkurat nå. Jeg kan tenke på det, og jeg tenker. Det er ikke bare ett valg det er snakk om heller, men to. Og for- og mot argumentene veier i grunnen ganske mye på begge valgene. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt motløs, og nedstemt av det hele, for det er i grunnen to viktige valg.

 

On the good note, så har jeg nå endelig (?) blitt hørt i forhold til å få fjernet bipolar diagnosen som har stått i journalen min i noen år, i grunn uten mening. Det vil si, det ble ikke gjort noen utredning av diagnosen, jeg ble kun spurt veldig kort (i løpet av en behandlingstime, det vil si, det siste kvarteret av en time), og selv om jeg kun oppfylte kravene på den depressive siden, så har jeg aldri skjønt hvorfor den ble satt i utgangspunktet. Man bør jo liksom har skår i begge ender. Det ble gjort en litt mer utfyllende utspørring i dag, og tidligere timer ble også tatt med i betraktning. Det er et helt klart skille på hvilke krav jeg oppfyller, og ikke. Så nå vil diagnosen slettet håper jeg. Har i grunnen ikke behov for å ha den stående når den ikke er gjeldende for meg. Jeg trenger ikke flere enn strengt tatt nødvendig. Jeg er ikke en samler av diagnoser heller.  Jeg har som sagt aldri kjent meg igjen i den diagnosen heller, for jeg vet at depresjon er en bivirkning, eller en følge på lasset, av spiseforstyrrelsen, ikke at det dermed må settes opp i kategorien bipolar. Jeg hadde forstått det mer om jeg hadde fått en red depresjonsdiagnose, men jeg har heller aldri vært så langt nede at jeg har prøvd å tatt livet mitt, eller vært der at jeg ikke har klart å fungere på noen områder. Skjønt det trenger vel kanskje ikke være så alvorlig før en diagnose settes heller. Men uansett så er det en del av den spiseforstyrrede delen.

 

Jeg er fortsatt der at jeg ikke har så mye jeg ønsker å dele her, så det blir stille i perioder. Men jeg lever, jeg kommer meg gjennom dagene, selv om noen av dem er tyngre enn andre. Jeg prøver å legge et puslespill som det av og til virker som ikke vil gå helt opp, men det må jo gjøre det til slutt? Nå blir det ikke mer behandling før i mars heller, ikke mye å gjøre med det, men jeg overlever det også. Er i grunnen ganske behandlingslei, så da er det kanskje greit at det blir litt pause innimellom. Jeg er egentlig litt tom for ord mens jeg er der også, men det er kanskje da jeg trenger som mest å være der? Jeg vet ikke, men sånn er hvertfall situasjonen akkurat nå. Jeg får prøve å løfte meg opp på de områdene jeg kan i det minste.

 

Jeg må visst instrueres..

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har formulert innlegg i hodet mitt de siste ukene, uten at det har kommet noe særlig fornuftig ned på skjermen. Jeg har skrevet, så har det stoppet helt opp etter et lite avsnitt, så har jeg lest det om igjen, og bare…geeesh, nei, forkast. Jeg har riktig nok lagret ett av innleggene, det vil si, det ble et helt avsnitt før det stanset helt opp. Kanskje puster jeg støvet av det senere en gang, men akkurat nå orker jeg ikke tanken på å fullføre det en gang. Kanskje gjør det seg bedre i ettertid enn akkurat her og nå. Akkurat nå er ting litt svevende, og jeg trenger å kjøpe meg litt tid, eller, å bruke litt tid er vel mer riktig å si. Uten at jeg skal gå mer inn på akkurat det. (Allerede nå kjenner jeg at det stopper litt opp oppi hodet mitt, hva pokker skal jeg skrive liksom?). Det er mye jeg kunne ha skrevet om, men det er uviktig her. Eller, jeg kan jo nevne at jeg i siste time med behandleren min la inn et sterkt ønske om at bipolar diagnosen (som ikke stemmer på meg, som aldri har gjort det) fjernes i journalen min. Det burde jo ikke være det største problemet, og jeg har ikke behov for å ha den stående der så lenge den ikke stemmer på meg. Jeg har ikke behov for å samle på diagnoser heller.

Jeg har forresten sendt avgårde en mail til fysioterapi. Fant et senter her i Molde, måtte søke det opp på nett, så da får vi se hva som skjer videre da. Der har ikke akkurat voldsom til telefon tid, hele 45 minutter til rådighet. Men om de sender meg et svar på mail i det minste, så får jeg bare sette meg til rette og gjøre klar telefonene når klokken slår 12. Det står på nettsiden deres at det er gruppeøkter, (og forhåpentligvis individual..), og at ventetiden er opp til 3 måneder. Vel, det er i grunnen helt greit for meg, det er jo 6 måneder siden jeg trodde at henvisningen ble sendt av lege, så da kan jeg jo vente noen måneder til liksom. Måtte dra fram henvisningen, og måtte le litt av det legen har skrevet der:

