Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

IMG_1615

Hello from Modum.

Tenkte bare jeg skulle gi en liten lyd fra meg, og si at jeg lever (dooh). Da er jeg tilbake på kokkoheimen, og det er i grunnen veldig kjekt altså. Benket hos hun ene i gruppen min fra lørdag til søndag, før vi var fire stykker som kjørte sammen. Kom ikke fram før over midnatt i går, så det var i grunnen bare å skravle litt sammen, før vi tok natten. Vi fikk ikke ligge på selve avdelingen gitt, men i et hus rett ved siden av. Greit nok, men hadde selvsagt vært enda bedre om vi fikk sove på avdelingen, da hadde vi sluppet å bevege oss ute i 23 minusgrader omtrent før øyelokkene har åpnet seg. Blir kjapt våken da hvertfall…

Programmet var ganske…ja..mer enn jeg trodde faktisk. Har hatt evaluering på programmet i dag, om hvordan det har gått siden utskrivelsen. Vi fikk servert målene vi hadde satt oss da vi dro ut herifra, noe vi alle stort sett hadde glemt.. Jeg hadde hele 6 målsettinger jeg skulle jobbe med…som jeg hadde glemt, selv om de ligger i permen min hjemme. Jaja, hadde uansett forbedringer på 3 av dem, så det er da noe.

Hadde også samtale allerede i dag, så ble sittende der og skravle i over en time, enda en oppsummering og hvordan stå er, og hvordan det har vært. Kjekt å ha timen da, for jeg har jo den kule behandleren her. Jeg har kasta meg rundt halsen på alle i spis-teamet og de vi har hatt med å gjøre her. Jeg kan vel ikke komme på noen jeg glemt, foruten en hyggelig dame, men vet at hun jobber turnus og ikke er her så ofte. Heldigvis jobber den snille mannen, så har jo selvsagt hengt rundt halsen på han alt. Spratt opp midt under middagen, kunne jo ikke bare la han passere heller.

Maten er…ja..vanskelig, men jeg har gitt beskjed om at jeg sikkert ikke klarer å gjennomføre full kostliste, men skal gjøre det jeg får til. Så ja. Veiing må vi pokker meg ha også. Vi fikk heldigvis bestemme selv når vi ønsket det, så jeg sørget for å få det før frokost i morgen tidlig. Det vil, tross alt, føles litt bedre enn å bli veid etter to måltider, som vi ble på hovedoppholdet..

Ellers…nevnte jeg 23 minus? At det er kaldt? At jeg ikke akkurat tok med vinterklær? At det er så kaldt at vi hvertfall (heldigvis) ikke skal ha utegym i morgen? Jadda.  Det første jeg gjorde da vi kom i natt, var å fyre opp alle ovnene i huset noen hakk. Orker seriøst ikke å fryse ballene (som jeg ikke har) av meg. Det er insane gulvkaldt da, så fryser jo til når jeg vi beveger oss noen skritt over det. (Nevnte jeg 23 minus ute?)

I morgen tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur ut i skogen her (22 minus?) og ta noen bilder. Helt sjukt fint her nå altså, med snø og frost på trærne. Jaujau, det var det jeg kom på i farten her…nå blir det sløvings.

Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

I år har IKS 25 års jubileum, og i den forbindelse har de gitt ut et ekstranummer av sitt medlemsblad «Kvinnekraft», som vanligvis kommer ut fire ganger i løpet av året. I dette bladet som kom ut nå, var temaet «Under overflaten», og der var det en del om fagdagen som ble holdt i september, bilder som er blitt sendt inn (bl.a mitt) og medlemmer har sendt inn tekster og bilder. For første gang i løpet av mine 12 år som medlem av IKS, så sendte også jeg inn en tekst til bladet denne gangen. Jeg følte nesten at jeg «måtte» det denne gangen, siden jeg allerede hadde sendt inn bilde til fotokonkurransen som ble holdt tidligere i år (med samme tema, «Under overflaten»), der jeg vant, og fordi jeg var med på fagdagen. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ha sendt inn en tekst, men det har aldri blitt noe av, enten fordi temaet ikke «passet», at jeg ikke har  hatt en historie i forhold til det, eller rett og slett fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive. Og bilder har jeg egentlig aldri helt tenkt over å sende inn. Kanskje det er noe jeg kan gjøre litt oftere, istedenfor en tekst, så kan jeg jo likeså godt sende inn bilder som kan illustrerer et tema f.eks. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive i den teksten jeg hadde bestemt meg for å sende inn, for hva skulle jeg skrive om, som omhandlet «Under overflaten»? Men jeg, som sikkert så mange andre, tolker det som det som ligger bakenfor sykdommen, det som ligger skjult. Likevel så regnet jeg med at mange ville skrive på «lik» måte, nettopp rundt dette med hva som ligger bakenfor, eller under overflaten, derfor bestemte jeg meg for å gjøre en liten vri på det. Samtidig som teksten på en måte omhandler det som ligger under overflaten, så handler den også om det som faktisk er på overflaten, det som vises. Jeg tenkte at jeg skulle dele teksten med dere, for dere som ikke er medlem av IKS og mottar bladet.

 

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?» er det mange som spør seg- «Hvem er jeg uten, og hva skjuler seg bak? Er jeg en annen bak der, langt der inne?». Jeg vet ikke om jeg ser helt sånn på det selv.

For spiseforstyrrelsen er jo ikke hele meg, den definerer meg ikke, den er bare en del av livet mitt. Jeg er jo meg selv, med bulimien i ryggsekken. Den er der hele tiden, selv om den ikke har kontrollen til enhver tid. Men den er der, ligger der og puster mer i nakken. Hvisker ufinheter som bare den mener er riktig, og lurt. Men jeg lar den ikke ta den fulle og hele makten. Er det noe jeg har lyst til å gjøre, så gjør jeg det. Jeg liker å gjøre ting som er hyggelige, som gir meg noe. Som får meg ut av stolen, ut av rommet, der det føles som jeg skal kveles, bli klemt mellom veggene som presser seg mer og mer sammen. Jeg kan unne meg noe godt, jeg elsker f.eks varm sjokolade, laget på min måte. Og jeg nyter hver sup.

Jeg tror ikke at jeg vil være en annen om spiseforstyrrelsen skulle forsvinne. For selv om den kommer med hvite løgner innimellom, eller prøver å lure noen rundt lillefingeren, så er jeg meg selv 99% av tiden. Jeg spiller ikke et skuespill, for folk rundt meg kjenner mine problemer, i hvertfall store deler av dem. Så hvorfor skulle jeg spille? Jeg vil ikke bli en annen uten spiseforstyrrelsen, men jeg vil få andre mestringsstrategier å lene meg på. Jeg kan bruke andre metoder, men det igjen betyr ikke at jeg er en annen når jeg bruker de destruktive mestringsstrategiene.

Jeg har aldri helt skjønt de som sier at de har «funnet seg sjæl». Da lurer jeg på, var du borte du da? Du må jaggu ha vært langt borte, om du har brukt hele livet på å finne deg selv. Så vidt jeg vet, så har jeg vært her hele livet mitt. Akkurat her, bare med ulike vinduer å se ut av, ulik utsikt, og innsikt. Men jeg lærte mens jeg gikk veien, og ble bare bygget ut, ut som når man bygger ut et hus. Lager større plass til alt det nye som dukker opp. Det er klart, i ethvert hus med store rom og god plass, så vil det bli rotete når alt ligger og slenger, og ikke blir sortert, men huset forblir det samme. Kaos kan bli til orden, men huset forblir det samme, sånn sett. Sånn ser jeg på meg selv og livet mitt også. Jeg har ikke behov for å lete etter meg selv, jeg er jo akkurat her. Og jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, for jeg er jo meg, på godt og vondt. Men jeg lurer heller på hvilke mestringsstrategier jeg vil få i erstatning. Uten spiseforstyrrelsen.»

 

Når jeg leser teksten nå i etterkant så ser jeg at den kan virke rotete og uforståelig, jeg bare skrev og sendte inn jeg. Sikkert i et sånt humør der jeg var irritert og careless, som jeg ofte er. Kanskje var det en kveld jeg hadde hatt en smell, kanskje var blodsukker på vei ned, kanskje var det fordi jeg veldig sent ute med teksten, kanskje, kanskje. Jeg vet ikke, husker ikke. Med andre ord, jeg vet ikke om jeg er fornøyd med det jeg skrev. Selvkritisk much? Jepps. Anyway, meningen er den samme, uansett i hvilken tilstand jeg var i da, jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, men at livet kan bli bedre uten den. Jeg har jo alltid vært meg, og jeg vil alltid være meg. Ja, den har tatt mye fra meg, men ikke gjort at jeg har forsvunnet. Selv om den har preget meg mye, så har jeg likevel fått til mye mens den har vært her. Selv om kroppen ikke alltid vært helt 100% (fysisk og psykisk), så har jeg fungert. Jeg har ikke dissosiert bort tid, jeg har ikke mistet virkelighetsoppfatningen. Selv om spiseforstyrrelsen har vridd rundt på selvoppfatningen av meg selv, så har jeg også vært klar i toppen, fullstendig klar over hvor fucked up det hele er.

