Husker du første skoledag?

I dag har mange tusen smårollinger hatt sin aller første skoledag. Tråkket inn på skolegården hvor de skal tråkke sine små skritt i mange år. Her skal de sladre om hemmeligheter,klatre i lekestativene,spille fotball,leke «guttene fanger jentene»,synes at det motsatte kjønn er ekkelt,»ææsj,guttelus/jentelus»,andre skal oppleve sin aller første forelskelse,og sende blyge blikk over mot skrivepulten til den utvalgte. De har tråkket over terskelen på det rommet hvor de skal lære seg alt fra alfabetet,til om Jesus fødsel,hvilken by som er hovedstaden i Italia,innviklede engelske ord som er vanskelige å uttale. Her skal de farvelegge,klippe og lime. Her skal de knekke blyantspisser,for så å spisse dem på nytt. De skal tygge blyantene til de er helt oppspist,her skal de stryke over feilskrivinger,viske det ut,prøve iherdig på nytt igjen. De skal lære skjønnskrift,lære å skrive både STORE og små bokstaver,å skrive navnene sine i løkkeskrift. De skal like og mislike lærere,som bare elever kan. Noen kommer også til å måtte sitte sint og skamfulle utenfor rektors kontor etter en fantestrek. Atter andre skal få skjenn av lærerne,kanskje fordi de snek seg til en aldri så liten kikk mens jentene/guttene skiftet i garderoben etter en gymtime,kanskje de jukset på en prøve. Noen vil kanskje også lage riper i skrivepultene sine. De vil sende små lapper til hverandre på kryss og tvers gjennom klasserommet. Kanskje vil de kaste viskelær biter på lærerne. De har uendelig mange timer med lærdom og slit foran seg. Med årene vil de bli drittlei og mislike alt som har med lekser,lærer og skole å gjøre. Men de har ikke annet valg enn å komme seg gjennom det.

 

Første skoledag…

Da jeg var 5-6 år så hadde jeg en bestevenninne som bodde et par minutter lengre ned i veien fra der jeg bodde. Vi hang samme i tykt og tynt. Jeg vandret inn og ut av dørene der nede,og følte meg mer eller mindre som en del av familien der. Moren hennes glemmer aldri en av kommentarene mine fra den gang : «****,hva skal vi ha til middag i dag?» Jeg følte meg hjemme med andre ord. Da vi nærmet oss første skoledag,så var vi veldig spente på om vi kom til å komme i samme klasse. Vi håpet jo selvsagt på det. Den dagen vi fikk brev om innkallelse til første skoledag,fikk vi samtidig vite hvilken klasse vi kom i. Vi måtte ha fått posten sånn omtrentlig samtidig,fordi begge to hadde beinet mot den andre,og vi møttes på plenen bak huset jeg bodde i. Vi pratet nesten i munnen på hverandre «Hvilken klasse kom du i?! Jeg kom i B!» Vi sa det samtidig. Vi hoppet og danset fordi vi kom i samme klasse. Vi kjente noen som skulle gå der sammen med oss. Vi var lykkelige. Det er jo alltid trygt å vite at man kjenner noen når man skal begynne med noe nytt,spennende og skremmende. Jeg husker ikke om vi gikk sammen mot skolen,mulig vi gjorde det. Mamma’ne våre var selvsagt med oss,litt stolte vil jeg tro,for deres eldste barn skulle begynne på skole. Store barn. Jeg husker mylderet av barn og voksne som stod spredt omkring på skoleplanen. Stolte,skremte,spente,nervøse. Alle som kikket seg rundt etter andre kjente fjes. Foreldre som kjente andre foreldre. Skulle barna deres begynne i samme klasse? Mamma kjente ei dame der med en datter som skulle begynne i min parallellklasse. Min mamma,og hennes mamma ville ha et bilde av oss sammen,til tross for at jeg aldri hadde sett henne før,men vi har bursdag på samme dag. Mamman til hun som var bestevenninnen min har også bursdag den dagen,og det er vel de jeg vet om som har bursdag 6.januar. Sola skinte fra blå himmel,blendet meg,så jeg måtte myse med det ene øyet lukket,som jeg fortsatt gjør når jeg får sola i øynene.

