What to fucking say?

Av og til er jeg bare så fordømt heldig. Hver tirsdag og fredag har vi fysisk aktivitet på programmet her. Helt greie timer, det er vel det jeg vil kalle gymtimer. Gåturer med litt styrke, utholdenhet eller whatever sånn midt inni. I dag skulle vi gå ned til en elv her, så det ble ned og opp og hit og dit. Helt greit. Sånn midt i mellom der så kom vi til et platå på en måte. Og jaggu skulle vi ikke kjøre styrke på bein i dag. Akkurat som at jeg ikke var dævvstøl fra den lange joggeturen jeg hadde på tirsdag. Holy crap. Tør nesten ikke tenke på hvor støl jeg kommer til å bli resten av helga. Klarer vel ikke karre meg opp av senga en gang vil jeg tro. Greit å være litt støl, da merker man hvertfall at man har fått trent, men når det blir skikkelig smertefullt så er det ikke gøy assa. Men det var en helt grei tur, og hadde jeg visst at vi skulle dit, så hadde jeg tatt med meg kameraet, men det får bli neste gang. Rett etterpå var det veiing igjen. Nå har jeg hatt to dager med trening, så håpet på litt nedgang denne gangen da. Men jeg trykker jo i meg alt som står på kostlisten, så trodde samtidig ikke at jeg hadde gått ned. Så jeg turte ikke håpe på noe som helst egentlig. 100 gr. ned. Jeg ropte ikke hurra, og jeg hoppet ikke i taket. For meg betyr det nada at den var så lite ned. Det er for meg på lik linje med stabilt, og jeg har fortsatt en oppgang på 6.7 kg på 10 dager. Veiingen vil fortsette daglig, og det vil den nok også gjøre med mindre det blir drastisk nedgang fram mot mandag. Det er hvertfall noe jeg ikke har tro på vil skje. Det er utrolig demotiverende at det ikke skjer endringer, jeg våger ikke tro at kostlisten skal være med på å gi meg litt oppgang bare, og at den deretter skal holde meg stabil. At det skal skje litt og litt. Det har jo vist seg allerede at det ikke stemmer. Jeg vet som sagt at det kan skyldes mye vann i kroppen, men likevel tør jeg ikke stole på kostlisten.

Jeg sliter med å måtte gå til hvert eneste måltid, jeg sliter med å få i meg maten, og jeg sliter med tankene og følelsene som kommer i etterkant av måltidene. Det er ikke det at jeg vil gi opp, jeg vil fortsette å være her, men likevel er det en del av meg som bare vil forsvinne, fordi dette tar vekk deler av motivasjonen min. Jeg spiser det jeg skal, jeg følger kostlista, jeg lar være å kaste opp, jeg overdriver ikke treningen, jeg må stå i følelsene og jeg må holde ut. Jeg tygger, og svelger. Puster dypt, kobler ut tankene under måltidene, og prøver å fokusere på stemningen rundt bordet, og ler mye. Men samtidig så ligger tankene der hele tiden. Jeg sliter spesielt med lunsjen og middagen. Det er store mengder for meg. Jeg blir mett etter kun 2 brødskiver, så jeg går fra hvert eneste måltid med stappfull mage. Det er bare vondt, og jeg klarer ikke senke skuldrene og tenke at kroppen har godt av dette her. Jeg får lyst å grine hver gang jeg går forbi speilet uti gangen her. Jeg burde jo strengt tatt ikke kikke i speilet i det hele tatt, men blikket suger seg likevel den veien. Fanger inn partiet rundt magen. Jeg får bare lyst å knuse speilet og skrike ut min frustrasjon. Jeg avleder meg selv med å bruke tiden i etterkant av måltidene og gruppemøtene vi har etterpå med å sette meg litt på pc’n, se tv, henge med gruppa, gå meg en tur, eller rydde litt. Jeg må gjøre noe samtidig som tankene kverner rundt og rundt. Hvis jeg ikke får gjort noe som helst blir jeg gal. Humøret går rett i kjellern og holder meg der nede. Uroen slår meg ut. Nå er det i tillegg helg, og ingen av mine kontakter av behandlere er tilstede, det gjør det jo litt vanskeligere, mer utfordrende.

Fra og med neste helg har jeg mulighet til permisjon, men jeg vet at jeg ikke vil klare å følge kostlista, eller la være å kaste opp om jeg skal stikke vekk herifra allerede, så jeg vil nok velge å holde meg her en stund til tror jeg, til jeg føler meg litt tryggere. Tankene skriker etter å kaste opp, men det er jo ikke et alternativ her. Da er det nok til det beste at jeg bare blir her. Ellers fikk jeg et «brev» i dag, eller en avtale, som jeg måtte signere på. Jeg fikk et tilbud da jeg kom hit, noe jeg ikke helt mener er noe for meg, men nå må jeg. Det blir sikkert greit nok. Jeg velger å ikke si noe mer om det her på bloggen. Vet ikke om jeg føler meg helt vel med det, men det kan jo hende at jeg vil synes det blir greit sånn etterhvert. Nå har jeg noen timer fri her, fram til kveldsmaten, så jeg tror kanskje at jeg skal slenge meg oppi sofaen og ta med en runde med blogglesing. Ordne meg en kopp kaffe, og prøve slappe av. Blir det for ille må jeg kanskje ta med en tur innom vaktrommet her og prate med noen. Jeg er veldig sliten nå, for jeg får jo heller ikke mye søvn, og det tar på. Snakket litt med miljøterapeuten min om det tidligere i dag, og vi kom fram til at jeg skal ta kontakt med legen vår her, og snakke litt om det. Jeg kan ikke gå uten mye søvn over lengre tid samtidig som jeg skal jobbe med alt jeg må gjennom her. Da vil jeg nok gå på en smell tror jeg.

Slenger med noen bilder helt på tampen her, sånn for at dette innlegget ikke bare skal være sorgen.

 

 

Jeg føler at jeg er blitt litt sånn tom for ideer når det kommer til å ta bilder, derfor lurer jeg på om dere har noen forslag til temaer jeg kan knipse?

Frustrert..

Jeg sliter veldig med å sove her, til tross for at jeg er rimelig utpeisa etter dagene. Det er frokost tidlig, gruppemøter, timer med individualbehandlere og miljøterapeuter, avd. møter, idr. møter, fysisk aktivitet, undervisninger osv. Vi har program helt fram til rundt 16.30 hver dag. For min del er det nå også oppfølging med veiing, blodprøver og blodtrykk. En skulle jo tro at jeg falt halvt i svime når dagene var slutt. Men jeg sover fortsatt veldig dårlig. I natt har jeg våknet flere ganger, og det føles ut som jeg ikke har sovet i det hele tatt. I morges våkna jeg 06.15, og fikk ikke sove igjen. Utrolig slitsomt. Heldigvis hadde vi i det minste en kjekk gruppetime etter frokosten i dag, hvor vi alle skulle fortelle om collagen vi hadde som oppgave å lage i helga som var.

Her er min. Trykk på bildet om du vil se nærmere på den.

I dag har vi ikke hatt så mye på programmet her, men vi fikk også hatt et avd. møte hvor vi tar opp ulike saker. Det er kjekt å ha sånne møter, for der kan alle legge fram ønsker, og ta opp saker vi lurer på, eller mener. Nå som jeg er i idrettsstyret som representant fra spisavdelingen, så er det også min jobb å lese referater for saker som er tatt opp. Å sitte sånn å prate for en skokk er ikke helt min greie, men nå er det jo en del av oppgaven jeg har her, så da må det bare stå til. Dessuten får jeg muligheten til å være med på å legge inn ønsker når det kommer til dette rundt trening her. Noen av sakene jeg tok opp er jo kommet med og tatt tak i.

Ellers har jeg fått målt blodtrykk igjen i dag, og jeg tror at jeg lå innenfor normalen i dag. I går hadde jeg litt lav puls, men det er hvertfall liv i hjertet. Det er vel noe. Måtte hoppe på vekten igjen i dag også, og den fortsetter å gå opp. Jeg hadde håpet at den skulle ha gått ned litt til i dag, for i går var jeg ute på en lang joggetur i skogen her. Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på. Her er det lagt opp til ulike løyper, og jeg fulgte den det var svarte markeringer på, for en av de andre her hadde tatt den turløypa her om dagen og sa at det var en fin løype. Jeg er ikke like trent som henne når det kommer til jogging. Jeg kjeder meg jo som regel skvett ihjæl når jeg er ute og jogger, og turene mine blir som regel på mellom 30-45 min. I går trodde jeg aldri at løypa skulle ende. Jeg mista markeingene flere ganger, og tok tydeligvis noen omveier. Ikke hadde jeg klokke med meg heller, så jeg kunne liksom ikke slakke ned på tempoet til tross for at jeg var dausliten. Jeg hadde skrevet opp på listen at jeg skulle være borte en time, så jeg måtte bare beine på. Jeg fant heldigvis tilbake til slutt, og da hadde jeg brukt akkurat en time. Det var liksom ikke helt meningen. Men det var hvertfall godt å få trent litt i det fine været i fine omgivelser. Og nettopp fordi jeg hadde hatt en så lang treningsøkt, så trodde jeg at det kanskje hadde ført til at vekten hadde gått litt ned. Men nei.

At vekten bare fortsetter å gå opp demotiverer meg veldig, og det gjør at det blir ekstra vanskelige å gjennomføre nå. Jeg er forferdelig frustrert og oppgitt over at det bare forverrer seg. Legen hadde fått tilbake blodprøvene mine i dag, og verdiene befant seg stort sett innenfor normalen, men blodsukkeret var litt lavt. Hun synes dette var litt rart, spesielt fordi jeg hadde spist frokost rett før jeg tok prøven. Og ikke har jeg jo kastet opp heller. Jeg skal ta nye prøver igjen på onsdag, og veiingen skal fortsatt følges opp hver dag. Middagen i dag var vanskelig. Porsjonen var veldig stor synes jeg, skjønt det var jo bare ris, wok grønnsaker, og fisk. Men i dag kunne vi også velge dessert framfor yoghurten, og jeg valgte jo selvsagt å gå for den når vi skulle sette oss på listen i går. Sjokoladepudding med vaniljesaus. Den porsjonen var ikke akkurat liten heller. Jeg ble veldig mett, og pga desserten så kom også den dårlige samvittigheten smygende over meg. Jeg har i dag hatt følelsen over å virkelig ha overspist, og kjente at jeg kunne ha fortsatt å spist, på lik linje med en overspising som hadde ført til oppkast. Jeg kastet ikke opp da. Det er fortsatt ikke et valg, men tankene er jo der. Jeg hadde det ikke så bra etter det måltidet, så jeg måtte bare ta med meg kameraet og gå ut for å ta litt bilder rundt huset her. Vi har treningsfri dag i dag, så kan ikke gjøre så mye heller.

Ei fra personalet kom og satte seg ned sammen med meg når jeg kom inn igjen, så fikk prata en god del med henne, og det hjalp jo litt da. Men går jo fortsatt og føler på frustrasjonen og oppgittheten. Om en halv times tid er det kveldsmat her, og jeg kan ikke akkurat si at jeg føler for å spise mer nå. Det føles ut som jeg går direkte fra ett måltid til det andre, jeg rekker ikke bli sulten før vi må spise igjen. Jeg sliter virkelig med å takle det å ha mat i magen, å kjenne på metthetsfølelsen er veldig vanskelig synes jeg. Det er rett og slett smertefullt. Det eneste måltide jeg synes er greit å gå til, er frokosten. Men jeg blir jo mett av det måltidet også, selv om det kun dreier seg om 2 brødskiver. Så jeg går hele dagen og kjenner på metthetsfølelsen, og det gjør at dagene kan bli litt tunge. Jeg har hatt to helt grei dager nå, men dagen i dag har vært vanskelig igjen. Jeg føler meg skikkelig ubekvem i klærne mine, føler de strammer over alt. I løpet av helgen har jeg tenkt meg ned til G-sport i Vikersund, jeg må kjøpe meg noen klær i større størrelser, sånn at jeg kan føle meg litt mer bekvem, og kan skjule kroppen min som jeg mistrives så veldig i.

Jeg trives veldig godt her, men det blir vanskeligere og vanskeligere å holde motivasjonen oppe når vekten bare fortsetter å øke. Jeg har gått opp et halvt kilo siden mandag. Ikke at det er så mye i seg selv, men det vil si at jeg har gått opp nesten 7 kilo så langt, på 9 dager. Jeg hadde sett for meg at jeg kom til å gå opp i vekt, og at det ville bli tøft, men dette ble en voldsom start for meg, og motivasjonen daler på grunn av dette. Trøsten oppi det hele er at jeg blir fulgt opp, og at de ønsker å finne ut av hvorfor det er sånn, for de synes også at det er mye vektoppgang på så kort tid. Selvhatet minsker ikke akkurat, jeg misliker kroppen min utrolig mye nå.

Resten av kvelden her blir stille og rolig, mer mat og tv. This shit is hard. Heldigvis har jeg en flott gjeng rundt meg her, gruppa mi er herlig.

Dommen er satt

Jeg må bare få si at jeg liker svart dårlig å være nålepute. Huden min har virkelig ikke på noen som helst måte lyst til å få en sprøytespiss kjørt tvers gjennom seg. I dag kjente jeg stikket veldig godt, så konklusjonen er fortsatt den at jeg ikke liker blodprøver. Ikke at det er direkte dritvondt, men skikkelig ubehagelig. Liker ikke sprøyter, så jeg håper ikke dette vil bli en vane. Men jeg må tilbake igjen neste onsdag da, for da skal det sjekkes blodsukker og speil på lamictal…*grøss* Men om de skal finne ut årsaken til hvorfor vekten har skutt i været i rekordfart, så må det takes prøver, så sånn sett er det i grunnen helt ok. Jeg skal altså veies hver dag framover, noe jeg ikke hopper i taket av glede over, men også noe som må til. Vekten fortsetter å gå litt opp, og jeg får noia. Nå var den ikke mye opp fra i går, vi snakker 300 gr., men det hjelper så himla lite oppi hodet mitt når den går feil vei. Det vil også si at det ikke er noe vann som slipper. Jeg vet at det kan ta lang tid før det kan gi slipp, men det freaker meg ut at vekten går opp. Måltidene blir jo også ekstra vanskelig når det er sånn. Men jeg har nok ikke annet valg enn å stå i det og holde ut. Jeg har ingen planer om å kaste opp, derfor er jeg altså nå oppe i 8 oppkastfrie dager. Det er vel noe…

I dag har vi hatt undervisning i fysisk aktivitet, noe som for min del var en repitasjon av hva jeg faktisk lærte i utdannelsen min, men fikk også lært et par nye ting. Bl.a hva de anser som hensiktsmessig trening/fysisk aktivitet her, sånn i forhold til inntak av næring. Konklusjonen på overdreven trening er trening/fysisk aktivitet som er basert på å forbrenne kalorier, og er tvangsbasert. Dermed røk min oppfatning om at jeg ikke overtrener. Å gå lange turer på 2-3 timer er i mine øyne ikke trening, men det er det visst. Og jeg var jo, før innleggelsen, mye ute og gikk turer, jeg var en god del ute og jogget og trente styrke. + at jeg syklet en god del da jeg hadde sykkelen i stua, og drev med litt pilates. Jaja, ting endret seg dermed en del sånn utifra skjemaer jeg har svart på tidligere. Shit happens. Ellers har vi begynt med litt utredninger i dag, så det skal jo bli spennende å se hvilke resultater som kommer ut i fra det.

Jeg har egentlig hatt en god dag i dag, fine timer, og maten har gått tålelig greit, men sliter fortsatt med at jeg blir mett. Det er en vanskelig følelse. Vondt rett og slett. Men som sagt, jeg holder det ut, fordi å kaste opp er ikke et alternativ. Tankene er der selvsagt, bulimien har ikke på noen som helst måte forsvunnet på 8 dager, og jeg er fullstendig klar over at jeg må jobbe beinhardt med dette her lenge. Jeg vet også at det ligger mange feller foran meg, men nå må jeg jobbe med å komme meg over fellene som dukker opp en etter en, når de dukker opp. Jeg tenker ikke på neste felle før den kommer. Jeg tror heller ikke på noen måte at jeg aldri igjen vil kaste opp, jeg vil aldri si aldri, for jeg vet at da vil jeg dra meg selv hardt ned i grøfta om en smell skulle komme. Jeg prøver heller å fokusere på å komme meg gjennom dagene en etter en. Jeg håper jo selvsagt på at jeg skal fortsette å klare meg etterhvert som dagene går. Jeg har jo fine behandlere her som hjelper meg. Dessuten har vi det sinnsykt morsomt under måltidene, så tankene rundt maten dras litt vekk, og det føles veldig greit. Da blir det litt enklere for meg å komme meg gjennom dem uten å gå helt til grunne her. Jeg er veldig overrasket, og glad for at maten her faktisk er god og ikke minst variert. Det også gjør det litt enklere. Selvsagt er det enkelte måltider som er mindre god enn andre, men sånn vil det jo alltid være. Det har hvertfall ennå ikke dukket opp noe som jeg har brekt meg ufrivillig av. Jeg sleit meg riktig nok gjennom en fiskekakemiddag her forrige uke, men det sklei ned. Jeg har jo som sagt ikke noe valg heller. Vi har helt fram til nå spist yoghurt til dessert hver eneste dag, men i morgen får vi faktisk muligheten til å velge sjokoladepudding med vaniljesaus. Det er en utfordring i seg selv, men jeg tror nok jeg går for den, for å få litt variasjon. På den måten får jeg også dempet litt sjokoladesug. Det blir fisk til middag, så da får det bare stå til.

