En lysets kriger.

Jeg er veldig glad i Paulo Coehlos bøker, flere av bøkene han har skrevet får meg til å reflektere. De gir inntrykk, og jeg vil så absolutt anbefale p lese dem. Jeg har listet opp de jeg har lest under siden «Leste bøker» som du finner like under headeren min. Jeg har dessverre ikke fått lest «Håndbok for lysets krigere», men jeg fikk en gave av ei venninne like før jul, en gave som jeg valgte å vente med å åpne til julaften, selv om jeg kunne åpne den før. Det var en årsplanlegger for 2012, Paulo Coehlo, øyeblikk. På hver side er det ord fra noen av bøkene hans, deriblant fra «Håndbok for lysets krigere». Ord som motivere og inspirerer. Jeg blir glad da jeg leser noe som er gjenkjenbart, og det gir meg håp og lyst til å stå på videre, for jeg vil veldig gjerne også bli en lysets kriger til slutt. Jeg vil gjerne dele noen av disse sitatene med dere, kanskje de også vil inspirer og motivere noe i dere.

«Selv om krigeren kjenner sine feil og begrensninger, gjør han sitt beste for å bevare sitt gode humør i krisesituasjoner» Denne kan jeg kjenne meg igjen i. Humor, og da spesielt galgenhumor, er viktig for meg.

» Å tenke på de små ting er ikke det samme som å tenke smått. Overdreven bekymring vil til slutt viske ut ethvert spor av glede i livet» Kjenner dessverre igjen dette også, for jeg har en tendens til å bekymre meg mye, noe som fort preger hverdagen, og gleden ved mye.

«En lysets kriger er aldri feig. I vanskelige og pinefulle stunder mestrer han de uheldige omstendighetene med heltemot og avfinner seg med sin skjebne» Dette var vel situasjonen for meg da jeg var innlagt på Modum. Litt vanskeligere her hjemme, men prøver meg sakte men sikkert fram.

«Mot. Begynner du vandringen med dette ordet, og fortsetter med tro på Gud, skal du nå målet» Jeg tror ikke på Gud, men jeg vil si at jeg tok mot til meg da jeg søkte om innleggelsen, og det er noe jeg prøver å få til med målsettingene mine. Mot til å våge å utfordre meg selv.

» Lysets kriger bruke sunn fornuft til å vurdere følgene av det han gjør. Og ikke hensikten han hadde da han gjorde det.Han tar på seg ansvaret for alt han har gjort, selv om det skulle vise seg at han må betale en høy pris for sine feiltrinn» Her må jeg bli flinkere til å vurdere tror jeg. Eller, jeg vurderer jo følgene, men jeg må bli flinkere til å ikke tenke på hensikten. Jeg må bli bedre på å tenke konsekvenser av handlingene jeg gjør. Men ansvaret er mitt, og bare mitt. Og prisen for konsekvensene er stor, i form av at målene mine ikke blir nådd, og bivirkningene fysisk sett.

Dette sitatet er fra en bok som heter «Zahir», som jeg heller ikke har lest, men det handler også om lysets kriger, så da tar jeg det med. «En lysets kriger glemmer aldri å være takknemlig. Han ble hjulpet i sin strid av englene, av de himmelske krefter som skapte ordene og gjorde det mulig for han å gi av det beste i seg» Mine engler og himmelske krefter var behandlerne, og gruppen min på Modum. De hjalp meg enormt, noe jeg setter høy pris på.

«Lysets kriger vier de små ting stor oppmerksomhet, for de kan skape store hindringer for han» Jeg unngår f.eks å gå på vekten, for å nevne en ting.

«Hvis en rytter faller av hesten og ikke straks reiser seg opp på den igjen, vil han aldri gjenvinne motet til å gjøre det på nytt» Hver gang jeg tryner må jeg reiser meg og gå videre. Her har jeg blitt mye bedre, jeg blir ikke liggende nede. Jeg reiser meg og går på.

«En kriger vet hva som er verdt strevet. Han tar sine avgjørelser med inspirasjon og tro» Uten tro på at det går, kommer man ingen vei. Andres historier inspirerer meg og gir meg troen på at det som virker umulig er mulig. Det umulige tar bare lengre tid.

» Lysets kriger har drømmer. Drømmene fører han videre. Men han begår aldri den feilen å tro at veien er enkel og porten er vid» Jeg har aldri noensinne trodd at veien har vært enkel å gå. Det er den langt ifra. Det er en daglig kamp.

 

 

Jeg tar sats, og håper jeg lander trygt.

Jeg føler at jeg står litt fast, stamper i kvikksand, kaver for å komme meg opp. Men jeg har jo lært at jo mer man kaver i kvikksand, jo verre blir det. Planløsning. Hvordan skal jeg komme meg opp, hvordan går jeg fram, hvor går jeg videre. Jeg snakker om målsettingene mine. Jeg begynte med å ha som mål å være oppkastfri, unngå impulskjøp i butikk, som kan føre til oppkast, og redusere kroppssjekkingen. Behandleren min sa at det kanskje var lurere å lage seg delmål under det å være oppkastfri, små mål som heller leder mot det å være oppkastfri, at det blir et litt langsiktig mål. For jeg tryner jo, og da er ikke målet oppnådd. Lista var for høy, den er for høy. Ergo må jeg senke den, sånn at jeg klarer å komme meg over den, og gå mot nest hinder. Det er en hinderløype, med fallgruver som må forseres. Ved forrige time fortalte jeg at jeg hadde fjernet det konkrete målet med å være oppkastfri, altså, at det heller var et langsiktig mål, ikke et mål jeg må klare fra gang til gang. Så jeg bruker heller det å redusere kroppssjekking, og unngå impulskjøp, for begge de leder jo mot nettopp å ramle i fallgruven «oppkast».

Som jeg skrev i forrige innlegg, «Vekt, eller ei? Hva mener du?» så skrev jeg om det at jeg ikke har gått på vekten på 2 uker nå. Altså, en måte å redusere det som går på kroppssjekking. Jeg har heller ikke brukt målebåndet, og jeg står ikke så lenge foran speilet og gransker og bedømmer kroppen min. Jeg prøver å unngå dette mest mulig. Butikkturene har vært vanskelig i det siste, så der må jeg definitivt sette meg selv på en hardere prøve, gå inn, handle det jeg skal, unngå å ty til handling når de automatiske tankene om å gå amok kommer. Stoppe opp, tenke konsekvenser, analysere, og gå videre. Når jeg går forbi varer jeg alltid har brukt i mine overspisinger, så kommer de automatiske tankene tvert. Det er ikke til å unngå å ikke gå forbi disse varene, de er jo overalt, men jeg kan velge å unngå å ty til handling. Som jeg har nevnt flere ganger tidligere, så blir jeg dratt i to retninger når jeg er i butikken, en del som vil raske med seg alt jeg har lyst på der og da, og den andre delen som tenker fornuftig og forteller meg at jeg ikke hverken bør eller må. Jeg må være en som kan stille meg på utsiden av meg selv, og vurdere saken objektivt. Og da vil jo saken i grunnen avgjøres på den fornuftige siden, for det er jo ikke mye bra i å velge en destruktiv handling.

Nå har jeg brukt flere dager på å finne andre målsettinger, noen små konkrete mål jeg kan jobbe med, som kan være overkommelige for å komme seg litt videre. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta tak i. Hva er vanskelig? Hva kan jeg utfordre meg på? Vel, å la være å hoppe på vekten er jo noe jeg i utgangspunktet synes er litt vanskelig, for jeg skulle jo veldig gjerne gått litt ned i vekt (den syke siden), jeg hoppet jo på den 2 ganger daglig før. Nå har jeg likevel klart å la det være på 2 uker. Kroppssjekkingen er redusert. Jeg spiser 4 ganger om dagen. Når jeg kjenner på overspisingstrangen på kveldene, så kjenner jeg etter om det er fysisk eller psykisk sult jeg kjenner på. Som regel er det bare psykisk, men det hender jo selvsagt også at jeg er fysisk sulten, så da finner jeg meg noe å spise. Om det er en nutribar, en frukt, en yoghurt eller kesam med noe oppi. Nå snakker jeg altså om sent på kvelden, etter kveldsmaten er inntatt og mer eller mindre fordøyd.

Jeg trenger noe mer å jobbe med, hvis ikke kommer jeg meg liksom ikke videre. For de målene jeg nevner over her, er mål som hele tiden vil være med meg, som jeg må jobbe med hver dag, uansett. Noen dager går det bra, andre dager mindre bra. Noe av det som er aller vanskeligst for min del nå, er dette med å være mett. Det er uhyre vanskelig. Fordi det trigger til å fortsette å spise, som igjen fører til oppkast. Når det gjør vondt å være mett, så ønsker jeg bare å kunne spise mer, for da blir jeg enda mer mett, og da blir det en unnskyldning til å kunne kaste opp alt. Så, jeg tenkte nå at jeg skulle utfordre meg litt på dette å jobbe med å klare å være mett igjen. På Modum var jo dette en hverdagslig greie, der måtte jeg gjennom det, flere ganger daglig, og det var et helvete på jord. Men der hadde jeg kompetente folk rundt meg, som jeg kunne snakke med når det stod på som verst. Her har jeg bare meg selv, og jeg er flink til å lure meg selv rundt lillefingeren på det området. Jeg har redusert mengden på middagene mine etter at jeg kom hjem. Jeg spiser ikke så store mengder som jeg gjorde på Modum, jeg spiser heller 5 mindre måltider, men får likevel i meg rundt 2000 kcal daglig. Middagene mine så langt har som regel vært andre ting enn varme retter. Jeg er ikke så flink til å spise det som normalt kalles middag. Jeg må definitivt bli flinkere der. Få i meg kjøtt og fisk.

Nå har jeg akkurat spist en porsjon med middag + en yoghurt. De på Modum ville vel ha blitt bra fornøyd tenker jeg. Nå skal det sies her at jeg enkelte ganger krydrer maten min såpass at det omtrentlig står flammer ut av kjeften på meg. I dag ble det visst litt vel mye chili, og dermed måtte jeg bare spise noe etterpå for å roe ned de verste flammene. Og mett ble jeg. Sånn at det ikke er videre behagelig. Nå skal det ikke mye «mett» til før jeg synes det er ubehagelig heller. Og selv om jeg ikke liker det på noen som helst måte, selv om jeg ikke ønsker å være mett, så skal det beholdes, og jeg skal lande med begge bena trygt på bakken. Jeg må øve meg på at det er greit å være mett, at jeg ikke dør av det, at det går over, at kroppen trenger maten, at jeg ikke vil legge på meg 10 kg av ett måltid. Så utfordringen blir at jeg skal prøve å lage meg middag framover. Varme middager. Med kjøtt eller fisk. Å takle å være mett, bruke konsekvensanalyse. Kognitiv terapi. Etter at jeg kom hjem fra Modum, så ramlet jeg helt vekk fra å klare å gjennomføre dette, så nå må jeg innføre det på nytt igjen. Øvelse gjør mester. Jeg har verktøyene, nå må jeg hente dem fram og bruke dem. Og så må jeg ikke glemme at gjennomførte tiltake gir mestringsfølelse!

Tips til menn som lever med en partner som sliter psykisk.

Jeg har, med tillatelse fra forfatter og tidligere blogger «Belinda», bak «Boabloggen» (som forøvrig ikke lengre skrives i, men som ligger der ute til de som ønsker å lese) til å dele et avsnitt hun har skrevet i boken og bloggen sin. Jeg som sliter psykisk selv, og har en del lesere/følgere som også sliter psykisk, synes dette avsnittet i boka/bloggen, var veldig godt, og ønsker derfor å dele dette med flere, som kanskje kan ha litt nytte av det. Forfatteren/ bloggeren «Belinda» syntes det var flott at jeg ville dele dette i min blogg også.

«Mine tips til menn som lever med en partner med monstre av typen spiseforstyrrelser, angst eller depresjon» (eller andre typer lidelser) :

1. Det å ha et monster i hus, fører til negative konsekvenser. Klart. Men spør dere selv, hva positivt fører dette monsteret til? Det kan være at monsteret har gjort at partneren din har funnet ut at hun er en jævel på å male eller skrive eller å lage keramikk. Noe som kan føre med seg noe fint på sikt. Det kan være at monsteret har gjort at dama di setter mer pris på deg. Eller har bedre tid til barna deres. Husk å lete etter positive endringer også.

2. Man kan lett føle det som at monsteret forandrer partneren sin. Ingen blir særlig tiltrekkende med et monster om halsen. Av og til kan man føle det som at monsteret står mellom en selv og partneren. Det går seg til! Det kan gå seg til, om man bare er kreativ. Er man kreativ nok, finner man nye måter å møtes på. Man kan møtes nærere. I armkroken, der slipper gjerne ikke monsteret til. Man kan møtes over ost og kjeks og vin hjemme, istedenfor på restauranter. Man kan møtes i skogen, helt nært, helt stille. Man kan komme til å se hverandre og seg selv på nye måter.

3. Husk at det er monsteret du er sint på. Ikke den ufrivillige eieren. Ingen får seg angst, depresjon eller lignende fordi de har lyst. Ingen!

4. Avreager mot andre ting enn monsteret. Du kan ikke kjempe monsteret uten at eieren står imellom. Det blir partneren din du kveler, ikke monsteret. Trenger du å avreagere, stikk til fjells. Ta jaktprøven, jakt og kom hjem med økt mannefølelse. Ikke jakt på byen. Det vil aldri, aldri bli en lettvint løsning av noe slag.

5. Vil du komme monsteret til livs, må du være slu. Behersket. Trygg. Monsteret dør av varme, av klemmer og kos og støtte. Krangling, sinte ord og avvisning gjør dem bare større.

6. Gå frivillig med på å gå til parterapeut, om det trengs. Blir mandigheten skaket, så bare jakt litt mer. På ryper på fjellet altså.

7. Det er ingen som liker å ha sex med et monster om halsen. Det bør man forstå. Monster i hus= ofte mindre sex for en periode. Deal with it, på en fornuftig måte. Jo mer du maser, jo større blir gjerne monsteret.

8. Bestem deg for om du har tenkt å stå løpet ut. Tenk som en kriger. Som mann har du det sannsynligvis i deg. Du må tåle. Du må beskytte partneren din. Av og til mot seg selv. Det er din jobb å tåle denne kampen i huset. Om du ikke har trynet selv, er det vanskelig å skjønne hvorfor partneren din ligger nedi gjørma, men jo lettere er det da for deg å ha styrke til å stå løpet hun skal igjennom ut. Se på det som ditt livs utfordring å stå ved hennes side gjennom dette, og ta den! (Og husk, nå at gresset ikke nødvendigvis er grønnere, eller lettere, på den andre siden av gjerdet)

9. Og om du ikke får det til, skal du ikke ha dårlig samvittighet, så lenge du har forsøkt. Ikke mist deg selv i det hele. Tell stjerner, om nødvendig. Snakk med en kompis (joda, det er lov)

10. Bestemmer du deg for å gå, så gjør det nå på en ryddig måte. Husk menneskeverd. Også til ekspartner.

Kilde: «Belinda: Boaen er et udyr – blogbok om hverdagsangst», 2011, s. 168-171.

Jeg håper at dette kanskje kan være til hjelp for flere der ute. Dere, som jenter (kremt, unnskyld, kvinner)  har nå også muligheten til å kunne vise dette til deres kjære partner som kanskje trenger en liten påminnelse om hvordan man skal behandle sitt hjertes utkårede som sliter.

Helt til slutt, sist men ikke minst liksom, så må jeg få takk deg «Belinda», så lot meg få dele dette her. Du er en knalltøff dame, som reiser deg ved fall, akkurat som hverdagshelter gjør. Du er fantastisk, glem aldri det vakre du. Tusen tusen takk.

 

 

Hva vil det si å bli frisk?

Å bli frisk fra en fysisk sykdom er veldig målbart, man vet når man er frisk, symptomene er helt borte, man føler seg frisk og rask, kroppen fungerer igjen. Hosten forsvinner, halsbetennelsen forsvinner, stemmen kommer tilbake, kvalmen er gått bort osv. Sykdommen varer i en viss periode, den varer kanskje ikke så lenge, men man merker når den er borte. Ved psykisk sykdom er det ikke like lett å kunne kalle seg frisk. For hva vil det egentlig si å være frisk? Er man frisk når symptomene forsvinner, når angsten er borte, når man ikke lengre kaster opp eller sulter seg? Når depresjonen slipper taket, når traumene ikke lengre gir flashback?