Rektor kom for å holde tale,og alle førsteklassinger samlet seg foran den ene inngangsdøra på skoleplana. Det som vi fikk vite het «storeplana»,for de som gikk fra 1.-4.klasse. 5. og 6. klassingene hadde sin egen liten plan. Å krysse grensa var skummelt,og man fikk høre det fra de eldste om man satte så mye som en fot på streken. Rektor ønsket oss velkommen,og presenterte klasseforstanderne våre for oss,før vi fikk beskjed om hvilke rom vi skulle møte opp på. Foreldrene våre fikk heldigvis lov til å bli med opp de også. Vi fikk velge oss plasser selv,og det ville bli vår faste plass. Hun ropte opp navnene våre,og vi skulle svare !ja»,her er jeg liksom. Foreldre som smilte og var så stolte. Tok bilder og ga oss blikk som sa «dette her vil gå så bra så,ikke noe å være redd for» Men vi var litt redde og skremte likevel blant alle disse andre ukjente fjesene. Vi fikk utdelt en «rød og blå» blyant,det var en blyant hvor halve var blå,og halve var rød. Jeg tror vi fikk en sånn gummitrekant dings som man kunne tre over blyanten,for å få et godt grep når vi skulle skrive. Og vi fikk med oss en liten bok,eller et hefte,hvor vi skulle øve på skrive border. Det var den aller første hjemmeleksen vi fikk. Rett på sak. Er det skole,så er det skole. Jeg synes at læreren vi fikk virket snill,og det viste seg også at hun var det. Alle synes det var trist da hun etter noen år sluttet og vi fikk ny. Men hun likte vi vel enda bedre. Frøken som det het den gangen (aner ikke om elevene fortsatt kaller sine lærere for frøken jeg) fortalte litt om seg selv,litt om skolen,og hvordan det var å skulle begynne på skolen. At det kunne virke litt skummelt,men at det var noe alle måtte. At vi kom til å bli kjent med hverandre og at vi skulle få lære masse. Mange begynte kanskje til og med å glede seg litt,noe å se fram til. Dette hørtes jo gøy ut. Det måtte jo bare bli gøy? Å tenk så mange nye venner man skulle få! Ingen visste alt slitet de hadde på veien foran seg,og hvor mye man faktisk skulle lære. Det er kanskje like greit at førsteklassinger faktisk ikke kan forestille seg hvor lenge 9 år med grunnskole faktisk er. I dag er det jo 10-år,så vi var kanskje heldige likevel den gangen? Etter at timen i klasserommet var over,og vi kunne dra hjem,så ville selvsagt absolutt alle foreldre at vi måtte stille oss opp på trappen for å ta klasse bilde. En fin flokk med førsteklassinger som skulle begynne i 1B på Dalabrekka skole.

Skremte,nervøse,nysgjerrige,utilpasse,alvorlige og litt stolte? førsteklassinger i flotte og fine klær innkjøpt for anledningen.

En hektisk natt…

Fy faen assa,for en hektisk natt dette har vært. Sånn fram til nå mener jeg. Her har jeg sittet planta med bavianrævva oppi stolen i hele kveld (ble jo så fordømt oppslukt av «Poirot»,han løser jo pokker meg hver sak,men man vet jo aldri hvordan han finner ut av ting. Jeg sitter der som et spørsmålstegn,og er drit utålmodig,for jeg synes han gir oss svaret så inni hampen treigt!) Men sånn ut av det blå (ikke at det er så veldig blått her jeg sitter,men dere skjønner tegninga?) så kom jeg på alt jeg egentlig skulle gjøre,og da var det bare å få ræva i gir,og sette i gang!

Jeg måtte ta en støyt Bacardy.

Men så kom jeg til å tenke på at om jeg skulle drikke det rent,så ville jeg blitt som en av alkisene som sitter og henger på fortauskantene med loslitte klær og gebisset på knærne,så i mangel av Cola (hvem drikker cola liksom?) så tok jeg å blandet det (Bacardyen altså) med Pepsi max. Kan jo ikke kjenne forskjellen en gang jo. Genialt triks. Det er notert bak øret til nest drink,som er ganske snart. (Hvorfor notere man egentlig bak øret?Det er jo ikke store plassen der mener jeg,fikk nesten ikke plass til å skrive der jeg..) Allerede etter den første drinken (som snart er drukket opp),så ble jeg plutselig litt sånn:

 

Begynner jo å lure da,om noen har putta noe oppi drinken min. Har mistanke om at det er de derre helvetes hybelkaninene som slapp unna støvsugeren forrige uke. Det var noen svære jævler. Ufine i kjeften var de og. «Watch your back» sa de. Hørt sånn faenskap? Burde ha banka de flat med fluesmekkeren jeg ikke har. Jeg kan såvidt minnes at jeg hadde en rar samtale..noe med «tørst et eller annet…» med planten av alle ting…Lurer på om den mente at den var tørst kanskje…

 

Det demrer såvidt for meg nå at jeg kanskje tilbydde den en drink Bacardy…For da hadde jeg noen å drikke sammen med.

