One step at a time.

Tusen takk for atter fine tilbakemeldinger på innlegget i går. Poenget mitt var altså ikke å hanke inn enda flere fine tilbakemeldinger fra dere, men å lufte tanker og hvordan jeg tenker over dette. Dere er fine ♥

Det er litt tungt om dagen, selv om jeg hangler meg opp etter å ha fallt, så føles det bare ikke bra nok ut. Jeg glemmer liksom hele tiden det derre «Ett skritt om gangen» uttrykket. Det går seg vel til, alt er jo ganske så ferskt ennå, med tanke på det jeg har delt den siste måneden. På mandag er det oppstart med ny behandler, så da blir det å ta fatt på nytt igjen. Det har jo blitt stykkevis og delt for min del i det siste, delt med eks behandler, så avsluttet behandling der. Delt med behandler på Modum, så avsluttet der. Nå blir det å dele på nytt, og forhåpentligvis vil samarbeidet fungere, sånn at jeg slipper å slutte igjen. På onsdag ringte primærkontakten min fra Modum, så fikk hvertfall pratet bittelitt. Hun er så snill og god, jeg er så utrolig fornøyd med mine kontakter der, at jeg fikk akkurat de to jeg fikk. Det var både kosleig og litt vemodig å prate med henne, for savnet etter Modum blir større. 8 måneder til jeg får treffe dem igjen. Og da får jeg heller ikke truffet den andre gruppen vi var inne sammen med, for de har fortsatt en måned igjen der nå, og skal ikke tilbake på 1 års oppfølging før i juni neste år…

Selv om dagene er litt tunge og lange nå, så har jeg hvertfall noe å se fram til, for mandag 21. mai vender jeg snuten mot Oslo atter en gang. Den 23. mai er det duket for Metallica konsert, og jeg trenger vel ikke si at jeg gleder meg sykt?? De har vært mitt favoritt band siden jeg 15 år. Jeg har sett dem en gang før, på Roskilde for en del år siden, men det betyr ikke at det blir mindre heftig denne gangen. Jeg skal makke meg så langt fram som jeg kan, jeg skal dit sammen med bl.a min svoger og hans bror, så brøyting i mengden skal vi nok få til tenker jeg. Håper å få truffet en av mine bestiser som også skal på konserten, og «Den flinke jenta» og noen flere av mine fine Oslovenner.

Jaujau, fredag igjen.. Dere får bare kose dere med litt søkemotor dere da, sånn at dere kommer i fredagsmodus. Her er et knippe fra siste uken:

øyne passer ikke me hår – Hadde kanskje tatt seg litt rart ut med hår på øynene, men det er nå min mening. (Holdt på å si mitt syn..) Hår på øyet er hvertfall meget ekkelt synes jeg.

grimase på puta – Mener du det vrengte trynet, når kinnet er most i puta, og kjeften er på vidt gap, med sikkelete rennende ut? Det er hvertfall en mindre tiltalende grimase..

sinte laila – Skjønner for faen ikke hva du mener!!

død av brekt finger – Brekker du fingeren, så dør du momentant, sånn er det med den saken. Best å ikke brekke den med andre ord.

søppeldunkhus inspirasjon – Det er som regel der jeg finner all min inspirasjon ja. Det er liksom en fin plass å meditere f.eks.

lufte tærne – Innimellom skriker og bæljer de etter å få slippe ut i lyset.

hva er glatt med mormonerne? Håret?

laila stakk mønster – prøver hvertfall å stikke hull på mønsteret mitt..

som du sier, jeg forstar ikke hva du sier – Jeg forstår ikke hva jeg  sier jeg heller..så du er ikke alene liksom.

dumspirospyro – spyr passer jo ironisk nok i navnet på bloggen da..smart.

Jeg elsker, som mange av dere vet, å ta bilder, det er en fin terapi, fin avkobling. Fotobloggen er ikke så flittig i bruk egentlig (shame on me), men, jeg er på instagram, og legger ut masse bilder der. Brukernavnet mitt er laipai, så feel free to follow. Her er en liten samling av noen av bildene mine der.

 

 

Tusen takk.

Jeg har mange jeg ønsker å si tusen takk til. Folk som på en eller annen måte har betydd mye for meg. Siden mange av dere leser bloggen min fast, og legger igjen så utrolig fine tilbakemeldinger til med. Dere er fantastiske, alle sammen. Jeg setter utrolig stor pris på dere alle sammen. Takk.

Vennene min som selv er i samme, eller lignende situasjon selv. Jeg vil takke dere for at dere på en eller annet måte har gitt av dere selv, delt deres opplevelser Fordi dere er villige til å stille opp når jeg trenger det. Meldinger, mail og brev, det gjør dagen min så mye bedre. Takk. Spesielt vil jeg rette en stor takk til den flinke jenta som har truffet meg å kafe, og i tillegg tok turen til Modum for å besøke forrige søndag. Jeg er veldig glad for at vi ha funnet tonen sammen.

Til min søster og svoger, for alt dere har gjort for meg så lagt. For interessen dere viser, alt dere har stilt opp meg for å ordne visse ting for meg. Jeg setter så uendelig stor pris på dere.

Min kjære individualterapeut på Modum, du er rå. Du er faktastisk. Du er den kuleste dama jeg har vært borti, og jeg er så veldig glad for at jeg fikk akkurat deg. Jeg har satt stor pris på timene vi har hatt sammen, alle vinklingene du har gitt meg. Jeg skulle mer enn gjerne tatt deg med til Molde, og fått deg med videre  i prosessen her. Jeg digger deg tvers igjennom, det skal du vite.

Til min primærkontakt, du er så søt og tvers igjen god. Jeg har satt pris på samtalene vi har hatt, for di forståelse, fordi du var der da jeg gråt og var så frustsrert. Jeg kunne ikke hatt noen bedre for meg. Jeg skulle gjerne hatt deg med videre her i Molde også. Gruppelederen og en av de andre primærkontakten skulle jeg også helst tatt med meg. Dere får ha i bakhodet at det er Molde jazzfestival her i om ikke så lenge, dere må gjerne ta turen hit for å besøke meg. Jeg savner dere utrolig masse.

Til kveldspersonalet som er så fine. Den snille mannen for hans humor og fordi han er en gledespreder. Takk for samtalene vi har hatt, takk for kvelden med julestjerna som pynt på dasslokket. Du fikk meg til å le. For kjøreturen vi hadde på glatta, da jeg satt og var bekymret for om vi sklle kjøre i grøften, og jeg muligens måtte ha tatt steget opp til traume avdelingen. Uansett fikk du meg atter en gang til å smile og le. Til tross for at det var en tung mandag for meg,

Til kjære fine T., for samtalene vi har hatt, for klemmene jeg har har fått. Skulle ønske jeg hadde fått sett enda mer til deg, for du er den aller beste. Jeg liker deg veldig godt du kjøre fine dame.

Til G. som har en sær og morsomme humor, man kan da bare ikke la være å like deg. Du er kul dame. Ernæringsfysiolog, treningspedagog og lege, fordi dere er så fine mennesker som det er lett å bli glad i, fordi dere er så søte. Vil ha hele spisteamet her, fordi dere er en utrolig fin gjeng.

Til gruppen min, jentene mine, dere er de beste. Synd vi ikke får mer tid sammen. Jeg skulle gjerne ha bodd på Modum enda lengre, bare for å ha vært sammen med dere alle vakre sjeler. Vi har vært den aller fineste gruppen. Ssf squad ♥

Til min kjære, nå eks, behandler her i Molde. 3 år har vi hatt sammen. Nå er behandler-pasient forholdet over, noe jeg ikke på noen måte liker. Vi har hatt våre små fighter, men det må jo til. Du har fått meg til å reflektere og jobbe. Du kjenner meg ut og inn, over flere år, det blir nå rart å ikke skulle gå hos deg mere. Du komer til å bli savnet.  Heldigvis prater vi jo ofte sammen likevel. Jeg setter stor pris på deg.

Takk til alle andre som på en eller annen måte stiller opp, enten ved kommentarer i bloggen min, mailer, meldinger på facebook osv. Takk til alle dere som følger bloggen min, ellers som bare er innom i ny og ned for enten å lese, eller kommentere. Jeg setter stor pris på det.

Jeg har hatt mange gode relasjoner, og jeg veier dem høyt, så høyt at de som ikke har gitt meg noe konstruktivt rangerer langt ned på listen, helt ned på minussiden. Dere kan aldri måle dere med overnevnte mennesker. Ikke trenger jeg dere som drar meg ned heller, dere betyr ingenting for meg.

Tusen tusen takk alle sammen som har gitt meg mye, dere er verdsatt høyt. Jeg ville bare at dere skal vite det.

Hvilken roller spiller du?

Jeg hadde sett for meg at dette kunne bli en litt lang dag. Kurs i IKS sine fine lokaler fra kl.11-17. Da jeg leste gjennom programmet så kjente jeg at det knøt seg litt i meg da jeg så at det stod rollespill. Det er, for å være helt ærlig, ikke noe jeg er så veldig glad i. Men her var det ikke noe valg, for størstedelen av kurset bestod av rollespill i litt ulike varianter. Vi var ikke mange på kurset, og rollespillene ble kun innad i gruppen vi var i, så det var ikke ille i det hele tatt.

Vi hadde litt terori, i form av powerpoint, men for at læringen skal sette seg bedre, så ble det altså rollespill. Man husker gjerne ting man selv har gjort, mye bedre enn ting man bare har lest eller hørt. Selve kurset gikk ut på å lære hvordan vi skal kommunisere med andre, enten ved selv å holde et kurs, eller ved å være den som noen henvender seg til.

Vi mennesker kommuniserer med hverandre hele tiden, via språk, atferd og tolkning, så det var interessant å være på kurset i dag, for nå vil jeg kanskje bli litt mer bevisst både ved å lytte til, observere og selv å delta i samtaler. Veldig lærerikt og nyttig. Nå er jeg spent på hvordan dagen i morgen blir.

Veldig kjekt å hilse på de andre, og ekstra kjekt å se min kjære M. igjen så klart. Ble møtt med en skikkelig knusekose klem. Nå er jeg litt sliten og trøtt, men er tilbake i Ski. Nå vil minstemann ha meg med for å leke her, så får vel bare adlyde tenker jeg.

Det er ikke din oppgave å være psykolog for en som er syk.

Jeg fikk en mail her om dagen, fra en jente som nylig hadde ftt vite at en venninne slet med bulimi. Hun syntes dette var veldig trist, og samtidig vanskelig. Hun spurte meg om jeg hadde noen råd for hva hun kunne gjøre for sin venninne, om det var noe hun kunne spørre om, hva hun eventuelt ikke burde spørre om, om det er noe hun burde si ofte. Det er nok flere der ute som kanskje lurer på det samme, som føler seg veldig hjelpesløs i forhold til hva de kan stille opp med, både pårørende og venner.

Jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å prate med en som er syk, for hva kan man si? Hvordan skal man ta opp temaet? Vil den syke avvise deg? Lukke seg helt? Snakke det bort? Si at det ikke er noe problem? En vanskelig oppgave. Den som er syk ønsker kanskje å snakke om problemet, dele tanker og følelser, men ikke helt vet hvordan sette i gang samtalen, eller hvor mye han/ hun skal fortelle. Derfor blir det faktisk mye enklere å la det være, eller snakke det bort. Mange er redde for reaksjoner som kan komme fra de rundt seg, mange føler skam over det å være syk, mange finner ikke de rette ordene, eller anledningen til å ta det opp. Jeg kan nå bare snakke for meg selv her, mine erfaringer med denne problematikken. Jeg syntes det var veldig vanskelig å prate om det i begynnelsen. Han jeg var samboer med første gangen oppdaget det veldig fort, og vi snakket en del om det, men det ble på et helt feil måte. Han våket over meg, spurte om jeg hadde spist den og den dagen, hva jeg hadde spist. Han lyttet ved dodøren, men det verste var at han ga meg et ultimatum, «meg eller spiseforstyrrelsen» sa han til meg en dag. Hadde det bare vært så enkelt å velge når jeg alt var fastlåst i sykdommen.

Det tok noen år før jeg fortalte det til andre venner, og søstra mi. Da jeg bodde i Oslo, så delte jeg leilighet med 3 andre jenter den første plassen jeg bodde. Jeg fikk fort et veldig godt vennskap med hun ene (og vi er fortsatt gode venner ennå.) Jeg hadde ofte lyst til å fortelle henne det, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det, så jeg utsatte og utsatte det. En av de andre jentene slet også med bulimi. Dette pratet hun om en kveld hvor hun og jeg satt og drakk vin. Siden vi var to med samme problematikk, så var det mye enklere for meg å dele mitt problem med henne også. Ved en senere anledning oppstod det en liten krangel mellom henne og meg, og hun klarte da, i sinne overfor meg, å fortelle om min bulimi til venninna mi. Hun reagerte meg å bli skuffet og lei seg, noe jeg syntes var veldig forståelig. Samme kveld så banket jeg på døren hennes, og ga henne en bok jeg hadde, en håndbok for pårørende. Jeg ba henne lese den, og så kunne vi prate sammen etterpå. Hun leste den, og kom å banket på døren min, og vi pratet litt. Hun tok det fint, og jeg syntes det var godt å vite at hun visste. I etterkant har hun en del ganger tatt tak i dette, uten at jeg fikk vite noe på forhånd. En dag vi satt og chattet og jeg hadde en tung dag, så ringte hun til legevakta her i Molde, og de ringte meg. Jeg tar gjerne ikke telefonen så lenge jeg ikke kjenner nummeret, så jeg tok den da altså ikke. De ringte henne tydeligvis tilbake, for hun  på kom på msn igjen, og lurte på hvorfor pokker jeg ikke tok tlf..Litt senere «tvang» hun meg til å ta kontakt med legen min, noe jeg da følte jeg ikke hadde annen grunn enn å gjøre, for hvis ikke jeg gjorde det, så ville hun gjøre det. Jeg bestilte time, og hun fikk vite når. Hun sendte meg også melding den morgenen, for å forsikre seg at jeg var våken, og på vei ned. Hun tok også kontakt med søsteren min og pratet med henne. Søsteren min hadde fått vite det en stund i forveien, det var også en vanskelig samtale for meg, jeg fortalte det faktisk en kveld vi hadde drukket, da først fikk jeg mot til å fortelle det. Hun reagerte med vantro, og lurte på hvorfor i helvete jeg ikke hadde fortalte noe. Vel, det var nettopp en sånn reaksjon jeg var redd for, og derfor hadde jeg ikke sagt noe. Det var alltid reaksjonene jeg var redde for.

