Søvnforstyrrelser.

Jeg har i mange mange år slitt med søvnen. Helt siden jeg var liten har jeg sovet veldig lett, våknet så snart mamma satte en finger på meg da hun vekket meg til skoledagene. Mange våkennetter, netter med noen få timer søvn, netter med urolig søvn, avbrutt søvn. Det jeg har slitt aller mest med, er å sovne inn. Jeg har tilbrakt utallige timer på nattestid, der jeg bare har skiftet stilling, makket hit og dit, mens hodet aldri har falt til ro. Jeg har prøvd å stå opp og legge meg til samme tid, ta naturpreparater, drukket beroligende te (the ironi, da blir jeg jo løpende på do resten av natten), pusteøvelser, lest bøker, hørt på musikk, telle sauser, stoppe tankene. Jeg har prøvd å slite ut kroppen, i form av trening, holdt meg opptatt med noe hele dagen, og ja, jeg har blitt fortvilt over at ikke en gang overspisinger og oppkast har slått meg helt ut.

Jeg husker ikke hvem av oss som tok det opp, legen, behandler, eller meg, men sovemedisiner ble hvertfall et tema på ett eller annet tidspunkt. Det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har alltid vært i mot medisiner, jeg har ikke ville blitt avhengig av noe. Likevel endte det opp med at jeg startet opp på antidepressiva, samtidig som jeg fikk noe å sove på. Sovemedisinen er ikke egentlig sovemedisin, men allergitabletter, som gjør at man blir søvning. De er ment til innsovning. Ikke virker de akutt heller, skal jeg få skikkelig effekt av dem, så bør jeg ta med 4-5 timer før jeg skal legge meg, til tross for at det står at de skal tas 1 time før sengetid. Jeg lurer på hvem som har testet dem ut, og synes det mennesket er heldig som fikk en så kjap virkning av dem. Jeg endte opp med å bli verre når jeg gikk på antidepressiva, og enda verre da de satte meg på type nr to. Om jeg ikke var deprimert og føkka i hodet fra før av, så ble jeg det hvertfall da. Jeg ble enda mer deprimert, og det var langt ifr den virkningen jeg var ute etter. For å gøre det enda verre, så var en av bivirkningene på den ene type antidepressiva jeg gikk på, mareritt. Virkelig ille mareritt. Jeg fikk selvsagt den bivirkningen, for jeg sov jo så godt fra før av liksom. Dette førte selvsagt til at søvnen ble enda dårligere. Våknet oftere, dårlig kvalitet på søvnen, som igjen førte til dårligere kvalitet dagsform, og livskvalitet.

Jeg ønsket å slutte med antidepressiva, noe behandleren min i grunnen ikke hadde noe han skulle ha sagt på uansett, for jeg hadde kuttet dem ut likevel, selv om man ikke skal bråseponere på dem. Jeg maktet bare ikke lengre gå på medisiner som gjorde at jeg satt med suicidale tanker og skadetrang, som igjen førte til at jeg ble liggende med enda verre tanker og følelser enn tidligere, fordi jeg var enda verre mentalt. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende istedenfor. Jeg kan fortsatt kjenne på depresjoner som kommer, men ikke i like stor grad som tidligere, jeg er ikke der at jeg ønsker å dø. Men de funker bedre enn antidepressiva. Jeg har flere ganger de siste månedene tenkt tanken på å avslutte medisinbruken, for hvis det ikke er verre enn dette her, så skal jeg jo overleve. Men jeg vet jo ikke om det er medisinene som virker, eller om det faktisk er sånn, at de har sluttet å fungere, fordi kroppen er så vant med dem. Det skal ikke være «farlig» å bråslutte med stemningsstabiliserende, ikke som med antidepressiva. Jeg prøvde meg på det en gang, en uke uten, og at jeg grein og grein og alt var helt for jævlig. Jeg gjorde ikke det flere ganger. Jeg tror ikke det vil gi samme effekt ved å slutte på stemningsstabiliserende. Det er andre kjemikalier i dem, de føkker ikke opp på samme måte som antidepressiva. (Jeg har skrevet et innlegg som antidepressiva tidligere, «Lille pille» ). Jeg kjenner at jeg er litt lei av medisiner på en måte. Innimellom så glemmer jeg å ta dem også, husker ikke om jeg tok dem jeg stod opp, eller før jeg la meg. Jeg bryr meg ikke stort heller, for det er bare enkelt tilfeller. En gang om dagen sånn av og til. Det er heller ikke sånn at jeg merker at jeg ikke har tatt dem.

Men, on the good side. Jeg har ikke tatt noe å sove på på 1.5 uke nå. Jeg får det for meg innimellom, at jeg skal prøve uten, for å se hvordan det går. Den første natten uten, så sovnet jeg aldri. 1.5 døgn uten søvn. Så jeg måtte jo bare holde meg våken da dagen også kom, for jeg hadde virkelig til lyst til å sove neste kveld. Jeg trente, prøvde slite ut kroppen maks. Og jeg fikk sove, uten å ta noe. Jeg ble nesten sjokkert. Jeg våknet riktignok flere ganger i løpet av natten, av at jeg må på do som regel, men det gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg sovner igjen. Dagen før jeg reiste til Oslo, så sov jeg 1.5 time, så var det å reise fra kl. 08 til 15. Jeg sovnet heldigvis ganske kjapt da jeg sov over hos Tuva, og så var det jo opp tidlig neste morgen, fordi det var fagdag. Jeg lå over hos en annen venninne også, og selv om det tok litt tid før jeg sovnet, så våknet jeg ikke før hun vekket meg neste dag, i 10 tiden. Resten av Osloturen sov jeg hos søstern, det betyr at jeg våknet rundt kl. 07 hver morgen, av en liten tass på 3 som ropte at han var våken.

Jeg har 1 gang igjen på resepten min, der jeg kan ta ut to esker til med sovemeds, men jeg vil fortsette og klare meg uten. Er overrasket over at jeg har fått sove hjemme, for det er jo her jeg sliter som mest. Jeg sovner til slutt, jeg våkner noen ganger i løpet av natten, men sovner igjen, og jeg er kanontrøtt om morgenen. I går var det spesielt ille. Jeg hadde time med behandleren min kl.09.00 (umenneskelig), til tross for 4 times søvn, så kom jeg meg opp. Timen var….ja…Jeg var i dårlig humør, likegyldig, sliten og lei. På en måte ødelagt. Dro hjem, satte meg ned for å lese litt, men jeg var så sliten at jeg måtte kapitulere, og legge meg litt. Jeg sov i nesten 4 timer, og følte meg like sliten og uopplagt da jeg våknet. Jeg vurderte å drite i dagen, trekke dyna over hodet og la verden gå sin gang, men jeg stod opp, og kom meg avgårde på trening en tur. Var ikke helt på topp der heller, og ble selvsagt enda mer sliten etter treningsøkten. Det tok ikke lang tid før jeg søvnet etter å ha lagt meg i rent sengtøy etter en dusj i går kveld.

Bare det å kjenne at jeg faktisk blir trøtt om kveldene, uten å ha tatt noe for å bli det, det føles godt. Litt sånn lettelse over å kjenne på at jeg mest sannsynlig får sove den natten også. Jeg er i grunnen fornøyd med at jeg har sluppet å ta noe for  få sove, samtidig som jeg har vært inne på tanken om at en liten depresjon har en finger med i spillet. Men, jeg vil ha søvn, tross alt.

(Er for trøtt til å sjekke korrektur)

Å verdsette seg selv.

Jeg husker en time vi i gruppen hadde da jeg var innlagt på Modum. Vi skulle sette opp målsettinger, som vanlig. Jeg syntes det var litt vanskelig og sette opp mål, rett og slett fordi ikke ante hva jeg skulle utfordre meg på. Nå er det ikke sånn at jeg er redd for å spise visse typer mater, sett bortifra den spiseforstyrra meningen om at det som ikke er uber sunt, ikke er verdt å spise. Alle har vel ting de ikke liker, og da er det selvsagt ganske naturlig å velge det bort, men vi hadde blant annet nugatti som et påleggsalternativ der. Jeg liker nugatti, ikke det beste jeg vet så klart, men jeg liker det, og det var noe jeg spiste sånn innimellom. Smør måtte jeg ha på skiva, melk måtte jeg drikke, sauser, brød og ris måtte jeg spise.  Det å spise i seg selv var jo en stor utfordring, men der hadde jeg ikke mye valg, men når det kom til å skulle sette opp mål å jobbe med for uken, eller helgen, så ble det alltid de samme målene for meg, «Være oppkastfri, følge kostlista, følge treningsplanen». Samme målenen, uke etter uke.

Sånn et godt stykke ut i oppholdet foreslo en av de andre i gruppen at eg til neste gang, kanskje skulle prøve og finne noe positivt ved meg selv. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine av det forslaget, for hvordan i helsike mente de at jeg skulle klare og finne noe positivt ved meg selv, når jeg mislikte meg selv enda mer enn jeg hadde gjort tidligere? Med 10 kilo ekstra på kroppen i tillegg? Jeg ble bare irritert da forslaget kom, selv om jeg vet at det var godt ment, som litt drahjelp når jeg selv stod fast. Men var det noe jeg ikke ønsket, så var det å skulle finne noe positivt ved meg selv, for jeg så ingenting. Jeg tviler på at «Lillefingeren er ok. Den på høyrehånda vel og merke, den på venstrehånda har jo et arr etter at jeg stappa hånda oppi påleggsmaskina», hadde vært bra nok. Det hadde kanskje ville vært en for liten innsats, eller de ville nok ikke tatt det alvorlig en gang. Det gjorde jo ikke jeg heller. Ikke aktet jeg å stå foran speilet for å prøve å finne noe heller, jeg som ville snu meg vekk hver gang jeg gikk forbi et speil.

Jeg har vært flink til å kaste shit på meg selv halve livet, og tatt imot alle de stygge og ufine kommentarene som har haglet fra spiseforstyrrelsen. «Du er feit, du er ekkel, du er stygg, du fortjener ikke mat, du må trene mer, du er verdiløs, du betyr ingenting, du er ikke bra nok, du blir aldri god nok» osv osv.  På fagdagen forrige uke, så var det en av foreleserne som spurte oss om vi hadde kommet til å godtatt disse kommentarene om det var noen andre som hadde sagt dem til oss, eller om vi ville ha sagt noe sånt til en venninne. Selvsagt ikke, ikke om man er en god venn hvertfall. Jeg kunne aldri ha sagt noe sånt til en venn, ikke at jeg bryr meg om hvordan mine venner ser ut heller, det er ikke på grunn av utseendet deres at jeg liker dem. Hadde noen av mine venner, eller ukjente for den del, sagt noe sånt til meg, så hadde det enten blitt på hue og ræva ut, eller virkelig fått passet påskrevet.  Selv om jeg kan være enig i utsagn andre sier om meg, så betyr det ikke at jeg trenger å ta imot dritten. Si ifra, sett grenser, stå opp for deg selv, stå opp for meg selv.

