Svar på spm. ang. spiseforstyrrelsen og bipolar

Da sitter jeg her helt på kanten av stolen,med smågodtposen liggende vidåpen på bodet,potetgullposen på vidtgap oppi stolen ved siden av meg,og ovnen er satt på,i påventa av at grandiosaen skal gjøre sitt inntog.Jeg burde så mye heller ha fått på meg jakke og sko,plantet musikken i ørene og kommet meg på dør.Ut og nyte våren,få litt frisk luft til tanke og sinn. Istedenfor sitter jeg her,innenfor husets fire vegger og lar bulimien få atter en seier. Det skal dog sies at dette er dagens første runde,og klokken er blitt 20.00 Jeg har ingen planer om å ha flere runder enn denne ene her. Om jeg ikke klarer dagen helt uten bulimien,så skal jeg hvertfall redusere på det jeg kan. Jeg har et håp om å klare å la bulimien styre minst mulig denne uka,og å bruke minst mulig unødvendig penger. Jeg vil heller spare dem til påska,sånn at jeg kan kose meg på tur. Det er snakk om en liten harrytur til Sverige,men vi får se hva det blir til. Jeg håper at jeg skal klare meg med minst mulig pengebruk,og minst mulig tid til bulimien fram til jeg reiser avgårde tirsdag neste uke. Anyway,jeg tenkte jeg skulle begynne å svare på spørsmålene jeg fikk ved spørsmålsrunden (forsatt lov å spørre om du lurer på noe),og jeg har valgt å dele dem opp litt. Første kategori her vil bli spørsmålene om Bipolar og spiseforstyrrelsen. Jeg starter med

Bipolar:

– Kan du fortelle litt om hvordan bipolar-diagnosen påvirker livet ditt?
– Hvordan er svigningene dine? Hvilke følelser er gjeldende? Hvor ofte svinger du?

-Jeg ser du har to diagnoser, bipolar og sf… Jeg lurer på; hvilken av dem påvirker livet ditt mest?

Først av alt: jeg har ikke fått stilt noen diagnose. Det er satt spørsmål ved det,utifra tanker,følelser og noen spørsmål utifra et skjema. I følge disse svarene,og det overlegen ved psyk.pol. observerte i en time,så var hans konklusjon at jeg kommer inn under det Bipolar spekteret. Jeg har aldri blitt utredet,og jeg er faktisk ikke sikker på om Bipolar er satt som diagnose i min epikrise. Dette her var for et år siden. Jeg har i de siste månedene tenkt og fundert over om dette egentlig er en diagnose som stemmer på meg. Ikke det at jeg absolutt ikke vil ha diagnosen,men jeg vet at depresjon er en bivirkning ved spiseforstyrrelser,og at det like gjerne kan være det som herjer i meg. Men som ved Bipolar,så svinger humøret mitt ofte,og lett.

Når jeg er på jobb,så setter jeg på meg «happy,se glad ut» masken,og jeg gir det jeg har. Jeg får ofte høre setninger som: «Hærregud,vi bare sitter her vi,fordi du gjør jo alt før vi rekker å sukke for oss»,eller «har du fått gjort det allerede? Du er så effektiv» osv…Ja,jeg vil holde meg effektiv,jeg vil få tiden til å gå,jeg vil helst gjøre noe hele tiden. Jeg blir fort rastløs,så jeg vil bruke hjernebarken,og helst det som er innenfor. Jeg finner meg selv ofte hyper når jeg er på jobb,at jeg tar meg helt ut. Smiler og er glad,gjør noe hele tiden,ja..tar den helt ut. Dette raser som regel fort sammen i det jeg går ut døra fra jobb. Da ramler alt ned over hodet på meg. Tomheten,nedstemtheten,uroen. Dette er noen av de følelsene som kommer oftes,og som er de verste,spesielt fordi det så ofte kommer nowhere fra.Det bare kommer som kastet på meg,eller over meg. Det hender selvsagt at jeg kan ha gode dager,at god feelingen varer til jeg kommer hjem,og timene utover ettermiddagen og kvelden,så så kan det plutselig kommer out of the blue over meg der jeg sitter og aner fred og ingen fare. På skikkelig tunge dager drar disse følelsene med seg en tankestrøm av håpløshet,maktesløshet,et ønske om å sette livet på pause,og tanker om at det enkleste hadde vært å bare gitt opp alt. Men jeg er kommet på et stadie hvor jeg ikke lengre bruker hverken selvskading eller piller på noen måter,for å dempe den smerten som tankene og følelsene gir.Jeg bruker nå kun maten. (Det er jo ille nok i seg selv,men en måte er bedre enn 3/4) Det svinger gjerne hver dag.

