Rastløshet og konsekvenser

Det er veldig mange som sliter med en sf som sier at de har mistet så mange år av sin ungdom,fordi all deres tid gikk med til sf. Trening,trening,avkall på sammenkomster,innestenging,utestenging av familimedlemmer og venner,innleggelser. Jeg er ikke en av dem. Jeg føler ikke at jeg har mistet år,jeg har levd livet selv om sf har vært en stor del av livet mitt. Jeg har jobbet hele veien,jeg har tatt en bachelor grad,jeg har reist sammen med venner,jeg har vært sammen med min familie,jeg har festet,jeg har trent. Jeg har aldri vært innlagt,jeg har ikke gitt avkall på venner (eller,jeg kuttet et vennskap fordi det trakk meg i feil retning,og fordi det skadet mer enn det gagnet) eller familiemedlemmer. Jeg har hatt mine forhold,jeg har vært samboer og forlovet. Jeg har  levd livet mitt,vært tilstede.

Men jeg har i alle mine år som spiseforstyrret levd med rastløsheten som er en stor del av det å være bulimiker. Å hoppe fra forhold til forhold,aldri falle til ro der jeg er.Jeg tror at gresset alltid er så mye grønnere på den andre siden. At om jeg flytter til en annen plass,begynner i nye jobb,kommer i et annet forhold,får en ny start,så skal alt bli så mye bedre.Jeg liker å tro at det blir bedre, noe kan bli bedre,for en stund,så er uroen og rastløsheten tilbake igjen. Når man sliter med en spiseforstyrrelse,og aldri er fornøyd med kroppen sin,så trenger mange av oss til stadighet en bekreftelse på at vi ser bra ut,fordi vi ser det ikke selv. Jeg er en av dem. Derfor har jeg i mange av mine år som spiseforstyrret flyttet til nye plasser,fått nye jobber,flere venner,meldt meg inn i nye treningsformer og hoppet fra det ene forholdet til det andre. Jeg har vært utro,jeg har flørtet,jeg har hatt mine seksuelle opplevelser. Det er en egen form for «selvskading»,å utsette seg selv for å bli utnyttet,og selv å utnytte,hele tiden for å få bekreftelsen på at man ser bra ut,at man er bra nok sånn man er. Men alt dette har stagget rastløsheten kun for en kort periode. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden,det er gresset på innsiden av en selv som er skittent. Uansett hvor man er,hva man gjør eller hvem man er sammen med,så følger sykdommen med. Man kan ikke flykte fra seg selv.

På grunn av dette så gjør man,og sier man ting som kan skade,eller gjør ting verre. Både for seg selv og den man er sammen med.Bare fordi jeg har hatet min egen kropp og meg selv så intenst,så har jeg latt mitt eget sinne og min frustrasjon gå utover mine kjærester. Fordi jeg har sett og følt min egen store feite kropp,så har jeg ikke funnet klær jeg har følt meg vel i,følt at det har gjort meg enda større,gjort meg enda feitere og dermed veldig utilpass,og det har gjort at det har endt med en heftig krangel,og jeg har enten avlyst en  fest,eller ødelagt stemningen mellom min kjæreste og meg. Kvelder har blitt ødelagt pga min elendige selvfølelse. Jeg har vært sint og sur fordi vi har hatt middagsinvitasjoner,eller selv disket opp med mat og kvelder som i utgangspunktet skulle være noe hyggelig,men som har endt opp som noe mindre hyggelig fordi jeg ikke har taklet maten og hyggen,fordi jeg hatet så intenst kroppen min.