Verdsett meg selv, finn verdi i meg selv. Jeg er virkelig ikke god på det. Det vil selvsagt behandleren min gjøre noe med. «Vi må jobbe med det framover, at du skal klare å gi deg selv kreds for ting du får til, se det positive ved deg selv». Jeg kjente det vrengte seg i meg. Terapeuten jeg hadde på Modum mente at jeg trengte å jobbe med selvmedfølelse. Medfølelse er noe jeg kan ha overfor andre, gjerne om de er i samme situasjon som meg, det spiller egentlig ingen rolle, men jeg klarer ikke ha medfølelse overfor meg selv, i gitt situasjon. (Nei, jeg snakker ikke om å synes synd på meg selv, med om medfølelse). Det er vel gjerne sånn at det er enklere å føle med andre enn seg selv. Andres situasjoner virker verre enn vår egen, selv om den er akkurat lik. «Strakkars deg, det er ikk så nøye med meg». Jeg har jo i alle år sagt «det går greit, jeg klarer meg», derfor oppleves det ikke så ille når jeg står opp i situasjoner heller, fordi det har vært hverdagen, livet, så lenge. Typ, en helt vanlig dag, no worries, been there, done that. Klarer meg, ikke noe stress. Hadde noen jeg kjente hatt det likt, så ville jeg ha latt den personen vite at jeg er der om han/hun ville prate, gitt en klem, sagt fine ord og vist at jeg bryr meg. Jeg klarer bare ikke ha den medfølelsen overfor meg selv, selv om mine behandlere mener at jeg definitivt bør jobbe med nettopp det. Så det skal jo bli spennende framover…kjenner jeg vegrer meg for å skulle rose meg selv på noe vis, gi meg selv et klapp på skuldra, gud forby. Jeg synes fortsatt det ofte er kleint å ta imot kompliment, selv om jeg er blitt flinkere til å takke framfor å fjase det bort.

Ja, jo, nevnte jeg at jeg har time med psykologen min i morgen tidlig klokken 09.00? Da skal vi vel i gang med dette her, om hun ikke har glemt det, noe hun neppe har, siden hun noterte ivrig da hun nevnte det sist. Pokker.

 

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

Sammenhenger.

Den nye psykologen min spør meg spørsmål som jeg har selv har tenkt på, og sett noen sammenhenger ved, samtidig som hun spør på en måte som kanskje belyser temaene på en litt annen måte. Vi nøster opp i mønster og sammenligner med andre lignende situasjoner. I mange år gikk jeg og tråkket i samme gamle spor, tråkket ofte i de samme sporene, samtidig som jeg tråkket litt utenfor på andre områder, men likevel tett vedsiden av de jeg tråkket i gjentatte ganger. Jeg gikk den samme løypen, rundt i ring, og selv om sporene ikke alltid så helt like ut, selv om det var noen ulike mønster i dem, så passet de likevel i hverandre. Som når man har på seg ulike typer sko, bare med ulikt mønster under sålene. Selv om jeg visste at den veien jeg gikk ikke ga meg trygghet, eller bare meg helt på riktig vei, så klarte jeg ikke vike fra dem. Selv om jeg så visse likheter i sporene, i tegnene. Jeg følte at det var der min plass var, selv om jeg ønsket at det kunne bli annerledes. Jeg kan vel si at jeg var på villspor, og ikke klarte å komme meg ut av de mønstrene. Kanskje var jeg naiv, kanskje håpet jeg det skulle dukke opp en annen vei jeg kunne peile inn på, men det føltes som jeg gikk i ring.

Nå i ettertid klarer jeg å se mønstrene tydeligere enn jeg gjorde tilbake i tid. Det er vel kanskje gjerne sånn, at når man har gått et stykke, og snur seg, så kan man se ting bedre, man får mer oversikt. Alt har en sammenheng, men det er ikke alltid like lett å se sammenhengene, hvertfall ikke når man står midt oppi det. Man tenker kanskje heller ikke på man har gått den samme løypa før, for man lever i en boble der alt bare turer og går, litt som på autopilot. Da kan det være greit å ha noen som står utenfor og ser sammen med deg. Det er det min behandler gjør, hun ser tilbake, sammen med meg. Spør meg om fortiden, om jeg klarer og se mønstrene tydeligere. Jeg så demfør også, til en viss grad, men jeg ser dem tydeligere nå. Jeg har gjort den en stund, de siste årene, men jeg har reflektert en god del de siste årene også, og klart og sett sammenhengene enda klarere. Mye henger igjen enda, tankemessig, men jeg prøver å bryte meg ut. På noen områder har jeg vel allerede klart å bryte med enkelte mønster, ikke bare når det gjelder spiseforstyrrelsen, men også andre områder. Det er de andre områdene vi nå tar for oss i første omgang, selv om spiseforstyrrelsen har hatt en stor innvirkning på alt. Hva både den og andre ting har gjort med meg, hva det hele har ført til.

Jeg har satt opp flere grenser for meg selv nå, og fortsetter med den byggingen, fordi det er nødvendig, fordi jeg styrker meg selv på den måten. Setter grenser og krav. Det er viktig, sånn at ikke andre, eller jeg selv for den del, skal rive ned den muren jeg har bygget opp. Alle trenger en mur, en som beskytter visse deler der andre ikke skal innenfor, med mindre de får tilgang til det. Jeg har en del bagasje som jeg ikke ønsker at andre enn de jeg selv ønsker skal få se, som er privat, bare mitt. Samtidig er det nå bare behandleren min som får vite det aller meste, for jeg klarer å dele det med henne. Det er noen av det tryggeste med behandling, det som blir sagt inne på det kontoret forblir der. Taushetsplikt er et fint ord.

Selv om jeg har brukt år i behandling, selv om jeg har delt visse ting med andre som har vært gjennom lignende situasjoner, selv om jeg har blitt mer reflektert de siste årene, så har selvsagt ikke alt blitt leget. Alt er ikke reparert, visse ting kan aldri bli reparert og se helt og fint ut, det vil alltid være sprekker og sår, men kanskje enkelte ting ikke vil bli fullt så knuselig igjen, og sår vil gro til arr som alltid vil være tegn på kamper jeg har vært gjennom. Alle kamper kan ikke vinnes, og det har jeg heller ikke gjort, men jeg står fortsatt oppreist, og jeg vil fortsette og kjempe meg gjennom videre kamper som vil komme. Jeg føler meg sterker og mer rustet, for jeg har samlet opp våpen og styrke. Skal man gjennom kamper, så må mye trening og øving til, for uten kommer man ikke langt. Det gjelder for oss alle. Jeg har skrevet det før, og jeg vil skrive det igjen, en av mine favoritt quotes er:

«Faller du syv ganger, reis deg åtte».

Selv den aller minste kan samle opp mye styrke, selv den aller minste kan være sterk, se bare på den lille mauren som jobber så hardt, se hva den får til, hva kan ikke da vi mennesker få til? Kanskje har den ikke så ikke samme utfordringene som vi har, men den er veldig liten i stor og skummel verden likevel. Den er en kriger av rang.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.

Noen forklaringer og råd.

Først av alt vil jeg takke for stort engasjement i forbindelse med forrige innlegg «Blir bulimi litt glemt bort?«. Det havnet på første siden på vg.no, noe som er litt skremmende, for plutselig blir bloggen veldig synlig for så mange, selv om den ligger her ute i worldweben, åpen for alle. Samtidig er det positivt på den måten at flere faktisk har lagt igjen kommentarer og kort fortalt om sine opplevelser om at de kjenner seg igjen. Jeg synes ikke det er fint at så mange sliter med en spiseforsyrrelse, misforstå meg rett, men det er viktig at flere kan dele sine erfaringer, meninger og synspunkt. Jeg kan jo alltids håpe at det er helsepersonell der ute som også leser, og som kan få et lite innsyn og kanskje få en annen oppfatning.

Jeg vil igjen få påpeke hvor viktig det er at spesielt helsepersonell tar alle pasienter på alvor når de faktisk tør å ta det steget med å åpne seg og fortelle om sine problemer. Med tanke på hvor mye skam det faktisk ligger bak det å ha en spiseforstyrrelse, så mener jeg at det minste en behandler av ett eller annet slag bør gjøre, være seg leger, psykologer, psykiatere, helsesøster, rådgivere, enræringsfysiologer osv osv, er å ta elevene/pasientene, på alvor. Det å ikke bli hørt, sett eller trodd, kan faktisk være med på å gjøre situasjonen enda verre for den det gjelder. Jeg husker at jeg fortalte en lege jeg hadde i Oslo, om min spiseforstyrrelse. Alt som ble gjort, var at jeg tok en blodprøve og fikk påvist litt lav verdi av jern, og så fikk jeg en resept på jern og B-12 tabletter. Dette er 13 år siden, og sykdommen forverret seg grundig i årene i etterkant. Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg også høre av en behandler at jeg var lubben da jeg var 55-56 kg, til tross for at jeg da befant meg i nedre grense for en BMI på 20, som mange tar utgangspunkt i som undervekt om man faller under. (Bl.a Modum, og vektklubben på vg.no). Den kommentaren satte i gang en faen i meg, «Jeg skal pokker meg vise deg at jeg kan bli tynnere!!». Vel, jeg havnet på en BMI under 18.5, som de på atter andre steder tar utgangspunkt i som grensen for undervekt. Ikke at jeg følte, eller anså meg selv som tynn av den grunn. Jeg følte meg fortsatt smellfeit, det er sånn sykdommer føkker med tankene. Aldri bra nok, aldri tynn nok.

Ta pasienter på alvor, for sykdommen kan være veldig alvorlig selv om ikke vekten viser under 30 kg! Se pasienten, lytt til pasienten, la være å komme med flåsete kommentarer som «Men du er jo ikke tynn. Du fungerer jo i hverdagen, du klarer jo å studer, å jobbe, ha kjæreste, være sosial». Dere vet ikke hvor vanskelig en person som sliter faktisk har det når han/hun er alene. Dere vet ikke om tankene som dreper en, dere vet ikke følelsene som truer med å kvele en, dere vet ikke om angsten, om uroen, om trangen til å overspise og kaste opp, om sulten som gnager, om trangen til å skade seg på ett eller annet vis. For alt det der ligger der latent. Se, lytt, hør. Ta det på alvor, for det er så uendelig viktig at en som oppsøker hjelp føler seg ivaretatt, uansett alvorlighetsgrad.