«2-3 år smerter i begge armene, kjennes best ved hvile. Trener aktivt i treningssenter 5 ganger pr. uke. (Dette var altså i august, nå er jeg der 3 ganger).Status: ømhet sv. til begge epikondler ( say what?) Epikondylitt? (Say what?). Selv har hun lurt på om hun kan ha en nevropati, men det er normale funn ved nevrologisk undersøkelse. Forsøksvis fysioterapi med instruksjon i hvordan trene fornuftig». Den siste setningen der altså, haha.  Skjønner virkelig ikke hva han mener, høhø. Jaja, heldigvis tåler jeg sånne ting, og jeg trenger nok instruksjon i hvordan trene fornuftig, selv om jeg alt har kunnskap om det. Det senteret jeg nå har sendt mail til, så er flere av de som jobber der også psykomotoriske fysioterapeuter. Behandleren min på Modum spurte om jeg hadde prøvd den type behandling tidligere, og om det kanskje kunne være et alternativ. Så her kan det bli to fluer i en smekk. Vi får se om jeg får en tilbakemelding. Så lenge jeg har hatt betennelsene i både armer og knær så lenge, så blir jeg ikke kvitt det, men kanskje det kan bli en smule bedre? Og ut i fra det som står om psykomotorisk, så ser det ut til at det også kan være nyttig…

«Behandlingen bygger på en helhetlig tankegang, der mennesket er i fokus, – fysisk, psykisk og sosialt. Det er samarbeid mellom pasient og terapeut der det parallelt med å løse spenninger eller stimulere muskulatur, arbeides med bevisstgjøring av egen kropp og egne reaksjonsmønstre. Målet er ofte symptomlette, bedre kroppslig fungering og mestring av egen livssituasjon».

Jeg er veldig bevisst min egen kropp kan jeg vel si, selv om jeg til tider prøver å late som den ikke er der, eller at den har behov som må tilfredsstilles. Jeg burde jo egentlig, sånn sett, ha startet opp med psykomotorisk like etter utskrivelsen fra Modum i fjor ser jeg. En del av dette var jo relevant da. Ikke at det er mindre relevant nå altså, men jeg tror jeg hadde kunne balansert litt mer om jeg hadde sånn type behandling da. Kanskje. Vi får se hvor dette ender da, fysioterapi er hvertfall nytt for meg. Eller jeg hadde vel noen timer med en for mange herrens år siden, da fikk jeg sånn gravidundersøkelse på leggene. Ultralyd på grunn av benhinnebetennnelse. Jada, det finnes knapt et eneste friskt punkt på denne skrotten. Ja, nei..nok et spennende innlegg om ingenting ser jeg..tror jeg bare avslutter med søkemotor jeg, før du sovner over tastaturet.

støt smerter i skulder – Vel, hvis noen dumper hardt i meg, så kan det vel kanskje kategoriseres som støt smerter..men da bør de dumpe hardt altså.

lednings-forstyrrelser i hjertet – Jeg har nerver og årer tror jeg, telles det?

men tankene får du aldri – Neivel nei…synes de ramler over meg rett som det er jeg, men mulig jeg tar feil..

flettet kjønns hår – Det er ikke akkurat en fetisj jeg har, for å si det sånn.

hvor lenge varer blåveis i ansiktet – Til de går bort?

skjære opp magen kryssord – Tror det ville ha tatt litt tid. Håper ikke de bruker den metoden ved keisersnitt?

mann med loff på beinet – Frø loff? Pariserloff?

tørr hud og sprekker under hælen – Og når var du og snoket på mine hæler om jeg tør spørre?

hvem er kjæresten til bjarte tjøstheim – For det første så aner jeg ikke hvem fyren er, for det andre så er det ikke meg, og for det tredje så har det vært sykt mange søk på akkurat dette spørsmålet…hva skjer? Denne mannen må virkelig være noe stort har jeg skjønt. Det er ikke meg. Jeg lover. Jeg skal skrive det om jeg får en kjæreste, you have my word.

elsker deg jente min – Er det du Bjarte? Hyggelig.

out of the blue – Ja herre gud. La meg fortelle deg om out of the blue. I forrige uke var jeg på vei hjem fra trening en kveld. Det er jo vinter, så det var jo blitt mørkt ute i åtte tiden på kvelden. Så der gikk jeg da, i ro og mak (selv om musikken dundret i ørene på meg), helt i min egen verden (det kjørte riktignok forbi mange biler). Og plutselig, sånn out of the blue (eller bak meg), så kom det en mann syklende forbi meg. Og jeg skvatt. Det var nesten så jeg ropte etter han for å si at det var da måte på frekkheter, komme snikende (på sykkel) uten å lage noen form for lyd (det var snø). Men jeg gjorde det  ikke. Hjertet roet seg ned etterhvert uansett.

Ja, det var det. Siste avsnittet her er til en nederlender som fortalte meg at han har funnet en så oversettelses greie, og skulle nå altså lese bloggen min. Så da får jeg jo nesten bare avslutte med en liten show-off da. Det er jo en liten test på om han faktisk leser da…

Hey Tim. Ik hoop dat je bij je hebt een deel van wat hier werd geschreven, hoewel misschien niet helemaal begrijpen, haha. Dacht dat ik zo vriendelijk en schrijf een beetje groeten aan u in het einde. Mooi, is het niet? Later met je praten. (En dan heb ik een beetje opscheppen, denk ik, haha).

Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Fristed.

Jeg tror alle trenger et eget lite fristed, der de få en pust i bakken, trekke seg vekk fra mas og tjas som hverdagen bringer med seg. Vi som sliter psykisk trenger det kanskje ekstra mye, fristed altså. Der sykdom hvertfall til en viss grad kan få en pause. Jeg trenger det hvertfall, fordi sykdom trekker meg bare lengre ned i grøfta enn jeg strengt tatt nødvendig trenger å være. Jeg elsker å lese bøker, og å ta bilder, så det er pusterom for meg når jeg sysler med sånne ting. Da får jeg fokusert på andre ting, la andre tanker fare litt avgårde. Nå er det sånn at det ofte kan dukke opp triggere når jeg leser en bok, eller ser en film for den saks skyld, men da er jeg rask med å se vekk, eller lese fort igjennom. For jeg orker det ikke, orker ikke tenke på det når jeg skal ha  fritid. Og den fritiden vil jeg egentlig bare nyte i fred og ro.

Det siste året har jeg blitt mer og mer interessert i det å ta bilder. Jeg er ofte ute og går turer, i ens ærend for å ta bilder, og jeg får jo turen og naturomgivelsene på kjøpet, noe som er et stort pluss for min del. Jeg er en i hugget fan av instagram, eller, dvs jeg var en i hugget fan, jeg postet mange flere bilder der tidligere enn hva jeg gjør nå, skjønt jeg poster noen der nå også, men ikke fullt så ofte og så mye. Jeg er samtidig moderator på en av taggene der inne (water perfection), så jeg er jo der. Men nå har jeg funnet en annen side, streamzoo. Det er på en måte det samme som instagram, men likevel litt annerledes. Jeg liker meg mye bedre der, hele greia er liksom litt lysere og lystigere enn mørke instagram.

Jeg vet at mange bruker sykdommen sin for alt den er verdt, der de bruker både forum, blogger, facebook, twitter og instagram (og sikkert mange flere andre steder) for å prate/dele. Jeg har også twitter og facebookside der innleggene mine dukker opp, men jeg prøver å publisere andre ting enn det på min egen profil. (Facebook, er svært sjeldent på twitter, glemmer liksom at jeg har en profil der..høhø). Så instagram og streamzoo er sykdomsfritt for meg. Det er mine frisoner, mine fristeder der jeg fokuserer på andre ting enn sykdom. Jeg ser ikke poenget med å aldri kunne ha sykdomsfri soner, uansett i hvilken sammenheng det gjelder. Det er ikke om og gjort for meg at alle jeg kommuniserer med i hele verden skal vite at jeg har en spiseforstyrrelse, nettopp fordi jeg synes det er urelevant i sånne sammenhenger der greia er å dele bilder, for fun liksom. Jeg skjønner at det kan være kjekt for noen å dele disse tingene over alt altså, men for meg blir det helt feil, og det er ikke sånt jeg er ute etter akkurat der. Alt i livet dreier seg tross alt ikke om sykdom.

Det samme gjelder litt for disse teite søkemotorinnleggene også, jeg vil at de i all hovedsak skal utelukke sykdom. Det hender selvsagt innimellom at det blir med noen der også, men da gjerne fordi et ord eller søk bare er helt vanvittig. Det er mange søk som omhandler sykdom her, sånne alvorlige søk, derfor uteblir de fullt og helt. Sykdom skriver jeg nok om som det er ellers her i bloggen. Jepp, det var dagens peptalk, og noe å tenke på kanskje? Anyway, blant alle syke (høhø) søk, så fant jeg et bittelite knippe av andre også…så da kjører vi på da…

 

elefant på ryggen til en mann – Er det en form for utvekst? Da er jeg glad jeg har sluppet unna. For å si det sånn.

kjærester til middag kryssord – Sååå du skal servere kryssord? Høres spennende ut, blir nok en vellykket middag det.

helelaila.wordpress.com – Beklager, men her får du nok bare bruddstykker gitt.

hvor fort går tankene mine – Hakke pepling. Mine går hvertfall veldig fort.

pipipi iiiiiiiiiiiiii pi – Ok, du virker veldig gira, roe reka kanskje? Jeg forresten filme om Pi her forrige uke. Helt grei den assa.

kirker i norge – Det er en nedi veien her, den skal du få billig av meg.

domo kun speil – Feil. Domo er den kuleste bamser med den største kjæften. Han ruler. Han står forresten i bokhylla mi og passer på at ingen stjæler dem.

da er det mandag igjen – Såvidt jeg vet, så er det fredag i dag…eller?

 

Slenger forresten med et bilde helt på slutten her denne fredagen også jeg. Det har seg sånn at jeg fikk en utfordring på instagram tidligere i uken, der jeg skulle poste 5 bilder av et tema jeg fikk. Temaet var low key (har med spesiell lyssetting å gjøre). Aldri hørt om det en gang, så søkte det opp og skjønte at jeg hadde en utfordring foran meg, men det gikk da til slutt. Phew.

 

Henvisning.