Tenkte jeg skulle kjøre på med en liten treningsøkt etterpå, sammen med et par av de andre her, kanskje ta en sykkeltur i det fine været. Nyte sola mens den er her, for i morgen er det treningsfri dag igjen her. Dessuten har vaktmesteren vært her og fikset alle feilene som var på badet mitt, og da må jeg svette meg litt ut, sånn at jeg kan ta en dusj uten å måtte legge fra meg dusjhodet når jeg skal vaske hår og skrott. Skal nesten bli litt digg, rene julaften jo. Vi hadde et aldri så lite møte angående sosiale medier i dag. Det ante meg at det kom til å bli snakk om blogging, facebook og twitter. Jeg satt der og var veldig spent på hva utfallet av timen skulle bli, om jeg fikk lov til å blogge videre eller ei mens jeg er her. Det er jo snakk om å begrense hva man skriver om andre pasienter, ansatte eller deler av behandlingen her, personvern og taushetsplikt. Heldigvis fortalte jeg de andre i gruppa mi om bloggen første dagen, og de har muligheten til selv å gå inn og lese det jeg skriver, og de blir dermed på den måten trygg på at jeg ikke på noen som helst måte utleverer dem uten at det er greit for dem. Det er heller ikke hensikten min med å blogge, det gjør jeg for min egen del. Det er min historie jeg forteller her, mine opplevelser og erfaringer. Så nå lurer dere kanskje på om dette er mitt siste innlegg her eller ei..Vel, jeg skal gjøre lidelsen kort og brutal. Jeg- får..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LOV TIL Å BLOGGE!!!!

 

 

De har et bilde her på huset som jeg synes beskriver ganske bra hvordan dette oppholdet for meg.

 

Bildet heter «Utdrivelsen» og er malt av Ferdinand Wyller.

I morgen faller dommen over blogging

Jeg har hatt time med min behandler i dag, og vektoppgangen i går ble tatt opp. Jeg har også pratet med ernæringsfysiologen og legen, og alle synes at det er litt rart at jeg har hatt så stor vektøkning. Det mistenkes at det er vann, noe fornuften min selvsagt også tenker. Likevel beroliger det meg ikke så veldig akkurat nå, fordi jeg må forholde meg til kroppen sånn den er blitt. Jeg bor i den, og jeg ser og føler de drastiske endringene som har skjedd på så få dager. Jeg er den i gruppa som har hatt størst økning, og det føles bare helt forferdelig. Jeg gruer meg til hvert eneste måltid, og jeg skulle bare ønske at jeg aldri mer trengte å spise. Jeg hater kroppen min veldig intenst nå, og jeg føler meg så forferdelig ubekvem med meg selv. En av de ansatte her fortalte meg at hun også så endringer i ansiktet mitt, og hun traff meg først i  går..Jeg fikk i dag beskjed om at jeg nå skal få en tett oppfølging framover sånn at de kan finne ut hva det kan skyldes av jeg har gått opp så mye, om det er vann eller andre ting. Dvs at jeg nå må veies hver dag, noe som satte en ekstra skrekk i meg så klart, men samtidig er det på en måte greit, for da kan vi få avklart litt underveis. Jeg har heller ikke noe vektkrav lengre, og jeg har snakket med ernæringsfysiologen angående kostplanen min. Jeg har vært på somatisk undersøkelse igjen i dag, og i morgen skal jeg ta nye blodprøver og urinprøve.

Om det skulle vise seg at det ikke er bare vann som har gitt meg vektøkning er det mulig at jeg må inn på undersøkelser på sykehuset, altså utenfor Modum. Så det er godt å vite at jeg blir fulgt opp og at de vil finne ut av dette. Jeg ble som sagt veid igjen i dag, og vekten viste akkurat det samme som i går, så ingen nedgang til tross for at jeg har fått vært på do, og at vi hadde en time med fysisk aktivitet i dag. Er selvsagt glad for at den ikke hadde gått opp. Jeg har fått blåst ut av meg det jeg tenker og føler, og de skjønner meg godt, heldigvis. De skjønner også at tanker om å ville hoppe av nå er tilstede. Om jeg skulle finne på å løpe ut dørene her, så vil de ikke gi slipp på meg, ikke skrive meg ut, men sørge for at jeg vil få oppfølging når jeg kommer hjem, og gi meg returrett. Selv om en del av meg ønsker å dra, så vil jeg selvsagt fortsette å være her også, fordi jeg trives så godt med gruppa og de ansatte her. Derfor er det viktig for meg at jeg også forteller hvordan jeg har det, hva jeg tenker og føler, om det er aldri så pessimistisk akkurat nå. Jeg hører og forstår hva de sier til meg, og jeg skjønner det selv også, men akkurat nå er det tanken på tallet på vekten som opptar alle tanker og følelser. Og det er heldigvis lov, for det er akkurat sånn situasjonen er nå. Jeg føler meg bare dritt. Jeg krysser bare fingrene for at vi finner ut hva som gjør at vekten har gått opp så mye, og at om det er vann, at de snart vil slippe litt opp og at vekten går litt ned igjen. Uansett hvordan jeg føler meg nå, så gjør jeg alt jeg kan for å holde ut. Selv om en del av meg ønsker å kaste opp etter hvert eneste måltid, så gjør jeg det ikke. Det er liksom noe som ikke virker som et alternativ når jeg er her. Så det er jo en stor endring. Jeg er nesten litt (veldig) overrasket over dette selv. Jeg har så langt vært 7 dager oppkastfri, og er fortsatt på ny rekord, det vil jeg jo være for hver dag som går nå. Og jeg velger å fortsette å være her.

Så jeg vil få tett oppfølging på flere områder denne uka, og det hjelper på. Det gjør at jeg kan senke skuldrene et lite hakk, skjønt jeg føler meg like jævlig. Vi har muligheter for å ha 4 timer med trening i løpet av uka, foruten de to timene med fysisk aktivitet som står på ukeprogrammet. Jeg har tenkt å benytte meg av dem, sånn at det kan hjelpe meg til å føle meg litt bedre. Har avtalt noen treningsøkter med noen av de andre her. Ellers så har vi i dag fått beskjed om at vi skal ha undervisning om sosiale medier i morgen, og da får jeg vite om jeg får fortsette å blogge eller ei regner jeg med. Så dette her kan jo bli det siste innlegget med en skikkelig og fullstendig oppdatering herifra. Jeg krysser fingrene for at jeg får fortsette å skrive, for det er en form for terapi for meg å få skrive. Jeg skriver jo uansett for min egen del i første omgang, og jeg utleverer jo ingen andre med mindre jeg får tillatelse til det. De andre her vet at jeg blogger, og Monicka f.eks har gitt meg tillatelse til å legge ut bilder av henne. Dette var noe hun hadde bestemt seg for før jeg i det hele tatt snakket med henne om det. Jeg spør dem også om de vil bli tatt bilder av, og at jeg ikke ønsker å legge ut bilder av dem hverken her eller på facebook med mindre de selv ønsker det. Bloggen min er ikke ment å være en plass hvor jeg skal henge ut noen andre, eller legge ut ting og bilder av dem. Dette er min blogg, og jeg ønsker kun å dele mine erfaringer og opplevelser. Men ja, nå får morgendagen vise hva som vil skje framover. Jeg vil kjempe med nebb og klør for å få lov til å fortsette. Høhø.

Nå har vi resten av dagen fri her, sånn sett bort i fra kveldsmaten, og senkveldsen for min del da så klart. Jeg har bedt om å få litt ekstra oppfølging etter middagene om jeg skulle føle behov for det. Det har gått bra i dag, så jeg valgte å ha litt tid for meg selv her, jeg trenger litt alenetid innimellom også, for dagene er tettpaket av program. I dag har det gått i ett med timer og gjøremål. Frokost, møte med idrettsgruppa hvor jeg er representant for spisavdelingen, fysisk aktivitet, lunsj, time med behandler, veiing, gruppemøte, lege, og middag. Phew. Nå er det en time til kveldsmat, så jeg vurderer på å komme meg ut i sola med kameraet mitt. Få litt luft mellom ørene. Føler det fort kan bli litt mye innetid, og med luften her så føler jeg at jeg tørker inn. Jeg må forresten også lese ferdig ei bok jeg fikk låne av en ansatt her. Jeg satt med litt collage her på søndagskvelden, og da hadde jeg funnet et bilde av en elg som jeg hadde limt på plakaten, og da måtte jeg jo fortelle om mitt forhold til elger, og jaggu kom hun ikke med ei bok om en elg på mandag, som jeg kunne låne, haha. Den er skrevet på nynorsk da, men jeg har kommet meg gjennom den snart, og den er utrolig koslig og morsom. En søt historie om en forvirret elg.

 

 

I forrige uke spiste vi faktisk elg til middag. Jeg hadde litt dårlig samvittighet, både overfor kroppen min og for den stakkars dævve elgen. Unnskyld elg.

Dag 6 på Modum: katastrofal

I dag hadde jeg ikke mye lyst å stå opp og begynne på dagen. Jeg ville bare ligge der trygt under dyna og la dagen gå sin gang uten meg. Jeg ville virkelig ikke delta på dagens program. Alt dette fordi det var den første veiingen vår i dag. Jeg hadde forberedt meg på at vekten har gått opp noen kilo, jeg både ser det, og føler det. Jeg hadde likevel ikke noe annet valg enn å komme meg opp av sengen, inn i klærne og mannet meg opp til frokosten. Jeg tok ikke sjansen på brød og knekkebrød, så jeg safet litt med kornblanding med biola. Jeg var ikke sulten, og jeg hadde ikke lyst på mat i det hele tatt. Jeg kom meg gjennom den, og det gikk egentlig helt greit, men oppi hodet var det bare et evig kaos uten sidestykke. Alle tankene kretset rundt veiingen, som av alle ting skulle skje etter lunsjen. Noe jeg ikke synes er greit i det hele tatt. Vi hadde møte rett etter timen, så jeg fikk ikke tid for meg selv, og tankene måtte konsentrere seg om det vi snakket om. Etter den timen hadde vi undervisning i ernæring, og en skulle jo tro at det kanskje var med på å roe tankene litt, at vekten som vi har gått opp de siste 5 dagene ikke var en fett, men mye vann og avfall. Likevel for blikket mitt ofte på klokken, og kjente det knytet seg i magen for nedtellingen mot tiden for veiingen.

Jeg gikk med en forferdelig uro i kroppen rett før det var min tur til å hoppe på vekten. Prøvde forberede meg mentalt på en akseptabel økning som jeg kunne godta. Jeg hadde forberedt meg mentalt på at jeg minimum hadde gått opp 4 kg. Jeg burde kanskje ikke ha sett på vekten, men blikket holdt seg fast på skiven jeg stod på. 6.5 kg opp. Jeg måtte ta et dypt pust og kjente det knøt seg i hele meg. Jeg ville kaste vekten i veggen og løpe min vei. Jeg spurte om jeg bare kunne gå, jeg klarte ikke være der. Jeg fikk gå, og jeg gikk opp på rommet, kledde på meg, tok med meg kameraet og var på vei ut, bort fra avdelingen, jeg måtte ut og puste før jeg skulle kveles. Alt jeg ønsket var å avbryte hele oppholdet og reise hjem. Jeg maktet ikke mer, jeg ville bare gi opp. Men jeg rakk ikke komme meg ut, for hun somhadde veiingen med oss kom og ville ha en samtale med meg, hun er min miljøterapeut her. Så vi fant et rom og fikk pratet en del der. Hun prøvde berolige meg litt med at dette er helt normalt i starten av oppholdet, men hodet mitt hadde kræsjet og jeg klarte ikke godta tallet som slo meg ut. Jeg følte meg bare helt forjævlig. Feit, ekkel, full og tom på en og samme tid. Jeg ville bare grine meg ihjæl, løpe langt inni skogen og skrike til lungene mine kollapset. Men mandager er i tillegg til veiing, en treningsfri dag. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men jeg rakk å gå meg en liten tur på baksiden av bygget her og fikk knipset noen bilder mens tankene raste avgårde. Jeg takler denne vekteoppgangen, reell eller ei, jævlig dårlig. Det hjalp heller ikke at det var middag like etter. Jeg ønsker nå også bare å få tak i enda større klær for å klare å holde ut kroppen min…

Jeg var sint da det var tid for middag, jeg bare røsket med meg fatet, fylte opp tilbehoret og gikk og satte meg. Jeg prøvde å ikke tenke, men det funker veldig dårlig når jeg sitter der med en stor tallerken med mat foran meg. Ikke hjalp det at det var ostesnitzel, og stekte potetbåter til middag heller. Ikke må vi bare spise middagen, men også en jævla yoghurt til dessert. Hver eneste fuckings dag. Jeg er så mett når jeg går fra middagen hver eneste dag, at alt bare føles helt forferdelig og uoverkommelig. Jeg slet med å få i meg maten, selv om jeg klarte det innen tiden, så var jeg atter en gang sistemann til å få den i meg. Jeg er utrolig stresset under måltidene her. Tallet på vekten stresset meg selvsagt enda mer. Jeg ønsket bare å aldri spise igjen. Rett etter middagene har vi gruppemøter hvor vi prater om følelser rundt måltidene, før, under og etter. I dag var det bare sinne, frustrasjon, håpløshet og fortvilelse for min del. Jeg ønsker så jævlig å kvitte meg med maten og gi opp, samtidig som jeg prøver alt jeg kan for å unngå det. Jeg er vanvittig urolig og nedfor nå. Jeg tror kanskje jeg skal gå å sette meg litt inne på vaktrommet med noen ansatte. Dagen i går var like jævlig som dagen i går. Etter middagen i går fikk jeg en voldsom reaksjon. Jeg var sinnsykt urolig inni meg, jeg fikk ikke ro på meg i det hele tatt. Jeg gikk fram og tilbake i korridorene, ned i kjelleren, og opp igjen. Lånte en bok på biblioteket, leste en halv side, men fikk ikke med meg hva jeg leste. Ordnet meg en kopp kaffe, drakk to super, helte den ut. Gikk fram og tilbake. Jeg laget meg en ny kopp med kaffe, travet hit og dit. Satte meg litt, reiste meg og gikk videre. Jeg skalv og alt var bare et totalt rådeløst kaos. Jeg fikk etterhvert snakket med ei fra personalet. Jeg grein og klarte ikke holde kroppen rolig. Det var min første knekk her. Kveldsmaten gikk dårlig. Det tok meg sikkert 5 minutter før jeg i det hele tatt klarte å begynne å spise. Jeg satt bare å kikket på maten. Jeg snappet mot ei av de andre jentene da hun stod og klappet meg på kinnet, jeg maktet det bare ikke der og da. «Ikke rør meg!» Jeg beklaget det etterpå og sa at det ikke var meningen og snappe til henne, men hun forstod heldigvis. Jeg var også veldig urolig under måltidet, satt og ristet på beina hele tiden, og grein og snufset. Jeg ønsket å kaste maten i veggen og gå derifra.

De to siste dagene har vært et rent helvete, og jeg tror jeg klikker mentalt. Jeg må ta noen dype åndedrag innimellom for å prøve å holde meg i balanse. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å holde ut uroen som truer med å ta knekken på meg. Jeg klarer ikke holde fokuset på at jeg faktisk har klart målet mitt, og at  for hver eneste dag jeg kommer meg gjennom er en ny rekord. Jeg har heldigvis mulighet til å ta kontakt med personal her, og jeg har samtale med miljøterapeuten min og behandleren min i morgen, og time med behandleren min på onsdag. Jeg tror jeg trenger å ha noen å prate med spesielt etter middagene de neste dagene. Jeg er ellers redd jeg kan sprekke, og kaste opp. Jeg kjenner at jeg må avslutte her nå, og komme meg på vaktrommet.