Psykiater og spesialist innenfor spiseforstyrrelser spør pasientene sine; «hva er frisk for deg?.» Jeg synes at det er et godt spørsmål, fordi jeg tror at definisjonen på «frisk» er individuelt for hver enkelt pasient. Det kommer nok helt an på hvordan det å være frisk oppleves for den enkelte. Hvordan man klarer å fungere i hverdagen etter endt behandling. Hvor mye sykdommen tar plass kontra det livet man ønsker å leve, hvordan man klarer seg i hverdagen. Jeg har hørt det spørsmålet før, og jeg har selvsagt reflektert over dette. Hva vil det si for meg, å være frisk. Jeg har hørt mange med spiseforstyrrelser har sagt at de tror at de aldri vil bli frisk, at de ikke klarer se for seg at de blir 100% frisk (hva nå det enn betyr.) Jeg har tenkt de samme tankene selv. Etter å ha vært syk i 17 år, når sykdommen har preget meg i så stor grad over så mange år, så er det vanskelig å skulle si at jeg ser for meg livet uten å ha deler av spiseforstyrrelsen med meg videre i livet. Jeg sier ikke at det er umulig, at jeg aldri vil komme meg hel over målstreken, men tankene om dette er tilstede i meg.

Jeg hadde som målsetting før jeg dro inn på Modum Bad at jeg skulle bli friskere. At jeg skulle samle med meg nye redskaper i kampen videre. At jeg i det minste skulle klare å redusere oppkast, lære meg å spise «på nytt», få inn nye rutiner i forhold til måltider, få regelmessighet. Tørre å kjenne på det å ha mat i magen, akseptere at vekten skulle gå opp. Tørre å kjenne på følelser, og snakke om dem. Lære å kjenne meg selv litt bedre. Jeg har klart å nå målene mine, delvis og helt. Jeg har lært mye ved å være på Modum, jeg har fått enda mer innsikt, jeg har fått flere vekrtøy, jeg har fått maten mer på plass, jeg har redusert oppkast, jeg har fått inn rutiner, og noenlunde regelmessigheter. Jeg har snakket om tanker og følelser. Jeg klarte å stå i følelsene som kom når vekten gikk opp. Jeg sliter fortsatt med å akseptere vekt og kropp. Jeg har fortsatt vanskeligheter med å akseptere at jeg har mat i magen innimellom. Jeg ramler av og til, men jeg reiser meg, og går på videre. Mye er endret på, og mye står igjen. Jeg visste at jeg ikke kom til å komme ut frisk etter de 3 månedene på Modum. Jeg forventet ikke at alt skulle fikses på så kort tid. Det tar år å bli frisk fra en spiseforstyrrelse som har regjert i meg i så mange år.

Så hva betyr frisk for meg? Vel, jeg klarer jo ennå ikke å se for meg at jeg skal bli 100% frisk, fordi det tar lang lang tid å klare å endre fullt og helt på tanker og følelser. Jeg håper selvsagt at jeg en dag klarer å bli helt oppkastfri, at maten skal bli enklere. At det ikke skal være vanskelig å ha mat i magen. Jeg tror, akkurat nå, at tankene på hvertfall mat, kanskje alltid være tilstede. Kanskje. Jeg kan som sagt ikke si det for sikkert, jeg kan ikke spå inn i framtiden. Når jeg har vært så besatt på mat i så mange år, så tror jeg at det i mange år til hvertfall, vil være tanker om mat som kverner rundt oppi hodet mitt. At jeg vil være forsiktig, at jeg tenker gjennom hva jeg spiser, at det vil være mat jeg helst ikke vil spise osv. Kanskje vil jeg også i lang tid ennå være forsiktig med å skeie ut med litt usunne ting. Jeg håper at jeg også en dag vil slippe å bekymre meg sånn om vekt og kropp, at jeg vil klare å akseptere meg selv slik jeg er, uten å grave meg selv ned i gjørmehullet når jeg ser bulen på magen, lårene, hoftene. At tallet på vekten ikke skal avgjøre min verdi som menneske.

Jeg ser for meg den dagen jeg er i den jobben jeg ønsker å være i, den dagen jeg stifter familie og klarer å falle til ro, at mat, kropp/utseende og vekt ikke lengre tar all plass, at jeg klarer å fungere normalt, er jeg frisk nok. Så lenge ikke spiseforstyrrelsen tar 100% av all tankevirksomhet, fyller hverdagen min fullt og helt, da vil jeg klare å være frisk nok til å fungere på alle plan. Kanskje vil det være oppkast innimellom, kanskje vil maten være litt vanskelig, kanskje må jeg bare akseptere at det kan bli sånn, kanskje vil jeg aldri bli frisk, men jeg vil hvertfall i første omgang håpe på at jeg kan bli så frisk som jeg kan. Selv om syptomene forsvinner, så er jeg ikke frisk. Det sitter mentalt, det er der forandringen må skje. Det er vanskelig å se for seg «frisk», det er en lang vei å gå, og så lenge spiseforstyrrelsen fortsatt er tilstede i ganske så stor grad, så kan jeg ikke så at jeg vil bli 100% frisk. Det er det bare framtiden som vil vise. Men håpet er der.

Stans!

Jeg er friskere, ikke frisk. Det har skjedd endringer, men mye er fortsatt igjen. Gamle mnster er knust til støv, nye har tatt plass. Gamle tankebaner er visket ut, man kan såvidt skimte at det engang ble satt spor der. Som gjengrodde stier, og gamle ruiner. Ser man godt etter, kan man finne små fragmenter, små, nesten forsvunnende rester. Nye tankebaner er blitt lagt, og asfaltert. Ny svart asfalt, man kan kjenne litt av lukten som ennå er der. Friske, ny fine baner. Det er sådd frø ved kanten av banene, som såvidt har begynt å spire. De er ennå små og skjøre, og det skal ikke mye til før de knekker. De vil så gjerne vokse seg store og sterke, lyse og fine, vakre og duftende. De vil spre glede, lykke, håp, motivasjon, og de skal hjelpe fornuften med å dra lasset. De skal være med å kjempe mot ugresset som også vil vokse seg stort og sterkt. Ugresset gjør seg grønt og fint, flotter seg, søker oppmerksomhet, vil bli sett, det vil vokse seg større og flottere enn blomstene. De vil utrydde blomstene, ta hele plassen alene. De vil dempe farvene som blomstene vil gi, de vil ikke ha det så lyst og fint. De liker ikke at glede og lykke skal råde, de liker det mer dystert, litt grått og trist.

Ugresstankene tar mye plass, for ugress har jo en tendens til å dukke opp overalt, og aller helst der vi ikke ønsker dem. Vi luker dem vekk, men de kommer tilbake, til vår store frustrasjon. Vi kan rive oss grå i håret, likevel kommer det fram igjen. Jeg prøver å pleie spirene, la dem få større plass, gi dem næring, la dem vokse seg stor og fin med vakkert utseende og nydelige farver. Men så er dette ugresset da. Det går ikke en dag uten at de sure tankene dukker opp. Jeg har på min ferd i behandlingen lært mange nyttige taktikker å bruke, jeg har fått med meg hageredskaper, sånn at jeg kan luke, så og plante. Gjøre det fint. Men det tar tid før det blir fint, og så var den tålmodigheten..Jeg kan bli gærn av mindre. «Ting tar tid Laila» «Fortell meg noe jeg ikke_vet!» Det er ganske så irriterende at denne tiden tar seg så fordømt god tid. Kan den ikke bare få opp dampen og komme seg avgårde? Så enkelt er det nok ikke. Egentlig er det jo like greit at det tar tid, for jeg må jo rekke å følge med i svingene også. Jeg må rekke å holde følge, og jeg må lære meg alt skikkelig før jeg kan gå videre. Da er det ganske så frustrerende å hele tiden måtte luke vekk dette ugresset. Stanse opp for å luke bort hvert strå som har noe de må tenke, eller si. Da må jeg luke dem bort, og så noen frø der istedenfor, plante fornuftsfrø som skal spire og gro.

«Jeg orker ikke spise frokost» sier ugresset. Stans! sier en fornuftspiren. «Kroppen trenger mat for at du skal klare å fungere gjennom dagen»

«Jeg orker ikke spise 4 fordømte måltider gjennom dagen! Det er altfor mye!» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. » 4 måltider er bra. Regelmessighet er bra for kroppen. Det holder forbrenningen i gang, det tilfører kroppen energi jevnt utover dagen, sånn at du holder deg opplagt. Spis hvertfall det du klarer. Det går bra.»

«Hærregud, se på deg feite magen. Den buler ut som en pokkers sprengt vaskeball.» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «Den er normal, en mage skal ha en liten kul på seg, husk alt som faktisk ligger inni magen. Du har tarmer der, du har en magesekk, og når du har spist, så fylles disse organen seg opp før de fullfører prosessen. Det er n-o-r-m-a-l-t!»

«For noen feite lår, du eser utover. Det er jo ikke mellomrom mellom lårene lengre jo.» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «Du har muskler, du har trent mye styrketrening. Muskler er bra.»

«Feit, feit, feit!» sier ugresset.Stans! sier fornuftspiren. «Du er normal_vektig!» «Normalvektig = feit» sier ugresset. Stans igjen! sier fornuftspiren, normalvektig er n-o-r-m-a-l-t. Hverken mer eller mindre.»

«Du ser godt ut» sier en eller annen bekjent. «H*n sier «du ser feit ut» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «H*n sier at du ser b-r-a ut. Og det er positivt ment. Det er et fint kompliment, ta det til deg!»

«Jeg ser du har lagt på deg, du har fått større pupper, litt mer mage. Du er finere nå enn når du veide mindre. Hva veier du nå? Hva veide du før?» sier en bekjent. «Krise! Krise! Alarm! Dette må du gjøre noe med! Du er feit, du trenger å slanke deg din feite sløve ku!» sier ugresset. Stans! Stans! sier fornuftspiren. » Hørte du setningen midt inni der? At du ser finere ut nå? At du har fått større pupper er vel bra? Det må du da være fornøyd med!»

«Altfor full i magen. Kast opp, kvitt deg med dritten!» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «Du har nå klart deg så bra, så lenge. Tenk på alt du har klart de siste månedene. På alle dagene du har klart å være oppkastfri. Det går jo greit å spise, du takle det ganske så bra vil jeg si. Du takler til og med å være mett. Dette holde du ut.»

«Tren, kom igjen tren!» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «Så lenge kroppen er så stiv og støl at du knapt klarer å gå, da skal du gi kroppen hvile. Du må ikke trene hver dag. Fortsett sånn du har gjort til nå, gi kroppen 2 treningsfrie dager i uka, den trenger det»

«Kjøp avføringspiller» hvisker ugresset forlokkende. Stans! sier fornuftspiren. «Glem det! Ikke noe å tenke på en gang. Alt den gjør er å tappe deg for litt dritt, og mye væske. Du legger det på deg igjen, falsk vektnedgang, bare svada, bortkasta penger rett og slett. End of story»

«Hm, ta en tur ned på butikken kanskje? Sjokolade, potetgull, smågodt. Mmm, det hadde vært sykt godt!» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «Du har alt du trenger. Du vet at det fort kan gå galt om du stikker på butikken bare for å gå dit og se om du finner noe du kanskje trenger. Du trenger ikke gå ned dit med mindre du virkelig trenger noe.»

«Altfor mye mat i dag. Altfor lite kalorier forbrent. For dårlig, du duger ikke til noenting» sier ugresset. Stans! sier fornuftspiren. «Du har spist det du har greid, du har spist sånn omtrentlig det du skal ifølge kostlista, sett i mengde. Kroppen forbrenner hele tiden, og ikke glem at den største forbrenningen er i hvile. Bare basalforbrenningen din, hver dag, er på over 1300 kalorier.»

Ja, sånne ugresstanker dukker opp hver eneste dag. Og hver eneste dag må jeg stanse opp, og prøve å la fornuften komme fram, da må jeg hente fram redskapene mine og bruke dem så godt jeg kan. Det er veldig slitsomt å måtte luke bort så mye ugress hele tiden, det er til å gå på veggen av. Er det rart jeg er litt kokko? Men jeg må stanse opp, jeg må luke, jeg må tenke på fornuften, jeg må tenke på konsekvensene av å la ugresset bli værende. Luker jeg det ikke bort, så hagen med de fine plantene jeg prøver å så forsvinne i alt ugresset.

Jeg kan jo forestille meg?

Jeg kjøpte meg ei bok som jeg hadde å lese på vei hjem i går. (Engler over Georgia, R.J.Ellory)I den boken dukket stadig opp noen kloke ord. Det er roman, en thriller, ikke noen selvhjelpsbok, ikke noen «gjør livet bedre» bok. Bare en thriller. Jeg fanget likevel opp et lite avsnitt der, sagt av en klok lærer i boka. Den ene eleven har skrevet en fortelling som hun leser for klassen. Hun ber dem lukke øynene og lytte til historien. Deretter spurte om hvor mange av dem som hadde greid å se for seg hendelsene i historien. Flere av dem gjorde det. Og hun sa : «Bra. Riktig bra. Det kalles å forestille seg noe. Og det å forestille seg noe er en viktig og nødvendig evne her i verden. Alle store oppfinnelser har skjedd fordi folk har greid å forestille seg ting. Dere må pleie og dyrke forestillingsevnen deres. Dere må la hodet fylles av bilder av de tingene dere tenker på, og beskrive dem for dere selv. Dere må late som.» Det traff meg litt, og det fikk meg til å reflektere litt. Kan jeg forestille meg hvordan livet mitt kan bli, hvordan jeg vil at det skal se ut? Skal jeg late som at jeg er på vei til å forme livet mitt sånn jeg vil ha det? Vil de tankene, de forestillingene oppfylles om jeg forestiller meg de nok? Kan det være en drasnor, en ledetrå?

Kan jeg få det bedre om jeg forestiller meg at jeg har det bra? At ting faller på plass, og at alt vil ordne seg? Om jeg later som, forestiller meg det hardt nok? Kan det være så enkelt? Vil det være en slags motivasjon? En gulrot? Det er hvertfall en fin tanke, noe å reflektere rundt. Det har hvertfall satt seg i meg, satt i gang tankekverna litt. Jeg vet hvertfall at forestillinger kan være med på å lette litt på et tungt sinn, flytte tystre tanker litt vekk, flytte fokus. Når jeg har det tungt og vanskelig, så kan jeg rett og slett bare legge meg ned, lukke øynene, lytte til musikk, og forestille meg at jeg er en annen plass, flytter meg selv tilbake til fine minner. Det flytter fokuset mitt over på noe som ga meg noe fint. Noe jeg kan smile av, le av, gjenne glede ved, kjenne ro av. Vi alle har evnen til å forestille oss noe. De fleste kjenner vel også til uttrykket «Jeg kan levende forestille meg..» Men vet man ikke at man faktisk kan ta ibruk den evnen, så kan vi selvsagt ikke bruke den evnen heller. Det man ikke har fokus på, som man ikke tenker over, kan man heller ikke bruke.

Jeg liker sånne påminnelser, metaforer, ord og uttrykk. Selv om jeg vet mye av det, selv om jeg har hørt det mange ganger før, så hjelper det å lese det om igjen, høre det på nytt. Det frisker opp, setter i gang tankevirksomheten. Tenk på alle muligheter som faktisk ligger og flyter rundt omkring oss, noen ganger kun i få ord. Det skal ikke så mye til før det setter i gang store kjedereaksjoner i oss. Noen ganger kan ord være mer enn nok, så lenge det setter i gang noe.  Så forestill deg hvordan du kan gjøre sinnet lettere, tankene lysere, hvordan du ønsker hverdagen, livet. Mange ganger kan det være nok bare å forestille seg. Og kanskje vil det å kunne forestille seg hjelpe. Kanskje det vil hjelpe meg opp og fram?

Egenevaluering

Litt ut i oppholdet vårt så skrev vi en egenevaluering om hvordan det gikk å spise måltidene i forhold til mengde (kostlista), type mat (allsidighet) og forsyning. Vi gikk ut på gangen en og en, mens de andre i gruppa skulle svare på de samme spm. angående den personen som satt på gangen, og når den personen kom inn, så sammenlignet vi. For de fleste av oss, så samsvarte svarene. Ganske morsom time, fordi vi var så bevisst på hva vi selv gjorde, samtidig som at de andre hadde registrert akkurat det samme. For min del, så fulgte jeg grunnmenyen jeg har, jeg spiste for det meste alternativet kornblanding med nøtteblanding, og biola/cultura både til frokost og kvelds (spiser det ennå, men har nå også stappa oppi både svisker og et eple) Jeg velger veldig sjeldent (veldig lenge siden med andre ord) brød, rett og slett fordi jeg synes utvalget av pålegg er så kjedelig, fordi vi har hatt det samme nå hele veien. Jeg må uansett spise brød/rundstykke til lunsjen, og litt ekstra til helgen, for da har vi ikke salat til rundstykket som vi har i ukedagene. Jeg varierer på pålegget de gangene jeg må velge brød, jeg har i grunnen ikke problemer med pålegg, sånn når det kommer til om jeg liker ting eller ei. Er ikke så kresen der. Jeg har vært gjennom ost og skinke, makrell i tomat, pepperlaks, røkelaks, egg, kaviar, syltetøy, og nugatti. Jeg går som regel for samme type yoghurt, nyt sin med blåbær eller bringebær, eller skogsbær. Frukt varierer jeg også. Selve forsyningen gikk helt fint.

