«Blir kvalm av sånne som dere»

Oioioi. Enda en anonym (of course), som legger igjen en stjerne kommentar dere. Kommentaren ble skrevet i siden der jeg skriver om meg selv…Jeg kommer til å slette den, fordi kommentaren ikke henger på greip i forhold til hva som står der. Men, må jo selvsagt skrive et eget innlegg om det. Noen har tydeligvis enda ikke fått med seg at jeg svarer på tiltale. Siden jeg ikke har tatt med meg pc’n på tur, og Blogger fra tlf, så blir det ikke søkemotor denne fredagen. Får ta det igjen neste uke. Men dere får atter et «svar på tiltale» innlegg igjen istedenfor. Kommentaren er som følger:
«Man skjønner godt at du er borderline…stakkars stakkars deg..blir kvalm av sånne som dere, som skal legge ut hvor fælt og vanskelig dere har det på norske Blogger! Tror dere at det er bare dere? *Rister på hodet*

Jeg får da bare starte med å *riste på hodet*. Jeg må le hver gang jeg får sånne glimrende kommentarer. Underholdning.com. *Ler og rister på hodet*.
Så, javisst er det synd på meg, hallo i billettluken liksom. Med diagnosen borderline (som forøvrig nå heter emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelser, bare sånn til opplysning) så har man selvsagt ikke et liv. Jeg har ingen venner, ikke familie, ingen bachelor i sportsledelse, aldri i mitt syndige liv jobbet i 17 år, jeg klarer ikke stikke avgårde for å trene 3-5 ganger i uken, jeg er aldri ute og tar bilder, har aldri lest over 300 bøker, jeg har ikke gått i behandling i 6 år og har absolutt ingen å prate med. Det er jo åpenlyst at det er synd på meg!! (Ser du at det er satt inn hele 2 utropstegn?) Jeg bruker 24/7 til å synes synd på meg selv, skulle jo bare mangle mener jeg.

Jeg kan vel i samme slenge bare slenge inn at jeg har hatt diagnosen (EUPF that is. Read above) i hele…4!!!! Måneder. Aiaiai, problembarn.no.
Og «jeg blir kvalm av dere». Skal du plutselig dra inn andre også nå? Du er jo like frekk som flatlusa. Angrep-på-andre.com. Men,
om du trenger brekningsmiddel, er det jo bare å stikke innom blogger hos «sånne som oss». Noe du alt har gjort, uten at jeg heeelt skjønner helt, hvis det plager deg sånn. *Rister på hodet*.


Men du hadde kanskje lyst til å bli kvalm..(bulimisk tegn?)

«Dere som skal legge ut hvor fælt og vanskelig dere har det på norske blogger!» Vel, jeg har det ikke fælt på norske blogger jeg. Vet ikke om andre har det, men jeg kan jo bare svare for meg selv så klart. Jeg ser ikke helt sammenhengen med den setningen. Du blir kvalm av «sånne som oss», og så plutselig nevner du at vi har det fælt og vanskelig på norske blogger… *Rister uforstående på hodet*. Men ja, jeg må jo likevel bare si at jeg trives på norske blogger. Verre med svenske..

«Tror dere at dere er de eneste?»  Igjen, jeg kan bare svare for meg selv, men jeg tror det er mange som trives på norske blogger. Merkelig setning som ikke henger på greip. God dag mann økse skaft liksom. *Rister på hodet* Blir litt sånn..»Hvordan går det med deg?» «Hm, tror jeg skal ta på meg de blå skoene». Makes no sense.

Men sånn for å gi deg et godt råd, du trenger jo ikke gå innom norske blogger om du ikke trives der. Men klart, om dy vil bli kvalm av «sånne som oss», så skjønner jeg jo at du kanskje ikke trives her, ikke kjekt å bli kvalm da. Ekkelt det.

Jeg gir det samme rådet til «sånne som dere» (anonyme som gjemmer seg bak pc skjermen for å skåne dere selv når dere leker Rambo (tøff i grisetrynet) når dere sikler ut av dere stjerne kommentarer. (*Rister på hodet*) Øverst i venstre hjørnet av skjermbildet ditt, så finner du en pil som peker mot venstre, trykk på den, og du vil få en åpenbaring. (Det er et tryllekunstner triks, litt sånn simsala bim) Du kommer deg ut av sider som gjør deg kvalm! Now how about that? Kult ja? Underenes tid er langt fra over.

Takk for at du tok mot til deg og kom innom, til tross for at du blir kvalm. Ekstra hyggelig at du la igjen en kommentar, sikkert utfordrende og sitte der og skrive mens kvalmen sikkert holdt på og ta livet av deg. Derimot synes jeg som sagt at du er frekk som ei flatlus, om ikke enda frekkere, som angriper folk med borderline (reminder: EUPF)
Hadde vært hyggelig om du la igjen navnet ditt også, men kanskje du har angst, og det skal man ikke kimse av. Men jeg synes liksom det blir litt mer personlig og hyggelig når jeg kan takke vedkommende ved navn, jeg setter jo pris på leserne mine, og hyggelige kommentarer. Ekstra stas at besøk drar opp statistikken så klart, om jeg kan være så raus og si det.

Så, tusen takk kjære anonym, for en nokså forvirrende og usammenhengende kommentar (*Rister forsatt på hodet og små ler for meg selv*). Alltid kjekt med besøk og bli lagt merke til, for det er jo tross alt synd på meg, da betyr det mye at noen tar seg tid til å legge igjen noen ord. Setter stor pris på det (selv om jeg som sagt ikke helt fikk tak i sammenhengen).
Ønsker deg en strålende god helg. Plei deg selv godt, så du ikke blir kvalm. *Grøsser av tanken*

*Ler fortsatt litt, rister på hodet, og lusker meg ut herifra*

Den flinke jenta.

Nei, jeg snakker ikke om meg selv her. Skjønt jeg er kanskje flink innimellom jeg også. Behandleren min derimot liker ikke at jeg skal kategorisere meg selv som enten flink eller dårlig utifra ting jeg gjør..Han har kanskje rett, sånn egentlig..Ganske irriterende egentlig, når det han sier er riktig. Likevel må jeg jo av og til klappe meg selv på skulderen, uavhengig av hva han sier. Nå er han jo heller ikke behandleren min lengre. Frekt.

I dag har jeg derimot truffet http://denflinkejenta.blogg.no En veldig fin blogg jeg har fulgt en god stund nå. Vi har hemmeligholdt dette litt, siden hun Blogger anonymt. Men jeg fikk lov til å linke til at det var henne. Nå får jo ikke dere se jenta bak bloggen uansett da. Men jeg kan fortelle dere at hun er en fantastisk flott jente.

Man kan jo aldri vite på forhånd hvordan utfallet vil bli in real life, selv om relasjonen via nett er bra. Det ble full klaff. Jeg elsker det når andre mennesker jeg treffer skravler like mye som meg. Det er ikke mye hyggelig å prøve å ha samtaler med noen som knapt åpner kjeften for å si noe. Pinlig taushet er kleint. Det ble alt annet enn det i dag hvertfall. Timene fløy avgårde. Skravla gikk i ett, på begge to. Da er det kjedelig å måtte avslutte, når man kunne ha pratet enda lengre.