Ække mye å oppdatere herifra altså. Litt sånn på…feil side av humørskalaen. Kunne nok ha sagt en del om akkurat det, men velger å ikke gjøre det. Har i grunnen mye jeg kunne ha delt her, om ting som foregår oppi topplokket, men igjen, bare for å gjenta meg selv i det uendelige, jeg velger å ikke dele akkurat nå hvertfall. Jeg er fortsatt litt satt ut av konklusjonen på epikrisen, haha. Jeg bare…wooath? Crap. Og selvsagt har jo behandleren min også fått den, uten at jeg tror det blir tatt tak i akkurat den boten, noe som i seg selv er helt ok for min del. Skal ikke tilbake før på mandag heller, så får sikkert roet nervene litt mer før den tid også, sånn i aller tilfelle hun vil nevne det likevel. Jaja, whatever.

Noe jeg derimot lurer litt på, er hvor lang tid det for i helsike skal ta før en henvisning blir sendt til man får svar? Anyone? Altså, jeg vet jo at det kan variere i forhold til hvilke henvisninger det er snakk om, men seriously, 5 måneder? Jeg ble jo henvist til fysioterapeut i august, men neida, nada foreløpig. Jeg vet også at det kan være lang ventetid for nettopp den slags, men…seriously? Den levere-til-fysioterapeuten-brev-tingen henger liksom til spott og spe på kjøleskapet mitt. Spørs om jeg ikke må henge den på den siden jeg ikke akkurat blir stående og glane på. Jeg tror jo likevel ikke at jeg skal få en vidunderkur som skal helbrede knær og armer, men likevel. Kan jo være greit å kanskje få noen tips som jeg ikke alt sitter inne med.

Jeg sitter forresten i halvmørket, om det kan være nyttig å vite. Taklampen takket for seg for noen måneder siden, pæra altså. Og lave meg rekker jo ikke opp akurat. Så da har jeg brukt en sånn spot-stå-lampe da, og tror du ikke den største av dem (det er altså to lamper i stativet) røk i dag?? Og har jeg pære? Nei det har jeg ikke. Og har den ene lille lampen jeg har klikka? Ja det har den. Og den andre har jeg som nattbordslampe liksom..kan jo ikke drive og løpe fram og tilbake med den heller da. Joa, jeg kan godt fyre opp noen telys fram til jeg får på plass en pære, men jeg har det i grunnen ganske varmt nok som det er allerede. Det er ikke akkurat sprengkulde ute nå..ffs.

 

Ikke alt kan deles.

Long time no see. Nei vent, det er jo ikke så lenge siden egentlig, men det kan føles sånn i bloggverdenen når jeg tidligere tross alt skrev oftere. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive egentlig, det ligger mer i det at jeg verken kan, eller vil dele det som surrer i hodet på meg om dagen. Som jeg har nevnt før, så kan jeg dele mye, men da stort sett det som går på sykdom, sånn jeg føler er ok å kunne dele, men det er også andre områder, både på sykdom og generelt, som jeg ikke ønsker å dele. Det hadde selvsagt ville ha forklart en god del om jeg skrev alt, kanskje gjort at mer ble forståelig for dere som leser, men det som betyr noe, er at det er viktig for meg, og jeg får en forståelse (hvertfall til dels) for hvordan alt henger sammen, og hvorfor det er slik og sånn. I går formulerte jeg et sårt innlegg oppi hodet mitt, men jeg valgte likevel å ikke skrive det, fordi jeg ville ha gått overfor min egen grense av det som er for privat, og fordi jeg ikke ønsker tilbakemeldinger fra folk som ikke skjønner en døyt, men tror de gjør det. Likevel vet jeg at mange kan skjønne og relatere seg til det. Det er ikke viktig for meg å dele alt med hvem som helst, jeg deler noe med noen, men aller mest til min behandler her, og jeg har også delt en god del med mine nærmeste (behandler, primær og noen andre ansatte) på Modum. Men heller ikke alle der vet alt, det vil si, ikke alle av dem har hele historien, den delte jeg stort sett med mine to kontakter.

Samtidig så ønsker jeg ikke at bloggen skal bli noe syt og klage sted, der alt er bare sorgen. Jeg kan si så mye som at det ikke går så bra om dagen, av ulike grunner, og på ulike områder, det får holde. Det surrer som sagt mye oppi topplokket, og til tider føler jeg at jeg står bom fast. Men ting vil nok ordne seg, litt etter litt, jeg kan jo ikke slippe taket på håpet eller troen. Det er disse små stegene da. Det er viktig å gå dem, for å unngå å bryte sammen og tryne kraftig. Jeg føler i grunnen ikke for å gjøre det, tviler på at jeg vil føle meg ok med å være moset og full av sår og skader (av å tryne altså). Bare for å få sagt det også, så er jeg fullstendig klar over at livet ikke alltid bare går oppover, om noen skulle lure på om jeg hadde glemt nettopp det.

