Flere målsettinger.

Jeg hadde en skikkelig tung dag i går, følte meg uopplagt og sløv, og humøret var labert. I tillegg våknet jeg fra et mareritt. Skikkelig ubehagelig et. Hele stemningen i drømmen var bare ekkel. Alt som hendte, skremmende. Var kanskje like greit at jeg våknet, og ikke sovnet igjen, selv om jeg var veldig trøtt. Å spise fristet ikke, men jeg fikk i meg noe. Sånn for ikke å gå med tom mage. Det gikk greit, det var jo ikke så mye, så så klart det gikk greit. Så ble det å komme seg nedover til timen hos behandleren min. Været var ikke helt med meg heller, regn, surt, glatt. Utrolig at jeg ikke gikk på trynet i den salige blandingen av sørpe og speilblank is som stirra meg midt i hvitøyet. Kjøpte meg en kopp kaffe da jeg kom meg ned dit, og tusla meg opp trappene, som i seg selv føltes tungt og slitsomt. Det gikk 10 minutter over tiden før jeg i det hele tatt kom inn, noe som gjorde at irritasjonen bygde seg opp litt til. Å sitte der inne, sammenkrøpet i stolen, umotivert, uvillig. Jeg hadde mest lyst å bare løpe ut derifra, fordi jeg følte ikke for å være der, selv om jeg trengte å være der. Helgen hadde vært lang og litt vanskelig. Noe han la merke til, for jeg var ganske urolig av meg. Måtte riste på føttene hele timen for å dempe noe av uroen som kriblet og krøp i meg.

Det ble en del prat om noe som på en måte ikke angikk meg personlig, men jeg skjønte liksom litt av greia. Men det ble stort sett bare ja og ha fra meg som respons. Jeg fikk også vite at en søknad om videre behandling er sendt, hva som skal skje videre, og hvem som sikkert er best egnet til det, eller har kapasitet til å gi meg minimum 1 time i uka som er mitt ønske. Han jeg har nå har dessverre ikke muligheten til det, pga sine oppgaver der nede. Fair enough. Så da er det bare å vente og se hva som skjer, jeg blir hvertfall å fortsette hos han til vi får vite mer. Han prøvde rote fram epikrisen min fra Modum (uten hell), for der står det visst målsettinger, eller oppgaver, jeg skal jobbe med videre. Jeg var ganske i ørska i dag, så jeg husket ikke selv at det stod noe om det i epikrisen. Men whatever, jeg vet jo hva jeg trenger å jobbe med. Ting som fortsatt er vanskelig for meg. Han nevnte trening, men da freste jeg. Inni meg. Jeg fikk sagt det også da, at det freste inni meg, noe han ikke akkurat brydde seg så mye om. Jeg kokte. Bannet. Inni meg. Jeg hadde jo visse timer å forholde meg til på Modum, det var noe helt annet enn jeg trener nå. På Modum ble en stor del av treningen basert på å forbrenne mest mulig, i tillegg til at jeg følte for å trene for i det hele tatt å klare å forholde meg til kropp og vekt. Nå gikk jo ikke det nevneverdig bra likevel, men jeg følte meg hvertfall litt bedre når jeg fikk trent.

Nå trener jeg ikke fordi jeg vil forbrenne mest mulig kalorier lengre. Jeg trener fordi jeg vil ha muskler. Jeg trener tung styrke. Jeg føler mestring ved å merke forbedringer, ved at jeg klarer å øke vekter, og ta flere repetisjoner. Det motiverer meg. Og det går bedre å spise også når jeg får trent. Og jeg akter å fortsette å trene styrke, jeg har virkelig fått smaken på det. Det ble ikke mer snakk om det. Heldigvis, for det er noe jeg har lyst å fortsette med (å trene altså), fordi jeg synes det er gøy når jeg ser framgange, og fordi jeg liker å trene. Sånn er det bare. Ironisk nok traff jeg på han på trening i går….Jaja. Men, rett før vi avsluttet timen i dag, så spurte han hvilke oppgaver jeg skal gjøre til neste gang. Rett før han sa det, så lurte jeg på om han skulle spørre om det..Sååå ja, da blir det å jobbe videre med målsettinger. Akkurat som jeg måtte på Modum. Jeg foreslo selv at jeg skulle sette meg mål både for uken, og for helgen. Helgen er forresten mye vanskeligere for meg å komme seg gjennom. Jeg sliter fortsatt med å gå i butikken for å handle, uten at det blir på impuls. Uten at det blir mer enn akkurat det jeg trenger. At det altså ikke havner mer oppi kurven enn det nødvendige. Jeg sliter fortsatt med å være mett. Jeg sliter fortsatt med å godta kroppen min. Det kommer fortsatt mange automatiske tanker, i negativ forstand. Jeg sliter fortsatt med å godta at kroppen trenger så mye mat. Men jeg må legge til at det går enklere med maten på de dagene jeg trener. Jeg sliter fortsatt med overspisingstrangen som melder seg

Jeg må nå altså sette meg opp en plan, målsettinger, fram til neste uke når jeg skal ha en ny time. Mål å jobbe med, tiltak for å få gjennomført målene, hvilke tiltak jeg har fått til, og evaluering av hvordan det har gått. Jeg har noen mål ganske klar, sånn ca. Jeg kjenner at selv om jeg vet at det er dette jeg trenger å jobbe med, at det er den veien jeg må gå, så setter sf’n litt på bakbeina igjen. Ambivalense, motivasjonen. Jeg vet jo at ikke alle dager er bare solskinn, at tunge dager vil komme og gå. Sånn er livet. Sånn vil det alltid være. Men dette må til, dette må jeg jobbe med. Selv om det nå føles tungt og vanskelig. Jeg må sette meg delmål, ikke gape over for mye på en gang, fallene vil bli større da, om jeg ikke klarer å få dem til. Så nå må jeg bare fortsette å kjøre på for å klatre lengre opp på stigen.

Et nytt STORT framskritt i riktig retning.

Det første jeg gjorde etter at jeg stod opp og hadde gått på do, hver eneste morgen. Det siste jeg gjorde hver kveld, før jeg la meg. Jeg hoppet på vekten. Jeg måtte sjekke om det jeg hadde gjennomført av handlinger dagen før hadde gitt noen resultater i vektnedgang. Hadde jeg kastet opp nok? Hadde jeg spist og beholdt lite nok? Hadde jeg trent nok? Hadde avføringspillene tømt meg nok? Til tross for at jeg visste at vekten kunne gi meg et negativt svar, og at det ville sette standarden for dagen, så hoppet jeg likevel på den fordømte vekten. Hver eneste dag, morgen og kveld. Og ofte også etter en runde med overspising og oppkast, bare for å sjekke at vekten ikke hadde økt siden morgenen. Selv om jeg visste at vekten kunne føre til vektoppgang ved oppkast, fordi kroppen holder igjen på mye vann, til tross for at jeg visste at det å ta avføringspiller tømmer meg for litt avfallsvekten, men mest væske, så hoppet jeg på vekten. Selv om jeg visste at vekten, på grunn av disse handlingene ville vise meg et urasjonelt tall, så ble jeg glad hver gang den viste nedgang. Det spilte ingen rolle hvilket grunnlag det var at vekten gikk ned på. Jeg ble glad bare for å se et lavere tall. Da visste jeg at dagen ble bra, for da ble humøret bra. Tallet var avgjørende.

Jeg hatet så intenst mandagene på Modum, fordi vi måtte veies, fordi jeg visste ta vekten hadde gått opp. Det så jeg når jeg kikket på meg selv, det følte jeg når jeg tok på meg selv. Likevel klarte jeg ikke se vekk når jeg gikk på vekten, fordi jeg måtte få det bekreftet, det jeg trodde, at jeg hadde lagt på meg. Hver gang håpet jeg likevel at den hadde gått litt ned. At jeg kunne få bekreftet det de hele veien fortalte meg, at den kostlista jeg gikk på, ikke gjorde at jeg la på meg. Men den bekreftelsen fikk jeg aldri. Jeg gikk jo bare opp, selv om det ble redusert litt på kostlisten min. Andre gikk ikke så mye opp i vekt som meg, og jeg skulle ønske at jeg kunne tørre å stole på kostlisten, sånn som noen av de klarte. Likevel vil jeg bekrefte at kostlista funker for noen, selv om den ikke gjorde det for meg. Kroppene våre er ulike, vi har ulike idealvekter, der kroppene våre vil ligge på, uavhengig hva vi selv vil. På et stadie vil den stoppe. Jeg opplevde ikke dette på Modum, men etter at jeg kom hjem har vekten vært noenlunde stabil.