Kjipt at vi bor i hver vår by også når det klaffet som det gjorde..men vi kommer jo uansett til å holde kontakten, og så får vi prøve å treffes igjen. Jeg hadde hvertfall 4 fine timer. Alltid hyggelig å treffe noen man ikke trenger å legge to pinner i mellom hos. Det føltes bare helt naturlig å dele det meste. Avslappende. Veldig koselig.

Og til deg vakre, flinke jente: du er tvers igjennom nydelig. Utrolig hyggelig å treffe deg. Om du har vanskelig for å tro på deg selv: jeg tror på deg, og heier på deg. Setter stor pris på deg og for at du er den du er. You are awsome. Glem aldri det.

I morgen er det klart for kurs. Det er et kurs for de som er med i lokallag, og etterhvert oppretter muligheten for tlf vakt, hvor de som har behov for å prate med noen kan ringe til. Da må man, som tlf vakt, ha en måte å forholde seg på, til den som ringer. Så i morgen blir det altså kursing om kommunikasjon i forhold til dette. En annen god venn av meg skal også på kurset, en jeg ikke har sett siden sydenturen vi hadde i fjor sommer. Så gleder meg masse til å se henne igjen, + alle andre IKS’inger. Ulempen blir å stå opp tidlig, for å komme seg inn til Oslo, men når jeg befinner meg i hus med tantebarn, så våkner jeg tidlig, for å si det sånn.

Stikke fingeren i halsen en gang så er det gjort.

Jeg måtte bruke rå makt for å rive opp øyelokkene. Blæra var på randen til å renne over, og trengte skyss til dassen. Det går litt kjapperer når øynene samarbeider, framfor å gå i søvne. I tillegg er jeg så støl i leggene etter corepulstimen jeg var på på onsdag, at jeg går sånn omtrent ned i knebøy, med en svak hjulbeinthet fordi det gjør vondt å gå rett og slett. Vurderer å krype resten av dagen. Fikk selvsagt ikke sove før grytidlig i morges, den berømte søvnen tok seg umåtelig god tid før den gadd komme.

Jeg hadde planer om å gå meg en tur på besøk hos jobben i dag, men når det er typ 90% stigning hele veien opp, så hadde jeg ikke rukket å komme fram før de hadde stengt så lenge beina ikke hadde klart å stable seg opp og fram. Tror forresten ikke knærne har lyst at jeg skal krype heller. Får kanskje gå på armene i dag da. Litt vanskelig i dyp snø men..Kan kanskje rulle da, men ikke opp til jobb. Ser mørkt ut dette her, kanskje jeg må holde senga. Det blir dermed ikke trening i dag da, spørs om jeg ikke må ha Treningsfri i morgen også. Flax at jeg har mat i hus hvertfall.

Kom meg fint gjennom dagen sånn matmessig i går også, krysser fingrene for at helgen også går bra. Litt mer utfordrende det, og ekstra vanskelig når jeg ikke får rørt meg noe særlig i tillegg. Men skal gjøre mitt beste, små skritt. Jeg nevnte at det var helg ja? Fredag. Fikk dere med dere det? Fredag. Det betyr jo søkemotor. Så da har jeg rasket sammen et knippe av hva folk har søkt på den siste uka, som på en eller annen måte har gjort at de har funnet veien til min blogg.

knekt paraply – den ene dingsen inni paraplyen min er hvertfall ikke helt stabil..

hva spiser man med spiseforstyrrelser – Well, lets see…mat?

mat – bingo.

skader ved overdreven bruk av avføringspiller – Tja, kan jo nevne forvirra fordøyelse, ødelagt/forvirra tarm, og sår i ræva..Og jo, oppblåsthet og hard mage i dagevis før man får gått på do skikkelig, når man slutter med dem. Tips: la være å misbruke dem. Du taper kun væske, som du igjen går opp. Urealistisk vekttap m.a.o. om du prøver å gå ned i vekt.

det kan jeg levende forestille meg – Bra. Da er vel tipset riktig lest.

hvordan få nattevakt til å gå fort – Du kan jo alltids ta en titt her : «nattevakten»

булимия – som jeg skulle ha sagt det sjæl.

ruinert av dårlige tenner – Hvertfall av tannlegen..

våknet en morgen med ukontrollert urin lekk – hm, kanskje ikke drikk fullt så mye?

hvordan puster elg – nei, det er vel sånn omtrent som man gjør i en togatime vil jeg tro, inn gjennom nesenborene, ut gjennom nesenborene. Lurer på om elgen blir like sår som jeg blir av den pustinga…

rosa greier for halsbrann – tenker du på et sånt rødt brannslukningsapparat? Vil ikke anbefale å bruke det nedi halsen.

blir mett av nutridrink – tja, rart med det,  det er jo et sånt lite måltid da. Dessuten er de ganske kvalmende til tider, da kan man fort føle seg full i magen ja..

brytning i rapsolje og vann – høres ikke ut som min type idrett..har vannskrekk.

vg helg skjulte kamp mot bulimien – ja, rett som det er så skjuler de noe..

ja jeg er tynn blogg.no – da må jeg nok skuffe deg, jeg er normalvektig, og blogger på wordpress.

laila krakeli turn – var en turner, var.

let måte å holde praten gående – hm…let, så finner du kanskje.

kroppen forandrer seg – nå må du slutte å tulle så fælt med meg.

varme promper – aldri opplevd en kald en..skjønt noen gjør det sikkert i en kald hensikt..slipper en varm en altså.

Psykisk syk som pakker – Jeg pakka dra jeg dro til Modum, da jeg dro hjem på hjemmeuke, da jeg skulle tilbake, da jeg skulle hjem til jul, og tilbake, og da jeg ble skrevet ut. Pakka meg ihjæl m.a.o

drite uttrykk – crap? Shit happens? Holy crap? Crappers? Shait? Bæsja på leggen?

Brudeutstyr blogg – aiaiai, da har du gått deg fullstendig vill..

pikk på pinne – Pinocchio?

vanskelig kryssord – prøvd Donald eller Mikke mus kryssord du.

rå i kryssord – i Donald og mikke er jeg er racer!

tynn av pepsi max – da skulle jeg ha vært borte for lengst..

kick – fest hos mig – alrighty, sign me up! Ehh, hvor bor du forresten?

buliimi tips – spis og behold maten din.

når er det farlig med anoreksi – all the way my dear. All the way..

hold kjeft for faen blog – Ingen ber min blogg holde kjeft. Du kan holde kjeft!

stikke fingeren i halsen en gang så er det gjort – hva er gjort? Du gaper? Puster ånden din på fingeren? Kanskje t.o.m. får litt spytt på den? Ja, da er det gjort gitt.

bulimier bulimi skadelig? – mmm, hm?

kjøp amylnitrat – jaha? Ny oppskift?

liten stygg dum fæl alle hater – det var da voldsomt..

slutte å tenke destruktive tanker – takk for tipset!

en samtale på bussen – aldri hørt.

hvorfor har jeg sulthetsfølelse hele tiden – kanskje du er sulten?

lær å spis mat – godt tips til deg over her.

du vet du er vokst opp på 90-tallet – Det vet jeg veldig godt. Jeg er t.o.m. oppvokst på 80-tallet.

jeg har vært innlagt på modum bad – jeg og.

drømmer om økser, kniver – vel, her for et par netter siden så drømt jeg at jeg hadde 11 tær plutselig. På en fot.

slanke seg egg – altså, la meg se om jeg forstår deg riktig, du vil se ut som et egg?

hvorfor er spiseforstyrrelser et problem? – ooh lord, have mercy on me. Les om det, så kan du se om du skjønner tegninga.