En annen grunn til at jeg er usikker på om diagnosen passer på meg,er at depresjonen har blitt noe mildere etter at jeg sluttet på antidepressiva. Da jeg gikk på dem (fontex og efexor) så var det kriminelt ille (ironisk nok…) Overdoser,rus/alkohol,selvmordstanker,selvskading. Da jeg fikk høre at andre også opplevde de samme bivirkningene at disse medisinene,så tok jeg avgjørelsen på at jeg ville slutte på dem,for heller det enn å ha det som jeg hadde det. Jeg orka rett og slett ikke ha det sånn. Jeg ble bedre etter at jeg kutta dem ut og fikk begynt på lamictal (stemningsstabiliserende). Det jeg derimot ikke kan si for sikkert,er om ting vil forverre seg om jeg også slutter på lamictal…Jeg har ingen konkrete planer om å slutte med det første,men jeg tenker jo tanken. Jeg ønsker jo å bli medisinfri en dag. Men enn så lenge så velger jeg å gå på dem,hvertfall til ting har stabilisert seg litt mer for meg på alle måter.

 


Det siste spørsmålet over her er: hvilken diagnose som påvirker livet mitt mest,og da kommer vi inn på den satte diagnosen,bulimien.

 

Spiseforstyrrelsen:

-Hvor lenge har du slitt med SF? Hender det at du spiser mye?

Jeg har nå hatt spiseforstyrrelser i 16 år (holy crap…),thats a loooong time. Og ja,det hender ofte at jeg spiser mye,i den forstand at jeg overspiser,med hensikt,for så å kaste opp. Etterhvert som en bulimi utvikler seg,så går det gjerne over fra å kun kaste opp det man spiser,til å planlegge runder med maten,hvor man spiser for å kaste opp. Jeg spiser aldri mye mat for så å beholde det…

– hvordan forholder venner og familie seg rundt deg? er de støttende, informerte osv?

De aller fleste rundt meg vet om min bulimi. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg ikke ønsker at hverken jeg,eller noen av dem skal føle det rart om temaet kommer opp. Jeg vil at det skal være et åpent tema,for jeg vil ikke holde det skjult. Jeg merker jo det at det ikke er mange av dem som tør ta opp spørsmål om det eller snakke om det. Jeg skjønner og forstår at det kan være vanskelig,at de ikke vet hva de skal spørre om,hvor mye de kan spørre,hva de kan spørre om,og at de er redd for hvordan jeg skal reagere. Jeg tåler ganske så mye når det kommer til sf min,og jeg svarer så godt jeg kan om noen spør om noe de lurer på. Jeg er ikke redd for å svare,og jeg skyver ikke vekk noen om de vil prate om det (Jeg vet at bl.a pappa sliter på dette punktet,noe jeg synes er veldig trist). Innad i familien så er det den ene lillesøstra mi og mannen hennes som viser mest interesse,som tør å spørre og å involvere seg. Jeg har gitt familien viktig info som de har kunne sett på,og søster’n har selv ringt IKS og spurt seg for der bl.a. Ellers får de info via bloggen (foreldrene mine er ikke nettfolk,så de leser ikke bloggen da,selv om de vet at jeg blogger). Så lenge mange rundt meg ikke tør involvere seg,så begrenser støtten seg også så klart,men for de som tør å involvere seg,de gir meg den støtten de kan.
– hvis du ser ett år tilbake i tid, vil du si du har gjort framgang eller blitt verre ift spiseforstyrrelsen?

Jeg har vel på en måte svart på hvertfall deler av dette her inn under bipolar,med tanke på antidepressiva. Spiseforstyrrelsen er i bunn og grunn på samme stadiet,mens mange tankemønster har endret seg en god del. Tankene er den aller største endringen jeg har hatt behandlingsmessig vil jeg si.
– har du noen uvaner eller “ritualer” rundt sf?

Sett bortifra at det å planlegge,lage maten,sette seg ned og spise,for så å spy er ritualer i seg selv,så har jeg i grunnen ikke noen faste uvaner/ritualer. Jeg spiser og spyr,jeg varierer maten,jeg varierer mengden. Jeg drikker mye,det varierer i mengden av maten jeg spiser før jeg spyr. Jeg trener når jeg gidder og orker,det er heller ikke noen faste uvaner/ritualer i bildet på det punktet. Men når jeg først trener,så er det gjerne på tvangsmessige grunnlag. For å forbrenne kalorier. Jeg (mis)bruker til tider avføringspiller. Heller ikke noe fast.
– og sist men ikke minst; du er så vanvittig sterk! hvordan holder du rett og slett ut? hva er motivasjonen til å face en ny dag?