Den store framgangen jeg har fått til etter at jeg kom hjem igjen, er at jeg ikke lengre hopper på vekten morgen og kveld. Jeg vet at jeg kan komme til å se et tall jeg ikke ønsker å se, og at det vil sette humøret for dagen. Jeg prøver å begrense veiingen til en gang i uken. På Modum fortalte de meg at det er gjennomsnittet i løpet av 4 uker som er det reelle. 1 veiing i uken, over 4 uker. Det de kaller stabilisering er +- 1-2 kg. For meg er ikke dette stabilisering, mitt syke hode vil ennå ikke være med på den.  Selv om jeg vet at det er naturlig at det kan bli sånn, for det varierer jo hva vi får i oss hver dag. Utifra hvor mye vi spiser, hva vi spiser, om vi er invitert på en middag eller i et selskap, om vi trener. Men det vil jevne seg ut. Det er vanskelig for et sykt hode å godta, jeg har ennå vanskelig for å godta det, og nettopp derfor prøver jeg å begrense veiingen mest mulig. Jeg er ennå ikke klar for å pælme ut vekten, kanskje vil jeg aldri gjøre det, det kan jeg ikke si nå. Men jeg vil ikke at tallet skal bestemme over humøret mitt daglig lengre. Det holder i massevis at jeg ser det jeg ser i speilet. Nå prøver jeg heller å fokusere på om jeg har fått litt mer muskler. Tallet på vekten har i mange år vært viktig for meg, og det har bestemt verdien av meg som person. Høy vekt, lav verdi, lav vekt, høyere verdi. Jeg føler det fortsatt litt sånn, men jeg vil ikke ha den bekreftelsen hengende over meg sånn den alltid har gjort. Jeg prøver å gjøre mitt beste for å være minst mulig syk, og tallet på vekten gjør meg sykere. Det trigger meg, i feil retning. Jeg spiser nå regelmessig, får i meg sånn ca det jeg skal, og det føles greit. Jeg har funnet noe som funker for meg. Måltider som ikke gjør meg så mett at det trigger til å kaste opp, men heller flere mindre måltider. Ikke så små at jeg fortsatt er sulten når jeg har spist opp, men at jeg er mett, og ikke overmett. Noe jeg klarer å holde ut. Jeg ønsker som tidligere nevnt, å gå ned i vekt, jeg misliker fortsatt hvordan kroppen min ser ut, men ikke i like stor grad som da jeg var gjennom helvetet på Modum, med maten som gjorde at jeg gikk stappmett store deler av dagen. Veiingen hver mandag som bekreftet at vekten fortsatte å gå opp. Men jeg er litt klarere oppi topplokket, det går greit, jeg trener, holder meg i form, noe som gjør at jeg klarer å akseptere meg selv litt mer. Så jeg er altså ikke like avhengig av å måtte veie meg like mye lengre, og det er jeg faktisk veldig fornøyd med. Enda et skritt i riktig retning. Et stort skritt.

Trening som fenger MEG!

Jeg har alltid likt å trene, holde meg i bevegelse, være i form. Helt fra jeg var lita har jeg vært ganske aktiv. Jeg begynte med turn, eliteturn, og var aktiv der i noen år, til fjortisperioden kom, og andre ting ble kjekkere. Jeg har spilt fotball (var t.o.m. keeper), og en liten periode var jeg med i friidrett. Etterhvert gikk det over i treningssenter, hvor jeg fikk litt mer å velge i. I begynnelsen var jeg veldig ivrig på aerobic og steptimer og jeg var med på min aller første spinningtime. Dette var i årene mens jeg ennå bodde i Kr.sund. Jeg var et ivrig medlem. Dette var i min spede begynnelse av spiseforstyrrelsen. Jeg hadde akkurat fått et ultimatum fra min daværende kjæreste, «meg eller spiseforstyrrelsen». Jeg ville selvsagt ikke miste han, så jeg gjorde et forsøk på å velge han. Vi meldte oss inn på treningssenteret sammen, trente sammen. Jeg ville så gjerne heller fokusere på å trene, være normal, klare meg uten spiseforstyrrelsen. Men jeg stod helt alene i den kampen, og jeg klarte ikke bli kvitt den på den måten. Forhold tok slutt etterhvert, men det hadde ikke noe med spiseforstyrrelsen å gjøre, det var helt andre, syke grunner til at det røk. Tilstanden min ble litt verre, pga kjærlighetssorgen, så mistet jeg matlysten, og jeg fortsatte treningen. Jeg flyttet etterhvert til Oslo, hvor jeg begynte å studere og jobbe. Jeg meldte meg igjen inn på et treningssenter, samtidig som jeg begynte å jogge og sykle en del. Jeg likte egentlig ikke å jogge noe særlig, men følte jeg måtte, jeg ble drevet til det, av spiseforstyrrelsen. Det var et tiltak å komme seg ut for å trene, det var ikke gøy. Det var kun tvang, og jeg hatet vekten jeg var på, kroppen min, derfor, og kun derfor trente jeg.

Etter noen år i Oslo, flyttet jeg videre til Ålesund (ny kjærleik), og vi meldte oss inn på et treningssenter der. Vi var like ivrige på trening begge to den perioden, men jeg var den ivrigste. For der fant jeg nemlig timer som virkelig fenget meg langt inni hjerterota. Les Mills sine timer. Body attac, body combat, body pump. Mine absolutte favoritter av de timene, var body combat og body pump. Comabt, en time med variasjon av kampsportøvelser. Spark og slag. Høy puls, og vanvittig morsomt. Jeg elsket det fra første stund. Jeg var med alle timene. Jeg lærte alle programmen. Første time stilte jeg meg ganske langt bak, som man som regel gjør når det er noe nytt, og er litt redd for å drite seg ut. Men jeg fikk det til, jeg fikk til øvelsen, og jeg dristet meg lengre fram etterhvert, helt til jeg alltid ville stå frammerst. Jeg digget de to instruktørene som hadde timene. En dritkul liten spenstig dame, og hyper svensk dude. Det hendte at han en sjeldent gang ramlet litt ut av øvelsene sine, så da kikket han på meg, og hentet seg inn igjen. Litt komisk, men det sier bare hvor godt øvelsene satt i meg, hvor ivrig jeg var på disse timene. Jeg falt også for body pump, en styrketime med vektstang. Mestringsfølelsen når jeg kunne øke vektene, ble sterkere. Fantastisk. Det ble holdt noen kurs en helg, og jeg meldte meg på body pump. En knallhard helg, med mye trening, mye repetisjoner og øvelse. 2 program, på 1 time hver skulle læres. Jeg trente på meg senebetennelse i begge armene.

Spinning var også noe jeg fikk skikkelig elsk på. Jeg var med på mange mange timer. Prøvde timer med alle instruktørene. Jeg likte spesielt godt timene med svensken. Han var rå, brutal og vanvittig flink til å motivere. Jeg ble etterhvert veldig godt kjent med de fleste instruktørene der, jeg var på vorspiel med dem, jeg var ute med dem. Jeg holdt daglig kontakt med spesielt svensken. Min daværende kjæreste og jeg var ofte ute sammen med svensken. Det var virkelig trist å flytte derifra, slutte å trene der. Jeg likte meg så utrolig godt der.

I begynnelsen ble jeg med som «skygge» på body pump timene. Dvs at jeg stod framme sammen med en av instruktørene som ledet timene. Etterhvert hadde jeg timer alene. For å bli sertifisert som instruktør, så måtte vi ha 10 timer alene, så skulle vi evalueres. Jeg rakk dessverre bare å ha noen få timer, før jeg flyttet til Molde, jeg hadde kommet inn på skole. Her har de ikke samme treningskjede (3T), så jeg fikk aldri fullført kurset. Jeg hadde jo ikke tid til å drive å pendle fram og tilbake for å få ferdig resten av timene. 2000 kr ut av vinduet. Eller, ikke helt det da, jeg lærte jo øvelsen, jeg fikk de to programmene, som jeg også bruker i dag. Da jeg kom til Molde, så kjøpte jeg meg en vektstang, så jeg trent mye pump på egenhånd hjemme. Samtidig hadde jeg tatt opp joggingen igjen. Tvang meg ut. Treningen ble igjen tvang, fordi jeg ikke meldte meg inn på noe treningssenter, og hadde timer å gå på sammen med andre. Jeg hadde veldig lyst til å begynne med kampsport, jeg hadde fått smaken på det via body combattimene jeg var med på. Jeg hadde i utgangspunktet lyst å begynne med kickboksing, men de hadde ikke noe oppstart før et havlt år etter at jeg satte meg ned for åå  lete etter noe. Jeg fant dermed Taekwon-Do, og fikk med en venninne på det. Vi begynte etter en månedstid, da var det nemlig oppstart på en voksengruppe. Jeg likte det, jeg likte meg der, og det var gøy. Et fint miljø, med kule trenere. Jeg er fortsatt medlem der, men har bare ennå ikke fått startet opp igjen pga knærne som er litt skrale nå. Men planen er å  starte opp igjen. Jeg er ikke så fordømt langt unna svart belte.

Noen dager etter at jeg kom hjem fra Modum, så bestemte jeg meg for å melde meg inn på treningssenteret her. Skulle jeg klare å holde ut spiseforstyrrelsen, eller veien mot friskheten, så måtte jeg hvertfall trene, gjøre noe jeg likte. Ha noe å gå til, finne et nytt miljø. Og samtidig ha alternativ trening sånn i forhold til knærne. Det er mye hopp og sprett og spark i taekwon-do, så jeg må avvente det litt. Jeg liker å prøve ut nye treningsformer, for å finne noe jeg synes er gøy, for trening blir ikke gøy om det er tvang, noe jeg må gjøre, fordi spiseforstyrrelsen hvisker i øret mitt. Jeg begynte å trene litt styrke mens jeg var på Modum, der var det vekter tilgjengelig. Hjemme hadde jeg jo bare vektstanga mi. Jeg trente jevnlig der,vekter, spinning, og joggeturer. Jeg prøver å få til jogging, en fin måte å holde seg i form på, få frisk luft, avkobling fra tankene. På modum var det fantastiske joggemuligheter, skog, masse stier. Mykt underlag. Her må jeg oppi Moldemarka for å finne like fine muligheter, så det blir stort sett jogging på asfalt, noe hverken leggene mine, eller knærne mine setter pris på. Jeg har fått skikkelig smaken på styrketrening. Skal jeg holde ut, og etterhvert klare å akseptere kroppen min, så vil jeg hvertfall ha litt muskler. Nå trener jeg styrke jevnlig.