På grunn av hvordan jeg har følt meg,og på grunn av mitt eget syn på min kropp,så har jeg i mange sammenhenger som skulle ha vært hyggelige,for meg vært veldig dempet.Jeg har,istedenfor å klart å slappe av og nyte situasjonene,heller følt meg utilpass fordi jeg kun har hatt fokuset på magen min,lårene mine,hvordan jeg ser ut i en kjole,gransket meg selv fra ulike vinkler i et speil,i ulike sittestillingen,sammenlignet meg selv med andre rundt meg,klær jeg har hatt på meg,sammensettinger av klær,settinger jeg har vært i. Og humøret mitt har vært deretter. Humøret har vært avgjort fra jeg stod opp den dagen,hva tallet på vekten viste og hva jeg så (eller ser) i speilet og hvordan jeg ser dette speilbildet. «Magen er for stor. Ser den ikke større ut i dag enn den gjorde i går? Ser ikke lårene større ut? Selv om tallet på vekten er det samme,eller har gått litt ned,og målene er de samme,eller litt mindre enn i går?» Jeg snur og vender meg,og vurderer meg selv fra alle vinkler,og ser de samme feilene som alle dager før. Men enkelte dager ser det verre ut enn andre. Noen dager klarer jeg se at det ikke er så ille som jeg innbiller meg,andre dager ser jeg det ikke,og det ødelegger humøret og dagen min. Det går utover det jeg foretar meg.

Jeg har sagt og gjort ting som ikke vært rasjonelle,fordi min hjerne har fått meg til å se og føle noe overfor meg selv som har fått meg til å føle meg helt feil,og jævlig. Intense urasjonelle følelser som har utløst sinne,frustrasjon,fortvilelse og selvhat. Utilpass. Og dette har ført til at jeg har trengt bekreftelser fra andre for å motbevise det jeg selv føler,tenker og tror på.Og det har ødelagt mange situasjoner fordi det har gått utover humøret mitt,fordi tankene har vært på hvordan kroppen min ser ut.

En blanding som består av mitt eget kroppslige selvbilde,mitt humør som resultat av dette,og mine handlinger deretter og min vanvittige rastløshet har ført til utilpasshet,nedstemthet,fravær av hygge og kos,krangler og ufine uttalelser,negative handlingsvalg og selvskadingsmetoder. Forhold har røket,samboerskap og forlovelse brutt. Forverring av sykdom. Mer behandling og medisinering. Samtidig som jeg har levd livet mitt og vært tilstede,så har jeg ikke alltid vært tilstede på riktig måte. Det har ført til mange vonde,og sikkert unødvendige hendelser og valg,men sånn er livet. Man velger ikke alltid riktig,man tar ikke alltid like kloke valg,fordi man ikke er rasjonell i valgenes øyeblikk. Men gjort er gjort,fortid er fortid,det ligger bak meg,og den veien jeg skal gå ligger foran meg. Jeg har erfart og lært. Jeg har lært på den harde måten,og det fått meg til å reflektere og bestemme at ting skal bli annerledes neste gang. At jeg vil gjør andre valg om jeg kommer opp i like situasjoner en annen gang,hvertfall med tanke på forhold og en del selvskadingsmetoder i første omgang.

Nå er jeg singel,og har vært det en god stund. Jeg har trengt tiden,nettopp fordi jeg ikke vil utsette et forhold for min selvdestruktive måte å være på. Jeg har gjort endringer når det kommer til medisinering,noe som har ført til at mange urasjoenelle tanker og handlinger har forsvunnet. En del selvskadingsmetoder er borte,heldigvis. Jeg er blitt mer reflektert,jeg har fått bedre selvinnsikt,selvbildet er ikke like ille lengre,selv om kroppsbildet mitt er føkka. Jeg klarer i enkelte situasjoner å slappe av og kose meg,men måltider sammen med andre er fortsatt fryktelig vanskelige,og det setter i gang vonde følelser og tanker,og det kan føre til litt sinne,nedstemthet og jeg kan bli stille og innesluttet. Derfor liker jeg helst å unngå sånne situasjoner,selv om jeg ikke alltid kan det. Men det er jo egentlig en eksponering,en øvelse,en utfordring å delta. Men aller mest en fryktelig vanskelig situasjon.

Rastløsheten kan gnage meg i stykker innvendig,og det fører ikke alltid med seg like heldige konsekvenser utifra handlinger jeg foretar meg,men man lærer så lenge man lever. Heldigvis vil jeg si,for det er kun på den måten at man kan bevege seg framover.