Samtidig vil jeg si til alle dere som er syke, oppsøk likevel hjelp, for det finnes heldigvis utallige behandlerer der ute som tar spiseforstyrrelser på alvor, uansett grad, eller navn på sykdommen. Jeg vet at det er skummelt å søke om hjelp, for det tok meg hele 11 år før jeg i det hele tatt oppsøkte hjelp. Nettopp fordi jeg var redd for ikke å bli trodd, for jeg jobbet jo, jeg studerte, jeg klarte å være sosial, jeg hadde kjæreste. Jeg fungerte til en viss grad, men det kostet. Mye penger, overspising, oppkast, fasting, misbruk av avføringspiller, overtrening, depresjon, og det evige jaget om en lavere vekt. Hadde jeg visst utfallet av hva dette kunne føre til da jeg begynte på noe som virket som en ufarlig diett, eller da jeg først stakk fingeren i halsen for første gang, så hadde jeg latt det være. Men jeg visste ikke den gang, det jeg vet nå. Ikke kan jeg gå tilbake og endre på noe heller. Men jeg er glad for at jeg turte å fortelle om problemene mine til fastlegen, for på den måten begynte jeg med medisiner, jeg er glad for at jeg oppsøkte rådgiveren på høyskolen jeg gikk på, for på den måten ble jeg henvist til akutteamet på psykiatrisk poliklinikk her. Jeg ble heldigvis både hørt, sett og tatt på alvor, jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det ville ha gått om jeg ikke hadde fått hjelp….Så jeg vil på det sterkeste anbefale å oppsøke hjelp, gi aldri opp, selv om noen ikke tror på deg, for en dag kan du komme borti en person som tror.

Så vil jeg inn på et annet punkt. «Hva vil det si å bli frisk?». Jeg har skrevet om dette tidligere også, men jeg vil nevne det igjen, for dette var også noe som enkelte la igjen i kommentarer på forrige innlegg. Flere har fått kommentarer som «Godt å se at du er frisk, for nå har du jo lagt på deg. Du ser så godt ut, bra du ikke lengre sliter med maten». Vær veldig forsiktig med hva du sier til en som har/har hatt, en spiseforstyrrelse. Ikke alle klarer å ta til seg sånne kommentarer. Veldig mange, meg inkludert, tolker sånne kommentar som «Jeg er blitt feit. De mener jeg har blitt feit». Det kan være en trigger i seg selv, og kan utløse et nytt jag etter å gå ned i vekt igjen, selv om man vet at det ikke er den riktige veien å gå. Vi vet hva vi burde gjøre, vi vet hva som er det riktige, men det er ikke alltid like lett å utføre det i praksis. Etter en vektoppgang er mange i en veldig sårbar periode. Det er da det gjelder å vedlikeholde det man har jobbet så hardt for, unngå de spiseforstyrrede tankene som dukker opp. «Gå ned i vekt, du er feit, dette er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke tynn nok, din gris, du er ekkel» osv osv. Å gå opp i vekt er en av de vanskeligste tingene å akseptere ved en tilfriskning for mange, sånn var det for meg. Jeg hatet kroppen før innleggelsen på Modum, og jeg hatet den enda mer da oppholdet var ferdig, for da hadde jeg 13 kilo ekstra på kroppen. Jeg ville ikke for alt i verden høre av andre at jeg hadde gått opp, det visste jeg så inderlig godt. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut, for jeg følte meg alt annet enn «godt». Da det var pårørendeopphold på Modum, så var en av «reglene» at det ikke skulle snakkes om vekt. Jeg var så uendelig glad for den regelen, for jeg ønsket ikke høre hvor godt og bra jeg så ut, når jeg følte meg som en dass. Vær forsiktig med hva du sier, for ikke alle klarer å ta en sånn kommentar for hva den er ment som, selv om personen vet den er ment godt.

Så, hva vil det egentlig si å være frisk da? Forrige uke kom jeg i snakk om dette med noen, i går fikk jeg en kommentar om dette, og jeg fikk en tilbakemelding fra noen her en dag, en sak som jeg ikke ønsker å nevne noe mer om. «Vil du ikke bli frisk? Du er ikke frisk». Jo, jeg vil bli frisk, nei, jeg er ikke frisk. Men jeg er der jeg er i prossesen så langt. Dessuten, «frisk» er relativt, og kan tolkes på ulike måter, fra person til person. For noen kan det bety å aldri mer ha problem i forhold til mat og kropp. For andre kan det bety å være symptomfri, for andre kan det være å fortsatt ha sykdommen, men at den ikke tar så mye plass lengre. Jeg skal ikke si for sikkert at jeg noen gang vil bli 100% frisk, altså, at kropp og mat aldri vil være problematisk, at jeg vil bli helt symptomfri, at tanker og følelser aldri vil plage meg igjen. Tilbakeskritt er vanlig, tilbakefall er vanlig. Sykdommen sitter hardt i, den blir ikke fiks ferdig etter 3 år, 4 år, 5 år, 6 år, etter en innleggelse. Det tar tid. Jeg har ofte vært frustrert over at jeg ikke har kommet lengre enn jeg har gjort, jeg var veldig fortvilt mange ganger da jeg var på Modum, men da jeg snakket med den snille mannen, så sa han noe som selvsagt er så sant så sant. «Du har vært syk i 17 år, du har vært i behandling i 5 år totalt sett, innlagt i 3 måneder. Når du sammenligner årene med sykdom opp mot årene du har vært i behandling, så kan du jo se hvor kort tid behandlingsdelen egentlig er». Det tar tid å bli frisk». Irriterende nok har han selvsagt rett.

Jeg vet ikke hvor jeg vil ende opp til slutt, hvor jeg vil havne og kunne si at nå er jeg frisk, hvertfall så frisk som jeg kan bli. Jeg har, her og nå, vanskelig for å se for meg at jeg aldri skal slippe å tenke på mat med gru igjen. Jeg ser for meg at mat alltid vil være litt vanskelig, men jeg kan jo håpe at jeg tar feil. Jeg håper hvertfall at jeg ender opp der at jeg blir symptomfri, det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Noen dager går det, andre dager går det ikke fullt så bra. (Jeg kan jo skyte inn at jeg nå er på min tredje dag oppkastfri igjen). Jeg vet at det er mulig å bli frisk, for jeg har både lest og hørt historier om syke som har blitt frisk. Hva de legger i å bli frisk har de ikke alltid sagt, men det viktigste er at de anser seg selv som frisk. La meg igjen få dele definisjonen på en spiseforstyrrelse, som Finn Skårderud skriver i sin bok «Sterk/svak», fra 2000.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelse og forringer livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse».

Jeg tror nesten at jeg da vil anse frisk ut i fra den definisjonen. Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt ikke lengre begrenser eller forringer livsutfoldelsen og livskvaliteten min.

Helt til slutt må jeg atter en gang få takke for alle fine tilbakemeldinger på gårsdagen innlegg!

Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe «lurt» og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke klarer og se et helhetsbilde. «Det er jo bare og skjerpe seg» kommentarer. Sweet lord. Men, det positive med disse kommentarene er at jeg kan skrive egne innlegg ut av dem, som svar på tiltale, eller bare prøve og gi litt innsikt. Dagens glupis (ha overbærenhet med vedkommende, og er du enig (med vedkommende altså), såer det lov til å nikke og smile, jeg lover at jeg ikke skal bryr meg, kors på halsen):

«Kanskje du kan velge å rett og slett bli bedre? Være mer fornøyd med terapeuten din, feks? Innse at Modum og poliklinisk ikke er det samme? Og bearbeidingen av dette såkalte “traumet” som du virker veldig fornøyd med å ha i bagasjen, hva med det? Er det egentlig vits i å gå så veldig inn på det en gang i uka? Det virker mer som om du fremdeles er i behov av mer stabilisering, men hva vet vel jeg. Synes bare du virker så veldig kritisk og uengasjert i forhold til dem som prøver å hjelpe deg. Lykke til videre i behandling, håper du klarer å nyttiggjøre deg den etterhvert».

Velge ja, nei, you see, jeg synes det er så ufattelig gøy å være syk, at jeg ikke gidder å velge frisk. Hver dag er en fest, hver tanke er som fløyelsmyk musikk, hver vonde følelse føles som en varm og trygg klem. Mmmm, hvem vil vel ikke velge det? Frisk høres jo så sørgelig trist ut, at jeg liksågodt kunne ha tatt en tornerose. Nei takke meg til å være oppgående,nei  takke til å kunne mestre absolutt alt, nei takk til å kunne gi en jamt god faen i mat, tanker og følelser om kropp, utseende, selvfølelse, traume.  Høres dødsens kjedelig ut spør du meg, tenk og kunne være fri for alt som binder meg fast, som gjør meg fastlåst? Nei, det høres ut som et fengsel i seg selv, å være frisk. Da er det myye bedre og føle seg fri i lenkene som binder meg fast. Sier seg vel selv at jeg velger å være syk, når det ikke finnes noen bakside av det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har påpekt at behandleren min er flink? At hun kan, og gjør jobben sin? At hun tar tak? At hun er litt «strengere» enn min forrige? At hun jobber på riktig måte i forhold til hva jeg behandles for? Mmm, tror jeg har nevnt det noen ganger. Det jeg har følt på, er at jeg ikke føler jeg kommer noen vei, og at det har vært noe ustabilt i behandlingen siden januar. Det har absolutt ingenting å gjøre med om jeg liker behandleren min eller ei, og heller ikke noe om jobben hun gjør. Hun er flink, hun kan det hun gjør, og jeg føler meg nå, etter å ha vært der en del ganger, trygg på henne. Kjemi og tillit på må bygges opp, og behandlerbytte er ikke bare bare. Vi har bygget opp en god tone og en god kjemi. Jeg er fornøyd med henne. Og er det noe jeg vet veldig godt, så er det forskjellen mellom Modum og poliklinisk. Believe you me darling.

Og ja, det er faktisk et traume. Nå akter jeg ikke, på noen som helst måte å dele dette med webverdenen, så nei, du får ikke noen hint som kan oppklare noe. Det betyr heller null nada niks for meg om du tror på meg eller ei, jeg svarer bare på den glupe kommentaren du la igjen. Når noe jeg har opplevd har blitt en svart hemmelighet som jeg lovet meg selv å aldri fortelle til noen, pga skam og skyld, vel, da er det vel neppe et «såkalt traume». Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg mer enn gjerne skulle ha visket ut alt som har med det traumet og gjøre. Vi snakker om år jeg vil viske ut helt. Er det noe jeg kunne ha gått tilbake og endret på i livet, så er det det. Jeg kan jo gi deg et lynkurs i hva et traume defineres som, når jeg først er i gang. Det er jo greit at du vet hva du har og forhold deg til, hva et traume er mener jeg.