Det tok meg hele 11 år å fortelle det til foreldrene mine. Igjen, fordi jeg var redd for reaksjonene. Jeg ønsket ikke å bli overvåket da jeg var hjemme hos dem, det er noe jeg ikke har ønsket hos noen av de jeg har fortalte det til, om det er familie, venner eller jobb. Foruten søsteren min sin reaksjon, så har faktisk alle tatt det helt fint, selv om de har syntes det har vært trist og leit. Jeg har full forståelse for det, jeg synes jo også det er trist å få vite andre jeg kjenner slite med det samme, eller andre psykiske lidelser. Jeg har i mange år, til tross for at jeg har åpnet meg mer og mer, syntes at det til tider har vært vanskelig å prate om det. Å la andre få vite at jeg faktisk kaster opp med vilje. Noe så forkastelig som å kaste opp! Jeg har opplevd reaksjoner som «ææææsj!!!» Ja, det er æsj, oppkast er æsj, enkelt sagt. Hva svarer jeg på det liksom? Bulimi er nettopp derfor en veldig skambelagt sykdom, fordi så mange ikke kan fatte og begripe at noen faktisk stikker fingeren frivillig i halsen for å kaste opp. De siste årene har jeg blitt mer og mer åpen for å prate om det, jeg har innsikt i sykdommen, og jeg er reflektert. Man blir ekspert på egen sykdom. Det er selvsagt en del spørsmål jeg ikke kan svare på, som hvilken årsak som ligger bak det hele for min del f.eks. Mange der ute har opplevelser som har utløst sykdommen, som i seg selv også kan være veldig skamfullt og vanskelig å prate om. Det er aldri lett å skulle fortelle at man f.eks har blitt misbrukt gjennom mange år, eller har blitt voldtatt, fordi så mange føler seg skyldig i det som har skjedd.

Det er veldig vanskelig å være pårørende eller venn når noen er syke. Hvordan tar man opp samtalen med den syke? Hva kan man gjøre? Mange av de som er syke tør ikke be om hjelp fordi de er redd for ikke å bli trodd. En typisk «unnskyldning» for mange, spesielt de med bulimi, er «Hvordan kan noen tro på meg, når jeg er normalvektig? Hvordan kan de tro at jeg har en spiseforstyrrelse?» Når man et anstrengt forhold til mat/kropp/vekt, som ødelegger livskvaliteten», så har man en spiseforstyrrelse. Det er altså definisjonen på en spiseforstyrrelse. Mange tør selv ta sjansen å be om hjelp, hos helsesøster, en lege, kanskje forteller de det til noen de stoler på, og føler seg trygg hos, som igjen kan hjelpe dem med å ta kontakt med noen. En del tør kanskje aldri å ta kontakt med noe før det går for langt, og dermed får sykdommen bitt seg skikkelig fast, og det kan ta mye lengre tid å bli frisk. Jo fortere man kan be om hjelp, jo fortere kan man bli frisk. Det er altså ikke tilfellet for alle, men for en del kan det være det.

Det er en lege, psykiater, psykolog, eller andre som har erfaringer med spiseforstyrrelser som kan gjøre jobben med å hjelpe en som er syk. En utenforstående, en som har erfaring og kompetanse på området. En som i tillegg har taushetsplikt, som gjør at den som er syk kan slappe litt mer av og ikke frykte at noen de ikke ønsker å dele problemet med får vite noe. Mange er heldigvis åpne om sine problemer med sine nærmeste, noe som kan være til stor hjelp for den syke. Når de rundt kan være til støtte og hjelp, så er det med på å bedre situasjonen for den syke som ønsker å bli frisk. Støttespillere er veldig viktig. Men, det er også viktig å tenke på at de som er pårørende, eller venner, ikke skal være den sykes psykolog. Det er den syke som skal velge hvor mye han/ hun ønsker å dele med sine nærmeste. Blir det mas, kjefting og tvang, så vil det ofte føre til at den syke stenger seg helt, det kan føre til unødvendig krangling, kontakt kan brytes, avvisning. Det kan altså forverre situasjonen. Som pårørende og venn, så er det viktig å la den syke få vite at du er der om den syke ønsker å prate. La den syke få vite at de har full støtte, at du ikke kommer til å kjefte og smelle, eller tvinge han/ henne til å spise, eller fotfølge den syke etter et måltid. La den syke selv bestemme og sette grenser.

Som venn kan du vise at du er der om han/ hun ønsker å prate, ta kontakt og spør om han/hun ønsker å være med å finne på noe hyggelig, sende fine meldiger, eller ringe, for å vise at du bryr deg. Å prøve å få den syke med på noe hyggelig kan være mer enn nok, fordi det kan være med på å få den syke med på noe som kan gi et avbrekk fra sykdommen. Igjen, det er ikke alt en som er syk synes er lett å prate om, det kan være mye han/hun kanskje ikke klarer å dele med andre enn en behandler. Som pårørende er det gjerne en belastning i seg selv å vite at en sønn/datter er syk, og å få vite detaljer i årsaker kan fort ende med enda flere bekymringer. Det kan altså bli en ekstra belastning å være psykolog for en sønn/datter/venn. Så det beste er alltid å la en behandler ta fatt på den oppgaven, fordi det er de som kan den jobben best, og de har ikke et nært forhold til den syke. La den syke få vite at du er der og gjerne vil støtte og stille opp, men la det bli opp til den syke selv. Resten er opp til en behandler å ta seg av.

Tovede fugler.

Jeg trodde jeg skulle brekke nakken i går, eller at jeg kom til å få dinglehode resten av helga. Flere dager i strekk denne uka, så har det vært solskinn og aldri så fint. I går hadde jeg et møte jeg måtte på. Og hva skuer mine halvt åpnede øyne da jeg blar gardina til sides? Snøfiller og grå himmel. Flott. I’m haunted. Men jeg fikk raklet meg opp, løfte på dyna og ramlet ut. Krøyp, sånn litt som en sliten fille, bort mot badet. Jeg trodde jeg skulle fryse fast etter en halv meter, for det er litt gulvkaldt her, merker det spesielt når jeg kryper. Heldigvis var jo badegulvet varmt, så jeg tinet ganske fort opp. Kom meg i klærne også. Og så spiste jeg litt, og kom meg ut. Det var kaldt ute, og det hadde ikke sluttet å snø, eller hva jeg skal kalle det. Jeg gikk som ne helt, du veit, oppreist, fremmad, marsj. Jeg sklei ikke på isen som lå der, slu og utpønsket under isen, engang. Jeg ko meg på møte, og så ble det kafe med Anne-Helene etterpå. Jeg drakk to kopper kaffe, da ble jeg litt varm igjen. Men så måtte jeg jo hjem igjen da, og da snødde det enda verre. Vannrett. Og jeg gadd ikke ta bussen, for da hadde jeg måtte stååt der i 15 min., og da hadde jeg vært en isskulptur etter 5 min. Det orka jeg ikke da. Så da gikk jeg da, med blikket plantet i bakken. i 40 min. For snøen føyk meg rett i trynet uansett retning jeg gikk i.

Da jeg kom hjem hadde jeg problemer med å få opp dinglehodet igjen. Måtte tine det opp. Lårene mine var solbrentrød, men de var bare kalde. Jeg fikk tilbake både varmen og hjernevirksomheten etter en stund. Og det slutta aldri å snø, så da ville ikke skrotten gå ut igjen. Så jeg avbooket treningstimen min. Ennå det er favoritten. Vurderer å søke om innleggelse på mentalpsykehus igjen, kan ikke være helt god i hodet når jeg går til sånne grep. Men når jeg kjente etter, så var jeg mongostøl på innsiden av lårene. Ganske ekkelt. Men hvis jeg later som, så er jeg bedre i dag, så da stikker jeg og trener senere. Hvis det ikke snør vannrett da. Dessuten så skal behandleren min fra Modum ringe meg i dag, det hjelper kanskje mot stølheten også. Litt motivasjonspåfyll gjør seg. Skal sikkert spise litt i dag også. Ellers kan jeg vel minne om at det er fredag. Søkemotor. Crazy searches. Blabla, you know the style.

Jekke øl ræva – Ja, du kan sikkert jekke ølræva di. Det går sikkert bra.

Naken håndball – Har den kledd av seg?? Ufint. Håper det var på hjemmebane.

Svuls – dårlig med det du.

Muskuløs – under alt fettet så er det sikkert en muskuløs kropp som skjuler seg.

Kontor, samtale binge – Kan fort binge på samtaler, hvertfall om man er snakkesalig. Skjer sikkert mye av det på kontor. Gjerne mye svada over en kopp kaffe og et wienerbrød.

Ord om fjell – Jonas Fjell?

Russekickoff + hva har en på seg? – En har kanskje på seg en dongribukse og en genser. Kanskje han slår til med en russdress også. Du vet aldri, finnes mange gærne folk der ute.

tak tenna – Nei, bruker ikke tenna som tak akkurat. Med mindre du mener jeg jeg ligger, da kan jo tenna fort bli tak for resten av det som befinner seg i kjeften så klart. Skjønt jeg ligger svært sjeldent på ryggen, og om så skulle skje (jeg får ikke akkurat med meg hva jeg gjør i søvne så klart), så kan jeg ikke garantere for at tenna fungerer bra som tak, for jeg snorker visst, og da er vel gapet kanskje på vidt..ja, gap? Skjønner?

Libya overmannet – Nå vet ikke jeg om det er mest kvinner eller menn der, så kan nok ikke svare deg.

Rens doskål med hendene – Foretrekker føttene, eventuelt en sånn dobørste.

Ballpumpe til terapiball – Aldri pumpa en sånn ball. Men på Modum måtte de skaffe ny ballpumpe ganske ofte, fordi de forsvant, ja, ofte. Men det var til volleyballer da. Lufta gikk visst ut av dem ganske kjapt. Det fikk jeg høre ganske ofte, siden jeg satt i idrettsrådet. Nå brydde det meg ikke nevneverdig, fordi volleyball var på dager vi hadde treningsfri. To ganger var det volleyballkamp mellom pasienter og ansatte.

Oppslukt av spenning og– ja, nå venter jeg spenning og…

Uten å putte fingeren i halsen – Jeg klarer fint å la være å putte fingeren i halsen ja, bare å la være.

Naken snømåker – kanskje den sover naken?

Bingo laila – såvidt jeg kan huske, så spilte jeg kanskje to ganger da jeg var…tja…12-13? Husker ikke om jeg vant engang jeg, har ikke vinnerlykke, så da vant jeg sikkert ikke.

Råtten laks – premie på bingoen? Like greit jeg ikke vant.

Mamma mø og kråka feirer jul – koslig det da, de er jo gode venner de. Jeg synes den kråke er masete jeg da, så vet virkelig ikke om jeg hadde orka å feire jul med den..

Når folk tror at du er dum – bryr meg midt på skinka.

Johaug mensen – godt mulig?

sokk lukt poteter – virdert å skifte til rene?

Strikkemønster lykke i skogen – vet ikke om jeg har sett det mønsteret?

laipai dumdum spiro – trodde nesten du skrev dumdum boys. De har jeg vært på konsert med.

Fleksnes diagnose – Nei, den har jeg ikke fått.

Adam og Eva flau over å være naken? – Tja, ikke alle som liker å vise seg naken da. Eva virket flau da, siden hun skjulte seg med det derre bladet…var vel redd for at det stod andre folk gjemt et sted og glante..

Spiserøret – greit å ha når du spiser.

Pepperspray mot hunder – Anbefaler allergispray. Pepperspray svir visst som svarte faen.

Modum Bad skrive brev – Ja, du har lov til å skrive brev der. Jeg skrev hvertfall to. Sendte dem helt til England.

Speil i prøverom – En fordel? Men jeg er ikke på godfot med dem.

Gi råd morsomt – dritmorsomt.

Dum spiro spero tatuazden var ny! Nesten så jeg liker den.

Ville pekka partanen – Aner ikke hva han ville jeg. Samma for meg liksom.

Ser du har det bra god jul klem – joa…

Tante Theas romkake – Ikke har jeg en tante som heter Thea, og ikke er jeg spesielt glad i romkake. Har en tante som heter Marie, og hun lager sabla god Kvæfjorkake. (eller opp-ned kake, verdens best..kjært barn har mange navn. Bare ikke romkake) Men jeg kjenner noen som heter Thea da, teller det?

Gi råd? – Morsomt.

Meg setning – først meg, så meg, og blir det noe igjen, så…blir det meg da også gitt. Skulle du sett.

Awesome bankkort – Det har jeg faktisk, for jeg har bilde av tantebarnet mitt og meg på det.

Ikke tenk på mat – Ok. Godt råd. Morsomt.

Trøtt når man endelig får sovet – eeeh…jah..

Smerter i forkledning treningsprogram – Smertene mine kler seg ut rett som det er. Ingen som skjønner hvem det er.

Er det stor individuell forskjell på skrukketrolla – Aldri klart å se forskjellen jeg..De skrukker likedan hele gjengen.

Tovede fugler – Har du krangla med måsene nå, og så gadd du ikke mer av gnålinga, og kasta dem i vaskemaskina? Skjønner deg godt.

Hvordan starter senilitet – Husker ikke…

Ernæringsfysiolog dårlig matlyst tips – Min ernæringsfysiolog ga meg aldri et sånt råd, jeg hadde vel bare fått svaret «Det er spiseforstyrrelsen som snakker» i retur vil jeg tro. Så det gadd jeg ikke.

Hva er din helgedag – lørdag og søndag? Men bare sånn at du ikke glemmer det, så er det fredag i dag.

Spis hvor mye Modum

 

 

 

IKS Molde.