 

Bildet er fra 2005. Jeg var samboer i et forhold som bestod av mye krangling og vanvittig mye uro for min del. Spiseforstyrrelsen var veldig tilstede,men ikke fullt så aggerende nettopp fordi jeg var samboer og ikke hadde like store muligheter til å ha mine runder med maten som når jeg bor alene. Selvhatet var stort og selvbildet lavt.

Hva trenger Laila?

I spørsmålsrunden min fikk jeg spørsmålet «hva trenger Laila?» av Ingeborg.

Ja,hva trenger Laila? Ikke et enkelt spørsmål i grunnen,fordi jeg vet at Ingeborg med dette spørsmålet mener i retning av veien mot friskhet fra spiseforstyrrelsen. Forrige time med behandleren min så snakket vi litt om hva som driver meg videre. Hva er motivasjonen i livet mitt,hva ønsker jeg? Jeg har tenkt en del på dette her de siste ukene,og jeg konkluderer med at jeg vil som de fleste andre vil. Å ha en fast jobb med en fast inntekt. Skaffe meg egen familie. Trygge rammer i hverdagen. Å være sammen med noen som er der for meg på godt og vondt. Som er en støttespiller. En som kan tåle meg som jeg er,samtidig som han setter grenser og er med på å motivere meg i riktig retning for å gi meg selv en helhet. Et normalt liv med tanke på maten og en trgghet på meg selv og livet jeg har. At jeg tør å våge å tåle det livet har å gi. På godt og vondt.

Jeg trenger faste rammer. Jeg trenger stabilitet. Jeg trenger oppfølging. Jeg trenger mer hjelp. Jeg har snakket med behandleren min om akkurat dette med mer hjelp,at 1 time pr.14 dag ikke er med på å løse annet enn noen tanker å reflektere rundt. Jeg bor alene og har fullt og helt ansvar for meg selv,og når jeg ikke klarer maten alene,så går det som det går,selv om jeg har klart å bruke noe av tiden min hver dag på å gjøre ting jeg liker,fordi jeg liker det,og ikke som en flukt fra spiseforstyrrelsen. Og jeg har dager hvor jeg klarer å redusere rundene jeg har med maten. Jeg har også klart å kutte ned på mengden mat jeg spiser på rundene mine,selv om dette ikke skjer hver dag. Jeg har klart å ha dager hvor jeg ikke bruker penger på bulimien. Men jeg er fortsatt helt alene om alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre.

Jeg trenger definitivt flere støttespillere,for de er det ikke mange av. Jeg har en fantastisk søster som jeg kan prate med om alt,og som tilbyr seg å være der for meg. Problemet er bare det at hun bor helt nede på Ski,og det gjør at ting ikke blir fullt så enkelt som vi begge skulle ønske det kunne være. Jeg har en eks som stiller opp med det han kan på ulike områder. Jeg har også mange av dere som følger meg på bloggen som kommer med støttende og flotte tilbakemeldinger,og jeg har noen venner jeg kan prate med det meste om,men det skjer heller ikke så veldig ofte. Det er det jeg har. Jeg har ikke oppfølging fra legen min,han har lite erfaring med spiseforstyrrelser. Han skjønner det ikke. Så den eneste som er der fast er min behandler. 1 time hver 14 dag. Det sier seg selv hvor lite som skje av endringer med det tilbudet jeg har,og han mener at vi skal forsøke mer på det kognitive området før det eventuelt blir snakk om mer hjelp (henvisning videre) Jeg ønsker å kanskje være medisinfri en dag?

Uti fra dette trenger jeg å lære meg å spise normalt igjen,og klare å akseptere maten for det den er ment å være. Næring som kroppen trenger for fungere optimalt. Jeg trenger å lære meg at tallet på vekten,eller tall generelt, ikke er en viktighet i hverdagen. Jeg trenger å lære meg å bli trygg på kroppen,på vekten jeg må stabilisere på et normalvektig nivå. Jeg må lære meg at «god nok» er godt nok.