Med litt motivasjon til å skrive, og ikke noe ønske om å dele alt, så har det det vært dager med opphold fra skrivingen her, og fredagsinnleggene med søkemotor har dermed også uteblitt. Jeg har vurdert å droppe dem, men hva mener dere? Anyway, tar det hvertfall med i dag da, siden det er så lenge siden sist…

 

Leppefisk – Det sier seg selv at dette er den riktige plassen å havne på når du søker på det. Jeg har jo de leppene, og de kan virkelig ikke sammenlignes med noe annet.

for ikke å glemme hockeysveis 80 tallet – Skjønner nesten ikke hva du mener…skjønt jeg kan jo nevne at den var inn på -90 tallet også (jeg har bevis, men nekter grasalt å vise det..)

hvorfor rompa mi blir lyd – Nååå henger jeg virkelig ikke med her…

helvetes kirkeklokker – Nei du sier ikke det gitt. Gjett en gang hva jeg våknet  til i dag. På en fredag! Jeg lå i ørska og chattet med noen, og lurte på om vedkommende vennligst kunne pelle seg fra Nederland på flekken, for å komme og holde for ørene mine sånn at jeg muligens kunne sovne igjen. Hadde jeg skulle gjort dette selv, så ville jeg ha bruktalle krefter og all konsentrasjon på å skvise fingrene så hardt i ørene at jeg neppe hadde sovnet igjen. Og puta over hodet lurer du på? Vel, den søvnen kunne jo ha vart for evig..Fordømte kirkeklokker!

hvorfor sier vi pepling – Har ikke pepling.

hvordan bli kvalmen med vilje – Jo, det kan jeg fortelle deg. Lukt på avocado, og du brekker deg kjapper enn svint.

virkning på øyne pepsi max – Jeg får stjerner i øynene hvertfall.

den følelsen når ikke får sove – Våken? Den er fæl, hvertfall når jeg vil sove, mens kirkeklokkene kimer i det vide og brede.

tålmodigheten sprukket – Jeg har superlim om du trenger det. Funker som bare det.

trillekoffert til scrapbooking – Det vil nok gjøre seg i en scrapbook, blir en fin og nett bok det skal du se.

pia haraldsen sparker folk i ballene – Godt jeg ikke har baller eller planer om å treffe henne. Ganske frekt gjort synes jeg. Bøllefrø.

 

Synes forresten folk må roe reka litt, og ikke søke så mye på sykdom og fordervelse, hele søkemotorfeltet er jo overloaded med det, og da blir det ikke mye action over disse innleggene heller. Nå er det litt nederlands chatting igjen ser jeg, og så blir det en treningsøkt etterhvert. Får vel avslutte med et flott øyeblikk fra i går da.

 

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

Once again…

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, hvordan programmet skulle bli for uken. Jeg visste jo om måltidene så klart, sier seg kanskje selv når jeg er innlagt for spiseforstyrrelser, hadde ikke noen tro på at jeg kunne snakke meg vekk fra det heller. Jeg regnet med at vi kanskje skulle bli med på timen med fysisk aktivitet, at det ble en time eller to med behandler, men ellers ante jeg ikke en pøkk. Jeg fikk nesten litt bakoversveis da jeg leste på programmet at vi skulle ha medspisere på den første lunsjen vår (behandlere altså), og at vi skulle ha veiledning i forhold til middagen. Skjønt den veiledningen visste seg kun å være at en fra teamet var rundt oss ved forsyning, om noen lurte på noe. Jeg lurte ikke på noe.

Den første timen vi hadde på mandag, altså i går, pokker så forvirret jeg blir av dagene her..så fikk vi beskjed om veiing! Veiing for pokker! Det hadde jeg ikke sett for meg, det var ikke med i beregningen. De så helst at vi gjennomførte det, så jeg prøvde i grunnen ikke komme meg unna det. Jeg vet hva jeg veier på min vekt, og jeg vet forskjellen på vekten min og den her. Jeg fikk i det minste velge tidspunkt selv, så jeg sørget for å få gjort det før frokost. Så i dag var dagen. Det var primærkontakten min som hadde veiingen, sånn det også var på hovedoppholdet. Jeg freaket ikke ut selv om tallet her viser noe høyere, og bare det var en god følelse. Selvsagt måtte jeg også ha en samtale i etterkant, jeg hadde i grunnen ikke sett det komme heller, skjønt det burde jeg jo nesten ha gjort. Samtalen varte en hel time.. Det har vært slik og sånn, det er sånn og slik. «Kan du gjøre sånn? Kan du prøve slik?». Akkurat nå kan jeg ikke det. Har du vurdert? Ja. Vil du? Vet ikke. Det er bra, det er ikke bra. Jo, ja, nei, jeg vet.. blablabla. Senere hadde vi en undervisning, en repetisjon av noe vi har gått gjennom tidligere. Det var på noen måter i tråd med samtalene jeg har hatt så langt. Jeg var klar over hvordan det hele virker, hvor jeg er i prosessen, hvor jeg kan havne, hvordan det kan svinge osv osv. Akkurat nå er jeg der jeg er, og kanskje er det meningen at jeg skal være her jeg er akkurat nå (i sykdomsbildet), og så er jeg i en prosess oppi hodet mitt, vel, hvertfall den ene delen av hodet mitt.