Hoho, nå har jeg satt i gang noe fornuftig vettu. For et par dager siden tok jeg kontakt med IKS (Interessegruppa for kvinne med spiseforstyrrelser) om det var en mulighet for å starte opp et lokallag her i Molde. Jeg har nå vært medlem der i mange år, 12 år ca?, og har i grunnen savnet muligheten til å kunne dra på kurs, møter osv. Nå tok jeg initiativ til å spørre om det var en mulighet til å få til noe her. De var positive. Vi er nå hvertfall to stk som står på listen over oppstartere, og det trengs hvertfall 4 stk for å kunne dra i gang noe her. Jeg regner med at det er flere i Molde og omegn som er medlemmer av IKS, og kanskje også ønsker å kunne bli med i gruppen vår her. Vi har også fått tildelt en egen e-mail som det er mulig å ta kontakt på om noen er interesserte. Jeg vil informere mere senere, når jeg får vite mer, og når vi har fått snudd oss litt rundt. Woohoo, dette bare bli bra! E-mail adr. er molde@iks.no

Ellers har jeg hatt min første time med behandleren min etter at jeg kom hjem. Foruten at jeg gikk meg vill når jeg gikk ut derifra (han har byttet kontor…), så var timen veldig bra. Veldig positiv. Jeg fikk fortalt litt om hvordan jeg jobbet på Modum, hva vi jobbet med, sånn at jeg kan ta oss tråden her hjemme. Så det blir jo spennende å se hvordan det vil gå framover. Jeg er positiv. Litt usikkert angående ny behandler ennå, så det blir å fortsette hos han jeg går hos nå en stund til framover, så får vi se hva han får til etterhvert. Tidligere hadde jeg time hver 14nde dag, men nå fikk jeg ny time igjen allerede neste uke, og det er en nørdvendighet at jeg får tett oppfølging framover også. Han spurte om gruppebehandling kunne være noe for meg igjen, men jeg hadde dårlig erfaring med det for noen år siden, for ustrukturert for min del, når gruppe var sammensatt av ulike problematikker. Jeg sa konsekvent nei. Nei, nei, nei. Han tok tegninga til slutt. Jeg satte nemlig grenser! Skal jeg komme noen vei, må jeg få noe som funker for meg, hvis ikke er det waste of time, og det er jeg ikke interessert i.

Traff en venninne etterpå, så da ble det å trakse litt rundt på kjøpesenteret da, før vi tok en kaffe og skravla, på en kaffe. Veldig koselig. Kvalitetstid rett og slett. Har ganske nylig kommet meg inn døra, og fått i meg litt mat. Skal strax ned på trening for å prøve ut en time som heter «corepuls». Kan høres ut som en time som ligger i min gate. I går prøvde jeg yoga for første gang, og det er visst en time som skal gi ro, meditasjon…Jeg har aldri kave og makke så mye i en time før tror jeg. Musklene var i helspenn, i helstrekk..ikke akkurat hva jeg vil kalle avslappende. Og denne pustingen…inn gjennom nesa, ut gjennom nesa..holy crap, puster fort på seg nesesår fant jeg ut. Men jeg tror nok jeg må gå på flere timer før det kanskje funker. Øvelse gjør mester, right? Har gått greit matmessig i dag, men det jeg har inntatt er ikke mye å skryte av. Men hvertfall fått i meg noe mer holdbart nå som jeg skal på trening, og så blir det en skikkelig kveldsmat senere. Skrotten trenger mat har jeg hørt mange nok ganger de siste månedene, så jeg får gjøre mitt beste da.

Dag 5 på Modum

Frokosten er inntatt, og det er pokker meg ikke lenge til det er lunsj. Jeg synes klokka går litt vel fort mellom slagene her, så det føles ut som jeg spiser hele tiden. Det er sikkert normalt for folk å spise med 3-4 timers mellomrom, men for oss som ikke har et normalt forhold til mat, så blir dette her litt vel tett. Vi rekker liksom ikke bli sulten før neste måltid. Ikke rart jeg går med magen i helspenn dagen lang. Omfanget på maten har videt seg ut betraktelig på disse få dagene her. I morges, før frokost, så var magen endelig avslappet, og magen er blitt større enn den var ved start på dette oppholdet. Jeg har en kostliste på 2300 kalorier, og målet med listen er selvsagt at jeg skal opp i vekt fordi jeg var undervektig i forhold til den BMI grensen de tar som utgangspunkt her på Modum (BMI 20). Jeg har dessverre lett for å legge på meg, så vekten kommer til å fyke i været som en rakett på speed, da kan dere tenke dere hvor fort den går opp. I morgen skal vi hoppe på vekten igjen, og jeg ser for meg en katastrofisk dag for de fleste her. Panikken har satt seg hos meg, og jeg har et stort ønske om å drite dagen lang .(Neida, jeg har ikke til hensikt å legge to fingre mellom her, skal dere lese bloggen, så får dere holde ut dritpraten også. Det blir nok mindre av det etterhvert. Kanskje. Skjønt jeg driter jo i om dere vil høre det elle ei, her får dere servert fakta på gullfat, you know me) Få tømme magen mest mulig. Det verste er at veiingene kommer først etter lunsj, etter to av dagens fire måltider. (Jeg har et femte måltid også da, men det siste er flytende føde. Den vil bli tatt vekk igjen om noen uker, så sant vekten fortsetter å bare gå opp.)

Rommene i seg selv her er ganske så triste, så vi har vært litt kreative de to siste dagene her. På fredag fikk vi en oppgave som vi skulle lage i løpet av helgen, et collage hvor temaet var «målsetting av oppholdet på Modum» Jeg og ei til satt i noen timer i går og klippet og limte. Disse bildene skal såvidt jeg vet, henge på grupperommet vårt. Jeg har ikke tatt bilde av det, men jeg laget et lignende for å henge på rommet mitt. Må jo få inn noe som liver opp litt.

To av oss har laget, og fortsetter å lage, bilder som vi har gitt hverandre/skal gi hverandre. Spesielt «my partner in crime» og jeg har mekket en del bilder allerede. I hadde hun laget en til meg.

Kan ikke annet enn å digge den dama,hun har jo tross alt samme humor som meg. Hun er også alltid blid og ler mye. Kul humor hun også så klart. I går kveld tror jeg vi hadde drukket litt mye kaffe, for da fikk vi det for oss at vi skulle feste litt plastfolie over dasskåla til Monicka, selvsagt i håp om at hun ikke skulle merke det før hun lot vannet sile…Dessverre oppdaga hun det. Vi har en frøken her som,mm…la oss kalle henne «ut på røvertokt». Det startet med at hun hadde «funnet noe» på et par rom her (på barne- og ungdoms rommene) som hun tok med seg på rommet sitt, hun «lånte det» som hun så fint sa. Så det har blitt en inter greie det der at om det er noe vi ser på huset, så bør vi spørre henne om hun kan knabbe det for oss. Så det hender vi snoker litt rundt om rapper ting for å pynte opp litt på rommene våre. Det er jo uansett innenfor Modums område tenker vi da, så da er det greit liksom. Jeg har ennå ikke funnet noe jeg kunne tenkt meg at hun knabbe for meg da, men finner helt sikkert noe etterhvert. «My partner in crime» derimot rappa med seg ikke bare en heftig bukett med blomster da vi gikk tur ute i går, men også en liten plante hun fant. Vi har fått beskjed om at vi kan plukke blomster vi finner ved gartneren da, for det skal uansett kastet fordi frosten melder vel sin ankomst etterhvert, men om det også gjelder plantene vet jeg ikke…Hun er hvertfall ikke beskjeden av seg, så hun ranet jo nesten alt av Modums blomster – og planteliv i går…

Jeg derimot, er mer beskjeden av meg…

Det er forskjell på folk….

Fredagen satte vi opp en målsetting for helgen, og i går klarte jeg min. Min målsetting var å klare å slå rekorden på 4 oppkastfrie dager, som er det lengste jeg har klart siden i fjor sommer. Jeg klarer ikke helt å kjenne på mestringsfølelsen, fordi jeg sliter veldig med å godta at jeg har spist og beholdt så mye mat, og vektøkningen jeg ser at jeg har hatt. Jeg slet vanvittig med alle måltidene i går, og var urolig, trist, sint, fortvilt og ja, you name it, og kjente veldig på trangen til å kaste opp. Jeg holdt meg opptatt, med tid for meg selv på pc’n etter frokosten, og sammen med jentene etter alle de andre måltidene, så jeg kom meg meg gjennom det. Men det var ikke en god dag for meg i går når det kommer til maten. Heldigvis var dagen sånn ellers veldig bra. Vi gikk som sagt tur, hadde en fotoshoot med Monicka, laget collage, kødda litt, og kikka litt på tv. Til middag hadde vi to alternativer, hvor det ene var risengrynsgrøt, og til kveldsmaten hadde vi også litt flere påleggsalternativer, bl.a. reker, så jeg fikk også lørdagsfeeling. Fint å merke forskjell på hverdag og helg når jeg er innlagt, for det blir jo ikke akkurat på samme måte som når man er i jobb, normal jobb i en frisk hverdag. Vi jobber 24/7 her da, men ikke på samme måte som normalt. Vi har så langt fått med oss de typiske fredag – og lørdagsprogrammene på tv også, så stemningen blir litt annerledes i forhold til hverdagene.

I morgen starter vi med vår første fulle uke, med masse på programmet. Foruten måltidene, og gruppemøtene etter de to siste måltidene, så blir det utover uka samtale med individualbehandlere, ernæringsfysiolog, mulighet for legetime etter behov, undervisningssamtaler, fysisk aktivitet to ganger i uka, og planlegginger. På tirsdag har jeg også mitt første møte med idrettsrådet jeg er avd. representant for. Hver mandag er det veiing, skrekkens dag for alle. Selvsagt har de satt mandagene til en treningsfri dag. Mandager og torsdager er treningsfrie. Det blir en spennende og skremmende uke. Gruegleder meg. Mildt sagt. Egentlig er jeg bare skrekkslagen, men jeg må jo prøve å virke litt positiv også her da, for å gi dere et bra inntrykk mener jeg. Sliter fortsatt med søvnen, til tross for at jeg har lange og slitsomme dager, og det gjør det jo enda litt verre. Tar medisinene mine, men jeg er like langt (so far) som før jeg kom hit. Håper det bedrer seg, ellers vil jeg bli totalt utslitt av å være her. Litt av meningen med oppholdet er jo også å tillate seg selv å kunne senke skuldrene og slappe av.

Jeg vil også nevne at frøken Monicka er musiker, noe jeg digger. Hun spiller både gitar og piano, så etterhvert, når jeg får summet meg litt, skal jeg legge ut litt flere bilder av henne, og også musikkvideo av hvertfall en nydelig sang hun har skrevet selv som ligger ute på youtube. Hun har en veldig fin stemme, og skriver og synger akkurat den type musikk hvertfall jeg liker best. Litt melankolsk og gjenkjennelige tekster. En gang sang hun med Sivert Høyem, you know, vokalisten i Madrugada.

Kule, tøffe, flinke jenta mi.

Nå er det strax mat her, rent så jeg dævver av sult her jeg sitter. Næt.

Lynsnart innlegg om shitprat

Nettverket stenges brutalt av klokken 23 her på Modum, så jeg får sette fart på fingrene her nå og skrive en aldri så liten oppdatering. Nå sitter vi rimelig henslengt i sofaen her alle mann og glaner på GodkveldNorge med ho Dåårthe. Her er det telay, dempet belysning og ullpledd. Selv sitter jeg med deigræva begravd i en sliten sakkosekk. Den er ganske slitt og ekkel. Sliten rett og slett. Akkurat spist senkvelds (nutridrink, det er tingen). I dag har aten vært et rent helvete. Har ville gitt opp og hengt over dasskåla. Veldig urolig og rastløs. Trøtt og sliten og lei. Men, jeg oppholdt meg med litt pc-tid, lage collage og etterhvert gikk oss ut en liten på. På løvblad slang, blomsterslang og så fikk Monicka og jeg tatt en photoshoot (bilder kommer etterhvert, med hennes tillatelse)

Jeg flirer til jeg griner ganske ofte her, dette er pokker meg en sinnsykt morsom gjeng.Jeg har ei her som er på bølgelengde med meg når det kommer til humor, så da kan dere tenke dere. Jeg dævver. Jeg må forresten bare gi dere dagens gullkorn herifra. Navn skal ikke nevnes (vil ikke at det skal nevnes, så da skal jeg ikke nevne det. Bare sånn for å nevne det) Vi har gruppemøter etter måltidene, hvor vi prater om hvordan vi har hatt det før, under og etter måltidene. Denne jenta fortalte da om hvordan hun hadde det før kveldsmaten:

«Jeg kjente en sånn rar følelse i magen før måltidet i dag, som jeg ikke har kjent før, og så tenkte jeg bare » å nei, det skal ikke bli noe med magen også nå, jeg har jo så vondt i ryggen», men så rumla det i magen og jeg skjønte at jeg var sulten, det har jeg aldri kjent før» Vi trodde vi skulle dævve her vi satt. Vi kommer garantert til å få six pack hele gjengen av all latteren vi får her. Vi vil vel bli beskyldt for å trene i smug tenker jeg..Jaja, er man innlagt får man sær humor, mye dritt kan du si, siden vi sliter med oppblåste mager. Magen min kan fint brukes til stortromme om noen mangler det i korpset sitt.

Er lei av mat, lei av å være full i magen, lei av å være oppblåst. Jeg vil drite. Enda mer. Sånn, da var det sagt, enda en barriere…Kødda, det er liksom ikke noe problem for meg å snakke dritt. Ikke har vaktmesteren vært her og fiksa hverken dusjholder eller renska sluket…skulle tro han ikke hadde noe å gjøre på et område på 1400 mål. Men nå ryker nettet strax, så jeg får vel bare avslutte med et lekkert bilde da.

 

Ha meg unnskyldt om dere skulle plages av skrivefeil. Men jeg bryr meg ikke, jeg har bare dårlig tid.

Første dag på Modum

Da sitter ræva plantet på en pinnestol på rommet mitt på Modum. Dagen har vært lang, men den har likevel gått fort. Sykt masse info, og trasking hit og dit…Jeg er steintrøtt og utrolig sliten, for jeg jeg var jo oppe før hanen gol i dag også. Jeg har delt rom med mitt lille tantebarn i natt, og til tross for at han bare er 2 år, så snorker han som en voksen kar. Og han kaver og makker noe inn i granskauen. Men han er jo så kul da, så kan jo ikke annet enn å le av han, selv om det betydde at jeg ikke fikk en sammenhengende søvn i natt. Men koslig å stå opp til to små skjønne tantebarn med litt lek og klemmer før jeg satte nesen mot Modum. Søstern og jeg roadtrippet hjemmefra tidlig, og himmelen sa at dette måtte bli en god dag.

 

Gaver fra søstern. En fin boks med følgende innhold:

Bok, me love.

Fin liten bok med bilder, nydelig ord og dikt som søstern har laget.