 

 

 

Fantasi

Atter en dag er nesten over. I dag har alle pårørende og gruppa hatt undervisning i terapimodellen de bruker i behandlingen av oss som er spiseforstyrra. Kognitiv modell, om å bryte tankemønster. Bryte de automatiske tankene som oppstår i de forstyrrede hodene våre når spiseforstyrrelsen prøver å ta styringa. Poenget med modellen går enkelt sagt ut på å stoppe opp for å tenke før vi tyr til de typiske handlingene vi gjør. Som f.eks å kaste opp, trene, ta avføringsmidler eller andre kompenserende atferd vi tar i bruk for å rette på «skaden» etter å ha spist noe som er feil i følge spiseforstyrrelsen, eller det å overspise og kaste opp, som igjen fører til sult, som kan føre til en ny runddans. Å bryte mønster som man har brukt i mange år, bryte regler man har laget seg og har levd etter i mange år, er en helvetes hard jobb.

Jeg tror at den undervisningen i dag var veldig nyttig og lærerik for mange av de pårørende. Vi har undervisning i den modellen (Fairburn) hver uke, så vi er litt på skli vil jeg nok si. Hun som hadde undervisningen er veldig flink til å forklare, og bruker eksempler som også de pårørende kan kjenne seg igjen i. Litt senere på dagen hadde mamma, søsteren min, min terapeut, min miljøterapeuten og jeg time sammen. Vi fikk sagt litt alle sammen, så det var i grunnen en grei time, selv om det tok litt på.

Jeg fikk også time med ernæringsfysiologen i dag, og jeg har fått redusert noen smiler fra kostlista mi. De vil se om det vil hjelpe til å stabilisere vekten min, den har jo bare gått opp for hver uke nå. Jeg nærmer meg nå en vekt hvor hodet virkelig ikke vil være med på å gå over, som gjør at jeg er nær bristepunktet for å sprekke. De vil jo unngå at jeg skal sprekke, og vil hjelpe meg på best mulig måte, uten at jeg slipper unna rammene jeg må forholde meg til her. Jeg vet ikke helt om det vil gjøre noe fra eller til men, får bare prøve det ut.

Nå sitter vi en klynge med pårørende og pasienter her i spisesalen og henger. Mens jeg sitter her for å oppdatere bloggen med atter et lite nyttig innlegg, så spiller de fantasi. Her mimes det over en høy sko, og man kan i grunnen ikke skille pårørende fra pasienter. Kokko lokko hele gjengen. Selv skal jeg dra fram strikkekunsten min og strekke på labbene før jeg tar kvelden. Sliten.com.

The beauty of nature

Hvordan forteller man om sin spiseforstyrrelse til sine nærmeste?

For litt siden fikk jeg en mail fra en jente som sendte meg noen spørsmål angående dette med å fortelle om sin spiseforstyrrelse til sine nærmeste. Jeg legger ikke ut hele mailen her,men bare de spørsmålene som hun lurte på om jeg kunne hjelpe henne med.

«Mitt spørsmål er om du kunne delt noen av dine erfaringer i forhold til å si dette til nærmeste, og særlig kjæreste. Hvordan sier man det? Hvordan har de reagert når de har fått vite det? Hvordan har dette påvirka forholdet videre? Hvordan har dette påvirket forholdet med mat og det styret der?»

Å slite med en spiseforstyrrelse er for mange veldig skambelagt,og synes det er veldig vanskelig at de nærmeste skal få ta del i dette problemet. Sånn har det også vært for meg. Ennå den dag i dag er det mange som ikke vet at jeg har en spiseforstyrrelse,uten at jeg nødvendigvis ikke ønsker å dele det med dem,men fordi det rett og slett ikke blir et tema (som flere kollegaer på jobb f.eks. Men både sjefen og et par andre vet om det)

Det tok ikke lang tid før noen fikk vite om min spiseforstyrrelse. Like etter at den utviklet seg ble jeg samboer. Han merket at jeg hadde g ått ned en del i vekt,og visste at jeg holdt på med denne dietten som utløste det hele for meg. Jeg gikk på videregående på den tiden,og da han kom hjem fra jobb om dagene var det første han spurte om mange ganger hva jeg hadde spist den dagen,eller om jeg i det hele tatt hadde spist. Han fersket meg også et par ganger. Jeg hadde kastet opp en dag,og da jeg kom ut av badet satt han på kjøkkenet som lå rett ved badet og kikket på meg…det var ikke en videre hyggelig opplevelse. Ikke bedre var det den gangen jeg hadde glemt å trekke ned etter meg…Han pratet med sin far om dette (med tillatelse av meg) og de hadde gått til anskaffelse av litt informasjon om spiseforstyrrelser,og vi pratet en del om dette uten at det egentlig førte noe med seg.Men en dag så ga han meg et ultimatum: «meg eller spiseforstyrrelsen» Jeg ville jo ikke miste han da,så jeg valgte han. Jeg spiste flittig,og vi meldte oss inn i et treningsstudio sammen. Men samtidig som at vekten gikk opp,jo verre følte jeg meg. Og jeg synes det var forferdelig å måtte spise måltidene vi hadde.Forholdet tok etterhvert slutt,av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.

Jeg flyttet hjem en periode etter bruddet,og jeg husker faktisk ikke hvordan,eller hvor ille maten var for meg akkurat da. De hjemme visste ikke noe.Vennene mine som jeg hang med visste heller ikke noe om det den gang.  Etterhvert flytta jeg til Oslo,og inn i en leilighet med 3 andre jenter.En periode der så var det ei 4 jente som bodde med oss. Hun hadde også en spiseforstyrrelse,og hun og jeg prata en del rundt dette. Hun ene av de jeg bodde med der ble en veldig god venninne ( og hun er fortsatt en av mine beste) og hun visste heller ingenting. En dag skjedde det noe som utløste en krangel mellom hun andre med en sf og meg. Og med denne krangelen så presterte hun å fortelle mine gode venninne at jeg hadde en sf. Hun ble selvsagt veldig lei seg fordi jeg ikke hadde sagt noe,og jeg følte meg helt jævlig,fordi jeg fikk dårlig samvittighet,og fordi det var jævlig at dette ble avslørt. Det eneste jeg klarte å gjøre der og da var å banke på døren hennes og lånte henne en håndbok om sf. Senere prata vi om det.Hun har ved senere anledninger vært en pådriver for at jeg skulle oppsøke lege.