Traume: (fra gresk «skade, sår») er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.

Håper ikke det ble for voldsomt å sette seg inn i? La oss ta et lite eksempel. Om du satte fast noe i halsen, og hadde problemer med å få det opp igjen, og du begynner å bli stresset og redd fordi du tror du skal kveles. <– Traume. Fordi det er en hendelse som setter et støkk i deg, som gjør noe med deg, og det er garantert en hendelse du vil tenke tilbake på med et lite grøss, og tanke «tenk om». Again, traume. Dette var altså et eksempel på hvor «liten» en hendelse kan være for at det kan kalles for et traume. (Behandleren minforklart meg dette). Er du klokere? Ganske enkelt å forstå i grunnen. Du har sikkert dine traumer du også, hvis du tenker deg godt om. De små nissene som er med på lasset you know. Søk opp traume, så kan du lese hvor vidt det begrepet faktisk er.

Så jada, når jeg har en svart hemmelighet, traumet altså, som har vært med meg i 15 år, så ja, klart jeg har lyst til å ha det. Det føles så godt å kjenne på skam og skyld, det er så godt å kjenne på noe av det verste jeg vet, og som jeg vil bli kvitt for alt i verden (selv om jeg vet at det aldr ivil skje). Oohh yeah, give me more. Sier seg selv at jeg ønsker å ha disse minnene som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt når de dukker opp. «La minnene komme! Neei, gå bort, gå bort». Jauda, sånn går nå dagan.

Og ja, jeg hadde trengt stabilisering fra utskrivelsen fra Modum i januar. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg tok i mot det jeg fikk av timer, det min daværende behandler kunne gi meg. Legen min har aldri vært inn i bildet, annet enn ved reseptutskrivelser, og fylle ut skjema for blodprøve. Så jeg har kun behandler og forholde meg til. På Modum anbefalte de, eller mente er vel kanskje mer riktig og si, at etter en utsrivelse, nettopp for å klare å vedlikeholde jobben en har gjort, for å klare og vedlikeholde stabiliteten, så er 1-3 timer i uken ofte nødvendig. Jeg hadde 2 timer på en 3 ukers periode, så nei, jeg ble ikke stabil nok, dessverre. Og ja, jeg burde stabiliseres, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at jeg burde hatt behandling litt oftere (flere timer).  Det er det ikke kapasitet til, så sånn blir det ikke. Og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Da blir det som det blir, dag for dag, gjør det jeg klarer, akkurat sånn det skal, og gjøres. Du skriver at jeg virker kritisk og uengasjert i forhold til behandlingen jeg får. Nå nevnte jeg akkurat at jeg har behandling 1 gang i uken, innimellom blir det hver andre, og jeg tar selvsagt de timene som blir satt opp. Så hva mener du med at jeg er uengasjert? At jeg skriver at jeg føler jeg står i stampe, og at det ikke er så mye framgang da eller? Sånn som kan skje i behandling? Er jeg kritisk fordi jeg har sagt at jeg føler at vi aldri får kommet i gang skikkelig? Vel, jeg hadde trengt og tatt tak i traumet alt fra mai av, jeg fikk ny behandler i midten av mai, og så gikk jo de første timene med til å bli kjent, så ble det sommerferie, og nå er vi i gang igjen, og har brukt de to siste timene til kun å fokusere på traumet, på det vi hovedsakelig skal forholde oss til. Det har tatt 4 måneder, fra jeg endelig turte åpne meg, til vi er skikkelig i gang.  Siden jeg endelig åpnet opp for det, og var klar for å prate om det, så burde det vært tak i tvert. Det jeg har sagt derimot, fordi det har tatt så lang tid før vi i det hele tatt har fått satt i gang noe, er at jeg til tider angrer på at jeg har fortalt om det i det hele tatt. Sånn, da vet du det, håper du ble litt klokere?

Husker du fortsatt konklusjonen på traume? («Sår, skader», av fysisk eller psyksisk art)

Sååååå, den kommentaren du så fint la igjen, den sier meg at du selv ikke har noen erfaring med å være psykisk syk, for da hadde du (håper jeg) aldri kommet med en så stupid uttalelse. En som selv har slitt vet at det ikke er «bare bare». Men kanskje (håper jeg) har du lært litt mer nå?  Og selv om jeg ikke føler at jeg gjør noen framgang i behandlingen (som jeg også sier til behandleren), så må jeg jo likevel ha det, siden jeg forteller mer og mer av en historie jeg aldri før har fortalt fullt og helt, selv om jeg synes det er vanskelig og fortelle? Eller? Jeg vet ikke hvor kravstor du er til størrelsen på skritt (you know, framskritt), selv setter jeg listen litt vel høyt altså, jeg vet jeg må senke den, og heller klappe meg selv på skulderen for det jeg faktisk gjør framskritt på.

Jeg deler heller ikke alt her, bare så det er sagt. Jeg holder igjen mye, fordi jeg må ha grenser for meg selv. Ikke er jeg interessert i å dele alt. Its not your business anyway. Det er kun behandleren min jeg deler alt med, og kun henne. Hva du mener og tror, er meg revnende likegyldig. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å skrive et eget innlegg for å svare, er at jeg syntes at det kanskje var på sin plass å mate det inn med t-skje, sånn at det ikke burde være noe problem med å forstå svarene.Og så må jeg jo avslutte med en liten overraskelse til deg. Ser du pilen sånn øverste til venstre i skjermbildet ditt, den som peker mot venstre også? Hvis du trykker på den, så skjer det noe magisk.

Selv om jeg ikke sier like mye hver gang…

så betyr ikke det at alt går på skinner her. Men det har kanskje noen av dere skjønt? Jeg har ikke sensasjonelle oppdateringer å komme med til enhver tid, jeg får ikke aha-opplevelser daglig, jeg får ikke til alt daglig, selv om jeg skulle ønske det. Jeg mister litt motet når jeg ikke får til, jeg blir forbanna og irritert fordi det skal være så vanskelig å komme seg helskinnet gjennom en dag. Tankene gir meg aldri fred, når har de tenkt og holde kjeft? Når har de tenkt å ta en aldri så liten ferie? Og da mener jeg ikke for bare noen få timer, men gjerne over dager, det hadde vært veldig fint. Det går litt opp og ned med bloggingen også, for jeg orker rett og slett ikke å oppdatere det samme hver dag. Det er de samme kampene hver dag, oppi hodet mitt. Men jeg prøver så godt jeg kan og holde fast ved det jeg klarer å få til, de skrittene som går i riktig retning, om da snakker jeg ikke bare om spiseforstyrrelsen. Det skjer ett og annet utenom den også, tross alt.

Forhåpentligvis får jeg svar, eller oppklaring, eller hva jeg skal si, på et par ting denne uken, så får jeg ta det derifra. Time will show, right? Det skjer hvertfall noe i løpet av uken, det er jobb, møte x 2?, tannlege, trening. Ikke behandling denne uken, men har time igjen tidlig neste uke. Helt greit, å prate om traumet er ikke det morsomste jeg vet, selv om det sikkert trengs, for å komme litt til bunns i diverse følelser som er med på og kødde i hodet mitt.

Og så venter jeg på det nye speilreflekskameraet mitt da. Tamtitam ta. Blir gira når det kommer til kameraer altså. Dette er kanskje noe mer finurlig enn det enkle jeg har, så det blir morsomt og holde på med. Det er jo så kjekt å ta bilder! Fotobloggen min får ikke akkurat gjennomgå av bilder, for jeg er jo helfrelst på instagram da, så de havner liksom der, bildene altså. Bilder tatt med speilrefleksen, et digitalt kamera, eller fra tlf. Å ta bilder er litt terapi, for da går mye av fokuset på å lete etter detaljer eller fine motiv i naturen. Og så er det litt gøy med redigering. Lek med foto folkens, fun fun. Legger ved et lite knippe av bilder fra mitt instagram galleri. Mitt nick der er krakeli btw. Skikkelig orginalt.

 

De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis – Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

Aha!

Selv om jeg ikke alltid er like god i hodet, så har jeg mine øyeblikk altså. Det er ganske rart når det plutselig dukker opp sånne aha opplevelser.  Det rareste er at de bare dukker opp uten at jeg i grunnen har reflektert så mye over det, det bare ramle over meg på en måte. Nesten som lyn fra klar himmel. Jeg kan, og vet mye om sykdommen min, så sånn sett er ikke alt aha opplevelser, men innimellom så kommer det noen sånne.  Jeg har hatt to sånne opplevelser nå, i etterkant av utskrivelsen, og det rare er at de begge har kommet mens jeg har stått i dusjen. (Den siste opplevelsen kom i går kveld) Hm, kanskje jeg skal tilbringe enda mer tid der, så skal du se jeg blir frisk på et blunk.

Ok, jeg bruker ordet «rart» en del her nå, men det er rart. Det som er rart med det hele, sånn foruten at disse opplevelsen bare ramler i hodet på meg, og at de dukker opp på badet, er at det er tanker jeg har tenkt, og uttalt tusen ganger før. Kanskje var det likevel ikke e aha opplevelse, men det var liksom som det ga et støkk i meg når de tankene kom igjen i går, ja, akkurat som en aha opplevelse. Jeg har selvsagt tenkt en del over dette i dag, om det egentlig var som et lyn fra klar himmel, når jeg har tenkt, og uttalt de ordene rundt dette så mange ganger tidligere. Jeg vet ikke helt, kanskje har det tidligere bare vært uttalelser, forklaringer for å få andre til og forstå, men nå kom det liksom litt klarer fram.

Akkurat nå så klarer jeg ikke helt sette det sammen, føler det er et kaotisk lite nøste, så jeg må nøste opp litt. Det er ingen hemmelig formel som har dukket opp, det er ingen revolusjonerende tanke, det er ingenting som ikke har vært oppe i dagens lys, og det er ikke ord eller tanker jeg aldri har satt ord på før, men det gir likevel litt mer mening, tror jeg. Det åpenbare er ikke alltid like synlig, når jeg ikke så skikkelig etter. Hm.