Vi skal ha en sånn evaluering til mot slutten av oppholdet, blir spennende å se om det er endringer. For en stund tilbake så fant jeg et ark nede på grupperommet vårt, jeg aner ikke hvor det kom fra, men jeg rappet det hvertfall. Det er også en egenevaluering, men med flere spørsmål. Jeg har ikke brukt det ennå, så jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg her om det, sånn at kanskje andre også kan bruke det på seg selv for å se hvordan ståa er. Nå er det også sånn at vi har ettermøter etter middag og kvelds, og det vil jo selvsagt ikke være gjeldende for de av dere som selv ikke er med i et behandlingsopplegg. Skjemaet ser sånn ut:

EGENEVALUERING

Spørsmål som kan stilles:

*Hvordan går det for deg å spise måltidene i forhold til:

  • Mengde
  • Type mat
  • Spise sammen med andre
  • overspising/oppkast
  • Ettermøtene
  • Å forsyne seg selv.

Nå har jeg skrevet om Mengde mat, type mat og forsyning allerede, og det gjelder fortsatt for meg. Å spise sammen med andre har aldri vært et særlig stort problem for meg, bortsett fra den biten at andre rundt meg skjønner at jeg vil kaste opp etterpå så klart. Bare det at de vet hva jeg gjør i etterkant er jo aldri en behagelig følelse. Men sånn situasjonen er nå, så går det helt fint, og forhåpentligvis vil det også gå bra etter at jeg skrives ut herifra. Selv om det mange ganger føles som jeg overspiser, fordi mengden for meg er så store, så er det jo ikke reelle overspisinger her. Og jeg har til nå klart å være oppkastfri hele veien, 75 dager i dag. Ettermøtene har vært til stor hjelp for meg mange ganger hvor jeg har følt for å kaste opp. Vi har gått rett ned til grupperommet vårt etter måltidene, på den måten har man faktisk ikke særlig tid på seg til å kaste opp. I begynnelsen tok vi alltid med en av de andre på rommet om vi virkelig måtte tisse, sånn for å unngå at oppkast skjedde. Vi støtte hverandre, og brukte, og bruker, gruppen sånn den er ment å brukes til.

*Hva betyr det for deg å spise 4/5 måltider?

*Er det noen måltider som er vanskeligere enn andre for deg?

*Hvordan forholder du deg til maten?

  • Koser du deg?
  • Smaker du på maten?
  • Distanserer du deg fra maten?
  • Spiser du mekanisk?

For meg var det å skulle spise 4/5 måltider i løpet av en dag skrekk og gru. Før jeg kom til Modum så hadde jeg vel ikke noe som kan kalles måltider, sånn utifra normalen. Så å måtte hoppe rett på 4 faste måltider var skrekken. I begynnelsen hadde jeg også senkvelds, en næringsdrikk i tillegg til de 4 faste måltidene. Jeg syntes ikke jeg gjorde annet enn å spise dagen lang. Det var et mareritt uten sidestykke. Jeg slet da spesielt med lunsj og middag. Det gjør jeg fremdeles. På de siste 4 spørsmålene over her kunne jeg ha svart veldig kort alle på spørsmålene. Nei, nei, ja, ja. I begynnelsen klarte jeg ikke akkurat kose meg med maten, jeg smakte nesten ikke på den, jeg distanserte meg fra den, og jeg spiste automatisk. Jeg slet veldig med maten i begynnelsen, det var vanskelig å få den i seg, jeg ble stappmett etter alle måltidene, jeg ble oppblåst, og følte meg uvel hele dagen, hver dag. Smaken betydde ingenting, fordi det bare gjorde vondt å spise, konsekvensen av alle måltidene ble vondt i magen, og tunge tanker. Tygg og svelg, få det ned, bli ferdig med det. Jeg spiste på autopilot, spiste fordi jeg måtte spise, fordi jeg ikke hadde annet valg. Å ikke møte til måltidene er brudd på kontrakten, og det fører til advarsel om tenkepause fra innleggelsen, hva vi egentlig ønsker med innleggelsen, om vi vil være i behandling.

  • Hvordan påvirker medpasientene rundt bordet deg?
  • Hvilke positive erfaring har du gjort deg i forhold til matsituasjonen siden innomst?
  • Hva er forandret?
  • Hva vil du jobbe med videre?
  • Er forståelsen av sammenhengen mellom mat/følelser annerledes nå enn ved innkomst?
  • Hvordan forholder du deg nå til frustrasjon/indre stress og mat i frohold til ved innkomst?
  • Hva styrer matinntaket ditt? -Uro? -Vekt? -Kcal? – Liker/liker ikke? – Kroppsfølelsen? – Sult/metthet? – Følelsene? – Trening?

Jeg synes det er hyggelig at vi er flere rundt bordet. Vi er en godt sammensveiset gruppe, og vi prater om alt og ingenting. Vi har en del ting vi ikke får lov til å prate om rundt matbordet, som trening, kropp, kalorier og negative ting om maten. Vi glemmer oss veldig ofte, men vi tar oss i det. Vi prøver å holde en god og hyggelig stemning ved bordet, og vi ler mye. Det har hjulpet hvertfall meg mange ganger. Når stemningen er god, så blir det enklere å spise, enklere å ta vekk de tunge tankene. Distanserer meg dermed litt fra maten når det blir for vanskelig. Da prøver jeg heller å holde fokuset på samtalene vi har, framfor å konsentrere meg fullt og helt om maten jeg sliter med å få ned, det gjør det bare verre i en del situasjoner for meg.

Måltidene har blitt litt bedre å komme seg gjennom i løpet av oppholdet her. Jeg er trygg på både frokost og kvelds. Lunsjen går greit, men synes den kan bli tung mange ganger ennå. Når det kommer til middagene så varierer det litt. Vi har gått gjennom de ulike middagsrettene flere ganger, så mye av det vi får har vi vært gjennom tidligere, og vi vet dermed hvordan det smaker. På den måten kan jeg enten senke skuldrene noen hakk, eller grue meg skikkelig. Jeg liker stort sett alt vi får, og noen typer middager er det mindre volum på enn andre, og det er alltid en lettelse når vi får servert en rett med lite volum, fordi det fyller ikke opp magen sånn, og likevel så får vi i oss akkurat det vi skal. Jeg har også hatt noen typer middag som har gjort meg sprengfull, men hvor mettheten har gått fort over, det har gjort meg litt tryggere på de typene mat. Jeg har jo også selvsagt erfart at mettheten går over etterhvert, men mange ganger så rekker jeg ikke bli sulten mellom måltidene fordi det tynger sånn i magen. De gangene jeg blir sulten før et måltid så blir jeg nesten glad, fordi det er så sjeldent.

Jeg vet nesten ikke hva jeg vil jobbe med videre, kroppsaksept er jo det jeg sliter aller mest med nå, så der har jeg en stor jobb å gjøre. Men også det å få i seg 4 faste måltider, og rutiner i forhold til maten er noe jeg må jobbe med. Spiseforstyrrelsen i meg ønsker å redusere mengden mat, type mat, og trene mer. Jeg ønsker å kunne fortsette å være oppkastfri, men på grunn av det så forsterkes også tankene på å skulle redusere inntaket for å holde ut, for å unngå overspising og oppkast.

Forståelse av sammenhengen mellom mat/følelser er vel i grunnen ikke annerledes enn ved innkomst. For meg gjelder fortsatt «Er du mett, er du feit» Den kjenner jeg like sterkt på, og nettopp derfor sliter jeg sånn med metthetsfølelsen. Jeg har veldig vanskelig for å forholde meg til vektoppgangen min. Veldig vanskelig. Før brukte jeg overspising og oppkast når frustrasjon og indre stress meldte seg, nå bruker jeg ikke oppkast, her har jeg ikke brukt oppkast. Her har det gått mye i sinne, i å gå turer, prate, grine. Det har langt ifra tatt vekk all frustrasjon og indre stress, men jeg har måtte holdt ut, stått i det. Og det har mildt sagt vært et rent helvete. Ikke spør meg hvordan jeg har klart det, jeg har bare kommet meg gjennom det på ren viljestyrke føler jeg.

Hva som styrer matinntaket mitt varier mellom de ulike punktene over. Her på Modum har jeg jo en kostliste å forholde meg til, og jeg må spise det jeg må når middagen kommer. Når jeg er hjemme derimot, så blir det litt verre. Da velger jeg ofte enkle ting, mat som en minst mulig triggende, men selvsagt mat jeg liker, det er godt å kunne velge selv.  Noe mat liker jeg selvsagt ikke, men her på Modum må jeg spise det jeg får, dette gjelder ved middagene, ellers velger jeg jo selv. Uroen er vond og ubehagelig, men her har jeg hvertfall andre mennesker rundt meg hele tiden, da er det enklere å gjøre noe fornuftig, hjemme har det alltid resultert i overspisng og oppkast. Rastløsheten har ikke vært til å holde ut. Mange ganger har jeg bare ønsket å kaste meg selv i veggen for å få vekk uroen. Jeg har prøvd å gjøre noe for å få det vekk, men det er ikke alltid det har fungert.Vekten spiller en stor rolle, men jeg har som nevnt over ikke noe alternativ til å la være å spise her på Modum, selv om jeg hadde ønsket jeg kunne. Kcal prøver jeg å ikke tenke så mye på, vi har jo en utregnet kcal. mengde i kostlista vår, selv om jeg mange ganger tviler sterkt på at det er så mye kalorier de påstår, men enda mer. Når jeg er hjemme så tenker jeg enda mer på vekt og kalorier, og det er nettopp derfor det er så lett å bytte ut ingredienser, redusere, trene mer. Når jeg er veldig bevisst kroppen min, så føler jeg enda mindre for å spise, da blir det vanskeligere å komme seg gjennom måltidene. Spesielt middagen på mandager er vanskelig på grunn av veiingen. Men som sagt så har jeg ikke noe alternativ for å ikke spise her. Hjemme reduseres det. Det som er veldig frustrerende her, er at vi må møte opp til måltidene, og spise, uansett om man er stappmett etter forrige måltid. Vi kan ikke hoppe over noen måltider, kroppen skal vennes til å spise 4 faste måltider. Få inn rutiner. Det positive med å være hjemme, er at man kan regulere litt på spisetidene selv, spise når man er sulten, kanskje drøye hvertfall en time ekstra mellom måltidene i forhold til planen vi har her. Da føles det hvertfall enklere for min del.

Når humøret er på hell, når jeg føler meg trist og lei, så blir det også en ekstra påkjennelse å spise, da spiser jeg hvertfall på automatikk, tygger, svelger, blir ferdig med det. Når jeg føler meg feit, så er det vanskelig å spise, bli mett, for så å føle meg enda feitere. Da forsvinner all fornuft som tilsier at kroppen trenger mat for å fungere optimalt. Jo mer jeg spiser, jo større føler jeg meg. Kroppsaksept er det siste som slipper for en som sliter med en spiseforstyrrelser, derfor får den spiseforstyrrede delen fort et stort grep på en, får en til  tenke at det enkleste vil være å redusere, kutte ditt, og kutte datt, trene mer, spise færre måltider osv. Gamle knep og triks vil fram på banen igjen. Det er en tøff jobb å skulle endre tankegangen, endre på gamle vaner. Ting tar tid, og tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Det er nok der de sprekker for mange, at de ikke har tålmodigheten til stede. Det har jeg merket mange ganger selv, nok er nok, nå orker jeg ikke mer, hvor lang tid skal det egentlig ta?? Det er en tålmodighetsprøve uten sidestykke.

Jeg må nok ærlig innrømme av treningstrangen er blitt forsterket mens jeg har vært her. En del av meg trener fordi jeg har lyst, en annen blir på tvang. Det er vanskelig å godta at vi ikke får trene mer enn 4 timer i løpet av uken, foruten de to timene vi har fast på programmet. I tillegg har vi to dager som er treningsfrie, hviledager. På de dagene er jeg veldig rastløs, og ønsker hvertfall å trene. Vi har treningsfri dag på mandager når det er veiing, da gleder jeg meg bare til tirsdagen kommer, for da kan jeg trene. Når helgen kommer, og ny veiing nærmer seg, så øker treningstvangen. Vi har ingen program i helgene, derfor trener jeg også for å ha noe å gjøre. Det positive oppi det hele med treningen her, er at kondisen har blitt mye bedre, og jeg har fått trent mer styrke. Jeg aner ikke hvordan det vil bli når jeg kommer hjem, men jeg har vurdert å melde meg inn på et treningssenter, for jeg savner det å kunne dra på spinning og få trene mer styrke. Så jeg skal se hva jeg får til når den tid kommer.

En god del ting har endret seg siden innkomst her på Modum, noen måltider går greit å få i seg, jeg har vært oppkastfri hele veien, jeg har fått variasjon i maten, jeg har blitt mer utholdende og fått mer styrke, jeg prøver å stoppe opp og kjenne etter. Jeg prøver å gjøre ting jeg liker sånn for å fylle hodet med andre ting enn spiseforstyrrelsen, sånn at den skal få mindre plass. Det handler ikke alltid om å skyve vekk, eller rømme vekk fra tankene og følelsene, men å fylle hverdagen med noe som gjør at spiseforstyrrelsen tar mindre plass. Den skal jo helst forsvinne helt, da nytter det ikke å la den få ta hele plassen.

 

Jeg hoppet i ilden

Mat, kropp og vekt har fulgt meg fra dag en her på Modum, frykten og redselen for det som ville komme, det som kom, hvordan jeg ville klare meg gjennom det, hvordan jeg skal klare meg videre. Det har vært en hard og tøff kamp å kjempe seg gjennom, og den kampen er langt ifra vunnet ennå. Jeg har klart å komme meg over noen av hindringene på veien, brutt noen av barrierene, brutt noen tankemønster, mestringsstrategier, men mye av det gamle sitter fortsatt hardt i. Jeg føler meg på mange måter fortsatt like syk, at spiseforstyrrelsen på enkelte områder til og med har blitt sterkere. Jeg føler meg ganske lost, fortvilt og litt frustrert. Utålmodig, stressa. Redd. Sint. Jeg trodde før jeg kom inn hit at jeg ville ha kommet veldig langt på 3 måneder, om noen få uker har jeg vært her i 3 måneder og jeg trodde jeg skulle ha kommet mye lengre. Helt fra starten av fikk jeg høre «Om så så lang tid vil du kanskje tenke annerledes» På mange områder tenker jeg ikke annerledes. Som jeg skrev i går, så hadde jeg en samtale med en av de som jobber her, og han sa til meg at jeg kanskje vil se ting litt klarer når jeg kommer ut herifra at jeg da kan se meg tilbake og faktisk klare å se hvor mye jeg faktisk har fått til, se hvor mye jeg faktisk har lært, hvor stort utbytte jeg har fått av innleggelsen. Det gjenstår å se, men jeg tror nok jeg vil klare å se det bedre da. Selv om en del ting fortsatt er som de var, så er jo også en del endret seg. Det føles bare ikke sånn. Jeg føler jeg står på stedet hvil.

Jeg gruer meg til utskrivelsen, til hvordan det skal gå når jeg kommer hjem igjen og skal klare meg på egenhånd. Hvor mye vil jeg da klare å håndtere, hvor tøft vil det bli og holde ut, vil jeg klare å stå i det på samme måte som jeg gjør her? Vil jeg klare 4 måltider om dagen, vil jeg klare å fortsette med å holde meg oppkastfri? Hvor mye vil jeg trene, hvor mye vil jeg redusere på kostlista? Hva skal jeg spise, hvordan skal jeg bryte mønstrene mine, hvilke strategier vil jeg bruke for å klare meg? Vil jeg falle, og hvor hardt vil jeg i tilfelle falle? Jeg aner ikke. Jeg må bare ta en dag av gangen, og se det an. Men jeg må ærlig innrømme at det blir skummelt, at det vil bli vanskelig. Jeg vet ikke hvor høyt jeg vil legge lista for meg selv, for jeg vet her og nå at skuffelsen ved å eventuelt falle vil bli enorm jo lengre jeg klarer meg uten å gå i fella. Jeg vet selvsagt at det bare er å reise seg igjen om jeg faller, samtidig vet jeg at fornuften kanskje vil forsvinne noen øyeblikk og jeg vil tenke «Jeg skjønte det, det måtte selvsagt ende sånn, hvorfor klarer jeg det ikke? Nå har jeg ødelagt alt» Fornuft vs ufornuft.