Og så har hun fått venner og familie til å skrive brev og mailer med «lykke til» hilsener til meg. Jeg fikk såvidt begynt å lese noen av dem rett før lunsjen, så det ble jo grining nesten før jeg fikk satt beina innafor hus her i dag. Tusen tusen takk alle sammen, dere er nydelige! Jeg setter utrolig stor pris på det. Ordene deres vil henge på veggen min her, sånn at jeg kan se på dem hver eneste dag! Janne, Tommy, Aron, Ronja, mamma, Anette og Vidar, gudfar m/ kone og barn, Sven, Marianne, Stian (broren til min svoger) og hans (og selvsagt min svogers) foreldre Unni og Rune, Edith, Annicen,May, Monica og Anne-Helene. Tusen tusen takk!

Nå er hvertfall ikke rommet grått og trist. Jeg skal nede på artoteket her og låne et par bilder som jeg skal få hengt opp på veggene her også. Jeg har  vært veldig heldig med rommet, for jeg har utsikt mot baksiden av bygget, og jeg har stoooor vinduskarm jeg kan sitte i!! Ooooh lykke!! Dagen har som sagt gått i ett her, jeg har hatt time med behandleren min og en miljøterapeut, lege og ernæringsfysiolog. Det har vært lunsj og middag, med gruppemøte rett etter middagen. Snart er det kveldsmat og deretter gruppemøte igjen. Vi er en fin gruppe på 8, og jeg trives godt med dem allerede. Dette må jo bare bli bra, eller hur? Jeg og en medpasient var ute og gikk oss en liten tur rundt på området her i stad, måtte jo få litt frisk luft mellom ørene etter alt som har skjedd i dag. En veldig koslig tur og prat.

Maten har vært vanskelig synes jeg, men det var jeg jo forberedt på. Store måltider i forhold til hva jeg har pleid å gi skrotten kan man si…Men jeg har holdt ut, jeg har spist det jeg skal, og jeg har beholdt det. (Det er liksom meningen her da Laila! Dooh) Har begynt å skrive på registreringsskjemaet som skal leveres ved ukeslutt, så krysser fingrene for at resten av uka forblir oppkastfri. Det er målet…Jeg føler meg mett, tung, huge.com,oppblåst, enorm og jah, der veit, ei feit dundre på over hundre. Her har dere meg liksom. (I et fordømt nøtteskall!) Gawd! Men her er det flinke folk, og vi får jo ikke annet enn nyttige og fornuftige ord, så det hjelper på. Jeg har fått en del beroligende ord i løpet av dagen også, så jeg får fortsette å bite sammen tennene…Lordies, ennå er det bare første dag liksom…Kjeven kommer til å ligge i ruiner etterhvert om jeg skal bite sånn..jaja, kjeven og resten av innholdet er jo under oppbygging anyway, så jah…litt mer arbeid skader vel ikke da…høhø. (Sparegrisen liker seg ikke da, i motsetning til meg så liker den jo å være tjukk og god og misliker slanking sterkt…)

Angående blogging…tja..jeg venter i spenning. Det ble nevnt kjapt, men som et tema vi skal ta opp…så er spent der…Fram til det blir tatt opp, så skriver jeg, høhø. I’m the redhead daredevil. Jeg har jo uansett ikke til hensikt å blottlegge meg inn til beinmargen, legge ut navn, bilder eller info om de som jobber her eller mine medpasienter så sant de ikke gir meg lov til det. Jeg vet hva taushetsplikt og folkeskikk er (tro det eller ei…)

Jeg skal få prøve å lest noen blogger underveis også, men aner ikke hvor mye kapasitet jeg har til rådighet, men jeg skal prøve å henge med når jeg har litt tid altså…Skal jo også få oppdatert noen statuser i ny og ne på facebook, sånn at dere får litt livstegn. (Ikke at jeg har til hensikt å dævve her på Modum da, men, under sånne tøffe tak kan man fort krepere mener jeg..) Ellers kan jeg jo meddele at jeg springer ræva av meg for å tømme blæra, wtf liksom, hvor i helsike kommer det ifra? Drikker jo noen glass med vann, og litt kaffe, men hellow in tha luk liksom. Makan. Ok, too much info, men jeg veit dere liker litt snusk. So there ya go. Nå er det pokker meg ikke lenge til kveldsmat gitt, på tide å spise liksom…haff. Jaja, jeg overlever det også jeg. Nemlig. Dere får bare holde ut skrivefeil og sånt nå altså, ha meg unnskyldt liksom, men jeg gidder bare ikke gå gjennom og rette opp eventuelle feil nå. Sliten.com in tha head.

Note to self:

Husk å lukke døra når du sitter på dass, du bor på bakkeplan, folk kan gå forbi, og de har innsyn rett på skinka di om de skulle glane inn…(Nå gikk det faktisk akkurat forbi en dude her, og blæra mi holder på sprenges veggimellom…det var nære på!!)

Jeg vil også si tusen tusen millioner (lord Laila..) til alle dere fantastiske lesere som har ønsket meg lykke til på ferden! Setter så utrolig stor pris på dere og ordene deres! Jeg tar dem med meg, believe me! YOU ROCK!

Gidder ikke

Det er bare typisk min flaks at når jeg endelig får noe å sove på, noe som slår knock out på meg, så sover jeg heeeelt til klokka…hold deg fast, 08.30. Skal si jeg var uthvilt i morges, oohooy. Jeg trodde nesten ikke mine egne salige øyne. 5-6 timer er ikke tilstrekkelig for meg. Så da spilte jeg litt på tlf da, og tenkte som så at jeg får nok sove igjen. Jædda. Var bare å å gi etter, og rulle seg ut av sengehalmen når klokka var litt over 10. Og jaggu begynte jeg ikke å pakke til Modum.

Jeg lurer på om jeg egentlig har med meg nok klær. Men når får jeg seriøst ikke stappa ei truse til i kofferten. Men det skulle ikke fundrer meg det fnugg at jeg ikke får brukt alle klærne en gang, det er liksom sånn det alltid blir. Jeg pakker som regel alltid så mye at det virker som jeg skal ta en Amerikareise. Men det er vel bedre å ha med for mye enn for lite. Dessuten har de vaskemaskin der, rene luxusen. Jeg har pakka med meg masse store klær, blir ikke til at jeg kler meg i klær som får meg til å se ut som ei dårlig stappa middagspølse. Jeg klarte pokker meg å pakke alt jeg hadde skrevet på lista mi, uten å glane på den. Snakk om hukommelse! Når spørs det bare om jeg klarer å huske meg selv. Jeg kan godt bli glemt av for å si det sånn. Dette blir jo tortur…

Men pakkingen tok jo ikke akkurat mange minuttene, så hva pokker foretar folk seg når de står opp så fordømt tidlig?? Ser tv? Rydder og vasker (boooring), drikker? Glaner i veggen? Det gadd jeg ikke, så jeg fant ut at jeg heller skulle skrive litt brev da. Har holdt på med et brev til ei venninne som bor in that UK i omtrent en måned nå, så her går det unna. Så da skrev jeg noen linjer da. Og så kikka jeg på klokka og oppdaget at det bare hadde tatt meg 5 min. Kom ikke på mer å skrive heller, så da gadd jeg ikke sitte deg og late som at jeg kanskje hadde mer å skrive heller. Så da mekka jeg litt varm sjokolade, og lest litt da. Bok nr. 75 i år.

Og da ble jeg trøtt liksom. Bokstavene svømte, jeg kødder ikke. Så jeg klappa igjen boka og bretta ut godstolen og tenkte jeg kunne ta en powernap. Nope, funka ikke det heller. Da ble jeg sur. Og så leste jeg litt til. Men så fikk jeg melding da, fra ex’n, og vi skulle gå på kafe, så da gjorde vi det. Og der traff jeg er par tullinger. Eller kompiser. Så prata jeg litt med dem, og så gikk jeg bare. Gadd ikke mer, og så gikk jeg. Ex’n og jeg drakk kaffe og prata om alvorlige ting, og så glaner jeg ut av vinduet, og så bare…ftw, behandleren min jo. Han hadde fine rosa sko. Han ramle nesten ned av fortauskanten, da lo jeg litt. Og så sjanglet han videre da, og etter en stund så kom han tilbake. Så ble han borte. Håper ikke han gikk seg bort. Litt senere gikk vi hjem igjen også, vi gikk oss ikke bort.

I dag har jeg spist. 2 nutribarer. Helt sjukt. Stappmett. Også skeiet jeg ut med en gul kjærlighet på pinne, eller klubbe som jeg sier. Vet ikke om jeg gidder å spy i dag, så det kan hende jeg ikke gjør det. Jeg gjorde det ikke i går, jeg fikk nesten stallsjokk da jeg oppdaget at jeg ikke gadd. Tenkte jeg skulle farve håret istedenfor, nå skal jeg jo på kokoheimen i noen måneder, så jeg trenger jo ikke se mer psykisk ut enn nødvendig mener jeg, så kan jo forfriske topplokket. Utvendig altså. Innvendig er det jo falleferdig. Men det er litt tiltak å reise seg fra stolen kjenner jeg, har jo tross alt vært ute og gått rævskrotten av meg. Men er jo utsvetta og herpa, sånn stinkador, så må jo uansett i dusjen, så kan vel reise meg snart. Mulig jeg stikker opp og treffer de to tullingene jeg traff på kafe, for å drekka litt i kveld. Han jeg eventuelt drar opp til mener at det er en god grunn å komme opp, siden jeg toger avgårde på tirsdag, og enda en god grunn det at jeg ikke kan drikke alkohol at all i løpet av de 3 månedene jeg er der. Not even når jeg har perm. Tar de stikkprøver sånn by the way? Kan jo hende at rebellen i meg får lyst å bølle litt. Ta en sup cider f.eks, og gå helt bananas.

Hærregud, her sitter jeg faktisk å glaner på nrk, et program om fiskeoppdrett, så nå er det masse støgge steinbitjævler som glaner på meg. Ligger der og gaper. Sikler. Hun ene er visst klar for gyting. Og dette sender de på tv, midt i barnevennlig tid. Æææsj, fy faen, nå presse de pokker meg ut gørra av røya, dette er ren og skjær porno spør du meg. Jeg tror kanskje jeg skal lette skinka og gjøre noe vettugt. To drink or not.

Ok, nå snakka de akkurat om at fiskene er klare for barneskolen og ungdomskolen. Eller noe sånt. Jeg tror definitivt at jeg skal drikke. Syke folk, de burde vært innlagt. Ja, helt klart innlagt, for nå driver de å tar med noen kyr som har latt seg lure, ut på ein jævla påle, og så bare sender de dem på ei lita øy! Jædda, der skal de loke liksom. Er det rart jeg drikker…

4 dager til Modumhelvete, og jeg gruer meg ennå. Skal helt klart ta noen pils i kveld, gidder ikke la vær.

Blåflekker mellom skulderbladene

Da har jeg kommet meg gjennom 2 begravelser i dag. En onkel og en gammel barndomskompis. Det har vært tårer,men også latter. Det har blitt en del tårer kan man si. Det har vært slekt og gamle kjente,kaker og kaffe. Nå er jeg rimelig sliten i beina etter å ha trasket rundt en god del. Nå ligger de henslengt og slapper av i stolen her (beina altså) Om ikke så altfor lenge skal jeg busse tilbake til Molde igjen,for i helga blir det kursing. Jeg må jo benytte meg av muligheten til å ta instruktørkurs nå den byr seg (klubben betaler,så da var det jo ingen tvil en gang). Skal jeg engang opp til svart belte (det er hvertfall et mål. Har kun 2 graderinger igjen til jeg er der,med mindre jeg stryker vettet av meg og må ta de om igjen. Men det er ikke et mål) så må jeg ha vært instruktør en viss tid først. Blir sikkert kjekt å få lært litt nyttige ting sånn foruten selve treningsdelen også. Det blir selvsagt trening også,og det er jo aldri feil. Bør vel ta meg en joggetur eller noe senere i dag også,suksessterte kaloriene må jo bort igjen,kjenner de sitter der og klamrer seg fast.

Det er fredag og hælj (it is,true story),og det betyr,til tross for at det har vært en sørgmodig (men også hyggelig) dag,så kan jeg ikke sluntre unna med fredagsinnlegget. Det er tid for ukas nøkkelord for søkemotor. Ukas ord som har ført folk og fe inn på bloggen min. Here ya go.

celleprøve – Ikke akkurat det morsomste jeg har vært med på,liker ikke å spre bena for hvem som helst..egentlig.

snus tenner – vel,en tenner trenger man når man røyker,trenger ikke det når man skal ta en snus you see.

pærebrus – unik,men det er bare den som Oskar Sylte mekker..alt annet er fake.

solo sitron – god..tro det eller ei..

pepsi max tomflaske – finnes ikke noe verre enn en tom plaske pepsi max. Sorg.

Tuborg – Best there is. Men det var som faen så tørste folk var her da..

feite folk som knuller – har dessverre ikke bilder av meg i en sånn situasjon..

«jenter i håndjern» – jeg har håndjern.

a – se der ja,da er det bare å lære resten av alfabetet. Stå på.

in the end its not okay – flott. Da gir jeg opp bare,gidder ikke hvis det ikke blir ok liksom.

blåflekker imellom skulderbladene – jeg har et på halebeinet. Det er ikke så langt unna det da.

horer kuk pule – horekuk som puler liksom? Finner sikkert noe på strøket. Ikke la deg lure av antrekket. Løft på skjørtet så finner du sikkert en kuk på enkelte.

jævla merkelige bilder:

ny pulte damer – ikke se på meg hvertfall…

spiro 150 ø – neeeei,spiro spero

pule ute – har ikke pult inne en gang..

puling på huk – ikke på huk heller…

puling i senga – tror kanskje du skal renske bort øyerusket,jeg har ikke pult hverken her eller der,slik eller sånn. Jeg er jomfru.