Jeg har også fått prøvd ut noen av gruppetimene. Spinning kjenner jeg, spinning kan jeg og liker jeg, de timene kommer jeg til å gå på, det eneste nå er at jeg må prøve ut de ulike instruktørene der. Finne en time jeg synes funker, instruktørmessig og musikkmessig. Jeg prøvde meg på en yogatime. Ro, meditasjon. Det var min aller første time noensinne, så hele timen opplevdes som pust og pes, og anspente muskler. Ingen ro, ingen meditativ virkning. Men jeg skal prøve igjen. Jeg booket meg på en time med corepuls, jeg ante ikke hva timen gikk ut på, og jeg leste ikke om timen før jeg gikk dit. Jeg hadde ikke forutsett det som møtte meg. En steptime, men en litt annen type step. En time jeg på ingen måte burde gått på, med tanke på knærne. Men der var var jeg, og jeg fullførte. Pulsen steg rett til værs, og det var gøy, men ikke en time jeg kan gå tilbake på før knærne er i orden igjen. Jeg har fått med meg fra andre hold at corebar skulle være en bra timene. Så jeg booket meg, og gikk dit med store forventninger. Og jeg elsket det allerede etter 10 minutter. Hærregud for en diggbar time! Jeg skal definitivt tilbake. Jeg har funnet min greie.

«Treningsformen har fokus på maksimal treningseffekt på kortest mulig tid for hele kroppen. Timen er tøff og hard, og intervallene i kondisjonsdelen har som mål å pushe deltakerne ut av komfortsonen»

Jeg skal også prøve ut en time med «slynge». TRX slyngetrening bygger styrke, fleksibilitet, balanse og utholdenhet. TRX bruker gravitasjon og din egen kroppsvekt for å skape motstand og gir deg muligheten til å justere vanskelighetsgraden, uansett fysisk form og egne målsetninger. Det er i hovedsak en styrketime for hele kroppen men vil også utfordre deg litt kondisjonsmessig, og stabilitetsmuskulaturen må under hele tiden jobbe maksimalt! Styrke. Jeg digger styrke!

Piltaes har jeg prøvd ut før, så der vet jeg hva jeg går til, så jeg kommer nok til å gå på de timene sånn innimellom også. Ellers vurderer jeg å prøve meg på Zumba. Jeg har rytme og takt, men jeg er ikke noen danser. Så det blir en liten utfordring, men utfordringen tar jeg. Men så langt er det styrketrening i sal, spinning og corepuls som får hjertet mitt til å slå. Det er blitt gøy å trene, og jeg gleder meg til treningene. Jeg liker meg der nede, bare det å kunne vandre litt i et nytt miljø, se andre mennesker, slite meg litt ut. Jeg liker det, det fenger meg, og jeg klarer å akseptere kroppen min bittelitt mer. Og jeg eksponerer meg ved å gå dit, gå i tettsittende treningsklær, sammen med andre kropper som i mine øyne ser bedre ut enn meg selv. Men det er greit, for jeg skal holde meg i form, jeg skal bli sterkere, jeg skal ha det gøy, jeg eksponerer meg, og jeg utfordrer meg.

Jeg vil også helt til slutt her nevne at jeg tar meg treningsfrie dager innimellom. Lar kroppen få litt hvile. Og jeg spiser 4 måltider hver dag, med et mellommåltid etter treningene.

Hvilken treningsform liker du best?

IKS Molde.

Hoho, nå har jeg satt i gang noe fornuftig vettu. For et par dager siden tok jeg kontakt med IKS (Interessegruppa for kvinne med spiseforstyrrelser) om det var en mulighet for å starte opp et lokallag her i Molde. Jeg har nå vært medlem der i mange år, 12 år ca?, og har i grunnen savnet muligheten til å kunne dra på kurs, møter osv. Nå tok jeg initiativ til å spørre om det var en mulighet til å få til noe her. De var positive. Vi er nå hvertfall to stk som står på listen over oppstartere, og det trengs hvertfall 4 stk for å kunne dra i gang noe her. Jeg regner med at det er flere i Molde og omegn som er medlemmer av IKS, og kanskje også ønsker å kunne bli med i gruppen vår her. Vi har også fått tildelt en egen e-mail som det er mulig å ta kontakt på om noen er interesserte. Jeg vil informere mere senere, når jeg får vite mer, og når vi har fått snudd oss litt rundt. Woohoo, dette bare bli bra! E-mail adr. er molde@iks.no

Ellers har jeg hatt min første time med behandleren min etter at jeg kom hjem. Foruten at jeg gikk meg vill når jeg gikk ut derifra (han har byttet kontor…), så var timen veldig bra. Veldig positiv. Jeg fikk fortalt litt om hvordan jeg jobbet på Modum, hva vi jobbet med, sånn at jeg kan ta oss tråden her hjemme. Så det blir jo spennende å se hvordan det vil gå framover. Jeg er positiv. Litt usikkert angående ny behandler ennå, så det blir å fortsette hos han jeg går hos nå en stund til framover, så får vi se hva han får til etterhvert. Tidligere hadde jeg time hver 14nde dag, men nå fikk jeg ny time igjen allerede neste uke, og det er en nørdvendighet at jeg får tett oppfølging framover også. Han spurte om gruppebehandling kunne være noe for meg igjen, men jeg hadde dårlig erfaring med det for noen år siden, for ustrukturert for min del, når gruppe var sammensatt av ulike problematikker. Jeg sa konsekvent nei. Nei, nei, nei. Han tok tegninga til slutt. Jeg satte nemlig grenser! Skal jeg komme noen vei, må jeg få noe som funker for meg, hvis ikke er det waste of time, og det er jeg ikke interessert i.

Traff en venninne etterpå, så da ble det å trakse litt rundt på kjøpesenteret da, før vi tok en kaffe og skravla, på en kaffe. Veldig koselig. Kvalitetstid rett og slett. Har ganske nylig kommet meg inn døra, og fått i meg litt mat. Skal strax ned på trening for å prøve ut en time som heter «corepuls». Kan høres ut som en time som ligger i min gate. I går prøvde jeg yoga for første gang, og det er visst en time som skal gi ro, meditasjon…Jeg har aldri kave og makke så mye i en time før tror jeg. Musklene var i helspenn, i helstrekk..ikke akkurat hva jeg vil kalle avslappende. Og denne pustingen…inn gjennom nesa, ut gjennom nesa..holy crap, puster fort på seg nesesår fant jeg ut. Men jeg tror nok jeg må gå på flere timer før det kanskje funker. Øvelse gjør mester, right? Har gått greit matmessig i dag, men det jeg har inntatt er ikke mye å skryte av. Men hvertfall fått i meg noe mer holdbart nå som jeg skal på trening, og så blir det en skikkelig kveldsmat senere. Skrotten trenger mat har jeg hørt mange nok ganger de siste månedene, så jeg får gjøre mitt beste da.

Framskrittene.

Jeg føler meg ganske ok nå, og da kommer de positive tankene og følelsene bedre fram. Da er det enklere å holde fast, og gjøre som best jeg kan. Jeg hadde noen tøffe og tunge dager rett etter jeg kom hjem fra Modum. Alt føltes plutselig så veldig vanskelig og uoverkommerlig. Alt lå i bare mine armer, ingen krykker å støtte meg til. Ingen jeg kunne gå og prate med, sette meg ned sammen med, dele tanker med. Ingen å ligge henslengt med oppi sofaen, bare for å se en film. Jeg savnet, og savner, jentene i gruppa mi. Latteren, humoren, smilene, den interne humoren. Bare det å sitte 8 stykker samlet til måltidene. Atmosfæren. Å gå fra et så fint samhold over 3 måneder, til å komme hjem til et tomt hus, være helt alene, var tungt. Det ble oppkast. Onsdag, torsdag, fredag og lørdag. 1 pr kveld. Tragisk, men sant. Men nå har jeg igjen hatt to dager oppkastfri. Jeg spiser 3/4 måltider. Tygger, svelger, beholder. Det går greit. Jeg har som nevnt meldt meg inn på treningssenter, og har nå begynt jobben med å komme meg skikkelig i form. Jobben starta forsåvidt på Modum, nå fortsetter den. Jeg føler meg bedre når jeg trener. Det er kjekt å ha muligheten til å kunne øke i vekter, se framskritt. Det har så langt gått i spinning (på egenhånd) og styrketrening. I morgen skal jeg prøve min første yogatime noensinne. Det blir jo spennende. Jeg har også satt meg opp på en time med spinning, gruppetime. Bare sånn for ikke å skape bekymring, så tar jeg meg også noen dager uten trening. Kroppen trenger restitusjon innimellom.

Nå som jeg føler ting er litt på skli igjen, og humøret er ganske stabilt, så tenkte jeg at jeg skulle klappe meg selv litt på skuldra, og skrive ned alle de framskrittene jeg faktisk har klart å få til, til tross for alt det vanskelige i jobben jeg har gjort ved innleggelsen. Tilstanden min før jeg ble innlagt var ikke mye å rope hurra for, jeg spiste og beholdt en nutribar om dagen. Resten gikk med til overspising og oppkast. Misbruk av avføringspiller, treningen var det så som så med. Jeg taklet ikke metthet, maten kom alltid i retur. Jeg fikset ikke middager, det var aldri snakk om å beholde dem. Jeg erstattet flytende kalorier med fast føde. Jeg hang med hodet over doskåla opptil flere ganger daglig. Jeg gråt aldri. Jeg bet i meg sinne, var mye urolig og trist. Jeg satte meg selv bakerst, sa ja til å jobbe ekstra, stille opp, lytte. Meg var det ikke så nøye med. Kompliment gikk inn det ene øret, og ut det andre. Jeg hadde ikke tro på at jeg ville klare å komme meg gjennom oppholdet på Modum ved å være oppkastfri. Ambivalensen var veldig sterk. Jeg skal ikke nekte for at den fortsatt er tilstede. Da jeg var innlagt hadde jeg mange ganger lyst til å bare kaste opp alle middagene, reise hjem ved hver vektoppgang. Jeg hadde lyst til å pælme den fordømte vekta i veggen hver mandag. Jeg hadde lyst til bare å løpe langt langt vekk. Hyle og skrike av full makt i skogen.