 

Dag 5 på Modum

Frokosten er inntatt, og det er pokker meg ikke lenge til det er lunsj. Jeg synes klokka går litt vel fort mellom slagene her, så det føles ut som jeg spiser hele tiden. Det er sikkert normalt for folk å spise med 3-4 timers mellomrom, men for oss som ikke har et normalt forhold til mat, så blir dette her litt vel tett. Vi rekker liksom ikke bli sulten før neste måltid. Ikke rart jeg går med magen i helspenn dagen lang. Omfanget på maten har videt seg ut betraktelig på disse få dagene her. I morges, før frokost, så var magen endelig avslappet, og magen er blitt større enn den var ved start på dette oppholdet. Jeg har en kostliste på 2300 kalorier, og målet med listen er selvsagt at jeg skal opp i vekt fordi jeg var undervektig i forhold til den BMI grensen de tar som utgangspunkt her på Modum (BMI 20). Jeg har dessverre lett for å legge på meg, så vekten kommer til å fyke i været som en rakett på speed, da kan dere tenke dere hvor fort den går opp. I morgen skal vi hoppe på vekten igjen, og jeg ser for meg en katastrofisk dag for de fleste her. Panikken har satt seg hos meg, og jeg har et stort ønske om å drite dagen lang .(Neida, jeg har ikke til hensikt å legge to fingre mellom her, skal dere lese bloggen, så får dere holde ut dritpraten også. Det blir nok mindre av det etterhvert. Kanskje. Skjønt jeg driter jo i om dere vil høre det elle ei, her får dere servert fakta på gullfat, you know me) Få tømme magen mest mulig. Det verste er at veiingene kommer først etter lunsj, etter to av dagens fire måltider. (Jeg har et femte måltid også da, men det siste er flytende føde. Den vil bli tatt vekk igjen om noen uker, så sant vekten fortsetter å bare gå opp.)

Rommene i seg selv her er ganske så triste, så vi har vært litt kreative de to siste dagene her. På fredag fikk vi en oppgave som vi skulle lage i løpet av helgen, et collage hvor temaet var «målsetting av oppholdet på Modum» Jeg og ei til satt i noen timer i går og klippet og limte. Disse bildene skal såvidt jeg vet, henge på grupperommet vårt. Jeg har ikke tatt bilde av det, men jeg laget et lignende for å henge på rommet mitt. Må jo få inn noe som liver opp litt.

To av oss har laget, og fortsetter å lage, bilder som vi har gitt hverandre/skal gi hverandre. Spesielt «my partner in crime» og jeg har mekket en del bilder allerede. I hadde hun laget en til meg.

Kan ikke annet enn å digge den dama,hun har jo tross alt samme humor som meg. Hun er også alltid blid og ler mye. Kul humor hun også så klart. I går kveld tror jeg vi hadde drukket litt mye kaffe, for da fikk vi det for oss at vi skulle feste litt plastfolie over dasskåla til Monicka, selvsagt i håp om at hun ikke skulle merke det før hun lot vannet sile…Dessverre oppdaga hun det. Vi har en frøken her som,mm…la oss kalle henne «ut på røvertokt». Det startet med at hun hadde «funnet noe» på et par rom her (på barne- og ungdoms rommene) som hun tok med seg på rommet sitt, hun «lånte det» som hun så fint sa. Så det har blitt en inter greie det der at om det er noe vi ser på huset, så bør vi spørre henne om hun kan knabbe det for oss. Så det hender vi snoker litt rundt om rapper ting for å pynte opp litt på rommene våre. Det er jo uansett innenfor Modums område tenker vi da, så da er det greit liksom. Jeg har ennå ikke funnet noe jeg kunne tenkt meg at hun knabbe for meg da, men finner helt sikkert noe etterhvert. «My partner in crime» derimot rappa med seg ikke bare en heftig bukett med blomster da vi gikk tur ute i går, men også en liten plante hun fant. Vi har fått beskjed om at vi kan plukke blomster vi finner ved gartneren da, for det skal uansett kastet fordi frosten melder vel sin ankomst etterhvert, men om det også gjelder plantene vet jeg ikke…Hun er hvertfall ikke beskjeden av seg, så hun ranet jo nesten alt av Modums blomster – og planteliv i går…

Jeg derimot, er mer beskjeden av meg…

Det er forskjell på folk….

Fredagen satte vi opp en målsetting for helgen, og i går klarte jeg min. Min målsetting var å klare å slå rekorden på 4 oppkastfrie dager, som er det lengste jeg har klart siden i fjor sommer. Jeg klarer ikke helt å kjenne på mestringsfølelsen, fordi jeg sliter veldig med å godta at jeg har spist og beholdt så mye mat, og vektøkningen jeg ser at jeg har hatt. Jeg slet vanvittig med alle måltidene i går, og var urolig, trist, sint, fortvilt og ja, you name it, og kjente veldig på trangen til å kaste opp. Jeg holdt meg opptatt, med tid for meg selv på pc’n etter frokosten, og sammen med jentene etter alle de andre måltidene, så jeg kom meg meg gjennom det. Men det var ikke en god dag for meg i går når det kommer til maten. Heldigvis var dagen sånn ellers veldig bra. Vi gikk som sagt tur, hadde en fotoshoot med Monicka, laget collage, kødda litt, og kikka litt på tv. Til middag hadde vi to alternativer, hvor det ene var risengrynsgrøt, og til kveldsmaten hadde vi også litt flere påleggsalternativer, bl.a. reker, så jeg fikk også lørdagsfeeling. Fint å merke forskjell på hverdag og helg når jeg er innlagt, for det blir jo ikke akkurat på samme måte som når man er i jobb, normal jobb i en frisk hverdag. Vi jobber 24/7 her da, men ikke på samme måte som normalt. Vi har så langt fått med oss de typiske fredag – og lørdagsprogrammene på tv også, så stemningen blir litt annerledes i forhold til hverdagene.

I morgen starter vi med vår første fulle uke, med masse på programmet. Foruten måltidene, og gruppemøtene etter de to siste måltidene, så blir det utover uka samtale med individualbehandlere, ernæringsfysiolog, mulighet for legetime etter behov, undervisningssamtaler, fysisk aktivitet to ganger i uka, og planlegginger. På tirsdag har jeg også mitt første møte med idrettsrådet jeg er avd. representant for. Hver mandag er det veiing, skrekkens dag for alle. Selvsagt har de satt mandagene til en treningsfri dag. Mandager og torsdager er treningsfrie. Det blir en spennende og skremmende uke. Gruegleder meg. Mildt sagt. Egentlig er jeg bare skrekkslagen, men jeg må jo prøve å virke litt positiv også her da, for å gi dere et bra inntrykk mener jeg. Sliter fortsatt med søvnen, til tross for at jeg har lange og slitsomme dager, og det gjør det jo enda litt verre. Tar medisinene mine, men jeg er like langt (so far) som før jeg kom hit. Håper det bedrer seg, ellers vil jeg bli totalt utslitt av å være her. Litt av meningen med oppholdet er jo også å tillate seg selv å kunne senke skuldrene og slappe av.

Jeg vil også nevne at frøken Monicka er musiker, noe jeg digger. Hun spiller både gitar og piano, så etterhvert, når jeg får summet meg litt, skal jeg legge ut litt flere bilder av henne, og også musikkvideo av hvertfall en nydelig sang hun har skrevet selv som ligger ute på youtube. Hun har en veldig fin stemme, og skriver og synger akkurat den type musikk hvertfall jeg liker best. Litt melankolsk og gjenkjennelige tekster. En gang sang hun med Sivert Høyem, you know, vokalisten i Madrugada.

Kule, tøffe, flinke jenta mi.

Nå er det strax mat her, rent så jeg dævver av sult her jeg sitter. Næt.

2 dager igjen!

Jeg føler meg tom, nervøs, redd, skremt, tankefull og helt fylt på en gang. Apatisk, kobler ut tankene, samtidig som de strømmer på verre enn verst. Katatstrofetanker, en stort ønske om å snu ryggen til og løpe alt jeg makter vekk i fra alt og alle. Hvordan vil dette her gå? Vil jeg komme ut derifra med 15 kilo ekstra på kroppen? Hvordan skal jeg makte å forholde meg til maten jeg innta? Tanken på at kroppen skal innta og fordøye all maten på en normal måte skremmer vannet av meg. Vil jeg gå på veggen med full makt, vil jeg klare å forholde meg til tankene og følelsene på en fornuftig måte? Vil jeg klare å formidle hvordan det føles, eller hvilke tanker som gjør seg gjeldende, eller vil jeg fortsette å skyve dem vekk, og holde det inni meg, eller bruke den metoden jeg alltid har brukt, å kaste opp maten? Vil jeg klare å tillate meg selv å knekke sammen, grine mine fortvilte tårer, eller vil jeg forbanne dem, og føle bitterhet over at de i det hele tatt våger å strømme nedover kinnene mine? Kan jeg tillate meg selv å skrike og hyle, til å slå med dørene, om det er nettopp det jeg føler for å gjøre? Kan jeg uttrykke meg på den måten som jeg føler for å gjøre akkurat der og da, eller må jeg også der holde igjen på et raseri som garantert vil finne sted i meg? Må jeg tenke på de andre der, at jeg bør holde igjen, for min egen del, for ikke å gi inntrykk av at jeg enda mer gal i hodet enn jeg allerede er, at jeg ikke kan vise meg sånn som faller seg naturlig for meg? Er det feil å heve stemmen, er det feil å alltid holde igjen på følelsene, fordi det ikke sømmer seg å oppføre seg slik eller sånn, når det eneste jeg ønsker er å skrike ut en langt og høyt skrik med all makt jeg orker og klarer? Ronja Røverdatter skrek sitt «vårskrik», kan jeg på samme måte gå i skogen og skrike mitt skrik?

Hvor mye kommer spiseforstyrrelsen til å kjøre løpet ut med sine triks og sleipe triks? Vil jeg bli konfrontert med ord som «dette er det spiseforstyrrelsen som sier»? Hvor mange «feil» har jeg lov å gjøre? Jeg vet at det er lov å feil, fordi man blir ikke frisk over natten, og alt som går framover er viktige framskritt.Fokuset er på å jobbe med å bli bedre, men hvor mange feil er «tillat», når man gjør sitt fordømt beste? Jeg ønsker jo å klare å mestre noe mens jeg er der, men spiseforstyrrelsen bare ønsker å lyve og å bedra. Er det jeg eller spiseforstyrrelsen som sitter med makten når jeg vet akkurat dette, for spiseforstyrrelsen er jo en stor integrert del av meg, og jeg aner nesten ikke hva som er hva.  Jeg klarer selvsagt å skille på mye, men absolutt ikke alt. Og det kan være at jeg underveis i behandlingen vil oppdage at mange av mine tanker som jeg her og nå mener i virkeligheten er fornuftig, men som likevel viser seg å være den spiseforstyrrede ufornuften. Jeg tror jo på mye av det spiseforstyrrelsen «sier og mener», jeg tror på de tankene, og jeg lever etter dem. Jeg er slave av de tankene. Jeg er redd jeg aldri vil bli frisk, og det er en tanke som både gjøre meg trist, og lettet. Trist fordi jeg ønsker å kunne få et normalt forhold til maten, kroppen og vekten min, at jeg skal slippe å la det styre hverdagen min. Lettet fordi jeg vet at jeg kan fortsette å bruke «triksene» mine om det skulle bli for vanskelige dager, som vil komme. Vanskelige dager kommer alltid. Dette er tanker her og nå, og jeg vet såpass at det er spiseforstyrrede tanker, at jeg vil klare å tenke annerledes i løpet av oppholde, at jeg klarer å en endring i tankegangen. Men det er akkurat her og nå som gjelder for meg, og alle tankene som går gjennom hodet. Jeg vet jeg vil få svar på det meste jeg lurer på, og gruer for, men alt stresser meg.

Hvordan vil rommene være? Vil jeg få utsikt mot framsiden eller baksiden? Hvordan vil måltidene være, vil alle faktisk klare å spise opp hele måltidet, sånn det faktisk står at vi ? Hva skjer om en ikke greier det, kan vi andre forlate bordet da? Får vi nutridrikk om vi virkelig ikke klarer å fullføre måltidet? Vil jeg klare å være ærlig hele veien? Jeg må jo det for å komme noen vei, samtidig er det en stor del i meg som ønsker å lure, lyve og ødelegge. Men jeg vil jo bare ødelegge for meg selv, og jeg er jo der på frivillig basis. Vil depresjonen slå til for fullt? Må nye medisiner eventulet diskuteres? Legen jeg var hos der i sommer sa at de må ha oversikt over medisinene jeg går på nå, i tilfelle jeg må få tilleggsmedisiner i løpet av oppholdet. Antidepressiva f.eks. Men jeg ønsker virkelig ikke å begynne på antidepressiva igjen, Begge de to typene jeg har gått på tidligere har gjort meg verre, jeg vil ikke tilbake dit igjen. Hvor mye vil jeg gå opp i vekt? Vil jeg gå opp hver uke, eller vil den stabiliesere seg sånn noenlunde? Jeg legger lett på meg, så jeg ser hvertfall ingen fare for at jeg noen uker vil gå ned, det vil overraske meg. Men jeg liker jo overraskelser. Hvordan blir aktivitetene lagt opp? Hvilken behandler får jeg? Vil vi komme overens og få en god kjemi? Hvor mye tid får jeg til å kommunisere med omverdenen via nett, stenger de nettverket til visse tider? Får jeg i det hele tatt lov til å blogge? Vil det bli en fin høst, sånn at jeg kan vasse i løvet og ta masse fine bilder? Vil jeg få se elg, andre har sett elg i skogen der. Vil jeg få sove, blir jeg så sliten av alle inntrykkene og alt som skal skje at jeg faller i søvn så snart jeg legger hodet på puta, eller vil det være enda flere tanker som holder meg våken natten i gjennom?

Har jeg husket å pakke alt, er det mer jeg burde pakke, trenger å pakke? Mer jeg burde gjøre før jeg låser døra bak meg?  Plantene er avlevert, jeg må huske søpla, skru ned varmovner, lukke vinduer, kaste den boksen med makrell i tomat som en åpnet. Vil noen av de andre jentene jeg var på vurderingsopphold sammen med også legges inn nå? Vil jeg få plass til bagasjen min på toget?  Vil vi ha god nok tid når vi reiser fra Ski på onsdagsmorgenen? Får jeg vindusplass, eller midtgangsplass på toget? Jeg håper på vindusplass. Vil det være fullt på toget, det er jo høstferie. Reiser det mange på tirsdager? Får jeg sove natt til onsdag? Ja, jeg får sove, pokker heller, jeg har jo stilnoct! Får vi juleferie den 22. eller 23. desember? Når på dagen? Jeg må jo ordne meg ed hjemreisebillett snarest, om jeg i det hele tatt skal få meg en billett. Vil jeg rekke hjem innen natten om jeg tar tog? Jeg bør vel heller ta fly, for å være på den sikre siden. Hvor lang juleferie får vi? Skal vi feire nyttårsaften på Modum? Hurra? Rekker klærne som surrer og går i vaskemaskina nå å bli tørr til i morgen? Jeg må ikke glemme å kjøpe snus for de neste 14 dagene, for jeg får ikke utgang før etter 2 uker. Calm down!! Jeg blir gærn, jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg stresser sånn med alt dette her, for jeg får jo svar på alt etterhvert. Men det er tanker som strømmer på nå, alt på en gang, i et kaos uten like. Og jeg føler meg tom og maktesløs, orker ingenting, vil ingenting.

Jeg sitter med bulimien tett ved min side akkurat nå, en av de siste, om ikke den aller siste planlagte rundene på lenge. Med det jeg hadde lyst på når jeg handlet. Det var ikke mye, for jeg er så lei for tiden, orker ikke, vil ikke, makter ikke, gidder ikke. Jeg skal henge opp klær, begrave meg i ei bok, spise og spy. Ta en pause, før jeg entrer internettverdenen igjen om noen timer, nå trenger jeg bare å stupe noen timer inn i en annen verden.

Dommedag er satt

Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble,vil du ramle? Utenfor?

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli,jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

Jeg har fått innkallelse til den 5.oktober. Litt over 1 mnd igjen. 1 fordømt måned! Jeg har tusen ting jeg må ordne. Praktiske ting, og jeg må til legen for å få ordnet med sykemelding, ta blodprøver og tester. Jeg må planlegge hvordan ting sånn generelt skal bli framover, jeg må sette meg ned å skrive lister. Jeg må ta telefoner, ordne med møter. Jeg må lese, jeg må trene, jeg må nyte den siste måneden hjemme hos meg selv. Tiden jeg har alene. Spiseforstyrrelsen vil gjøre alt den kan før den skal ut i kamp. Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.