Ellers er jeg blitt sjuk, hodet dundrer, formen er slapp, nesa litt tett, halsen litt sår. Orker ikke noe sommer, eller nå er det jo tidlig høst da, forkjølelse. Det er så kjedelig og være syk. Og så måtte jeg selvsagt ut en tur da, tom for sovemeds, så må jo ned for og hente ut det. Fint og varmt ute, men det måtte selvsagt begynnte og regne da jeg var ti minutter hjemmefra. Sånn store dundrende regndråper, der du bli klissvåt av bare en. I tillegg skjedde det noe med høyrekneet mitt på trening i går, aner ikke hva som skjedde, men det gjør vondt å bevege det, og nå snakker jeg ikke om belastningsskaden som alt er der. Så nå er jeg haltepink i tillegg. Kan vel være glad for at det bare er i det ene beinet. Hvis vi tar bort armene og beina mine, så er resten av kroppen ok for smerter og skader da, og det er jo bra. Greit at noe funker.

Tiden går så fort.

Ikke det at jeg ikke henger med, at jeg ikke får med meg hvilken dag, dato og måned det er, men likevel slo det meg i dag, at vi nå snart er inn i september, og at det snart er gått hele 11 måneder siden jeg ble innlagt på Modum. Jeg kan nesten ikke tro at det er så lenge siden. Det har nok med og gjøre at jeg hadde min siste uke, før utskrivelsen av hovedoppholdet, i januar, og at jeg var tilbake på et boosteropphold i april/mai. Men likevel, tenk, snart et helt år. Jeg bladde meg tilbake i arkivet mitt, og oppdaget at det er ett år (i morgen), siden jeg fikk innkallelsen til oppholdet. Ved vurderingsoppholdet i fjor sommer, så sa de til meg at en innleggelsen ville skje inen halvt år, til ett år. Da jeg noen uker etter og ha vært der, fikk et brev fra dem hvor det stod at jeg stod på venteliste først fra 2.mai 2012, så senket jeg skuldrene noen hakk. Det var ennå god tid til noe skulle skje. 28.august kommer et nytt brev, der det står at jeg hadde fått plass 5.oktober. 28.august i fjor skriver jeg om panikken som veltet opp i meg da jeg fikk det brevet.

 

«Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

 

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble, vil du ramle? Utenfor?

 

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli, jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

(…..) Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.»

 

Jeg kan fortsatt kjenne på de følelsene som brevet utløste i meg, jeg kan fortsatt kjenne på panikken det ga meg. Jeg hadde aldri før vært innlagt, jeg hadde aldri før hatt en intensiv behandling, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde jo vært på vurderingsoppholdet, men det viste jo kun en brøkdel av hva som ventet meg. Jeg kunne ikke forutse hvor hardt det egentlig skulle bli, jeg kunne ikke forutse alle følelsene som skulle velte seg opp i meg, vektoppgangen som gikk så fort og ble så stor. Jeg kunne ikke forutse noen ting, annet enn kostlisten, men ikke hvor vanskelig det faktisk skulle bli. Jeg kan ennå kjenne igjen følelsene av stresset dette brevet satte i gang i meg, over hvor kort tid jeg plutselig hadde igjen før alvoret satte i gang.

 

Samtidig er det litt rart og tenke tilbale på, for mye av det samme er likt nå, og en del av annerledes. Jeg sitter med mange flere verktøy nå, en del av tankegangen er endret, nye ting er kommet til overflaten. Vekten var mye lavere, situasjonenog hverdagen var en annen. Jeg hadde håpet, eller hvertfall sett for meg, at jeg skulle ha kommet mye lengre enn det jeg har gjort til nå, dette har jeg nevnt flere ganger, så jeg må stadig minne meg selv på at jeg likevel har tatt en del skritt fram, skritt jeg aldri har kunne tatt på egenhånd. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se skrittene jeg har tråkket på veien.

«Hvordan er det å være psykisk syk?»

Det var det noen som hadde søkt på. Tenkte derfor at jeg kanskje kunne skrive litt om det, hvordan det er for meg.

Jeg vil da begynne med og si at jeg føler meg veldig «menneskelig» og normal på lik linje med alle andre. Det er ikke sånn at jeg definerer meg selv den syke, og thats it. Sykdommen er kun en del av meg, men den definerer meg ikke som person. Jeg er mye mer enn bare syk. Jeg har et mer eller mindre normalt liv, men jeg har en sykdom i tillegg. For meg så har det ført med seg noen vanskelige skritt i livet, noen ekstra kamper, noen ekstra hindringer og komme over. Jeg er ikke av dem som har tilbringt halve livet innenfor psykiatriens dører, og gått glipp av mye i livet. Jeg har en utdannelse, jeg har hatt mine forhold, jeg har levd livet, jeg har opplevd mye. Sykdommen har satt visse begrensninger for meg, ja, men den har ikke ødelagt hele livet mitt, heldigvis. Jeg er som deg, og mange andre,bare at jeg har en nisse med på lasset. En som ikke alltid viser seg, ikke en jeg alltid forteller at er med på lasset.

Jeg har i tillegg til jobb, det sosiale, og livet forøvrig, en behandling jeg må gjennom, for å komme meg best mulig ut av hindringer som sykdommen utsetter meg for. Nå har jeg kun 1 time i uken, noe som betyr at hverdagen min for det meste går med til vanlige ting. Behandlingen utgjør bare en liten prosentdel. Sykdommen i seg selv utgjør en god del i hverdagen min, men etter så mange år som syk, så er den en del av livet mitt. Jeg får likevel dagene til og gå, og den forhindrer meg ikke i og gjøre ting jeg har lyst til og gjøre. Men så klart, av og til så gjør den at jeg skulle ønske jeg kunne klart og gitt 100% av det jeg ønsker. Jeg har vanskelig for og si nei, så med tanke på at situasjonen er som den er, at jeg burde bli flinkere til og ta mer hensyn til hvordan jeg har det, så kan det til tider kanskje bli litt mye. Jeg kjenner tegnene som kommer når det blir for mye. Jeg ønsker og kunne klare alt, stille opp på alt, gi 100%, men det er ikke alltid at det blir sånn jeg ønsker.

Jeg har lyst til å engasjere meg på flere områder, fullt og helt, men med tanke på erfaringer jeg har gjort meg tidligere, så må jeg ta hensyn til meg selv. Sånn må det være akkurat nå. Jeg har kjørt på for fullt før, og jeg har gått på noen smeller. Skal jeg komme meg dit igjen, så må jeg ta det litt og litt, for og unngå at de smellene dukker opp igjen. Det finnes også en del ting som er vanskeligere for meg og komme meg gjennom enn for deg kanskje, men det betyr ikke at jeg ikke klarer det, det kan bare være litt mer utfordrende.

Sykdommen kan til tider være en belastning, men nå vet jeg mye mer enn hva jeg gjorde tidligere. Nå har jeg noen flere verktøy i sekken min, litt mer fornuft, har mer selvinnsikt og er litt mer reflektert, og det hjelper meg til og komme opp med noen løsninge for å forsere hindringer som kan dukke opp. Nå sier jeg ikke at jeg kommer meg helskinnet over alle hinder, for det gjør jeg såvisst ikke, men jeg kan prøve på nytt igjen, om det ikke fungerer første gang. Noe som virker enkelt for deg, kan være noe mer komplisert og få til for meg, men det betyr ikke at det ødelegger livet for meg.

Jeg føler meg ikke som «hun syke», bare fordi jeg har et par diagnoser på papiret, jeg føler meg ikke annerledes enn friske, jeg gjør de samme tingene som andre, jeg har de samme interessene, de samme ønskene og målene. Kansje oppnår jeg dem like fort som deg, kanskje litt i etterkant, eller kanskje til og med før deg. Jeg er ikke dysfunksjonell selv om jeg har noen diagnoser, jeg føler ikke at jeg er mer, eller mindre spesiell enn andre, jeg føler meg ikke annerledes.

Jeg er ikke bitter fordi jeg er syk, sånn ble det, og det er ikke noe jeg kan endre på, det ligger der, og er en del av min historie. Det nytter ikke og være bitter på at sykdommen fikk tak i akkurat meg, det ble som det ble. Jeg klarer heller ikke tenke tanken på at det er urettferdig at det ble sånn, for hva hjelper det vel og tenke sånn? Jeg blir ikke mindre frisk av og tenke på at det er urettferdig, og å være bitter. Jeg kan ikke forandre på fortid.

Jeg kan derimot kjenne på en tristhet overfor hvor mye skade sykdommen faktisk kan utføre,  eller hvilke ekstra store utfordinger den kan gi på enkelte områder, som f.eks i forhold. Jeg har hatt mine forhold opp gjennom årene, men jeg skal ikke legge skylden på sykdommen fullt og helt for at det gikk galt, for det er alltid to parter i et forhold, men jeg ser hvor mye spiseforstyrrelsen har kommet i veien. Uroen og jaget i meg som har ført til rastløsheten i meg, som aldri har gjort at jeg har følt ro stabilitet og trygghet. På den området kjenner jeg på en lten vemodighet, når jeg ser alle andre på min alder, hvor langt de har kommet i forhold til meg, med mann og barn. Det igjen betyr jo ikke at jeg også vil komme dit en dag, alt til sin tid. Jeg har jo heller ikke ville dratt inn en ny gutt i livet mitt, nettopp fordi jeg har følt på en del kaos, og har hatt nok med meg selv.

Jeg har noen hensyn jeg må ta, men det handler om og tilrettelegge. Det handler om oppturer og nedturer, som hos de aller fleste andre mennesker, det handler om gode og dårlige dager. Det handler om valg. Det handler om å gjøre det beste ut av det jeg har, og kan, det gjelder jo for alle. Jeg føler meg ikke annerledes, jeg er normal, men psykisk syk i tillegg. Jeg er oppegående som de aller fleste.

Starting again.

Nå er sommerferien til min behandler over, og jeg hadde min første time på over 3 uker igjen i dag. Som jeg har nevnt tidligere, så har jeg faktisk syntes det har vært godt med ferie, fri fra behandling. Hun lurte på hvorfor jeg sa at jeg syntes det var godt å være fri fra behandling, når jeg mener at jeg får for lite behandling. Vel, regnestykket er egentlig ganske enkelt. Jeg burde hatt den tette oppfølgingen fra da jeg kom tilbake fra boosteroppholdet på Modum i mai. Istedenfor ble det en time her, og en time der, en uke uten, 2 uker på. Vi, mange andre, jeg, er, blir, var, ekstra sårbare etter å gå rett fra en plass der alt oser av trygghet, til plutselig igjen å stå alene. Jeg var sårbar, og jeg ble såret. Jeg fikk noen plaster, ble såret mer, og plaster holdt ikke. Når jeg ikke føler at jeg beveger meg framover i det hele tatt, så kjenner jeg på lysten til bare å drite i alt som heter behandling.