Så kom jeg plutselig litt til meg selv igjen,og skjønte ikke bæra av hva som hadde skjedd…

 

Og så så jeg jeg at «Domo» satt i hylla og holdt pusten og var så rar. Det viste seg at han holdt pusten sånn at han ikke skulle buse ut i latterkrampe. Da fikk jeg mistanke om at det kanskje ikke var de svære hybelkaninen som hadde kødda med drinken likevel,men han,den jævelen. Han gjør sånne ting innimellom nemlig. Det er takken for at han får husly her liksom. Da ble jeg sur.Så ble han sur,så krangla vi.

 

Og så slengte jeg han tilbake i hylla,så nå kan han sitte der og furte. I dont fucking care. Dust. Så jeg jeg var over den helvetes støyen i bakgrunnen. En syk film om noe kriging og greier. Hvorfor i helsike sender de noe sånt på tv’n?? Man kan jo havne på kokko heimen av mindre. Så da synes jeg at jeg måtte bryte inn og si han ene duden der et par alvorsord. Be dem om å roe reka litt,sånn at det var mulig å gi øregangene litt fred.

 

Han var litt skeptisk som dere kanskje ser,og så sa han at han skulle diskutere det med de andre. Etter en stund,så kommer han pokker meg ut med hele kamikazeteamet på slep og sier:

 

Og jeg bare «……» og så vurderte på om jeg bare skulle spørre om jeg kunne joine dem. Men så gadd jeg ikke. Og så bare…

 

Jeg klarte faen meg å tråkke meg selv halvt ihjæl. Det må ha vært noe muffins i den drinken,for ikke i helvete om jeg sjangler og gjør noe sånt etter en drink til vanlig. No chance in hell. Så da ble jeg jo litt bekymra da,og lurte på om jeg hadde alle tærne i behold..

 

Alle var der,noen litt mer herpa enn andre,men ingen er kritisk skadd. Jeg kan puste ut,ingen legevakt i kveld. Nå skal jeg lage meg en drink til,og fortsette nattens gjøremål. Jeg har et par ting jeg må gruble litt på,og finne ut av.

-Når noen sier: «han meiet ned alle sammen over en lav sko». Hva pokker menes med det? Kan man meie ned noen over en høy sko?

-Hvor holder de svære hybelkaninene til?

-Hvorfor skal alle i filmen dø uansett?

-Skal jeg drikke mer? Er jeg alkis om jeg drikker 3 drinker?

-Jeg må ta en ny tellerunde av tær etterhvert

-Og så må jeg gruble mer,fordi jeg lurer på:

*Hvorfor kan ikke jeg ta,når blærekattar?

*Hvorfor kan ikke Y være X,når IRA?

*Hvorfor må jeg snakke sant,når vinden har løyet?

*Hvorfor kan ikke jeg le,når navlelo?

Bare for å nevne noe jeg har å gjøre. Jo,og så må jeg finne fram noen fyrstikker sånn at jeg kan holde øyelokkene oppe. Faen,kom på at jeg ikke har fystikker. Vurder å prøve synåler istedenfor. Det har jeg. Og så må jeg pisse. Så nå må jeg sette i gang. Men først en ny opptelling av tær. Faen,jeg blir helt svett jeg.

 

Alle fortsatt i god behold. Domo er sur. I dont care.

 

Edit: kjærleik på stav,eller klubbe som vi sier på nordmøre,og bacardy er faktisk ikke den verste varianten jeg har smakt.

 

Sitter du fortsatt der og glor?

 

 

Det er ikke mer å se,nå kan du gå.

Edit # 2: Kom inn et søkeord:

gruer meg til borring – skjønner jeg godt.

Hvem er jenta?

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?«

Et spørsmål mange spør seg selv,og prøver finne svar på. En søken etter å finne tilbake til den man en gang var,hvem man egentlig er,med alle ens tanker,følelser,meninger,personlighet,egenskaper,karisma,særpreg. Hva gjør deg til deg,og meg til meg? Hva gjør deg unik,hva gjør meg unik? Hva har gjort deg til den du er,hva har gjort meg til den jeg er,og hva har formet oss til nettopp de vi er? Det sies at på veien mot friskheten,til friheten fra alle problemene livet har gitt oss,så skal man finne seg selv,finne tilbake til den personen man var før sykdom kom inn i bildet,den personen man mistet og har glemt. Men har man egentlig mistet seg selv,selv om en sykdom har kommet inn i livet? Er det et spørsmål du som på en eller annen måte sliter med en psykisk problematikk har stilt deg selv?