Jeg gruer meg noe så inn i helvete. Og midt opp i det hele her, så kommer jula. Min elskede jul. Den fineste og vanskeligste tiden på hele året. Jeg skal ikke gå i julegatene, jeg skal ikke kjenne på julestemningen på samme måte som årene forut. Jeg skal ikke bare glede meg, og kose meg som jeg alltid gjør når det lir mot jul. Jeg skal ikke pynte hjemme, henge opp adventsstjerna mi, tenne lys, lage meg varm sjokolade og kose meg under pleddet. Jeg skal sitte der på Modum sammen med mange andre som også sliter med maten, som vil føle det like vanskelig og smertefullt som meg. Vi skal alle sitte der og kjenne på de blandede følelsene for julen som står for døren. Alt vil bli annerledes fram mot jula i år. Det vil bli juleferie fra 22. eller 23. desember, men jeg vet ikke hvor lenge den vil vare.

Noe av det aller siste jeg skal gjøre på Modum, er å feire bursdagen min. Den 6.januar. Hurra. Nå vil sikkert noen si at dette må være den beste bursdagsgaven ever. Mulig. Det kan jeg ikke si meg enig i før den tid kommer. Nå er jeg bare livredd og gruer meg.

Du vet de dagene?

Du vet de dagene når du i det du åpner øynene føler at dette er en dag du ikke makter å komme deg gjennom,fordi du kjenner at depresjonen fra dagen før fortsatt sitter hardt i kroppen? Når du er så støl (av løpeturen,treningsøkten du tvang deg gjennom,eller hva enn du bedrev gårsdagen med) at det føles som tortur bare å vri seg litt rundt? Når du slår på lyset og ser hva klokken faktisk er,og til tross for hva den nå enn måtte være,så vil du ikke la det synke inn. Når du innser at klokken kanskje allikevel er det du nettopp så at den var,og du reiser deg opp og prøver å orientere deg,før du trekker gardene fra for å se om sola skinner fra skyfri himmel,men oppdager at det plaskregner fra blytunge,truende mørkegrå (nesten svarte) skyer,og du kan ikke unngå å sukke høyt,og du nesten skvetter av dine egne lyder (når du nesten høres ut som en okse i brunst) Når du planter beina i gulvet og du nesten får stallsjokk fordi det er så kaldt at du tror du skal fryse fast. Når du vurderer hardt på om du bare skal svinge beina tilbake oppi senga,der dem kom fra,og prøve å overbevise hjernen til å tro at klokka ikke er så mye likevel,og pelle deg tilbake til den drømmen du hadde (eller kanskje tilbake til en ny om du hadde et mareritt,eller oppholdt deg med mennesker,eller en situasjon du virkelig ikke gadd bruke tiden din på) Når du beiner avgårde mot badet og setter beina i badegulvet (takk for varmekabler) og håper at du skal få i deg varmer snarere enn snarest,sånn at du klarer å få løst opp de nesten forfryste skrotten din. Når du setter ræva ned på dasskåla sånn at du nesten fryser fast igjen fordi den er så,ja,kald. Når du endelig får tømt blæra som var så full at du trodde den skulle eksplodere før du faktisk nådde fram til dassen,og oppdager,i den den tømmer seg,at det du trodde skulle være en foss i likhet med Niagara,faktisk ligner mer på den fine lille bekken borti skogholtet. Når du endelig får tørket deg (eventuelt ristet løs siste dråpe),og skrur på springet (de dagene du ikke makter å hoppe i dusjen,fordi det virker som et sabla ork) og det tar en ren evighet før det kommer varmt vann. Når du,i det du kaster øynene opp og ser deg selv i trynet,nesten får stallsjokk,fordi det trøtte forvridde og forvirra blikka nesten skremmer vannet av deg. Når håret står til alle kanter,og du ikke har troen på at du skal få det til å se ut som en tilnærmet lik frisyre som du vanligvis har på gode dager. Når du vet at dette blir en bad hair day. Når du endelig får lagt det såpass tilrette at du det ser noenlunde ok ut. Når du endelig,etter mye om og men kommer deg inn i klærne (de har jo selvsagt kommet ut av proposisjoner fordi du vrengte dem av kvelden i forveien),som du også brukte i går,fordi du ikke makter å finne fram nye rene klær,du dusjet jo tross alt ikke,og den tåler jo et par flekker til. De stinker jo ikke ille likevel. Når du har fått malt på deg litt mascara (eller ikke,om du er mann mener jeg,hvis du da ikke er av den typen som faktisk bruker litt sminke) og ser tilnærmet lik levelig ut. Hvertfall såpass at om noen så deg,så ville de ikke bli skremt til døde fordi du så ut som noe har blitt skvisa gjennom kjøttkverna.

Når du etter en god (eller dårlig) stund har kommet deg ut badet,og kanskje lager deg litt kaffe (eller te?),eller rett og slett bare slenger deg oppi stolen (eller sofaen) for å våkne litt,men det er hakket før øyelokkene sklir igjen fordi du ikke ser land. Når du,etter å ha ommet deg litt til hektene,kommer på at du ikke har en dritt på dagsplanen. Når du endelig innser at det ikke var noen grunn til å stå opp i det hele tatt,og kunne tilbringt hele dagen,og neste natt i senga. (Men så klarer du å tenke at du må opp for å få litt ut av dagen,til tross for null planer,bare for å ikke bli forvirra av å ikke vite hvilken dag i uka det faktisk er når du sover 2 øgn i strekk) Når du blir sittende å vri hjernen for å knekke ut en plan,finne på noe å bruke dagen på. Når du sitter der du sitter ( i stolen,eller sofaen. Kanskje du til og med havna på gulvet i det du holdt på å duppe av noen minutter tidligere) og glaner rundt i rommet i håp om å oppdage noe du kan gjøre,kanskje et prosjekt du såvidt har begynt på som trengs å bli gjort ferdig,kanskje oppdage dvd samlinga og du vurderer på om du skal sette på en film,eller oppdage bokhylla og hjerne kobler såpass at den kanskje påminner deg at du faktisk holder på å lese en bok,og at du kan fortsette å lese i den (om du da ikke er av typen som liker å lese,og dermed ikke eier en eneste bok) Eller kanskje du tenker på om du skal ringe noen for å høre om de vil finne på noe,gå på kafe,kino,gå en tur,ha besøk. Et eller annet? Når blikket ditt sveiper forbi vinduet og du kommer på at det faktisk høljer ned der ute,og det attpåtil blåser ganske så bra,og at om du skulle finne det forgodt å labbe utenfor døra,så ville du ha blåst veggimellom,og sett ut som en dyvåt katt før du hadde gått 5 meter. Du dropper det.

Når du kjenner at magen rumler og varsler at sulten har kommet på en snarvisitt,men du ikke er såpass oppegående ennå (kanskje fordi du ikke drikker hverken kaffe eller te og kroppen dermed ikke ha fått litt koffein) og du bare makter ikke tanken på å løfte en finger for å løse problemet. Når du håper at sulten skal gå hjem igjen. Snarest. Når du blir sittende å kope og det er hakket før sikkelet truer med å velte seg over munnvikene for deretter å renne nedover haka på deg og legger seg ned for å stivne der. Når du oppdager at sulten såvisst ikke hadde planer om å hverken tenke på hjemveien eller å gå med det første,og bare det å tenke tanken på å reise seg (fra hvor enn du fortsatt sitter) for å gå den lange (eller korte) turen inn mot kjøkkenet,for å lage til et måltid du ikke ser deg mål på komme deg gjennom. Når du føler at det vil bli tilnærmet lik opreasjon dagsverk å måtte tygge seg gjennom frokosten (eller kanskje det allerede er så langt på dag at måltiden egentlig er det som for mange mennesker er lunsj.) Når du tenker at du vil spare kjevemusklene for den oppgave den er å tygge i seg brødskivene,som forøvrig ikke smaker så godt,fordi brødet ble kjøpt i går,og dermed ikke er ferskt lengre. Når du sitter der (kanskje fortsatt på gulvet,men du har klart å karre deg opp i stolen,eller sofaen) og bare det å vrikke på tærne føles like slitsomt ut som de dagene du du er på jobb i 7.5 time. Når du kjenner at det kribler i hele kroppen,fordi noe som kjennes ut som en hel maurtue har tatt bolig i kroppen din (de fleste av dem har plassert seg i beina.) Når du i ditt stille sinn tenker at du burde strengt tatt kommet deg i treningsklærne (i dag også) og kommet deg ut (på en joggetur i det minste) for å riste de helvetes plagsomme maurene til døde. Når du likevel blir sittende og kope,og den eneste bevegelsen du makter til en viss grad er å surkle inn siklet tilbake i kjeften igjen. Når du kanskje sitter der med pc’n i fanget (fordi du ikke gidder sitte å lene deg over den om den står på bordet foran deg) og det kjennes ut som at den skal svi noen brannsår på lårene dine,fordi den er så himla varm. Når du fortsatt kjenner på sulten,men overser den og hinter om at det kanskje er på tide å flekke ræva ut døra nå. Når du innser at den eneste du kommer til å bruke dagen på er å sitte å sikle foran pc’n,og surfe resten av dagen,selv om du har vært innom alle nettsidene du vanligvis bruker altfor mye tid på hver eneste dag

Når du atter en gang tenker at du burde kommet deg ut for å løpe en tur,at du har godt av det,men du makter ikke tanken på at andre mennesker skal se deg,fordi du bare vet at de kommer til å se på dissende lårene dine som du mener ser ut som tømmerstokker,og den feite ræva di. Når du ikke makter å måtte løpe forbi mennesker som er ute og lufter bikkja,eller gjør andre ærender,hva det enn måtte være folk beveger seg utenfor døra for,eller at folk skal glane på deg fra bak gardinene. Når du aller helst heller ville tatt turen ut etter mørkets utbrudd,når både voldtekstgærninger og andre gjerningsgalninger også faktisk har funnet det for godt å legge hodet på puta. Når det faktisk bare blir med tanken,fordi det plaskregner jo fortsatt ute. Når du kjenner at du begynner å aner konturene av sittesår på skinka (om du kun sitter sidelengs og bare den ene får gjennom gå),eller skinkene,alt ettersom. Når noen kanskje tar seg bryet verdt å komme å chatte med deg msn fordi de har noe uendelig viktig de bare fortelle deg. Når den du chatter med irriterer vettet av deg,og du vurderer å klappe igjen pc’n,eller å gå å henge deg (men om det forsøker blir mislykket,så kan det jo tenkes at du havner på kokkoheimen,og du gidder bare ikke oppholde deg sammen med andre gærninger når du har nok med deg selv,og den du enn måtte chatte med)Eventuelt be den andre klappe igjen kjeften. Men så kommer du på at du faktisk ikke akkurat hører hva den andre sier,og du takker gud (eller hvem du bruker å takke) for det,fordi du hverken gidder å høre på noen,eller å bruke energi på å faktisk åpne kjeften for å gulpe opp noe svada. Kanskje vurder du bare å be den andre finne seg noen andre å klage og syte til,eventuelt fortelle det de enn bare måtte fortelle deg,men som du ikke kunne brydd deg mindre med.

Når du vurderer på om du bare skal bryte opp,gå å tømme blære igjen (i håp om at den kanskje har mer innhold denne gangen,den må jo det,siden du ikke har hatt ork til å reise deg i det hele tatt i løpet av dagen for å gå på dass),vrenge av deg klærne (på samme måte som kvelden før),børste tennene og labbe inn i seng igjen,og håpe på at Ole Lukkøye tar seg bryet verdt for å komme å kaste litt støv i øynene på deg sånn at du kommer deg tilbake i drømmeland der du trives aller best. Når du egentlig ikek gidder å tenke tanken på den prossesen ennå likevel,fordi du trenger jo ikke legge deg ennå,fordi du har jo ikke noe på dagsplanen i morgen heller. Faktisk. Når du innser at du kommer til å bli sittende akkurat der du har befunnet deg hele dagen i mange timer til.

Du vet sånne dager? Der absolutt alt virker som et ork? Dagen du egentlig ikke orker å kave deg gjennom fordi du er så sliten og lei? Du kjenner til de dagene? Vel,jeg hadde ikke en sånn dag,helt til jeg skrev dette innlegget for første gang. Før det hele forsvant ut i løse lufta og forsvant ut i intet,og gad knows hvor det ble av. Da ble jeg sånn som beskrevet over her. Lei og sliten. Men det er nå bare for resten av kvelden,jeg overlever sikkert timene fram til jeg skal legge meg igjen. Hvis jeg orker. Hvis jeg gidder. Hvis jeg makter. Vel og merke.

Oppkastfri dag.

Først av alt så vil jeg få takke dere kjære lesere for fine og oppmuntrende kommentarer. Jeg setter veldig stor pris på at dere har troen på meg,og forteller meg at det faktisk vil bli bedre med tid og stunder. Jeg vet jo at det vil bli det,men som jeg nevnte i går,så må jeg bare gjennom hele prosessen selv før jeg selv tør å tro,og føle på at det faktis blir det. Det betyr ikke at jeg går inn med en innstilling om at det aldri vil bli bedre,og at jeg derfor ikke vil gi alt,jeg må bare få føle det kroppen,få gå gjennom det,og ikke minst våge å stå i det for å komme meg dit hen at jeg faktisk opplever at det går bedre. Akkurat her og nå har jeg bare så vanskelig for å tro på at jeg vil komme meg fullt og helt ut av det,men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg kan jo håpe på at jeg tar feil,at jeg kan bli en av dem som klarer å bli 100% frisk. Det er en større prosent del som blir friske enn de somikke blir helt friske. Kanskje vil jeg ende opp med en mellomting,mest frisk,litt syk,og akkurat nå føles det helt greit,skjønt det kan jo hende akkurat det vil føles annerledes med tiden også. Den dagen jeg merker at det er blitt bedre,at det blir enklere med maten,og ikke minst at jeg lærer å beholde maten og til en viss grad klarer å akseptere kroppen og vektoppgangen. Jeg prøver hvertfall å holde håpet opp på at det vil skje. Tenk å kunne få tilbake et normalt forhold til kropp,mat og vekt,uten å måtte bekymre for alt dette. Føle på friheten ved å kunne spise det jeg måtte føle for uten frykt for vektoppgang,uten å kjenne på den dårlige samvittigheten for at jeg har spist for mye,uten å tenke at jeg må trene for å kompensere for de kaloriene jeg har spist. At jeg kan føle meg ok med livet,slippe depresjoner og humørsvingningene som kommer så ofte nå.

Jeg prøver å finne motivasjon på ulike områder nå som jeg finner det med maten vanskelig. Jeg leser og prøver å koble ut. Jeg bruker mye tid på å lese,fordi jeg liker det. Jeg går turer for å lufte hodet,gå vekk tunge tanker og uroen som herjer som en orkan i kroppen og i topplokket. I dag har jeg kommet meg ut på sykkeltur igjen,fordi jeg liker å sykle. Den har bare blitt stående utenfor uten at den har fått kommet seg så mye på veien. Jeg har ikke fått kommet meg ut for å tatt bilder på en stund,så om været ikke er så altfor ille i morgen,så vurdere jeg å komme meg oppi marka og knipse litt. Jeg har lyst å få ferdig et strikkeprosjekt,men på  grunn av muskelbetennelse som jeg tydeligvis har fått kronisk,så vet jeg ikke helt om jeg tør ta fatt på det igjen. Jeg tenker på å ta det med meg til Modum da,for der er det jo strikke aktivitet som er den store greia. Da jeg var på vurderingsoppholdet,så satt de som er innlagt der nå og strikka oppi sofaen hele gjengen. Man må jo oppholde seg med noe når man er der og er ferdig med dagens program. Jeg prøver å oppholde meg med noe,sånn at ikke bulimien skal få ta opp alle tankene,at den ikke tar opp hele plassen gjennom dagen. Ikke bare for å overse og ikke kjenne på følelsene,for de er der hele tiden til en viss grad,men også fordi jeg som sagt liker å holde på med disse tingene jeg liker. Jeg prøver å la ordene som dere skriver til meg få synke inn og la det bli motivasjon for meg,og jeg finner inspirerende ord andre plasser. Prøver å la det positive og gode få mer plass. Det er ikke alltid like enkelt,spesielt ikke når kvelden kommer,når jeg har lagt meg og meningen er at jeg skal få meg litt søvn. Jeg finner ikke helt roen. Jeg leser til øynene nesten ikke klarer å holde seg oppe,men når jeg slukker lyset og legger meg til rette,så holder tankene et svare leven og nekter hvertfall å roe seg ned og ta kvelden sammen med meg. Jeg må ta noe for å sove,men det tar lang tid før de virker,og jeg kan bli liggende i timevis før jeg slukner. Når jeg endelig har sovnet,så kan jeg sove noen timer,for så å våkne. Når jeg skal stå opp,så er jeg så trøtt at jeg ikke ser land,og må tvinge meg opp. Det er sjeldent at jeg føler meg opplagt. Det kommer seg når jeg først har vært våken en stund så klart,men jeg kunne tenkt meg å våkne opp og føle at kroppen har fått den hvilen den skal,og at jeg er opplagt og klar for dagen.