Jeg skjønner at man må bruke tid i begynnelsen av en relasjon, jeg måtte dele min historie med min behandler, et par av timene gikk med til det. Og tikk takk, tikk takk, tiden går, jeg får ikke begynt å jobbe med traumet. Så litt fri her og der, og tikk takk. Så gikk tre timer med til å prate om spiseforstyrrelsen, tikk takk, enda mer tid gikk. Så kom ferien, tikk takk. Jeg kom tilbake fra Modum i begynnelsen av mai, nå er vi midt i august, og jeg har ikke tatt mange skrittene fram i forhold til traumet. Tikk takk…DERFOR føler jeg at jeg står på stedet hvil, derfor blir jeg demotivert, derfor syntes jeg det var godt med en pause i sommer. Tror hun skjønte hva jeg mente.

Vi fikk ihvertfall begynt å snakke om det i dag, og fortsettelse følger neste uke. Jeg kjenner på en del irritasjon i timene, men sikkert greit å få det ut også. Helt greit at det er en uke til neste gang, helt greit at timen er over for denne gang. Jeg er lei.

Ellers går det jo i bikkje her da. Han vil fortsatt ikke gå frivillig inn på kjøkkenet. Han står med halve kroppen i gangen, og halve kroppen inn på kjøkkenet, men da må han være fryktelig tørst først. Helt merkelig å se på. Er han inne der, og jeg er på badet f.esks, så løper han ut så snart jeg er i nærheten. Farlig plass ja, må jo forholde seg der på natten, akkurat på samme måte som han må gjøre det hos eks’n. Jaja.

Jeg må si at jeg ikke er så himla begeistret for å treffe andre hunder når vi er på tur. Han + han= sick. Krangler så busta fyker vegg i mellom. Jeg er ikke stor fan av det, spesielt fordi det ikke er min hund.. I dag gikk vi tur og ante fred og ingen fare. Gikk fordi en del vogner og biler, for det er sånn bilshow her nede i kveld. Plutselig rykker skinnet til, og se noe under den ene vogna der da. Jeg hører noen bjeff, og jeg bare…wtf, skvatt ja. Men jeg så ingen. Ikke før vi hadde gått en…tja, halv meter. Da hoppa det fram en sint jævle som knurra og flekket tenner. Jeg måtte jo røske skinnet milevis unna. Fysja meg, sinte hunden. Og så da, noen skritt til, og der kom det jaggu meg enda en sinting fram, og denne var jo heeelt gærn. Tørr ikke tenke på hvordan det hadde gått om han var løs. Gærning.

Vi fikk roa oss litt begge to etterhvert, så vi gikk videre. Tralla la la laaa. Litt oppi bakken, sånn ned i bakken her (ok, litt lengre unna enn nedi bakken da, men det er uansett nedover) så var det en familie som var ute i hagen og sikkert hadde det kjekt, sol og varmt og greier. Plutselig setter han duden i familen i og kauker et navn jeg skjønt var ei bikkje, på full fart mot oss. Båndløs. Fy faen for en fart, og ingen planer om å stanse. Måååka på liksom, og så bare DOING, eller BOOM, rett i brystkassa på skinnet (som fortsatt heter Balto). Jeg skvatt som faen, og brølte ut «WOOAAAAAAAHH», så hele nabolaget sikkert fikk hjertestans. Jeg rasker skinnet unna, for jeg visste jo ikke om det var en tispe eller en hainhoinj. Det er jo klin umulig å vite om enkelte bikkjenavn er jente eller guttenavn..Det var visst en tispe, for skinnet ble bare veldig nysgjerrig på henne. Duden i familyn kom etter da, og beklaget så mye. Jeg sa det gikk helt fint da, men at det var mest det at jeg skvatt så mitt eget skinn nesten revna. «Ja, hun har en tendens til å bare løpe på alt hun kan, og så bokser hun vettu». Jaha, så at trynet var litt sånn knørva ja, boksere er jo gjerne det. Men hun var lita altså, men dæven hu kunne slå fra seg hvertfall. Skinnet bare puffet tilbake, ble vel paff han også.

Jaja, kommet meg gjennom tre turer i dag og, den første var kl. 07.30 liksom….time med behandler 08.30, sweet lord. Være har vært knall i dag også, så lange turer + varmt= sliten og litt sånn tom når kvelden kommer. Ikke vært på trening i dag heller altså.

4 dager oppkastfri, sånn helt på tampen.

«Hvem er man?»

Det spørsmålet er kanskje noe som flere av oss som har vært innlagt på Modum bad, godt kjent med. For hvem er egentlig denne man som man prater om? Da vi skulle fortelle noe, eller forklarte hvorfor ditt eller datt vanskelig, hvorfor det ble slik eller sånn, så var det veldig, og da mener jeg veldig, lett å svare med «Man gjør jo gjerne slik eller sånn fordi man har hatt det sånn i så mange år. Man vil gjerne gjøre slik eller sånn, fordi det kan jeg, sånn har det vært så leng. Man blir jo så lett lurt inn i fellene som spiseforstyrrelsen legger ut» osv osv. Man, man, man. Noen av behandlerne der, spurte da, «Hvem er man?» Eeeh, jeg? Selv midt i en setning kunne vi, den som pratet, om man brukte man, plutselig bli avbrutt med dette «Hvem er man?». Det var til å bli små gal av, men vi lærte hvorfor vi helst ikke skulle bruke man, men jeg.

So, why then? Jo, fordi du, jeg, skal gjøre det vi forteller, om til vårt eget. La det bli personlig. Når jeg prater om meg selv, og bruker man, istedenfor jeg, så distanserer jeg meg litt fra det jeg sier. Det er enkelre å bruke man, for da er man liksom en del av en helhet, mange, da er oss, og de utenfor. «Det er sånn når man har en spiseforstyrrelse, man gjør slik når man har bulimi», da blir det på en måte litt unnskyldende, litt enkelere å forklare, en slipper å føle at det er meg, og de andre.

Det er jo ikke sånn at om jeg forteller noe som er relevant for meg, så trenger det ikke være sånn for alle andre som sliter på samme måte. Derfor blir det kanskje litt feil å bruke man? «Når man har overspist, så må man kaste opp, det er sånn det er å være bulimiker». Det er jo ikke sånn for alle, for mange ja, men ikke alle. Mange overspiser bare, kompenserer på andre måter, eller lar handlingen være hva den er, en overspising. Det er ikke en selvfølge at alle kaster opp over en overspising. Så jeg må gjøre historien til det den er, min. Når jeg har overspist, så må jeg kaste opp. Det er sånn min bulimi er, det er sånn jeg gjør det, det er sånn jeg tenker. Ikke man, men jeg.

Jeg har ved flere anledninger brukt dette man selv, både når jeg har skrevet her i bloggen, og når jeg har pratet med andre. Det er vel lett for at det blir sånn om en ikke er bevisst på det. Jeg har aldri tenkt over det, men jeg er det veldig bevisst nå. Vi fikk det spørsmålet så mange ganger, at det var ikke mulig å glemme det akkurat. Det ble til slutt komisk, vi spøkte med det, brukt det oss i mellom om noen fortalte noe hvor man ble brukt. Jeg ble oppmerskom på når andre brukte det, og jeg måtte le inni meg, for når vi hadde med enkelte behandlere i timene, så visste jeg at det spørsmålet kom, hvem er man? Veldig ofte så hadde jeg lyst til å spørre om det selv også, og jeg gjorde det innimellom, men jeg måtte jo se an situasjonen litt først. Om en av de andre hadde det veldig vanskelig, og brukte man når hun fortalte, så følte jeg altså ikke helt for å spørre hvem denne man var. Jeg visste jo det liksom.

Det kunne være ganske irriterende å få dette spørsmålet til tider. Der var vi, innlagt for spiseforstyrrelser, og skulle dele våre historier, som selvsagt kunne være tøft, og så skal vi altså bruke jeg, og ikke man. Det er mye enklere å bruke dette man, for da blir det en liten distanse mellom meg og historien min, det gjør at det kan bli en smule lettere å fortelle. «Man synes jo det er vanskelig å skulle forsyne seg med mat, når spiseforstyrrelsen freser de stygeste regler du kan tenke deg. Man blir litt overrumplet da». Skulle jeg da plutselig si høyt at det var jeg som syntes det var vanskelig?? At jeg ble overrumplet? Da ville det jo være jeg som kokko, sånn…bare meg, og ikke alle oss. Nå vet jeg jo litt mer som sagt, at det faktisk kan bli helt feil å si man, for det er jo ikke nødvendigvis sånn at alle føler, eller opplever det likedan. Så jeg må gjøre mitt til mitt.

Jeg tar meg ofte i å skulle skrive man, og så må jeg prøve å finne en annen måte å formulere meg på, sånn at det blir personlig, for det er jo meg jeg skriver om, ikke alle og enhver mann. Ofte har jeg skrevet «vi som sliter med en spiseforstyrrelse tenker slik eller sånn, føler sånn eller slik, har det sånn eller sånn». Men det er jo ikke sant, ikke alle føler, tenker, eller har det akkurat som meg. Eller deg. De kan ha det sånn, men ikke nødvendigvis.

Jeg ler ofte, sånn litt for meg selv så klart, når jeg ser at andre skriver man, eller når andre sier man når de prater. Da har jeg litt lyst til å spørre hvem denne man er. De ville sikkert bare sett rart på meg og lurt på hva pokker jeg mente. Om jeg var stokk dum? Litt sånn kokko? Jeg tror jaggu meg jeg må prøve det. Er dette gjenkjennbart for dere? Bruker dere man istedenfor jeg når dere skriver eller prater? Det er ganske morsomt å gjøre seg bevisst nettopp dette. Man er som man er. Jeg er som jeg er.

Godt med fri.

Enda er det 1.5 uke igjen til ny time med behandleren min, noe som ikke bekymrer meg det grann. Tidligere år har jeg som så mange andre som sliter psykisk, syntes det har vært litt vanskelig å plutselig stå helt alene, uten noen timer i det hele tatt. 3-4-5 uker uten noe kan fort bli tungt når man er i en periode hvor man er på nedtur, eller allerede ligger i grøften og kaver. Jeg har aldri hørt ordene «Det er bare å ta kontakt, dag som natt, om det skulle bli altfor vanskelig». Aldri har jeg før fått ordene «Husk at du kan ringe akutteamet om det skulle vise seg å bli vanskelig å holde ut». Jeg er ikke den som løper ned legekontoret, så det å skulle ringe for å si ordene «Jeg har det vanskelig nå», det har aldri skjedd, ikke her på hjemmebane. Klart det var noe enklere på Modum, men der var det folk tilgjengelig hele tiden. Her er det ikke det, på samme måte. Jeg klarer meg, selv om det føles som jeg ikke skal gjøre det. Å be om hjelp er vanskelig, det er faktisk vanskeligere enn å ha det vanskelig. Jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke få ordene «Klarer du å holde ut, tror du vil gå bra?» i retur om jeg skulle ringe. Jada, jeg gjør vel det, jeg ringte bare for å slå av en prat, var bare litt pratsyk you see. Jeg ser bare ikke poenget i å skulle ringe, bare for å likevel skulle sitte hjemme og holde ut, når de mest sannsynlig spør om jeg holder ut, at det ikke er mye de kan hjelpe med. Da sparer jeg meg heller for den telefonen.