åpen bok – nei,nå er den lukket.

hva hendte 23. august 1971? – hvordan i helsike skal jeg vite det? Jeg var ikke påtenkt en gang..

tungt psykiatriske pasienter betyr: Laila betyr det..

slengbukser flammer – jeg hadde ei med en sånt psykadelisk mønster en gang. Fin.

hjernerystelse jernsmak – hadde foretrukket karamellsmak,men det er nå meg da..

feit og ekkel – mhm.com

en hel posepotetgull i magen – ikke nå nei,men takk skal du faen meg ha,for nå fikk jeg jo ikke lyst på potetgull liksom. Dust.

rotte tryneSPEIL!

regnbukse strikk -beklager,ikke noe jeg samler på hvertfall.

ny skjorte blogg -aldri hørt om noe skjortblogg jeg..men nå leser jeg ikke hva som helst heller da..

mødre jeg skulle likt å pule -altså,nå er det ikke sånn at jeg trenger å vite det,så det kan du jo fortelle til noen kompiser..

bulimi blogg – Bingo! Du har kommet til riktig plass! Congrats to you.

drit i brus ta heller snus – hallo i luken,her tar man ikke enten eller,men ja takk begge deler (men bare ikke gi meg en tom pepsi max flaske..)

satt på venteliste på sykehuset,da er det vel ikke noe haste sak – du er ikke så dum du…

hva kan man gjøre med halvspist mat – svelge den f.eks..

tannpine uten årsak – sorry to say,men det er nok en årsak…

du ser ikke så dum ut – Takk for det,som nevnt over her,du er ikke så dum du heller.

fortell et natta eventyr – Ja sææærlig. Nånei du,det gidder jeg ikke.

Kjære lille pike. (Reprise)

La aldri noen fortelle deg hvor lite du er verdt. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i dine antall kilo. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i hvordan du ser ut. La aldri noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du ser annereledes ut. Alle er vi annereledes enn alle andre.Vi er ulike,det er bare en av oss alle.Det forteller oss bare at vi alle er unike,på hver vår måte. Du er unik lille pike.

Kjære lille pike. Lykken i livet ligger ikke i antall kilo,i å være «tynn«,i å være best,i å trene mest,i å spise minst. Du er vakker som du er,du elsket for den du er lille pike,livet blir ikke bedre på noen måter om du begynner å rote med mat,vekt og kropp. Tynn er ikke ensbetydende med lykke. Ikke utsett kroppen din for noe som du kommer til å bruke år på å angre på i ettertid. Å ha en spiseforstyrrelse er på ingen måte glamour,det finnes ikke noen fine sider. Det eneste du får igjen,er en skadet kropp og et ødelagt sinn.

Kjære lille pike. Bruk tiden i livet ditt på familie din. På vennene dine,for om du blir syk vil mange av dem forsvinne. Bruk tiden på å komme deg gjennom skolen,få deg en utdannelse og bli det du har lyst å bli. For blir du syk,kan det ta mange år før du får tatt igjen alt du har mistet. Bruk tiden på dine interesser,ting du liker å gjøre,for hvis du blir syk,så er det ingenting som interesserer deg lengre. Du mister all livsglede,på det som virkelig kan kalles gleder her i livet,for den eneste «gleden»  du vil få hvis du blir syk,er å dyrke det syke,sånn at det syke blir enda sykere,og din verden blir enda tristere. Du vil miste gleden å glede deg over livet.

Tynn er ikke = lykke kjære lille pike.

Fordi,kjære lille pike,lykke er ikke å la kroppen forfalle.Lykke er ikke å la hverdagen domineres av trening og mat.Lykke er ikke å isolere seg fra omverdenen. Lykke er ikke å sitte dag inn og dag ut og regne kalorier. Lykke er ikke å være nedtynget av mørke tunge tanker som du ikke klarer å dele med noen andre. Lykke er ikke å sitte over doskåla og fingrene langt nedi halsen. Lykke er ikke å få så ødelagt tenner at du må bruke flere tusen kroner få å få litt orden i munnene igjen. Lykke er ikke å besvime av utmattelse fordi du har spist for lite,trent for mye,er dehydrert,eller har kastet opp for mye. Lykke er ikke å ligge på sykehuset med en slange gjennom nesa fordi du ikke vil spise. Lykke er ikke å være innlagt på psykiatrisk fordi du ikke klarer ta vare på deg selv. Lykke er ikke å bruke opp alle pengene dine på mat,fordi du må spise og spy,selv om du egentlig ikke makter det. Lykke er ikke å gå på antidepressiva,men det kan du ende opp med å måtte bruke,fordi når du ødelegger kroppen din på den måten,så kommer depresjon på kjøpet. Lykke er ikke å ville dø. Lykke er ikke å trene til du stuper. Lykke er ikke å redusere hjertekapasiteten din. Alt dette vil du oppnå ved å begynne å rote med mat,kropp og vekt.

Lykke er:

  • Tid med familien din
  • Tid med vennene dine
  • Å bruke tid på interessene dine
  • Å gå etter drømmene dine
  • Reise,oppdag verden
  • Lese en bok
  • Danse i regnet
  • Le til du gråter
  • Krype inn i armkroken på en du er glad i
  • Skrive

Bruk livet ditt til å gjøre noe godt for deg selv. Vær snill mot deg selv lille pike. For livet handler ikke om å være tynn. Det er kun en illusjon.

Du er god nok som du er. Lev livet ditt.

 

 

Når venner sliter.

Hva skal man egentlig gjøre når vennene dine sliter,og du selv sitter med masse problemer? Make søker jo gjerne make,man kobles lett sammen,finner tonen fordi man kanskje sliter med samme problematikk. Man har noe felles,bånd knyttes fort. Kanskje er de ikke nære venner på den måten at man kjenner hverandre in real life,men like fullt er de nære fordi man har holdt kontakten så lenge via nett,alt fra blogger og andre forum. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker via nett,som jeg setter veldig stor pris på,og som jeg bryr meg om og er glad i. Noen har jeg møtt i virkeligheten og vil mer enn gjerne treffe dem igjen,og holde kontakten videre. Jeg har flere andre nettvenner som jeg veldig gjerne har lyst å treffe face to face. Få gi en klem,ha gode samtaler med. Jeg vil beholde mange av dem videre i livet mitt. Når man sliter psykisk,så deler man veldig mange av de samme tankene og følelsene. Tanker og følelser som mange av oss kanskje sliter med å dele med andre som står oss nær med. Vi trenger ikke forklare så mye når vi deler med likesinnende,eller med dem som har «beslektede» psykdommer,og det gjør det mindre komplisert,man føler seg forstått uten å måtte finne alle ordene,uten å forklare opp og ned i mente. Fordi vi forstår og kjenner oss igjen. Det er en lettelse. Man har likesinnede som kan gi råd,som støtter deg,no matter what. Det er godt.

Men hva når andre likesinnede sliter,og vil dele sine smerter,tanker og følelser med deg,og du har mer enn nok med ditt eget,hva skal man gjøre da? Skal man avvise personen? Skal man holde praten gående? Skal man komme med råd man selv ikke klarer følge på daværende tidspunkt? Skal man kutte kontakten med personen i det hele tatt? Snu ryggen til? La personen seile sin egen sjø? Nå sikter jeg ikke til noen spesiell situasjon eller person,jeg bare tenker. Jeg har selv sittet oppi et par situasjoner (det skjedde i fjor en gang,da hadde jeg 3 situasjoner hvor det var dramatikk,usikkerhet og bekymringer inn i bildet) og man vet jo ikke hva godt man kan gjøre når man står midt opp i det hele. Og når man attpåtil sitter på hver sin kant av landet,så blir situasjonen enda mer håpløs. To av situasjonen jeg var oppi,som var på samme kveld,så bodde begge to i andre byer. Den tredje situasjonen var med ei som bodde i Finland av alle ting. Hun ringte meg og gråt sine tårer og ante ikke hva hun skulle gjøre. Jeg trøstet og pratet så godt jeg kunne,og ble rimelig fortvilt der jeg satt.

Min behandler mener at jeg bør holde meg unna folk som kan trigge min situasjon. Holde meg unna personer som gjør at sykdommen min vedlikeholdes,fordi den/de andre kanskje befinner seg på et sykere stadie enn meg,og det blir mye sykdomsprat. Jeg skjønner hva han mener,»det du prater om får du mer av» Jeg vet jo meget godt at jeg ikke har godt av å holde meg på sf forum f.eks. Men burde jeg også kutte ut å lese andre sf blogger? Eller andre psykiske blogger for den saks skyld? Bør jeg kutte ut noen av vennene mine,selv om jeg bryr meg om dem,og er glad i dem? Jeg mener,til tross for at de bloggene jeg leser ikke trigger meg,så trigger de meg kanskje likevel,ubevisst? Jeg ønsker jo å følge dem fordi jeg også er interessert i å følge dem i livet utenfor det psyke. Jeg blir jo glad når jeg leser at de andre har det bra,at de opplever fine ting i livet,til tross for psykdommen. Hvem liker vel ikke å vite at venner har det bra,om det er venner i virkeligheten,eller venner via nett? Jeg styrer fint unna blogger som tilber psykdommen sin,som legger ut bilder som kan trigge. Jeg har kommet ganske langt opp og fram med min sf at jeg vet hva som trigger meg,samtidig kan jo selvsagt enkelte ting trigge meg,men jeg prøver å ikke la det trigge meg,og tenke på min egen situasjon.

Til tross for at jeg kan ha shitty days,så kan jeg likevel stille opp for andre og høre på dem når de trenger å lufte tankene sine,uten at jeg lar det gå innover meg på feil måte,at det gjør min situasjon enda verre. Jeg vil jo ikke snu ryggen (eller smekke sammen pc’n om det er snakk om en msn samtale) til og la den andre sitte der og ha det vondt. Men likevel,om den andre hadde trigget meg grenseløst,hva da? Når jeg vet at det kanskje hadde vært helt feil å komme med noen preken,fordi jeg selv ikke hadde klart å følge mine egne råd? Hvordan skulle jeg ha fortalt at jeg bryr meg,men at samtalen samtidig hadde trigget meg og jeg bare må avslutte? Hvordan prøve finne de rette ordene,og prøve få den andre til å tenke positivt når den andre personen vet at du har det crappy også,og dermed blir det helt feil,hele samtalen? Det er en vanskelig greie,og uansett hvor mye jeg grubler over dette,så finner jeg liksom ikke helt ut hva som blir rett. Jeg mener,jeg vil jo den andres best,og selvsagt mitt eget beste (når den fornuftige delen er tilstede hvertfall),så da står jeg midt oppi et dilemma. Avslutte samtalen for å unngå å ta i mot den andres problemer når du har mer enn nok med deg selv,eller lytte til den andre,og kanskje utsette deg selv for en trigger? Jeg råder andre som står i samme situasjon til å tenke på seg selv i første omgang,men ville det blitt like enkelt for meg om jeg selv satt i samme situasjon? Og hvordan ville jeg selv ha reagert om den andre slet med å høre på meg når jeg hadde trengt å prate ut,og jeg hadde visst at den andre slet noe jævlig der og da? Hadde jeg ville holdt kjeft og latt vær å si noe,for å skåne den andre,eller plapret i vei uten å ta hensyn til hvordan den andre ville ha reagert på det?

Mye henger selvsagt av hvor man befinner seg i sykdomsforløpet,hvor mye man selv har vært gjennom av erfaring og behandling i forhold til hvordan man hadde forholdt seg til en sånn samtale med den andre parten,men når ingen er friske,og når begge har dårlige dager,og lett kan bli trigget,så er dette vanskelig. Man vil jo beholde vennene sine,man vil deres beste. Man vil jo gjerne stille opp,og være der. Og ikke minst så bør forholdet være på et stadiet hvor begge kan prate om sine problemer,at det er toveiskommunikasjon,at det ikke er kun den ene som til enhver tid skal prate om sine ting,men ikke bryr seg med å høre på den andre når h*n føler for å prate om sine ting. Ekstra vanskelig blir det kanskje når man vet at den andre kanskje ikke har noen andre å prate med,at man føler at man stille opp når den andre trenger det. Kanskje har du ikke så mange å prate med selv,men ønsker heller ikke å prate med den andre om dine ting når den andre trenger å prate,fordi du ønser ikke å være en trigger for den andre,som kan gjøre at den andre vil føle seg enda verre. Som sagt så skjønner jeg veldig godt hva behandleren min mener og synes,og jeg tenker jo en del på dette selv også. Tenker og grubler over om det er noen venner jeg bør kutte ut om jeg skal komme noen vei,for ikke å bli trigget. Det er jo ikke noen jeg ønsker å kutte kontakten med. Selvsagt kan jeg kutte ut å lese enkelte blogger fordi jeg ikke har en close connection med menneskene,at de ikke står meg nær på noen måte,men jeg vil jo gjerne fortsette å følge mange av dem,til tross for at de sliter mer enn meg,fordi jeg har et nært forhold til dem,selv om det kun dreier som om at det er via nett.

Her og nå så er jeg der at jeg klarer forholde meg rasjonelt overfor andre som sliter,selv om jeg selv har det vanskelig nå. Jeg blir selvsagt trist på den andres vegne,og skulle ønske situasonen var annerledes,og at det var noe jeg kunne gjøre,annet enn å lytte,men jeg prøver samtidig å tenke såpass klart at jeg ikke kan ta det innover meg på en måte som gjør at jeg selv får det enda verre. Det gjelder å klare å skille litt,holde de to situasjonene hver for seg. Andre ganger er det litt vanskeligere,og jeg merker at jeg blir litt avmålt i samtalen,blir kort. Kjenner at jeg ikke makter det,at jeg har nok med mitt. At det den andre prater om kanskje er drama,uten at det egentlig ikke er drama fordi den andre har det vanskelig og vondt. Følelser kommer og går,uansett hvor dumme de måtte føles i etterkant. Der og da er de meget virkelig,og vanskelig å håndtere. Jeg vil ikke avbryte den andre,eller takke for meg,men egentlig så makter jeg ikke forholde meg. Men hvordan få fram dette på en måte sånn at den andre ikke skal føle seg oversett og føle at ingen bryr seg? At h*n trenger å prate med noen som forstår? Og at situasjonen er der at den ikke er så ille at det trengs å ringe etter profesjonell hjelp. Vanskelig. Jeg vil gjerne høre andres meninger og råd om dere har noe å komme med om dere har noen erfaringer på området.

«Å spise eller ikke….»