Jeg er også redd for å skuffe andre rundt meg, at de vil tenke at jeg burde ha kommet langt på disse månedene, at jeg burde ha vært friskere nå, at jeg burde vært der at et tilbakeskritt ikke burde skje. Derfor ønsker jeg å informere at spiseforstyrrelsen i meg fortsatt er veldig sterk i meg, at den har en stor makt ennå, og jeg aner virkelig ikke hvordan det vil gå framover, selv om jeg ønsker at det skal gå bra, hvertfall bedre enn det gjorde før jeg kom inn hit. 3 måneder av et helt liv er veldig lite, alt kan ikke fikses på så kort tid. Uansett så er jeg glad for at jeg har fått denne muligheten til å være her, tiden har på ingen måte vært bortkastet for meg. Den har vært lærerik, jeg har fått mer innsikt, jeg har hatt nyttige samtaler, jeg har pratet mye, jeg har vist følelser, og ikke minst, jeg har grått mye, jeg gråt veldig sjeldent før. Jeg har blitt veldig glad i jentene i gruppa mi, fantastiske jenter. Jeg har hatt fine behandlere, spis-teamet her er flott, flinke folk, jeg trives så veldig godt med dem. Her kan jeg pøse ut av meg tanker og følelser. Jeg liker samtalene jeg har hatt, og jeg liker å prate med dem, få innspill, forklaringer, tilbakemeldinger.

Hver eneste onsdag så har vi timer med kognitiv kartlegging. Vi tar for oss en situasjon en av oss har vært oppi. Hvilke automatiske tanker som kom opp i situasjonen vi var i, hvilke følelser det utløste, hvilke kroppslige følelser som oppstod, og hvilke handlinger vi brukte for å løse situasjonen. I dag hoppet jeg ut i det og tok opp en situasjon jeg var i. Den situasjonen var er i hver eneste mandag. Å gå på vekten. Når jeg gikk på vekten nå på mandag, når jeg så vektoppgangen. Hvilke automatiske tanker som dukker opp. «Jeg er blitt feit, jeg stoler ikke på kostlista, jeg må redusere mengden mat på kostlista, jeg bør trene mer, jeg skjønte at jeg ikke burde spise så mye dessert på søndag» osv. Hvilke følelser som ble satt i gang. Sinne, irritasjon, frustrasjon, skam, frykt, tristhet, lei meg. Hvilke kroppslige reaksjon det ga meg. Uro, rastløshet, kribling i kroppen, en dump følelse i magen, hjertebank, tappet for energi. Hvilke handlinger jeg brukte. Jeg gikk ut i sinne, jeg gikk fort, jeg pælma en snøball hardt mot et tre (som jeg bomma på i tillegg), jeg bannet innvendig (jeg prater ikke med meg selv, jeg skriker ikke ut i skogen her, for det kan jo tross alt være andre mennesker ute og går her. Dessuten er det en barnehage rett ved her) og jeg gråt selvsagt. Topic: Hva betyr «feit» for meg? Hav sier det om meg at jeg føler meg feit? Hva sier det om meg når jeg føler meg feit? Hvorfor har jeg satt meg opp en vekt som er max? Hva skjer om jeg kommer over den, hvorfor er det tallet så skummelt, hva mener jeg om meg selv om jeg kommer over det tallet? Der stopper det opp for meg, jeg får ikke helt tak i hva jeg egentlig frykter om jeg tipper over det tallet. Hva tenker jeg egentlig om meg selv, som gjør at det tallet er så forferdelig å gå over? Det sier jo egentlig ikke noe om meg som person selv om jeg går over xx kg. Jeg er jo fortsatt meg.

Jeg føler jeg tar for mye plass, det er for mye av meg. Jeg blir sett. Jeg tror egentlig ikke at jeg vil bli sett så mye. Dessuten er det en regel jeg har satt for meg selv, det tallet skal jeg aldri over. Jeg vil ha lavest mulig vekt, helsa mi betyr ikke så mye, jeg betyr ikke så mye. Jeg setter meg selv bakerst, andre før meg. Jeg stille opp på jobb om jeg blir spurt om å jobbe ekstra, jeg forholde meg slik eller sånn i et forhold, jeg stille opp for andre, lytte, når de har det vanskelig, selv om jeg har det tungt og vanskelig selv. Andre før meg. Meg bakerst, ellers er jeg jo en dårlig kollega, en dårlig kjæreste, en dårlig venn, en egoist. Jeg føler at jeg har bedret meg på en del av disse tingene etter at jeg kom inn i behandling, i løpet av de siste 5 årene. Jeg har blitt litt bedre på å si nei, si ifra, sette ned foten, sette grenser for meg selv. Ta litt mer plass. Jeg må ikke alltid stille opp. Grenser er viktig, og jeg må bli enda bedre på å sette flere grenser for meg selv. Jeg ønsker ikke å dele alt, jeg ønsker ikke alltid å være tilgjengelig. Jeg må ikke si ja, når jeg mener nei. En vanskelig jobb, men jeg må øve meg. Her har jeg turt å prate åpent, selv om jeg har dritt dager, jeg har grått, jeg har tatt imot hjelp, jeg har tatt initiativ til å få hjelp. Små, men likevel store og viktige framskritt. For meg. Kognitiv kartlegging går ut på å bryte tankemønster, finne andre løsninger enn de man har brukt tidligere.

Jeg har fått pratet og delt mye i dag, og det tar på. Tankene surrer og går hele tiden, og jeg blir litt tappet for energi, konstant jobbing oppi topplokket, her er det jobbing 24/7. Så det skal bli kjekt med julekonsert i kveld, en avkobling, noe hyggelig å se fram til. Jeg skal til og med ta sjansen på å ta på en kjole, til tross for at jeg ikke trives i min egen kropp. Jeg tror det blir veldig koslig jeg. Dessuten, jeg kom meg gjennom dagen i går også, og har dermed 70 dager oppkastfri. Thats something.

 

Jeg fikk ønsket mitt oppfylt

Av og til så funker det virkelig å ønske seg nok skikkelig hardt. I gårkveld, etter at jeg hadde publisert blogginnlegget mitt, så så jeg plutselig ut av vinduet, og jaggu kom det ikke dalende ned noen små søte snøfnugg. Jeg krysset fingrene for at det snødde vilt hele natten, sånn at jeg kunne våkne opp til et hvitt Modum badet i snø i dag. Og hell yes, her ble det snø gitt. Dermed kom julestemningen også. Etter å ha hatt en slitsom dag, hvor jeg i tillegg har vært grusomt trøtt, så måtte jeg bare raske med meg kroppen og komme meg ut en tur. Sol, snø og knirking når jeg gikk. Nå er det ikke akkurat sånn at jeg er så himla glad i vinteren, men i desember så hører den med, og derfor ble jeg faktisk veldig glad den endelig kom nå. Jeg er skikkelig klar for akebrettkjøring! Men i morgen har vi treningsfri dag, så da får vi vel ikke dra ut og leke kan jeg tenke meg, men det går jo an å prøve seg. Foruten at humøret har fått seg en liten nedtur i dag, så har jeg i grunnen ikke gjort så uhorvelig mye spennende. Jeg har fått trent litt da, fått ut litt negativ energi på den måten. Det hjelper på for min del. Jeg fikk også trekke pakke på adventskalenderen i dag, fikk to flaxlodd, men vant ikke en eneste krone, men jeg vant hvertfall spenningen da. En av de andre i gruppa fikk flaxlodd for noen dager siden, og pokker ta meg så vant hun 500 spenn. Nå har hun shoppet «Jul i mummidalen», så nå sitter vi 8 ivrige mummifan og glaner på tvskjermen her. Små gleder i en slitsom hverdag gjør seg.

Jeg har ikke fått lagt over bilder på pc’n ennå, så må nok skuffe dere med at det ikke blir vinterbilder fra Modum riktig ennå, men jeg lover dere, det er faktisk snø her, det er ikke noe jeg skryter på meg. Kors på halsen. Jeg føler meg helt tappa for energi i dag, og egentlig har jeg andre ting jeg burde ha gjort framfor å se Mummi, og blogge. Jeg har en oppgave jeg burde gjort til i morgen, men vet ikke om jeg orker å gjøre den til i morgen, kunne også drøye den til neste uke, så jeg vurderer nesten det, så kan jeg også bruke litt mer tid på den. Det kreves jo tross alt litt tenking, og det er ikke gjort i en snuvending når hodet er stappa med alt, litt sånn kaotisk kan du si. Jeg trenger å få reflektere litt, få tak i følelsene før jeg setter dem ned på papiret, for jeg får egentlig ikke helt tak på akkurat det jeg skal jobbe med nå.

Stakars Mummitrollet har våknet opp fra dvalen sin, selv om det er vinter, og nå er han litt bekymret, og må dessuten være sammen med Lille My, og det krever jo sin mann bare det. De er ganske så bekymra for vinterdamen og Hufsa, og det skjønner jeg egentlig veldig godt, skumle greier. Nå satser jeg bare på å få meg litt god søvn i natt, og at morgendagen blir litt bedre enn dagen i dag.

Holy crap, Hufsa kom!

Når spiseforstyrrelsen bestemmer

I følge forskning så opptar spiseforstyrrelsen opp til 80-90% av tankevirksomheten til den som er syk. Det er ikke mye igjen til alt den andre i livet. Den tar opp nesten all plass, presser alt det andre vekk, sørger for at de tingene i livet som egentlig betyr noe ikke får komme til. Den styrer hverdagen omtrent 24 timer i døgnet, den tar aldri pause, ikke engang når jeg sover. Drømmene fylles med mat, kropp, vekt, vonde tanker og følelser. Tankene tar aldri pause, spiseforstyrrelsen lar meg ikke være fred, gir meg aldri ro. Den sørger for at den hele tiden for at den har overtaket og at jeg gjør som den befaler. Den sørger for at jeg til enhver tid planlegger og tilrettelegger, at den ikke blir lagt bort eller glemt. Den er det første som slår inn for fullt når jeg våkner, og den er den siste som får plass før jeg sovner. Men den søreger også for at jeg ikke får fred i drømmene, den puster meg hele tiden i nakken. Når jeg står opp går tankene over på hva jeg skal spise, om jeg skal spise. Både spiseforstyrrelsen og jeg vet at det kan være lurt å starte dagen med noe mat i magen, for å sette i gang forbrenningen, men det skal ikke være mye mat. Ikke så mye at jeg blir mett, for mett er ikke akseptert. Mett er vondt, mett er uakseptabelt. Jeg liker heller ikke å være sulten, selv om spiseforstyrrelsen mener det. Jeg liker å ha noe i magen, nok til at jeg ikke er sulten, men langt ifra mett. Det må heller ikke være noe som inneholder mye kalorier, forda setter jo den dårlige samvittigheten inn for fullt. Da må jeg kaste det opp, eller sørge for å holde meg i nok aktivitet til å forbrenne det jeg har spist langt vekk, og enda litt til, sånn for å være på den sikre siden. Jeg kikker ikke på kroppen min før jeg står opp og inn på badet. Ikke før jeg stiller meg opp foran speilet for å bedømme kroppen. Jeg må hoppe på vekten for å sjekke tallet, dommen. For å se hvordan dagen min blir. Tallet avgjør humøret. Har det gått opp blir det dommedag, er det stabilt, så har jeg ikke gjort en god nok jobb dagen før, har det gått ned kan jeg senke skuldrene noen hakk, da har jeg hvertfall gjort noe riktig. Er magen flat nok? Står den ikke litt ut? Møtes lårene? At de møtes er ikke akseptert, om de møtes er jeg for feit. Mellomrom mellom lårene er bra, men aldri bra nok. Det burde vært større, det må bli større. Rumpa er for stor, og hoftene for breie. Det er for mye fett på overarmene. Kan jeg ta på meg den buksa? Kan jeg ha på meg den genseren eller skjorta? Sitter de for stramt? Kanskje jeg heller burde hatt på meg store klær for at jeg skal virke tynnere?

Hva skal jeg spise senere i dag? Bør jeg spise mer i det hele tatt? Kanskje jeg skal lage meg to kopper varm sjokolade, og så kan det være middagene i dag? Egentlig burde jeg inkludere de to koppene i en runde med overspising, for da kaster jeg det opp igjen. Hva skal jeg handle på butikken i dag? Hva har jeg lyst på? Et brød, en stor pose potetgull, en stor plate med sjokolade? Middager? Har jeg mye brus igjen? Jeg burde nok kjøpt mer. Hvor mye penger har jeg igjen, har jeg nok til å handle alt jeg har lyst på? Burde jeg kanskje klare en dag uten å kaste opp i det hele tatt? Det hadde jo vært det aller beste, men jeg vet også at da vil trangen etter å overspise og kaste opp bli et helvete å kjenne på. Jeg vet at jeg vil g å på veggen, bli irritert, sint, forbanna. Nei, jeg bør nok handle inn masse, sånn at jeg vet at jeg kan spise og spy 2, 3, 4 ganger. Jeg bør nok trene også, skal jeg gå en lang tur? Nei, det er jo ikke trening, jeg bør nok heller komme meg opp av stolen og ta meg en løpetur. Jeg skulle ønske at jeg syntes løping var mer gøy enn jeg synes. en halv time til tre kvarter er for puslete. Jeg skulle gjerne hatt bedre kondisjon, for da kunne jeg ha løpt lengre og fortere. Kanksje jeg skal trene styrketrening? Muskler er bra, jeg vil se trent ut, men muskler øker vekten, jeg vil se trent ut, ha mer muskler, men jeg vil ikke veie mer. Jeg vil bare ha vekk fettet på kroppen. Jeg vil være fornøyd med kroppen, det er jeg ikke så lenge det er så mye fett der. Men jeg blir aldri fornøyd, uansett hvor lite jeg veier.

Selv om magen ser flat ut i speilet, så buler den ut når jeg sitter. Jeg må synke lengre ned i stolen, lengre bak, sånn at magen flater seg ut. Drar ut genseren, sånn at den ikke klistrer seg sånn inntil magen. Jeg bør nok skifte til noe større. Jeg bør også sørge for å ha på meg en stor joggebukse m gjør at jeg ikke ser hvor store lårene mine er. Jeg pakker meg inn i pleddet sånn at jeg slipper å se på hverken magen eller lårene. Jeg setter meg ned med en bok for å få fokuset over på noe annet, men tankene på mat, kropp og vekt kommer likevel. Jeg mister tråden i boka, får ikke med meg det som står der, og jeg må lese alt på nytt. Jeg prøver å bruke tid på å lese, redusere timene på dagen sånn for at bulimien skal få mindre plass, utsette det uunngåelige, men til slutt må jeg likevel bare gi opp boka, og sette i gang forberedelsen til dagens bulimiske handlinger. Hva skal jeg handle? Hva skal jeg spise først? Skal jeg starte med søtt eller salt? Magen fylles opp til randen, klarer jeg noen biter til? Hvor lang tid har jeg brukt på å spise, skal gå å kaste opp nå, eller nå? Hva skal jeg velge om jeg må spise med andre? Skal jeg prøve å spise bare litt, og beholde maten, eller skal jeg kjøre på, for så å kaste opp? Hvor ligger badet i forhold til hvor vi spiser? Hvor kjapt etterpå skal jeg gå på do etter å ha spist om jeg skal kaste opp? Hvilken unnskyldning skal jeg bruke for å gå på do? Vil de fatte mistanke, hva vil de tenke? Hvordan skal jeg oppføre meg etterpå? Skal jeg si noe, eller skal jeg late som alt er i sin skjønneste orden?