I dag har ikke suget etter å spise og kaste opp vært til stede. Jeg føler ikke for å ordne meg mat,jeg har ikke vært på butikken og brukt penger på bulimiske runder. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å henge over doskåla og vrenge ut av meg noe som helst. Jeg har mat i huset til å kjøre på,mamma handlet jo mat nok til å ha en del runder i går,men det er stort sett middager som jeg ikke orker å begynne å forberede. Akkurat nå sitter jeg å drikker varm sjokolade,til tross for at jeg holder på å forgå av varme her,men det forebygger hvertfall at suget kan komme utover kvelden. Jeg ønsker en oppkastfri dag,det har jeg ikke hatt nå siden vurderingsoppholdet på Modum,og jeg vet at kroppen trenger en dag uten juling. Jeg ønsker også å kjenne på den følelsen av å faktisk ha klart meg gjennom en dag med å være oppkastfri. Dette vil bli den fjerde oppkastfrie dagen på et år,jeg trenger virkelig å gi kroppen flere sånne dager. Det føles godt å faktisk ikke orke å ordne å tenke på å lage mat for å spise og kaste opp,det er lenge siden jeg har følt akkurat dette. Det er faktisk enda lengre siden enn et år siden jeg følte det sånn. Dagene på Modum følte jeg at jeg måtte klare det,for å kjenne på hvordan det faktisk vil bli når jeg blir innlagt,skjønt jeg klarte meg bare 1 av 3 dager også. Og den dagen jeg klarte det var den dagen jeg kom dit,og da skulle vi ikke møte opp før i ett tiden,og dermed ble det bare to måltider på oss den dagen. I fjor sommer klarte jeg nesten 4 dager,men sprakk på kvelden den fjerde dagen,ergo jeg klarte 3 dager. De dagene var jeg på å telle oppkastfrie dager sammen med andre,og det gikk på ren vilje og tvang,og jeg var nær ved å sprekke hver eneste dag. Kroppen var ikke vant med å beholde særlig,så da den faktisk fikk noe å fordøye,så sugde den til seg alt den fikk,og jeg gikk litt opp i vekt. Jeg taklet det rett og slett ikke,og jeg sprakk. Så nå føles det godt å faktisk ikke ha lyst,i tillegg til at jeg ikke orker,og jeg ikke kjenner på suget. Jeg er i en periode hvor depresjonen er gjeldende,og da kjenner jeg på oppgittheten,og det gjør at jeg rett og slett ikke orker og makter å stå på kjøkkenet og forberede mat mens jeg kjenner på frustrasjonen fordi jeg står der atter en gang når jeg egentlig ikke har energi til å gi kroppen enda en runde med hardkjør. Så i dag gir jeg kroppen en hviledag,jeg kan ikke love at morgendagen også blir sånn,men jeg kan jo håpe på det.


Edit: jeg må bare slenge med noe som jeg ble veldig veldig glad for akkurat nå. Seeee her! Takk kjære vakre venn ❤

Et tilbud jeg ikke kan si nei til.

Jeg sliter virkelig med motivasjonen for tiden. Om jeg først får et lite grep om den,så forsvinner den mellom fingrene på meg igjen ganske snart,akkurat som sand mellom fingrene. Det kan være små ting som gjør at det glipper,små ting som drar med rett tilbake til stedet der motivasjon ikke finnes. Det kan være noe så ubetydelig som at vekten har gått opp 100 gr,eller å se speilbildet som innbiller hjernen min at jeg ser større ut enn i går,eller at jeg rett og slett føler meg større,til tross for at det ikke er noe som tilsvarer at det er realistisk. Jeg hadde et grep om motivasjonen i går,i dag er den forsvunnet. Tallet på vekten,speilbildet,følelsen. Jeg føler meg dyster,litt tung til sinns. Jeg bladde akkurat gjennom vg.nett og kom over denne artikkelen : «fysisk aktivitet hjelper mot bekymringer og stress» Jeg vet jo det så inderlig godt at bare man kommer seg ut og gjør noe,holder kroppen i gang,og ikke minst gir den litt frisk luft,så hjelper det så mye. I artikkelen sier professor ved Norges idrettshøyskole, Gunnar Breivik  «Det er ikke tilfeldig at man i psykiatrien har fysisk aktivitet som en viktig ingrediens i behandling av mange psykiske lidelser. Å være i aktivitet betyr at man har noe å gjøre. Det kan forebygge at en blir sittende for mye å tenke og gruble. For mye tankespinn kan i seg selv medføre kroppslig passivitet og gå ut over psyken. Skulle man i denne situasjonen pådra seg en depresjon eller slite med angst, så er fysisk aktivitet viktig for å få det bedre og gjenvinne funksjon» Det er så sant som det er sagt. Selv om det ikke heler de tankene og følelsene man sitter med,så hjelper det hvertfall å redusere dem. Jeg sitter veldig ofte med en indre uro,og det hjelper hvertfall meg å få redusert denne uroen ved å trene litt,om det så gjelder bare det å gå en tur.

Jeg sitter å kjenner på den indre uroen akkurat nå,og det føles som jeg skal gå på veggen anytime. Jeg må ut,jeg må ha frisk luft,jeg må klarne tankene,lufte tanker og følelser. Jeg orker ikke sitte inne oppi stolen,under pleddet og sitte å hamre på tastaturet og fortsette å kjenne på dette her resten av dagen.Eller,det er jo klart at jeg egentlig orker det,at lysten på å gå ut også føles som et ork,som et tiltak,men om jeg ikke kommer meg opp og ut,så blir jeg gærn,og jeg er gærn nok som det er allerede. Det blir ikke akkurat bedre av å sitte her og se på de samme nyhetene om og om igjen om hendelsene fra Oslo og Utøya. Jeg bryr meg,jeg følger med og jeg engasjerer meg,men innimellom de slagene så må jeg også koble litt ut,gjøre noe annet,noe som er litt lystigere. Jeg har jo likevel fått med meg det siste som er oppdater på den fronten. Det har gått med mye tid til å sitte stille og få med seg nyheter den siste uka,da har fysisk aktivitet på en måte kommet litt i bakleksa. Det er forresten helt sykt å tenke på at det har gått en uke siden denne tragedien inntraff allerede. Og på en uke har det blitt mange triste og tunge beskjeder og oppdateringer,og det er klart at det det går inn på meg også,som på alle andre. Jeg skal nå klappe sammen pc’n og komme meg ut litt,og forhåpentligvis vil jeg føle meg en smule bedre når jeg kommer inn igjen.

Ellers så fikk jeg et tilbud jeg bare ikke kan si nei til i går. Jeg fikk hakeslepp når jeg mottok den første mailen fra en jeg ser veldig opp til. Jeg måtte lese den om og om igjen for å sjekke at jeg hadde fått med meg det jeg  leste første gangen. Jeg ble i ekstase,mildt sagt. Og jeg føler meg utrolig heldig,ydmyk og takknemlig for at jeg nå har fått denne sjansen til å være med på noe sånt. Det er noen flere av mine kjære flotte venner som også har fått dette tilbudet,og jeg må bare få si at vi er a luck bunch of girls doing a great job her. Jeg avventer noen flere praktiske opplysninger i denne saken,så jeg vil vente litt med å fortelle mer her på bloggen,selv om jeg ikke helt har klart å holde kjeft om det på et par andre nettsider…sånt er jo bare stas.com. Jeg kan vel røpe at det gjelder spiseforstyrrelser. To be continued…

Stay strong

you will make it through.

Mitt hjerte hamrer og hamrer

Det går ikke en eneste dag,en eneste liten time,uten at jeg kjenner på hjertebanken som truer med å slå ut av meg. Ikke en eneste dag,en eneste time uten at klumpen i magen vokser seg større og større og fyller opp hele meg. Uroen som brer seg i hele kroppen,og ikke gir meg fred. Tankene som strømmer på i lysets hastighet.Det er umulig å falle til ro,og det tar meg timevis før jeg endelig faller i søvn,men da er klokken allerede gått over i tidlig morgengry. Jeg prøver å slappe av,la kroppen finne hvile,tar dype pust for å prøve å roe ned hjerteslagene,uten videre hell. Det nytter ikke å prøve å roe ned,når pulsen er i hundre og kroppen ikke finnes avslappet. Jeg er i helspenn,fysisk og mentalt. Tankene stopper ikke å strømme på,de gir meg ikke fred,fordi jeg får ikke besvart dem,finne løsninger. Ikke engang klarer jeg å tenke tanken «alt kommer til å ordne seg,ta en dag av gangen» Å ta en dag av gangen virker akkurat nå som en stor og uoverkommerlig oppgave. Det er nå bare 5 dager til jeg er innkvartert på Modum,og programmet vil allerede ha vart i 5 1/2 time. De verste nervene vil kanskje ha roet seg en del,eller kanskje de vil være minst like ille,med tanke på at middagen ganske nylig har vært gjennomført. Spenningen og frykten vil være opp under taket,til å ta og føle på. Kjenner jeg meg selv rett,så vil jeg ha en tøff holdning utad,»dette her skal gå bra,det er snakk om 3 dager,du vil overleve,piece of cake«,men det vil bli 3 anspente og vanskelige døgn. En skal kanskje tro at det hjelper litt å vite at vi er flere i samme båt,men min egen nervøsitet vil likefullt være tilstede og gjøre denne oppgaven her vanskelig. Bulimien gjør opprør nå,hver eneste celle i hele kroppen skriker og hyler at de ikke vil være med på dette her,de vegrer seg,stålsetter seg for det som vil komme,for det de ikke vil utsettes for. Bulimien slår om seg med piskeslag og gjør sitt for å bli hørt,og til å bli adlydet. Hvorfor er det så vanskelig å slå tilbake? Til å ruste seg til kamp,å utkjempe en krig som på alle måter vil gagne meg selv? Til å stå opp for meg selv,til å kjempe for å få tilbake til det som rettmessig er mitt,mitt eget liv,mine egne bestemmelser og avgjørelser. Man vil være sin egen herre,dominere over sitt eget herredømme,være sin egen anarkist. Enhver vil bestemme over sitt eget liv,ingen liker å bli bundet og befalt. Hvorfor er det da så vanskelig å skulle kle seg i rustning og stille opp til kamp for å bryte lenkene som holde meg fast? Jeg har blitt befalt i mange år,jeg har adlydet i mange år,bør jeg ikke igjen tre inn i en oppbrytningsfase,gjøre opprør,sørge for at jeg blir lagt merke til,og være sikker på at mine ord kommer gjennom. At det ikke levner tvil om at jeg akter å gå i demonstrasjonstog,være rebelsk og sette fri den lille djevelske holdningen jeg kan ta fram når jeg gir faen.

Jeg har avtaler,ærender,og jeg har fritid,jeg kan bruke tiden på det jeg vil,det står fritt fram,og til tross for at det kjennes ut som tiden snegler seg avgårde,fordi jeg kjenner hvert hjerteslag,og jeg kjenner klumpen som ligger hardt i magen og det føles som hvert minutt virker som lange år. Til tross for dette,så flyr tiden avgårde. Døgnet har plutselig ikke nok timer,til tross for at døgnet har mer enn nok timer. Alt er fram og tilbake,alt er enten eller. Jeg står oppreist,samtidig som jeg ligger nede. Jeg er hit og dit,høyt og lavt. Alt dette på grunn av 3 små døgn. 3 døgn av 365 dager i året. Det er ingenting. Som 3 støvpartikler i en stor støvhaug,som 3 små snøfnugg i en i snøstorm. 3 dager i håp,i friskhetens tegn,mot 362 dager i sykdom. Det er ingenting,samtidig som det er alt. Det er skremmende og stort. Så altfor stort,og jeg blir så liten i alt dette store. Så forsvinnende liten. Men i dette store er det meningen at jeg skal vokse,bli større,ta mer plass. Det er meningen at jeg skal begynne å fylle dette store rommet med tanker,følelser,ord og bilder. Sorte tanker og følelser skal endres og gjøres om til noe lyst og fint. Smerte skal lindres,tilfredshet skal trå fram,depresjon skal sakte viskes bort,og glede skal forsiktig trå fram. Skam skal fjernes og stolthet skal palsseres.  Jeg skal lære å trå forsiktig,ikke trampe hardt og sint,jeg skal lære meg nye metoder for først å dempe,så ryddes bort,og nye metoder skal legges på plass. Jeg skal ommøbleres innvendig,bort med gammelt skrot,og nye ting skal settes fram.

Hvorfor er dette så skummelt? Hvorfor overmanner denne nervøsiteten og frykten meg? Fordi dette her er en ny vei for meg å gå. En vei jeg aldri før har satt mine bein på. En vei jeg bare har hørt om. Historier om alt det magiske som befinner seg på den veien,om skatter man kan finne,men også om de vanskelige oppgavene som må gjennomføres før man kan få tak i disse skattene. Jeg vil få utlevert et skattekart,jeg vil få hint og litt hjelp på veien,men oppgavene må jeg selv løse,hvis ikke blir ikke skattene mine. Jeg må rydde ut skrammel og skrot jeg har i min nåværende kiste,ut med det destruktive og skadelige,skure den fri for giften som har satt seg fast i årene i treverket,og gjøre den klar for oppussing,malt i gull,og innvendig foret med lilla silkestoff fylt med bomull. Den må gjøres klar til å fylles med skatter og diamanter og alt som glitrer og skimrer. Den skal forvandles fra en sjørøverkiste til en kiste verdig en dronning. Jeg skal gå fra å være en røver av livet,til å bli den øverste leder i hierarkiet. Finne fram lederegenskapene og styre med en mild hånd. Ingen piskeslag,ingen harde ord. Selvhatet skal trekkes ned i det dype havet av de store og nådesløse bølgene,og kanskje,sakte men sikkert,klarer jeg en dag å elske meg selv for den jeg er,å være god mot meg selv der jeg en gang var ond. Godta meg selv istedenfor å dømme meg selv nord og ned. Kanskje klarer jeg en dag å smile til eget speilbilde,der jeg før så på meg selv med forrakt og vemmelse. Kanskje en dag klarer jeg å godta at det er naturlig for en kvinne å ha former,og at det ikke er noen som heter «Den perfekte kropp»,fordi det perfekte ligger i øynene på den som ser.

Jeg reiser om 2 dager. Jeg har ennå ikke tatt fatt på å begynne å pakke hva jeg skal ta med,jeg orker ikke ta fatt på den oppgaven ennå. Ikke i dag. Kanskje i morgen,etter timen jeg skal ha med min behandler. Den siste timen på en god stund. Kanskje den aller siste,hvertfall en av de siste. Han skal ikke lengre være min behandler,han skal slutte med pasienter,og jeg vil dermed få en ny. Det er litt vemodig,fordi vi har en god tone,til tross for litt muntlig fighting innimellom. Men de fightene har vært nødvendige. Skal man komme noen vei,så må man kjempe litt,utfordres. Men han har vært min behandler i 2 1/2 år,jeg har delt mye med han,han kjenner meg. Det blir rart med ny behandler,men som min nåværende behandler sier,»Kanskje det er greit at en annen skal ta over,en som kan se med andre øyne enn det vi gjør» Jeg håper bare at kjemien vil bli like god med en ny behandler. Jeg går inn i det med åpne armer. På fredag ettermiddag setter jeg meg på flyet og setter nesen mot Oslo. Turen går deretter til Ski hvor jeg skal tilbringe helgen sammen med min kjære søster og hennes familie. En helg med kvalitetstid og enda mer nerver. Jeg kan nesten ikke se for meg at jeg kommer til å få så mange timer med søvn natt til mandag. Den store skumle dagen. Selv om det blir 3 lange,vanskelige og utfordrende dager,så vil jeg overleve,og onsdagen kan jeg dra ut derifra med senkede skuldre,og da er jeg klar for å reise til syden på torsdagen,sammen med nydelige «Marilyn«,det gleder jeg meg masse til.

Og i dag skal jeg ha en oppkastfri dag,fordi jeg vil bestemme.

Retningsendringer

Notat fra dabok,2009.