Og dette med illustrasjonen av huset. Vel, den kan sammenlignes med kroppen som er min «bolig». Jeg har hatt den samme boligen hele livet, men innholdet i den har blitt rotet til. Jeg har mange «vinduer», og jeg har sett ulike ting ut av dem. Syke utsikter, friske utsikter. Det har vært kaos i huset, men for å få orden, så må det ryddes opp i. Både loftet, eller topplokket om du vil, og resten av etasjene, har blitt endevendt mange ganger. Tanker og følelser har blitt snudd, vridd og vendt på. Noen er på plass, eller hvertfall noenlunde på plass, noen ting var på plass, men er blitt rotet til igjen, og atter andre ting ligger fortsatt som en slagmark. Om vi skal se litt fysisk på det, så er boligen blitt bygget ut, revet ned, skrumpet inn, bygget opp, bygget ut osv osv. Det gjelder vel å bli fornøyd med konstruksjonen, og det er der jeg sliter mest, men likefullt, jeg har ikke til hensikt å miste meg selv, jeg har fortsatt til hensikt å være meg selv, akkurat her.

Jeg vil også legge til, bare så det ikke skal være noen misforståelser her, jeg vet at mange føler de har mistet seg selv, og at de føler de har mistet mange år av livet sitt, men teksten jeg skriver her, er hvordan jeg opplever det, og at jeg ikke kjenner meg igjen. Og som teksten sier, så handler dette altså om spiseforstyrrelser, ikke andre psykiske lidelser, der et «vanlig» symptom nettopp er å miste sted og tid f.eks. Sånn, da håper jeg at det ikke var til å ta feil av.

 

Helt off topics, ønsker dere en fin tredje søndag i advent.

 

IMG_1054

 

 

«You deserve to be happy». Silikonarmbånd.

Jeg er ganske glad i sånne silikonarmbånd med budskap på. Ikke at jeg har så forferdelig mange, men har tre stykker så langt. Det gule, Livestrong, til støtte for kreftsaken som var for noen år siden, opprettet av syklist Lance Armstrong. Jeg har også et blått, som står for støtte i kampen mot voldtekt, og et oransj som symboliserer «mot selvskading». Nå har jeg også bestilt meg ett i lilla, i forbindelse med saken «Purple project» som jeg skrev om i går.

Hvis du også ønsker å bestille et, så legger jeg ved linken her. Det koster 3 dollar totalt så lenge man bor utenfor USA. 16 kr. Jeg har nå fått mail om at det er sendt, og at det ankommer neste uke. Yay. Kan jo alltids håpe at jeg får det før jeg reiser hjem på torsdag, ellers blir det jo en fin bursdagsgave til meg selv på nyåret, høhø.

You deserve to be happy.

 

tumblr_mesra1SGEY1qji3q6

 

Bildet er stjææært fra den hjemmesiden.

Eating disorder awareness, «Purple project»

I morgen, 15.desember, er dagen for «Eating disorder awareness», der vi står opp for å bevisstgjøre om spiseforstyrrelser. En jente har startet opp et prosjekt som heter «Purple project», lilla fordi det er fargen som representerer spiseforstyrrelser. (Nei, det er ikke derfor lilla er min favorittfarge). Hun har opprettet en egen facebookside for dette prosjektet, og invitasjoner er blitt sendt ut til de hun kjente, og de igjen sendte til de de kjente  osv osv. Jeg kjenner syke fra flere plasser i verden, og jeg endte dermed også opp med å få denne invitasjonen, og jeg sendte den videre til mine kjente. Prosjektet er veldig stort nå, med over 4500 som allerede skal delta. Å delta betyr i grunnen bare at du er med på å bevisstgjøre det, og dette gjelder da overalt i verden. En del av prosjektet Lizzie, som hun heter, har startet opp, går ut på at vi som ønsket det,har delte bilder med en tekst om hvorfor vi bruker/går i lilla. Alle kan delta, om du er syk selv, har vært syk, om du vil støtte en venn, datter, mor, bror eller hva det enn er. Jeg legger ved linken til siden her, så kan den som vil gå inn og se, og også delta om dere ønsker det.

Purple project.

Hun vil i morgen, sette sammen alle bildene som er sendt inn til henne på mail, og lage en video av det, og spre det ut i sosiale medier.  Jeg delte også et bilde den dagen jeg fikk invitasjonen til å være med, på facebooksiden, og jeg sendte det på mail til Lizzie.

 

Purple

 

 

Nå har det gått en del tilbake med meg siden utskrivelsen fra Modum i januar, men det betyr likevel ikke at jeg har mistet håpet om at jeg en dag hvertfall skal komme meg nærmer frisk enn syk. Noen av oss må gå en litt lengre vei enn andre. Som den snille mannen på Modum sa til meg en gang «Husk at du har vært syk i 17 år, og sammenligner du det med denne innleggelsen, så er det bare en dråpe i havet. Sammenligner du de få årene du har vært i behandling, så er det noen få dråper. Det tar tid å bli frisk». Jeg vet det, sånn er det, det har jeg innfunnet meg med, ting tar tid.

Sur? Ja.

Jeg liker ikke når planer går i vasken, da blir jeg sur. Hvertfall når det er noe jeg liker, eller har lyst til. Jeg hadde altså en plan om å stikke ned på trening i stad. Rakk å lade mp3’n i noen minutter etter at jeg kom hjem fra jobb, før jeg var klar for å dra nedover. Den kom seg opp et hakk, så da visste jeg hvertfall at det holdt gjennom turen nedover, en økt på 1 time, og hjem igjen. Da jeg kom hjem fra jobb, så vrengte jeg av meg 3 lag med klær (ja, det var kaldt ute), og da jeg skulle ut igjen, så var det på med 3 lag igjen (ja, det var fortsatt kaldt), og kom meg ut døra. Så begynte jeg å labbe i vei, slo på mp3’n og la i vei. Sangen som startet orka jeg ikke høre på, så jeg trykket videre, og så starta samme sangen om igjen, og jeg bare..?? wtf? Skippa og skippa, men nei da, skulle tro at jeg hadde lagret samme sangen hundre ganger, og jeg gadd fortsatt ikke høre på akkurat den. Trykket som en gal, og fikk endelig ordna det. Trodde jeg. Dvs, det kom to sanger til, men jeg ville høre noe annet, og så bare…?? wtf? 3 sanger på spilleren bare, når jeg vet at jeg har mange mange flere? Trodde jeg skulle klikke i vinkel nedi gata her. Jeg orker seriøst ikke dra på trening (og gå opp og ned) og høre på de tre samme sangene om og om igjen. Da droppa jeg hele trening, for da var jeg sur. Gikk heller innom butikken og handlet dasspapir og pepsi max. Jeg er fortsatt sur. Må seriøst finne ut av det her altså, jeg er jo avhengig av å høre musikk når jeg er ute og går da. Men det er greit det, nå skal jeg kose meg med en kopp varm sjokolade og slappe heeeelt av. Dævvsliten etter arbeidsdagen.

Men det var i det minste hyggelig og komme hjem til hyggelig post. En utgave av IKS sitt medlemsblad, der t.o.m. jeg har en tekst i denne gangen (kanskje på tide, etter å ha vært medlem i 12 år?), og så kom det et helt uventet postkort (hun syntes det var litt trist at ikke alle jeg skriver til gir respons, så da skrev hun ett, høhø) med et skrapelodd i (jeg vant ikke…) Tusen takk Monika, you made my day. Dessuten fikk jeg en mini flaske med absolutt vodka i pakkekalenderen jeg fikk av en venninne, nå blir det kanonfylle. Er det forresten flere som har kosedager på jobb nå i desember eller? Typ, spisekosedager? Lunsjen + pausen min i dag har bestått av kakemenn og twist. Fine greier..som at det ikke er nok spising av usunne fristelser i jula liksom..jaja. Jeg tok ikke helt av da, det må sies, det jobber tross alt flere der også, og så må jeg jo lage plass til julematen. Gleder meg ikke akkurat så mye til akkurat den biten, men får bare gjøre det beste ut av det, får komme meg ut og gå noen turer i jula også, kan jo ikke sitte inne i dagevis, da kommer jeg tilbake som en julegris, orker ikke være en julegris.

Nå har jeg en sånn halvveis plan for hva jeg skal ha med meg hjem til jul, av klær altså, litt sånn finklær. Resten aner jeg ikke. Bør jeg pynte meg hele jula? Pysjbuksa blir definitivt med hjem, så da har jeg jo noe å ha på meg halve dagen, hver dag. Skulle nesten ha vært litt mer glad i å pynte meg, så hadde det ikke vært et så stort problem, men finstasen har en tendens til å ryke rett av så snart jeg ikke trenger å ha den på meg mer. Det er vel ikke noe bedre enn å vrenge av seg kjolen på kvelden på julaften, for så å hoppe inn i noe mer behagelig å gå i. Gleder meg allerede.

Nå orker jeg ikke skrive mere heller, for jeg er fortsatt litt muggen, så siden det ikke ble søkemotor forrige uke (fordi jeg var litt sur og sliten, og muggen), så får jeg vel slenge med noen i dag da, tror det skal bli greit med juleferie snart, for jeg vet ikke om jeg orker å skrive det da, men skal jo aldri si aldri.

ja jeg er tullete 🙂 hehe… gæærn – ja, det får’n si altså, tenk å tulle da.

bilder av uttøyning av pasienter – Altså, to behandlere som drar en pasient i hver sin ende? Det har jeg ikke bilde av.

ikke få panikk! det er bare angst skjorte – Mange som får angst av skjorter.