Sånn som vi bodde,studenter,og jobbet i butikker,så hadde vi aldri faste måltider sammen,vi spiste ofte hver for oss,og andre ganger sammen bare noen av oss. Jeg kasta opp det meste,men prøvde samtidig spise lite når det kun var jeg som spiste. Det var mens jeg bodde der at sf utviklet seg i en ny retning; jeg begynte å handle mat  for å spise og kaste opp. Altså,planlagte runder med maten. Jeg var alltid veldig påpasselig med at det ikke skulle merkes at jeg hadde kasta opp. En av de andre jentene som bodde der var søsteren til hun gode venninna mi,og hun hadde også fått med seg at jeg hadde en sf,men hun sa aldri noe.Jeg hadde på den tiden jeg bodde der etterhvert gått ned omkring 8-10 kg.Dette ble selvsagt lagt merke til,men de sa ikke noe om det.

Da jeg bodde der fikk jeg meg også ny kjæreste.Jeg fortalte det til han,og han «godtok» det,uten at det sånn egentlig ble et problem for oss. Vi bodde aldri sammen,og det ble dermed aldri et problem måltidsmessig.Var vi ute og spiste (det skjedde ganske ofte,han inviterte meg mange ganger) så beholdt jeg aldri maten. Det var også på den tiden,ved en anledning at jeg var hjemme i Kr.sund,og den ene søsteren min også var hjemme,at jeg fortalte det til henne (hadde drukket…) Hun ble først sint,og deretter ble det et tema vi prata en god del om. Hun fortalte det ikke til foreldrene mine,fordi jeg ba henne la vær. Hun tok imidlertid kontakt med hun gode venninna mi i Oslo,og de prata også litt om dette.

Etter noen år i Oslo så flytta jeg til Ålesund med en ny kjæreste (Jada,fra den ene til den andre…rastløshet,og troen på at gresset er grønnere på den andre siden er også et ganske typisk bulimisk tegn…) Vi ble samboere. Før vi ble sammen så fortalte jeg om min spiseforstyrrelse. Han var (aner ikke hvordan han er nå) en type som ikke snakket mye om problemer,visste aldri hva han skulle si. Jeg slet med maten,og kaste opp det meste av det jeg spiste. Men likevel ble mye beholdt. Jeg kom opp på min høyeste vekt noengang. Jeg hatet kroppen min vanvittig,men jeg trente hvertfall også veldig mye,og det gjorde det litt bedre. Jeg spinnet som en gud,trente apparater,var med på body combat,og body pump.Ble muskuløs.

Så flyttet vi til Molde,fordi han jobbet der og det ble veldig tungvindt med pendlingen hver dag. Jeg ville ikke til Molde,men søkte skole,og kom inn,så da ble det til at vi flyttet. Maten var et problem,få måltid ble beholdt. Jeg begynte å trene Taekwon-Do,gikk ofte til skole (tok bortimot 1 1/2 time) og syklet en del. Prøvde å få vekten ned igjen. Forholdet vårt hadde skrantet veldig ganske lenge,og det tok etterhvert slutt.På den tiden hadde jeg fått en del nye venner på skolen,og jeg fortalte dem om min spiseforstyrrelse. Da var jeg kommet inn i en periode hvor jeg var blitt mye mer åpen.

Jeg flyttet for meg selv,og det var i den perioden at ting virkelig begynte å bli ille. Jeg trente mye,hadde fullt og helt styring på maten alene,og gjorde som jeg ville.Vekten raste ned igjen,og jeg kom ned på mitt laveste til da.Jeg begynte å slite mer med depresjonen,og alt var veldig tungt. Han ene som jeg hadde blitt kjent med,og etterhvert ble sammen med mer eller mindre satt et ultimatum til meg om at jeg måtte oppsøke hjelp,fordi han slet veldig med min sf. Jeg var skrekkslagen,og hadde virkelig ikke lyst. Alt var et helvete.Men det var da jeg oppsøkte rådgiveren på skolen den dagen.

Jeg begynte etterhvert i gruppeterapi. Og siden dette skulle være 1 dag i uken i et helt år,så tenkte jeg at det var på tide å informere foreldrene mine.11 år hadde gått siden det hele startet før de fikk vite noe. Det føltes rart,men samtidig en lettelse,fordi jeg nå slapp å skjule noe. Jeg reiste hjem en dag og ga dem masse informasjon,lesestoff fra IKS,håndbøker,og fortalte selv.Det var ikke akkurat festlig,men nødvendig kanskje.

Å ha måltider sammen med andre som vet om min sf er ikke alltid lett.Fordi de vet hva som vil skje etter at jeg har spist. Det er ikke en god følelse å gå på do og vite at de skjønner at jeg henger over doskåla og spyr.Men det er vanskelig for meg å begrense inntaket av mat,og enda verre å beholde maten. Men det er aldri et tema vi snakker om,det bare skjer.Problemet er der,og siden foreldrene mine har vanskelig for å ta opp dette med meg,så blir det aldri prata om.

Jeg har kanskje hatt det veldig lett på den måten ved å fortelle det til andre,og ved at andre vet. Men alle er ikke like heldige. Man vet jo aldri hvordan de nærmeste vil ta det,og hvilke eventuelle konsekvenser det vil føre med seg. Jeg var selv redd for hvordan foreldrene mine ville ta det,og det var derfor det tok så lang tid før jeg fortalte det.

Skal du bo med noen over lengre tid,så kan det være en fordel at de får vite,for på denne måten å tilrettelegge,eller støtte deg gjennom dagene,humørmessig,og måltidsmessig,og til å være en motivator for å ta steget mot å søke hjelp. Som andre har foreslått før meg,så vil jeg anbefale å søke hjelp,rådgiver,fastlege,en du har tillit til og stoler på. Om du skal,eller vil dele med dine nærmeste,så må du selv avgjøre hvilken betydning det vil få for deg om det vet det,eller ikke.Hvilket forhold du har til dine foreldre avhenger også mye.Men om det er vanskelig å si noe,face to face,kan det å skrive et brev være et alternativ,og også gi dem informasjon sånn at de kan lese og lære litt. F.eks gi dem link,eller materiale fra IKS. Er du i behandling kan du jo alltids ta opp denne problemstillingen med din behandler for å høre hva h*n mener.

 

Kirkeklokker fra helvete

Det finnes bare virkelig ikke noe bedre enn å våkne kl. 8 på en søndagsmorgen bare fordi man må opp på do,for så å dorme litt igjen og atter våkne kl.10,og ikke få sove mer,for da skal de fordømte kirkeklokkene ljome i noe som virker som en ren evighet. Jeg vil sove på søndager,jeg ser virkelig ingen grunn til at disse kirkeklokkene skal holde meg våken,og heller ikke skjønner jeg hvorfor de skal gnåle i omtrent en halv time før de gir seg før de tar en halv times pause før det atter braker løs med en ny time med støy. Hvorfor kunne de ikke ha holdt disse gonggong lydene innenfor kirkens vegger? Hvorfor skal de absolutt plage gud og enhver mann med dette umusikalske bråket?