Det har jeg. Jeg har hvertfall tenkt over det,og prøvd å finne svar på nettopp det spørsmålet. Jeg kan nesten ikke huske om jeg var en annen før  spiseforstyrrelsen kom inn i livet mitt,fordi bulimien har vært en del av livet mitt i så mange år nå,16 lange år. Bulimien er hardt innprentet i hverdagen min,den er en stor del av meg,den er meg og  ikke meg på samme tid,men like fullt er den der og tar plass. Noen ganger tenker jeg ikke over det,den bare er der,som en naturlig del,som slettes ikke er naturlig sett ut i fra fornuften,det normale. Andre ganger tar den veldig stor plass,på en slitsom,frustrerende og fortvilt måte som får meg til å føle meg slått ut,håpløs,sint,irritert,trist,tom. Dager som drar meg ned,som tapper meg for energi og gode følelser. Dager hvor det fine og gledelige forsvinner fordi de vonde følelsene spiseforstyrrelsene setter gang i meg overkjører og dominerer fullt og helt. Men er jeg en annen nå i forhold til den jeg en gang var,fordi spiseforstyrrelsen er en del av meg? Jeg føler og tenker fortsatt. Jeg har egne meninger,jeg har mitt særpreg som gjør meg unik,som gjør meg til den jeg er. Jeg har min personlighet. Jeg mitt menneskeverd,som alltid er der uansett hva jeg har gjort,sagt,tenkt,og selv om sykdommen er en del av meg. Jeg er fortsatt den utadvendte,jeg er fortsatt den jenta som har lett for å bli kjent med andre mennesker,jeg er fortsatt den jenta som liker å trene,lese bøker,elsker musikk, og finner gled,ro og motivasjon i disse tingene. Jenta som har egne meninger,selv om jeg ikke alltid tør ytre dem,i frykt for å såre,sette i gang en krangel som kan ende vondt og unødvendig. Jenta som har en formening om mye,som står for det jeg mener. Jenta som er glad i barn,jenta som elsker havet. Jenta som fortsatt nesten går i ekstase når blåbærene modnes og bare ut å plukke litt. Jenta som fryder seg over overraskelser,som da gjerne kommer meg gledesutbrudd,klapp og små hopp.Jenta som setter vennene sine høyt og er oppriktig glad i dem. Jeg kan  bli sint,skikkelig sint og kraftig irritert,og da hever jeg stemmen,banner og får lyst å kaste meg selv hardt i veggen. Jeg klarer le av meg selv,har selvironi og klarer se humoristiskom jeg driter meg meg loddrett ut,istedenfor å la det trekke meg ned og blir for hard mot meg selv,forrakter meg selv. Jeg blir sjalu,det gjør meg usikker på meg selv og får meg til å tro at jeg ikke er like bra som andre,jeg angrer på ting jeg gjort og sagt,og det kan få meg til å skamme meg,føle meg som en dritt,en bitch,men klarer også å akseptere at jeg ikke kan få endret på det jeg har sagt og gjort,men jeg kan rette opp i det jeg kan gjøre med det. Jeg har grenser hvor jeg ikke tillaterandre å trå over,fordi det finnes ting jeg ønsker skal være personlig. Jeg har lært å sette ned foten og trekke meg vekk fra visse ting som bare drar meg lengre ned i gjørma,som å velge bort mennesker som drar energien ut av meg.

Jeg kjenner selvsagt på ekte glede,kjenne hjertet renne over av lykke,smille fra øre til øre,gråte gledestårer. Jeg kjenner på sorhjertesmerte,savn,gråter. Jeg kan bli redd og kjenne på frykt,kjenne hjertet og puls som fyker opp i uoppnåelige høyder. Jeg lar meg imponere og sjokkere,hvor hjertet er nær ved å hoppe ut,måpe,bli stum.  Jeg gleder meg over andres gleder, se deres smil og lykke,og jeg deler mine gleder. Jeg kysser og klemmer,gir en klapp på skuldra,en high five,et smil. Jeg gir komplimenter,men sliter en del med å ta imot dem selv,fordi ros og skryt er vanskelig å ta imot,janteloven har fortalt oss at man ikke skal tro godt om seg selv, jeg har alltid hatt problemer med å ta imot det. Jeg er romantisk,å vise den jeg elsker hvor stor pris jeg setter på han,hvor mye han betyr for meg,hvor glad og takknemlig jeg er fordi nettopp han vil være med meg. Jeg liker like mye å gi som å . Å gi gir meg mer enn å få NÅ, etter som årene har gått,fordi jeg liker å se at andre blir glad. Å glede andre er en like fin måte å vise andre at du bryr deg,som å også si det med ord. Jeg setter umåtelig stor pris på vennene mine nå som den gang før spiseforstyrrelsenentret livet mitt da jeg var 18. Jeg har god kontakt med familien min,forholdet mellom foreldrene mine og meg er som det alltid har vært,forholdet mellom søskenene mine og meg har blitt bedre,sånn som det gjerne blir jo eldre man blir. Den eldste av mine yngre søstre og jeg har et nært forhold,med henne kan jeg dele alt,til henne trenger jeg ikke legge to pinner i kors. Jeg prater ikke på helt samme måte med de to andre,men det har med alderen å gjøre,men jeg kan prate åpent om mine ting,mitt problem. Jeg er fortsatt den dag i dag den som høres og som ler høyest når jeg er på fest med mine venner,som den gang før jeg ble spiseforstyrra.