» bare klorer meg tak, tar å klamrer meg fast, tar den tynne slitte tråden min å holder den hardt. – Høres ut som en solid tynn tråd du har der..

finner det litt forstyrrende at foretrekker å torturere kakemenn framfor å spise dem – Du bør bures inn bak stengte dører…

hvorfor tvinge oss men til å rydde når vi kun bruker sofaen – kanskje fordi dere bare sitter i sofaen??

symptomer på spiseforstyrrelser ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| – Oi, det var mange streker.

gnagsår i underlivet etter håndball – Daaaaa tror jeg du har misforstått hva du skal bruke ballen til…

hvordan går det med …..? med hva da.? – Og du bør legge ned flaska høres det ut som.

drømmene mine får du ikke – Takk for det, har mer enn nok med mine egne i grunnen.

barbering av beina for å unngå beinhinnebetennelse – Vel, jeg har barbert beina mange ganger, men får like fullt beinhinnebetennelse altså..

En tidløs sykdom.

For noen dager siden hadde jeg en dialog med en dame via mail. Hun hadde tatt kontakt med meg etter at hun over en tid nå har fulgt bloggen min. Hun har selv hatt sine kamper med spiseforstyrrelser, og hun er noe eldre enn meg. Vi kom inn på dette med spiseforstyrrelser og alder. Når vi ser på utvikling av spiseforstyrrelser, når de oppstår, er det gjerne sånn at det ofte oppstår i tidlig alder for de som utvikler anoreksi, og at bulimi gjerne kommer litt senere, i slutten av tenårene/begynnelsen av tjueårene. Sånn gjennomsiktelig sett. Det er unntak fra de fleste regler, så det vil ikke si at andre utviklingsstadier er uvanlige heller, men nevnte er vel det som kan omtales som mest «normalt». Det heller vel også mot normalen at de fleste starter med anorektiske tendenser, før det går over i bulimi for mange.

I mange år, mens jeg ennå ikke var like åpen om det med alle, så kjente jeg mye på skammen over å ha bulimi, nettopp fordi jeg utviklet det så sent, da jeg var 18 år. Jeg var såvidt begynt å trå inn i voksenlivet, og burde ha visst bedre tenkte jeg mange mange ganger. Men det var helt til jeg lærte mer om spiseforstyrrelser, og hvor vanlig det faktisk er at det dukker opp så sent i livet. For mange er den perioden livet veldig kaotisk, grensen mellom ungdom og voksen. Mellom umyndig og myndig, forpliktelser og forpliktelser. Avslutning på videregående, for dem som valgte det, hvor går veien videre? Flytte for seg selv? Flytte til en ny by? Kjærester, samboerskap, økonomi osv osv. For mange kan dette veldig mye på en gang. Nå er det ikke sånn at alle opplever det sånn, at det er kaotisk, noen klarer å ta det med fatning, og heller se spenningen og mulighetene som nå ligger der åpen foran dem. Men vi er alle ulike, og vi takler ulike ting ulikt. Innlegget her skal heller ikke dreie seg inn på dette området, men det var bare en liten avstikker som er flettet inn for mange.

Årene gikk, og jeg fikk mer og mer innblikk i hva spiseforstyrrelser egentlig var, gjennom mitt eget forløp, og av å lese/høre andres historier. Jeg ble kjent med mange andre med samme lidelse, jeg har fått med meg ufattelig mange historier. Mange av de jeg har blitt kjent med i årene jeg har vært syk, har vært yngre enn meg, ikke nødvendigvis veldig yngre enn meg, men likevel yngre. Noen med et mindre sykdomsforløp, andre lengre (sett i år). Jeg ble ofte slått av hvor tidlig mange utviklet sin lidelse. Jenter som begynte å slanke seg da de var 10-11 år, kastet opp første gang de var 13 osv. I en så ung alder skal ingen vite om hva en diett er, hva kalorier er, bekymre seg for kropp og vekt, og ihvertfall ikke hvordan framprovosere oppkast. Det gjør meg så utrolig trist å høre sånne historier. For en tid tilbake så jeg en dokumentar fra et behandlingssenter i USA, for barn og ungdom (for spiseforstyrrelser), der en jente på 6 år var innlagt for anoreksi. 6 år. Hun var en tynn liten jente, som syntes hun var for tykk, og ville slanke seg. Hun var innlagt over en periode på flere måneder for å komme seg opp i en noenlunde normal vekt. Hun var den yngste pasienten de noen gang hadde hatt der. Og siden hun også var så ung, så klarte de ikke helt kommunisere med henne på den måten at de fant ut om hun visste hva som utløste det hele. Hun visste ikke. Heldigvis var hun en tapper liten soldat som spiste det hun skulle, og passet på å få i seg nok da hun fikk perm. Hun spiste selv om hun var overmett og kvalm, fordi hun var redd for å ikke spise nok i forhold til kostlisten der hun var innlagt. Hun frisknet til i løpet av oppholdet der.

Jo eldre jeg selv ble, jo mer frustrert og oppgitt ble jeg innimellom, jeg tenkte at jeg burde vite bedre nå som jeg var blitt så voksen, og at jeg var for gammel til å slite med en spiseforstyrrelse. «Det er jo en typisk ungdomsgreie». Samtidig visste jeg jo at det var så mange andre der ute i verden som var mye eldre enn meg som også var veldig syke. Likevel fascinerte det meg på en måte, tenk å være 50 år og ha en spiseforstyrrelse. Tenk å være 60 år og ha en spiseforstyrrelse. Vokser man det aldri av seg? Nå vet jeg selvsagt bedre, for det første kan man ikke vokse av seg en spiseforstyrrelse, den må fikses. For det andre så vet jeg nå at en spiseforstyrrelse kan dukke opp i alle aldre, uten unntak. Jeg har lest historier der gamle damer på 60-70 år utvikler anoreksi. Damer på 50-60 som kaster opp. Når jeg tenker over det, så er det egentlig ikke noe annerledes for dem enn for meg, så lenge problemet ikke er blitt tatt ved roten og ordnet opp i, for man vokser det ikke av seg. Og når vi ser på samfunnets syn på kropp, mat, vekt, trening og den pakken der, så er ikke eldre damer mindre påvirkelig enn de yngre, ikke alle hvertfall. Alle mennesker er påvirkelige, på ulike ting, vi er alle bare mennesker, selv om fornuften er i god behold. Hvor ofte ser vi ikke kjendiser som slanker seg, og plutselig utvikler spiseforstyrrelser? Hollywoodfenomenet f.eks? Vel, det er ikke så mye annerledes utenfor Hollywoods grenser heller.

Jeg ser ganske ofte en dame som på være oppe i 50 årene en plass, som jeg er ganske sikker på har anoreksi, uten at jeg kan si det for 100% sikkert så klart. Men jeg tror det med 99% sikkerhet. Jeg blir like fascinert hver gang jeg ser henne, for hun er så liten og tynn at det nesten er skummelt. Jeg lurer på om hun er på bedringens vei (har ikke lagt merke til noen endringer da), om hun har vært mye verre, om hun er på det verste. Jeg vet ingenting om henne, men jeg gjør meg jo tanker og har spørsmål. Jeg blir ikke like overrasket over å se yngre jenter (og en sjeldent gang gutter), for det er liksom mer i normalen, uten at det er mindre trist av den grunn. Ekstra trist er likevel de historiene der eldre damer virker uhelbredelige. «Hun har vært syk hele livet, og ingen hjelp virker». Jeg har sett ett av de tilfellene, og blitt det fortalt av noen som står meg nær, de har vært naboer med denne damen, og en av dem har visst om henne hele livet. Sånt er bare trist. Tenk å være et tilfelle som aldri blir frisk, enten fordi sykdommen sitter så hardt, eller at de bare har gitt opp og ikke vil prøve mer.

Jeg synes dette kan være noe å tenke på for alle, at spiseforstyrrelser faktisk kan dukke opp i alle aldre, at det ikke er noe typisk ungdomsfakter, og hvertfall ikke at det er noe man bare kan vokse av seg. Det er kanskje lett å tenke sånn for mange som selv ikke har nok innsikt eller forståelse, det er ikke lett å forstå hvordan spesielt voksne kan «tillate» at noe sånt skjer når de burde vite bedre. Vel, det er dessverre ikke sånn at vi rår over alt selv, og det kan faktisk ramme hvem som helst, når som helst. Traumer kan ofte være årsaker som utløser spiseforstyrrelser, og det er noe alle kan rammes av, uansett alder. Overgrep, voldtekter, tap av noen som står en nær, skilsmisser osv. Ting som kan oppstå i voksen alder som i ung alder. Og når det gjelder gamle mennesker, da kanskje spesielt damer, så vet vi jo hvordan matlysten ofte forsvinner for mange, og det i seg selv er nok til at noen kan utvikle en spiseforstyrrelse, tenker jeg da.

Så det er vel sånn at lidelsen spiseforstyrrelser nesten kan kalles tidløs, når det dukker opp symptomer allerede i barnehagealder for noen, og helt oppe i god gammel årgang for andre. Bare noe å tenke på.