Bare sånn for å komplementere det hele så har husvertene nå drivd å støvsugd i omtrent en halv times tid…Klokken er 11.20…nevnte jeg at det var søndag? Ikke en gang på en søndag skal man få sove ut og bli litt uthvilt etter en lang arbeidsuke. Ikke snakk om å få hente seg inn her i gården nei. Så på trass sitter jeg nå i senga med en skål potetgull til frokost. En troika er også slukt ned. Kan jo alltids si at det er min måte å feire morsdagen på,siden jeg ikke har mamma i samme by,greit å ha en ekstra unnskyldning. Oooff,kom på at jeg kanskje burde sende mamma en mld å gratulere med denne helsikes morsdagen også…Tenk om hun heller bare hadde lest bloggen,så kunne jeg ha skrevet det feite innlegget til henne her..(yea right)

Vurderer å stå opp,kanskje glane på litt sport på tv’n,bare for å kjenne på at det faktisk er søndag,og ikke en bråkete hverdag. Jeg skal lage meg varm sjokolade og nyte hver jævla sup. Ser dere hvor usunn jeg er i dag? Og akkurat nå gir jeg en jamt god faen,samtidig som jeg forbanner meg selv. Men sånn sett er det ikke noen fare,blir jo ikke å spise noe annet likevel i dag,altså,å beholde mer. Jeg er sur.

Fant ut at det er alpint på tv nå,det gidder jeg ikke se. Da har jeg to timer til hvor jeg bare kan ligge i senga og dra meg før det bli hopp på tv’n. I går var jeg nede på biblioteket igjen,måtte ha mer lesestoff,de 5 bøkene jeg lånte for 2 uker siden var ferdiglest,så nå måtte jeg ha mer påfyll. Fikk lånt 4 nye bøker,+ en lydbok. Skal nå begynne på cd 6,av 10 (11 timer totalt…) Jane Eyre. Grei nok…hopper ikke i taket akkurat,men helt grei hjerneføde om man ikke har annet å ta seg til. Aller helst ville jeg akkurat nå ha ligget her under dyna i armkroken på Truls…

 

<a href=»http://www.blogglisten.no»><img src=»http://www.blogglisten.no/connect/93b9a109781116781d1073eb67024411&#8243; alt=»Blogglisten» /></a>

Its friday night,so everythang is poppin..

Walter og jeg sitter her og koser oss med en eller annen detektivgreia utført av selveste gamlereven Bergerac..(for meg vil han aldri være noe annet,men i denne serien her kaller han seg for Barnaby..) Mord på landsbygda. Utallig mord,på samme landsbygd faktisk,for det har vel vært en del episoder av denne serien allerede vil jeg tro? Hele bygdesamfunnet må jo snart være utrydda??

Jeg skal være ærlige med dere. I skrivende stund så sitter jeg altså midt i en bp. Walter og jeg. Jeg nyter Walter,mens han har vel helt skrekken av meg,han føler seg kanskje oppslukt.

Men akkurat det at jeg har en bp er egentlig ikke en stor sak i seg selv,men,kl. er rundtomkring halv tolv på kvelden,og min første bp starta ikke før sånn omtrentlig 1 time siden eller noe…En hel kveld uten noe! Og det blir kun med den ene runden her i kveld! Og tenkt,jeg satt helt oppslukt i boka mi i nesten 3 1/2 time! Så da var bok 1,på 400 sider leste ut. (starta tirsdag) Bok 2 here I come! Det har vært digg. Å bare sitte der,henslengt i en stol,oppslukt i noe annet enn bulimiverdenen som vanligvis står på full trøkkar 24/7.  Jeg er glad jeg har leseglede.

I dag hadde jeg time med min psyk.spl. igjen. En god time. En prat om sf,rumling i magen,walters sjokolade,whitboard tusjer og livet. Da jeg satt på venterommet før timen,så ble jeg sittende å se litt på skiskyting. Tora Berger var da på 3.plass..Min psyk.spl. kom helt inn der jeg satt,og lurte på om vi heller skulle se på tv,at det kunne være mer spennende. Jeg sa meg enig. Jeg tenkte foreslå det samme til han. Men for 300 spenn pr.time så bruker jeg heller brødsaksa (kjeften) på det andre jeg er god på å bruke den på foruten å spise,å prate. Jeg var dagens siste pasient (kunde) så da skle tiden liksom litt ut over da timen egentlig skulle vært ferdig…Men det er jo bare et godt tegn da,at man liksom bare kunne prate om løst og fast og så flyr tiden avgårde (gud vet hvor)

Ok,nå har jeg brukt en ren og skjær evighet bare for å karre sammen det lille jeg har skrevet til nå,jeg blir så ukonsentrert når jeg har bp samtidig…

Tror egentlig bare jeg runder av med å dele dagens samtale på facebook med dere jeg…

J.R. : Har hørt om en skismører med klisterhjerne…Han fikk med seg rubb og stubb, men fryktet at han kom til å vokse det av seg. Da han begynte å feste, klabbet de seg litt til for ham, for han begynte å gli ut. Nå er han imidlertid på sporet igjen, og har fått innvilget lån med bindingstid, uten å frykte at banken har fått ham i fella. Dessuten har han bijobb som skirketjener i en stavskirke. Puh – det var greit å få det ut…skare værra, så får’n gni det inn – skikkelig.

Laila : ja,det er helt skikkert…

C: Dette gikk jo som smurt…

Laila : Jeg synes du klarte deg glatt gjennom dette her jeg J.R….

J.R: Ja, herfra kan det bare gå utforbakke.

C: Pass på så du ikke Brått brekker staven da!

J.R:  Det ville blitt litt kjelkete.

Laila : og kanskje litt skiiit ekkelt..

M: Det er greit å få det ut J.R., men hva med kokken som hadde teflonhjerne?

J.R.: Han som det gikk svinaktig dårlig med da han skulle grilles til eksamen?

‎C:..som klaska seg i panna da han ikke fikk riktig svor.. jeg mener svar?

M: Ja, det kokte bort i kålen….

J.R.: Steike!

M: og kona hans hadde bolle i ovnen….

Laila: de hadde sikkert noe i gjære…

M: Han vurderer konditoryrket i steden…

Laila: men han må bare smake litt på tanken først…

C: Hehe! Ja, og være hevet over enhver tvil….

J.R.: han har sikkert noen bak-tanker…

M: ja, han må jo ha til salt på maten vet du og dessuten finnes det alltid noen som bare meler sin egen kake…

J.R.: Favorittkomponistene hans er Leonin og Perotin, spesielt låtene med melismatisk organum. Av litt nyere musikk liker han også Matona mia cara.

Laila: nei,det gjør han såvisst ikke,det synes han faktisk er et kakofani av verste sort.

J.R.: Ka? Kor har du hørt det?

Laila: en i østre-aker som baker baker sa det..

J.R.: slikt baksnakk må en ta med ei klype salt. Fokøvkig ek det ikke bake bake.

J.R.: Favorittsalme: Det hev ei rose sprunge

M: nå ble det mange kokker og tendenser til mye søl her!

J.R.: ja, det har sauset seg litt til;)

M: ja, dette ble litt mye rør…..

Meg: vil det si at jeg har tråkka i salaten av å tro på bakeren fra østre aker som baker kaker?

J.R.: mulig det, for jeg har hørt at han liker opera også, spesielt «Bakeren i Sevilla» av Rossini og «Salami» av Richard S(tr)auss

M: Ja, og favoritt trommeslageren hans er Ginger Baker som spilte i Cream….