Nå når min behandler gikk ut i ferie, så sa hun at jeg bare måtte ringe akutteamet om det skulle bli vanskelig. Om jeg kunne love å ringe dem? Vel, nei, det kommer ikke til å skje. Grunnet det jeg skrev over her. Og det er som regel på kveldstid det blir vanskeligst, og da er de ikke tilgjengelig likevel. Men hun sa hvertfall ordene, du kan ringe dem. Jeg visste vel kanskje at jeg hadde den muligheten, men likevel, i mitt hode, så må det virkelig være akutt for å ta den telefonen. Typ veldig kritisk akutt. Ikke bare «Vanskelig for å holde ut. Depresjon, tunge tanker».

Jeg har helt siden jeg fikk ny behandler vært litt oppgitt. Jeg føler at jeg står på stedet hvil. Ikke at behandleren ikke er flink, for hun tar tak. Ikke det at jeg hadde forventet et mirakel, for det skjer ikke. Ikke at hun skal gjøre jobben for meg, for den er min, ene og alene. Men ja, jeg vet ikke helt. Stabilitet, jobbe med bakenforliggende ting? Det har ennå ikke skjedd, og nå har jeg gått hos henne siden midten av mai. Planen var å legge spiseforstyrrelsen litt på is, noe jeg var enig i, men likevel gikk de tre siste timene med til å snakke om nettopp den. Kanskje blir det tatt tak i framover.

Jeg har ny time igjen 16. august, og jeg må bare si at de ukene uten behandling nå ikke har plaget meg. Jeg har ikke engang tenkt på det, eller savnet det. Alt oppi hodet mitt har også blitt lagt på is, stoppe tanker, skyve dem bak, prøve å glemme de tankene jeg ikke vil tenke. Som jeg har sagt tidligere, så er det nesten så jeg angrer på at jeg har lettet på sløret og fortalt det jeg aldri ville fortelle. Det er som alltid har vært likevel, så hva var da poenget? Eneste forskjellen er at nå er det noen som vet. Jeg er bare likegyldig til det hele nå, jeg klarer meg, er liksom der at jeg ikke orker ta tak i det, ikke ser poenget med å jobbe med det. Jeg vil jo bare glemme det uansett. Det er hva det er, og mange år siden.

Pausen uten behandling så langt har gått greit, om jeg kan bruke det ordet. Det vil si at ting er som de har vært lenge. Noen dager går bra, andre mindre bra. Same old, same old. Tankene spretter hit og dit, motivert et øyeblikk, umotivert det neste. Men men, sånn er det nå. Og som noen andre sa her for litt siden, det er vel her jeg trenger å være akkurat nå, for å jobbe her jeg er, før jeg kan ta noen skritt videre. Alt til sin tid. Det er hvertfall godt med fri nå, tross alt. Så får vi se hvor veien går når vi er i gang igjen.

2 nye dager.

Altså, hver dag er en ny dag, men nå har jeg klart to nye dager uten å være totalt spiseforstyrra. To dager oppkastfri. I går kveld trodde jeg seriøst at jeg skulle gå på veggen (igjen), men jeg kom meg gjennom på et vis, igjen. Det er sinnsykt vanskelig å holde ut den trangen som kommer, det kribler og kryper i hele meg. Det var ikke det at jeg var sulten, for jeg følte at jeg gikk å småspiste hele dagen. Spiste eple, nektarin og vannmelon når suget stod på som verst, men det hjalp som utrolig lite. Jeg kikket på klokka, ville at tiden skulle gå, kikket på klokka, vurderte på å løpe ned på butikken. Kikka på klokka, og bare ventet på at den skulle bli over elleve, sånn at butikken skulle stenge, og muligheten var borte. Det ble en usigelig lang kveld kan du si. Men det gikk til slutt. Jeg laget meg en skål med puffet ris og melk utpå kvelden, i håp om at det skulle hjelpe. Kjente litt på småpanikken som kom etter at jeg hadde spist, spy eller ikke? Klarte jeg å holde ut å beholde det? Vurdere, tenke, tenke. Men det gikk bra det også.

Dagen i dag har gått litt bedre. Det går greit på dagtid, det er ettermiddagene/ kveldene som er verst. Det er da det koker over. Ut på ettermiddagen i dag så holdt jeg på å kjede ræva av meg, og været var ganske bra, så jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet over bare å sitte inne. Ikke var noe morsomt å se på tv heller, tennis interesserer meg fint lite. Så da var planen å gå en tur. Jeg hadde litt smerter i det ene kneet, og det irriterte meg, for jeg visste ikke da hvor lang den turen ville bli. Jeg rakk ikke komme lengre enn nedi gaten her før jeg traff på eks’n som var ute og luftet bikkjeskrotten, og han lurte på om vi kanskje skulle kjøre en tur. Så da ble det å traske opp igjen da, pakke kameraet og vente på at han kom opp for å hente meg.

Vi fikk en god tur, ganske forblåst, men fin likevel. Det er veldig fint ved havet her, foruten at det er så forblåst som sagt. Holdt faktisk på å blåse overende, men det gikk da bra. Jeg hadde ikke akkurat ville bosatt meg på de kanter der ingen skulle tru at nåken kunne bu, men helt greit å ta en snartur. Fikk jo knipset noen bilder da, og bare det var verdt turen. En kaffe fikk vi også tatt. Da vi kom tilbake var det gått 4 timer, og allerede blitt kveld. Godt å få gjort noe annet enn bare å sitte hjemme og kjenne på ensomheten og trangen til å slippe løs helvetet. Nå skal det sies at jeg kjenner voldsomt på trangen i skrivende øyeblikk, den kan komme som kastet på meg før jeg aner ordet av det. Forhåpentligvis klarer jeg å holde ut de siste timene av dagen også. Får holde meg opptatt på world webben nå, så går vel tiden.

Får vel slenge med noen bilder fra turen i dag også.

 

Bud og atlanterhavsveien. Nevnte jeg at det blåste heftig der?

Middag inntatt igjen.

Tidligere i år så hadde jeg som målsetting å prøve å få i meg middager, klare å kjenne på mettheten, og holde det ut. Noe jeg alltid har syntes har vært vanskelig, og som var noe av det vanskeligste når det kom målbare målsettinger. Jeg laget stort sett det samme hele tiden, noe som var trygt for meg, sånn at jeg klarte å beholde det, klarte å holde det ut. Jeg klarte det ikke hver eneste dag, men det ble flere dager i uken med varm mat. Så skle det ut, middag, varm mat, ble nyttet ut med andre ting, noe som føltes enda lettere å få til. Mat som ble beholdt, og derfor var det ok for meg. Å absolutt spise varm mat er ikke noe must for meg, jeg tenker at det viktigste for meg er å få i meg mat som blir beholdt. Jeg tenker at det er viktigere enn at jeg spiser noe som jeg kvitter meg med. Noen vil kanskje da si hva skjer da om jeg skal ut å spise, eller skal spise hos andre? Vel, det er ikke så ille fatt at jeg tar med meg egen mat, eller lar være å spise. Jeg spiser, men passer på at det ikke blir for mye, sånn at det går galt.

Jeg sliter fortsatt veldig med å være mett, jeg klarer bare ikke få det til, uten at det stresser meg noe voldsomt, at tanker om å kaste opp melder seg. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiser, blir jeg mett, så er det ubehagelig, da kommer oppkasttrangen uansett. Men klart, noe føles likevel mer ok å være mett på enn andre ting.

Nå er jeg i Kristiansund, hos foreldrene mine. Her spiser de middag hver dag, som normalt er for de aller fleste. Jeg kunne ha spart meg, jeg kunne selvsagt latt være å spise det, spise noe annet istedenfor. Men, jeg spiste middag i går og i dag. Passe porsjoner, jeg har blitt mett, og jeg har beholdt. Jeg har også spist en del sjokolade, smågodtsjokolade. Tankene er der, samtidig så prøver jeg å fokusere på at i går så gikk jeg hjemmefra ned til byen, med en tung bag og en ryggsekk, noe som tok meg bortimot 1 time, og en gåtur på 3 timer i dag. Da føles det mer ok å beholde mat + litt utskeielser.Det føles likevel ut som jeg har lagt på meg 10 kg på to dager, noe som selvsagt ikke stemmer, men det er sånn det føles når jeg spiser, blir mett og beholder. Men jeg er hvertfall glad for at det er ok vær, sånn at jeg kan komme meg litt ut, både for å få luftet tankene, beveget meg, og tatt bilder. Så jeg holder det ut.

2 dager oppkastfri igjen. Regner med at det går bra i morgen også. Blir her til mandag. En dag om gangen. Greit å komme seg litt vekk fra Molde, selv om det ikke er lengre enn til Kr.sund. Andre omgivelser, andre naturmuligheter, flere fotomuligheter. Føler jeg har trålet Molde opp og ned i mente nå, litt oppbrukt. Tenkte meg ut en tur igjen i morgen, i motsatt retning, ut mot havet igjen. Håper været holder, orker ikke sitte inne en hel dag, til tross for at det er OL. Det jeg vil se kommer ikke før til uken likevel, da blir det en del turn finaler. Det gledes et gammelt turnhjerte.

Nå er det hvertfall svømming på skjermen, fatter ikke at de ikke drukner jeg. Det hadde jeg gjort, allerede ved møtet med vannet etter et stup. Hadde ikke blitt mye OL medalje av det, med mindre det er medalje for drukning, men den hadde jeg ikke hatt bruk for. Er ikke akkurat sånn overvettes begeistret for svømming heller jeg da…stup derimot er kult. Skjønt jeg har som sagt aldri stupt, da hadde jeg dævva i luften, før jeg hadde truffet vannet. Det er jo sykt høyt da. Jeg har ikke sånn vanvittig høydeskrekk, ikke sånn at jeg får panikkanfall på vei opp til en topp, men kjenner det kribler i mage og bein likevel. Men å se på går greit altså. Da dævver jeg ikke.

Pappa er helt med her da, selv om det ikke er et eneste kjent tryne å se der. Var visst ei svensk jente som vant. Hun er vel flink da. Hørt rykter om håndballkamp etterpå…blir vel å se den dag sikkert…jaja..overlever vel det også.