Da spiseforstyrrelsen ankom så ble usikkerheten min redusert,selvfølelsen forsvant,selvtillitten sank en god del hakk. De vonde og tunge følelsen tok mer plass,er det det som menes med at jeg har forandret meg? Fram til man til man kommer forbi fjortis stadiet er man gjerne usikker på seg selv,selvtillitten er kanskje ikke den aller beste,og tusen tanker skaper et indre kaos uten like. Så for min del,hvor spiseforstyrrelsen kom i en alder der man ikke helt vet hva man vil videre i livet,hvertfall var ikke jeg helt sikker på det,så hva er annerledes nå,fra den gang spør jeg meg selv da. Spisefortyrrelsen har forsterket mange følelser og tanker i meg i forhold til hvordan det var før bulimien,men det forandrer ikke hvem jeg er som person,gjør det? De årene jeg nå har vært i behandling har redusert de tunge og vonde tankene, og følelsen jeg hadde,selvtillitten er mye bedre,selvverdet har blitt bedre. Selvbildet skranter kan man si,men det var heller ikke så bra før bulimien inntok livet mitt. Behandlingen har gjort meg sterkere,og livet har gitt meg mange erfaringer som alderen uansett gir en,og med alderen kommer også lærdom man tar med seg videre i livet.

Å overspise og kaste opp er ikke en naturlig del av livet,men det gjelder for alle mennesker,det er ikke personlige egenskaper,det er handlinger. Spiseforstyrrelsen har forsterket og redusert tanker og følelser,men jeg er fortsatt den jeg engang var,før bulimien,eller?  Men er det sånn at man noen gang finner seg selv,med tanke på at årene går,man eldes,og livet alltid har noe å læres oss,at man aldri blir utlært? For det betyr jo også at man tillegger seg nye tanker og følelser,livet gir oss alltid noe som setter i gang tanker og følelser på ulike måter. Men vi har ulike måter å mester det som måter oss. Er det det som menes med at jeg skal finne meg selv? Når livet som går til stadighet gir meg noe nytt å lære,så er det noe nytt som legges til av det jeg hadde fra før,men siden jeg ikke hadde det fra før,så kan jeg ikke si at jeg finner tilbake til meg selv. Man kan alltid finne nye ting man liker,har tanker og følelser om,så vil man da finne seg selv,og hva betyr det egentlig å finne seg selv? Jeg er fortsatt Laila,akkurat som jeg var fra den dagen jeg ble født og fram til jeg var 18,og jeg vil alltid være Laila når jeg lærer,erfarer og tillegger meg ny kunnskap. Vil jeg ikke? Du kan være enig eller uenig med meg,kanskje har du et annet syn,en annen formening,men dette er hva som kverner oppi hodet mitt når jeg tenker over uttrykket «Å finne seg selv.» Jeg kan selvsagt ta feil,men når tanker og føleser ikke har et konkret svar,så er det heller ikke feil av meg å tenke og føle sånn. Hva mener du? Dere som har kommet mye lengre enn meg i behandling,hva mener dere? Hva har dere erfart i forhold til dette uttrykket? Jeg har fortsatt mye å lære,og jeg tar gjerne imot deres meninger og tanker rundt dette,kanskje det får meg til å se annereleds på det,kanskje det får meg til å klare å reflektere og tenke på en annerledes måte på dette uttrykket om dere vil dele noe med meg som jeg kan ta med videre? Jeg tar imot nye kunnskaper med åpne armer.

The child

The child must know

that she is a

miracle,

that since the beginning

of the world

there hasn’t been,

and until the

end of the world

there will not be,

another child

like her.

-Pablo Casals-

Svar på spm. om meg,og litt diverse andre tinger og tanger…

Å svare på sånne spørsmål om meg selv er ikke akkurat det enkleste synes jeg. Det å skrive noe positivt om seg selv er jaggu meg vanskelig,fordi jeg har litt problem med å egentlig tro på at jeg har positive egenskaper,selv om jeg kanskje likevel har det. Hvertfall prøver jeg å ha det…det er da noe…? Well well,here we go…(darn it…)

Meg:

-hva er det fineste komplimentet du har fått?