Laila: jåssa,mer en jeg har hørt,men vet du at han snakker mandarin?

J.R.: Etter at han måtte flytte ut fra det fasjonable strøket bak slottet, vanket han en tid ved spikersuppa før han slo seg ned i the big apple.

Laila: for et kjøtthue!

M: Han forsøkte seg faktisk også på Tin Pan alley….

J.R.: Som de sa i Cream på den tida: Eric, klapp te’n!

M: på loffen i the big apple faktisk….

J.R.: I pausene spilte de yatzy med buljongterninger.

Laila: og så merket de something fishy…

J.R.: Meat Loaf har han visst nok aldri spilt med, men sønnen Kofi[!] Baker opptrådte nettopp på «the Baked Potato» i LA, og spiller ellers i bandet «Pressed Rat & Warthog»!!!

Laila: er det de som er fra kardemommeby?

J.R.: Ja, slekta kom opprinnelig derfra, men etter at de ble innblandet i en farse, bestemte de seg for å gjøre hamburgere av seg.

J.R.: Favorittfilmen er E.T.

Laila: aha. Var det der de traff salt’n pepa?

J.R.: Ja, og Red Hot Chili Peppers.

Laila: FETT!! Men har ikke de en del svin på skogen?

J.R.: en må alltids regne med litt svin.

Laila: Ja,det er vel ikke annet å vente når de omgås øystein pølsa pettersen…

J.R.: Så mange sleivete kommentarer har jeg ikke kommet med på lenge.

Laila: Nei,jeg har hvertfall skrella av meg her..

K: sukk… SKAFF DEG ET LIV, BROR!!

Laila: Det var HVERTFALL en sleivete kommentar…Dæven steike..

Det er ingenting som slår en fredagskveld fylt med action spør du meg.

Nå er det 2 1/2 time siden jeg begynte på dette innlegget…lenge leve fb,msn,blogg og bp.

I say no more.

Hvordan får man en spiseforstyrrelse?

Jeg fikk et spørsmål fra «Hakkespett«,som lurer på hvordan man får en spiseforstyrrelse. Så jeg skriver et eget innlegg på dette siden det kanskje er flere som lurer på dette.

Årsakene for en spiseforstyrrelse kan være veldig sammensatt,og det finnes mange ulike grunner. En modell som er brukt er:

Disponerende faktorer—-> Utløsende faktorer—->Vedlikeholdende faktorer.

Disponerende faktorer kan være personlighet. Det skilles mellom positiv og negativ perfeksjonisme,hvor man ved sf ofte ser den negative. Ved anoreksi kjennetegnes dette ved perfeksjonistiske,tvangspregede og rigide personlighetstrekk,mens ved bulimien er det det impulspregede som er framtredene.  Samhandlingen med foreldre fra man er helt små spiller også inn. Var det trygghet? Rammer? Tilstedeværelse? Kommunikasjon? Atferd? Konflikter? Misbruk? Overvekt i familien kan også være en disponerende faktor.

De fleste som har gått/går til behandling har vel fått spørsmålet om hvordan barndommen var. Det er som regel noe av det første de spør om. For det er jo gjerne sånn at mange har opplevd mange vonde og vanskelig ting i barndommen,som har gjort at de senere utviklet en eller annen form for psykisk lidelse. Traumer kan da bli en disponerende faktor. Seksuelle overgrep. En misbrukt kropp,et barn som har mistet trygge rammer. Bruker maten for å ha noe eget å ha kontroll over. Skade sin egen kropp fordi h*n føler skam og tror at h*n fortjener å ha det vondt.

Andre disponerende faktorer dette som alle opplever og ikke kan la vær å unngå i hverdagen,kroppsfokuseringen,tynnhetsidealet,motstridende krav til kvinnerollen. Krav,press,stress. «Tynn=perfekt» «Tynn=lykke» «Skaff deg lykke,sånn blir du lykkelig» Piss meg i øret. Dårlige måltidsrutiner er en annen faktor…så ja,det kan altså være mange ulike disponerende årsaker bak en sf.

 

Utløsende faktorer kan være:

• Tap og konflikt
• Mobbing
• Sen pubertet
• Store prestasjonskrav
• Slanking
• Endret livsvilkår (flytting..)

Vedlikeholdende faktorer:

• Psykiske symptomer av underernæring,overspising og renselse.
• Symptomene har sin «nytte»
• Sf utløser konflikter innad i en familie. Lidelsen tar over kontrollen.
• Man blir et problem,og behandles deretter..

Smasher man alle spiseforstyrrede mennesker i verden sammen,så får vi en helsikes stor bolle fylt med årsaker som:

Sære matvaner,dårlig selvtillit,dårlig selvbilde,konflikter,traumer,ytrestyrte faktorer;kroppsideal,tynnhetspress,krav,prestasjoner,evner til å regulere følelser,traumer,familieatferd,slanking,behov,mobbing,hig etter å være perfekte…and so on and so oooooon….

For min egen del var det en diett som gikk til helvete. Har skrevet et eget innlegg om det tidligere her i bloggen,som kan lese HER.

(Kilde: Finn Skårderud,sterk/svak,2000 & «spiseforstyrrelser,en håndbok for foreldre og pårørende,IKS/ROS,1999)

 

 

 

Feit desember,slank januar?

Jeg er ikke den eneste bloggeren som skriver om dette temaet,og jeg vil garantert ikke bli den siste. Og siden vi også har en del ulike lesere,så velger også jeg å skrive om dette. Jeg har en stund tenkt å skrive om dette temaet,men har bare ikke kommet så langt. (Det er et standar januarinnslag for veldig mange bloggere vil jeg tro…) Jeg kan bl.a henvise til Karianne sitt innlegg.

Hele desember går med til innkjøp av mat,mat og atter mat. I usannsynlige store mengder. Vanvittige mengder.Syke mengder. Det handles inn så en skulle tro at det aldri mer ble muligheter for å handle mat igjen. Hadde man ikke slukt all den maten i løpet av den tiden julen varer,men fordelt det jevnt utover,så hadd mange sikkert hatt mat for et helt år. Helt sykt å tenke på.

Det er sykt at vi i det hele tatt bruker så mye penger på mat. At det må være ribbe,pinnekjøtt,kalkun,stek,lutefisk. At det må være sjokolade opp og ned i mente,marsipan,sylte,røkt laks,pølser i ulike varianter,julebrød,potetgull,fete sauser,lammerull,julekaker osv osv. Og alt dette skal fortæres på en ukes tid. Hvor ligger egentlig fornuften?

Så kommer januar…da skal alt plutselig være så fordømt sunt. Da skal kroppen renses for all giften den har inntatt. Fettet skal vekk. Ut med ribbe,poteter og fete sauser,inn med fisk,grønnsaker og supper. «Meld deg på treningssenter«,»prøv den og den pillen,den og den dietten/slankekuren» «Alt skal bli så bra igjen,du skal få tilbake den sunne friske kroppen du hadde for 1 1/2 uke siden» Tenk litt over den siste setningen der…Tenk over hva vi gjør mot kroppen vår i løpet av 1 1/2 uke,en så kort tid. (Jeg føkker med kroppen min gjennom hele året,men nå tenker jeg generelt sett,for alle) Hvor sykt er ikke dette? Tenk på alle de feite oppskriftene man fikk i ukeblader og overalt ellers i desember. Nå,1 mnd senere bugner ukebladene og andre medier og butikker over med sunne oppskrifter og forslag.