«Jeg føler meg så uendelig tom. Jeg føler at jeg står ved nok et veiskille. Hvor går jeg fra her? «Gjør det du alltid har gjort,og du vil alltid være den du er» Jeg trenger nye innspill,nye strategier. Jeg har tapt mange kamper,nettopp fordi mine mestringsstrategier ikke har fungert. «Når noe ikke virker,gjør noe annet» Det er enklere sagt enn gjort. Når man står der på en blindvei,må man ta andre handlingsvalg for å komme seg videre,framfor å snu og gå samme vei tilbake. Man setter seg fast i et tankespor,man gror fast der. Og mens tiden går,jo mer fastgrodd blir man. Det trengs nyttigere redskap for å løsne det hele. De redskapene er mine egne tanker og valg

«Man ser ikke skogen for bare trær»,man tråkker seg fast i et mønster,og man står og stamper i de samme sporene til enhver tid,og føler at man ikke kommer seg løs. Det kan føles trygt å oppholde seg i disse sporene,du har gått den veien så mange ganger,du kjenner hvert eneste skritt,fram og tilbake,fram og tilbake. Ensporet,ensidig,uten endringer. Ingen avkjørsel til høyre eller venstre,det eneste du kjenner til en det langstrekket du går og går i,og grøftekantene som du har ramlet i så uendelig mange ganger,gjørma du har kavet i,som du mange ganger har brukt lang tid på å komme deg opp av,fordi du har følt at det ikke er noen vits i å prøve engang,fordi det virker som en uoverkommelig oppgave,mens andre ganger har du satt inn ekstra krefter på å komme deg opp så fort som mulig. De gangen du har ligget der og følt på håpløsheten,har du kjent på den kalde massen som har truet med å drukne deg,dra deg under og latt mørket senke seg over deg. Gitt deg fred fra verdens kav og mas,plikter og oppgaver,tvang og angst. En verden i ensomhet,i frustrasjon over en håpløs tilværelse. Men det er her du har vært fanget i så mange år,det er hverdagen du kjenner og lever så smertelig i,dag ut,og dag inn. Du vet hva du har,du vet hva du får når du våkner opp igjen til en ny dag,om du i det hele tatt har fått deg noe søvn gjennom den tunge og vanskelige natten,og kun mørket og stillheten har vært dine følgesvenner. Netter uten stjerner på himmelen,netter i et total mørke. Netter fylt av tankekaos og uro,rastløshet og hjertesmerte. Ensomhet,og en lengsel etter noe du føler du aldri tror du kan få,å være elsket. «Når jeg ikke elsker meg selv,hvordan kan andre elske meg? Når jeg ikke føler meg god nok,hvordan kan andre fortelle meg at jeg er god nok som jeg er? Jeg er ikke god nok. Jeg er uten verdi» Dagene er fylt av tunge tanker,en sirkel av atferd,uten et snev av en aldri så liten glipe å prøve å komme seg ut av. Du gir til slutt opp å se etter en glipe,du godtar at du må gå i den sirkelen som består av de samme rutinene,det er uansett det du kjenner best,du føler deg trygg på den veien,fordi du har gått i den så mange ganger at du kjenner hver eneste detalj. Du kan den i blinde. Og i veggene sitter det demoner som følger hvert skritt du tar,demoner som bruker all sin tid på å fortelle deg hvor udugelig du er,hvor håpløs du er,og passer på at du ikke skal begynne å lete etter noen gliper i veggene som kan gi deg håpet om å komme deg ut i en lysere tilværelse. Du godtar,du tror på det som blir sagt,uansett hvor smertelig det er. Deres ord blir dine egne. Deres tanker blir dine. Dere blir ett. De er deg,og du er dem. Du klarer ikke sette skille etterhvert.

Dager fastlå i rutiner. Vandring mellom de så altfor velkjente hyllene i butikken,du vet hvor du finner hver eneste vare. Og selv om du er så ufattelig sliten og lei,og gråten sitter i halsen fordi du egentlig ikke orker,så vet du at suget og trangen,tankene og følelsene ikke gir deg fred,du har ikke noe valg,du må. Og du vil,fordi det er den eneste måten du vet at du kan en viss fred og ro av det som må til. En kurv eller en handlevogn fylt av det du enn måtte ha lyst på,matvarer du føler deg trygg på,penger som flyr avgårde,handleposer så tunge at du tror armene skal rives av deg når du går den lange veien hjem. Kjøleskap og kjøkkenskap som fylle opp,forberedelser av maten,om du ikke bare slenger alt på bordet og gjør det klar så snart du har kommet deg inn og får satt deg ned. Glass er unødvendig,du drikker rett av flaska,søppelposen står klar ved siden av deg på gulvet,maten stables på fatet,eller spises rett fra pakningen. Tørkepapir er ikke nødvendig,fordi du slikker hvert eneste kliss og søl av fingrene. Små biter er aldri et alternativ,munnen fylle opp,den er aldri tom. Du fyller opp magen,med mat og med drikke. En liter drikke i løpet av en omgang med maten må til,du spiser og drikker,spiser og drikker til mage er så full at du er redd den skal revne før du får reist deg og går krokrygget inn til badet,og henger hodet over doskåla og presser på til tårene fylle opp øynen,og hjerte sprenger. Alt skal opp,du gir deg ikke før du kjenner den etsende magesyren kommer opp helt til slutt. Bena skjelver,fingrene er dekt med slim og oppkast,og du er så sliten at du bare har lyst å krølle deg sammen på badegulvet og samle deg til hjerte og kropp har roet seg nok til at du klare å komme deg opp igjen,for så å gjøre deg klar til hele rutinen starter på nytt. Om og om igjen,stuck on repeat,til du er så sliten at du ikke klarer mer. Den evige sirkelen,den eneste veien du kjenner,den eneste måten du kjenner,den samme gaten du har gått så mange ganger. En sirkel. En vei du ikke kommer ut av,fordi du finner ikke veiskille som du innerst inne vet er der,men du ser det ikke. Dette er det eneste du mestrer og kan. Du føler deg håpløs,uten verdi. Du duger ikke,du er ikke god nok.

Jeg gikk den veien i mange år. Jeg så meg blind,jeg kikket meg ikke til siden,tråkket på kun den ene veien jeg kjente til,den gaten jeg kjente,og føte meg på trygg i. Jeg hadde innfunnet meg med at jeg skulle gå den veien resten av livet,selv om et snev av meg ville noe annet. Selv om fornuften innimellom hvisket svakt til meg at det er håp,at jeg kan,at jeg har verdi,at jeg er god nok. Men jeg trodde ikke på det. Jeg nektet å tro på det. Hvorfor skulle jeg tro på det,når demonene har sagt noe annet? Når demonene og jeg hadde blitt ett? Men fonuften ga seg ikke. Den hadde bestemt seg for å hviske litt til meg hver eneste dag,helt til jeg klarte høre at den hadde hevet stemmen litt. Jeg hørte den litt bedre,jeg begynte å tvile litt,kunne jeg likevel? Var jeg god nok? Hadde jeg verdi? Kunne jeg finne andre mestringsstrategier? Fornuften fikk etterhvert litt mer plass,den konkurrerte med ondskapen. En engel og en demon. Håp og håpløshet. Hvem skulle jeg tro på? Hvem skulle jeg forholde meg til? De rev og slet i meg,dro meg i hver sin retning til jeg trodde jeg skulle slites i to. Ambivalens. Jeg både ville og ville ikke. Trodde og trodde ikke. Burde og burde ikke. Jeg ble gal,tankekaoset ble om ikke enda verre. Det stormet og raste rundt meg,uroen tiltok. Depresjonen ble verre,fordi jeg hylte og skrek i ren fortvilelse,hva faen skal jeg gjøre?? Hvor går jeg nå? Må jeg velge å tråkke på en ny vei som jeg ikke kjenner? Vil jeg finne fram? Hvor ledet den meg i det hele tatt? Ventet det noe fint der framme? Var det sant det som fornuften fortalte meg?

Fornuften har fått en stor plass nå,selv om ondskapen også fortsatt har en stor plass,spiseforstyrrelsens makt har et hardt grep,den nekter å ville gi slipp,men kjemper med nebb og klør,stiller seg i veien,vil ha meg til å snu og gå tilbake på den gamle veien. Den skriker så det skjærer i ørene mine om jeg nekter å høre på den. Jeg vet hva som venter meg om jeg nekter å høre,smerten som kommer,og den er på kanten av å være uutholdelig. Men jeg har nå fått noen redskaper jeg kan bruke for å ta igjen,til å forsvare meg,så får jeg heller bare holde ut de smertene den klarer å påføre meg. Men jeg vet at den vil sette inn enda hardere støt jo lengre jeg klarer å komme meg. Jeg vet ikke hvor klar jeg er for smerten,hvor uutholdelige den vil bli,men jeg makter egentlig ikke tenke for mye på den. Jeg er forberedt på den,og jeg vil prøve så godt jeg kan for å overleve det,for jeg er utrolig sliten av å gå i sirkel,jeg har lyst å se hvor avstikkerne bringer meg,for å se om det fornuften forteller meg virkelig er sant. For selv om jeg har begynt å tro på noe av det den har fortalt meg,så har jeg ennå vanskelig for å tro på jeg er god nok.

 

Hvordan klarer folk å begrense seg?

Dette er kanskje et dumt spørsmål for de som har et normalt forhold til mat,men for meg (og sikkert mange med meg..) er dette her et stor spørsmål nå. Hvordan klarer folk å kose seg med noe de synes er fantastisk godt,for så å ikke spise mer enn den ene porsjonen når de f.eks er ute og spiser? Hvordan klare å begrense et måltid til en eller to porsjoner? Og hvordan klarer de å takle mettheten som følger? Når jeg spiser noe jeg liker veldig godt,så klarer jeg ikke å stoppe. Jeg klarer ikke å nyte det jeg spiser på samme måte som de som har et normalt forhold til mat,jeg ender alltid opp med å overspise,og fylle opp magen til det føles som den skal sprekke før jeg i det hele tatt rekker å komme meg inn på badet og henge over doskåla. Om jeg en dag klarer å få et normalt forhold til mat så får jeg kanskje også svar på disse spørsmålene,og jeg klarer kanskje å begrense meg uten at det g år så langt at jeg føler for å kaste opp igjen,for en bulimiker så vil kanskje maten alltid være et lite problem i etterkant av det å bli frisk også,og at man må være litt obs når det kommer til det å spise normalt,sånn at det ikke ender opp med å gå galt igjen. Jeg sier ikke at det er sånn,hvertfall ikke for alle. Mange klarer sikkert å få et totalt normalt forhold til mat igjen,men jeg vet også at mange vil fortsette å slite litt med maten også i etterkant. Selv ønsker jeg å kunne ha et normalt forhold til mat igjen,at jeg skal takle å spise normale porsjoner,for så å stoppe å spise mer. Aller helst skulle jeg selvsagt ønske jeg alltid hadde hatt det sånn,men sånn er det ikke.

Selv om jeg ønsker at det en dag skal bli sånn,så kan jeg heller ikke få en garanti på at det vil bli sånn,kanskje vil jeg være en av dem som kanskje aldri vil bli helt frisk,uten at jeg mener å gå inn med en negativ holdning til det å bli frisk,jeg har bare aldri garanti for at jeg vil bli helt frisk. Og som behandleren min sier; «kanskje må du bare lære å leve med det resten av livet,kanskje er du en av dem som aldri blir helt frisk.» Han mener heller ikke å være negativ til det at jeg ikke skal bli frisk,men vi begge to forholder oss litt rasjonelt på hvordan det kan bli. I dag så failet jeg litt på et måltid tidlig på dagen. Meningen var at jeg skulle holde meg til en yoghurt i lunsje. Dessverre var det også suppe på jobb i dag. Noe som i utgangspunktet er helt ufarlig,noe som jeg kan klare å beholde om jeg får en passe porsjon. Tingen er den at når jeg en sjelden gang spiser tomatsuppe,så klarer jeg ikke begrense meg om jeg kan forsyne meg ubegrenset av det. Og det gjør det ikke enklere når det er brød vedsiden av. Jeg lager meg sjeldent suppe selv,og når jeg først gjør det,så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke lager det oftere,fordi jeg liker det egentlig veldig godt. Og når jeg først får lyst på det,og ordner meg det her hjemme,så ordner jeg bare halv porsjon,altså,halvparten av posen,og da har jeg heller ikke brød vedsiden av. Og det går helt fint. Men i dag ble det altså yoghurt,suppe  m/pasta og brød. Det mettet ikke så forferdelig mye,men nok til at jeg ikke taklet å beholde det,og når jeg først hadde spist to små porsjoner,så var «skaden» allerede skjedd,og da kjørte jeg på med litt mer. Det er jo i grunnen helt mongo å kaste opp noe som har et såpass lavt kaloriinnhold,men likevel ble det for mye for meg,og ergo fikk jeg jo ikkei meg noe til lunsj i dag og ble sulten en liten halv time etterpå. Heldigvis hadde jeg med meg nutribar i veska,så jeg spiste hvertfall en sånn da. Jeg forbanner meg selv egentlig for at jeg ikke klarte å beholde kun den yoghurten,sånn at jeg kunne latt være å kaste opp. Det var ikke en stor greie,og måltidet varte en liten halv time. Vanligvis kan jeg sitte i opp til 2 timer å spise før jeg kaster opp,så når først skaden skjedde,så var det ikke en stor skade,men likefullt en skade. Men jeg dro ikke meg selv ned i søla av den grunn,og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre nå,men litt irriterende er det jo så klart. Men men…

Right? Damage done,now I keep up my work and look up and ahead.

Ettermiddagene og kveldene er aller verst for meg å holde ut suget og trangen som kommer,for da har jeg tid til å «ikke gjøre en damn shit»,og da kommer også gjerne den indre uroen,rastløsheten over meg. Men jeg kan jo heller ikke holde meg opptatt 24/7 bare for å slippe å kjenne på den uroen,noe av jobben min er jo å lære å takle å kjenne på dette,lære meg å stå i de følelsene som kommer. Om jeg til enhver tid skal jage bort tanker og følelser og handle deretter,så kommer jeg ingen vei.  «Den som vil vike unna all kamp,kommer aldri til å kjenne noen seier.»  Jeg kom meg gjennom det i går,selv om det var et helvete de timene hvor uroen herjet som verst,timene før jeg la meg for kvelden. Jeg måtte innom butikken en tur etter jobb i dag,fordi det var et par ting jeg trengte,men,jeg kjøpte ikke en eneste ting som jeg kan overspise og kaste opp på. Ikke en damn shit. Og det betyr at jeg ikke i dag heller har noe i hverken kjøleskap eller skapene her. Planen er nemlig å klare denne kvelden her også uten å kaste opp. Ikke er uroen så veldig stor heller akkurat nå,selv om jeg kjenner at den ligger der og murrer. Jeg drikker litt varm sjokolade og spiser lakerol for å dempe det verste suget. Jeg kommer meg gjennom i kveld også.

 

I fucking made it!

Tidligere i dag skrev jeg et innlegg som handler om følelser,tunge og vonde følelser som er vanskelig å forklare med ord. Og nå, hærregud,jeg sliter som faen akkurat nå i skrivende stund. Det river og sliter i meg,så jeg tror jeg skal bli gærn. Den indre uroen truer med å eksplodere,med å rive meg i fille biter. Trangen og suget etter å spise og kaste opp er helt for jævlig å holde ut. Det er vanskelig å sitte stille,vanskelig å klare å holde meg i ro. Jeg har bare lyst å rive meg i håret,slå hodet i veggen,løpe som et helvete ut herifra. Men jeg tvinger meg selv til å bli sittende,til å kjenne på de følelsene som trenger seg på,prøver å holde ut,stå i stormen når den nå raser i meg,og truer med å endevende alt inni meg. De spiseforstyrrede tankene som hyler og skriker om at jeg for faen ikke skal sitte på ræva og bare ikke gjøre en jævla shit. At jeg skal trykke i meg mengder med mat,for så å henge over dassen og vrenge ut av meg hver eneste lille bit jeg har spist før den reker å begynne å frodøye noe som helst. Spise og kaste opp,spise og kaste opp til jeg er så utslitt at jeg ikke orker mer,da først kan jeg være fornøyd,da først vil spiseforstyrrelsen bli fornøyd.