Tragedien som har rammet Oslo,Utøya,og hele Norge har fått all fokus de siste dagene også her på bloggen. Selvsagt. Man kan ikke la vær å bry seg når noe så ufattelig skjer. Man klarer ikke la vær å ta det inn over seg. Når noe så grusomt skjer,i vårt lille fine land så blir man lamslått,man blir målløs,det slår pusten ut av en helt. Hvordan er det mulig? Hvordan var det mulig? Sånt skal ikke skje! Dessverre skjedde det,det kan ikke bli ugjort. Man kan ikke annet enn å bli engasjert,det slår imot oss overalt,på tv,i aviser,på radio,det snakkes om. Det er ikke til å unngå å bli konfrontert med det som skjedde,og man skal ikke unngå å engasjere seg i denne saken. Det er nå viktig at vi står sammen og frammer samholdet og viser vår sympati,empati,sympati,kjærlighet,støtte og kondolanser. Vi sørger for de som omkom,vi tenker på alle de skadde og pårørende. Vi takker de som hjalp til for å hjelpe,og de som fortsatt står på og gjør hva de kan for å gjøre det som fortsatt må gjøres. Alle er med på å bidrar med det vi kan,og jeg synes at det er blitt gjort en fantastisk jobb så langt med å støtte opp,all heder og ære til alle sjeler som har gjort en så stor og vanskelig oppgave. De burde alle sammen bli hedret som helter. For et land! Jeg tror nok vi alle kan føle oss stolte over landet vårt,uten å føle at vi av den grunn er nasjonalister,sett på en negativ måte. «Ja vi elsker dette landet» synger vi så stolte i vår nasjonalsang,hvorfor skal vi ikke få lov til å føle på nettopp denne kjærligheten til landet vårt også nå i disse dagene,når vi synger så stolte på vår egen nasjonaldag? Jeg er glad i mitt lille fine Norge,også uavhengig av denne tragedien vi nå er blitt utsatt for.

Min egen hverdag med spiseforstyrrelsen har kommet veldig i bakleksen her i bloggen de siste dagene,jeg har ikke helt følt for å skrive noe om det når det nå er andre ting som opptar både andre og meg nå. Likevel så lever vi alle livene våre samtidig. Vi gjør det vi må,og det trenger å gjøre,selv om det nå kanskje blir en del redusert. Mange føler at våre egne problemer blir så ubetydelig når noe sånt som denne tragedien har skjedd i Oslo og på Utøya. Ting blir satt i perspektiv,selvsagt blir de det. Vi får atter en påminnelse om hvor skjørt livet er,hvor fort man kan miste noen som står oss nær fordi det finnes gærninger der ute. Mange finner det vanskelig å stole på at noe sånt kan skje igjen. Kanskje ikke i like stort omfang,men denne episoden her viser at en «tilsynelatende» oppegående mann kan finne på noe sånt. Man får en påminnelse om hva som virkelig er viktig,de som står en nær,kjærligheten,finne,og tenke på gledene i livet,det fine vi opplever og finner. Vi lærer å sette pris på det vi har,og at vi må bli enda flinkere til å sette pris på det livet har å by på. Likevel er det sånn,dessverre kan man kanskje si,at det alltid vil finnes noen som har det så mye mye verre enn det vi selv har det. Det igjen betyr ikke at våre egne «ubetydelige» problemer som mange nå vil kalle det,forsvinner. En depresjon vil ikke bare oppheves,en selvskader vil ikke bare slutte å kutte seg. Angsten vil ikke stoppe,kanskje den nå er blitt forverret for mange. En misbruker vil ikke stoppe å misbruke. En alkoholiker vil ikke slutte å drikke. En spiseforstyrret vil ikke plutselig begynne å spise normalt og bli fornøyd med sitt eget speilbilde. Det vil fortsatt være tilstede. Man må fortsatt jobbe for å bli bedre,bearbeide minner og traumer. Jobbe med spisemønster,jobbe med tanker og følelser. Man må fortsette å skrive,føle,tenke,prate. Man må fortsette å leve. Livet går videre,det kan ikke settes på pause,og det stopper ikke opp. Vi må huske å gripe etter livet når det går forbi. Livet kommer,livet går,livet er. Livet ditt er,livet mitt er. Her og nå.

Jeg jobber med skjemaet mitt. Jeg fyller det ut hver dag. Hva jeg overspiser,hva jeg kaster opp,antall avf.tabl.,trening,antall ikke-slankende måltider,og hva jeg faktisk beholder. Mine mål å jobbe med mot innleggelsen på Modum,er å prøve å redusere antall overspisinger/runder med oppkast,trene på en «fornuftig» måte,dvs at det skal være gøy,at det skal være meningsfylt,fornuftig,ikke tvangspreget. Jeg skal prøve å få i meg ett ikke-slankede måltid hver dag. (Et ikke-slankende måltid vil si et måltid som står på kostlisten til Modum. Frokost,lunjs,middag eller kvelds. Frokost,lunjs og kvelds er det samme innholdsmessig) Middag er for meg det vanskeligste måltidet,og ikke det jeg vil jobbe med nå i første omgang,ergo blir det ett av de andre. Nå er det sånn at det mest sannsynlig ennå er en god stund til innleggelsen,så jeg hviler meg litt på det at jeg ikke trenger stresse med å jobbe så hardt med det ennå. Men det er jo egentlig nettopp på det grunnlaget jeg burde begynne å jobbe med det,sånn at jeg sakte men sikkert klarer å komme inn i den rutinen med å få det til,og kanskje også jobbe meg opp med enda et måltid. Når jeg kommer til Modum er det ingen kjære mor,da blir det å hoppe rett inn i 4 måltider om dagen fra dag 1. I dag begynte jeg på uke 4 i skjemaregistrering,og tallene som lyser imot meg er stygge. Jeg trenger vel ikke nevne at overspising og oppkast dominerer med høye tall? Dessverre må jeg samtidig meddele at ikke-slankende måltider omtrent går i minus. I løpet av 3 uker,altså 21 dager,så har jeg klart 2. Nesten 2 er kanskje mer riktig å si. Jeg ligger fortsatt noe under kaloriinntaket o måltidene. Kanskje jeg egentlig bare skal innse at det tilsammen er litt i overkant av ett fullt måltid…Ærlighet varer visst lengst…De andre punktene i skjemaet vil jeg ikke nevne. Egentlig. For de er heller ikke pene,men jeg pynter hvertfall ikke på sannheten for å få det til å se finer og flottere ut. Dessuten så skriver jeg det for min egen del. Jeg trenger ikke gjøre det,men jeg gjør det. Jeg tenker på å klare det,jeg føler meg litt fram,og på enkelte dager så får jeg i meg tilsvarende kalorier totalt i  løpet av dagen mot summen av et måltid i forhold til kostlisten. Det er da kanskje noe,jeg går hvertfall aldri en eneste dag uten å spise noe. Jeg faster aldri,det begynner det å bli noen år siden jeg gjorde. Jeg får i meg noe,for å holde forbrenninga oppe,for å gi kroppen noe å fungere på. For å være ærlig,så er jeg av den typen spiseforstyrrede som ikke liker å være sulten. Jeg lever ikke på euforien mange føler av sulten. Jeg trener meg heller ikke ihjæl. Jeg har mange dager hvor jeg ikke trener.

De siste dagene har selvsagt vært veldig spesielle,det har gått med mye tid foran tv-skjermen,men jeg prøver å få til litt andre ting innimellom. Lese bøker,skrive,gjøre litt husarbeid. I g år var jeg ute og gikk en tur med en kompis. I dag har jeg hatt besøk av lillesøstra mi og svogeren min. Vi har benyttet oss av en solskinnsdag nedi byen. En tur på kafe,litt shopping,trasking i bygatene,kaffe på bryggekanten. Det har vært en veldig hyggelig dag med mine nærmeste. Kvalitetstid. Samtidig har også nyhetene stått på her,vi følger med. Spiseforstyrrelsen får den tiden som er igjen etter alt det andre er gjort. Det vil si at den tidsbegrenset,den har ikke lengre hele fokuset mitt. Små mål,men likevel betydningsfulle mål i riktig retning. Every step counts. Aldri har vel den setningen føltes så god,fordi den forteller meg at selv om jeg gjør bittesmå ting som jeg ofte ser på som ubetydelige,likevel er meningsfulle og betydelige når alt kommer til alt.

To eat, or not to eat, that shouldn’t be the question.

Men det er det….

Regnbue og rævsprekk

Til tross for at mobilen min sa at det skulle bli pissvær i Molde i dag,så våkne jeg opp til strålende sol. Det har langt ifra vært skyfritt,men de holdt seg lenge nok unna til at jeg rakk å bli litt solbrent. Men det skal jo ikke mye til huden min begynner å krølle seg sammen som svidd bacon i ei gloheit steikepanne. Jazzfestivalen startet i dag,og det vil at det endelig skjer noe som er verdt å nevne/få med seg her i byen. Planen var da å ta beina fatt og traske nedover og nyte været,men neida,da kom naboen forb og lurte på om jeg skulle til byen,og om jeg eventuelt ville sitte på.  Så for å være hyggelig,så gjorde jeg nå det da. Hadde nok vært utrolig kjedelig for han å kjøre ned aleine. Planen var å ta med meg den boka jeg holder på å lese (død ved vann) og sette meg på bryggekanten og bare lese og slappe av. Huska jeg boka? Nei. Huska jeg ta med arket hvor jeg har notert alle boktips jeg har fått? Nei. Så da gikk jeg innom biblioteket og glante sidelengs mer eller mindre på måfå,i håp om å finne noe lesestoff. Jeg huska selvsagt ikke navnet på en eneste forfatter,eller en eneste boktittel da jeg gikk rundt der. Men jeg endte likevel opp med en bok jeg har blitt tipset om en gang tidligere.

Og så satt jeg der da,men sola i tryne,en haug med fjortiser på en kant,og en øredøvende band som drev og øvde på den andre kanten. Det var knapt råd å forholde seg til boka,men jeg sleit med løs fra virkeligheten og inn i boka,gang på gang. Jeg enset hvertfall ikke så mye fra de to som satt rett ved meg,foruten at han ene sa til han andre: «hærregud,hun anmeldte meg for blotting vettu,men det eneste hun så var faen meg rævva mi» Og så sikkert mange og lange ufine gloser om den derre uforskamma dama. Så etter å ha sittet der i en god evighet og blitt svidd,så kom Sven nedover til byen,og da var det duket for noen pils.

Og så snur jeg meg,og så bare….

Og da skjønte jeg at den derre «Be cool» beskjeden var ment dit hen at jeg ikke skulle begynne å peke eller kauke høyt og skingrende ett eller annet om den sprekken. Men bilde måtte jeg bare ta. Kanskje jeg burde ha anmeldt han for blotting…

Etter noen pils dro vi derifra. I veska hadde jeg med meg svar-slippen til Modum,den svar-slippen som jeg kunne krysse av «ja» på om jeg kunne bli lagt inn på kort varsel om noen skulle falle fra. Førset gang jeg var innom butikken i dag så tenkte jeg ikke over å sende det engang,til tross for at det er postkontor der. Hjernen koblet bare ikke. Jeg kom på det etterhvert,men tenkte også at det ikke er noe stress om jeg ikke får avgårde det brevet,da vet jeg jo sånn ca. hvor lang tid jeg har å forholde meg til før jeg skal inn dit,sender jeg avgårde svar-slippen,så kan jeg få plass sånn just like that,med kun noen få ukers varsel. Det er scary shit å tenke på det, men jeg fikk postet det. Nå er det gjort. Nå slipper jeg å tenke mer over at jeg må huske å ringe og si ja,eller sende avgårde denne helvetes lille papirlappen. Press fra andre rundt meg om at joooo,du må da si ja til det osv.

Jeg tror ikke jeg skal ødelegge dette innlegget med masse bulimiprat i dag,når innlegget ellers her er om fine ting i dag,så da vil jeg heller gi dere en magisk avslutning.

 

 

 

Mye føltes lettere der

24 timer uten søvn gjør noe med meg,skjønner ikke helt hva det er,men det gjør at jeg føler meg litt sånn rar. Can you tell?

Da er jeg pokker meg tilbake i det iskalde nord. I går satt jeg og svidde kroppen i solsteika i omkring 30 grader,i dag sitter jeg å småfyser og ser på at det plaskregner ute,samtidig som jeg gnafser på en is i et krampeaktig forsøk på å innbille meg at jeg fortsatt kanskje bare drømmer at jeg er i Norge igjen,og klør på magen så flassen skvetter rundt meg. Om jeg har blitt solbrent? You tell me…

Tro meg,hverken solfaktor 30 eller 50 er til å stole på…

Jeg tror jeg kanskje har satt ny rekord for meg selv ved å ha vært uten nett i en hel uke. Jeg som vanligvis sitter meg øynene klistra langt inni skjermen har nå gått en hel uke uten å hamre løs på et eneste tastatur. Det har i grunnen vært godt å gjøre noe annet enn å sitte på nett. Jeg har savnet å blogge,og å lese blogger,det må jeg jo si da,og jeg har også tenkt tanken på å slenge inn ett innlegg,men når den eneste pc’n som er å oppdrive der vi bor,er en liten maskin inne i resepsjonen som forøvring ikke kan være mer enn 3×3 kvm,og du har resepsjonistens øyne planta i nakken,da gidder jeg ikke akkurat å kaste bort de kaloriene det ville ha tatt meg skrive et blogginnlegg,med gubbens øyne i nakken,og dessuten hadde det blitt et prosjekt i seg selv å skulle formulert et helt innlegg uten æ.ø og å. Er ikke videre fan av å skrive OE,AA  eller AE. For å si det sånn,så hadde det  blitt et innlegg,så hadde det skulle blitt uten de bokstavene. Så som dere da skjønner,så ville det tatt tid,og jeg følte ikke for å bruke så lang tid inne i den resepsjonen,som egentlig kan kalles et lite kontor. Muligens et kott.Så jeg droppa det,og tenkte at dere får klare dere uten meg så lenge. Og det ser jo ut til at det har gått bra.