Ooooh dear…vel,jeg vet ikke helt hva som er det fineste,fordi alle komplimenter er jo fine,er de ikke? Klarer ikke helt huske et som overgår de andre liksom…men har jo fått høre at jeg er snill,at jeg er støttende,at jeg gjør en god jobb,at jeg er morsom,at jeg er flink til ulike ting,at jeg er sterk som holder ut og kommer meg gjennom hverdagen til tross for de problemene jeg sliter med. Jeg har også fått kompliment for at jeg reflektert og flink til å skrive (blogge f.eks) og at jeg klarer sette ord på følelser og tanker. At jeg er sterk (psykisk)…Ja,det er mye å velge i med andre ord,så velger å ta med alle disse,uten å sette en ting som nr.1
-hva liker du best ved deg selv? Utfordring: kan du si fem fine ting om deg selv?;)

Hææ-rree-guuud som jeg hater akkurat sånne spørsmål/utfordringer. Dette er det desidert verste jeg vet å svare på…Hva skal jeg si her liksom?? Vel,det blir vel kanskje å ta tak i det jeg har fått av komplimenter da kanskje…at jeg klarer å se,og ta til meg det som folk har sagt til meg…At jeg hvertfall prøver å støtte og hjelpe de rundt meg om de sliter med noe. Om det gjelder å gi støttende ord,eller råd. Vise at jeg bryr meg om de jeg bryr meg om. At jeg blitt flink å reflektere over de tingene jeg sliter med. At jeg gjør en god jobb. At jeg er så snill som jeg kan være med de rundt meg,og at jeg ikke gir opp. Det er hvertfall egenskaper jeg kan si meg fornøyd med.

Tuva var ikke helt fornøyd med savret på forrige innlegg om hvordan jeg hvilke følelser jeg synes er vanskeligst,og hvorfor og hvordan jeg takler dem:

Fine svar, men jeg er ikke helt fornøyd med svaret på hvilke følelser du syns er vanskeligst å håndtere. Fordi nedstemthet, uro og tomhet er ikke følelser, men tilstander som oppstår fordi den egentlige følelsen ikke er identifisert og satt ord på (dette lærer du på Modum). Jeg tenkte mer på hvordan du takler å føle tristhet, sinne, iver, overraskelse, glad, hengivenhet/nærhet, fortvilet, frykt, skyld/skam, avsky, misunnelse/sjalusi..

<3<3<3

Når jeg blir glad,eller positivt overrasket,så vises det veldig godt på meg tror jeg,da kan jeg bli litt i hundre. Klappe,hoppe opp og ned,komme med små gledesutbrudd.  Glede gjør meg rett og slett,ja..glad. Smiler,føler livet er godt,ting føles lettere på en måte. Kommer det en positiv overraskelse,så er det «that ,made my day!!»  Er den derimot negativ,så kan den fort ødelegge dagen. Kanskje det fører til oppgitthet,sinne,tristhet,og da blir jeg rett og slett oppgitt og frustrert. Jeg gråter aldri…og jeg klikker heldigvis ikke i vinkel om jeg blir sint og sur,men da kommer det gjerne stygge gloser,og stemmeleiet stiger noen hakk. Jeg er ikke utaggerende. Jeg liker nærhet,det gir glede,harmoni,kjærlighet. Gode følelser som gjør meg glad. Føler igrunnen ikke så mye frykt annet enn maten,og den vet dere jo hvordan jeg takler…rather bad. Trenger vel ikke si så mye om det…skyld og skam er følelser ikke snakker så forferdelig høyt om,men er blitt flinkere til det. Og jeg skriver om det her i bloggen. Skam er vel den verste og vondeste følelsen kanskje. Ikke en veldig god følelse akkurat. Føler tja,hva skal jeg si? Ubehag. Misunnelse er det ikke ofte jeg kjenner på,og i tilfelle blir det mer av den typen:»gawd,misunner deg turen til syden så syyyykt». Sjalusi derimot,der suger jeg…men da i forhold. Her går det på selvfølelsen min,føler meg så absolutt ikke bra nok,og jeg føler meg utrygg rett og slett… Håper du hvertfall ble litt mer fornøyd nå da Tuva.

Diverse spørsmål:

Hva drømmer om,og lengter etter?

Jeg drømmer om å reise mye,oppleve andre land og kulturer. Å settle down med mann og barn og den pakka der. Et liv med trygge rammer,ro,stabilitet,hvor jeg føler at livet endelig er på plass. Jeg har dessuten en drøm jeg har hatt i mange år,som ikke lar seg gjennomføre..jeg vil reise på tur med Karlsvogna. Og så har jeg lyst å ha et eget zoo,et minizoo,med alle slags mulige dyr,på størrelse med knyttneven min,max. Dessuten ønsker jeg meg en maursluker.

Lengter etter? Her vil jeg egentlig svare det samme som over her,trygghet,trygge rammer,stabilitet,ro og tilfredtshet….Korte svar her,men det er disse punktene som er viktige for meg,som betyr mest.

Planer for livet?