Takk. Jeg suger på ta imot kompliment…Jeg ser ikke på meg selv som sterk. Og jeg tenker heller ikke at det må være spesielle grunner som gjør at jeg vil stå opp og face en ny dag. Jeg har fått et liv,og jeg lever det. Jeg ønsker ikke å legge meg ned å gi opp selv om det er tøffe dager (jeg håper ikke at dette er et midlertidig svar,at det en dag plutselig vil komme til det stadiet at jeg ønsker å gi opp igjen…). Jeg har ikke større vanskeligheter enn at det vil ordne seg på et eller annet vis. Jeg prøver å ikke la framtidens problemer overmanne meg helt og ødelegge for meg. Jeg prøver å ta en dag av gangen,for av erfaring så har jeg lært at mye av det jeg bekymrer meg for,ikke ble så ille som jeg fortutså at de kanskje kunne komme til å bli.

-hvilket program vil du inn på på Modum?

Utifra det jeg leste på Modums hjemmeside på nett,og så over de ulike programmene,så er det gruppebehandling som blir alternativet for meg vil jeg tro.

-hvilke følelser syns du er vanskeligst å håndtere?hvorfor?

Som jeg skrev under Bipolar,så er det nedstemtheten,tomheten og uroen vanskelige følelser. Samtidig så kommer disse sf tankene i tillegg. Følelsene som gjør at jeg har såkalte «feite dager»,dager hvor jeg føler meg smellfeit,selv om det ikke er noen endringer fra dagene før…At alt føles feil,dager hvor ingenting stemmer. Jeg liker ikke uroen/rastløsheten,fordi det kjennes ut som tusen maur som kribler rundt i meg. Og jeg liker ikke maur. Jeg liker ikke å kjenne på nedstemtheten og tomheten,eller sf tankene,fordi de gjør dagene mine tyngre,fordi jeg ikke klarer å se det positive,og fordi de får meg til å føle meg uvel.

– Hvilke mestringsstrategier har du, foruten SF, i depressive perioder?

Jeg har i grunnen ikke noen planlagte mestringsstrategier. Jeg prøver egentlig bare å få gjort noe,hva som helst,av de tingene jeg liker å gjøre,for å få gjort noe fornuftig,framfor å la depresjonen dra meg helt ned,og under gjørma. Jeg leser boøker,strikker,går turer,tar bilder,skriver…Eller det ender med at jeg bruker sf’n. Men den er ikke en mesttringsstrategi,men en holde-ut-strategi. Nå er våren her,og det betyr lysere tider,med fare for mer sol og varmere temperatur. Det hjelper hvertfall mye på motivasjonen. Jeg for min del føler meg hvertfall lettere til sinns da,og jeg prøver å komme meg ut så mye jeg kan. Og jeg håper at jeg vil være like flink på det denne våren og sommeren,som jeg var i fjor. For det er virkelig tragisk å mure seg inne og hengi seg til maten hver eneste dag,selv om det er det jeg veldig ofte ender opp med.



 

Selvmordsinformasjon

De fleste har hatt selvmordstanker
De fleste mennesker har på et eller annet tidspunkt i livet hatt tanker om selvmord i kritiske livssituasjoner. Hensikten med å ta livet av seg selv er ikke alltid åpenlys og ofte ledsaget av stor fortvilelse og usikkerhet. Det kan være tilfeldigheter som avgjør om du kommer til å prøve å ta livet av deg selv eller ikke.

Hva kan være årsak til selvmord?
Følelsesmessige kriser kan være den utløsende årsaken til et selvmordsforsøk. Tapet av nære slektninger og venner, trusler om tap av ektefellen, alvorlige problemer og skuffelser på jobben eller på skolen eller truende sykdom er eksempler på dette. I mange tilfeller vil du være sterkt i tvil om det er det riktige du holder på å gjøre. På den ene siden ønsker du å dø, men på den annen side vil du også gjerne leve videre.
Hvis du forsøker å ta livet av deg selv, er du i selve handlingsøyeblikket ikke alltid klar over hvilken av de to alternativene du egentlig ønsker deg mest – å dø eller å leve – så avgjørelsen er ofte overlatt til tilfeldighetene, som for eksempel om du blir funnet i tide


Hvem begår selvmord?
Selvmord forekommer 2-3 gange hyppigere blant menn enn blant kvinner. Selvmordsforsøk er derimot hyppigere blant kvinner enn blant menn.
Selvmord forekommer i alle aldersklasser, men er mest sjeldent hos barn. Kvinner begår hyppigst selvmord i 40-50 års alderen, menn er ofte noe eldre.