Jeg trenger å utfordre meg selv mer,men da trenger jeg flere støttespillere som kan hjelpe meg på veien. Jeg trenger flere nære venner som jeg kan bruke tid med og gjøre morsomme ting i hverdagen,noe som gir mening,og som kan gi hverdagen lysglimt,øyeblikk og minner som kan puttes i boksen «gode ting i livet» Jeg vil reise mer.Jeg vil oppleve mer av verden,utforske andre byer og land,og besøke flere av mine venner andre steder.Jeg ønsker å bruke mer tid på familien min,spesielt søsteren min og mannen og mine to små skjønner tantebarn som bor i Ski,og søsteren min som bor i Tr.hjem. Foreldrene mine og lillebroren min som bor i Kr.sund ser jeg hvertfall med jevne mellomrom. Og jeg ønsker å bruke mer tid med venner.

Jeg trenger flere verktøy på veien,redskaper jeg kan bruke for å løse de ulike utfordringene og oppgavene som kommer på min vei og gir meg motstand. Jeg trenger boksehansker (de jeg har er for små,og sparringshanskene jeg har gir ikke helt den samme nytten til formålet),jeg trenger kniver,øks,pistoler,sverd,spyd,mot,hardhet og mykhet,standhaftighet,styrke,ord,tankekraft og ikke minst en hakke for å finne diamanten.

Jeg trenger å finne ut hvem jeg er,bak spiseforsytrrelsen.

 

Akershus festning sommeren 2009

The little girl who ended up dancing with the devil…

17.mai…

Meg og den ene lillesøsteren min ❤

 

(Sorry for blitzflekker på bildene,har ikke scanner,så da ble det å ta bilder av bildene.) Når jeg ser på de første bildene over her så lurer jeg på om jeg var en alvorlig liten jente..Det er ikke sånn jeg husker at det var da.

Det gir en rar følelse å se gamle bilder av seg selv fra en uskyldig barndom,fri for bekymringer om det som en gang skal komme . Uvitende om det livet som ligger der framme og vente med sine fine og vidunderlige stunder,men også brutalitet og råskap. En framtid som i mange år skal bestå av vanskelige og tunge tider. En framtid som river ned mye av håpet og livsgleden. En framtid fylt med brutte bånd,sorger,brutale handlinger,vanskelige valg,ensomhet,depresjon og vanskeligheter med mat,kropp og vekt. En barndom fri for bekymringer om alt som heter utseende og vekt. En sped begynnelse på en selvtillit som med årene sakte men sikkert ble revet ned og knust til støv.

Men det er sånn det er for alle. Ingen vet hva framtiden bringer,og det er ikke det et barn skal tenke på,fordi de kun skal få lov til å være et bekymringsfritt lite barn som skal gjøre det barn skal gjøre. Mange av oss ønsker mange ganger at vi gjerne skulle visst dengang da det vi vet nå,og tatt andre valg i livet,men det er ikke sånn det fungerer. Men jeg er samtidig glad for at vi ikke har den muligheten til å kunne vite hva framtiden bringer,det kunne fort ha bringt fram mange unødvendige bekymringer om det som venter,som kanskje ikke var grunn til bekymring i det hele tatt når en hendelse man gruet for ikke ble som man trodde den skulle bli likevel. Jeg foretrekker den muligheten jeg uansett ikke har noe valg for å bestemme,å la framtiden forbli uviss. Og ennå danser jeg med djevelen.

Spiseforstyrrelsen er ikke en definisjon på Laila

Spiseforstyrrelsen definerer ikke min person. Laila er ikke bare den spiseforstyrrede. Den er bare en del av meg. Jeg er også mye mer. Jeg er ikke bare den syke. Det syke er bare en bit av helheten som danner meg. Jeg er ikke  bare Laila den spiseforstyrrede,det finnes også andre Laila deler som danner hele Laila. Jeg er datter. Jeg er søster. Jeg er tante. Jeg er tantebarn,barnebarn,søskenbarn,tremenning og svigerinne.

Jeg er ei jente som verdsetter vennene mine høyt. Jeg er ei jente som kan vise omsorg og støtte til andre selv om jeg sliter selv. Jeg er ei jente som mener at et vennskap skal være  gjensidig,hvor begge parter kan gi og ta.Jeg er ei jente som kan le hysterisk av dårlig humor. Jeg kan være tøff og samtid sårbar.