Tankene stopper aldri å kverne, de går i en evigvarende sirkel, er jeg bra nok? Blir jeg noensinne bra nok? Jeg er bra nok? Er bra nok, nok? Trenger jeg være bedre enn bra nok? Bør jeg trene mer? Jeg burde trene mer. Om jeg trener mer blir jeg bra nok. Om jeg spiser mindre, eller kaster opp mer, så blir jeg bra nok. Bare jeg blir tynnere, så blir alt bra. Å være tynn er akseptert, er jeg ikke tynn, så er jeg mislykka, ikke bra nok, mindreverdig. Lykke er å være tynn. Tynn= perfeksjonisme. Tynn er ikke lik lykke! Jeg blir ikke perfekt om jeg blir tynn. Hva er perfekt? Perfekt har ikke en fasit. Det kommer an på øye som ser. Du kan være perfekt i mine øyne, om du så mangler en arm eller et bein, om du er døv eller blind. Om du kommer fra her eller der, om du snakker slik eller sånn, fordi du var fra begynnelsen av ment å bli slik du er. Du er perfekt fordi du er deg. Men jeg, jeg er ikke perfekt. Jeg kan aldri bli perfekt. Jeg er feil, jeg er ikke bra nok, for meg. Det sier hvertfall spiseforstyrrelsen min. Jeg burde ditt og jeg burde datt. Tanker som spinner, kaostisk tanker, syke tanker, giftige tanker, svarte og dystre tanker. Om og om igjen. Jeg vil ha fred, jeg trenger ro. Når jeg er sammen med mange andre mennesker, så blir det fort mye mas for meg, tanker i hodet, en spiseforstyrrelse som spiser meg opp innenfra, stemmer og latter utenfra, et krsæj, et cresendo, mas, mas, mas, over hele linje. Jeg får ikke puste, jeg får ikke klarnet tankene, rensket opp i grumset. Jeg blir utmattet, rives og slites i to, og jeg må ut, bort, vekk alt og alle. Og jeg ønsker ofte at jeg kunne løpt vekk fra tankene og følelsene som flammer opp i meg. Gjemme meg, skru dem av, sette en stopper for følelsesregisteret.

Jeg vil for en periode være tankeløs, følelseskald. Slippe unna, ta en pause, få en pust i bakken, før jeg kan reise meg og ta fatt. Men det betyr også at spiseforstyrrelsen må legges vekk, og det er den ikke med på. Jeg burde løpe mer, spise mindre, kaste opp mer, telle kalorier, ta avføringspiller, få tallet på vekten ned, redusere cm’erne på kroppen. Tynnere lår, flatere mage, flatere rumpe, smalere hofter. Mer bein, hoftebein, kravebein, ribbein. Vekt, målebånd, trening, mat, kropp, fett, mat, tanker, mat, følelser, mat, kropp, fett, kalorier, mat, vekt, tall, gram, kilo, cm, BMI, kondisjon, styrke, forbrenning. Kald mat, varm mat, søtt, surt, salt. Sult, metthet, kvalme, blodsukkerfall. Ansikt mot porselen, oppkast mot toalettskål. Tårer, hjertebank, sviktende knær, magesyre. Vil blodsukkerfallet komme? Kasta jeg opp nok? Kom magesyra? Bør jeg spise noe søtt sånn at blodsukkeret stabiliserer seg, og jeg slipper å bli svimmel, kvalm og begynne å kaldsvette? Jeg burde trene for å være på den sikre siden, fordi alt kommer jo ikke opp bestandig. Nei, jeg bør nok vente og se om blodsukkerfallet kommer eller ei. Jeg orker ikke spise og spy mer, orker ikke reaksjonene når blodsukkerfallet kommer. Men det kommer, og går, og jeg er i gang igjen. Spise, drikke, fyll opp magen, alt skal ned. Og viktigst av alt; det skal opp igjen.

Har vekten gått opp eller ned etter en sånn spiseraid? Jeg bør kanskje ha en ny runde med overspising og oppkast, og søreg for at jeg kaster opp flere ganger, få opp alt. Mens magesekken vrenger seg over skåla, så er hodet i gang med å planlegge neste runde. Jeg burde legge meg, takke for i dag, la dette bli dagens siste runde, men det er ikke godt nok, jeg har mer mat jeg må spise og spy. Jeg må face doskåla minst en gang til. Faen så feit og jævlig jeg ser ut i speilet, og hovne og røde øyne etter stresset kroppen er blitt utsatt for etter å ha brekt seg om og om igjen. Når jeg er ferdig for dagen, og finner senga, så tenker jeg igjennom hva jeg skal gjøre og spise neste dag. Hva skal jeg ha på meg? Hva skal jeg trene om vekten har gått opp? Jeg burde  trene uansett. Skal jeg høre om noen vil være med å gå tur? Gå på kafe? Om jeg får med noen på kafe, så må jeg tenke over om jeg skal spise eller ei først, i tilfelle det ender opp med at vi spiser noe. Jeg trenger egentlig ikke spise noe som helst, jeg klarer meg, kroppen klarer seg, det går bra, jeg overlever. Jeg har klart meg i 16 år til nå, det  går helt fint. Kjør på sier spiseforstyrrelsen, dette klarer du. Jeg trenger vel ikke bli frisk? Jeg som klarer meg så bra. Jeg som har jobbet og fullført en utdannelse. Jeg som  fungerer sosialt. Jeg som klarer å gjennomføre treningsøkter. Jeg trenger ikke bli frisk. Dessuten er jo dette hverdagen min, det er det jeg kjenner til, og kan. Dette mestrer jeg helt fint. Spiseforstyrrelsen gir meg trygghet, jeg vet hva jeg har, jeg vet hva jeg går til. Mister jeg den, aner jeg ikke hva jeg har i vente. Ikke er jeg så fordømt nysgjerrig av meg at jeg trenger å vite det heller. «Du trenger bare meg, det holder i massevis» sier spiseforstyrrelsen. Det er nok.

Skal, skal ikke, må, må ikke. Tørr, tørr ikke. Bør, bør ikke. Ambivalensen som drar meg i to retninger. Fornuften vet bedre enn spiseforstyrrelsen, men spiseforstyrrelsen er den sterkeste. Den nekter å slippe taket, den holder fast, binder meg, knebler meg. Hjernevasker meg. Vrenger på kroppsbildet mitt når jeg ser meg i speilet. Tvinger meg til å kroppssjekke meg selv. Gir kommandoer, gjør meg til en slave. Den tar opp plassen til alt den andre som hodet mitt burde hatt plass til. Den breier seg ut, tar styringa, seiler skuta, legger ut på de syv hav. Og jeg seiler med som passasjer. Jeg hoppet til slutt ut av skuta, og la på svøm, alt jeg maktet. Mot land, svelget vann, hostet, kavet og veivet. Holdt på å drukne, kjente på panikken og angsten fra den som pustet meg i nakken og vrengte skuta rundt, mot meg. Den innhenter meg, og jeg svømte for livet. Jeg kom meg på land, andpusten, sliten og maktesløs, men ikke uten håp. Jeg kom meg innenfor de trygge murene, jeg pustet, jeg overlevde. Spiseforstyrrelsen hyler og skriker, stemmen når gjennom veggene, den gir meg ikke et sekunds stillhet. Den jakter, og venter på det rette øyeblikket til å kaste seg over meg så snart jeg setter mine bein utenfor murene. Den er rasende fordi jeg følger reglene innenfor murene, fordi jeg følger rammene slavisk og driter i spiseforstyrrelsen. Jeg gjør det fordi jeg føler jeg må, for andres del, men litt etter litt har det blitt for min egen del også. Jeg har blitt litt sterkere, men er fortsatt veldig svak. Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk i meg, gjør meg svak. Passer på at jeg aldri glemmer den, jobber imot meg. Kritiserer meg opp og ned i mente. Gir meg aldri fred. Jeg lurer på når nok er nok, når jeg får fred, når jeg får en pause, en time-out. En indre ro. Jeg ønsker meg indre ro. De rundt meg sier jeg har gjort en helvetes stor jobb så langt, men det føles ikke sånn. Jeg føler meg bare sliten, og lei. At alt arbeidet bak det jeg har gjort ikke betyr så mye, fordi vekten har gått opp, fordi kroppen har forandret seg. Spiseforstyrrelsen forteller meg at ingenting betyr noe så lenge vekten har gått opp, at jeg burde løpe vekk, bryte av, gi opp. Gå tilbake til det som en gang var. For i dens armer er jeg trygg, blir passet på. Jeg er redd for ikke å gjøre som den sier, for jeg vet at jeg kan bli straffet hardt, at den vil slå tilbake i dobbel styrke. Jeg er redd for at den skal angripe meg når som helst. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å stå imot. Jeg er redd fordi det er den mot meg alene. Det er jeg som må slåss og kjempe. Innenfor murene er jeg trygg, hjemme er jeg utsatt, i fare.

Jeg klarer ikke si at jeg har vært flink eller tøff, selv om alle andre sier det. Det føles ikke sånn. Alt har bare føltes som et helvete. Det har vært hardt arbeid fra dag en. Tankekaoset har økt i styrke, følelsene har slått meg ut, uroen har blitt verre, de spiseforstyrrede tankene har tatt større plass. Jeg har folk rundt meg hele tiden, ofte føles alt bare som mas. Jeg føler meg presset opp i et hjørne. Forventninger, krav. Og det hele sliter meg ut, jeg føler meg ofte utmattet, tappet for krefter. Det er for mye tanker som tar plass. Men jeg gjør det jeg kan, jeg følger reglene, jeg følger rammene, fordi jeg er redd for å skuffe, både andre og meg selv. Motivasjonen til å bli fri kommer og går. Men den har kommet seg noe hakk lengre opp. Jeg ønsker å bli frisk litt mer enn nå enn hva jeg ville før jeg kom meg innenfor murene. Jeg vil så gjerne klare det, men jeg kan aldri love noe som helst. Jeg vil aldri si aldri. For om jeg ikke skulle klare det, så vil skuffelsen bli ekstra tung å bære. Alt jeg kan love, er at jeg skal gjøre mitt beste, med det jeg kan klare.

Og i dag har jeg klart å være 40 dager oppkastfri. Aldri før har jeg klart så mange dager i strekk de siste 16 årene. Hver dag er en ny rekord.

40 dager, og spiseforstyrrelsen er rasende.

Og jeg, jeg føler meg svak og skjør som et spindelvev.

Kommunikasjon

«Kommunikasjon betyr «overføring» av informasjon mellom to parter eller formidling av et budskap fra en avsender til flere mottakere En sender, et budskap, og en mottaker. Filtre/støy i kommunikasjon: uoppmerksomhet, grunnstemning og humør, forestillinger og forventninger, forskjeller i væremåte og selvforsvar. Vi komunnisere med: klær, fysisk avstand, ansiktsuttrykk, øyekontakt, kroppen, atferd, tonefall, ord, taushet, forlater rommet.»

Å bli forstått:

  • Sagt er ikke nødvendigvis hørt
  • Hørt er ikke nødvendigvis forstått
  • Forstått er ikke nødvendigvis akseptert
  • Akseptert er ikke nødvendigvis anvendt
  • Anvendt er ikke nødvendigvis for alltid

I dag har vi altså hatt undervisning om kommunikasjon, om hvor viktig det er å kommunisere riktig for å bli hørt og forstått. Om et budskap er blitt oppfattet riktig, hvor lett det er å tolke og oppfatte ting på en annen måte enn det var ment. Kommunikasjon kan veldig ofte være vanskelig, alle mennesker har opplevd å bli mistolket, misoppfattet, ikke fått fram budskapet på en skikkelig måte, tolket et budskape på feil måte, hatt vanskelig for å uttrykke seg, reagert på ulike måter osv. Alle er vi ulike og har ulike måter å tolke ting på, og da skal det ikke mye til før ting blir sagt eller hørt feil. Mange temaer kan være vanskelige å prate om, vanskelige å sette seg inn i og forstå. Mange har vanskelig for å ordlegge seg, finne de rette ordene til å forklare hva en tenker, mener eller føler. Mange har vanskelig for å sette seg inn i hva andre tenker, mener eller føler når man selv ikke har opplevd og erfart det samme. Når man ikke tenker, mener eller føler det samme. Det er ikke alt som er like lett å prate om, og det er ikke  alt som er like lett å dele. Sånn er det bare, og sånn vil det alltid være på enkelte områder her i livet. Man trenger heller ikke dele alt, det er ikke alltid nødvendig å skulle snakke om alt med alle. Det handler om å sette grenser for seg selv, og å begrense hvem man sier hva til.

Jeg har veldig ofte opplevd at budskapet mitt ikke har nådd fram til mottaker på den måten det var ment. Jeg har opplevd mistolkinger, misoppfattelser, overtolkinger, at forståelsen ikke har nådd fram. Jeg kan ikke forvente at andre skal kunne sette seg inn i min situasjon, at andre som selv ikke er i samme situasjon skal forstå hva jeg går igjennom, hvordan jeg tenker og føler. Jeg skjønner at det ikke er en lett sykdom å forstå. Jeg prøver kun å forklare etter beste evne, jeg prøver å svare så godt jeg kan på spørsmål jeg får, ut i fra egne opplevelser og erfaringer. Min historie trenger ikke være lik en annens i samme situasjon. Vi har alle ulike historier, til tross for at vi har samme sykdomsforløp. Hvilke relasjoner jeg har til de rundt meg varierer også selvsagt, noen er det enklere å dele ting med enn andre. Det er enklere å være åpen med noen enn med andre. Noen har lettere for å sette seg ned og lytte enn andre. Noen har satt seg mer inn i sykdommen enn andre. Jeg for min del skulle ønske at denne undervisningen hadde kommet litt tidligere i uken her, for det hadde kanskje kunne ha vært unngått visse situasjoner, men på den andre siden så fikk vi kanskje også nå i etterkant se hvordan ting kunne ha bli sagt eller gjort, hvorfor det ble sånn, hvordan budskap var ment, og hvordan det var blitt tolket. Komunikasjon er vanskelig.

Noe av det jeg liker ved å være her, og ved å ha andre venner som er i samme situasjon er nettopp dette med at jeg slipper å forklare meg ihjæl, fordi de vet, de skjønner, de forstår, fordi de er der selv. Det er også lettere å dele erfaringer, opplevelser, tanker og følelser, fordi mange kjenner seg igjen i det samme, selv om noe kan være ulikt. Vi deler ting som er veldig privat og nært, vi deler hemmeligheter, ting vi skammer oss over, og som vi føler skyld over. Her blir det i mindre grad vanskeligere å såre, fordi de fleste kjenner seg igjen, vi forstår, og ikke minst, vi vet at det i mange tilfeller er sykdommen som snakker, og at ting ikke er ment personlig. Det er vondt å såre andre, og vi mennesker er ofte redde for å såre andre, og spesielt de rundt oss, og derfor er det også mye enklere å skjule, eller la være å si noe. Det er enklere å trekke seg tilbake. Jeg føler at jeg slipper mye av dette her sammen med de andre i gruppa mi, og det er godt å kunne dele disse tingene med dem, uten å være redd for å bli dømt på noen måte. Her blir man møtt med forståelse og gjensidig respekt.

Nå har de pårørende dratt hjem igjen, og det har blitt stille i fjøset. Jeg håper at de fleste lærte mye denne uka, og at de nå sitter igjen med nye erfaringer og informasjon. At de har fått mer innsikt og forståelse. Det har vært hyggelig å ha besøk, men klart, det tar på også når undervisningene og tankene og følelsene blir intense. Nå har jeg akkurat trykt i meg dagens middag (fiskekaker, grøss og gru), så skal la den få synke litt til før jeg skal ta meg en liten treningsøkt, ikke blitt så mye trening denne uka akkurat. Men det er forsåvidt gått greit det også, for formen har ikke akkurat vært den beste, og noe må jeg jo ha å gjøre i helgen også. Vi er kun tre stykker som ikke har helgeperm nå, så vi får nok funnet på noe sprell tenker jeg. My partner in crime og jeg tok en fantestrekraid i går kveld, men siden vi ikke fikk være flue på veggen, så aner vi jo ikke hvordan folk reagerte på det, men vi fikk hvertfall vært veldig barnslige, og det var jo gøy i seg selv. Vi er jo tross alt på kokkoheimen after all, så her får vi det ikke mer gøy enn vi lager sjæl.