Tenk over hvor sykt det er at mange bruker de første ukene i desember til å gå ned noen kilo,sånn at de har noe å gå på i jula,for så å sette inn hardstøtet igjen i januar for å gå ned det som er gått opp i jula. Hvor ligger fornuften? Hysteri.

Jeg vet det er sånn hvert år,jeg vet det kommer,likevel klarer jeg ikke la vær å irritere meg grønn over at ukeblader og medier fylles opp av alle disse magiske og smarte måtene å gå ned i vekt på igjen når januar kommer.Vil du ikke opp i vekt,så kan du jo prøve å begrense inntaket i jula. Plager det deg ikke,så trenger du heller ikke gå på alle disse «smarte» tipsene om vektnedgang akkurat i januar.

Gaaaaaaawd. Begynnelsen på januar irriterer meg alltid,og det er ikke til å unngå…i så tilfelle må jeg bli blind.

 

Jeg har spist et sånt godis smykke i jula,og jeg har med med 3 tilbake til Molde. Jeg skeier hvertfall ikke ut,og gjør ikke forskjell på desember og januar.

Godt nyttår folkens!

2010 er strax over,og et nytt år står for døren. Jeg vil derfor få sende ut et «takk for i år» til alle mine faste leresere,til de som er innom i ny og ne. Jeg vil takke alle som har vært innom,og til alle dere som har lagt igjen kommentarer. Takk til alle dere som har støttet meg når jeg har hatt tunge perioder,takk for at dere har ledd sammen med meg,takk for at dere kommer tilbake om og om igjen. Jeg setter stor pris på ordene dere legger igjen her. Dere løfter bloggen min 🙂

Håper å se dere her i det nye året også 🙂

Ønsker dere alle sammen en fantastisk fin kveld. Her i Kr.sund er det et helvetes til drittvær i dag,stiv kuling og regn,så det skal snart avgjøres om det skal bli totalforbud å sende opp raketter i det hele tatt i byen…flottings…

Ønsker alle sammen et jævla

GODT NYTTÅR!

 

(bildet er googlet siden det ikke er håp angående fyrverkeri her i byen..)

Humørsvingninger

På jobb, og etter jobb er som to helt forskjellige verdener for meg. På jobb holder jeg humøret og effektivitet oppe og jeg føler meg ok. Så snart jeg går ut døra så er jeg veldig sliten så klart,men samtidig så overmannes jeg av en nedstemthet,uten at det nødvendigvis er en grunn til det. Dette her er noe jeg kjenner på ganske ofte,og i dag er intet unntak. Jeg aner ikke hvorfor, sånn egentlig. Det var noe som gjorde meg litt frustrert og irritert i dag,men det er ikke noe som er myntet på meg personlig og som jeg tar innover meg,så det er ikke det. Jeg kjenner bare den tunge klumpen i magen,tristheten som gjør at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Jeg er sint,jeg er lei,jeg er sliten,jeg er irritert,jeg er oppgitt,jeg er trist og føler på håpløsheten. Jeg orker egentlig ikke spise,samtidig som jeg kjenner på uroen og suget etter å kjøre på med maten. Orker ikke,makter ikke,men orker og makter likevel. Vil,vil ikke. Ambivalensen. Slites og rives i to retninger og jeg vet ikke hvor jeg ender opp. Hvem som drar hardest,hvem som har mest styrke,jeg vet bare at jeg blir dratt mellom to sterke makter som deler meg i to.

Uroen kjennes i hele kroppen,i bena,i magen,i armene. Det kravler og kryper i meg. Jeg strammer muskler,jeg knytter nevene,jeg må bevege på beina,jeg strekker armer,men det hjelper ikke. Jeg har aller mest lyst til å kaste meg selv hardt og brutalt i veggen,brøle høyt (men det kan jeg jo ikke,da ville vel husvertene tro at det har klikka helt for meg,skjønt å klikke er det jeg føler for.) Jeg føler for å være manisk,men jeg er depressiv. Jeg gidder ikke ha det sånn! Og når tankene er et kaos attpåtil,så gjør det ikke saken noe bedre. Det raser inni meg,det stormer,det er kaos,det er rot,det er sinne,det er kaos uten like,det er en uro som overmanner meg og gjør denne kvelden her tung.

Jeg føler meg ukomfortable med min egen kropp,jeg føler meg ukomfortabel med meg selv som person. Jeg er irritert over et par visse personer,jeg ble irritert over plystringen til husverten,jeg ble irritert over bikkja som driver å løper over gulvet,jeg blir irritert over Frostwire som ikke har noe av den musikken jeg vil laste ned,jeg er irritert over at lønna ikke kommer før i morgen,jeg er irritert over at jeg ikke har varm sjokolade,jeg er irritert over den fordømte senebetennelsen i begge armene,som verker og dundrer dag ut og dag inn. Jeg er irritert over vekten,og jeg er irritert over bildet som var i kalenderen i dag. En jævla dude som sitter på en hest,eller kanskje det skal forestille et dumt esel? Kanskje det skal forestille noe i juleevangeliet? Men for pokker,de hadde jo ikke moderne klær på den tiden,for han dude der har bukse og jakke,og sikkert et par fancy’e goretex sko. Gaaaaaaaawd.(I går fikk jeg forresten en halv måne,hva nå den enn gjør i en julekalender,da den viser seg hele fordømte året) Og alt dette er egentlig ting jeg ikke burde irritere meg over,bortkasta energi,men like fullt er det sånn jeg føler det.

Jeg burde ha vannet planter,jeg burde ha støvsugd (helst hjernen også),jeg burde tatt meg en løpetur,jeg burde latt vær å sitte her å brette ut i det vide og breie,jeg burde strengt tatt latt vær å sitte på pc’n og skrive i det hele tatt,fordi armene blir ikke akkurat bedre av det,og jeg burde hvertfall,ikke minst,pælma hele skrotten i veggen. Men det hjelper sikkert ikke det heller,for da blir jeg vel irritert over at jeg får vondt fysisk i tillegg.

Jeg er urolig og irritert?

Change your thinking,change your world.

Change your thinking,change your world.

Change your thinking,change your world.

Change your gawd damn thinking,change your world!

Just another day…

Ettermiddagen og kvelden har vært veldig bulimisk i dag. Mat inn,ned på høykant,opp på høygir. Gjentatte episoder.Igjen,igjen og igjen.Suget dempa seg ikke,og det er i grunnen ikke borte ennå,selv etter alle episodene,men jeg må ta kvelden,og kveldsmedisinene må ta’s,og det er det eneste som nå stopper meg fra å fortsette. Jeg trenger pause nå,søvn,gi kroppen ro etter dagen.Det tar på,men ikke verre enn jeg er vant med,bare just another day. Kan jo alltids håpe på at morgendagen blir bedre,akkurat som jeg jeg trodde denne dagen skulle bli,men aldri ble. Men jeg overlevde i dag også,just like all the other days. Dette er atter en reprise på alle dagene som har gått. Stuck on repeat.