Men i dag,i dag har jeg ikke vært innom butikken og handlet noe mat jeg skal overspise og kaste opp. Jeg har ikke noe mat her som jeg kan overspise og kaste opp på. Jeg har spart penger. Og har brukt dagen på å jobbe imot spiseforstyrrelsen,kjempet imot trangen og suget,kjempen imot de destruktive tankene. Jeg har klart å bli sittende å se en film,å lese en bok,og jeg tok meg heller en times økt på sykkelen. Jeg har laget meg varm sjokolade for å prøve å dempe suget. Jeg prøver å ikke ha dårlig samvittighet for at jeg drikker det,og vet dere hva? Jeg skal om ikke lenge ta min kveldsdose med medisiner,og jeg overspiser og kaster aldri opp etter at jeg tar medisinene mine. Jeg har faen hakke meg hatt min første oppkastfrie dag på 1 år! For mange høres dette her sikkert helt på tryne ut,at dette her ikke er en stor greie,at å klare å la være å kaste opp burde være den naturligste ting i hele verden. For de som har et normalt forhold til mat så er dette selvsagt ikke noe problem,men jeg har ikke et normalt forhold til mat,det har jeg ikke hatt på 16 år,og jeg har kastet opp alt fra 1 gang,til 6 ganger daglig det siste året. I fjor klarte jeg å oppkastfrie dager,men ikke mer enn jeg kan telle på to hender. Å kaste opp er en avhengighet som er vanskelig å rive seg løs på,på lik linje med en narkoman som har et stoff problem,eller en alkoholiker med et drikke problem. Jeg er avhengig,men i dag har jeg klart å stå imot,i dag har jeg klart å komme meg gjennom dagen uten å overspise og kaste opp. Hvorfor jeg har klart det? Jeg har lenge nå ønsket å ha en oppkastfri dag,men jeg har sprukket kveld etter kveld,jeg har ikke klart å holde ut,ikke klart å stått imot trangen og suget,men i dag har jeg hatt litt motivasjon til å ikke gi etter,jeg ville prøve å gi kroppen en fuckings dag uten oppkast,fordi den trenger pokker meg litt hvile. Jeg skulle gjerne ha klart flere dager,så vi får se hva jeg klarer å få til.Jeg sliter som faen følelsesmessig nå,men pokker heller,jeg klarer de siste timene av dagen også!

Hvordan forklare følelser?

Å fortelle tanker trenger ikke være så vanskelig,om man først klarer å være åpen,om man klarer å ytre det man tenker med noen,men hvordan forklarer man følelser? Hvordan klare å få satt ord på hvordan det føles? Det kan være veldig vanskelig,hvertfall har ikke jeg alltid like lett for å finne de rette ordene,hva det gjør med meg,og når man kjenner på mange følelser på en gang fordi man også har tusen tanker oppi hodet,så føles alt bare kaos,og da er det vanskelig å sortere alt som kommer. Å sortere,samle seg,klare jobben med å skille mellom hvilke følelser som hører til til hvilke tanker. Å nøste opp hva som hører til hva. Hvilke følelser som hører hvor,og hvorfor man føler som man gjør. En vanskelig oppgave,og en veldig stor jobb.

Den evige sirkelen kalt bulimi

Depresjon,indre uro,tristhet,ensomhet,sliten,tanker om selvskading,ønsker om å ta overdoser,store mengder mat,overspising,oppkast,faste,oppgitthet,frustrasjon,tomhet,lukten av spy,ønsker om rus,alkohol,lavt selvbilde,vekt,fett,økonomi,angst,medisiner,søvnmangel,null energi,trening,sult,vondt å være mett,mangel på livsglede,rastløshet,sug etter mat,vaske ren doen,hater kroppen,terapi,evig tankekaos,målebånd,trøtthet,forvrengt syn på egen kropp,lukten av spy,utslitt,håpløshet,maktesløshet,fortvilelse,skam,frykt,lei,hjertebank.

Noe lar seg forklare,noe ikke. Om man ikke føler oppgaven vanskelig fra før,så føles det håpløst å ikke kunne forklare alt,og en del ting kan bare føles enda verre.

«Du må ikke tenke så mye.» Enklere sagt enn gjort,for hvordan skrur man av tankene som kommer? Man kan ikke  bare skru dem av som man kan med en bryter,fordi de vil være der når man slå på bryteren igjen,problemene vil dermed ikke bli løst,bare utsatt. Man trenger ikke følge tankene som kommer,men det er ikke alltid like enkelt å la tankene bare passere. Det krever øvelse for å klare det,øvelser som må repeteres,om og om igjen,til man mestrer det på en god måte. Å velge en selvdestrutiv løsning virker så mye enklere når man står midt oppi det som er vanskelig å håndtere. Det virker der og da,men det slår gjerne tilbake i enda sterkere grad når den handlingen man bruker har sluttet å virke. «Du må ikke føle det sånn.» Men jeg føler det sånn. Er det feil å føle sånn? Finnes det et fasitsvar på hvordan jeg skal føle det? Ingen følelser er feil,man føler som man gjør,vi takler ting som kommer ulikt,vi er skrudd sammen likt,men vi tar imot tanker ulikte,og vi kjenner på mange ulike følelser. Vi håndtere følelsene på ulike måter,mange av oss fordi vi ikke vet på hvilke andre måter vi skal håndtere dem der og da. Vi velger derfor å løse det på den måten vi kan best. Men det igjen betyr ikke at man ikke kan lære seg å håndtere dem på andre måter,på konstruktive måter. Man trenger bare litt ekstra tid på å lære det.

Jeg tenker for mye,jeg har vanskelig for å la tankere passere uten å ty til selvdestruktive handlinger,jeg føler mye,men jeg har også lært mye. Nye løsninger. Men jeg har enda en lang vei å gå,men jeg skal lære meg alt jeg kan lære. Jeg har lyst å klare å ta imot lærdommen som ligger der og venter på meg.

Matmonsteret psyker meg ut

Et par kopper varm sjokolade burde stagge et hvert sug etter sukker,karbohydrater. Sjokolade suget burde nå ha falt død om,gitt opp,sagt seg fornøyd med det den har fått. Likevel har jeg cravings så det holder. Jeg har lyst på et eller annet,whatever egentlig. Kroppen hyler etter noe. Når jeg ikke har noe,eller når situasjonen er som den er nå,at jeg er hos foreldrene mine,og ikke setter meg ned og lar bulimien få styringen,så har jeg lyst på alt. Hjernecellene vrir seg i vellyst og sender meg bilder på bilder i et tempo jeg knapt rekker å registrere,men som hjernen likevel klarer å gi meg tydelige bilder av.  Alt jeg liker,mat jeg elsker,alt jeg vanligvis craver. Salt,søtt,sterkt,surt. Jeg har lyst på noe,og aller helst absolutt alt. Dagen har vært veldig bulimisk fra jeg stod opp,jeg hadde leiligheten for meg selv her i dag,foreldrene mine har vært på jobb,og lillebroren min på skolen,og dermed ble også tiden brukt på bulimien for min del. Timer for meg selv,timer med mitt,timer stengt innenfor husets fire vegger,med øynene plantet i en bok mens hånden jevnt og trutt passet på at jeg hadde noe å tygge på. Når jeg er her så skeier jeg ikke ut som jeg kan gjøre hjemme hos meg selv,jeg setter ikke i gang med å kokkelere til den store gullmedaljen,jeg holder det helt enkelt,ordner mat som ikke krever store forberedninger,noe som heller ikke krever mye å rydde når jeg er ferdig. Mengden ble dermed ikke så stor som bulimien i utgangspunktet ikke var fornøyd med. Jeg burde være fornøyd med det,men hvordan kan jeg være det,når penger uansett ble brukt til handle? Når jeg uansett har utsatt kroppen for omgangene med spising og oppkast? A lost lost case. Kroppen er blitt utsatt for 3 runder,3 omganger juling endt i oppkast. 3 ganger har jeg stått med hodet bøyd over doskåla og vrengt ut eder og galle,og halv dekte behov. 3 runder som egentlig burde gitt kroppen ro resten av dagen,men den er langt ifra fornøyd.

Humøret synker brutalt når suget står på som verst og jeg ikke får hatt noen runder med maten. Og jeg blir jævlig irritabel,og en indre uro kryper rundt og truer med å eksplodere inni meg. Uroen gjør meg rastløs,å sitte stille er tortur. Det kravler og kryper i hele meg,fra tær til hodebunn,det prikker i hver jævla fingertupp. Jeg er ikke sulten,hvertfall prøver jeg lure meg selv til å tro det,likevel er jeg sulten,jeg er sulten på å kjøre mengder på mengder mat ned halsen,jeg vil kjenne maten som sprenger magesekken,jeg vil kjenne på roen som legger seg over hele meg mens dette ritualet gjennomføres. Jeg vil kjenne på roen som kommer over meg i det jeg atter en gang står og henger over doskåla for å tvinge ut igjen det jeg har fortæret men ikke fordøyd,mens tårene sprenger på,og triller nedover kinnene som små forrædere.

Jeg måtte bare komme meg ut en tur her tidligere i kveld,jeg måtte ut og røre på meg,få vekk noe av uroen,gå av meg litt rastløshet,få vekk de tyngste og verste tankene,lufte hodet. Tenke på noe annet,for en stakket stund. Sola skinte glimtvis mellom skyene,og vinden blåste i håret mens jeg gikk. Musikk i ørene,og beina gikk,nesten manisk,framover,framover,gå gå gå. Jeg orket ikke folk,jeg orket ikke trafikk,jeg ville bare ha ro. Så turen gikk i naturen,på stier,omringet av høye trær og berg,ned mot havet. Sjølukten slo imot meg. Jeg finner ro ved havet. Jeg elsker havet.

«Many drops make a bucket, many buckets make a pond, many ponds make a lake, and many lakes make an ocean.»



«Always keep your mind as bright and clear as the vast sky, the great ocean, and the highest peak, empty of all thoughts. Always keep your body filled with light and heat. Fill yourself with the power of wisdom and enlightenment.»


«Blue, green, grey, white, or black; smooth, ruffled, or mountainous; that ocean is not silent


«Every drop in the ocean counts.«


«Ocean is more ancient than the mountains, and freighted with the memories and the dreams of Time.»



«A woman’s heart is a deep ocean of secrets.»

Ved havet finner jeg ro til tankene,tid til refleksjon…
Men etterhvert gikk det mot hjemtur igjen,det begynte å bli en kald fornøyelse,og jeg lengtet etter å komme meg inn i varmen igjen,i håp om at tankene ville holde seg rolig resten av kvelden…


.
.
.
.
.
.
.
Men her sitter jeg da altså å kjenner på dette helvetes suget,uroen som kribler og kryper og truer med å gjøre meg gal. Og i morgen er det hipp og føkking hurra meg rundt. Norske flagg høyt og lavt,folkehav,tut og trom,is og kaker og thai-mat og pizza og brus og kaffe. Hører dere ikke noe fra meg innen i morgen kveld,så har jeg dævva. Ha en fin 17.mai alle sammen.

Svar på spm. ang. spiseforstyrrelsen og bipolar

Da sitter jeg her helt på kanten av stolen,med smågodtposen liggende vidåpen på bodet,potetgullposen på vidtgap oppi stolen ved siden av meg,og ovnen er satt på,i påventa av at grandiosaen skal gjøre sitt inntog.Jeg burde så mye heller ha fått på meg jakke og sko,plantet musikken i ørene og kommet meg på dør.Ut og nyte våren,få litt frisk luft til tanke og sinn. Istedenfor sitter jeg her,innenfor husets fire vegger og lar bulimien få atter en seier. Det skal dog sies at dette er dagens første runde,og klokken er blitt 20.00 Jeg har ingen planer om å ha flere runder enn denne ene her. Om jeg ikke klarer dagen helt uten bulimien,så skal jeg hvertfall redusere på det jeg kan. Jeg har et håp om å klare å la bulimien styre minst mulig denne uka,og å bruke minst mulig unødvendig penger. Jeg vil heller spare dem til påska,sånn at jeg kan kose meg på tur. Det er snakk om en liten harrytur til Sverige,men vi får se hva det blir til. Jeg håper at jeg skal klare meg med minst mulig pengebruk,og minst mulig tid til bulimien fram til jeg reiser avgårde tirsdag neste uke. Anyway,jeg tenkte jeg skulle begynne å svare på spørsmålene jeg fikk ved spørsmålsrunden (forsatt lov å spørre om du lurer på noe),og jeg har valgt å dele dem opp litt. Første kategori her vil bli spørsmålene om Bipolar og spiseforstyrrelsen. Jeg starter med

Bipolar:

– Kan du fortelle litt om hvordan bipolar-diagnosen påvirker livet ditt?
– Hvordan er svigningene dine? Hvilke følelser er gjeldende? Hvor ofte svinger du?

-Jeg ser du har to diagnoser, bipolar og sf… Jeg lurer på; hvilken av dem påvirker livet ditt mest?

Først av alt: jeg har ikke fått stilt noen diagnose. Det er satt spørsmål ved det,utifra tanker,følelser og noen spørsmål utifra et skjema. I følge disse svarene,og det overlegen ved psyk.pol. observerte i en time,så var hans konklusjon at jeg kommer inn under det Bipolar spekteret. Jeg har aldri blitt utredet,og jeg er faktisk ikke sikker på om Bipolar er satt som diagnose i min epikrise. Dette her var for et år siden. Jeg har i de siste månedene tenkt og fundert over om dette egentlig er en diagnose som stemmer på meg. Ikke det at jeg absolutt ikke vil ha diagnosen,men jeg vet at depresjon er en bivirkning ved spiseforstyrrelser,og at det like gjerne kan være det som herjer i meg. Men som ved Bipolar,så svinger humøret mitt ofte,og lett.

Når jeg er på jobb,så setter jeg på meg «happy,se glad ut» masken,og jeg gir det jeg har. Jeg får ofte høre setninger som: «Hærregud,vi bare sitter her vi,fordi du gjør jo alt før vi rekker å sukke for oss»,eller «har du fått gjort det allerede? Du er så effektiv» osv…Ja,jeg vil holde meg effektiv,jeg vil få tiden til å gå,jeg vil helst gjøre noe hele tiden. Jeg blir fort rastløs,så jeg vil bruke hjernebarken,og helst det som er innenfor. Jeg finner meg selv ofte hyper når jeg er på jobb,at jeg tar meg helt ut. Smiler og er glad,gjør noe hele tiden,ja..tar den helt ut. Dette raser som regel fort sammen i det jeg går ut døra fra jobb. Da ramler alt ned over hodet på meg. Tomheten,nedstemtheten,uroen. Dette er noen av de følelsene som kommer oftes,og som er de verste,spesielt fordi det så ofte kommer nowhere fra.Det bare kommer som kastet på meg,eller over meg. Det hender selvsagt at jeg kan ha gode dager,at god feelingen varer til jeg kommer hjem,og timene utover ettermiddagen og kvelden,så så kan det plutselig kommer out of the blue over meg der jeg sitter og aner fred og ingen fare. På skikkelig tunge dager drar disse følelsene med seg en tankestrøm av håpløshet,maktesløshet,et ønske om å sette livet på pause,og tanker om at det enkleste hadde vært å bare gitt opp alt. Men jeg er kommet på et stadie hvor jeg ikke lengre bruker hverken selvskading eller piller på noen måter,for å dempe den smerten som tankene og følelsene gir.Jeg bruker nå kun maten. (Det er jo ille nok i seg selv,men en måte er bedre enn 3/4) Det svinger gjerne hver dag.

En annen grunn til at jeg er usikker på om diagnosen passer på meg,er at depresjonen har blitt noe mildere etter at jeg sluttet på antidepressiva. Da jeg gikk på dem (fontex og efexor) så var det kriminelt ille (ironisk nok…) Overdoser,rus/alkohol,selvmordstanker,selvskading. Da jeg fikk høre at andre også opplevde de samme bivirkningene at disse medisinene,så tok jeg avgjørelsen på at jeg ville slutte på dem,for heller det enn å ha det som jeg hadde det. Jeg orka rett og slett ikke ha det sånn. Jeg ble bedre etter at jeg kutta dem ut og fikk begynt på lamictal (stemningsstabiliserende). Det jeg derimot ikke kan si for sikkert,er om ting vil forverre seg om jeg også slutter på lamictal…Jeg har ingen konkrete planer om å slutte med det første,men jeg tenker jo tanken. Jeg ønsker jo å bli medisinfri en dag. Men enn så lenge så velger jeg å gå på dem,hvertfall til ting har stabilisert seg litt mer for meg på alle måter.

 


Det siste spørsmålet over her er: hvilken diagnose som påvirker livet mitt mest,og da kommer vi inn på den satte diagnosen,bulimien.

 

Spiseforstyrrelsen:

-Hvor lenge har du slitt med SF? Hender det at du spiser mye?