Noen få ord til slutt her, om spiseforstyrrelser og kommunikasjon:

«Spiseforstyrrelse er å kommunisere via kroppen og maten. Det er således behov for å fremme en annen, åpnere og mer verbal kommunikasjon med de nærmeste. I familien, overfor kjæreste eller venner gjelder det samme som i behandling, at god kommunikasjon og gode samtaler er den beste medisin.»     -Quote: Finn Skårderud.-

 

Tvil

Det er litt mange tanker som surrer og går for tiden, og har nå hatt to litt tunge dager. Jeg sliter veldig med vektoppgangen min, og det påvirker det meste for meg akkurat nå. Jeg er nedstemt, sliten og lei. Frustrert og oppgitt. Jeg er veldig nær en vektgrense som i mange år har vært totalt uakseptabel for meg, og det gjør ting vanskelig akkurat nå. Jeg står i det, jeg spiser fordi jeg må, og jeg lar vær å kaste opp fordi det ikke er noe valg for meg (min regel overfor meg selv samtidig som at jeg har skrevet under på kontrakten her) Jeg prater om det med behandleren min, og med miljøterapeuten min. Jeg har snakket med legen, ernæringsfysiologen og treningspedagogen. Og jeg har snakket om det med gruppa mi. Det er greit at alle sier at det vil bli bedre, at jeg må flytte fokus, hold ut osv. Jeg holder ut, jeg prøver å flytte fokuset, men de vil også at jeg skal klare å kjenne på det som kommer når jeg er mett f.eks. At jeg etter veiing skal prøve å holde fast på følelsen jeg hadde før veiingen. Men det går ikke. Jeg har ikke annet valg enn å måtte kjenne på det, kjenne på smerten, kjenne på endringene i kroppen. Vekten har vært veldig veldig vanskelig å forholde seg til for meg hele veien siden jeg kom inn hit, fordi jeg har gått opp så voldsomt mye. Det hjelper ikke på tankene at jeg var dehydrert når jeg kom inn, at jeg har fucka opp kroppen min så mye i så mange år, fordi følelsene og tankene jeg sitter med er der like fullt. De kommer automatisk, og de gjør noe med meg. Jeg kjenner av og til på dette at jeg synes jeg klager og syter hele tiden, men det er det jeg føler på. Kan jeg ikke prate om hvordan jeg har det, så har jeg ingenting å gjøre her, da har jeg ingenting å hente.

Jeg har heldigvis også fine dager, fine opplevelser, samtaler, og turer. Jeg trives her, jeg synes behandlingsopplegget her er fint. Jeg trives med de jeg har rundt meg, jeg synes det er utrolig flott her, så der er det ikke noe å klage på, men det er opplevelsen min av alt jeg må gjennom som er vanskelig nå. Jeg går og venter på en god mandag, jeg venter på mettheten skal bli enklere å håndtere, jeg venter på at det vannet de mener kroppen min holder på skal slippe taket, jeg venter på bevis for at kostplanen skal oppleves som trygg. I går, og i dag har tanker om å bryte av vært litt tilstede. Jeg regner med at det er fordi jeg er så sliten og fordi humøret mitt er på nedtur. Jeg vil jo klare å være her hele veien fram til januar, men på sånne dager kommer det noen tanker innimellom som gjør at jeg blir i tvil. Jeg grubler og tenker, prøver å sette ord på følelser som kommer, konkrete følelser, men det er ikke alltid at jeg får helt taket på dem, og det gjør at jeg blir litt oppgitt, fordi jeg vil så gjerne komme til bunns i ting jeg trenger å jobbe med. Jeg har fått noen oppgaver siden jeg kom hit, og jeg er glad for at jeg får den type oppgaver hvor jeg må grave inn i meg selv, tenke, reflektere, fordi jeg trenger å øve på det, finne det som ligger bak. Jeg hadde samtale med behandleren min i går, og utifra det h*n har lagt merke til, og ut i fra det jeg skrev i brevet da jeg søkte meg hit, er at jeg har litt problemer med det som har med følelser å gjøre. At jeg ikke helt får tak i det, at det blir litt diffust, at jeg ikke helt får tak i det som ligger der under overflaten. Det stemmer nok med det jeg tenker også, og det er det jeg ønsker å klare å finne. Vi hadde en samtale i går hvor vi snakket en del om noe som kan være en bakenforliggende årsak, ting jeg selv også tidligere har tenkt en del gjennom, men jeg kan ikke si for sikkert at det er der det ligger. Jeg får ikke helt tak på det akkurat nå, men det vil forhåpentligvis dukke opp mot overflaten etterhvert.

Jeg har gode grunner til å ville fortsette oppholdet, og det er det jeg ønsker, samtidig er det en del av meg som er vettskremt og vil trekke seg tilbake. Ja, det er selvsagt den spiseforstyrra delen, det er jeg fullstendig klar over, og jeg hadde ikke ventet annet enn at den skulle gjøre opprør, men den er jo fortsatt en veldig stor del av meg, og det vil den fortsette å være i lang lang tid framover. Den sår tvilen i meg, den gjør det ikke enkelt. Og jeg blir ekstra sårbar på området av å ville trekke meg ut når jeg har dårlige dager. Jeg er glad jeg har samtale med behandleren min igjen i morgen, og jeg fikk sagt noen ord til miljøterapeuten min i korridoren tidligere i dag da vi fikk noen minutter. Nå trengte jeg litt alenetid, trekke meg litt tilbake, nå som vi er 14 pasienter på avdelingen blir det fort litt mye mas for meg på sånne dager, og da trenger jeg å ta en liten time out. Vurderer å gå meg en liten tur i skogen og finne litt ro. La den samtidig bli en oppmerksomhetsøvelse, uten støy, på tur med tankene og følelsene som kommer.

 

Får vel avslutte med en liten motivasjon til meg selv, og til alle andre som måtte trenge det.

 

«Du må gi næring til dine drømmer

og beskytte dem

gjennom vanskelige tider

til lyset og solskinnet

kommer tilbake.»

-Woodrow Wilson-

Om 4 dager kommer pårørende hit, og skal være her fram til neste fredag, det gleder jeg meg til. Det blir fint.

Stillhet

Søndag, solskinn, svak bris, stillhet. Solskinnsdager gjør noe med meg, jeg får dårlig samvittighet om jeg bare blir sittende inne hele dagen. Jeg må ut, få frisk luft, sol i ansiktet. I det jeg fikk på meg klærne, tok med meg kameraet mitt og var på vei ut, kom jeg på at jeg hadde glemt både musikk og solbriller. Men jeg gikk ikke inn igjen for å hente det, for jeg bestemt meg for å få sola i øynene, og la stillheten ute være musikken i ørene på denne turen. Jeg ville bruke denne turen til en oppmerksomhetstrening, bare lytte til lydene rundt, la blikket fange omgivelsene. Bare være oppmerksom på naturen rundt meg på de områdene jeg vanligvis har musikk i ørene når jeg er ute og går eller løper. Turer jeg tar når jeg trenger å koble ut det verste tankekaoset som så ofte surrer og går. Temperaturen var god, været var flott, og det var deilig å kjenne sola varme i ansiktet. Å vandre i det farverike løvet som har falt på bakken om høsten er noe jeg ser fram til hvert eneste år. Høsten er min favorittårstid, fordi jeg elsker jordfarvene, flammefarvene som gjør naturen så utrolig fantastisk i mine øyne. Her er det perfekte turområder, med mange veier å gå. Her kan man virkelig nyte stillheten, la tankene vandre, her får man tid til å tenke og kjenne etter. Lukten av ren luft og natur, ingen forstyrrende lyder, bare stillhet. Sola som skinner mellom trærne, mykt underlag, sand, løv, mose og masse kongler. Her er det mulighet for å få litt fred og ro.

Når jeg føler for å være litt alene, komme meg litt utenfor dørene, så tar jeg meg ofte turer inn i skogen. Der får jeg muligheten til å tenke, til å kjenne litt på friheten, og å få være alene en liten stund. Det er godt å ha denne muligheten, at skogen bare er et steinkast unna, at jeg slipper å gå så langt unna for å bare få være i naturen, vekk fra alt og alle når jeg trenger det. Men jeg kjenner at jeg savner havet, muligheten til å bare sitte og høre på bølgene som slår mot strandkanten. Bare det å sitte å se på havet gir meg også ro. Det er et lite vann i skogen her, som kalles «Det sorte hav», og jeg liker meg der. Finner motiv til bilder, gjenspeilingene av trærne i vannet, løvet som bare ligger der og pynter opp vannflaten. Navnet på vannet der passende, for det ser virkelig sort ut. Det er magisk. Det er det vakreste området her på Modum, om man trenger å komme seg litt vekk fra avdelingen, vekk fra andre mennesker. Bare sitte der og la tankene vandre. Noe å hvile øynene på, noe som gir en indre ro. Å sitte der gir meg litt mental hvile, og det er noe jeg virkelig trenger etter lange og slitsomme dager som krever mye energi og tankevirksomhet.

 

Det var virkelig deilig å gå alene på tur i dag, det får meg til å glemme avdelingen litt, få noe annet å se på, det gir meg en annen følelse, jeg klarer å slappe litt mere av, jeg senker skuldrene noen hakk. Jeg stresser ned, prøver å få fokuset vekk fra måltidene og vekten. Slipper vekk fra mas og jag. Det gir meg en mulighet til bare å være meg, ikke pasient. Uten musikk i ørene fikk jeg brukt sansene mine bedre, kjenne på solskinnet, høre på løvet som raslet svakt i den svake brisen. Lyden av underlaget jeg gikk på, fugler som kvitret i trærne, et barn som gråt et lite stykke unna der jeg gikk. Jeg la merke til detaljene rundt meg, skjegg på gamle trær, farven på mosen, høyden på trærne, farvene på busker, løv og visne granbar. Fottrykk i sanden, sola mellom trestammene og andre mennesker som også var ute og gikk tur på denne fine dagen. Jeg fant også en liten skatt mellom gresstustene.

 

Jeg liker meg også veldig godt på baksiden av bygget vi bor i, her klarer jeg også å kjenne på denne stillheten og roen. Det er vakkert her, og jeg kan sette meg ned uten å bli forstyrret, selv om det også er andre mennesker ute, for her er det ikke støy. Å bare sitte og nyte sola, la tankene vandre, reflektere og nyte omgivelsene. Og jeg elsker de høye trærne som kaster lange skygger i sola, og alt løvet som ligger på bakken. Her kan jeg bare sitte og nyte tiden jeg har til rådighet mellom slagene her. Jeg trenger det, og jeg synes det er utrolig deilig å kunne være ute og nyte en sånn fantastisk høst som det er her. Den har vært helt perfekt så langt.

 

Jeg skal ta meg mange flere sånne turer, uten musikk som forstyrrer tankene og følelsene som kommer. Jeg skal la dem få komme, og jeg skal benytte meg av muligheten jeg har til å øve på oppmerksomhetstrening. Legge merke til, og kjenne etter. Det er fint.

 

Feit og ekkel.

I dag føles alt bare feil, sånn kroppsmessig. Ikke det at jeg har følte meg ok med kroppen min siden jeg kom hit til Modum, for vekten min har jo bare gått opp, opp og opp. Men i dag føles det bare virkelig helt feil. Klærne strammer over alt føles det som. Jeg har allerede skiftet et par ganger fordi jeg føler meg så forferdelig utilpass. Jeg har est ut i alle retninger ( jeg har ikke vokst flere cm oppover nå da..) og jeg misliker det veldig sterkt. Jeg skulle gjerne ha vært en av de som kun har gått opp noen få hundre gram på disse ukene, og ikke den som har gått opp i rekordfart. Det gjør meg bare så trist og lei. Og det tar vekk litt av motivasjonen, fordi det skremmer meg at jeg faktisk må holde ut fire måltider om dagen helt fram til 9. januar, jeg er redd for at vektøkningen vil bli mye større. Jeg vet jo at vekten mest sannsynlig vil stabilisere seg etterhvert, men det trøster meg ikke akkurat her og nå, fordi den har gått opp så fort og så mye allerede på disse få ukene jeg allerede har vært her. Den har ikke gått opp så mye de siste to ukene, så det var de fem første dagene som var verst, men likevel har den gått opp noen hundre gram for hver veiing etter den gangen. Nå var jo jeg også i en spesiell situasjon hvor jeg ble veid flere dager på rad, og det gjorde egentlig ikke situasjonen min så mye bedre. Jeg er ganske så sikker på at vekten er enda mer opp igjen til mandag. Jeg prøver å ikke fokusere så altfor mye på det, men klart, når jeg får sånne dager som i dag, hvor jeg virkelig kjenner på dette med klær, så kommer selvsagt disse tankene strømmende på. Deprimerende. Det overskygger liksom tankene på at den jobben jeg gjør her er viktig for meg.

Maten er jeg faktisk fornøyd med, de er flinke til å variere, og det gjør hvertfall ikke menyen kjedelig. Eller, påleggsutvalget er kjedelig til tider, så alle blir like happy når vi får kokt egg, røkelaks eller pepperlaks som alternativer. Å spise ost, skinke, nugatti, kaviar, leverpostei, skinke og makrell i tomat hver bidige dag blir fort litt kjedelig. I helgene så forsyner vi oss i den store spisesalen som er for alle andre innlagte og de ansatte, og der er det et litt annet utvalg også, da benytter vi oss selvsagt av det. Kjekt å kunne få noe annet når det er helg. I dag kunne vi velge middag, det stod mellom fiskeboller i hvit saus, og riskaker. De fleste av oss lurte selvsagt på hva riskaker var for noe, for vi regnet jo bare med at det ikke var sånn derre tørre greier man kan momse på, som står sammen med knekkebrød utvalget. Det viste seg å være vegetarmat, typ kjøttkaker, bare laget av ris. De lignet nesten på kokosmakroner…bare at de var gul/grønne. Det var faktisk godt også, og enda bedre når jeg fikk litt salt på dem. Men jeg ble jo selvsagt overmett i dag også, og mye av grunnen til at spesielt middager er vanskelige mandager og torsdager, er at vi da har treningsfrie dager.

Hadde en fin time min miljøterapeut og min behandler i dag. Gikk gjennom resultater på utredninger. Jeg slår dårlig ut på den maniske biten av utredning for bipolar, og derfor faller jeg heller ikke under den diagnosen. Jeg scoret derimot ganske høyt ut på emosjonell ustabil. Skjønner ikke det, jeg har da aldri ustabilt humør…

Det vil bli gjort noen flere utredninger, så da venter jeg bare i spenning. I dag har vi hatt vår aller første time med noe som heter «mindfulness», oppmerksomhetstrening. Det går ut på å prøve å være «her og nå», i nuet. Vi fikk i oppgave å gå rundt om i området her i et kvarters tid, hver for oss, og bruke syn og hørsel. Registrere ting vi så, og hørte, og hva vi følte og tenkte. Kjenne etter hvordan pusten er, og hvilke følelser som setter inn. Jeg pleier alltid å gå med musikk i ørene når jeg er ute og går, så jeg får jo på den måten sjeldent med meg alle lyder rundt meg. Etter at jeg begynte å ta masse bilder så er jeg begynt å registrere flere detajler, så jeg fikk med meg ganske mye på de 15 minuttene vi hadde i dag. Dette er en time jeg vet jeg kan like, for jeg trenger å bli bedre på å registrere og føle, kjenne etter, og klare å være i nuet, ikke ta sorger på forskudd, men bare være «her og nå». Det er ikke alltid like enkelt, for det kommer jo alltid masse tanker og følelser som forstyrrer. Men jeg håper, og regner med at jeg vil få god nytte av disse timene, at jeg vil lære meg å klare å kjenne på roen, sette ned tempoet, og la det som kommer, få komme. Det blir spennende å lære mer om dette. Så sånn sett, til tross for at torsdager er treningsfrie og kan bli vanskelig på den måten, så tror jeg også at torsdagene kan bli fine pga disse timene.

Det er veldig stille og rolig her akkurat nå, bare meg som sitter i stua og hamrer på tastaturet, mens noen av de andre er oppe hos snekkern og hamrer. Jeg har nå benyttet fritimene til å ta en opprydding i bloggen, slettet mange gamle innlegg, og lagt ut noen av bildeinnleggene i den andre bloggen jeg har, som jeg egentlig ikke bruker. Jeg vurderer nå å la den bli en egen fotoblogg, for det er begrenset med lagringsplass av bilder i denne bloggen, og jeg har jo rundt 3000 bilder her nå. Skal også rydde mer i dem, fjerne en del gamle bilder jeg har tatt selv, + en del jeg har googlet opp. Mye svada som ligger ute i bloggen her. Jeg kommer til å fikse litt mer på den andre bloggen, og så vil jeg legge ut link i innlegg jeg skriver her, når jeg har lagt ut bildeinnlegg i den andre. Link til den bloggen finner du HER.  Men nå er dte snart mat igjen, og kornblanding med svisker, hakket nøtter og jordbær cultura, samt et eple står på min meny.  Men først må jeg tømme blæra.

NOT TO SELF:

Ting tar tid.

Ting tar tid.

Ting tar tid.

2 dager igjen!