Likevel, til tross for hvor vanskelig de 3 siste månede har vært, så har jeg faktisk fått til følgende:

  • Jeg har vært oppkastfri i 98 av 105 dager. 100 dager oppkastfri når torsdagen er over.
  • Jeg prøver få til 4 måltider om dagen. De dagene det bare blir 3, så blir måltidene litt større.
  • Det går greit å være mett.
  • Jeg har mat i kjøleskapet, som varer lengre enn en dag.
  • Jeg henter meg inn når jeg ramler. Jeg børster støvet av hendene og fortsetter.
  • Jeg gråter.
  • Jeg prater.
  • Jeg sier ifra når jeg ikke orker.
  • Jeg trener, og føler meg dermed mer ok.
  • Jeg hopper ikke på vekten hver dag.
  • Jeg har redusert kroppssjekkingen min.
  • Jeg går ikke amok i butikken.
  • Jeg bruker ikke like mye penger på mat.
  • Jeg prøver å handle fornuftig, og variert.
  • Jeg skeier ut når jeg har lyst på noe.
  • Jeg kjøper akkurat det jeg har lyst på.
  • Jeg kan gå i tettsittende klær (bruker f.eks sånne løpetightser når jeg trener. Yes, even på treningssenter blant masse andre mennesker)
  • Jeg bruker ikke avføringspiller.
  • Jeg klarer ta til meg kompliment om kroppen min, uten å la første tanke være «H*n synes jeg er blitt feit.»
  • Jeg har, til tross for noen tunge dager, klart meg, kommet meg gjennom, uten at jeg har behandler å gå til. Første time i morgen.
  • Jeg følger ikke kostlista mi 100%, men jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det jeg får til.
  • Jeg har viljestyrke.
  • Ambivalense er ikke like sterk, selv om den er der.
  • Jeg er litt mer motivert igjen.
  • Jeg ser litt lysere på framtiden.

Ja, det er da hvertfall noe. Og alle framskritt er gode framskritt. Jeg beveger meg hvertfall framover, og ikke bakover. Nå håper jeg bare at jeg klarer å fortsette på denne veien, og ikke snur for å gå tilbake.

Fornuften stabler seg litt på beina igjen.

Jeg kan ikke få si nok hvor tøffe mandagene her er for meg. Når jeg hver mandag går på trynet, og fornuften forsvinner som dugg for solen. Jeg har hatt en god mandag i løpet av oppholdet her, og det var en vanvittig god følelse å kunne gå ut av rommet hvor vi veies, og kunne smile, senke skuldrene en hel uke. Nå har jeg kun en uke igjen av oppholdet for denne gang, og det skremmer meg veldig at de spiseforstyrra tankene er så forsterket. Jeg er redd for å gå kraftig på trynet når jeg kommer hjem, at noen av de destruktive metodene kommer tilbake igjen. Jeg tror ikke at jeg vil gå helt i kjelleren igjen (bank i bordet), for jeg har jo tross alt klart å snu på en god del av tankene i løpet av oppholdet her. Jeg visste jo på forhånd at jeg ikke kom til å gå ut herifra frisk, men jeg har hvertfall oppnådd målsettingene for oppholdet her, å redusere oppkast, og få med meg nye verktøy for å komme meg videre etter endt opphold. Nå skal jeg snart tilbake til hverdagen, og det er der  de største utfordringene venter på meg. Nå skal jeg prøve meg, på egenhånd, helt fram til jeg skal tilbake igjen, i 2 uker, i slutten av april. Det blir nok noen harde måneder framover. Jeg står litt på bar bakke når jeg kommer hjem nå, så jeg er redd for at det blir en ekstra utfordring. Det er mye som må tilrettelegges og planlegges, sånn at jobben jeg har foran meg skal gå mest mulig etter planen. Jeg har en kostplan jeg må få på plass, jeg må få inn rutiner, jeg vil opprettholde treninga, men nå har jeg et par knær som truer med å ødelegge litt for meg. Jeg skal etterhvert ut i ny jobb, og jeg ønsker å flytte, for nettverket mitt er i helt andre byer enn i Molde. Å sitte for mye alene vil nok føre til at bulimien igjen kan få et sterke grep rundt meg.

Jeg hadde en tung og vanskelig dag i går, det gikk litt galt, og jeg var utslitt, nedfor og lei. Men jeg kom meg litt opp igjen utover kvelden, da satt vi samlet en gjeng her for å se på et par filmer. Når jeg endelig fikk sove, så fikk jeg sove hele natten igjennom, og jeg har derfor være litt mer opplagt i dag. Vi startet dagen med fysisk aktivitet, hvor vi hadde en god intervalløkt, så jeg fikk brukt kroppen godt. Jeg liker at disse timene er lagt opp sånn at vi får svetta og stått på litt, for da kan jeg også spare på treningstimene mine utover uka. Etter lunsj hadde jeg en fin time med terapeuten min, og primærkontakten min. Jeg har fått stablet meg litt på beina, fresha meg litt opp, og føler meg ganske ok så langt. Tankene har samlet seg litt, de er litt roligere i dag, til tross for at tallet på vekten i går fortsatt ligger og murrer. Men jeg får bare fortsette og holde ut, holde meg selv sammen, og oppe. Nå har vi akkurat hatt undervisning om bl.a. motivasjon til å holde ut når vi er hjemme, og om endringshjulet, som kan fortelle oss hvilken fase vi befinner oss i; føroverveielse, overveielse, forberedelse, handling, vedlikeholdsfase eller tilbakefall. Og om hvordan vi kan hente oss inn igjen om et tilbakefall skulle skje.

1. Føroverveielse: Tiden før den aktive og det bevisst tankearbeidet begynner. Når man blir bevisst sin egen sykdom. Reflektere over saken. Saken blir et problem man må jobbe med for å skape endring.

2. Overveielse: Begynne å overveie om å ta skritt videre mot endring. Personen trenger støtte til å tåle erkjennelsen, usikkerheten og skammen over at endring trengs, og støtte til å orke å stå i overveielsesfasen og til å jobbe med ambivalensen overfor problemet og beslutning om event. behandling.

3. Beslutning: Bestemme seg for å gjennomføre endring og forberede seg til det praktiske endringsarbeidet. Skifte fokus fra problem, til løsning og handling.

4. Handling: De ytre og merkbare atferdsendringene finner sted. Fasen er aktiv, positiv og utadrettet, lettere for pasienten å se resultat av endringsarbeidet. Tid variere for hver pasient. Viktig med hjelp til  holde motivasjon og energi oppe uansett hvor lang tid det vil ta. Viktig at pasient får hjelp til å finne relevante handlingsmetoder.

5. Vedlikehold/stabilisering: Endring bygges inn i hverdagen, automatiseres og opprettholdes slik at pasienten etterhvert ikke trenger å ha særlig mye fokus på problemet. Viktig i denne fasen å forebygge tilbakefall.

Tilbakefall: Forekommer ofte i alle fasene om ikke pasienten klarer å møte utfordringen fasene gir. Tilbakefall kan gå ett eller flere nivå tilbake. Går pasienten flere skritt tilbake, vil motløsheten, resignasjonen og oppgittheten øke sterkt. Tilbakefall kan beskrives som en «svingdør» (vanlig med tilbakefall) eller som en «spiral» (ting gjentar seg).

NB: Motivasjon handler ikke om enten-eller. Ikke om pasienten er motivert eller umotivert. Pasienten vil alltid på en eller annen måte, eller styrke, alltid være klar til endring. Hjelperens oppgave er å finne ut hvor klar personen er akkurat for øyeblikket og for å møte pasienten der han/hun er og slik han/hun er.

Jeg føler nå at jeg er i vedlikeholdsfasen, med glimt av handling. Jeg henter meg inn igjen når det smeller litt. Hele veien har jeg kjent på ambivalensen som drar meg hit og dit. Enkelte ganger vil jeg bare drite i alt jeg har lært her, og gå tilbake til spiseforstyrrelsen fullt og helt, andre ganger ønsker jeg å jobbe meg videre. Det er ikke uvanlig at det er sånn, og det er på en måte en trøst å vite, for da er det ikke bare meg liksom. Det vil også ta lang lang tid før alt faller helt på plass. Kanskje vil det aldri falle helt på plass heller, det er det bare tiden som får vise. Men jeg vil prøve å reise meg etter fall, det er det beste jeg kan gjøre, så får det gå som det går. Jeg tror ikke jeg vil falle helt tilbake der jeg var, for nå har jeg mange grep jeg kan ta fatt på. Mange forteller meg at jeg er sterk, og ja, jeg har kanskje vært det til nå, men man vet aldri, jeg kan ikke si 100% at jeg blir frisk. Det er viktig å være realistisk oppi det hele her, selv om jeg står på alt jeg kan nå.

I timen i dag fikk vi også noen råd vi kan følge om vi får en glipp, eller tilbakefall. Jeg ønsker også å dele dem med dere her, kanskje noen andre også kan bruke det som hjelp. De 4 F’er.

1. Formuler episoden på en rettferdig måte. Beskriv episoden som en glipp eller en tilbakefallsepisode framfor f.eks «ødelagt sjansen», «blir aldri frisk», «bekreftelse på mislykkethet». Du kan ikke spå i framtiden hvordan ting vil gå videre, og de negative spådommene er ikke rettferdige. Bare beskriv det som skjedde, og kall det for noe nøytralt, «en glipp, eller en tilbakefallsepisode»

2. Fornye forpliktelsene. Fornye forpliktelsene i forhold til langsiktige mål. Mange kjenner på håpløshet etter tilbakefall, og forkaster derfor hele prosjektet om å bli frisk. Minn deg selv derfor på at tilbakefall er en naturlig del av et tilfriskningsforløp. Husk at hovedmålet er å bli frisk, unngå overspising, oppkast, restriktivitet. Si til deg selv at du skal fortsette å jobbe mot å bli frisk sånn at du kan nå langtidsmålet om å bli frisk.

3. Følge måltidsplanen igjen. Forsøk så godt du kan å fortsette som noralt etter en glipp. Start på ny frisk ved neste måltid. Å hoppe over neste måltid er en av hovedgrunnene til at tilbakefall blir langvarige og sterke. Nullstill deg, og følg måltidsplanen. Nest måltid er neste mål.