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Gruings…

Holy crap dere, om hellet er på min side nå (at det ikke oppstår noe uventet mener jeg), så har jeg kun 1 time igjen hos tannlegen!! Det er nesten så det er for godt til å være sant, så jeg bør nok banke i bordet, sånn for ikke å jinxe meg selv. Meeen, i dag ble rotfylling del 2 gjennomført, + at jeg fikk satt inn permanent bro nede. Nå gjenstår det kun å få trekt ut en fordømt rot oppe. Det er noe jeg har ville utsatt lenge nå, er det noe som virkelig er dritt med å gå til tannlegen, så er det å trekke. Eller, selve trekkingen går greit, så lenge bedøvelsen virker som den skal, men den bløsningen som aldri tar slutt!!! Gawd. Han satte til og med opp hee 45 minutter til den oppgaven, den så ikke akkurat ut til å være enkel å få ut sa han, og jeg bare…*sukk*. Men han fikser det nok. I dag trengte han faktisk rådgivning fra en annen tannlege der nede (tror hvertfall hun er det, hun er  ny der), for det er nemlig sånn at i en tann, eller i røttene da, så er det to rotkanaler, men ikke hos meg. Ikke i den tanna. Neida, de har vokst seg sammen de, så det var liksom ikke bare bare å få fylt den skikkelig da, eller å komme til skikkelig. Dette stod de og pratet om, rett over hodet på meg. Jeg tenkte jo selvsagt det verste, og stønnet stille inni meg. De to kanalene var visst formet som et 8 tall. Etter at hun dama gikk ut, så forsikret han meg om at det ikke var noe big deal da, «Bare litt flisespikkeri, sånn at vi får det ordentlig». PHEW.  Jaja, nå er rotfylling og hele pakka der nede fiks ferdig. 1 time igjen i desember. Jeg sa til dem at det skal bli godt å slippe å se trynene deres igjen, høhø. Nå gjenstår regningen…lord. Men det er hvertfall ikke så ille som jeg så for meg før jeg begynte behandlingen. Under halvparten av hva det egentlig ville ha kostet meg, så sånn sett kom diagnosen, og mediseringen meg til gode. Får en del refusjon på enkelte behandlinger. Og så har han vært snill et par ganger da…

Han hadde fått med seg at vi skal ha temakveld i morgen da, hadde jo lest artikkelen i avisa, «Jaa, så du var blitt kjendisyndling». Og jeg bare..såpass ja, yndling faktisk.  Han fortalte at han en gang hadde spurt en lege om han hadde noen råd om hvordan han kunne gå fram når det kom pasienter med en spiseforstyrrelse, sånn i forhold til dårlige tenner, og svaret han fikk var «Be dem ta seg sammen!», så han har full forståelse for at enkelte i helsevesenet virkelig trenger å lære om sf. No joke.

Såååå, nuh på denne tiden i morgen, er vi strax ferdig…djez. Ja, jeg gruer meg altså, må innrømme det. Nå er dagen der plutselig liksom. Enda godt vi er fire stykker der, selv om kun er to som skal holde foredraget. Men hvertfall godt å vite at jeg ikke skal stå der framme helt alene. Så får vi se da, om det dukker opp noen i det hele tatt. Vi har hvertfall fått i gang noe her, så kan det jo hende at det tar seg opp etterhvert i det minste. Får bare se sånn på det. Kan jo ikke få både i pose og sekk sånn med det samme heller da. Men dette er jo et prosjekt vi håper å få til på lang sikt, så det kan jo bli bra.

I kveld skal jeg faktisk ta noe å sove på, sånn at jeg hvertfall er uthvilt til i morgen. Sovna ikke før i 5 tiden i morges, hjalp ikke at jeg hørte på lydbok en gang. Ble jo sulten igjen til slutt også, så satt der i fire tiden i natt og gnafset på knekkebrød da, var en smule pissed egentlig. Foretrekker i grunnen å få litt søvn i løpet av natten. Forhåpentligvis får jeg det i natt.

Wish me luck. (Hører dere ikke noe fra meg etter morgendagen, så har jeg dævva av gruings)

Forbedring?

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet mitt. Jeg har vært innom en del ulike typer idretter. Jeg drev med turn da jeg var rundt 7-8 år, og holdt på i noen år, før jeg ble nesten fjortis, og fant ut at det var andre ting som var mer interessant (les: gutter). Jeg har i en god del år egentlig angret på at jeg sluttet, for jeg likte det jo egentlig veldig godt, og jeg savner det på en måte. Nå er jeg utgammel, og kan liksom ikke fortsette der jeg slapp. Men, jeg likte også fotball, men jeg sluttet jo der også, når andre ting begynte å interessere meg (igjen: gutter, bare i en eldre versjon). Da jeg begynte på taekwon-do, så følte jeg på en måte at jeg fant min greie, i voksen aldre. Kampsport er noe jeg også har hatt lyst til å begynne med, i mange år. Aller mest kickboksing, men det var det ikke oppstart på den høsten jeg var meeeget klar for å begynne. Men, taekwon-do var kjekt, for miljøet der var knall. Jeg trente ofte, møtte opp hver gang, uansett hvor lang tid det tok meg å gå, uansett vær.

I takt med spiseforstyrrelsen, så kom depresjonen sigende på, og det gjorde at alt jeg interesserte meg for forsvant helt. Jeg trappet ned på treningen, orka ikke møte opp, utsatte, maktet ikke. Gleden og motivasjonen forsvant. Dessverre, for jeg hadde det jo så kjekt de få gangene jeg gadd gå ned, selv om det var en gang i jubel året. I fjor høst kom lysten tilbake igjen, og jeg dukket opp på treningene igjen. Jeg børstet støvet av utstyret, og jeg var med på kurs. Klar for å bli hjelpetrener, og gradere meg videre mot svart belte. Så kom brevet fra Modum…og så forsvant muligheten når jeg først var i gang igjen. Jeg hadde som mål å starte på igjen på nyåret, da oppholdet på Modum var ferdig, og jeg skulle gradere meg til påsken igjen. Jadda, sånn skulle det ikke gå gitt, for jeg, lur som jeg var, klarte jo å trene på meg den fordømte betennelsen i knærne da. Trente det jeg fikk lov til, + litt til, da jeg var på Modum. Hadde jo vanskelig for å forholde meg til den vektoppgangen da…så treningen ble noe ufornuftig, noe jeg har fått merket nå i ettertid. Jeg fikk denne dritten for ett år siden, og har det fremdeles, selv om jeg er flink til å la være å belaste knærne når jeg trener nå.

Så, da jeg kom hjem fra Modum, så meldte jeg meg jo inn på treningssenteret her da. Nå skulle det trenes, for nå skulle det bygges muskler! Treningspedagogen vår på Modum anbefalte meg selvsagt å kun trene 3 dager i uken, helst bare 4 timer i løpet av uken, og da ikke med høyt gir. Og jeg bare…mmmhmm, sææærlig. Jeg vil trene hver dag!! Da må du spise mer, sier han. Din gledesdreper tenkte jeg bare da, i mitt stille sinn. Jeg så faktisk for meg at jeg skulle trene hver dag, for jeg var jo så gira på å bygge muskler. Det som overrasket meg litt, var at jeg faktisk klarte å ha to treningsfrie dager i uken, akkurat som vi hadde på Modum. Det var liksom som at jeg hadde en miniutgave av treningspedagogen sittende på den ene skulderen min, og hele tiden minnet meg på at kroppen hvertfall trengte to dager med fri. «Restitusjon Laila, kroppen trenger restitusjon». Jeg klarte å vedlikeholde dette helt fram til boosteroppholdet vi hadde 4 måneder senere, der jeg stolt kunne fortelle at jeg faktisk hadde klart å forholde meg til dette. Jeg tør påstå at han ble litt stolt over meg. Han sa hvertfall at det var veldig bra.

Men så dere, ikke det at det begynte å skli ut, men jeg tillot meg faktisk å også ha tre dager fri i uken, uten at jeg fikk noia av den grunn. Det var greit, jeg hadde hele tiden dette i minnet, at kroppen ikke tar skade av noen fridager. Tidligere stakk jeg innom trening hvertfall en dag i løpet av helgen også, men nå…nå er det nesten sånn at bare tanken kjeder meg. Da er det så stille og rolig der. Jeg liker faktisk at det er litt folk der når jeg trener jeg, kanskje treffe på noen kjente tryner og skravle litt. Det er det dårlig med i helgene gitt. Så, nå har jeg ikke bare to treningsfrie dager i uken, ikke tre heller, men fire! Og vet dere hva? Jeg synes det er helt greit. Jeg er liksom der at jeg ikke orker stikke ned i helgene, når jeg vet at piffen kanskje ikke er der helt. Så jeg tar faktisk helgene helt fri. Trener tre dager i uken, og resten går til andre ting, avslapping som regel. På ettermiddagene altså. Dagene går jo som regel med til jobb, møter, tannlege, behandling og den biten der. Innimellom, om været er bra, og jeg føler for å stikke ut og ta noen bilder, så kan jeg gå meg turer, men jeg er litt sånn væravhengig jeg da. Plaskregner det, eller sludder, som det gjerne gjør på denne kanten av landet på denne tiden, så gidder jeg ikke gå ut. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» regla kan gå og legge seg for min del. Jeg går ikke ut, bare fordi det oppi hodet mitt brøler at jeg burde gå ut. Turene skal være hyggelige mener jeg. Selv om helgene kan bli utrolig lange og dryge, så kan jeg godt holde meg inne hele tiden, om været stinker altså. Er det fint vær, så får jeg nesten dårlig samvittighet om jeg bare sitter inne.