I dag opplevde jeg noe nytt,et nytt element. En kraftig hodepine mens det stod på,det kom under dagens første bp,det var som et slags hardt press i forhodet,over pannen og tinningene. Presset ble for hardt for hodet. Til tross for mine 15 år med en sf har dette aldri hendt før.Et nytt element er lagt til. Jeg håper jo selvsagt at dette bare er noe som var i dag,at det ikke fortsetter,for det var utrolig ubehagelig.

Vekten fyker i været,dette skjer ved å ha så mange bp’er,så jeg tror nok jeg skal prøve å roe ned litt,for dagen blir ødelagt når jeg hopper på vekten om morgene og ser at tallet er opp. Devastating. Katastrofe.En dag ødelagt tankemessig. Jeg hater det mildt sagt.

Jeg sier til meg selv daglig,at jeg burde kommet meg ut på en løpetur,ett eller annet,forbrenne,svette,minske kaloriintak. Føler at ingen av delen blir gjennomført,skjønt det jeg spiser og beholder er langt under anbefalt kaloriintak i løpet av en dag,det er bare ikke anbefalt i mitt hode. Men nå er heller ikke mitt hode helt normalt,det skal jeg ha.

Nei,morgendagen må bli bedre,men jeg vet at jeg ikke kommer meg avgårde på noen løpetur,uansett hvor mye jeg ønsker det,jeg hater nemlig å jogge. How about that..men jeg tenkte hvertfall at jeg skulle gå meg en lang tur,det er da hvertfall noe,haha.

I dag kan jeg faktisk motbevise noe..jeg er pokker meg stolt! Sjekk da..

Eplet faller faktisk langt fra stammen 😀 Det trodde dere ikke,hva?

Se,en pinne

Newbie

Ok,da ser det jaggu meg ut som jeg har kommet meg over til WordPress jeg også gitt…det tok sin tok,og det har vært vurdert opp og ned i mente,fram og tilbake,hit og dit. Følte meg liksom veldig trygg på blogspot som jeg har oppholdt meg i over 1 år,og da er det alltid litt skummelt å flytte bloggplatform…men nå får vi se da om jeg klarer meg like bra her…(ting tar tid..)

For eventulle nye leser; hey how,nice to see you 🙂

Nei,jeg skal visst tidlig opp på jobb i morgen,og jeg ser at klokka sier at jeg kanskje bør komme meg i seng…(jeg blir liksom litt hekta når jeg først kommer meg i gang med noe nytt,og da kan jeg bli sittende i en ren evighet)

Men det er ikke bønn,nå må jeg likevel bare gi etter,om jeg vil eller ei..*sukk*

Om å reise seg etter fall

Det er ikke alltid lett å reise seg etter fall.Det er lett å gi opp og bli liggende nede.Det kan virke som den beste løsningen for mange,fordi de ikke ha nok tro på seg selv. «Jeg kommer ikke til å klare det likevel,så jeg kan likså godt gi opp» Hvor mange ganger har ikke så mange av oss tenk den tanken? Likevel klarer mange å reise seg,bare man gir seg selv litt tid.Ting tar tid,og ting går seg til etter hvert som regel.Man har bare ikke tro på det der og da,når man har gått på en smell.

Vi mennesker er veldig ulike når det kommer til den mentale styrken,noen knekker lett,andre går gjennom mye før det smeller.Noen tåler mer enn andre.Noen gir opp fortere enn andre.

Jeg vil selv kategorisere meg i den gruppen for de som tåler mye før det smeller. Av de 15 årene jeg har hatt min spiseforstyrrelse,så har jeg vært sykemeldt 2 ganger. Første gangen var jeg sykemeldt i 1 1/2 mnd om jeg ikke husker helt feil. 10.januar i fjor gikk jeg på en smell,etter brudd i et forhold,sf som herjet og sinnsykt mye jobbing.Jeg tok på meg ekstra vakter sånn at andre kunne få fri i jula,it was all over the top. Alle andre kom foran meg selv,jeg følte jeg måtte stille opp,jeg tenkte at jobben var viktigere enn helsa mi,at jeg var uunnværlig. Jeg slet meg ut rett og slett.Ikke kunne jeg være sykemeldt lengre heller,fordi jeg måtte jo tilbake,de trengte meg….Trodde jeg.

Andre gangen var i september i fjor.Da sykemeldt jeg meg i 1 uke,følte ikke jeg kunne kunne ta lengre,de trengte meg på jobb..mente jeg.

Helt siden høsten 2008 har det gått på trynet.Den ene tingen etter det andre som har dratt meg ned,lengre og lengre ned,det tok aldri slutt,fram til nå.Ennå er det noen få ting som henger over meg,og da mener jeg ikke noe som har med min sf å gjøre.

Men tross alt dette så er jeg på beina.Jeg har ikke gitt opp,selv om noen av disse tingene slo meg helt ut.Jeg kom meg gjennom det,selv om det var beintøft.Jeg er her,jeg jobber,jeg fungerer.Jeg har som sagt over her,kun hatt,la oss si 2 mnd,grovt regnet,i løpet av 15 år vært sykemeldt pga psyken.Det er en dråpe i havet,selv om psyken har vært opp i orkan styrke.

Jeg kjenner mange som er på attføring pga sf,på lik linje med meg,men jeg er ikke der de er.De er totalt utslitt og klarer ikke fungere «normalt»,og mange av dem lurer på hvordan jeg klarer å jobbe så mye som jeg gjør,samtidig som sf er så dominerende som den er i livet mitt.Men det er ikke noe problem for meg.Jeg klarer fint å kombinere disse to,jobb og sf,uten at det slår meg ut totalt.Det hindrer meg ikke fra å klare å gjennomføre en jobb.Det er ikke noe problem at all.Klart jeg blir sliten,men jeg tar fortsatt på meg ekstra vakter.Som nå f.eks,om 5 dager først får jeg noen dager fri etter å ha jobbet 16 dager i strekk,men det går greit,jeg klarer meg fint selv om jeg er sliten så klart.

Men jeg nekter å slutte å leve «normalt»,uten jobb.Hva skal jeg ta meg til da?Hva skal jeg bruke dagene til?Da hadde jeg gått på veggen tror jeg,og det gidder jeg rett og slett ikke.

Jeg går heller forbi veggen jeg,lar den være i fred.Den ville nok fått mer vondt enn det jeg ville fått,så da lar jeg vær.

bivirkning på medisin

En av bivirkningene på lamictal, som jeg går på er : hallisusjoner…

Dette kan altså være grunnen til det mareritt greia jeg hadde forrige uke…Jeg hadde noe lignende for et par kvelder siden også..Dette skjer altså før jeg sovner..jeg føler noe fysisk, akkurat som at noen er der og rører ved meg..skal til å løfte meg opp og gjøre meg noe (altså når jeg har lagt meg for kvelden…)

dere kan lese om den jævlige natten jeg hadde for en stund siden, så skjønner dere hva jeg mener…. les her.