Så. Bare sånn for å fortsette litt fra der jeg slapp i forrige innlegg..De 3 dagene,som egentlig blir til 2 dager om man slår dem sammen,siden jeg kom litt utpå dagen mandagen,og dro litt utpå dagen onsdagen,slet meg totalt ut. Jeg hadde ikke trodd at så få dager skulle slite meg ut sånn. Jeg visste jo at dagene ville bli harde,at det ville bli knalltøft,at det ville bli beinhardt både fysisk og psykisk,likevel tok det på enormt. Nå har jeg aldri vært innlagt tidligere,men jeg regner med at det koster vanvittige mengder å være innlagt,og at man blir sliten,fordi sykdommen er så tett på deg hele tiden. Det jobbes konstant. Det er mat,det er tanker,det er følelser,det skal tenkes,det skal føles,det skal prates,det skal vurderes,måles,veies,diskuteres,spises,akseptere,kjenne etter,godtas. Det skal gråtes,hyles,nektes,tvinges,repeteres,skrives,leses,reflekteres. Ting man ikke tenker over eller føler på i hverdagen,fordi alt går på autopilot. Nå må alt gires ned,ses på med andre øyne,vurderes fra andre vinkler,man blir fulgt med på og passet på,samtidig som man må ta eget ansvar. Man blir satt på prøve,og så skal man prøve å finne de riktige,eller beste,veiene å gå,og prøve å unngå å falle i fella,eller å finne nye måter å komme seg ut av fella på. Når man hele tiden må holde fokuset på rett plass,så tappes man fort for krefter,selv om det kun er snakk om 3 dager. Hvordan i helsike skal dette gå når jeg legges inn i en periode på 11-12 uker? Jeg tør nesten ikke tenke på det,jeg skyver det litt bak en liten stund til. Det er ikke mer enn 1 1/2 uke siden jeg dro fra Modum,samtidig så føles det ut som en evighet siden. Det føles så langt bak,men så snart tankene mine kommer inn på Modum,så virker det skremmende nært. Jeg vil la det ligge på is en liten stund til. Jeg trenger en liten avkobling. Og det er nettopp det jeg har brukt den siste uken på,avkobling. Vekk fra en grå hverdag,vekk fra vante omgivelser og nitriste handlinger.

Jeg har kosa meg,slappet av,vært i godt selskap,hatt fine samtaler,gode drinker,badet både i bassenget og i havet. Jeg har lest bok,skrevet dagbok hver eneste dag,tatt masse bilder,drukket kaffe utenfor hver morgen. Jeg har klart å slappe helt av i forhold til det å skjule arrene jeg har på armen,det var så godt å bare føle seg fri på det området. Jeg ble obs på det så snart jeg satte foten på norsk jord igjen. Arr skjules. Men ikke der. Og jeg gikk i bikini,hver eneste dag. Det gjorde meg faktisk ikke noe i det hele tatt. Det var veldig avslappende,å klare å senke skuldrene når det kommer til det å vise fram for mye kropp når misliker den så sterkt. Men det er akkurat som sånt ikke betyr noe der nede,man blir ikke dømt,får ikke stygge blikk,blikk som måler deg opp og ned,blikk som stirrer,man er en av mange. En i mengden,en som passer inn,uansett form og fasong. Befriende. Jeg brukte ikke opp så altfor mange kalorier på å bekymre meg over hva andre måtte mene om meg,jeg klarte å skyve de tankene vekk,jeg klarte å til en viss ørliten grad å tenke :»Du er ikke feit da.» Det var ikke kun i vannet eller på solsengen at jeg følte jeg kunne bevege meg i bikini,jeg gikk også rundt på området der nede,vandret over parkeringsplassen,litt her og litt der. Likevel,I didn’t care. Det føltes bare så utrolig godt. Så snart jeg kom til Norge,så var jeg tilbake til å være smellfeit. Kanskje er jeg paranoid,kanskje ikke..Anyway,her i Norge føler jeg at vi er verdensmestre i å ugle se andre mennesker. Vi glaner,vi stirrer,vi ser ned på,vi baksnakker,vi måler opp og ned. Vi mener og synes og tror og vi dømmer og ler,og ser ned på. Jeg føler meg ikke like avslappet her hjemme. Her passer jeg på,skjuler,dekker,gjemmer. Jeg blir mer anspent når det kommer til kropp og vekt. Bedømmer meg selv fra topp til tå i hvert eneste speil og hvert eneste vindu jeg passerer. Sammenligner meg med andre,måler min verdi oppi mot andre. Her har jeg skuldrene ganske tett opp under ørene,der klarte jeg senke dem nesten helt ned dit de egentlig skal være.

Maten. Vel,den har som ellers vært et kapitell for seg selv. Ny plass,ny mat,mer utvalg. Og jeg er ikke kresen når det kommer til mat. Jeg er ikke redd for å prøve nye ting. Jeg har prøvd mange nye ting den siste uka. Nye og gamle ting. Dessuten er det en helt annen prisklasse der nede. Det er skummelt å være bulimiker på en sånn plass. Når jeg ser tilbake på uka,sånn rent matmessig,så vil jeg si at det gikk straka vegen til helvetes dårlige ånde. Men om jeg bare gidder bruke et sekund eller to på å se litt mer detaljert på dagene,og heller være pirkete og for seg gjort,istedenfor å rake alt over en kam,så ser jeg bl.a at jeg har spist frokost hver dag. Som har blitt beholdt. Jeg fant noe ubergrovt solsikkebrød av noe slag på den nærmest lille butikken,så jeg bare røska med meg den og satset på at den var spisbar. Den funket. Jeg var ikke fra meg av begeistring,men det gikk sånn på nød og neppe. Ikke det beste jeg har smakt,men det var greit nok. Jeg spiste en skive med kalkunpålegg,hver eneste morgen. Det er ikke mye. Det er ikke en gang halvparten av hva en frokost på Modum består av,men jeg spiste. Jeg spiste en skive brød,og drakk en kopp kaffe i solveggen utenfor,og klarte å kjenne på at det faktisk var ok. Det gikk greit,kroppen trenger frokost for å våkne og for å virke utover dagen. Jeg fant også en 4 pk med yoghurt,jordbær og kirsebær,jeg var skeptisk til hvordan smaken ville være,og hvor trygt det var å spise,men jeg tok sjansen. Smaken var god,og jeg ble ikke dårlig. Så det har blitt brødskiver og yoghurt. Og tyggis,og drops og kjærligheter på pinne. Maten er alltid vanskelig,og jeg blir ekstra påpasselig om sommeren. Jeg føler meg oppblåst og utilpass med mat i magen,og på sommeren er det ikke så naturlig å skulle pakke seg så enorm masse inn når gradstokken passerer 20 grader. Bulimien hadde mer eller mindre styringa hele turen. Jeg klarte å holde fast i styringa sånn fram til utpå ettermiddagene,da tok bulimien over. Det har variert hvor mange ganger den har fått styre,1,2,3. Mye. Lite. Selv om det gikk på trynet alle dagene,så velger jeg å snu litt på det,for hadde jeg vært hjemme,så ville bulimien fått den fulle og hele oppmerksomheten,der ble den avbrutt av selskap,samtaler,fotosafarier,turer,en skål. Jamas. Jeg mener,det kunne vært verre. Og når jeg ikke gikk å tenkte på mat,så ble jeg hvertfall minnet på det…(BP= binge/purge,fråtse/spy)

Og her har de mat»greier»

Det kunne vært verre.

(Flere bilder vil komme sånn etterhvert)

Mitt hjerte hamrer og hamrer

Det går ikke en eneste dag,en eneste liten time,uten at jeg kjenner på hjertebanken som truer med å slå ut av meg. Ikke en eneste dag,en eneste time uten at klumpen i magen vokser seg større og større og fyller opp hele meg. Uroen som brer seg i hele kroppen,og ikke gir meg fred. Tankene som strømmer på i lysets hastighet.Det er umulig å falle til ro,og det tar meg timevis før jeg endelig faller i søvn,men da er klokken allerede gått over i tidlig morgengry. Jeg prøver å slappe av,la kroppen finne hvile,tar dype pust for å prøve å roe ned hjerteslagene,uten videre hell. Det nytter ikke å prøve å roe ned,når pulsen er i hundre og kroppen ikke finnes avslappet. Jeg er i helspenn,fysisk og mentalt. Tankene stopper ikke å strømme på,de gir meg ikke fred,fordi jeg får ikke besvart dem,finne løsninger. Ikke engang klarer jeg å tenke tanken «alt kommer til å ordne seg,ta en dag av gangen» Å ta en dag av gangen virker akkurat nå som en stor og uoverkommerlig oppgave. Det er nå bare 5 dager til jeg er innkvartert på Modum,og programmet vil allerede ha vart i 5 1/2 time. De verste nervene vil kanskje ha roet seg en del,eller kanskje de vil være minst like ille,med tanke på at middagen ganske nylig har vært gjennomført. Spenningen og frykten vil være opp under taket,til å ta og føle på. Kjenner jeg meg selv rett,så vil jeg ha en tøff holdning utad,»dette her skal gå bra,det er snakk om 3 dager,du vil overleve,piece of cake«,men det vil bli 3 anspente og vanskelige døgn. En skal kanskje tro at det hjelper litt å vite at vi er flere i samme båt,men min egen nervøsitet vil likefullt være tilstede og gjøre denne oppgaven her vanskelig. Bulimien gjør opprør nå,hver eneste celle i hele kroppen skriker og hyler at de ikke vil være med på dette her,de vegrer seg,stålsetter seg for det som vil komme,for det de ikke vil utsettes for. Bulimien slår om seg med piskeslag og gjør sitt for å bli hørt,og til å bli adlydet. Hvorfor er det så vanskelig å slå tilbake? Til å ruste seg til kamp,å utkjempe en krig som på alle måter vil gagne meg selv? Til å stå opp for meg selv,til å kjempe for å få tilbake til det som rettmessig er mitt,mitt eget liv,mine egne bestemmelser og avgjørelser. Man vil være sin egen herre,dominere over sitt eget herredømme,være sin egen anarkist. Enhver vil bestemme over sitt eget liv,ingen liker å bli bundet og befalt. Hvorfor er det da så vanskelig å skulle kle seg i rustning og stille opp til kamp for å bryte lenkene som holde meg fast? Jeg har blitt befalt i mange år,jeg har adlydet i mange år,bør jeg ikke igjen tre inn i en oppbrytningsfase,gjøre opprør,sørge for at jeg blir lagt merke til,og være sikker på at mine ord kommer gjennom. At det ikke levner tvil om at jeg akter å gå i demonstrasjonstog,være rebelsk og sette fri den lille djevelske holdningen jeg kan ta fram når jeg gir faen.

Jeg har avtaler,ærender,og jeg har fritid,jeg kan bruke tiden på det jeg vil,det står fritt fram,og til tross for at det kjennes ut som tiden snegler seg avgårde,fordi jeg kjenner hvert hjerteslag,og jeg kjenner klumpen som ligger hardt i magen og det føles som hvert minutt virker som lange år. Til tross for dette,så flyr tiden avgårde. Døgnet har plutselig ikke nok timer,til tross for at døgnet har mer enn nok timer. Alt er fram og tilbake,alt er enten eller. Jeg står oppreist,samtidig som jeg ligger nede. Jeg er hit og dit,høyt og lavt. Alt dette på grunn av 3 små døgn. 3 døgn av 365 dager i året. Det er ingenting. Som 3 støvpartikler i en stor støvhaug,som 3 små snøfnugg i en i snøstorm. 3 dager i håp,i friskhetens tegn,mot 362 dager i sykdom. Det er ingenting,samtidig som det er alt. Det er skremmende og stort. Så altfor stort,og jeg blir så liten i alt dette store. Så forsvinnende liten. Men i dette store er det meningen at jeg skal vokse,bli større,ta mer plass. Det er meningen at jeg skal begynne å fylle dette store rommet med tanker,følelser,ord og bilder. Sorte tanker og følelser skal endres og gjøres om til noe lyst og fint. Smerte skal lindres,tilfredshet skal trå fram,depresjon skal sakte viskes bort,og glede skal forsiktig trå fram. Skam skal fjernes og stolthet skal palsseres.  Jeg skal lære å trå forsiktig,ikke trampe hardt og sint,jeg skal lære meg nye metoder for først å dempe,så ryddes bort,og nye metoder skal legges på plass. Jeg skal ommøbleres innvendig,bort med gammelt skrot,og nye ting skal settes fram.

Hvorfor er dette så skummelt? Hvorfor overmanner denne nervøsiteten og frykten meg? Fordi dette her er en ny vei for meg å gå. En vei jeg aldri før har satt mine bein på. En vei jeg bare har hørt om. Historier om alt det magiske som befinner seg på den veien,om skatter man kan finne,men også om de vanskelige oppgavene som må gjennomføres før man kan få tak i disse skattene. Jeg vil få utlevert et skattekart,jeg vil få hint og litt hjelp på veien,men oppgavene må jeg selv løse,hvis ikke blir ikke skattene mine. Jeg må rydde ut skrammel og skrot jeg har i min nåværende kiste,ut med det destruktive og skadelige,skure den fri for giften som har satt seg fast i årene i treverket,og gjøre den klar for oppussing,malt i gull,og innvendig foret med lilla silkestoff fylt med bomull. Den må gjøres klar til å fylles med skatter og diamanter og alt som glitrer og skimrer. Den skal forvandles fra en sjørøverkiste til en kiste verdig en dronning. Jeg skal gå fra å være en røver av livet,til å bli den øverste leder i hierarkiet. Finne fram lederegenskapene og styre med en mild hånd. Ingen piskeslag,ingen harde ord. Selvhatet skal trekkes ned i det dype havet av de store og nådesløse bølgene,og kanskje,sakte men sikkert,klarer jeg en dag å elske meg selv for den jeg er,å være god mot meg selv der jeg en gang var ond. Godta meg selv istedenfor å dømme meg selv nord og ned. Kanskje klarer jeg en dag å smile til eget speilbilde,der jeg før så på meg selv med forrakt og vemmelse. Kanskje en dag klarer jeg å godta at det er naturlig for en kvinne å ha former,og at det ikke er noen som heter «Den perfekte kropp»,fordi det perfekte ligger i øynene på den som ser.

Jeg reiser om 2 dager. Jeg har ennå ikke tatt fatt på å begynne å pakke hva jeg skal ta med,jeg orker ikke ta fatt på den oppgaven ennå. Ikke i dag. Kanskje i morgen,etter timen jeg skal ha med min behandler. Den siste timen på en god stund. Kanskje den aller siste,hvertfall en av de siste. Han skal ikke lengre være min behandler,han skal slutte med pasienter,og jeg vil dermed få en ny. Det er litt vemodig,fordi vi har en god tone,til tross for litt muntlig fighting innimellom. Men de fightene har vært nødvendige. Skal man komme noen vei,så må man kjempe litt,utfordres. Men han har vært min behandler i 2 1/2 år,jeg har delt mye med han,han kjenner meg. Det blir rart med ny behandler,men som min nåværende behandler sier,»Kanskje det er greit at en annen skal ta over,en som kan se med andre øyne enn det vi gjør» Jeg håper bare at kjemien vil bli like god med en ny behandler. Jeg går inn i det med åpne armer. På fredag ettermiddag setter jeg meg på flyet og setter nesen mot Oslo. Turen går deretter til Ski hvor jeg skal tilbringe helgen sammen med min kjære søster og hennes familie. En helg med kvalitetstid og enda mer nerver. Jeg kan nesten ikke se for meg at jeg kommer til å få så mange timer med søvn natt til mandag. Den store skumle dagen. Selv om det blir 3 lange,vanskelige og utfordrende dager,så vil jeg overleve,og onsdagen kan jeg dra ut derifra med senkede skuldre,og da er jeg klar for å reise til syden på torsdagen,sammen med nydelige «Marilyn«,det gleder jeg meg masse til.