Hvilke signaler skal man være oppmerksom på?
Man sier ofte at den som går og truer med selvmord, ikke kommer til å gjøre det. Dette er dessverre ikke riktig. De fleste av dem som forsøker å ta livet av seg, har allerede en eller flere ganger fortalt andre om hva som holder på å skje.
Derfor er det viktig at du er oppmerksom på de signaler som blir gitt, sånn at du kanskje kan nå å gripe inn innen det er for sent.
Vær spesielt på vakt overfor de livssituasjonene som kan virke truende for et menneske som kanskje ikke har det altfor godt i forveien. Familie og venner skal være parate til å hjelpe den som plutselig blir alene og forsøke å hindre at den pågjeldende isolerer seg og at for eksempel alkohol- og medisinmisbruk tar overhånd. Frem for alt må du gi deg tid til at få snakket om problemene igjennom inntil det ser ut som om faren er over.

Hvor kan man søke hjelp?
Hvis du har tanker om å prøve å ta livet av deg, bør du snarest mulig ta kontakt med personer som er parate til å hjelpe deg. Legen din vil alltid vite hvor du skal gå for å bli hjulpet ut av den kritiske situasjonen. Husk på at alle leger har taushetsplikt og at det å få snakket om det ofte kan være det første skrittet ut av de vanskelighetene man sliter med.
En person som har forsøkt å ta livet av seg, vil alltid være i en vanskelig livssituasjon, og det er nødvendig å sikre den pågjeldende den nødvendige hjelpen i situasjonen. Mange innlegges på sykehus og behandles for den akutte livstruende tilstanden, men dessverre er det ofte sånn at det verken er kapasitet eller tid til å ta seg av de minst like viktige forholdene, de som førte til selvmordsforsøket.
En så vanskelig livssituasjon er de færreste mennesker i stand til å klare alene. Det er nødvendig med profesjonell hjelp. Legen din har ofte et godt kjennskap til livsforløp og familieforhold og er i de fleste tilfeller den som skal forsøke å hjelpe enten alene eller i samarbeid med sykehusavdelingen eller en spesialist.
Hjelpen skal settes inn umiddelbart etter selvmordsforsøket. Dels fordi det kan være overhengende risiko for et nytt selvmordsforsøk, men også fordi den pågjeldende er mest motivert for hjelp nettopp på dette tidspunktet, hvor de fleste uttrykker glede over at selvmordsforsøket ikke førte til døden.

utmattet….

Klokken er nå allerede litt over 04 på natta, og jeg er ennå ikke kommet meg et skritt nærmere senga. Hele dagen har dreid seg om bekymringer rundt 2-3 venninner som alle hadde planer om selvmord. Jeg har tastet med andre venninner i timevis på msn,fordi vi alle har vært bekymra. Vi har ringt og meldt med dem de gjelder, jeg har ringt sykehus og politi…Jeg snakket heldigvis med en utrolig koslig politidame som ringte meg tilbake og fortalte at vedkommende var i god behold og var under oppsyn. Takk og lov. Den adre har hatt besøk av politi tildigere i kveld, også hun er i god behold nå. En tredje får jeg ikke mer kontakt med,men hun hadde hvertfall noen sammen med seg fa jeg snakket med henen for noen timer siden, og det er betryggende, for hun var rimelig ned-dopet..Jeg kan nå kanskje gå å legge meg med et litt roligere hjerte og sinn. Tankene har surret omkring som en plagsom flue oppi hodet på meg i hele dag..Nå er jeg forferdelig trøtt og sliten, sovemedisinene begynte å virke for mange timer siden, men jeg kunne ikke legge meg før jeg viste hvordan ting endte.
Jeg har vært så redd, fortvila, bekymra og frustrert i kveld.Og i dag har jeg endt opp med å ha 3 runder med å spise og kaste opp..jeg har vel beholdt en banan og noe peanøtter alt i alt gjennom hele dagen..

Jeg har bestilt meg legetime til i morgen, jeg har et par ting jeg må ordne med selv, og må vel bare få det gjort.
Jeg føler meg veldig tom nå..

Nå skal jeg prøve å få meg litt søvn, få litt ro i kroppen. Og så håper jeg på en bedre dag i morgen. Det er mer enn nok på en stund nå..jeg er sliten.

Helt til slutt vil jeg sende ekstra tanker til mine venner som har bekymret seg og vært redd sammen med meg i natt..

ida vesla mi, tina-godjenta mi, andrea nydelige…

sammen er vi mindre alene, sammen er vi sterke englene mine.