4. Finne ut hvorfor det skjedde. Forsøk å få tilbake kontrollen ved å finne ut hvorfor glippen skjedde. Hva skjedde i forkant? Konflikt? Kommentar? Negative tankespinn? At du ikke fulgte kostplanen din? osv. Om du finner ut hvorfor, finn en strategi for å unngå at det skjer igjen. Vær beredt. Kanskje trenger du støtte, holde deg unna visse situasjoner/ personer, gjør noe som avleder eller utfordre tankene.

NB: Alle med spiseforstyrrelser har slike faktorer som påvirker spiseforstyrrelsen negativt eller positivt. La tilbakefallsepisodene være en mulighet til å styrke deg selv for fremtiden. Ta med erfaringene.

Som dere skjønner, så ligger det en stor jobb i å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det er mange faktorer som spiller inn, mye som må på plass. Det er tungt, det er tøft, det er beinhardt. Det krever åpenhet, meninger, ærlighet, press, tårer, handling, prøvelser, feiling. Man kan føle seg gal som syk, men man kan føle seg gal av tilfriskning også, for det er mye liv og røre oppi topplokket. Vaner som skal endres, tankegang som skal endres. Metoder og mestringsstrategier skal byttes ut, fornyes. Er det rart jeg føler det hele kaotisk?

I can’t fake it to break it. Derfor må jeg si det som det er. I går var dritt, i dag føles det bedre. Ikke helt bra, men bedre, og det får være godt nok for i dag. Nemlig.

Jeg har kommet meg gjennom på et vis.

Alt jeg ville var å få være i en normal situasjon, en normal julefeiring. Være i tradisjonene, møte utfordringene som stod for dør, få sjansen til å komme meg gjennom den vanskeligste tiden på året, de vanskeligste dagene når maten står fram hele tiden, når det er annerledes mat, julekaker og godteri. Jeg gruet meg så ufattelig til julen, til utfordringene. Ville jeg klare målsettingene for jula? Fortsette å være oppkastfri? Få trene litt? Senke skuldrene og slappe av, nyte dagene? Jeg planla ikke ned til minste detalj hva jeg skulle spise, og når. Jeg skulle prøve å ta ting litt på sparket, ut ifra hvordan timeplanen ble lagt opp her hjemme. Hva som stod på bordet av utvalg av både brød og pålegg. Desserter, julekaker, sjokolade. Jeg klarte å ta en mengde jeg følte meg ok med på kvelden på lille julaften, da vi hadde grøt og spekemat. På julaften da jeg spiste frokost og julemiddagen hvor jeg valgte pinnekjøtt med tilbehør, og dessert. Jeg drakk en næringsdrikk og litt nøtter til lunsj den dagen, kveldsmaten uteble, for hele kvelden gikk med til å spise julekaker og godis. Det var greit. 1. juledag spiste jeg frokost og lunsj i ett, vi hadde koldtbord og besøk fra kl. 12 og utover. Mengden tilsvarte sånn ca en frokost for meg. Resten av dagen gikk med til å spise møl, en salig blanding av alt julen har å by på. Jeg brur meg ikke så hardt om at jeg ikke hadde regelmessige måltider den dagen, for det er en dag hvor vi kun har koldtbord, og det står framme mye hele dagen. Jeg skeiet ut hele dagen. Det som betyr noe for meg, er at jeg kom meg gjennom den uten oppkast. Den aller aller vanskeligste dagen. Jeg bestod, selv om jeg ikke fulgte hverken kostliste eller regelmessigheter.

I dag har jeg fått i meg frokost, et mellommåltid, og en halv porsjon middag. Dagen har ikke gått så veldig  greit, ting har vært vanskelige for meg, veldig vanskelige. Matlysten har forsvunnet, tristheten har tatt helt over. Jeg ønsker ikke å dele hva det dreier seg om, men det har vært tungt. Jeg har på en måte blitt fratatt muligheter. Jeg hadde sett for meg at julen skulle bli vanskelig, og litt annerledes, men ikke at det skulle bli sånn. Det har vært ekstra vanskelig i år. Men jeg har klart meg på en måte. Trekt meg litt tilbake, trent litt styrke, lest litt bok, løst kryssord, sett tv. Det har vært storm to kvelder på rad her, så det har også vært begrenset hvor mye tid jeg har kunne koblet av på nett. Ikke har jeg kommet meg ut siden julaften heller. Jeg blir litt gærn av det merker jeg. I morgen reiser jeg tilbake til Molde, jeg trenger noen dager alene nå merker jeg. Hente meg litt inn igjen. Jeg klarer å senke skuldrene mer når jeg er hjemme hos meg selv. Men jeg har klart meg, jeg har kommet meg gjennom på et vis. Det er godt å ha noe å gjøre når ting blir vanskelig.

Spiseforstyrrelsen rundt, på 80 dager.

Når jeg ser tilbake på tiden før innleggelsen på Modum, så er det nesten rart at jeg hadde vanskeligheter med å klare å komme meg gjennom en dag med å være oppkastfri. Jeg hadde ingen forhåpning om å klare å være oppkastfri så veldig mange dager før jeg kom til å sprekke, etter innleggelsen. Jeg husker hvor vanskelig jeg hadde det dag 5 på Modum. Mitt første lille sammenbrudd. Jeg gråt, jeg var rastløs, hadde en vanvittig indre uro, jeg klarte ikke holde meg i ro, og jeg skalv. Abstinenser etter overspising og oppkast? Kunne nesten virke sånn. Da gråt jeg for førte gang siden innkomst. Det var frste gang jeg fikk spørsmålet «Hva trenger du nå, Laila?»Spise og spy? Løpe langt vekk herifra og skrike og rope? Jeg vet ikke, jeg aner ikke. Det er derfor jeg er her.  Hun ba meg fokusere på pusten, her og nå. Oppmerksomhetstrening. Jeg ble ikke mindre urolig av det, alt jeg kjente på var magen som hevet og senket seg, magen som tok så stor plass. Maten i magen, jeg ville ikke at den skulle være der. Jeg overlevde dagen uten oppkast. Og jeg klarte mange flere. Hver mandag har slått meg i bakken, vektøkning hver uke, foruten en. Jo høyere tallet har blitt, jo mindre har jeg følt meg, liten i en stor kropp. Jeg har stått klar til å vrenge magen, uten at jeg har tatt steget fullt ut. Noe inni meg holder meg igjen. Jeg er redd. For skuffelsen. For ikke lengre å være flink. Samtidig er jeg lei av å være flink. Skal liksom dette her gå smertefritt hele veien for meg? Da tenker jeg på symptomene. Overspising, oppkast. Jeg trener riktignok en del, men heller det.

En del av meg savner også å kaste opp, savner å kunne spise alt jeg makter, nettopp fordi da kan jeg kaste opp igjen. Jeg savner å føle meg vel i klærne mine, jeg savner å kunne få en liten pause fra tankene om kropp og vekt. Men de har blitt forsterket kraftig. Og det er nettopp dette jeg har vært redd for hele veien, siden før innleggelsen, at jeg kom til å slite sånn med å takle vektoppgangen, at det vil føre til tilbakeskritt. Kanskje vil jeg ikke havne helt ned der jeg var, men jeg klarer virkelig ikke akseptere kroppen min sånn den er nå, og derfor blir også et fall ekstra skummelt. Dobbelt skummelt. Jeg er redd fordi det vil gå sm jeg fryktet, og jeg er redd fordi skuffelsen vil bli så stor om jeg faller, fordi det har gått bra så langt.

80 dager i dag. Uvirkelig. Det føles ikke så lenge. Tiden på Modum har gått fort, til tross for lange og tunge dager. Hadde jeg fått tilbud om 3 nye måneder, så hadde jeg glatt svart ja, for jeg føler meg fortsatt veldig syk mentalt. Men det tilbudet får jeg ikke, så jeg må prøve meg på egenhånd igjen. Jeg skal jo ha 10 dager etter jul, men så blir det  nesten 4 måneder før jeg skal tilbake på ettervern i 2 uker. Jeg gruer meg til utskrivelsen, til å resie fra alle, til å møte den usikre hverdagen igjen. Jeg sier ikke at jeg vil gå på trynet, men jeg er jo selvsagt redd for det.

Jeg har i det siste tenkt litt på at ikke alle innleggene mine her virker særlig motiverende eller inspirerende, men jeg håper at dere som leser den fast, eller kommer innom den, ikke forventer at dette er en blogg som i første omgang skal motivere og inspirere. Det er for å fortelle min opplevelse med å leve med en spiseforstyrrelse, min hverdag med en spiseforstyrrelse, på godt og vondt.

80 dager, og jula står for dør.

Da stuper jeg inn i jula og håper på det beste.

Kos dere med Hovemesteren og grevinnen, julestrømper, 3 nøtter til Askepott, Disneys julekavalkade, ribbe, pinnekjøtt, riskrem og julegodis. Familie og venner. Vær forsktig med alkoholen, ha paraceten klar. Slå dere løs, men nyt dagene og slapp av.

JEG ØNSKER DERE ALLE SAMMEN EN RIKTIG GOD JUL. TA VARE PÅ HVERANDRE.