Jeg må si at jeg er heldig som faktisk får enda en time med behandleren min her, 3 samtaler i løpet av en uke er bra. Vi skal vel gå gjennom scorene på skjemaene jeg gikk gjennom før innleggelsen nå, sammenligne med tidligere. Der vil det vel komme tydelig fram hvor det er framgang og hvor det er tilbakegang. Jeg har jo også pratet om det, så sånn sett vil det vel ikke komme noen sjokk. Vil jeg tro. Jeg ble litt overrasket i dag da primæren min sa at hun ser at jeg er trist og ikke har det så bra, at øynene mine ser så triste ut. Og jeg bare..høh? Jeg er ikke trist akkurat nå hvertfall, jeg er glad for å være her og treffe alle. Det er mye humor, vi ler ofte og har det fint sammen. Kanskje jeg bare var trøtt? Jo, jeg var litt trøtt, var jo tross alt opp tidlig. Kom nesten som et sjokk på meg. Hva pokker liksom? Trist? Jaja, kanskje de ser forskjell på ulike områder, uten at jeg selv ser det, føler det eller opplever det sånn.

Vi har hatt fysisk aktivitet i dag, og timen passet meg utmerket. Først litt spinning, så fikk vi trene styrke på eget vis. Hurra. Jeg kunne kjøre noe av det programmet jeg kjører på hjemmebane med andre ord. Jeg fikk svettet bra, og brukt kroppen slik jeg pleier. Det eneste kjipe, var at han treningspedagogen vi alltid hadde (med noen få unntak) var på kurs i dag. Selvsagt var han på kurs, for det var jo den siste timen vi ville ha fått med han. Flott. Jeg fikk i det minste slengt meg rundt halsen på han i går. Jeg skal vel heller ikke si at jeg aldri kommer til å søke meg inn på et nytt opphold igjen, for behandleren min hjemme, og jeg har pratet litt om det. Jeg vet at jeg sikkert hadde hatt godt av det. Jeg er ambivalent, men det er jo ikke akkurat noen nyhet. Tiden får bare vise.

 

Hello from Modum.

Tenkte bare jeg skulle gi en liten lyd fra meg, og si at jeg lever (dooh). Da er jeg tilbake på kokkoheimen, og det er i grunnen veldig kjekt altså. Benket hos hun ene i gruppen min fra lørdag til søndag, før vi var fire stykker som kjørte sammen. Kom ikke fram før over midnatt i går, så det var i grunnen bare å skravle litt sammen, før vi tok natten. Vi fikk ikke ligge på selve avdelingen gitt, men i et hus rett ved siden av. Greit nok, men hadde selvsagt vært enda bedre om vi fikk sove på avdelingen, da hadde vi sluppet å bevege oss ute i 23 minusgrader omtrent før øyelokkene har åpnet seg. Blir kjapt våken da hvertfall…

Programmet var ganske…ja..mer enn jeg trodde faktisk. Har hatt evaluering på programmet i dag, om hvordan det har gått siden utskrivelsen. Vi fikk servert målene vi hadde satt oss da vi dro ut herifra, noe vi alle stort sett hadde glemt.. Jeg hadde hele 6 målsettinger jeg skulle jobbe med…som jeg hadde glemt, selv om de ligger i permen min hjemme. Jaja, hadde uansett forbedringer på 3 av dem, så det er da noe.

Hadde også samtale allerede i dag, så ble sittende der og skravle i over en time, enda en oppsummering og hvordan stå er, og hvordan det har vært. Kjekt å ha timen da, for jeg har jo den kule behandleren her. Jeg har kasta meg rundt halsen på alle i spis-teamet og de vi har hatt med å gjøre her. Jeg kan vel ikke komme på noen jeg glemt, foruten en hyggelig dame, men vet at hun jobber turnus og ikke er her så ofte. Heldigvis jobber den snille mannen, så har jo selvsagt hengt rundt halsen på han alt. Spratt opp midt under middagen, kunne jo ikke bare la han passere heller.

Maten er…ja..vanskelig, men jeg har gitt beskjed om at jeg sikkert ikke klarer å gjennomføre full kostliste, men skal gjøre det jeg får til. Så ja. Veiing må vi pokker meg ha også. Vi fikk heldigvis bestemme selv når vi ønsket det, så jeg sørget for å få det før frokost i morgen tidlig. Det vil, tross alt, føles litt bedre enn å bli veid etter to måltider, som vi ble på hovedoppholdet..

Ellers…nevnte jeg 23 minus? At det er kaldt? At jeg ikke akkurat tok med vinterklær? At det er så kaldt at vi hvertfall (heldigvis) ikke skal ha utegym i morgen? Jadda.  Det første jeg gjorde da vi kom i natt, var å fyre opp alle ovnene i huset noen hakk. Orker seriøst ikke å fryse ballene (som jeg ikke har) av meg. Det er insane gulvkaldt da, så fryser jo til når jeg vi beveger oss noen skritt over det. (Nevnte jeg 23 minus ute?)

I morgen tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur ut i skogen her (22 minus?) og ta noen bilder. Helt sjukt fint her nå altså, med snø og frost på trærne. Jaujau, det var det jeg kom på i farten her…nå blir det sløvings.

Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

«Har du virkelig opplevd noe så jævlig?»

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på trening i går, første økten på nesten 2.5 uke, og selv om jeg trente på samme nivå som før jula, så er jeg støl som en østers i dag). Til helgen (altså neste uke), så setter jeg nesen mot Oslo, og deretter Modum. Det gleder jeg meg til, å få treffe igjen alle sammen, det er jo en ren evighet siden sist. Skulle ønske at den gruppe vi var innlagt samme med også skulle tilbake nå, men de avsluttet ikke før til sommeren, så da skal de ikke tilbake før nå i sommer igjen. Savner jo dem også da. Men men, blir uansett kjekt å treffe dem jeg får treffe.

Nå er det helt greit for meg at jula er over, komme tilbake i noen av rutinene jeg hadde. Det ble mye mat og lite bevegelse i jula, noe jeg i grunnen regnet med at det ble, men likevel håpet jeg kunne få til annerledes. Meeen, det er et tiltak å komme seg ut i jula, for dagene blir jo ikke som vanlige dager. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, sov lenge enkelte dager, så var det filmer på tv, middag, vi fikk besøk, og var på besøk. Så da gikk jo dagene da. Nå blir det andre boller her.  Skal få rydda vekk jula her hjemme hos meg selv i løpet av helgen også, ikke like kjekt nå som jula er over. Men jeg er vandt med, fra da jeg var lita, at julen først ble ryddet vekk på denne tiden, for vi ventet til 13. dag, altså til i morgen, som også er bursdagen min (grøss). Så får vel holde på den tradisjonen jeg også, høhø.

Det jeg egentlig skulle skrive om i dag (måtte jo bare skrive en liten oppdatering først, må jo vise dere hvor spennende livet er), er et spørsmål jeg fikk i jula, av en slektning, som tydeligvis har fått med seg litt av bloggen. Jeg har fortalt om den til noen i slekta, men visste jo ikke hvem, og hvor mange av dem som faktisk hadde vært innom, selv om jeg visste av noen av dem. Anyway, vi kom inn på min spiseforstyrrelse, og mitt opphold på Modum bl.a, og deretter kom også spørsmålet «Har du virkelig opplevd noe så jævlig?», hentydet til traumet. Nå har jeg altså ikke skrevet hva det traumet er. Noen har kanskje gjort seg tanker, ut i fra hva de har hørt angående traumer, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva traumer er, at det kan være alt fra «små» ting, til store og voldsomme.

Da jeg fikk det spørsmålet av denne slektningen, så ble jeg for det første nesten litt satt ut fordi hun faktisk hadde fått det med seg, at jeg har skrevet at det er noe der. Jeg vet ikke om hun selv har lest bloggen, eller fått det fortalt, men hun vet om den. Jeg ble også litt overrasket over at hun var interessert og kunne prate åpent om det. Men nå er det jo sånn at jeg kan svare om noen spør, uten at jeg forteller hva det er, om jeg ikke ønsker det. Hadde jeg kunne fortelle det, så hadde kanskje flere virkelig kunne skjønt hvorfor det er vanskelig. For det første er det ikke alle som vet hva et traume egentlig er, heller ikke hvor «små» ting som faktisk kan kalles et traume. Jeg gjorde ikke det selv heller for veldig kort tid tilbake. Men enkelt fortalt (om du ikke har tatt deg bryet med å lese innlegget om hva traumer er), så betyr traume «Sår i sjelen». Så enkelt. Enda enklere fortalt, et traume kan være en ting som har skjedd som gjør at det til tider kommer tilbake i tankene dine, og setter i gang noe i deg, om det er skyldfølelse, dårlig samvittighet, noe du ikke ønsker å tenke på osv i den gaten. Det som noen kan blåse vekk og ikke være til bekymring for enkelte, kan være vanskelig for andre. Vi er ulike, og har ulike reaksjonsmønstre. Noen kan plages med traumer hele livet (altså tanker og reaksjoner på det), mens for andre kan det mildnes eller til og med glemmes i hverdagen, selv om det selvsagt er en del av livet til den personen. La meg ta et eksempel jeg har nevnt før. For 12-13 år siden, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i en matbutikk, så opplevde jeg et ran mens jeg var på jobb. Jeg hadde ansvaret den dagen, og hadde nøklene til safen. Ranerne var selvsagt veldig stresset, for det måtte jo foregå fort. Jeg hadde ikke nøklene på meg, noe som stresset dem enda mer. Mens jeg satt der på gulvet, slo den ene raneren (som var veldig ung) meg i hodet med knivskaftet, og slo meg i ansiktet (riktignok med flat hånd), før han rev meg opp og geleidet meg inn på pauserommet der nøklene lå, tvang meg inn på kontoret for å låse opp safen. Han skulle også ha meg til å legge penger og telekort (for en idiot, det var sånn de ble avslørt..) i en pose. Men der satte jeg meg på bakbeina, selv om jeg hadde lært at det var viktigere å gjøre som de sier, enn å utsette meg selv for enda mer fare. Til tross for at han hadde kniv, så sa jeg at om han skulle ha noe, fikk han faen hakke skjære meg ta det selv. Noe han gjorde.