Jeg er ikke av den typen som planlegger livet,men heller tar ting litt på sparket. Men jeg håper jo på å få gjennomført litt drømmer da,som å reise og oppleve mye. Ta flere tatoveringer,besøke flere venner rundt om i land og utland.

Hvor har du lyst å reise?

USA,Praha,London,Venezia,Hellas,Skottland,Irland,Island,Japan,Rio de Janeiro,Brazil,og etter å ha lest Pilgrimsreisen av Paulo Coelho,så har jeg også lyst til Santiago.

Beste minne?

Vanskelig å plukke ut et,jeg har jo mange gode minner,men om jeg skal plukke ut et,så vil jeg si da søstra på vei opp mot alteret,veldig veldig rørende.

Andre hårfarger enn rødt?

høhø….

Sattan i gatan så svært det ble da…

Dette skal da altså forestille lilla…

Og så har jeg hatt svart,men det er så mange år siden at jeg har ikke bilder av det på pc’n…

Hvordan er en vanlig dag for deg?

Hverdag: står som regel opp før hanen galer,pisser,klæsker på litt sminke,stresser litt sånn,fyker ut døra,trasker opp til jobb. Er på jobb.Trasker hjem fra jobb.Slenger meg oppi godstolen og leser bok og ordner meg varm sjokolade,eller strikker,eller trener… Så går resten av dagen til pc,tv og bp…eller treffe folk,alt ettersom. Helgene går det mye på det samme,bare at jeg sover lengre og sitter oppe lengre. Her er det liv kan du tro,den ene dagen lik den andre…omtrent…

Hvor lenge har du trent Taekwon-Do?

Starta høsten 2005,you do the math…

Hvilken musikk liker du?

  • Metallica
  • Madrugada
  • PJ Harvey
  • Nick Cave
  • Kari Bremnes
  • Sivert Høiem
  • JJ Heller
  • Amy Macdonald
  • Iron Maiden
  • AC/DC
  • Gåte

Ja,bare for å nevne noen…


Rød eller hvit vin?

Liker begge,men det går som regel mest i rød…(anbefaler dog ikke å drikka seg drita full på…man spyr lett pga garvesyra…)

Skal du ta med deg ski på påskeferie?

Jeg eier ikke ski selv,men skal låne et par,så nå skal jeg stå på ski for første gang på 15-16 år ca…juhuu…

Hva synes du om Molde by?

Joda,neida…ikke verdens mest spennende by for å si det sånn…ei hovedgate…sentrum består av ei gate..storgata…og så har de det flott hotellet som heter «seilet»

(har googlet bildet helt av meg selv)

Føler du deg som ei kjærring når du strikker?

Ooff cooouuurse I do…

Du sier du er klar for forhold,ønsker du deg barn?

Ønsker meg en hel hærskare faktisk…men joda,så klart.

Hvor mange solbriller har du?

Jeg har disse og noen til,blir garantert flere til sommeren igjen.

Da gjenstår det spørsmålene om bloggingen,og de fortjener vel et eget innlegg synes jeg…


Jeg skal bruke energien min på noe annet enn meg selv og mine små tragiske problem…

I følge Anna. (Som svar på gårsdagens innlegg «Delete»

«Jeg synes faktisk du skal gjøre det! Bruk energien din på noe annet enn deg selv og dine små tragiske problemer. Sett verden i ett annet perspektiv, så finner du ut hvor selvsentrert du egentlig er. Tenk på disse stakkarsene i japan som har mistet alt og sine kjære.. Og du sitter her å klager over noe, fordi du ikke har noe bedre å bruke tiden din på. Really, get a life!
Jeg vet du sikkert blir sint over dette, men det er bare fordi du vet det er sant. Yes, truth hurst..»

Laila svarer:

«Hahahaha,sånne kommentarer gjør at jeg HVERTFALL IKKE sletter den. Jeg lever for sånne kommentarer ;) Jeg lever mitt liv,just like you live yours,klart jeg da er selvsentrert ;) At det var flom i Japan er ikke min skyld (helt sant),og at det skjer tragedier rundt omkring i verden er heller ikke min skyld (also true),og sist,men ikke MINST: tror du seriøst,jeg mener det virkelig,at folks problemer (om det handler om psykiske lidelser,kreft,AIDS,ME,gikt,polio,benskjørhet,urinveisinfeksjon,forkjølelse,influensa,og ja,jeg kan remse opp i det uendelige egentlig) blir BEDRE,fordi det skjer katastrofer i verden?? (Ikke engang DU blir frisk fra en influensa selv om det skjer en katastrofe en plass i verden,du snyter,hoster og syter deg okke som..)Jeg mener…tror du seriøst på det,eller er du bare tvers igjennom STOKKE DUM I PAPPEN? Excuse my language…eller,nei,stryk det…Du har overbevist meg. True story.
Og nei,jeg blir ikke sant,REALLY. Sannhet som det ikke finnes sannhet i skader meg ikke,fordi jeg vet at det ikke er sant,yes,my story my hurt YOU. So,REALLY,get a life… 😉 »