Med hodet over doskåla

Sinne, frustrasjon, oppgitthet, håpløshet, fortvilelse. Innelåst på en do, dasslokket oppe, med blikket stivt festet ned i skåla, mens forærderske tårer presset på, og alt bare var et kaos. Stress fordi de andre ventet på meg noen meter lengre unna, tanker som maset og kvernet om og om igjen, «kom igjen, få det opp, fort. Du har sjansen, drit i alt, det spiller ingen rolle lengre» Jeg klarte ikke gjøre det, de andre ventet, jeg måtte ut derifra og være med på møtet. Jeg var full og tom på en gang, følelsene veltet rundt, tankene var overalt. Rastløshet, tristhet, en gi faen holdning. Jeg makta ikke mere, orka ikke lengre være den som hele tiden var sterk, som ikke gikk på en smell. Jeg følte jeg gikk på veggen. Jeg var bare så fordømt sliten og lei hele opplegget, hele denne harde jobbingen. Møtet kom, og møtet gikk, oppkasttrangen ga seg ikke, følelsene var like sterke. Jeg fikk levert rapport hvor jeg hadde skrevet at jeg trengte en samtale for å unngå oppkast etterpå. Det spilte ingen rolle om det hadde gått litt tid, at maten hadde begynt å fordøye, der og da betydde det absolutt ingenting. Jeg gikk på rommet mitt, og ventet på han som var på vakt ble ferdig med å prate med en annen pasient. Rastløsheten, den indre uroen, rev og slet i meg, trangen stod til langt oppi halsen, og jeg beveget meg atter en gang inn på do, mitt eget bad. Satte meg ned på det kalde badegulvet, trakk hetten godt over hodet og gråt mine bitre tårer mens jeg skalv og ikke visste mine arme råd.

Han kom etterhvert, plasserte en stol foran badedøra mi, mens jeg fortsatt satt der inne og gråt. Vi har vært gjennom denne samtalen før, jeg hører hva han sier, skjønner hva han mener, men det betyr liksom ingenting når tankene ikke er med på løpet. Jeg vet ikke lengre hva jeg ønsker, jeg vet i grunnen ikke hva jeg trenger i det hele tatt. Annet enn å kaste opp, bli ferdig med det, få det overstått. Få være svak en liten stund. Han kunne godt se på at jeg kastet opp, om det var så om og gjort. Mhm, særlig. Han fikk øye på en av mini julestjernene mine, hentet den ene av dem, gikk inn på badet, la ned dasslokket, og pyntet opp doskåla med planten. Om jeg ville ha en duk på også? Jeg driter i duker. Han mente at det var bedre at dass’n ble pynta, enn at jeg stod på hodet ned i skåla. Jeg lurte på om julestjerna kanskje følte seg litt bedriten der den stod.

Jeg kasta ikke opp, men jeg gikk og kjente på at det egentlig ikke betydde en dritt om jeg gjorde det eller ei. I går sa det bare helt stopp. Han ble sittende inne hos meg til like før det ble kanefart, det var det bare å få på seg klær og komme seg ut sammen med de andre. Bort fra badet, bort fra korridoren, ut fra huset. Gjøre noe hyggelig sammen med de andre, om det så bare var for en liten stund. Gløgg, fakler, fine hester, og julestemning.

Veldig koselig tur, aldri vært med på kanefart før. Jeg var veldig utkjørt og sliten i gårkveld, følte meg tappet for alt, energi, motivasjon. Jeg slet med å få sove, det ble en lang natt. Opp tidlig igjen i dag, frokost, idrettsrådmøte, legen, og så ble det tur til Hadeland. Det regnet og sluddet omhverandre, grått og trist, bilturen tok bortimot en times tid, og jeg var kvalm som et uvær, blir alltid bilsyk. For meg hadde det ikke spilt noen rolle om vi dro eller ei, negativt innstilt til hele den fordømte turen. Jeg kunne heller ha tenkt meg og hatt programmene vi egentlig skulle hatt, fysisk aktivitet, og ikke minst skulle jeg egentlig hatt samtale med behandleren min. Jeg mistet den på torsdag pga sykdom, og i dag pga turen. Jeg var uopplagt og drittlei. Og i tillegg skulle vi spise lunsj der. Salat, dressing, og brød så klart. Jeg fikk nesten noia da jeg så størrelsen på porsjonen, og visste at det kun var 3 timer til middag igjen. Jeg fikk brukt litt penger, kjøpte noen julegaver, trasket hit og dit, fikk oss en guidet tur innom glassblåserne.

Tiden gikk usannsynlig sakte, og jeg ble sjeleglad da vi endelig skulle dra tilbake. Bare synd at da var det en ny runde med å bli bilsjuk. Vi kom tilbake bare en halv time før middagen, og med kvalmen langt oppi halsen, så fristet det ikke særlig mye å spise igjen. Porsjonen var overraskende liten, men mat er mat, når oppkasttrangen er tilstede, så spiller det ingen rolle hvor mye eller lite det er. Jeg kjente på oppkasttrangen under og etter måltidet. Jeg ville bare legge meg ned, sette spillet på pause, ta en time-out. Men vi har alltid ettermøte etter middagen, så jeg har ikke akkurat muligheten tilstede. Men trangen er der fortsatt, selv om det nå har gått en time etter måltidet, jeg føler meg så vanvittig full i magen, full i hodet, tom i hodet. Nå satte jeg meg akkurat inne på vaktrommet, tryggest akkurat nå.

Utfordring.

«When you come to the end of your rope, tie a knot and hold on»

Jeg ble fanget i en lasso, løkken ble strammere og strammer rundt meg, til jeg var så fastlåst at jeg ikke kunne rikke meg, kunne ikke løsne opp knuten, den satt for hardt fast. I mange år ga jeg opp og ble sittende fast, jeg orka ikke engang prøve på å forsøke å komme meg løs, jeg lot meg selv være fanget, og jeg lot meg selv være en fange i løkken. Jeg lærte meg å leve livet med den løkken rundt meg, jeg følte til slutt at den ble en beskytter av følelser, en mur rundt meg, på den måten slapp jeg å la alle følelser få slippe fri, akkurat som løkken strammet rundt meg, så strammet de også følelsene fra å komme ut av meg. Den var så stram rundt meg at jeg mange ganger måtte holde pusten for ikke å kjenne på følelsen av å kveles, på den måten gjorde jeg det litt lettere for meg selv, det gjorde at smertene ikke ble så uutholdelig. Men med årene ble jeg også så vandt med smertene løkken ga meg, at jeg ble nummen, og det gjorde at smerten ikke kjentes så godt. Men etter mange år så hadde løkken gjort så stor skade på kroppen min at jeg ble følte for å bli kvitt den før den gjorde evig skade. Jeg bestemte meg for å be om hjelp til å løsne den opp, sånn at jeg kunne puste fritt, få nok oksygen til lungene, få kjenne litt på friheten som åpnet mellom løkken og kroppen min. Noen av følelsene fikk også få slippe litt løs på den måten, jeg fikk muligheten til å prate fordi jeg igjen fikk puste.

Følelsen av å få kjenne litt på friheten gjorde at jeg følte meg litt lettere, jeg kunne bevege meg, jeg fikk muligheten til å gjøre litt mer, jeg var ikke fullt så bundet lengre. Men selv med god hjelp, så fikk de ikke løsnet lassoen helt, jeg beveget meg fortsatt med løkken rundt meg. Smertene ble litt mindre, men de var der forsatt, sårene var åpne, og de sved. Det var rart å kjenne at løkken ikke strammet så hardt, det føltes nesten litt skremmende også, fordi jeg hadde hatt den så lenge rundt meg, nå måtte jeg igjen lære å kunne bevege meg uten at den strammet sånn rundt meg. Bevegelsene ble klossete, jeg vaklet, gikk rundt i villrede. Jeg måtte be om enda mer hjelp, og jeg måtte spørre flere om å hjelpe meg. Med mye jobbing over lengre tid så fikk de løsnet repet rundt meg såpass mye at den kun var bundet rundt beina mine. Skrittene ble korte, jeg måtte bevege meg sakte for å unngå å ramle over ende. Jeg måtte jobbe sakte, sånn at jeg lærte opp balansen min igjen. Det var som å gå på line, korte skritt, og holde balansen, koordinasjon og utholdenhet. Tålmodighet. I begynnelsen trengte jeg noen der for å kunne støtte meg om jeg skulle ramle av, de ble som beskyttende vegger rundt meg. Jeg gråt i sinne og frustrasjon fordi det gikk så sakte, fordi jeg måtte lære meg denne kunsten. Tålmodigheten min var på vei til å forsvinne helt, jeg mistet den nesten ganske så mange ganger, men jeg fikk beskjed om å bite tenne sammen og holde ut, for en dag ville jeg komme meg helt over. Jeg bannet, og gråt enda mer, hvordan i helvete kunne de forvente at jeg skulle holde ut og jobbe så hardt for å komme meg over på den fordømte linen når den kun var på noen få cm?? Jeg hadde bare lyst til å hoppe av og hoppe bort derifra, legge meg ned og forbanne hele verden. Men på den måten visste jeg at jeg ville gå på trynet, og det ville kanskje ha gjort smerten ganske stor. Jeg ville jo ikke det heller, og det gjorde frustrasjonen bare enda større.

Løkken har blitt enda løsere, jeg klarer nå å ta litt større skritt, jeg våger meg framover med litt større og sikrere skritt, tålmodigheten har vokst litt igjen. Kanskje er det likevel ok at det vil ta litt tid før jeg kommer meg fri. Jeg vet at det vil ta tid, og at jeg må holde ut, ett skritt om mange, selv om disse skrittene nå er blitt litt større. Men innimellom så krymper tålmodigheten litt igjen, jeg kjenner da at sinnet flammer opp igjen, gjør at jeg tenker over muligheten til å bare legge meg flat og gi en jamt god faen. Men jeg holder meg oppreist, so far so good. Men jeg kan ikke helt la være å tenke over at en dag vil jeg gå skikkelig på trynet, hva da? Vil jeg klare reise meg igjen? Vil jeg orke å reise meg igjen? Jeg ser for meg at jeg vil gi opp og gi etter, på tunge dager forsterkes disse tankene. Jeg visste jo hva jeg hadde, jeg holdt jo ut disse smertene da også, for løkken nummet meg, dempet smerten, og jeg holdt det ut til en viss grad. Jeg klarte meg. På gode dager klarer jeg tenke at om jeg kom meg ut av den løkken, bli fri. Jeg har skaffe meg et nytt tau, et som er sterkere, et som representerer godhet. Jeg har knytet en knute nederst på det, og jeg kaller det håpet. Jeg kjenner at håpløsheten sniker seg innpå meg til tider, så jeg holder meg fast til håpet, og prøve alt jeg kan for å holde på grepet. Ennå kjenner jeg på løkken som strammer grepet rundt beina mine, mens jeg holder meg fast i håpet. Jeg henger der mellom begge tauene, og mens lassoen prøver å dra seg til meg, så holder jeg så hardt jeg kan i håpet, en drakamp mellom to store krefter, jeg håper bare jeg klarer å holde meg fast og ikke mister grepet. For jeg vet hvor hardt lassoen kan stramme grepet rundt meg igjen, og jeg må atter en gang prøve å komme meg løs, jeg vil ramle, og må opp på linen igjen, noen skritt lengre bak enn der jeg ramlet av, for så å gå enda flere skritt igjen før jeg kommer meg over. Jeg er i utgangspunktet ingen linedanser, men øvelse gjør mester, nå lurer jeg bare på om vil mestre kunsten fullt ut og komme meg helt over. Men først, ett skritt om gangen.