Hele ranet provoserte meg noe så grønnjævlig, fordi jeg så hvor unge de var. Det gjorde meg lynforbanna rett og slett, noe jeg også påpekte under avhøret, mens moren og søsteren til han ene var der. Akkurat det brydde meg fint lite, at han fikk høre hva jeg mente om han og det han hadde gjort. Den episoden skremte meg så klart, og det var ikke kjekt å være på jobb på kveldstid i tiden like etter, skjønt vi fikk en vekter til å komme innom hver kveld ved stenging, og vi fikk ransalarm til å ha rundt halsen. Jeg tror at sinnet mitt hjalp meg en god del i den saken, at det ikke skulle ødelegge for meg. Alle vi som var på jobb den dagen fikk time med psykolog etterpå, noe som er standard. Jeg ville ikke ha flere timer enn den ene, mens hvertfall en av de andre gikk der over en lengre periode. Det betyr på ingen måte at jeg var sterkere enn henne, men vi reagerte ulikt, og vi tok valg etter hva vi hadde behov for.

Sånn er det for alle typer traumer, vi reagerer ulikt, og har ulike behov i etterkant. Noen trenger kanskje bare noen å prate med, som står dem nær, noen trenger behandling, kortsiktig eller langsiktig. Noen klarer å jobbe med det, andre ikke, ikke der og da. Noen trenger mer tid. Noen har problemer med å prate om ting de har opplevd, andre har det ikke. Det avhenger ofte hva traumet handler om. Jeg har en del ting som jeg kun har fortalt til mine behandlere, ting jeg synes er vanskelig å prate om. Jeg har kunne pratet om noe, andre ting ikke. Ofte fordi jeg ikke har ord, eller fordi det har satt i gang følelser som det er vanskelig å prate om. Så svaret på det spørsmålet jeg fikk, er ja. For meg er det jævlig, selv om det for andre kanskje ikke hadde så jævlig, det kommer litt an på en del ting, uten at jeg skal nevne hva. Noen kan også få traume av ting som kanskje ikke angår dem direkte, men er en reaksjon på noe som har skjedd med noen som står dem nær f.eks, eller at de har sett noe skje med andre. Det kan rett og slett være så mangt, men det er ikke alle klar over, og derfor trekker enkelte veldig raske beslutninger som kan være helt på jorde og ikke stemme over hodet. Derfor kan det i grunnen være greit å oppdatere seg litt på hva det kan være, før man kommer med en uttalelse i det minste, eller trekker en beslutning.

Godt nyttår.

Ooooy. Klar for et nytt år? Vel, for meg er det en bare en helt ny dag, etterfulgt av andre, men så er det jo det der at det liksom er en ny start likevel da. Som tidligere år, så har jeg ikke satt meg opp nyttårsforsett, er ikke helt min greie å gjøre det, skjønner ikke poenget rett og slett. Skal jeg ha mål, så får de da være  på enten kort sikt eller lengre sikt, ikke nødvendigvis i løpet av et år. Og heller ikke at det må være fra 1.januar til neste 1. Jeg kan jo være litt rebelsk og starte 13. februar f.eks.

Det var en steike rolig dag her i går, ikke akkurat noe action for å si det sånn. Nyttårsaften er oppskrytt synes jeg, ikke noen forskjell fra alle andre dager, foruten at det skytes opp raketter, og at maten er noe annerledes enn den grå hverdagen. Jeg er ikke videre fan av raketter heller by the way, greit nok at det kan være flott å se på enkelte av dem, men jeg synes samtidig det er tragisk å se hvor mye penger som sendes opp og gir et par pang pang. Men folk må for all del bruke penger på det, jeg kommer ikke til å gjøre det, og har vel aldri gjort det, såvidt jeg kan huske. Jeg er litt nysgjerrig på hvor mange skader som har oppstått pga raketter i år. Noe som skal gi noen sekunders flott skue blir ofte til store skader. Så hvor mye verdt det er det egentlig? Jaujau, be my guest.

Har nå min siste dag i Kr.sund, reiser tilbake til Molde i morgen. Skal være glad da jeg kommer meg inn døra hjemme, for jeg kommer til å bære meg skvett ihjæl. Ser fram til å komme meg på trening igjen nå, hele julen har mer eller mindre vært bevegelsesløs. Blir dessverre alt for mye innesitting, og det blir liksom et tiltak å komme seg ut. Men nå skal det bli andre boller. Sånn sett er det godt at jula er ferdig.

I dag har jeg fylt ut skjemaer i forhold til oppfølgingsoppholdet jeg skal ha på Modum fra neste søndag av. Hele 11 skjemaer måtte jeg fylle ut, trodde ikke mine egne øyne da jeg logget meg inn. Det ble en del spørsmål å svare på kan du si. Tror jeg satt i 1.5 time…djeez ass. Men greit å ha det gjort nå da. Får resultatene da jeg kommer dit, og så skal det vel prates litt om da sikkert…hurra.

Ja, nei, kveldsmat hos en tante om en liten stund her, så avslutter bare, har ikke noe spennende å dele likevel.