Jeg har som nevnt tidligere, en vanvittig med uro i meg til tider, kan fort bli veldig rastløs, men om det plaskregner, da får jeg bare være rastløs altså. (Selv om hodet helt sikkert hadde hatt godt av litt frisk luft. Men da kan jeg jo bare stikke hodet ut av døra, er ikke verre enn det). Uansett vær eller vind, poenget mitt her er hvertfall at jeg faktisk har klart å roe ned treningsmengden min ganske så mye siden oppstart i januar. Og det føles helt greit. Jeg klarer meg fint med tre dager, + at det innimellom blir noen gåturer med kameraet i hånden. Jeg må riktignok innrømme at jeg kan bli litt stressa når jeg reiser bort i flere dager og vet at jeg ikke har treningsmulighet, men jeg overlever faktisk det helt fint også. Jeg dævver ikke om jeg har noen dager fri. Jeg må nesten klappe meg selv litt på skulderen over det faktum at jeg faktisk har trappet ned jeg. Så fornuften er heldigvis på plass i noen tilfeller, og alt som er fornuftig er jo skritt på veien. Tross alt. Og om jeg tar utgangspunkt i de timene vi hadde med fysisk aktivitet/trening på Modum, i løpet av en uke, noe som utgjorde ca. 6 timer totalt (to timer med fysisk aktivitet på planen, for var obligatorisk, + 4 timer vi kunne bruke utenom), så er jeg faktisk der nå også. Pluss dagene med fri da, bare at jeg nå har to mer enn det vi hadde på Modum. Jaggu, det hadde jeg aldri trodd i januar da jeg meldte meg inn på treningssenteret.

Jeg tør derimot nesten ikke tenke på hvor mye mer jeg kanskje må kutte ned den dagen jeg ender opp i en time hos en fysioterapeut, som skal anbefale meg øvelser som skal være bra for knærne, og den teite muskelbetennelsen jeg har i armene. Jaja, den tid den sorg..

Hva ligger bak?

Noen av oss er veldig nysgjerrige på å finne ut hva som ligger bak all galskapen vår, hva det var som gjorde at vi ble syke, om det finnes en konkret årsak, eller om det er en blanding av ulike elementer. Det er også behandlere som gjerne vil til bunns i nettopp dette, noe som forståelig nok er et must, sånn for å se om det er noe i fortiden som kan tas tak i, og jobbes med. Mange vet hva som kan ha utløst deres psykiske lidelser, mens andre igjen skulle mer enn gjerne ha visst. For meg startet det hele med en diett som gikk så altfor galt, og for en del kan det rett og slett være den ene årsaken, uten at det trenger ligge noe mer bak, samtidig kan det være mer som ligger bak, som gjør at en blir et så «lett» offer for f.eks en spiseforstyrrelse. Etter at jeg begynte i behandling i 2006, så har jeg fått en del spørsmål om fortiden så klart, og vi har pratet og gravd i det meste. For som min forrige behandler sa, det må ha vært noe med meg som gjorde at spiseforstyrrelsen ble en så «lett» løsning for meg, eller for å si det mer korrekt, at jeg ble disponibel for den. Siden jeg er den eneste i søskenflokken som har utløst en spiseforstyrrelse f.eks, så må det være noe med min personlighet. Sårbarhet, lavt selvbilde. Noe må ha utløst det. Sånn er det vel for de  fleste som sliter psykisk. Det ligger alltid noe mer bak.

Jeg har både lest, og hørt, andre som forteller om sine historier, der de har gått i behandling over lengre tid, for ulike psykiske lidelser, og gravd dypt i sine historier, og funnet noen svar de visste at de var i besittelse av. Hendelser helt tilbake til tidlig barndom. Ting de aldri har tenkt over kunne bety noe som helst, eller som rett og slett er blitt glemt. Ting som kan virke så ubetydelige at det ikke settes spørsmålstegn ved det. Da jeg innlagt på Modum hadde vi en del undervisninger om ulike temaer, bl.a om seksualitet og kjærlighet. Der lærte vi bl.a hvor viktig det er at et barn får oppmerksomhet og kjærlighet helt fra første øyeblikk. Et barn trenger nærhet, bli sett, bli forstått, bli elsket. Et barn er avhengig av sin mor først og fremst, for mor skal også gi mat. Når et barn ligger i mors armer for å få melk, så ligger det sånn at blikkontakt er nær, og barnet søker mors blikk for å få tryggheten og kjærligheten. Mor blir rollemodellen, og barnet speiler seg i mors ansikt. Blir et barn avvist, uten noe særlig blikkontakt, nærhet og smil, så vil barnet speile alvoret og bli utrygg. Det sier seg nesten selv at et barn som vokser opp med usikkerhet, selv vil bli usikker og på den måten også sårbar.

Jeg klarer ikke huske så langt tilbake i tid, men jeg var enebarn fram til jeg var nesten 4 år, og mamma var ikke i jobb da, og pappa hinket rundt på krykker over lengre periode da jeg var lita, og var derfor hjemme, så jeg var jo alene om å få oppmerksomheten. Jeg ønsket meg riktignok en lillebror da mamma gikk gravid, og var såvidt jeg vet litt sur fordi det ble en lillesøster, men kan heller ikke huske om jeg sånn alt i alt syntes det var så ille likevel. Da jeg ble noe større, så var det ikke så kjekt å ha henne dinglende rundt beina da jeg var sammen med mine venner, men vi hadde likevel et fint søskenforhold. (En gang så ga jeg henne en 25-øring for å bli kvitt henne. Sa hun kunne gå og kjøpe seg noe godt istedenfor å klenge på meg og vennene mine…Hyggelig?). Oppveksten min var vel ikke så ulik som andre jeg vokste opp med, jeg hang riktignok mye sammen med gutter, vi var 3 jenter oppi strøket der jeg bodde, resten var rampegutter. Så jeg var vel ikke helt den usikre typen, men om noe likevel henger igjen fra oppveksten er jeg ikke sikker på. Underbevisstheten driver jo sitt eget spill, den lagre ting som blir glemt, men som ikke forsvinner. Og om/når det dukker opp lignende hendelser i senere tid, så kjører underbevisstheten inn og setter i gang noe i oss og gjør noe med oss, uten at vi klarer å fatte hva som skjer, eller hvorfor det skjer.

Jeg har fått nøstet opp i en del ting i min behandling, uten at det har ført meg så veldig langt bak i tid, ikke helt tilbake til barndommen. Jeg vet ikke om jeg får nøstet opp noe mer, enda lengre bak i tid, men jeg har hvertfall funnet noen tråder i løpet av de årene jeg har vært syk. Løsnet opp noen knuter. Jeg har vel egentlig i mange år vært klar over noen av mønstrene, samtidig som at jeg har reflektert mer rundt flere områder, og kommet fram til enda klarere bilder. Spesielt på ett område ser jeg mønsteret veldig klart og tydelig, og derfor er jeg der nå at jeg ønsker at det mønsteret skal brytes. (Jeg snakker ikke om noe som har med spiseforstyrrelsen å gjøre her). Jeg har tanker om hvordan jeg ikke ønsker det, men jeg kan jo aldri være sikker på at det ikke blir sånn, for det er like mye ytrestyrt som indrestyrt. Jeg har hvertfall tanker og meninger om hvordan jeg ser for meg at det skal være, eller hvordan jeg skal håndtere det. Jeg føler meg sterkere på visse områder, så da gjenstår det å se om jeg også kan leve opp til det når det kommer.

Det fine med behandling er at det faktisk er mulig å finne svar på en del ting, og å finne løsninger for å jobbe seg ut av det, eller verktøy man kan bruke for å overleve. Samtidig er det vanskelig, for det er kanskje ikke alt det finnes svar på, og man er like uklok. Det kan til tider være veldig frustrerende synes jeg, for når jeg ikke finner svar, og spørsmålene likevel kommer, så blir jeg litt oppgitt over å måtte gi det ene svaret jeg har, jeg vet ikke. Jeg har hatt noen sånne timer i det siste. Jeg vet ikke, nei, nei, jeg vet ikke. «Hva har du behov for i timen, hva trenger du?». Det er nesten så jeg grøsser når jeg får det spørsmålet, det setter meg rett tilbake til Modum, og alle de vanskelige episodene jeg hadde der. «Hva trenger du nå?». Grine? Hyle? Løpe? Knuse noe? Spy? Jeg var så frustrert og sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg (pga mat, vektoppgang), og så spør de hva jeg trenger?? (Samtale hjalp jo ikke alltid. Og hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre, annet enn lite hensiktsmessige metoder, så hadde jeg vel gjort det??). Jeg-vet-ikke! Det er litt sånn i timene mine nå også, jeg aner ikke hva jeg trenger. For å være helt ærlig. Vi prater om traumet, noe jeg egentlig ikke har så lyst til å prate om, selv om det nå er ute av skapet og blitt snakket en del om. Om jeg vil arkivere traumet? Nei, jeg vil slette det. Vil du legge det i en skuff, og la det bli liggende? (Ny vri på spørsmålet..). Nei, jeg vil viske det ut. Det er vel en grunn til at du fortalte det, så du vil vel bli ferdig med det på en måte? Jeg fortalte det fordi det føltes riktig å fortelle det til frøken rocken roll på Modum, og fordi det kanskje var på tide å si noe, men jeg vil slette det. Viske det bort. Det går ikke. Så, hva har jeg behov for? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg er veldig sliten av å grave i fortiden, svare vet ikke, fordi jeg rett og slett ikke vet. Jeg er lei av behandling, lei av å sitte i den blå stolen og svare på de samme tingene time etter time, med en litt annen variant. Jeg sa til psykologen min for ikke så altfor lenge siden, at jeg gjerne skulle ha visket ut mye av fortiden min, og heller levd noen år om igjen, gjort ting annerledes, med den viten jeg har i dag. Det går jo ikke, så da får jeg heller bare la være å se meg tilbake på flere områder. Jeg kan angre på ting, men det tjener jo ikke til noe, så jeg lar det være med at gjort er gjort, og holder på tanken om at det aldri vil bli sånn igjen. På mange områder har jeg lært, the hard way. Det tar på å skulle vende blikket bakover, for å løse opp disse trådene og finne sammenhenger. Jeg kan hvertfall ikke finne noe veldig langt bak, men gjør meg jo tanker dagen lang. Kan det være slik? Var det sånn? Jeg blir jo enda mer gal av å tenke. Jeg er tenkeforstyrret. Og derfor er det også sånn at dager med behandling kan være vanskelige. For mye tanker. Nå er det sånn at det var flere områder som gjorde meg virkelig frustrert i siste time, så jeg er nå veldig glad for at jeg ikke skal ha time kommende uke, tror det skal bli godt å ha en uke fri nå.