Nå er det bare svadaprat her, så tror jeg avslutter med å legge ut et aldri så lite collage av bilder fra turen i dag.

 

Nederst, i midten, en påfugl som flekker ræv for å prøve å imponere damene som var der. Funka ikke.

Gjennomført.

Det er i grunnen litt rart, sånn egentlig, hvordan enkelte dager er så mye enklere å komme seg gjennom enn andre. De fleste dagene sitter jeg her og kjenner hvordan det kribler og kryper i meg, som får meg til nesten å ville gå på veggen, fordi trangen til å overspise og kaste opp er så vanvittig stor og overveldende. Andre dager, sånn innimellom, så kjenner jeg på avmakten bare ved tanken på det. Utrolig nok så kan jeg være veldig irritabel, sliten og lei på de dagene jeg ikke orker eller makter. En skulle nesten tro at det var da trangen kommer som verst. At jeg bare vil spise vekk alle følelsene som dukker opp. De dagene jeg føler meg tipp topp, og livet ikke er så verst, da kan trangen melde seg ekstra stor grad. Kanskje fordi jeg faktisk har energi til å orke å gjennomføre trangen og alt det fører med seg. Kanskje fordi jeg ikke er kvalm og uvel og irritabel. Enkelte dager føler man seg jo mer opplagt enn andre. Sånn er det for alle. Nå  spiser jeg sånn stort sett like mye de fleste dager, så den uvelheten og kvalmen jeg føler enkelte dager kommer ikke av sult. Jeg spiser faktisk når jeg er sulten, til spiseforstyrrelsens store frustrasjon mange ganger.

Jeg er ikke en av de spiseforstyrrede som aldri har kjent på sult eller metthetsfølelsen, det har vært der hele veien for meg, jeg har bare ognorert sulten før, og ikke klart å holde ut mettheten. Jeg sliter fortsatt med sistnevnte, men enkelte måltider føles litt lettere akseptere, til tross for at jeg er mett. Det kommer an på hva jeg spiser, og hvor mye. Noe tynger jo mer enn andre ting. Hva jeg spiser er ikke verdt å nevne her, jeg spiser noe som fungerer for meg, på lik linje som andre. Ikke er jeg redd for å få i meg litt sukker innimellom heller, eller en stor kopp med varm sjokolade som mange andre er veldig redd for. Jeg er bare så altfor glad i min versjon, den beste som finnes. Jeg har perioder hvor jeg helt på «kjøret», og må lage det ganske ofte. Så kommer det perioder hvor jeg ikke lager det på en stund, fordi jeg glemmer å handle det inne, eller bare fordi jeg ikke har lyst på.

Jeg er fortsatt ikke der at jeg jubler hemningsløst over de dagene jeg klarer å gjennomføre oppkastfri, men det føles greit å kunne ha dager hvor jeg har «fri». Det er jo det jeg ønsker, selv om det ønsket ligger ganske langt bak i hjernebarken de dagene jeg ikke klarer å holde ut. Det er så veldig lett å skli ut når jeg bare har meg selv å tenke på, når jeg ikke har andre å ta hensyn til, noen rundt meg som «distraherer» meg, når jeg ikke har noe nyttig å bruke tiden på. Det er begrenset hva jeg kan finne på om dagene, det går i den samme tralten dag ut og dag inn. Mest sannsynlig vil det bli litt annerledes fra høsten av, og den er jo like rundt hjørnet.

Jeg har klart å gjennomføre dagen i dag, overspisingsfri, oppkastfri, og trangen holder ikke på å tar kverken på meg. Den er der, men ikke i like stor grad i kveld. Jeg har også vært innom butikken i dag, og selv om tanken var der sånn nå og da, så var det ikke aktuelt i dag. Jeg får si meg fornøyd med de dagene jeg klarer å gjennomføre fullt og helt.

«Hvordan klarte du å legge på deg?»

For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra noen som lurte på dette, og om jeg kunne skrive noe om det. Vel, jeg har alltid hatt lett for å legge på meg. Kanskje ikke så rart sånn som spisemønsteret mitt har vært de siste 17 årene. Alt fra mye mat, noe mat, lite mat. I en salig miks, omhverandre. Kroppen aner ikke hva den skal forvente om det som kommer ned. Skal det beholdes, skal det opp igjen? Den ønsker selvsagt at det skal beholdes, den trenger jo næringsstoffer som maten inneholder. Alle kropper gjør det. Har man et såkalt normalt spisemønster, uten at man tuller med det, så skal kroppsvekten holde seg stabilt. Da snakker jeg om variert og normal mat. Normal mat har jo endret seg noe opp gjennom årene, men like fullt så er brødskiva, potetene og ulike frokostblandinger på menyen for de fleste, og har vært det i alle år. Når man aldri har tullet med maten, og spist normale porsjoner, så går man ikke voldsomt opp, eller drastisk ned. Da må man gjøre en del endringer i så fall.

Før jeg ble innlagt på Modum, så hadde jeg ikke noen kostplan å forholde meg til. Jeg spiste og beholdt lite, og det kunne variere hva jeg spiste og beholdt. Dagsinntaket var uansett ikke så høyt, uten at jeg skal si hva jeg spiste. Vekten gikk som en jojo, den var aldri stabil. Spiste jeg litt mer i perioder, så gikk vekten opp, reduserte jeg, så gikk den ned. Dette var i grunnen uavhengig om jeg kastet opp eller ei, for man går nødvendigvis ikke ned i vekt av å overspise og kaste opp. Kroppen holder igjen en del når man kaster opp, den holder igjen det den kan, fordi den ikke vet hva som blir beholdt i etterkant av at man har kastet opp. Eller når neste måltid kommer. Selv om vektnedgang hele veien har vært det jeg har jaget etter (som så mange andre spiseforstyrrede), så har jeg altså ikke bare gått ned. Det har jo vært utrolig frustrerende mange ganger så klart. Men en overspisingmed påfølgende oppkast er ikke et mål om å gå ned i vekt, det er å dempe noe bakenforliggende. Følelser, tanker, kjedsomhet, ensomhet osv. Jeg vet jo at vekten ikke nødvendigvis går ned selv om jeg kaster opp, likevel melder trangen seg til å overspise og kaste opp.

Da jeg kom til Modum og måtte gå rett på full kostliste (rundt 2200 kcal), med 4 måltider hver dag, så fikk kroppen min sjokk, eller jeg fikk sjokk, kroppen jublet vel. Likevel visste den jo ikke om maten ville bli beholdt eller ei, så den tviholdt på alt den fikk. Grafset til seg. Samlet opp all væsken den fikk, som den fra før av manglet. I følge terapeutene jeg hadde, så var de første 6.5 kg, som jeg la på meg på 5 dager, kun væske. Jeg hadde veldig vanskelig for å godta, og tro på det, sjokket var for stort. Så altfor voldsomt. Så vanskelig å takle. Jeg var visst dehydrert, noe som ikke var så rart, med tanke på hvor mye jeg kastet opp i forkant. Jeg hadde vanskelig for å tro på at jeg var dehydrert, fordi jeg var alltid flink til å drikke, men så kom jo mye av det opp igjen også. Alt i alt beholdt jeg kanskje ikke så mye likevel. Jeg har blitt bedre på å få i meg væske nå, drikker mer vann enn jeg har gjort før.

Ved flere anledninger så sa primærkontakten min «Kroppen husker». Med det mente hun at kroppen husker hvor lenge jeg har spist og kastet opp, at den ikke tør stole på at den maten jeg spiste og beholdt der, faktisk ble beholdt. Derfor stabiliserte den seg ikke, men gikk litt og litt opp. Alle kropper har en trivselsvekt, uavhengig av om vi trives der kroppen vil ligge. Min trivselsvekt, eller kroppens, lå langt over der jeg ville ligge, det gjorde vektoppgangen hele veien så fordømt vanskelig å takle.

Nå er det også viktig å huske på at det er individuelt hvor vekten stabiliserer seg hos oss alle. Og noen har lettere for å legge på seg enn andre. Har man vært undervektig over lang tid, kan det ta lengre tid før vekten går opp, og man må kanskje øke kaloriinntaket enda mer. Det kommer også an på hvordan matmønsteret er for den enkelte, noen spiser kanskje ganske normalt, men trener mye, kaster opp innimellom, overspiser litt nå og da. Noen klarer kanskje å stabilisere vekten ganske fort med en kostliste på rundt 2000 kcal, mens andre går opp, noen går kanskje ned. Det varierer veldig. Hvordan vektoppgangen var for de jeg var innlagt med varierte også veldig. Vi er alle ulike, vi har tross alt ulike kropper, ulike trivselsvekter.

Så lenge kroppen etterhvert opplever at den får jevn tilførsel av mat, nok mat, at det blir beholdt, så vil den «slappe av» og fungere som den skal. Å overtrene, sulte seg, overspise og kaste opp, stresser kroppen, og den jobber på høygir. Stress i seg selv kan føre til vektoppgang.

Vi med en spiseforstyrrelse har ulike opplevelser når det kommer til matinntak, så jeg kan bare skrive om meg selv her, min erfaringer. Det kan oppleves helt annerledes for andre. Det var hvertfall ikke noe problem for meg å legge på meg, alt jeg gjorde var å forholde meg til kostlisten jeg hadde. Spise måltidene og beholde dem. Nå mener jeg ikke «at det ikke var noe problem» som i at det var lett, for jeg slet meg gjennom alle måltidene i 3 måneder. Det var en kamp hele veien, mange kamper daglig som måtte kjempes. Jeg hadde heldigvis god back-up der, så når det ble helt forjævlig, så hadde jeg noen å prate med. Det hjalp veldig bare å være sammen med de fine jentene jeg var der sammen med. Man trengte ikke akkurat å utbrodere hvorfor man satt å gråt sine bitre tårer under måltidene. Hvorfor man var sint etter veiingen, hvorfor man var irritert før et nytt måltid. Alle syntes det var like vanskelig, vi var jo der alle sammen nettopp fordi vi slet med maten.

Jeg tror, eller jeg kan jo innbille meg, at det kanskje hadde vært en smule enklere om jeg ville legge på meg, uten at jeg skal si det for sikkert. Spiseforstyrrelsen ville jo like fullt ha blånektet..Jeg skulle kanskje ønske at jeg ville legge på meg, men det ville jeg ikke. Vekt er et sårbart og vanskelig område, og derfor blir maten enda vanskeligere. Men uansett, med den kostlisten jeg hadde, så var det hvertfall ikke noe problem å gå opp i vekt, kroppen tok rett og slett bare imot det den trengte, og ville ha.