Jeg har nå hatt spiseforstyrrelser i 16 år (holy crap…),thats a loooong time. Og ja,det hender ofte at jeg spiser mye,i den forstand at jeg overspiser,med hensikt,for så å kaste opp. Etterhvert som en bulimi utvikler seg,så går det gjerne over fra å kun kaste opp det man spiser,til å planlegge runder med maten,hvor man spiser for å kaste opp. Jeg spiser aldri mye mat for så å beholde det…

– hvordan forholder venner og familie seg rundt deg? er de støttende, informerte osv?

De aller fleste rundt meg vet om min bulimi. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg ikke ønsker at hverken jeg,eller noen av dem skal føle det rart om temaet kommer opp. Jeg vil at det skal være et åpent tema,for jeg vil ikke holde det skjult. Jeg merker jo det at det ikke er mange av dem som tør ta opp spørsmål om det eller snakke om det. Jeg skjønner og forstår at det kan være vanskelig,at de ikke vet hva de skal spørre om,hvor mye de kan spørre,hva de kan spørre om,og at de er redd for hvordan jeg skal reagere. Jeg tåler ganske så mye når det kommer til sf min,og jeg svarer så godt jeg kan om noen spør om noe de lurer på. Jeg er ikke redd for å svare,og jeg skyver ikke vekk noen om de vil prate om det (Jeg vet at bl.a pappa sliter på dette punktet,noe jeg synes er veldig trist). Innad i familien så er det den ene lillesøstra mi og mannen hennes som viser mest interesse,som tør å spørre og å involvere seg. Jeg har gitt familien viktig info som de har kunne sett på,og søster’n har selv ringt IKS og spurt seg for der bl.a. Ellers får de info via bloggen (foreldrene mine er ikke nettfolk,så de leser ikke bloggen da,selv om de vet at jeg blogger). Så lenge mange rundt meg ikke tør involvere seg,så begrenser støtten seg også så klart,men for de som tør å involvere seg,de gir meg den støtten de kan.
– hvis du ser ett år tilbake i tid, vil du si du har gjort framgang eller blitt verre ift spiseforstyrrelsen?

Jeg har vel på en måte svart på hvertfall deler av dette her inn under bipolar,med tanke på antidepressiva. Spiseforstyrrelsen er i bunn og grunn på samme stadiet,mens mange tankemønster har endret seg en god del. Tankene er den aller største endringen jeg har hatt behandlingsmessig vil jeg si.
– har du noen uvaner eller “ritualer” rundt sf?

Sett bortifra at det å planlegge,lage maten,sette seg ned og spise,for så å spy er ritualer i seg selv,så har jeg i grunnen ikke noen faste uvaner/ritualer. Jeg spiser og spyr,jeg varierer maten,jeg varierer mengden. Jeg drikker mye,det varierer i mengden av maten jeg spiser før jeg spyr. Jeg trener når jeg gidder og orker,det er heller ikke noen faste uvaner/ritualer i bildet på det punktet. Men når jeg først trener,så er det gjerne på tvangsmessige grunnlag. For å forbrenne kalorier. Jeg (mis)bruker til tider avføringspiller. Heller ikke noe fast.
– og sist men ikke minst; du er så vanvittig sterk! hvordan holder du rett og slett ut? hva er motivasjonen til å face en ny dag?

Takk. Jeg suger på ta imot kompliment…Jeg ser ikke på meg selv som sterk. Og jeg tenker heller ikke at det må være spesielle grunner som gjør at jeg vil stå opp og face en ny dag. Jeg har fått et liv,og jeg lever det. Jeg ønsker ikke å legge meg ned å gi opp selv om det er tøffe dager (jeg håper ikke at dette er et midlertidig svar,at det en dag plutselig vil komme til det stadiet at jeg ønsker å gi opp igjen…). Jeg har ikke større vanskeligheter enn at det vil ordne seg på et eller annet vis. Jeg prøver å ikke la framtidens problemer overmanne meg helt og ødelegge for meg. Jeg prøver å ta en dag av gangen,for av erfaring så har jeg lært at mye av det jeg bekymrer meg for,ikke ble så ille som jeg fortutså at de kanskje kunne komme til å bli.

-hvilket program vil du inn på på Modum?

Utifra det jeg leste på Modums hjemmeside på nett,og så over de ulike programmene,så er det gruppebehandling som blir alternativet for meg vil jeg tro.

-hvilke følelser syns du er vanskeligst å håndtere?hvorfor?

Som jeg skrev under Bipolar,så er det nedstemtheten,tomheten og uroen vanskelige følelser. Samtidig så kommer disse sf tankene i tillegg. Følelsene som gjør at jeg har såkalte «feite dager»,dager hvor jeg føler meg smellfeit,selv om det ikke er noen endringer fra dagene før…At alt føles feil,dager hvor ingenting stemmer. Jeg liker ikke uroen/rastløsheten,fordi det kjennes ut som tusen maur som kribler rundt i meg. Og jeg liker ikke maur. Jeg liker ikke å kjenne på nedstemtheten og tomheten,eller sf tankene,fordi de gjør dagene mine tyngre,fordi jeg ikke klarer å se det positive,og fordi de får meg til å føle meg uvel.

– Hvilke mestringsstrategier har du, foruten SF, i depressive perioder?

Jeg har i grunnen ikke noen planlagte mestringsstrategier. Jeg prøver egentlig bare å få gjort noe,hva som helst,av de tingene jeg liker å gjøre,for å få gjort noe fornuftig,framfor å la depresjonen dra meg helt ned,og under gjørma. Jeg leser boøker,strikker,går turer,tar bilder,skriver…Eller det ender med at jeg bruker sf’n. Men den er ikke en mesttringsstrategi,men en holde-ut-strategi. Nå er våren her,og det betyr lysere tider,med fare for mer sol og varmere temperatur. Det hjelper hvertfall mye på motivasjonen. Jeg for min del føler meg hvertfall lettere til sinns da,og jeg prøver å komme meg ut så mye jeg kan. Og jeg håper at jeg vil være like flink på det denne våren og sommeren,som jeg var i fjor. For det er virkelig tragisk å mure seg inne og hengi seg til maten hver eneste dag,selv om det er det jeg veldig ofte ender opp med.



 

Rastløshet og konsekvenser

Det er veldig mange som sliter med en sf som sier at de har mistet så mange år av sin ungdom,fordi all deres tid gikk med til sf. Trening,trening,avkall på sammenkomster,innestenging,utestenging av familimedlemmer og venner,innleggelser. Jeg er ikke en av dem. Jeg føler ikke at jeg har mistet år,jeg har levd livet selv om sf har vært en stor del av livet mitt. Jeg har jobbet hele veien,jeg har tatt en bachelor grad,jeg har reist sammen med venner,jeg har vært sammen med min familie,jeg har festet,jeg har trent. Jeg har aldri vært innlagt,jeg har ikke gitt avkall på venner (eller,jeg kuttet et vennskap fordi det trakk meg i feil retning,og fordi det skadet mer enn det gagnet) eller familiemedlemmer. Jeg har hatt mine forhold,jeg har vært samboer og forlovet. Jeg har  levd livet mitt,vært tilstede.

Men jeg har i alle mine år som spiseforstyrret levd med rastløsheten som er en stor del av det å være bulimiker. Å hoppe fra forhold til forhold,aldri falle til ro der jeg er.Jeg tror at gresset alltid er så mye grønnere på den andre siden. At om jeg flytter til en annen plass,begynner i nye jobb,kommer i et annet forhold,får en ny start,så skal alt bli så mye bedre.Jeg liker å tro at det blir bedre, noe kan bli bedre,for en stund,så er uroen og rastløsheten tilbake igjen. Når man sliter med en spiseforstyrrelse,og aldri er fornøyd med kroppen sin,så trenger mange av oss til stadighet en bekreftelse på at vi ser bra ut,fordi vi ser det ikke selv. Jeg er en av dem. Derfor har jeg i mange av mine år som spiseforstyrret flyttet til nye plasser,fått nye jobber,flere venner,meldt meg inn i nye treningsformer og hoppet fra det ene forholdet til det andre. Jeg har vært utro,jeg har flørtet,jeg har hatt mine seksuelle opplevelser. Det er en egen form for «selvskading»,å utsette seg selv for å bli utnyttet,og selv å utnytte,hele tiden for å få bekreftelsen på at man ser bra ut,at man er bra nok sånn man er. Men alt dette har stagget rastløsheten kun for en kort periode. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden,det er gresset på innsiden av en selv som er skittent. Uansett hvor man er,hva man gjør eller hvem man er sammen med,så følger sykdommen med. Man kan ikke flykte fra seg selv.

På grunn av dette så gjør man,og sier man ting som kan skade,eller gjør ting verre. Både for seg selv og den man er sammen med.Bare fordi jeg har hatet min egen kropp og meg selv så intenst,så har jeg latt mitt eget sinne og min frustrasjon gå utover mine kjærester. Fordi jeg har sett og følt min egen store feite kropp,så har jeg ikke funnet klær jeg har følt meg vel i,følt at det har gjort meg enda større,gjort meg enda feitere og dermed veldig utilpass,og det har gjort at det har endt med en heftig krangel,og jeg har enten avlyst en  fest,eller ødelagt stemningen mellom min kjæreste og meg. Kvelder har blitt ødelagt pga min elendige selvfølelse. Jeg har vært sint og sur fordi vi har hatt middagsinvitasjoner,eller selv disket opp med mat og kvelder som i utgangspunktet skulle være noe hyggelig,men som har endt opp som noe mindre hyggelig fordi jeg ikke har taklet maten og hyggen,fordi jeg hatet så intenst kroppen min.

På grunn av hvordan jeg har følt meg,og på grunn av mitt eget syn på min kropp,så har jeg i mange sammenhenger som skulle ha vært hyggelige,for meg vært veldig dempet.Jeg har,istedenfor å klart å slappe av og nyte situasjonene,heller følt meg utilpass fordi jeg kun har hatt fokuset på magen min,lårene mine,hvordan jeg ser ut i en kjole,gransket meg selv fra ulike vinkler i et speil,i ulike sittestillingen,sammenlignet meg selv med andre rundt meg,klær jeg har hatt på meg,sammensettinger av klær,settinger jeg har vært i. Og humøret mitt har vært deretter. Humøret har vært avgjort fra jeg stod opp den dagen,hva tallet på vekten viste og hva jeg så (eller ser) i speilet og hvordan jeg ser dette speilbildet. «Magen er for stor. Ser den ikke større ut i dag enn den gjorde i går? Ser ikke lårene større ut? Selv om tallet på vekten er det samme,eller har gått litt ned,og målene er de samme,eller litt mindre enn i går?» Jeg snur og vender meg,og vurderer meg selv fra alle vinkler,og ser de samme feilene som alle dager før. Men enkelte dager ser det verre ut enn andre. Noen dager klarer jeg se at det ikke er så ille som jeg innbiller meg,andre dager ser jeg det ikke,og det ødelegger humøret og dagen min. Det går utover det jeg foretar meg.

Jeg har sagt og gjort ting som ikke vært rasjonelle,fordi min hjerne har fått meg til å se og føle noe overfor meg selv som har fått meg til å føle meg helt feil,og jævlig. Intense urasjonelle følelser som har utløst sinne,frustrasjon,fortvilelse og selvhat. Utilpass. Og dette har ført til at jeg har trengt bekreftelser fra andre for å motbevise det jeg selv føler,tenker og tror på.Og det har ødelagt mange situasjoner fordi det har gått utover humøret mitt,fordi tankene har vært på hvordan kroppen min ser ut.

En blanding som består av mitt eget kroppslige selvbilde,mitt humør som resultat av dette,og mine handlinger deretter og min vanvittige rastløshet har ført til utilpasshet,nedstemthet,fravær av hygge og kos,krangler og ufine uttalelser,negative handlingsvalg og selvskadingsmetoder. Forhold har røket,samboerskap og forlovelse brutt. Forverring av sykdom. Mer behandling og medisinering. Samtidig som jeg har levd livet mitt og vært tilstede,så har jeg ikke alltid vært tilstede på riktig måte. Det har ført til mange vonde,og sikkert unødvendige hendelser og valg,men sånn er livet. Man velger ikke alltid riktig,man tar ikke alltid like kloke valg,fordi man ikke er rasjonell i valgenes øyeblikk. Men gjort er gjort,fortid er fortid,det ligger bak meg,og den veien jeg skal gå ligger foran meg. Jeg har erfart og lært. Jeg har lært på den harde måten,og det fått meg til å reflektere og bestemme at ting skal bli annerledes neste gang. At jeg vil gjør andre valg om jeg kommer opp i like situasjoner en annen gang,hvertfall med tanke på forhold og en del selvskadingsmetoder i første omgang.

Nå er jeg singel,og har vært det en god stund. Jeg har trengt tiden,nettopp fordi jeg ikke vil utsette et forhold for min selvdestruktive måte å være på. Jeg har gjort endringer når det kommer til medisinering,noe som har ført til at mange urasjoenelle tanker og handlinger har forsvunnet. En del selvskadingsmetoder er borte,heldigvis. Jeg er blitt mer reflektert,jeg har fått bedre selvinnsikt,selvbildet er ikke like ille lengre,selv om kroppsbildet mitt er føkka. Jeg klarer i enkelte situasjoner å slappe av og kose meg,men måltider sammen med andre er fortsatt fryktelig vanskelige,og det setter i gang vonde følelser og tanker,og det kan føre til litt sinne,nedstemthet og jeg kan bli stille og innesluttet. Derfor liker jeg helst å unngå sånne situasjoner,selv om jeg ikke alltid kan det. Men det er jo egentlig en eksponering,en øvelse,en utfordring å delta. Men aller mest en fryktelig vanskelig situasjon.

Rastløsheten kan gnage meg i stykker innvendig,og det fører ikke alltid med seg like heldige konsekvenser utifra handlinger jeg foretar meg,men man lærer så lenge man lever. Heldigvis vil jeg si,for det er kun på den måten at man kan bevege seg framover.

 

Bildet er fra 2005. Jeg var samboer i et forhold som bestod av mye krangling og vanvittig mye uro for min del. Spiseforstyrrelsen var veldig tilstede,men ikke fullt så aggerende nettopp fordi jeg var samboer og ikke hadde like store muligheter til å ha mine runder med maten som når jeg bor alene. Selvhatet var stort og selvbildet lavt.

I’m drowning….

Jeg klarer ikke stå i det. Når tankestormen,og den vanvittige uroen kommer,så klarer jeg ikke stå oppreist i det. Jeg står ytterst på kanten av stupet,kjenner stormen komme,men rekker ikke løpe langt nok vekk fra kanten før stormen har slått meg over ende. Over ende, og på rask vei ned gjennom luften,med stormen tett innpå meg,og i det jeg landet uti det store havet,kjenner jeg eksplosjon av tanker og følelser. Og jeg blir dratt nedover. Det er store strømninger,jeg er i orkanens øye,jeg blir sugd videre nedover,rundt og rundt som i en spiral,uten å klare å hanke inn noen klare,fornuftige tanker. Jeg klarer ikke stå i det,fordi jeg drukner i det.

Jeg var flink for en tid tilbake. Jeg klarte koble av,gi meg selv noen timer hvor jeg kun fokuserte på det jeg skulle,klare å la tankene kjøre forbi uten at jeg skulle gripe fatt i dem og gi etter for den handlingen tanken ønsket. Jeg klarte meg i en god periode. Men nå har det sklidd ut. Jeg klarer ikke en gang sette meg ned og lese en bok i godstolen,uten å forberede en runde med spising og spying. Tanken på å bare sette meg ned å lese for kosen sin del er ikke tilstede like mye som den var. Den er blitt skyvd lengre bak igjen,og den er så flyktig og vanskelig å gripe tak i.

I dag har jeg hatt en vanvittig sug. Men jeg har ikke mat i skapene,og fordi jeg ikke klarte stå i det,så ble det en bp på «safe-food» Yoghurt,frukt,popkorn…(som kun er safe om vi snakker små mengder) Men det var ikke nok. Like etter at jeg hadde kasta det opp,så var suget like heftig tilbake igjen. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Det endte med at jeg gikk ned på butikken og handlet litt for penger jeg ikke har. Jeg sitter i skrivende stund med magen full av mat. Jeg får egentlig ikke ned mer,men jeg spiser likevel litt til. Det spiller jo ingen rolle,det skal jo opp igjen snart uansett.

I morgen skal jeg til behandleren min igjen. Jeg gruer meg. Tror jeg. I slutten av sist time snakket vi om Modum…jeg aner ikke hvordan timen i morgen vil bli. Kanskje tar han opp tråden fra sist gang,kanskje ikke. Jeg kjenner bare at er forferdelig ambivalent..og sliten.

Å leve med bulimi er som et jævla eventyr. Vakkert.