 

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

  • Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
  • Gradvis nedtrapping er å anbefale.
  • Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
  • Restitusjon er viktig.
  • Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
  • Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen ;)

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

«Det er jo bare…»

Jeg har lyst til å skrive en liten fortsettelse på innlegget jeg skrev på søndag, «Jeg vet hvordan du har det«. En liten forlengelse kanskje. Noen skrev en kommentar i det innlegget, en annen setning som irriterer minst like mye som «Jeg vet hvordan du har det». Nei, stryk minst like mye, enda mer er det riktige her, hvertfall for min del, men jeg vet også at mange andre er enige med meg her. «Det er jo bare å…». Det er jo bare å spise, det er jo bare å la være å kutte seg, det er jo bare å smile, det er jo bare å glemme, det er jo bare å face, det er jo bare, det er jo bare. Joda, det er jo bare, vi har alle valg, vi kan jo bare gjøre. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt, at det er enklere sagt enn gjort i mange tilfeller, og da spesielt i tilfeller der psyken kommer inn. Jeg har full forståelse for at destruktive handlinger er uforståelig for de som selv ikke er der, selvsagt har jeg det, for jeg kan jo ikke helt forstå det selv heller, når det kommer til andre lidelser enn den jeg selv har, like fullt har jeg forståelse for det. Jeg har forståelse, uten at jeg helt forstår.

Jeg regner med at det er flere enn meg som en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg f.eks? Det gjør vondt, og tusen tanker raser gjennom hodet. Jeg kunne ha gjort bedre, jeg kunne ha oppført meg annerledes, jeg hadde ikke trengt å sagt ditt eller datt, jeg burde, jeg burde. Jeg er ikke bra nok, jeg er en taper, jeg er ikke fin nok and the list goes on and on. Og vet dere hva? Sånne tanker er faktisk destruktive, selvdestruktive, fordi man drar seg selv unødvendig lengre ned i grøfta. Tilintetgjør seg selv på en måte, småliggjør seg selv. Og det verste i en sånn situasjon, noe jeg selv også har opplevd, er når andre sier, det er bare å glemme ham/henne, drit i ham/henne, du fortjener bedre osv osv. Jo, kanskje fortjener man noe bedre om man er blitt dumpet, og spesielt om det er blitt gjort på en umoden måte. Likevel sitter man der, midt opp i kjærlighetssorgen, og bare ønsker at ting skal fikse seg. Sånne tilbakemeldinger er jo som regel ment i beste mening, som støtte og omsorg, likevel kan de være irriterende, fordi man rett og slett fortsatt har følelser for den «drittsekken». «Det blir bedre». Ja, en gang vil det selvsagt også bli bedre, men der og da er alt bare vondt, «Det blir bedre» hjelper ikke der og da. Jeg ble lynforbanna en gang jeg fikk en sånn kommentar, selv om jeg visste at den ikke var annet enn godt ment. Og jeg freste tilbake. Jeg burde kanskje ikke ha gjort det, men der og da var det den eneste tilbakemelding jeg kunne komme med, fordi jeg satt med vonde følelser, og ønsket bare at alt skulle ordne seg, om jeg så måtte forandre meg. Noe som i seg selv er totalt feil, om man ikke kan bli elsket for den man er.

Nå var det ikke kjærlighetssorg jeg skulle snakke om, men det var et enkelt eksempel, som kanskje flere kunne kjenne seg igjen i, som kanskje (forhåpentligvis) gjør at det også går an å se på psykiske lidelser og atferd som følge av det, med litt andre øyne. Nå kan det selvsagt ikke sammenlignes helt, men mye blir på en måte likedan likevel, som at det ikke er bare bare. Når jeg, som sliter med mat/kropp/vekt/kaotiske tanker og følelser, og har gjort det i 17 år, får en kommentar som «Det er jo bare å spise, og la være å kaste opp», så gråter jeg innvendig og vrir meg i avmakt. På grunn av lite innsikt, og uvitenhet fra den som uttaler en sånn kommentar. Hvordan kan noen si noe sånt, når de ikke kan sette seg inn i hva en spiseforstyrrelse går ut på? Jeg vet at det ikke er en enkel problematikk å sette seg inn i, for all del, men likevel, når det er så mye informasjon om spiseofrstyrrelser, så burde man hvertfall skjønne såpass at det ikke er så enkelt. Hadde det vært så enkelt, så hadde ingen slitt, med mindre de virkelig ønsket det så klart. Noen velger jo å kalle en spiseforstyrrelse, kanskje da spesielt anoreksi, for en livsstil. No fucking way sier jeg. Og joda, det kan kanskje virke som et enkelt valg å bare spise den brødskiva eller hva det nå enn skulle være, det er jo bare å åpne kjeften, tygge og svelge. Men det er faen så vanskelig. Jeg satt ikke å grein under flere måltider på Modum fordi jeg syntes det var enkelt, eller gøy. Nei, det var fordi jeg syntes det var vanskelig. Noe så grunnleggende og naturlig som det å spise, var, og er, vanskelig. Og ja, jeg smurte på brødskiva, jeg åpnet kjeften, jeg tygde og svelget, men kaoset oppi hodet var en rent og skjært helvete. Uten sidestykke.

Det er heller ikke sånn, som mange kanskje tror, at de av oss som sliter, ikke prøver. For det gjør vi. Jeg synes ikke det er hysterisk morsomt å ha overspisinger og oppkast, det er tragisk, rett og slett, likevel tryner jeg innimellom. Det igjen betyr ikke at jeg aldri klarer å spise normalt, for det gjør jeg ofte. Hver dag faktisk. Dessuten har flere destruktive handlinger forsvunnet for min del, fordi jeg har fått jobbet med det, og fordi andre faktorer har vært inn i bildet. Jeg kuttet ut antidepressiva f.eks, som gjorde meg så mye verre. De hadde motsatt av ønsket effekt, jeg ble mer depressiv og destruktiv av å gå på dem. Det var sånn de virket på meg. Heldigvis fungerer de for andre igjen. Det som virker for noe, trenger ikke nødvendigvis virke for andre. For meg virket det å kutte dem ut, for på den måten forsvant mye av det destruktive.

Da jeg gikk på høyskolen, så hadde vi et fag som heter «Prestasjonspsykologi», og et av temaene vi hadde der var «Løsningsfokusert tilnærming», LØFT. Der er det 8 trossetninger, der en av dem er «Når noe ikke fungerer, prøv noe annet». Ikke det at jeg alltid har den setningen i bakhodet, likevel gjør jeg nettopp dette, bevisst eller ubevisst, på grunn av ting jeg har lært og erfart i behandling. Jeg prøver å gjøre noe annerledes, finner andre løsninger, prøver å få tankene over på noe annet, gjør noe som distraherer, gjør ting på en annen måte. Ting som gjør at det skal fungere best mulig, selv om det er vanskelig. Noen ganger blir det på en måte tvang, at jeg må tvinge meg gjennom det for å klare å få det til. Spise og prøve å glemme at jeg har spist f.eks. Ikke bli sittende og dvele ved det, la tankene på maten i magen plage meg sønder og sammen. Heldigvis vil jeg si, så liker jeg jo mat, og spiser selvsagt det jeg liker. Og når jeg er sammen med andre, så kan jeg også spise selv om det vi spiser er vanskelig for meg. Jeg prøver da å tenke at det jeg spiser ikke tar livet av meg, jeg dør ikke om jeg spiser det, og at kroppen trenger mat for å fungere. Men er det enkelt? Ikke i det hele tatt. Nettopp fordi mat har vært et stort problem for meg i mange år. Når det ble snakk om innleggelse for min del, så ble det som å lære å spise på nytt igjen. Noe så enkelt og banalt som å spise, måtte «læres» på nytt. Langt i fra enkelt, men nødvendig, og dessuten hadde jeg ikke noe valg heller.