Om noen timer får jeg besøk av familie, vi skal ut og spise middag, det blir en utfordring, et stort skritt som jeg håper jeg klarer å mestre. Jeg føler at kan klare ett stort skritt, selv om det er en risiko å ta, men om jeg ikke våger, så vet jeg heller ikke om klarer det. Tålmodigheten er litt mer til stede nå, så da tar jeg sjansen på å prøve meg. Jeg trenger å sette meg selv på prøve, ta utfordringer som kommer, for snart er innleggelsen min ferdig, og da må jeg uansett ut i verden og møte utfordringene som ligger der og venter på meg. Jeg går jo tross alt litt stødigere nå, jeg tror det vil gå bra jeg, jeg har jo håpet der. Positive tanker, og jeg har nå mange fine ting å se fram til, det hjelper meg også. Snart familiebesøk, julekonsert, Hadelandtur, fakkeltog, og i morgen er det kanefart.

Endelig kom min god-mandag!

Endelig, endelig, endelig fikk jeg en god mandag. Mandagen jeg har lengtet etter hele veien, en god ukestart. Jeg gikk hele forrige uke og følte meg helt forjævlig, jeg grudde meg til hvert eneste måltid, trente på tvang, selv om jeg har brukt tiden jeg har tilgjengelig. Humøret var på bunnen, jeg hadde det helt forferdelig. Bitchet når jeg snakket med mine behandlere. Tankene har kun holdt seg på kropp og vekt. Jeg gruet meg hele uka for veiingen i dag. Jeg våknet tidlig, med en typisk ekkel mandagsfølelse, sommerfugler i magen, kribling i hele kroppen, en sånn følelse du sitter med når du gruer deg for noe som skal skje. Frokosten var litt vanskelig å få i seg, men fikk den i meg. Satte meg ned og strikket litt og kikket litt på tv før jeg plutselig fikk en samtale med primærkontakten min. Jeg kjente at humøret mitt sank litt, og sinnet økte når jeg fikk den samtalen, for da måtte jeg atter en gang fortelle om hvor mye vekt og kropp plager meg for tiden. Jeg merker at spiseforstyrrelsen setter seg fullstendig på bakbeina og freser. Det er veldig slitsomt, og tar det på humøret mitt noe jævlig. Men jeg kunne le litt av det etterpå da, når jeg fortalte det til andre i gruppa mi. Deretter var det gruppetime med gjennimgang av målsettingene vi hadde for helga. I den timen sitter jeg med en blandet følelse. Jeg er spent på å høre hvordan det har gått med de andre, + at veiingen nærmer seg. Urolig, rastløs.

Jeg tør ikke ha forhåpninger til veiingen lengre, for da blir slaget i magen så mye hardere, fallet blir større. Lettelsen var enorm da jeg for en gangs skyld hadde gått ned. Sist uke var det mensen på gang, men for meg har ikke det alltid betydd vektoppgang. Sist måned hadde jeg gått opp enda mere uka etter mensen. Jeg kan nå senke skuldrene litt, og nyte en mandag, for første gang siden jeg kom inn hit. Endelig en god start på uka. Det betyr ikke at jeg ikke gruer meg til middag, det er dagens verste øyeblikk, men rett etter middag i dag, så er vi 4 stk fra gruppa som skal ta en tur til Drammen for å shoppe inn litt ting til juleverksted. Det skal bli kjekt med en roadtrip, komme seg litt vekk og ut fra murene her. Jeg er godt i gang med julegaveforberedelser, så skal se om jeg får unna litt mer i dag. Når jeg først er i gang, så går det som regel unna, da blir jeg sittende med det. En fin måte å koble litt ut på, en pause fra tankene som surrer og går 24/7, samtidig som jeg gjør noe jeg synes er kjekt å holde på med. Nå ser jeg bare fram til å bli ferdig med middagen, som i dag er noe så fint som «prinsefisk». Ikke la deg lure av navnet, bare fordi det er et fint navn, så betyr ikke det at maten er særlig god. Men da kan jeg i det minste se fram til den fordømte yoghurten, den er i det minste frisk på smak.

Jeg savner forresten snø nå, får jo ikke akkurat julestemning av at det er så grønt ute. Dessuten vil jeg ake på akebrett, og oppleve vinter her på Modum, det skal visst være veldig fint. Og så er jeg ganske ribba for motiv å ta bilder av som dere kanskje har oppdaget, jeg trenger noe nytt. Kan jo alltids kjøpe snø på spray da så klart..

50 dager…

Det er nå gått 50 dager siden jeg ble innlagt. 50 dager i behandling. De 5 siste dagene hjemme.

50 dager med full kostliste.

50 dager med latter.

50 dager med tunge tanker og vanskelige følelser.

50 dager med fine samtaler.

X antall dager med sinne og tårer.

X antall dager med frustrasjon og oppgitthet.

50 netter med dårlig søvn.

X antall timer med undervisning.

X antall dager med samtaler med behandlerne mine.

Fantastiske jenter i gruppa.

Turer i skogen.

Fotografering.

Frost.

Høstløv.

Kornblanding.

Gule epler.

Strikking.

Collage.

Løping i korridorene, skli på sokkelesten (favoritthobby)

Åndenes makt.

Spinning.

Timer med fysisk aktivitet, med den kuleste treningspedagogen.

Tråkket over og fikk en veldig hoven fot.

Hysterisk morsomme kommentarer.

Joggeturer.

«Ut og stjæle» ting.

Veiing (grøss)

Grøt.

«Vil du ha gele?» (intern)

Pårørendeuke.

Herlig personal.

Rånetur med personal.

Personal som spreller på bakken etter å ha vært litt for ivrig i time med fysisk aktivitet.

Personal som forstuet tommelen etter en ivrig time med fysisk aktivitet.

Personal som hakke hockeykølla over hånda mi i ivrig time med fysisk aktivitet.

«Hjernesprøyte???»

«Har dere jordbær cultura? Hæ? Er det tomt? «¤#¤&%¤/&!!!!!! Fordømte blåbær biola!»

Svisker! Vi må ha mere svisker!

Yoghurt i frysern.

Hege Schøyen.

Tangerudbakken.

«Kattane mine!»

X antall ganger opp og ned trapper, og inn på rom nr 116.

X antall kopper kaffe.

50 dager med mye informasjon.

50 dager med trøstende og lærerike ord.

Klemmer.

Den rød tusjen begynte å svikte før jeg fikk farvelagt null liksom…

Oppkastfri siden 4.oktober. Hver dag er en ny rekord.

A journey of a thousand miles begins with a single step.

Bestått

Julemarsipan, julesjokolade,pepperkaker, juleskum. Julemegditt og julemegdatt. Butikkhyllene bugner, det er fristelser overalt hvor jeg snur meg. Potetgull, sjokolade, bakevarer, pizza, taco. Varene skriker «plukk meg! Plukk meg!» i det jeg går forbi. Jeg har bare lyst å raske med meg alt jeg får lyst på der og da, og det er ikke rent lite. Da jeg hadde mine handlerunder tidligere, så gikk jeg ofte rundt og var fortvilt, fordi kroppen skrek etter overspisinger og oppkast, jeg hadde lyst på alt og ingenting. Og det spilte ingen rolle om jeg gikk til butikken om jeg var sulten, eller kvalm. Mett var jeg jo aldri, for ble jeg mett, så kasta jeg opp. Uansett om jeg var kvalm, så handlet jeg inn noe, fordi jeg visste at trangen til overspisinger ville komme utpå kvelden. Sånn har det alltid vært. Har jeg ingenting i skapene, så ville den trangen bli så ille at jeg gikk på veggen. Hadde jeg noe tilgjengelig, så hadde jeg i det miste valget. Å ikke ha noe mat liggende var et mareritt, dessuten ble suget enda verre. Selv om jeg ikke visste hva jeg ville ha mens jeg gikk der og var kvalm, så kjøpte jeg med meg ting som jeg vanligvis spiste og kasta opp, som sjokolade og potetgull, det var noe jeg alltid kjøpte. Det var alltid inkludert i mine runder med maten. Kroppen min skrek konstant etter noe salt, jeg kunne spise potetgull dagen lang, men det ble aldri beholdt. Etter å ha spist mye salt, så måtte jeg ha noe søtt. Det var standar hos meg.