Jeg føler meg tom, nervøs, redd, skremt, tankefull og helt fylt på en gang. Apatisk, kobler ut tankene, samtidig som de strømmer på verre enn verst. Katatstrofetanker, en stort ønske om å snu ryggen til og løpe alt jeg makter vekk i fra alt og alle. Hvordan vil dette her gå? Vil jeg komme ut derifra med 15 kilo ekstra på kroppen? Hvordan skal jeg makte å forholde meg til maten jeg innta? Tanken på at kroppen skal innta og fordøye all maten på en normal måte skremmer vannet av meg. Vil jeg gå på veggen med full makt, vil jeg klare å forholde meg til tankene og følelsene på en fornuftig måte? Vil jeg klare å formidle hvordan det føles, eller hvilke tanker som gjør seg gjeldende, eller vil jeg fortsette å skyve dem vekk, og holde det inni meg, eller bruke den metoden jeg alltid har brukt, å kaste opp maten? Vil jeg klare å tillate meg selv å knekke sammen, grine mine fortvilte tårer, eller vil jeg forbanne dem, og føle bitterhet over at de i det hele tatt våger å strømme nedover kinnene mine? Kan jeg tillate meg selv å skrike og hyle, til å slå med dørene, om det er nettopp det jeg føler for å gjøre? Kan jeg uttrykke meg på den måten som jeg føler for å gjøre akkurat der og da, eller må jeg også der holde igjen på et raseri som garantert vil finne sted i meg? Må jeg tenke på de andre der, at jeg bør holde igjen, for min egen del, for ikke å gi inntrykk av at jeg enda mer gal i hodet enn jeg allerede er, at jeg ikke kan vise meg sånn som faller seg naturlig for meg? Er det feil å heve stemmen, er det feil å alltid holde igjen på følelsene, fordi det ikke sømmer seg å oppføre seg slik eller sånn, når det eneste jeg ønsker er å skrike ut en langt og høyt skrik med all makt jeg orker og klarer? Ronja Røverdatter skrek sitt «vårskrik», kan jeg på samme måte gå i skogen og skrike mitt skrik?

Hvor mye kommer spiseforstyrrelsen til å kjøre løpet ut med sine triks og sleipe triks? Vil jeg bli konfrontert med ord som «dette er det spiseforstyrrelsen som sier»? Hvor mange «feil» har jeg lov å gjøre? Jeg vet at det er lov å feil, fordi man blir ikke frisk over natten, og alt som går framover er viktige framskritt.Fokuset er på å jobbe med å bli bedre, men hvor mange feil er «tillat», når man gjør sitt fordømt beste? Jeg ønsker jo å klare å mestre noe mens jeg er der, men spiseforstyrrelsen bare ønsker å lyve og å bedra. Er det jeg eller spiseforstyrrelsen som sitter med makten når jeg vet akkurat dette, for spiseforstyrrelsen er jo en stor integrert del av meg, og jeg aner nesten ikke hva som er hva.  Jeg klarer selvsagt å skille på mye, men absolutt ikke alt. Og det kan være at jeg underveis i behandlingen vil oppdage at mange av mine tanker som jeg her og nå mener i virkeligheten er fornuftig, men som likevel viser seg å være den spiseforstyrrede ufornuften. Jeg tror jo på mye av det spiseforstyrrelsen «sier og mener», jeg tror på de tankene, og jeg lever etter dem. Jeg er slave av de tankene. Jeg er redd jeg aldri vil bli frisk, og det er en tanke som både gjøre meg trist, og lettet. Trist fordi jeg ønsker å kunne få et normalt forhold til maten, kroppen og vekten min, at jeg skal slippe å la det styre hverdagen min. Lettet fordi jeg vet at jeg kan fortsette å bruke «triksene» mine om det skulle bli for vanskelige dager, som vil komme. Vanskelige dager kommer alltid. Dette er tanker her og nå, og jeg vet såpass at det er spiseforstyrrede tanker, at jeg vil klare å tenke annerledes i løpet av oppholde, at jeg klarer å en endring i tankegangen. Men det er akkurat her og nå som gjelder for meg, og alle tankene som går gjennom hodet. Jeg vet jeg vil få svar på det meste jeg lurer på, og gruer for, men alt stresser meg.

Hvordan vil rommene være? Vil jeg få utsikt mot framsiden eller baksiden? Hvordan vil måltidene være, vil alle faktisk klare å spise opp hele måltidet, sånn det faktisk står at vi ? Hva skjer om en ikke greier det, kan vi andre forlate bordet da? Får vi nutridrikk om vi virkelig ikke klarer å fullføre måltidet? Vil jeg klare å være ærlig hele veien? Jeg må jo det for å komme noen vei, samtidig er det en stor del i meg som ønsker å lure, lyve og ødelegge. Men jeg vil jo bare ødelegge for meg selv, og jeg er jo der på frivillig basis. Vil depresjonen slå til for fullt? Må nye medisiner eventulet diskuteres? Legen jeg var hos der i sommer sa at de må ha oversikt over medisinene jeg går på nå, i tilfelle jeg må få tilleggsmedisiner i løpet av oppholdet. Antidepressiva f.eks. Men jeg ønsker virkelig ikke å begynne på antidepressiva igjen, Begge de to typene jeg har gått på tidligere har gjort meg verre, jeg vil ikke tilbake dit igjen. Hvor mye vil jeg gå opp i vekt? Vil jeg gå opp hver uke, eller vil den stabiliesere seg sånn noenlunde? Jeg legger lett på meg, så jeg ser hvertfall ingen fare for at jeg noen uker vil gå ned, det vil overraske meg. Men jeg liker jo overraskelser. Hvordan blir aktivitetene lagt opp? Hvilken behandler får jeg? Vil vi komme overens og få en god kjemi? Hvor mye tid får jeg til å kommunisere med omverdenen via nett, stenger de nettverket til visse tider? Får jeg i det hele tatt lov til å blogge? Vil det bli en fin høst, sånn at jeg kan vasse i løvet og ta masse fine bilder? Vil jeg få se elg, andre har sett elg i skogen der. Vil jeg få sove, blir jeg så sliten av alle inntrykkene og alt som skal skje at jeg faller i søvn så snart jeg legger hodet på puta, eller vil det være enda flere tanker som holder meg våken natten i gjennom?

Har jeg husket å pakke alt, er det mer jeg burde pakke, trenger å pakke? Mer jeg burde gjøre før jeg låser døra bak meg?  Plantene er avlevert, jeg må huske søpla, skru ned varmovner, lukke vinduer, kaste den boksen med makrell i tomat som en åpnet. Vil noen av de andre jentene jeg var på vurderingsopphold sammen med også legges inn nå? Vil jeg få plass til bagasjen min på toget?  Vil vi ha god nok tid når vi reiser fra Ski på onsdagsmorgenen? Får jeg vindusplass, eller midtgangsplass på toget? Jeg håper på vindusplass. Vil det være fullt på toget, det er jo høstferie. Reiser det mange på tirsdager? Får jeg sove natt til onsdag? Ja, jeg får sove, pokker heller, jeg har jo stilnoct! Får vi juleferie den 22. eller 23. desember? Når på dagen? Jeg må jo ordne meg ed hjemreisebillett snarest, om jeg i det hele tatt skal få meg en billett. Vil jeg rekke hjem innen natten om jeg tar tog? Jeg bør vel heller ta fly, for å være på den sikre siden. Hvor lang juleferie får vi? Skal vi feire nyttårsaften på Modum? Hurra? Rekker klærne som surrer og går i vaskemaskina nå å bli tørr til i morgen? Jeg må ikke glemme å kjøpe snus for de neste 14 dagene, for jeg får ikke utgang før etter 2 uker. Calm down!! Jeg blir gærn, jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg stresser sånn med alt dette her, for jeg får jo svar på alt etterhvert. Men det er tanker som strømmer på nå, alt på en gang, i et kaos uten like. Og jeg føler meg tom og maktesløs, orker ingenting, vil ingenting.

Jeg sitter med bulimien tett ved min side akkurat nå, en av de siste, om ikke den aller siste planlagte rundene på lenge. Med det jeg hadde lyst på når jeg handlet. Det var ikke mye, for jeg er så lei for tiden, orker ikke, vil ikke, makter ikke, gidder ikke. Jeg skal henge opp klær, begrave meg i ei bok, spise og spy. Ta en pause, før jeg entrer internettverdenen igjen om noen timer, nå trenger jeg bare å stupe noen timer inn i en annen verden.

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Dommedag er satt

Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble,vil du ramle? Utenfor?

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli,jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

Jeg har fått innkallelse til den 5.oktober. Litt over 1 mnd igjen. 1 fordømt måned! Jeg har tusen ting jeg må ordne. Praktiske ting, og jeg må til legen for å få ordnet med sykemelding, ta blodprøver og tester. Jeg må planlegge hvordan ting sånn generelt skal bli framover, jeg må sette meg ned å skrive lister. Jeg må ta telefoner, ordne med møter. Jeg må lese, jeg må trene, jeg må nyte den siste måneden hjemme hos meg selv. Tiden jeg har alene. Spiseforstyrrelsen vil gjøre alt den kan før den skal ut i kamp. Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.

Jeg gruer meg noe så inn i helvete. Og midt opp i det hele her, så kommer jula. Min elskede jul. Den fineste og vanskeligste tiden på hele året. Jeg skal ikke gå i julegatene, jeg skal ikke kjenne på julestemningen på samme måte som årene forut. Jeg skal ikke bare glede meg, og kose meg som jeg alltid gjør når det lir mot jul. Jeg skal ikke pynte hjemme, henge opp adventsstjerna mi, tenne lys, lage meg varm sjokolade og kose meg under pleddet. Jeg skal sitte der på Modum sammen med mange andre som også sliter med maten, som vil føle det like vanskelig og smertefullt som meg. Vi skal alle sitte der og kjenne på de blandede følelsene for julen som står for døren. Alt vil bli annerledes fram mot jula i år. Det vil bli juleferie fra 22. eller 23. desember, men jeg vet ikke hvor lenge den vil vare.

Noe av det aller siste jeg skal gjøre på Modum, er å feire bursdagen min. Den 6.januar. Hurra. Nå vil sikkert noen si at dette må være den beste bursdagsgaven ever. Mulig. Det kan jeg ikke si meg enig i før den tid kommer. Nå er jeg bare livredd og gruer meg.

Jeg avskyr deg!

Av og til så kan jeg ikke annet enn å tenke på hva som egentlig foregår oppi hodet ditt,hva som får deg til å si og gjøre det du har gjort i så mange år. Du er verdensmester i å manipulere,snakke deg ut av ting,og vri sannheten over til din fordel. Du smiler og prøver å framstå som veldig hyggelig og imøtekommende,men folk skulle bare visst hvordan du egentlig er,hva som skjuler seg bak dine falske ord. Du kan snurre hvem som helst rundt lillefingeren,hjernevaske dem,få dem til å tro at det er så fryktelig synd på deg.Du har hatt en vond og vanskelig barndom,men det har også andre hatt,du er ikke på noen måte unik på den måten,men du ønsker å stå fram som en marty,en som som alle skal synes synd på. Du pakker inn ordene dine,får dem til å virke så troverdig at ingen kan tro noe annet om deg enn det du framstår som. Du har rett i alt du sier,det er hvertfall det du tror. Jeg lurer på om du faktisk tror på dine egne løgner etter alle disse årene av livet ditt som du har brukt på å lulle inn alle andre rundt deg. Jeg lurer på hva du tenker når du legger hodet på puta om kveldene,hva er dine siste tanker før du sovner? Er du fornøyd med alt du har manipulert andre til å tro? Føler du at du har kontrollen over de rundt deg? For det er det du ønsker,ikke sant?Du kan jo aldri ta feil,du innrømmer ikke feil,fordi du mener at din verden er det eneste riktige.

Jeg ble selv lurt av de falske ordene dine,du hadde også meg rundt lillefingeren en gang. Jeg trodde på deg,jeg bet på snøret ditt. Du fikk meg også til å tro på at det som er verdenshistorie var oppspinn,falskt. Jeg lot meg lure av smilet ditt,ordene dine. For hvordan kunne jeg mistro deg når du smilte mot meg,når du ga meg de varmeste klemmene,og attpåtil sa at du var glad i meg? Du ville innvie meg til å la meg tro på hvert ord du sa,at det var det eneste riktig,fordi du la jo fram papirer som faktisk beviste det du sa. Hvordan kunne jeg da la tvilen komme? Hvorfor skulle jeg ikke tro på dine ord,på det du fortalte meg med så stor overbevisning at det ikke var mulig at noe annet kunne være riktig? Det var jo også flere som hadde latt seg lede av ordene dine,latt seg overbevise,fordi du er så flink til å snakke for deg,fordi du har så lett for å få andre til å tro at du har så mye kunnskap om akkurat det temaet at noe annet ikke kan være riktig. Du liker å ha styringen,og nåde dem som vender seg mot deg,de blir dine fiender. Dem klarer du fint å slå i bakken. Da er smilet borte,da er varmen i stemmen blitt iskald og brutale. Da lirer du ut av deg harde,sviende ord. Ord som smerter den du kaster dem ut mot. Da fryser du dem ut,drar fram ting som kan sverte dem,og få andre til å tvile på dem. Det fikk jeg smertelig erfare selv.

Nå i etterkant kan jeg nesten ikke fatte at jeg lot meg selv tro på ordene dine,varmen du utviste,interessen din i det jeg fortalte. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Hvorfor lot jeg meg selv bite på snøret? Du ga tidlig uttrykk for at du ikke likte visse ting jeg foretok meg,og jeg var til tider irritert og frustrert fordi du blandet deg opp i ting du egentlig ikke hadde noe med. Men du skulle ha styringen,du skulle alltid ha et ord med i laget,og det passet du på å få fram. Når jeg ser tilbake på alt,så blir jeg sint på meg selv fordi jeg lot det gå så langt,at jeg ikke klarte snu ryggen til og gå min vei,si at jeg ikke aktet å innvolvere meg og bli overbevist av dine ord,at det var det eneste riktige. At det var du,og kun du som visste hvordan «alt faktisk var», som du sa. Du klarte overbevise andre om at jeg ikke var bra nok ti slutt,du fikk dem til å vende seg mot meg. Du tillot meg ikke å snakke med dem,i frykt for at jeg kanskje klarte overbevise dem om at det du mente og sa kanskje ikke var sannheten likevel. Ordene dine var iskalde. Da jeg ringte og prøvde å forklare,slengte du bare på røret og lot meg stå der fortvilt og lure på hva i helvete jeg hadde gjort galt. Du var redd for at de andre skulle slippe løs fra grepet du hadde du,at du ikke lengre kunne bestemme alt. At du ikke fikk innsyn i alt som du faktisk ikke hadde noe som helst med å gjøre.

Nå i etterkant ser jeg at jeg ble blendet,at jeg ble lurt,hjernevasket. At ordene dine var falske,hvor iskald og beregnende du faktisk er. Jeg snapper fortsatt opp ting om deg som beviser hvor hardt du har hjernevasket de andre,at de faktisk fortsatt står trofast ved din side,at dine ord er hellige for dem. Jeg vet også at andre igjen har snudd ryggen til deg,fordi du endelig har avslørt deg selv på verst tenkelige måte. Dine opplevelser er ikke verre enn de du utførte,smerten du påførte enkelte av de rundt deg,ting de må slite med resten av livet. Du tenkte kanskje ikke over det? Fordi du var egoistisk. Ting som ikke kan tilgis. Jeg fikk selv erfare hvor syk på sinnet du var,derfor har jeg ikke problemer med å tro på det som gjorde at du mistet noen av de som tidligere var dine tilhengere. Hva tenkte du? Hvordan klarte du å overbevise de andre rundt deg å fortsette å tro på deg? Hvilke ord brukte du? Fikk du dem til å tro på at du var et offer? At det var deg det faktisk var synd på? At det de andre sa var ren løgn?

Om jeg bare visste den gang det jeg vet i dag,at det skulle sette så store spor i meg at jeg ikke klarer glemme det til tross for hvor hardt jeg prøver å slette det fra tankene mine. At jeg kunne være så fordømt dum! At jeg kunne være så helvetes dum og blind for virkeligheten! Jeg kan angre til jeg blir gul og blå,men hva hjelper egentlig det? Ikke en helvetes ting,fordi jeg kan ikke slette det som en gang var,uansett hvor hardt jeg prøver,og det plager meg. Jeg får vondt i sjelen når jeg tenker på deg,jeg blir kvalm når jeg hører,eller tenker,navnet ditt. Jeg hater deg ikke,men jeg misliker deg veldig. Jeg klarer ikke like deg på noen som helst måte. De sterkeste ordet jeg kan bruke,er at jeg avskyr deg. Jeg klarer ikke en gang å dele denne historien med noen,ikke per dags dato. Noen vet bruddstykker,men ikke historien i sin helhet sånn den var,fordi jeg skammer meg over hvor dum jeg faktisk var. At jeg lot meg overbevise til å tro på alle løgnene dine. På manipulasjonene dine. Det finnes kanskje ett menneske jeg kanskje kunne ha fortalt det til,men det mennesket er ikke noen som er i nærheten av meg. En venn sa noen ord for ikke så lenge siden til meg, at h*n aldri kunne si noe  høyt om en sak,fordi da ville det det gjaldt være sant,og verden ville falle i grus. Derfor vil h*n heller la de forbli usagt,sånn at det ikke blir sant,sånn at verden ikke faller i grus. Jo mer jeg har tenkt over de ordene,jo mer stemmer de for min del også,selv om det beste kanskje hadde vært å nettopp å sagt dem høyt. Men saken er den at det ikke vil forandre noe,det blir ikke mindre sant,jeg vil fortsatt ha de minnene med meg. Kanskje vil jeg en dag likevel klare å si dem høyt,men ikke nå. Det vil fortsatt være min største og mørkeste hemmelighet. Fordi om jeg forteller noen om dette her,så er det bare en brøkdel,ikke halve historien en gang. Den er komplisert og lang,med mange involverte. I dag vet jeg at du er en psykopat,en lystløgner av rang. Og jeg håper at jeg aldri noen gang treffer på deg igjen. I det siste har jeg ofte fått flashback av deg og av ting du sa. Mye har jeg også glemt,kanskje fortrengt,men følelsene sitter der,og jeg får bare lyst til å grine i ren avmakt,i avsky,men vet du hva? Du er faen ikke verdt tårene mine,ikke en eneste dråpe.