Face your fear. Ja, det er det som må til. Like fullt er det ikke enkelt. Det å spise opp den brødskiva eller den middagen er likevel ikke ensbetydende med at spiseforstyrrelsen blir borte over natten. Det er ikke enkelt. Hadde spiseforstyrrelsen fått bestemm, så hadde ikke den maten gått inn i munnen, det var et valg jeg måtte ta ved hvert måltid, det er et valg jeg må ta hver dag, uten at det er enkelt. Ja, det er til syvende og sist mitt valg, vårt valg, men enkelt? Langt i fra, og til tider er det ikke bare å…. Det er nok enkelt å bare for de som ikke sliter, for det er jo ikke normalt å sulte seg, overspise og kaste opp, kutte seg, ligge i sengen hele dagen på grunn av depresjon, la være å gå ut døra and so on. Det er heller ikke uten grunn at flere trenger behandling, nettopp fordi det ikke er enkelt å bare.

Det er jo bare å spise. Det er jo bare å la være å kutte seg. Det er jo bare å smile. Det er jo bare å glemme. Det er jo bare å drite i. Det er jo bare å tenke på. Det er jo bare å overse følelsene. Det er jo bare å la være å sulte seg. Det er jo bare å la være å kaste opp. Det er jo bare å la være å overspise. Det er jo bare å slutte med tvangshandlinger. Det er jo bare å unngå. Det er jo bare bare. Nei, det er ikke bare bare. Det må jobbes med.

Det er våre valg, det er vår frykt, det er våre utfordringer, men det er ikke enkelt, og det skal det vel heller ikke være. Men prøv, om du kan, å ha i bakhodet at det ikke alltid er bare bare, selv om det for deg er bare bare. For de fleste av oss prøver nemlig å gjøre vårt beste, og vi prøver å komme oss dithen at vi også kan si, til oss selv, at det er jo bare, no problem.

Jeg jobber med matproblematikken hver eneste dag, noen valg er blitt enklere å ta, men langt i fra alle. Og enda, etter mange år i behandling, er det fortsatt mye som ikke er bare bare. Ting tar tid, og selv om jeg innimellom kjenner på at jeg er så utålmodig, at ting burde ha vært mye bedre, så er jo mye blitt bedre, for spiseforstyrrelsen opptar ikke hjernen min 90% lengre. Det handler om utfordringer og målsettinger, og når jeg klarer å prestere, så kan jeg, til en viss grad, kjenne på mestring, og det er jo en god følelse. (Jeg vet derimot at jeg burde bli enda bedre på å vedkjenne meg det jeg faktisk presterer…). Det er ikke bare bare å slite.

Det er mine meninger og synspunkter om dette temaet.

«Jeg vet hvordan du har det».

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den setningen. Kanskje har jeg sagt den selv også, tidligere. Og det har i tilfelle vært veldig feil av meg, på lik linje som at det er feil at du sier det til noen. Ingen, og da mener jeg absolutt ingen, vet hvordan et annet menneske har det. Ingen kan fylle noen andres sko. Ingen. Ja, man kan kjenne seg igjen, man kan ha erfart lignende situasjoner, men aldri opplevd det på samme måte som noen andre. Jeg vet at mange irriterer seg over nettopp denne tilbakemeldingen, jeg kan kjenne på det selv også, for hvordan kan jeg, eller du, vite hvordan et annet menneske opplever en situasjon? Vi er forskjellige, vi oppfatter og opplever ulike settinger ulikt, fordi vi har ulike utgangspunkt.

Jeg tar meg i hvordan jeg gir tilbakemeldinger til andre, muntlig eller skriftlig. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen, at jeg har opplevd lignende, at jeg vet hvordan det kan oppleves, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det oppleves for den andre. Om et annet menneske sier at han/hun er dødssliten etter en dag med utallige runder med overspising og oppkast, så kan jeg relatere, men ikke sette meg inn i hvordan dette andre mennesket erfarer det. Om noen sier at en depresjon gjør at de bare ønsker å ta en aldri så liten pause fra hverdagen og omverdene, så kan jeg si at jeg har opplevd en sånn situasjon selv, så jeg vet at det er en vond og vanskelig plass å være på, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan den andre har det. Når noen forteller noe vanskelig, noe jeg selv ikke har vært i nærheten av å oppleve, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det er, selv om jeg kan sitte med mange av de samme tankene, bare med et annet utgangspunkt, men jeg kan si at jeg kan relatere meg til lignende tanker og følelser. Men jeg aner ikke hvordan den andre opplever det, selv om han/hun skriver eller forteller om det. Jeg kan si at jeg skjønner at den eller den situasjonen/opplevelsen høres vanskelig, eller vond ut, men jeg kan aldri sette meg helt inn i det.

Selv om en annen har bulimi, så opplever vi det ulikt. Selv om et annet menneske selvskader, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det mennesket har det, selv om jeg også har hatt mine perioder med den problematikken. Selv om noen andre sliter med depresjoner, ustabil personlighetsforstyrrelse, så vet jeg ikke hvordan andre opplever det, selv om jeg har vært der selv. Fordi vi har ulike forutsetninger og ulik fortid. Vi var 8 i samme gruppe på Modum, med mer eller mindre samme problematikk, vi var alle spiseforstyrret, men vi hadde også mye som var ulikt. Noen hadde problemer med å spise brød, noe som ikke var noe problem for meg å spise da jeg var der. Noen hadde problemer under forsyning, noe som ikke var noe problem for meg. Noen synes det tildels gikk greit å spise enkelte måltider, noe som var utrolig vanskelig for meg. Noen gråt aldri under måltidene, selv om det var et helvete for dem å spise, mens jeg gråt under flere måltider. Noen gikk ut fra veiingen uten å vise så altfor mye følelser, mens jeg gråt mer eller mindre hver eneste mandag.

Jeg kjenner flere med samme problematikk som meg, men vi er på ulike stadier, og har opplevd ulike ting, så jeg kan ikke kjenne meg igjen i alt. Noe som for meg kan være såre enkelt, kan være vanskelig for andre, og omvendt. Mange tanker og følelser kan være like, til tross for ulik problematikk, så jeg kan skjønne, og forstå, sette meg inn i det til en viss grad, men aldri vite. Om jeg sier at dagen ikke har gått så bra, så er det flere som automatisk tror at jeg har hatt en dårlig dag, men det trenger jeg nødvendigvis ikke ha, fordi det kan gå galt matmessig selv om jeg har en god dag. Jeg kan ha en tung dag, men likevel komme meg helskinnet gjennom dagen, matmessig. To ganske like situasjoner betyr ikke at de oppleves på samme måte. Jeg vet ikke hvordan et annet menneske har det, og andre vet ikke hvordan jeg har det, bare fordi dagene har vært ganske like. Dette er nok noe de aller fleste burde tenke gjennom før de uttaler seg, for det kan faktisk oppleves ganske så frustrerende og irriterende på den som får en sånn tilbakemelding, for alle deler jo ikke alt fra situasjonen en gang, så hvordan kan da andre vite?

Jeg deler aldri alt her inne, eller i hverdagen generelt. Det er flere aspekter ved en situasjon eller opplevelse jeg utelater, for å skåne meg selv. Ikke nødvendigvis hos behandleren min, men det er ikke alt jeg føler for å dele hver gang der heller. Der igjen får jeg jo aldri en sånn tilbakemelding, men det kan være en plass jeg kan dele alt, det gjør jeg ikke her, og det gjør jeg ikke andre steder. Det er heller ikke noe jeg har interesse av å gjøre, men her inne f.eks, så har jeg flere ganger fått tilbakemeldinger fra andre om at de vet akkurat hvordan jeg har det. Nei, det vet dere ikke, for jeg deler ikke alt rundt en opplevelse eller situasjon. Jeg sikter ikke til noen spesielle her, det er bare for å få fram poenget med innlegget, for det er flere som skriver sånne tilbakemeldinger. Jeg mener heller ikke at det er lite omtenksomt av andre, men at andre aldri kan vite fullt og helt når jeg ikke deler alt, eller når  andre ikke deler absolutt alt de sitter med. Så verken du eller jeg kan vite hvordan det er å være i andres sko. Aldri.

1 år er gått.

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel. Men den første dagen var jo veldig spesiell, da var den store jobben i gang. Jeg leste gjennom innlegget jeg linker til over her, og jeg må nesten le litt, for jeg var så positivt innstilt at det var ikke måte på. Det var jo selvsagt en god ting det da, at jeg var så positiv der og da, samtidig som jeg holdt på å pisse på meg fordi jeg var redd også. Den dagen skjedde det mye, det gikk i ett, mye nytt å forholde seg til. Jeg husker nesten ikke alt en gang. Men jeg husker hvor mye jeg gruet meg til denne innleggelsen, hvor stor omveltninger jeg plutselig skulle gå i møte. Alt skulle bli totalt annerledes, snudd opp ned fullstendig. Alt føltes utrygt, selv om jeg visste at jeg var trygg der. Men dette var noe helt nytt, så det var jo ikke rart at det føltes både spennende og skremmende på en og samme tid.