Jeg liker å trene,selv om jeg er i en veldig umotivert periode akkurat nå. Jeg elsker å lese,og har klart å få tak i den lesergleden igjen etter at den var fraværende lenge pga depresjon. Jeg liker å bruke kreativiteten når den dukker opp. Jeg liker å gå turer og oppdage nye motiver jeg kan fotografere. Jeg liker å skrive,brev,kort,dagbøker,blogg. Jeg er sosial og utadvendt. Jeg er flink til å beholde smilemasken,selv om innsiden gråter.

Jeg har altfor lett for å stole på andre. Jeg liker å gi folk en sjanse før jeg kan bedømme dem. Jeg er åpen,og har lett for å åpne meg. Jeg har lett for å bli kjent med andre mennesker,og jeg liker å bli kjent med andre mennesker. Jeg ønsker mange ganger å gi opp,men jeg gir ikke opp.Jeg har selvironi. Jeg liker å dra på byen en gang innimellom,men synes det er like koselig å bare sitte hjemme med gode venner. Jeg liker å omgås barn,fordi de kan spre så mye glede. Jeg av typen som alltid har jobbet i direkte kontakt med andre mennesker på en eller annen måte,og det er noe jeg også ønsker for framtiden.En kontorjobb er ikke meg.

Jeg liker ulike musikksjangre,og jeg liker å dra på festivaler. Jeg elsker grøssere,komedie,animasjon og spenning. Jeg liker Trond Espen Seim (make my heart go insanely crazy),men også Gordon Ramsey,den flotte familiefaren,og satan sjæl (make my heart go insanely crazy as well). Jeg liker engler og elger. Jeg liker å reise. Jeg liker naturen. Jeg liker lukten av svibler og syrin.  Jeg blir bilsyk. Jeg liker hapå. Jeg har vannskrekk. Jeg liker bloggvennene mine. Jeg interesserer meg psykiatri/psykologi. Jeg kan lett la meg påvirke. Jeg liker å hjelpe andre. Jeg liker å lære. Jeg gir råd,og jeg tar imot råd. Jeg har selvinnsikt og reflekterer mye,over min egen psyke og livet generelt. Jeg er sterk,men svak.

Jeg liker ikke være den eneste som gir av meg selv. Jeg liker ikke selvgodhet. Jeg liker ikke at mine kjære har det vondt. Jeg liker ikke mennesker som tror de er bedre enn andre. Jeg godtar ikke at jeg er så syk at jeg ikke kan takle en jobb ved siden av. Jeg liker ikke at jeg bor så langt i fra søskenene,og mange av vennene mine. Jeg har mange ganger ønsket å ikke leve,men jeg liker tanken på å leve.

Jeg er mye. Framtidsønskene mine er litt uklare,men de skal jeg jobbe med å finne ut av. Jeg vil finne ut av hva som egentlig driver meg til å ikke gi opp,men ønsker framtiden. Ja,jeg er en spiseforstyrret,men den er bare en liten del av meg som rommer mye.

Selvransakelse

Jeg holder fast. Med nebb og klør! Jeg klarer ikke slippe taket,jeg vil ikke slippe taket. For å slippe taket betyr adjø,byebye,I’ll never see you again. Og det er faen hakke meg vanskelig å akseptere. Istedenfor rettferdiggjør jeg det hele med at sånn er det faktisk,det er sånn det er! Jeg kan ikke noe for det,det er ikke jeg som kjører løpet,jeg bestemmer ikke selv. Bullcrap. Klart jeg bestemmer selv,klart det er jeg som kjører. Det er ingen som kjører for meg,selv om jeg liker å tro det selv. Jeg har alltid valg,alltid. Men jeg velger å tro at jeg ikke har det,selv om jeg vet at jeg har det. Tingen er at det er vanskelig å ta det rette valget. Fordi det føkker med meg,og det er jævlig vanskelig å stå i nettopp det. Å stå i det som er vondt og vanskelig.