 

Let’s talk about sex again

Its time to talk about sex. Innovertiss og utovertiss. Dirty sex,fin sex,heavy sex,fin sex. Tøff sex,fin sex. Kvinner,menn,horer og horer? Et tema ingen kommer utenom. Om ikke alle snakker så høyt om det,så tenker vi alle. Vi har erfaringer og opplevelser. Meninger og synspunkter. Noe fint,noe ufint. Noe vakkert,noe stygt. Det jeg tenkte å skrive om i dag er dette med antall sexpartnere,og kvinnesynspunkt. Jeg (og garantert en hel skokk til) har vel ofte lurt på dette med skjellsordet «hore» Det første man da tenker på er i hovedsak kvinner som prostituerer seg på gaten. Men vi må ikke glemme at det også finnes menn der. Men det er ikke den slags horer jeg tenker på her,men på de jentene som blir kalt horer fordi de har hatt sex med flere partnere. Hvorfor er det «greit» å kalle en jente for hore når hun har hatt flere partnere,mens gutter som har hatt flere partnere,han er bare en sjarmør,en flørt,a lady’s man osv? Hva eksakt er forksjellen egentlig? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser forskjellen…Og nei,jeg er ikke blind.

What’s the boy word for slut?

Hvorfor er det så feil at en jente skal ha flere sexpartnere for så å bli kalt hore,mens det samme ikke gjelder for menn? Det er jo ikke snakk om at hverken han eller hun tar seg betalt,annet enn å få sex tilbake. Jeg har hatt mine sexpartnere gjennom livet jeg også,men jeg kjenner også gutter som har hatt det tredoble av hva jeg har hatt. Kan han da kategoriseres som hore?  Hvorfor er gutter så kjappe på avtrekkeren med å kalle en jente for hore om han finner ut av en jente,la oss si, f.eks har hatt sex med to ulike partnere i løpet av en uke? Mens en gutt som har gjennomført det samme iløpet av samme periode han får klapp på skuldrene av kompisene,og er «the man» Hva er greia? Hva er forskjellen? Nada spør du meg. Om jeg velger å ha sex med 2 gutter i løpet av en uke,så er det min sak,og det er ingens sak å kalle meg en hore.  Jeg har heller ikke på samme grunnlag noen rett til å kalle noen andre for hore om det var de som hadde hatt sex med ti i løpet av en uke,uavhengig hvilket kjønn som gjennomførte aktene. For hvem er de som tror at de kan forbeholde seg retten til å kalle noen andre for hore for samme atferd som de selv kanskje har? Hvorfor tror enkelte gutter at de er så mye bedre enn enkelte jenter?

Da kommer vi inn på den andre biten jeg vil skrive om her. Menns synspunkt på kvinner,og da spesielt i saker som omhandler voldtekt. Nå er det sånn at det begås voldtekter av både nordmenn og utlendinger. (Ingen skal utelukkes.) Men når det er utlendinger som har forklart seg i etterkant av at de har blitt tatt,så har mange kommet med utsagnet: «De ber om det selv. De kledde seg utfordrende. De ville bli voldtatt» osv osv i samme ulla. Ber om det? Vil bli voldtatt?? Jeg tror ikke det du. Ingen ønsker å bli voldtatt. Jenter liker å pynte seg når de skal ut,men det er på absolutt ingen måte en invitasjon til menn om at de «kan komme å forsyne seg» Den er for drøy. En jente skal få lov til å kle seg som hun vil uten av noen fjotter av menn skal komme og gjøre hva faen de tror de har «krav» på,eller at de tror at det er en invitasjon. Wake up,og lær og forstå at det er annerledes i Norge enn der dere kommer fra. Her dekker vi oss ikke til. Her kler vi oss som vil ønsker og vil. Jeg skrev en gang et lite innlegg om «menn som voldtar» eller noe i den duren. Da fikk jeg en kommentar tilbake «norske jenter er horer»   Den kommentaren understreker jo bare poenget mitt her,og viser jo bare kulturforskjellen som mange utlendinger som voldtar ikke har forstått. At norske jenter ikke er som jentene i deres land,som må dekke seg til fra topp til tå,eller som ikke kan ha sex før ekteskapet. Men sånn har vi det her i Norge,det er ikke menn som bestemmer. Det er ikke sånn at kvinner skal stå på kjøkkenet og betjene mennenen. Vi er forbi det stadiet for mange herrens år siden.

Her flettes da de to temaene jeg skriver om her inn i hverandre. Gutter kan ha så mye sex de vil,mange utlendinger som voldtar mener at jenter kler seg som horer,og ber om bråk. Gutter tror de kan ha så mye sex de bare gidder,og likevel ikke er horer,mens jenter som har sex før ekteskapet,eller kler seg utfordrende,de er horer. Da lurer jeg på; er de guttene som voldtar,de som mener at jenter er horer,er de da horekunder? Jenta tar seg ikke betalt,og gutten betaler ikke. Hun må ta imot,mens han tar for seg. Hun er hore sier du. Er du da horekunde? Eller er du kanskje også en hallik? Av og til så må jeg nesten le av de tåpelige utsagnene som voldtektsmenn kommer med,fordi det ene uten det andre g år ikke,man er ikke hore uten å få betalt. Ergo,hun er hore,du er horekunde. Jeg tror ikke de tenker helt over hva de sier når de ytrer noe sånt. Men kanskje de burde begynne å gjøre det? At når de slenger ut av seg noe så stygt om/til en jente,så slår det egentlig tilbake på dem selv også. Mange sier at om en jente har på seg et miniskjørt,og en utringet topp,så byr hun seg fram. Kanskje,kanskje ikke,men det er opp til jenta å avgjøre om hun ta med seg noen hjem eller ei. Så,betyr det da at om jeg ser en mann står med buksa på knærne,og sluren ut av boxer’n i et hjørne for å pisse,byr han seg da fram for meg? Kan jeg da bare gå å «forsyne» meg som jeg selv ønsker? Han er jo utfordrende i en sånn situasjon. Og han viser til og med fram hele stasen,det er mer enn hva en jente som kler seg i et miniskjørt og en utringet topp gjør. «Jasså,du står her og tømmer blæra ja,ikke akkurat hva jeg vil kalle diskre heller,da kan jeg vel bare forsyne meg da,eller hur? Siden du tilbyr deg mener jeg..» Jeg kan jo alltids prøve ut dette nesten gang jeg ser en står der og gjør sitt fornødne..

Hva mener dere om dette her? Er det kun jenter som har hatt flere partnere som kan kalles horer,og ikke menn? Og hvorfor er ikke menn horekunder om de mener at den de forgriper seg på er horer?

Når venner sliter.

Hva skal man egentlig gjøre når vennene dine sliter,og du selv sitter med masse problemer? Make søker jo gjerne make,man kobles lett sammen,finner tonen fordi man kanskje sliter med samme problematikk. Man har noe felles,bånd knyttes fort. Kanskje er de ikke nære venner på den måten at man kjenner hverandre in real life,men like fullt er de nære fordi man har holdt kontakten så lenge via nett,alt fra blogger og andre forum. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker via nett,som jeg setter veldig stor pris på,og som jeg bryr meg om og er glad i. Noen har jeg møtt i virkeligheten og vil mer enn gjerne treffe dem igjen,og holde kontakten videre. Jeg har flere andre nettvenner som jeg veldig gjerne har lyst å treffe face to face. Få gi en klem,ha gode samtaler med. Jeg vil beholde mange av dem videre i livet mitt. Når man sliter psykisk,så deler man veldig mange av de samme tankene og følelsene. Tanker og følelser som mange av oss kanskje sliter med å dele med andre som står oss nær med. Vi trenger ikke forklare så mye når vi deler med likesinnende,eller med dem som har «beslektede» psykdommer,og det gjør det mindre komplisert,man føler seg forstått uten å måtte finne alle ordene,uten å forklare opp og ned i mente. Fordi vi forstår og kjenner oss igjen. Det er en lettelse. Man har likesinnede som kan gi råd,som støtter deg,no matter what. Det er godt.

Men hva når andre likesinnede sliter,og vil dele sine smerter,tanker og følelser med deg,og du har mer enn nok med ditt eget,hva skal man gjøre da? Skal man avvise personen? Skal man holde praten gående? Skal man komme med råd man selv ikke klarer følge på daværende tidspunkt? Skal man kutte kontakten med personen i det hele tatt? Snu ryggen til? La personen seile sin egen sjø? Nå sikter jeg ikke til noen spesiell situasjon eller person,jeg bare tenker. Jeg har selv sittet oppi et par situasjoner (det skjedde i fjor en gang,da hadde jeg 3 situasjoner hvor det var dramatikk,usikkerhet og bekymringer inn i bildet) og man vet jo ikke hva godt man kan gjøre når man står midt opp i det hele. Og når man attpåtil sitter på hver sin kant av landet,så blir situasjonen enda mer håpløs. To av situasjonen jeg var oppi,som var på samme kveld,så bodde begge to i andre byer. Den tredje situasjonen var med ei som bodde i Finland av alle ting. Hun ringte meg og gråt sine tårer og ante ikke hva hun skulle gjøre. Jeg trøstet og pratet så godt jeg kunne,og ble rimelig fortvilt der jeg satt.

Min behandler mener at jeg bør holde meg unna folk som kan trigge min situasjon. Holde meg unna personer som gjør at sykdommen min vedlikeholdes,fordi den/de andre kanskje befinner seg på et sykere stadie enn meg,og det blir mye sykdomsprat. Jeg skjønner hva han mener,»det du prater om får du mer av» Jeg vet jo meget godt at jeg ikke har godt av å holde meg på sf forum f.eks. Men burde jeg også kutte ut å lese andre sf blogger? Eller andre psykiske blogger for den saks skyld? Bør jeg kutte ut noen av vennene mine,selv om jeg bryr meg om dem,og er glad i dem? Jeg mener,til tross for at de bloggene jeg leser ikke trigger meg,så trigger de meg kanskje likevel,ubevisst? Jeg ønsker jo å følge dem fordi jeg også er interessert i å følge dem i livet utenfor det psyke. Jeg blir jo glad når jeg leser at de andre har det bra,at de opplever fine ting i livet,til tross for psykdommen. Hvem liker vel ikke å vite at venner har det bra,om det er venner i virkeligheten,eller venner via nett? Jeg styrer fint unna blogger som tilber psykdommen sin,som legger ut bilder som kan trigge. Jeg har kommet ganske langt opp og fram med min sf at jeg vet hva som trigger meg,samtidig kan jo selvsagt enkelte ting trigge meg,men jeg prøver å ikke la det trigge meg,og tenke på min egen situasjon.

Til tross for at jeg kan ha shitty days,så kan jeg likevel stille opp for andre og høre på dem når de trenger å lufte tankene sine,uten at jeg lar det gå innover meg på feil måte,at det gjør min situasjon enda verre. Jeg vil jo ikke snu ryggen (eller smekke sammen pc’n om det er snakk om en msn samtale) til og la den andre sitte der og ha det vondt. Men likevel,om den andre hadde trigget meg grenseløst,hva da? Når jeg vet at det kanskje hadde vært helt feil å komme med noen preken,fordi jeg selv ikke hadde klart å følge mine egne råd? Hvordan skulle jeg ha fortalt at jeg bryr meg,men at samtalen samtidig hadde trigget meg og jeg bare må avslutte? Hvordan prøve finne de rette ordene,og prøve få den andre til å tenke positivt når den andre personen vet at du har det crappy også,og dermed blir det helt feil,hele samtalen? Det er en vanskelig greie,og uansett hvor mye jeg grubler over dette,så finner jeg liksom ikke helt ut hva som blir rett. Jeg mener,jeg vil jo den andres best,og selvsagt mitt eget beste (når den fornuftige delen er tilstede hvertfall),så da står jeg midt oppi et dilemma. Avslutte samtalen for å unngå å ta i mot den andres problemer når du har mer enn nok med deg selv,eller lytte til den andre,og kanskje utsette deg selv for en trigger? Jeg råder andre som står i samme situasjon til å tenke på seg selv i første omgang,men ville det blitt like enkelt for meg om jeg selv satt i samme situasjon? Og hvordan ville jeg selv ha reagert om den andre slet med å høre på meg når jeg hadde trengt å prate ut,og jeg hadde visst at den andre slet noe jævlig der og da? Hadde jeg ville holdt kjeft og latt vær å si noe,for å skåne den andre,eller plapret i vei uten å ta hensyn til hvordan den andre ville ha reagert på det?

Mye henger selvsagt av hvor man befinner seg i sykdomsforløpet,hvor mye man selv har vært gjennom av erfaring og behandling i forhold til hvordan man hadde forholdt seg til en sånn samtale med den andre parten,men når ingen er friske,og når begge har dårlige dager,og lett kan bli trigget,så er dette vanskelig. Man vil jo beholde vennene sine,man vil deres beste. Man vil jo gjerne stille opp,og være der. Og ikke minst så bør forholdet være på et stadiet hvor begge kan prate om sine problemer,at det er toveiskommunikasjon,at det ikke er kun den ene som til enhver tid skal prate om sine ting,men ikke bryr seg med å høre på den andre når h*n føler for å prate om sine ting. Ekstra vanskelig blir det kanskje når man vet at den andre kanskje ikke har noen andre å prate med,at man føler at man stille opp når den andre trenger det. Kanskje har du ikke så mange å prate med selv,men ønsker heller ikke å prate med den andre om dine ting når den andre trenger å prate,fordi du ønser ikke å være en trigger for den andre,som kan gjøre at den andre vil føle seg enda verre. Som sagt så skjønner jeg veldig godt hva behandleren min mener og synes,og jeg tenker jo en del på dette selv også. Tenker og grubler over om det er noen venner jeg bør kutte ut om jeg skal komme noen vei,for ikke å bli trigget. Det er jo ikke noen jeg ønsker å kutte kontakten med. Selvsagt kan jeg kutte ut å lese enkelte blogger fordi jeg ikke har en close connection med menneskene,at de ikke står meg nær på noen måte,men jeg vil jo gjerne fortsette å følge mange av dem,til tross for at de sliter mer enn meg,fordi jeg har et nært forhold til dem,selv om det kun dreier som om at det er via nett.

Her og nå så er jeg der at jeg klarer forholde meg rasjonelt overfor andre som sliter,selv om jeg selv har det vanskelig nå. Jeg blir selvsagt trist på den andres vegne,og skulle ønske situasonen var annerledes,og at det var noe jeg kunne gjøre,annet enn å lytte,men jeg prøver samtidig å tenke såpass klart at jeg ikke kan ta det innover meg på en måte som gjør at jeg selv får det enda verre. Det gjelder å klare å skille litt,holde de to situasjonene hver for seg. Andre ganger er det litt vanskeligere,og jeg merker at jeg blir litt avmålt i samtalen,blir kort. Kjenner at jeg ikke makter det,at jeg har nok med mitt. At det den andre prater om kanskje er drama,uten at det egentlig ikke er drama fordi den andre har det vanskelig og vondt. Følelser kommer og går,uansett hvor dumme de måtte føles i etterkant. Der og da er de meget virkelig,og vanskelig å håndtere. Jeg vil ikke avbryte den andre,eller takke for meg,men egentlig så makter jeg ikke forholde meg. Men hvordan få fram dette på en måte sånn at den andre ikke skal føle seg oversett og føle at ingen bryr seg? At h*n trenger å prate med noen som forstår? Og at situasjonen er der at den ikke er så ille at det trengs å ringe etter profesjonell hjelp. Vanskelig. Jeg vil gjerne høre andres meninger og råd om dere har noe å komme med om dere har noen erfaringer på området.