Selv om livet mitt, hverdagen, var en litt annen før innleggelsen, enn det er nå, så klarer jeg likevel ikke helt å se den store forskjellen. Jeg husker kanskje ikke hvor ille det var enkelte ganger. Mye har jo forandret seg nå, men mye er også ved det samme gamle. Jeg har savnet Modum ganske mye siden jeg ble skrevet ut, men det har selvsagt gått i bølgedaler. Den første tiden hjemme var savnet størst, det var rart og plutselig være hjemme igjen, det føltes liksom ikke helt rett å være her igjen. Men det gikk seg jo til, sakte men sikkert. Jeg fikk litt rutiner, og hjemmefølelsen kom litt etter litt. Nå savner jeg Modum kun sånn innimellom, men da folkene og selve stedet, ikke programmet jeg gikk gjennom. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket å gått gjennom det helvetet en gang til, uten at jeg skal si med 100% sikkerhet at jeg aldri havner der igjen, for med livet vet man aldri. Selv om jeg kunne tenkt meg tilbake, sånn på besøk helst, så frister det jo ikke med en innleggelse igjen. Jeg er tilbake der at jeg ikke vil legges inn igjen. Men besøk hadde vært finfint. For å hilse på alle igjen, og gå i skogen.

Om ikke så altfor lenge, så får jeg jo faktisk den muligheten igjen, for i januar så er det jo ett år siden vi ble skrevet ut fra hovedoppholdet, så da skal vi tilbake på ett-års oppfølging. Tror vi skal være der i 5 dager da. Så gleder meg jo til å få treffe alle der igjen da. Det er selvsagt frivillig å reise tilbake da, men jeg husker at behandleren min sa til oss at hun håpet alle ville komme tilbake da, uansett hvordan det hadde gått. Det er jo sånn de på Modum også kan få tilbakemeldinger på hva som har virket og ikke. Det kan jo enkes at når januar kommer, så orker jeg ikke dra, men tiden får vise. Her og nå tenker jeg hvertfall at jeg skal reise. Jeg skal jo også begynne i ny jobb i januar, men jeg har alt sagt ifra om at det blir et kort opphold på Modum da, og det var greit.

Jeg savner gruppen min, og også den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Heldigvis har jeg truffet på noen av dem i etterkant. Når jeg var i Oslo for et par uker siden, så traff jeg faktisk på to av jentene som var i den andre gruppen. Veldig hyggelig å treffe dem igjen. Søte fine jentene. Jeg har fortsatt kontakt med de i gruppen min også, selv om det ikke er så ofte, men det er fint å vite at de er der, og at jeg kan legge igjen et hjerte her, en hilsen der. Jeg har også mailet litt med behandleren jeg hadde der, henne savner jeg hvertfall. Skulle kidnappet henne med til Molde, det hadde vært supert å hatt henne som behandler videre.

Selv om det var et tøft opphold, så sitter jeg igjen med mange fine minner, og flotte venner jeg ble kjent med der. Jeg har samlet sammen et lite collage av bilder fra oppholdet.

 

(Ps: innlegg med søkemotor kommer i eget innlegg senere i dag. Woop woop, to innlegg på en og samme dag gitt)

Forbedringer.

Det er nesten litt rart hvordan ett og samme tema kan komme på bane på kort tid, selv om situasjonene er ulike, og praten ikke helt handler om det samme. For noen dager siden så nevnte jeg at jeg hadde en fin prat med en flott dame, en dame jeg kunne åpne meg for og som det føltes naturlig å prate med. (Uten at jeg gikk i detalje i alt jeg pratet om så klart). Vi kom inn på endringene jeg har gjort de siste årene, der mer innsikt i sykdommen har kommet, og at jeg har blitt mer reflektert rundt enkelte ting, som at jeg nå f.eks til tider kan tenke litt over hvorfor det gikk galt med maten en dag, hva det var som førte til at det gikk som det gikk. Eller at jeg klarer å se sammenhenger som jeg ikke helt har sett før. Hun sa til meg at jeg ikke burde henge meg for mye opp i at det går galt, at jeg kanskje skal godta at sånn ble det, men heller fokusere på at jeg klarer å reflektere rundt hvorfor det ble sånn, at jeg kan gjenkjenne andre lignende situasjoner, at jeg klarer å finne andre alternativer neste gang osv. Hun sa også at jeg var kommet langt som klarte å se sammenhenger, at jeg hadde innsikt i sykdommen, for det er ikke alle som har det, selv om det har vært syk på en eller annen psykisk måte i mange år. Jo, ja, jeg den. Hun mente at jeg burde heise flagget og feire de tingene jeg klarer. Vel, der butter det i mot for min del. Jeg ser det fra en litt annen side enn utenforstående, for jeg tenker at det liksom burde være en selvfølge at jeg har kommet dit jeg er i dag, etter å ha vært syk i så mange år. Kanskje er det ikke en selvfølge, for jeg har jo jobbet for det, jeg har brukt mye energi på det, men likevel føles det bare sånn, at det skulle jo bare mangle. Men jeg kan si meg enig i at det er forbedringer på enkelte områder.

I dag hadde jeg time hos psykologen min, og selv om vi på en måte har blitt enige om å legge spiseforstyrrelsen litt på «is», så kommer vi stadig inn på temaet. Fordi vi snakker om ting i fortiden, som har med andre ting å gjøre, men der spiseforstyrrelsen likevel har en stor rolle. Nå ønsker jeg ikke å utdype det noe mer, men vi snakket om en del ting som har en rød tråd i seg, og jeg nevnte noe som gjorde at vi kom inn på et spesielt tema. Jeg fortalte noe jeg hadde sett, og tenkt over for ikke så lenge siden, hvor gjenkjenbart det var. Hun sa at hun også kunne kjenne igjen det jeg pratet om, men siden det ikke har vært noe på dette området på en stund, så spør hun meg om jeg jobber for å endre på disse tingene, for å få til en forbedring. Jeg kan ikkeakkurat si at jeg jobber med det, for det har bare blitt sånn, fordi situasjonen er som den er nå. Hvordan det eventuelt vil komme til å bli en gang, på det området, det kan jeg ikke svare på nå, selv om jeg sitter med en formening om det. Men uansett så er det jo en endring her og nå, fordi jeg ikke står i en situasjon der det kunne ha vært en slik mulighet. Det er fortsatt elementer i meg som kunne ha vært kapabel til det, men jeg vet ikke hvor sannsynlig det ville ha vært den dag i dag, kanskje fullt mulig, kanskje ikke. Men her og nå er det jo på en måte en forbedring.

Jeg har fortsatt en del tanker rundt visse ting som jeg vet ikke er bra for meg, uten at jeg lar det bli med annet enn tankene. Det tar tid å endre på, eller jobbe med tankene, men på de områdene så klarer jeg, så langt, å la det bli med tankene. Så der er det også forbedringer. Det er heller ikke noe jeg klarer å heise flagget for, eller klappe meg selv på skulderen for, for det har liksom «bare blitt sånn». Jeg suger rett og slett på å gi meg selv creds for ting som går bra, og det er vel en ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med i timen i dag, men som ble ikke ble nevnt fordi vi kom inn på andre temaer. Hun sa hvertfall sist gang at vi måtte jobbe med det. Da tenkte jeg bare «Naaaaaai, gawd. Ikke det da…». Vanskelig og touchy tema kanskje..skryte av seg selv? Gud forby. (Nå er jeg ikke kristen av meg altså, men enkelte ganger passer sånne uttrykk seg litt bedre for å forklare, if you know what I mean). Jaja.

Sånn ellers, så får jeg jo også til en del oppkastfrie dager, så det er jo forbedringer der også, sånn innimellom. Noen dager går det rimelig greit, andre dager er litt vanskeligere, og atter andre dager så er det insane vanskelig. Sånn er det, men det forhindrer meg ikke å klare å få til andre ting, så sånn sett er det jo overkommerlig og levelig. Ting må gå seg til, og ting tar tid.

Og så må jeg jo fortelle at det er blitt forbedringer i kjeften også. I går fikk jeg en midlertidig bro nede, altså to stykk nye tenner, eller, det blir det hvertfall om 1 måneds tid, da porselenet skal inn. Fram til nå har det kun vært et stort gapende hull der, siden to av tennene var trekt, så jeg må si at det er litt merkelig at det plutselig ikke er åpent der lengre. Jeg har flere ganger spurt tannlegen min om det står igjen mye arbeid, men hver gang får jeg samme svar, som ikke gjør meg klokere, «Det begynner å bli bra nå». Og jeg bare…?? Sånn foruten at den ordentlige broen skal inn i november, så vet jeg at jeg skal trekke ut en rot, men sånn utenom det, så aner jeg ikke. Jeg har riktignok hatt en del smerter i den ene tanna nede, en av de som broen er festet til, så om det ikke roer seg, så er det mulig jeg må rotfylle den. Hurra. Men jeg håper jo at vi kan bli ferdig i år da, har jo holdt på i 1.5 år nå….og det har ikke akkurat vært gratis med så store forbedringer. Det er riktignok en livsinvestering, så det er jo verdt det, men crap assa, det koster. Så jeg skal være glad den dagen jeg har betalt ferdig alt. For å si det sånn. Heldigvis er det ikke noe stress i forhold til nedbetalingen da, jeg betaler når jeg kan, utifra hva jeg har råd til. Og godt er det.

Helt til slutt, når jeg er inne på forbedringer/ endringer, så kan jeg jo nevne at vi nå endelig er i gang med lokallaget vårt. Det vil si, vi er endelig 4 stykk som er blitt et lite styre, og vi har alt hatt et møte. Neste uke blir det enda ett, og så har vi tenkt å satse på en åpen temakveld i midten av november, om alt går etter planen. Endelig er vi så smått i gang her, og jeg ivrer etter å få kommet skikkelig i gang her. Gøy gøy gøy.

Just for fun.

 

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.