Og i dag skal jeg ha en oppkastfri dag,fordi jeg vil bestemme.

8 dager igjen

Det er ikke ofte jeg er ute på byen og drikker,men i går hadde jeg en avtale med en kompis om å finne på noe. Det endte opp med at han kom på besøk hos meg hvor vi ble sittende å skravle shit om alt og ingenting. Jeg hadde stæsjet meg litt opp,valget å gå med et par sko jeg ikke har fått brukt før nå,stiletter. De får meg litt opp i høyden,og det er i grunnen ikke feil siden jeg er ganske så lav av meg i utgangspunktet. Jeg var litt spent på om jeg kom til å klare å balansere meg på dem,men det gikk faktisk veldig greit,jeg tryna ikke en eneste gang,før vi kom oss ut døra her hadde jeg fått i meg 3 glass vin og var i finform. Deretter gikk turen hjem til han en tur,hvor det ble et par små pils for min del (han kjørte) og enda mer skravling (her gikk det i stort sett i film) Formen var fortsatt veldig finfin,og jeg manøvrerte fortsatt å holde meg på beina i skoene. Vi tok oss etterhvert en tur ut på byen og fortsatte skravlinga om alt og ingenting der. Fikk i meg et par halvlitere og bare kosa meg. Ikke noe rølp,ikke full,ikke synlig beruset. En sånn kveld er helt ypperlig for min del,å bli drita full er ikke akkurat målet lengre. Vi tok i grunnen tidlig kveld,noe som var helt greit for min del,hadde ikke orka noe mer egentlig,og så lenge han ikke drakk,så hadde jeg ikke orka dratt videre alene heller. Før han kjørte meg hjem så bare måtte jeg innom en junkfood shappe for å kjøpe meg kebab..Ulempen med å drikke alkohol for min del er at det da gjerne øker matsuget mitt,og det er også en av grunnene til at jeg ikke drikker så ofte. Men nå er det såpass sjeldent at jeg er ute at det er greit. Jeg hadde en koslig kveld med en god venn,og det var hyggelig å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og trykke mat i trynet hele kvelden,og jeg fikk et koslig avbrekk. Det var utrolig deilig.

Jeg var veldig oppegående da jeg kom meg hjem,og fantes selvsagt ikke trøtt i det hele tatt,så da endte det liksågodt opp med å glane på en film. Når det ble veldig sent og jeg bestemte meg for å komme i seng,så var jeg egentlig veldig trøtt,men fikk selvsagt ikke sove. Snu,kave og makke en den aktiviteten jeg bruker mest tid på i senga. Jeg sovnet en gang langt utpå morrakvisten,og var så heldig å få omtrentlig 4 timer med dårlig søvn. Jippika yay. Å være våken sånn ca. en hel søndag er ikke akkurat noe jeg setter så stor pris på,men jeg huska hvertfall stappe sov-i-ro i ørene så jeg våkna ikke av de jævla kirkeklokkene,for hadde jeg gjort det så hadde jeg klikka i vinkel tror jeg. Jeg er veldig for at kirkeklokkene kun skal kime innenfor kirkas vegger,men det er vel heller veldig tvilsomt at jeg hadde fått gjennomslag for et sånt ønske,fordi det er visst sånn at den eldre garde på død og liv skal høre kirkeklokkene for å få markert at det er søndag. De hadde kanskje glemt det hvis ikke. Men jeg trenger da altså ikke ha kirkeklokkene kimende i ørene for å vite at det er søndag. Hadde klokkene derimot slått meg helt ut,så hadde de i det minste vært nyttige for min del også.

Nå er det bare 8 fåkkings dager igjen til vurderingsoppholdet på Modum,og jeg gruer meg ikke akkurat mindre for å si det sånn. Jeg blir nesten helt nervevrak av å tenke på det,men jeg klarer heller ikke legge fra meg tankene om at jeg skal dit. Jeg har akkurat fylt ut 2 skjemaer på Modum sine nettside som skal fylles ut før et opphold der. Hundervis av spørsmål om atferd,følelser,tanker,syn på seg selv osv. Mye av det det ble spurt etter var ting som ikke plager meg,eller som jeg fint klarer å leve med,så jeg er hvertfall ikke helt kokkolokko. På det som gikk på synet på meg selv og min egen kropp derimot scorer jeg høyt,i negativ retning altså. Der er jeg veldig kokkolokko. Det var ikke akkurat en nyhet for å si det sånn. Jeg føler meg utrolig stressa i forhold til oppholdet der,til maten i første omgang så klart,men også til veiingen,og de somatiske undersøkelsene. Det er ikke noe jeg streber etter å vite akkurat. Vekten vet jeg jo selvsagt,men ikke det andre. Jeg har ikke en lege som følger meg opp på noen måte,og jeg suger selv på å dra ned dit for noe så lite og enkelt som en blodprøve. (Enkelt i den forstand at det er fort gjort,ikke enkelt med tanke på sprøyter,det er noe av det verste jeg vet. (Sprøyteskrekk.com) Det er hvertfall et halv år siden sist jeg tok en blodprøve,og siden det var et helvete å ta den prøven (det var faktisk ikke luft i sprøyta,eller,sprøytene,for hun måtte selvsagt bruke samme type spøryte i et par forsøk til,selv om det hadde vært samme problem med en tidligere pasient den dagen,wtf liksom) og jeg endte opp blåmerke og en kvalme som truet med å kaste opp der og da,så mer eller mindre løp jeg ut derifra og sa at jeg fikk ta det en annen gang. Frister ikke mye å dra ned igjen da. Sprøytene sine kan de i ha i fred for min del. Jeg er spent på hvordan oppholdet vil bli,hva vi skal igjennom,de andre pasientene,søvnen,samtalene med andre pasienter og behandlere,og ikke minst om jeg i det hele tatt får et tilbud om en innleggelse. Det er jo ikke en selvfølge at jeg vil få det så klart. Det blir spennende og skremmende,og jeg må ærlig innrømme at jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg.

Jeg er stygt redd for at de neste dagene kommer til å gå skremmende fort,for jeg har en del avtaler denne uken også. Jeg skal treffe en venninne fra Ålesund som jeg ikke har sett siden jeg flytta derifra i 2005. Jeg skal til tannlege og min behandler. Jeg har også noen andre små gjøremål før jeg skal dra,rydde og ordne her hjemme,og pakke alt jeg trenger. En venninne og jeg driver å planlegger en sydentur og vi vil da reise dagen etter at jeg er ferdig på Modum,så jeg må sørge for å få med ting og tang for en lengre periode,både på østlandet og i syden. Jeg har bestilt flybillett til Oslo på fredag,så da fyker jeg til Ski for å være hos søstern med familie,før hun kjører meg til Modum på mandag. Det er nesten sånn at jeg burde tatt beroligende før jeg drar,men det er heller tvilsomt at jeg fåt utskrevet noe sånt av lege min,pga tidligere overdoser,så jeg får bare holde ut tror jeg. Men den bilturen kommer til å bli et helvete. Men om 11 dager er det over,og da tror jeg det skal bli godt å komme seg en tur ut av Norges grenser,reise mot sol,varme,billig drikke,bading i sjøen (noe jeg svært sjelden gjør her til lands) og fine opplevelser sammen med herlige Maren. Det gleder jeg meg masse til.

 

Det vanskelige brevet..

Brevet til Modum har pokker meg vært en prøvelse,og jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt for å få et endelig resultat som jeg så meg fornøyd meg. Jeg startet jo så fint her om dagen og kom ganske så langt,og hadde forferdelig masse til jeg skulle skrive,jeg måtte bare vri hjernebarken min og finne ut hva jeg skulle ta med,hva som kanskje var viktig,for jeg ante virkelig ikke hvor mye informasjon de ville jeg skulle ta med. Første utkast endte med 5 tettskrevne sider. Etter å ha brukt litt tid på å tenke,så var det i grunnen mer jeg ville ha med,ting som forklarer litt av historien min,ting som kanskje var viktig å få skrevet ned og fortalt. Jeg forkastet dermed det første og begynte på et nytt. Jeg satt i flere timer utover natten i natt og skrev til krampen tok meg,og jeg endte opp med et brev på hele 9 fordømte sider. Jeg fikk endelig pakket det sammen,og fikk det ned i konvolutten,og så meg i grunnen fornøyd. I hele 20 minutter. Da begynte jeg å tenke mer. Brevet inneholdt vel i grunnen i overkant av hva de egentlig ville ha av informasjon. «Fortell om din situasjon,og forventninger for et eventuelt opphold på Modum Bad.» Faen tenkte jeg,de ba ikke akkurat om livshistorien min i detalj,de ba ikke om hva som har skjedd gjennom de 16 årene,men om situasjonen min . Inne i svarte granskauen,jeg måtte skrive enda en et brev…

2 fordømte utkast straka vegen til helvete.

Jeg sovnet pokker meg ikke før rundt halv 7,7 i morges,helt utkjørt og med krampe i hånda etter all skrivingen.Jeg sov i hele 4 timer,da fikk jeg avtalt med Anne-Helene at vi skulle ut og ta beina fatt på en aldri så liten fjelltur. Jeg hadde 2 timer på meg til vi skulle treffes. Jeg mer eller mindre spratt ut av senga,for jeg måtte ta fatt på brevet atter en gang,jeg ville bare få det avgårde,bli ferdig med hele dritten først som sist. Jeg orka ikke tanken på å utsette det i enda en dag. Jeg fikk skrevet en brev lyn snart,og tro det eller ei,jeg fikk kortet det ned til 4 sider,i avsnittsformat. Da først så jeg meg fornøyd,da skrev jeg hvertfall ikke livshistorien min,men om situasjonen sånn det er nå,og mine forventninger. Jeg tror hvertfall at jeg fikk med det nødvendigste,og er det noe mer de vil vite,så vil de nok ta kontakt. Jeg fikk pakka det ned i konvolutten,limte det sammen,kastet på meg klær og labbet som en annen tulling nedover for å treffe Anne-Helene. Som vanlig tror jeg alltid at jeg har så fordømt dårlig tid,så jeg gikk som jeg skulle ha satan sjæl i hælene,men oppdaget jo selvsagt at jeg hadde god tid. Så da fikk jeg kjøpt med litt drikke til turen,innom apoteket og så narvesen for å kjøpe frimerke…Og så bare..uuups,klokken er jo snart 13 jo,gawd damn it,stresse stresse,klæske på frimerke og slenge det ned i postkassa og labbe i vei videre opp til AH. På veien opp dit først begynte jeg å tenke over at jeg nå faktisk har postet dette jævla brevet,uten betenkningstid…»Inn i svarte helvete,hva har jeg begitt meg ut på nå?? Nå er det no turning back...» Jaja,nå får det briste eller bære. Det hjalp på å treffe AH,da gikk praten over på litt andre ting,og jeg fikk tankene på dette brevet litt vekk fra topplokket. Vi fikk hvertfall en fin tur opp på fjellheimen.

Svett og utpeiset tok vi en aldri så liten pust i bakken da vi kom opp til skihytta som var målet for turen i dag. Litt drikke,god prat og roe ræva før vi skrev inn beviste på at vi hadde kommet oss dit atter en gang.

Skrive fint i boka…

Vind i håret,og fornøyd med dagens bragd…

Når vi har blitt litt sprekere (og det kan vi fort bli innen et par dager..),så blir neste mål å komme seg på 1000-års varden. Det er fjelltoppen midt i bildet,nesten på høyde med Mount Everest,så det spørs om vi ikke må skaffe oss en oksygentank hver for å komme velberget fram uten å stryke med på veien opp…

Om du bruker lupe,så kan du se at det er en varde på toppen helt der opp…

På heimveien ble det litt handling av pepsi max før jeg kom meg trygt og utsvetta hjem,og når jeg først var i siget så svingte jeg meg rundt og fikk gjort litt husarbeid også,kunne jo ikke akkurat sette meg ned og la tankene om dette helsikes brevet få strømme på fritt,orka seriøst ikke la det få plage meg riktig enda,holde det på avstand til jeg var klar for å la det få sige inn. Skal det virkelig være så fåkkings vanskelig å skrive et brev?? Et brev som vil være avgjørende for om Modum vil ta inn et sånn freakshow som meg? Kanske det er det jeg burde ha skrevet,»Jeg er et freakshow med en sprengt tankegang og gjør mongohandlinger,doo ya waant me or naaat?» Ikke? Neivel,det ante meg i grunnen,kanskje jeg heller bør søke om plass på Hjelset..(den lokale kokoheimen her i Molde) Men siden jeg klarer å få vasket klær,støvsugd og vasket badet,så er jeg kanskje ikke kokko lokko heller. Flinke vaskemaskina som vasker klærne mine..da er det kanskje ikke på sin plass å si at jeg har vasket klær da…Jeg hengte dem hvertfall opp da..Men oppvasken,den gadde jeg seriøst ikke ta i dag,må jo ha noe å gjøre en annen dag også…

I dag spanderte jeg på meg en bukett roser. En hadde ikke hode,så jeg fikk bare ni….Jeg trengte en oppmuntring siden jeg hadde vært så flink å sendt avgårde brevet,men når jeg fikk en rose uten hode,så tenkte jeg at det var sikkert straffen for at jeg faktisk sendte brevet avgårde…Så da visste jeg ikke om jeg skulle være glad eller trist…

Jeg tror jeg klistra på meg et uttrykk jeg ikke helt klarer å forklare…

Nå hyler og bæljer bulimien på meg,nå har jeg holdt ut lenge nok mener den. Jeg har til og med vært flink (i følge meg selv da) og trykt i meg hele 2 nutribarer i dag,så skrotten har hvertfall fått noe innabords som er blitt beholdt.

I dag så jeg en dævv og veldig inntørka fugl.