Men ved å stå for det jeg sier,at sånn er det,sånn funker det og sånn må det bli, er ikke bare å lure andre,men meg selv også. Men egentlig så lurer jeg ikke meg selv heller,fordi jeg vet at det er ikke sånn detvære. Men akkurat de tankene slår jeg heller vekk,langt bak i den døde hjernebarken. For da får jeg fortsette som før,uten at jeg trenger å gjøre noen anstrengelser for å gå den veien jeg frykter aller mest. For det er frykt det står på. Frykt for å måtte bli noe annet enn det jeg er nå. Frykt for forandring. Forandring er ubehagelig. Forandring er skummelt. Forandring skremmer vannet av meg. Forandring gjør meg om til noe jeg er redd for å bli.

Alt jeg sier,og alle mine handlinger sies og handles via den syke delen,den delen jeg omfavner,elsker og hater.  Jeg er syk,ergo jeg kan prate og handle sykt.Rettferdiggjøring av det syke. Psyk. min sier at selv om jeg har diagnosen bulimi,så trenger jeg ikke gjøre bulimiske handlinger. «Jovisstfaen kan jeg det!!!» skriker det inni meg,men jeg vet at jeg tar feil. Visst faen kan jeg la vær. Om jeg gidder å ta i et tak. Joda,jeg har øyeblikk,jeg har dager som går bedre enn andre,men det er nesten ikke nevneverdig i forhold til alle de takene jeg ikke tar. Jeg tviholder,jeg benekter og jobber imot. Jeg er redd for å bli frisk. Livredd. Derfor holder jeg igjen og rettferdiggjør bulimien,for min egen del,som et mantra oppi hodet mitt: «du er syk,du kan fortsette å holde på som du gjør. Du er syk,du kan fortsette med dine handlinger. Har du lyst har du lov. Du trenger ikke bli frisk,du klarer deg jo så fint sånn som det er.» Bullcrap. Det er bulimien som sier det,ikke jeg. Det er den syke delen som tenker sånn. Og den har et faen så hardt grep på meg.Likevel er jeg livredd for å slippe taket. Forandring er skummelt.

Jeg klarer ikke slippe taket,jeg vil ikke slippe taket. Jeg vil ikke bli frisk. Men det er det også bulimien som sier. Den syke delen av meg tramper gjennom til enhver tid,som jeg tror på og lever for,som spyr ut ord om at sånn og sånn er riktig,sånn og sånn må det gjøres..og det er nesten så jeg tror på alt jeg lyver om selv. Men sannheten er den at jeg ikke tror på det,men jeg nekter å si det høyt. Jeg rettferdiggjør heller mine ord og handlinger,fordi jeg er syk.

Så hva faen har jeg å tape på å bli frisk? Ikke en damn ting. Nada,null,niks. Så hvorfor er det da så jævla vanskelig å gi slipp? Jo,fordi jeg er helvetes redd! Frykt for det ukjente. Da er det tryggere å være i det kjente,til enhver pris. Jeg skal bare bli tynn først, kan jeg begynne på den friske veien.

Farvespektere i livet er ikke alltid like lett å se.

Takk

Jeg har en leser som veldig veldig gjerne har lyst til å få være litt i rampelyset og dele det h*n har på hjertet her i bloggen min,og siden jeg setter så masse pris på alle leserne mine,så gjør jeg selvsagt det,siden h*n ber på sine knær,og tilbyr seg å sleike mine tær.Skulle bare mangle liksom. La oss kalle denne personen for «styg«

Styg har nå lagt inn 2 kommentarer allerede,og har tydeligvis ikke så høy toleranse på tålmodighet,så da får jeg bare skrive dette innlegget nå,oppmerksomheten skal jo ikke kun dreie seg om meg,i min blogg,tross alt.

Kommentaren er selvsagt anonym,det er jo ikke alle som tør som stå fram med navn og bilde,det er jo tryggere å sitte bak skjermen og være litt feig også,men det skal jeg akseptere denne gangen her.