Jeg kan ikke lukke øynene for det som er i butikken, det forsvinner ikke av den grunn. Trangen går heller ikke over om jeg later som at det ikke er der. Men uansett hvor mye lyst jeg har på alt som står i hyllene og kaller på min oppmerksomhet, så tør jeg ikke unne meg det jeg har aller mest lyst på, fordi det må komme i tillegg til kostlista mi. Vi kan selv velge om vi vil skeie ut litt innimellom, men det skal komme i tillegg, ikke istedenfor. Jeg sliter med den mengden mat jeg allerede får i meg, og jeg har derfor ikke så himla lyst til å skeie ut så mye. Det er en prøvelse å gå i butikken når jeg er en bulimiker på «avrusning», det blir som å sende en alkoholiker inn på polet, uten at han kan kjøpe det kroppen skriker etter. Eksponeringsterapi. Møt det du frykter, og opplev at det kanskje ikke er så farlig som du tror eller mener. Det er tøft, og det er vanskelig, men ikke umulig. Jeg skulle kun ha 2 kartonger jordbær cultura og cashewnøtter (spiser kornblanding med nøtter og cultura you see). Jeg måtte bare kjøpe meg en julebrus, jeg får tross alt ikke drikke brus mens jeg er på Modum, skjønt jeg har kjøpt meg et par pepsi max når jeg har vært nedi Vikersund, men det har vel vært 4 ganger eller noe sånt, på 7 uker. Og jeg skal tilbake, og være der i 3 1/2 uke til fra søndag av. Så da må jeg benytte meg denne uka her. Kjøleskapet er fylt opp av pepsi max. Jeg spanderte også på meg en kindermaxi, for å dempe det verst suget. Thats it. En handle på under 100 kr, jeg husker ikke sist jeg handla så lite.

Noe av det jeg grudde meg til da jeg skulle hjem på hjemmeuka, var nettopp det å gå i butiken og kun handle det jeg trengte. Jeg har sjeldent skrevet meg handlelister som jeg har fulgt, det har mer vært huskelister over ting jeg måtte ha, resten var impulshandling. Bulimiske innkjøp. Jeg skrev opp en handleliste før jeg dro fra Modum, sånn noenlunde utifra grunnmenyen min. Jeg måtte bare finne ut hva jeg skulle spise til middag om dagene, det var det aller vanskeligste for meg. Jeg kunne selvsagt ha laget mye forskjellig, men for å unngå overspisinger, så måtte jeg finne på noe som jeg kunne ordne kun en porsjon av. Laget jeg opp mye på en gang, så hadde jeg mye lett tilgjengelig. Det hjelper i grunnen lite at jeg porsjonerer det opp og setter det i kjøleskapet, eller fryser det ned for den saks skyld, for det tar ikke lang tid å varme det opp igjen, om bulimien skulle ta helt overhånd. Dessuten er varm mat litt vanskelig for meg, da spesielt gryteretter, pizza, kjøttkaker, karbonader osv. Jo bedre det er, jo vanskeligere å stå imot overspsingstrangen. Det får bli utfordringer etterhvert. Derfor har jeg denne uka, så langt, laget meg salat, ris og kikerter f.eks som en middag. Egg, ris og salat. Jeg har også kjøpt meg en bit meg torsk, som jeg også vil ha ris, og grønnsaker/salat til. På Modum får vi risengrynsgrøt hver lørdag (eller suppe og brød som alternativ to). Jeg elsker grøt, så jeg spist det på lørdag, og skal ha det på lørdag igjen også. Fjordland har fine porsjoner der. Jeg skal også lage meg suppe en dag, der skal det være 2 skåler + 2 skiver brød med smør på. Jeg har ikke kjøpt meg brød, fordi brød er vanskelig, derfor blir det suppe, og en go morgen yoghurt istedenfor. Det blir sånn ca. samme energiinntak. Resten av handlelisten bestod av yoghurt, nøtter, kornblanding, epler, cultura, og svisker. Jeg har prøvd etter beste evne å få noe som tilsvarer kostlista mi. Det var veldig greit å skrive handleliste, da fikk jeg handlet inn sånn ca det jeg trengte for hele uka. Nesten. Jeg trengte altså mer cultura og litt nøtter som jeg måtte handle i dag.

Jeg har bestått handleprøven begge gangene jeg har vært innom butikken siden jeg kom hjem. So far so good. Men det var langt ifra enkelt når spiseforstyrrelsen har lyst til å ta kontrollen. Jeg blir litt sint og frustrert når jeg går blant hyllene, fordi jeg ikke kan gå tilbake til gamle vaner, fordi jeg ikke kan spise det jeg har lyst på, uten å måtte beholde det. Om jeg skeier ut mer enn en liten kindermaxi, så vil jeg slite ekstra med samvittigheten, jeg straffes nok som det er med det jeg må spise, ved at vekten bare går opp. Jeg har veldig tunge dager på mandager når vi har veiing, så om jeg skulle skeie ut, og vekten går en del opp, så har jeg kun meg selv å skylde, og det vil gjøre ting enda verre akkurat nå. Men jeg klarte meg hvertfall gjennom butikkrunden i dag også.

 

1 måned oppkastfri

Massive mengder mat, brød, kjøttdeig, taco, pasta, ris, sauser, frukt, grønnsaker, sjokolade, smågodt, potetgull, varm sjokolade, kaker, is, bakevarer, yoghurter, pizza, burgere, gryteretter, pålegg, kjeks, nøtter, kylling, supper. Vandring mellom butikkhyllene, fylle handlevogna, valgets kvaler. Pengeforbruk. Forberedelser av mat. Maten som føres inn i munnen på automatikk, magen som sakte men sikkert fylles opp til randen, til det ikke er plass til en eneste bit til. Frykten som kommer fordi jeg er redd for at magen skal eksplodere. Turen fra stua inn mot badet hvor jeg går krokrygget fordi jeg ikke klarer å gå gå oppreist på grunn av at magen er så full av mat og drikke. Gjensynet med doskåla, et gjensyn jeg har flere ganger hver dag. Smerten i magen, frykten for at alt ikke vil komme opp, smerten som er så vond at jeg helst vil legge meg ned i fosterstilling på badegulvet til smertene gir seg, men det er ikke et alternativ, for jeg har absolutt ingen ønsker om å ha maten i meg. Magesekken som vrenges, og maten som kommer i retur, som fyller opp doskåla i ulike ufyselige farver, de ulike konsistensene. Fett som flyter, utygde biter, lukten av oppkast. Tårer som triller, hjertet som banker i full galopp. Press og stress på kroppen. Magesyre, blod? Skjelvende ben, en utslitt kropp. Så kommer blodsukkerfallet med skjelving, svimmelhet, kaldsvette og nummenhet. Utslått, nedslått, mørbanket.

Jeg savner det, jeg hater det. Jeg kjenner på trangen til å kunne gjennomføre sånne økter igjen, til å spise det jeg vil, hvor mye jeg vil. Kroppen skriker etter å kjøre på slik den har gjort i så mange år. Salt, søtt, surt. Varmt, kaldt. Kroppen min får 4 måltider hver eneste dag her, den får en variert kost, med riktig mengde næring. Karbohydrater, proteiner, fett, grønnsaker, frukt. Jeg kjenner litt på sult innimellom, men går for det meste veldig mett dagen gjennom. Likevel kjenner jeg på suget, på trangen etter å kunne spise og spise til det ikke var mer plass. Jeg kjenner ofte på trangen til å kaste opp her, spesielt etter lunjs og middag. Det er store måltider hvor jeg sliter ekstra. Mettheten som følger, følelsene og tankene som kommer. Jeg sliter veldig med det å være mett, det gjør vondt. Magen som blir oppblåst, jeg føler meg så fordømt ukomfortabel, jeg hater kroppen min, hva mat gjør med kroppen min. Spiseforstyrrelsen raser, den peprer meg kaotiske tanker og vonde følelser. Gir meg dårlig samvittighet fordi jeg følger programmet jeg har å forholde meg til her, at jeg følger kostlisten, at jeg spiser alt jeg må, at jeg ikke kaster opp. Den sørger for at den indre uroen gjør opprør og får meg til å gå av hengslene. Blikket som går ned mot magen og lårene, hendene som klemmer, stryker og klyper for å kjenne på kroppen som har økt i omfang. Tankene som dømmer, og følelsene som slår meg ut. Samvittigheten som er splittet, den gode på den ene skulderen min, og den dårlige på den andre siden. Den dårlige som skriker høyest, som baner seg fram og vil ta mest plass. Som forteller meg hvor udugelig jeg er, hvor feit og jævlig jeg er blitt, at jeg burde trene mer, bryte regler.  Dem gode som prøver å komme til orde, som forteller meg hvor flink jeg er som står på og jobber så hardt. Som klapper meg på skuldra. Jeg hører hviskingen av den gode, men jeg hører skrikene av den dårlige veldig veldig godt. Jeg dras i begge retningene, jeg vil gå begge veier, så jeg prøver å holde balansen. Jeg ønsker å gå mot den godes side, men den dårlige river og drar i meg så jeg nesten mister balansen. Den er sterkest. Men midt i kaoset så kommer viljen inn. Den er mektig, den gjør meg og den gode sterkest. Det er den som gjør at jeg holder balansen, at jeg klarer å ta et skritt på den godes side, selv om jeg står veldig skjevt. Bena plassert midt i balansefeltet, mens overkroppen dras over mot den gode siden. Tanker fra den dårlige som gjør at jeg vil gå over på dens side. Det føles som jeg rakner i to, og jeg prøver fortvilt å holde meg samlet så jeg ikke går opp i limingen. Gjør meg selv slitesterk. Jeg ønsker å holde meg ørene, løpe vekk fra de giftige tankene, stenge dem av og legge dem langt vekk, begrave dem. Legge dem dø. Men jeg kan aldri løpe fra tankene mine, jeg kan aldri stenge dem av, jeg kan aldri løpe fra meg selv. Jeg må jobbe med dem, med meg selv. Og jeg gjør mitt fordømt beste.

Jeg har spist meg stappa full, og vrengt magesekken i 16 år. Jeg kan ikke huske hvor mange år det er siden jeg har hatt flere dager enn fire dager i strekk med å være oppkastfri.

I dag har jeg vært oppkastfri i 1 måned. Det er kanskje en seier, en bragd, men jeg klarer ikke helt å kjenne på det, for i dag er oppkasttrangen veldig stor. Men jeg kan ikke ødelegge denne dagen med å stå bøyd over doskåla.