Kommentar 1:

Anonym (så klart)

«Du er styg» (styg?? Men ka faen,det er jo nicket jeg bruker på deg i innlegget mitt her jo,shit,this is creepy!!Men hva betyr det?? Jeg googlet det opp,og fant følgende: en blogg en twitter greie,en myspace side. og ja….så er det tydeligvis et band..Var det det du mente? Om jeg er med i det bandet? Nei,det er nok ikke meg,dessverre)


Kommentar 2:

Fortsatt anonym (så klart,noe annet ville jo motbevist feighet,men nå har jeg jo allerede kalt h*n for styg da,så fatter ikke at h*n ikke bare bruker det liksom…)

Anonym:

«Du er jo stygg da» (Se der ja,det var stygg,med 2 g’er du mente ja,da skjønner jeg hva du mente..kunne ikke helt tolke hva «styg» betydde.Men du så vel kanskje etter at du hadde sendt kommentaren at du skrev feil,og attpåtil ikke kunne rette på feilen,og ble litt usikker på om det faktisk skulle skrives med en eller to g’er,så du slo opp i ordboka og fant ut av det bæsja på leggen,og skrev dermed en ny kommentar hvor du retta opp i feilen.Og skriveleifer kan jo skje den beste,tross alt,vi er jo alle bare mennesker,alle kan gjøre feil,det er jo menneskelig,så du er selvsagt unnskyldt)

Jeg har to måter å tolke det på:

1. Om du er jente,så er det jo ikke snakk om noen annet en sjalusi,fordi jeg er :tøff,tør ha meninger,kul,den sexyeste read head bitchen du har kommet borti,eller fordi du ønsker du var meg….og det skjønner jeg jo godt!


Er du derimot gutt,så gulper du dette ut av deg fordi du ikke har sjans på meg,og det ergrer deg grenseløst.Så jeg skjønner virkelig ikke hva du mener med «stygg» styg.


Utfallet er,uansett kjønn,F_E_I_G! Men du kan jo ikke noe for det da,så ikke vær lei deg lille venn,det finnes hjelp for det,om du bare våger å ta kontakt med en behandler.Det er ingen som vil se stygt på deg om får hjelp styg,så det er ingenting å være redd for. Jeg er her for deg jeg også,om du trenger noen å prate med.

Men det er bare en ting sånn her på tampen (for nå har jeg jaggu vært raus og gitt deg myye tid i rampelyset,men nå begynner lyset å brenne ned…) og det er å si takk,fordi tross alt,du leser jo bloggen min,og da er det jo noe ved meg som trekker deg hit og som vekker din interesse,ergo,du er en leser,og du fortjener den takken,så ikke være beskjeden,ta imot komplimentet.

Klemz og kos og slengkyss fra meg til deg.
XOX



Samtidig vil jeg sende masse takker og bukker til alle mine lesere der ute,og en ekstra takk og en ekstra bukk til dere som er inne med kommentarer,you make my day. (Dere ser jo bare hvor stor pris jeg satt på kommentarene fra styg

Helt til slutt her ønsker jeg at dere alle sammen tar dere tid til å sende en god tanke til styg som sliter så veldig om dagen nå. Du er ikke alene styg,det skal du vite,du er aldri alene.

Didn’t you KNOW??

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, (men det bør dere) at jeg er b-u-l-l-e-t-p-r-o-o-f? Jeg overser deg som prøver å såre meg. Det biter ikke på meg.
Hva du mener om meg,er fullt og helt ditt problem,ikke mitt.


Hva du synes om mine meninger er fullt og helt opp til deg,i dont care.
Jeg tør være meg selv,tør du?
Jeg kan face deg,tør du face meg?
Hva du mener om mitt ytre er fullt og helt opp til deg, I couldn’t care less.
Jeg har selvironi,har du?
Jeg tar meg selv mindre høytidelig,tar du deg selv høytidelig,eller tør du ikke?
Jeg er meg selv på godt og vondt,og klarer å leve med det,jeg godtar meg selv som jeg er,med mine meninger og står for det.Klarer du være deg selv,og har du egne meninger og tør å stå for dem? Eller er du en som «goes with the flow«?
I stand up for my self and my rights,do YOU?
I BELIEVE IN MY SELF,do you believe in your self?