Fy faen assa,jeg elsker sånne kommentarer,fordi da får jeg hvertfall noe å skrive,og jeg bruker som regel da å skrive egne innlegg til ære for dem som skriver sånne kommenarer,det er jo det minste jeg kan gjøre for lesere som tar seg en tur innom. Så jeg håper virkelig at du tar imot dette innlegget med stolthet Anna,for det er ikke alle som kommenterer som får sine egne blogginnlegg. Og ser du,jeg bruker da energien min på noe annet enn meg selv ser du,jeg skriver jo et innlegg til ære for nettopp deg min kjære Anna. Jeg skal ikke skrive et så altfor langt innlegg til deg da,det er da måte på hvor mye energi jeg skal bruke på andre enn meg selv. Men jeg skal bare sånn helt til slutt her få gi deg litt velvalgt fin ros.

  • Du har en unik måte å se verden på
  • Du har vanvittige mengder med innsikt i sykdommer og lidelser
  • Du har en flott måte å forholde deg til andre mennesker på
  • Du innehar massive mengder empati for andre

Jeg sitter her å klør meg litt i hodet da,for det er noe jeg ikke helt får til å stemme…det er noe som skurrer…på en måte… noe som Anna skriver i kommentaren:  «du sitter å klager over noe,fordi du ikke har noe annet å gjøre…»

Lite å gjøre Anna?

 

Kjære alle spiseforstyrrede,andre som sliter med en psykisk lidelse og pårørende,dere har ingenting å bekymre dere over sier Anna,for dette er bare små tragisk problemer. Problem solved 😀

Rastløshet og konsekvenser

Det er veldig mange som sliter med en sf som sier at de har mistet så mange år av sin ungdom,fordi all deres tid gikk med til sf. Trening,trening,avkall på sammenkomster,innestenging,utestenging av familimedlemmer og venner,innleggelser. Jeg er ikke en av dem. Jeg føler ikke at jeg har mistet år,jeg har levd livet selv om sf har vært en stor del av livet mitt. Jeg har jobbet hele veien,jeg har tatt en bachelor grad,jeg har reist sammen med venner,jeg har vært sammen med min familie,jeg har festet,jeg har trent. Jeg har aldri vært innlagt,jeg har ikke gitt avkall på venner (eller,jeg kuttet et vennskap fordi det trakk meg i feil retning,og fordi det skadet mer enn det gagnet) eller familiemedlemmer. Jeg har hatt mine forhold,jeg har vært samboer og forlovet. Jeg har  levd livet mitt,vært tilstede.

Men jeg har i alle mine år som spiseforstyrret levd med rastløsheten som er en stor del av det å være bulimiker. Å hoppe fra forhold til forhold,aldri falle til ro der jeg er.Jeg tror at gresset alltid er så mye grønnere på den andre siden. At om jeg flytter til en annen plass,begynner i nye jobb,kommer i et annet forhold,får en ny start,så skal alt bli så mye bedre.Jeg liker å tro at det blir bedre, noe kan bli bedre,for en stund,så er uroen og rastløsheten tilbake igjen. Når man sliter med en spiseforstyrrelse,og aldri er fornøyd med kroppen sin,så trenger mange av oss til stadighet en bekreftelse på at vi ser bra ut,fordi vi ser det ikke selv. Jeg er en av dem. Derfor har jeg i mange av mine år som spiseforstyrret flyttet til nye plasser,fått nye jobber,flere venner,meldt meg inn i nye treningsformer og hoppet fra det ene forholdet til det andre. Jeg har vært utro,jeg har flørtet,jeg har hatt mine seksuelle opplevelser. Det er en egen form for «selvskading»,å utsette seg selv for å bli utnyttet,og selv å utnytte,hele tiden for å få bekreftelsen på at man ser bra ut,at man er bra nok sånn man er. Men alt dette har stagget rastløsheten kun for en kort periode. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden,det er gresset på innsiden av en selv som er skittent. Uansett hvor man er,hva man gjør eller hvem man er sammen med,så følger sykdommen med. Man kan ikke flykte fra seg selv.

På grunn av dette så gjør man,og sier man ting som kan skade,eller gjør ting verre. Både for seg selv og den man er sammen med.Bare fordi jeg har hatet min egen kropp og meg selv så intenst,så har jeg latt mitt eget sinne og min frustrasjon gå utover mine kjærester. Fordi jeg har sett og følt min egen store feite kropp,så har jeg ikke funnet klær jeg har følt meg vel i,følt at det har gjort meg enda større,gjort meg enda feitere og dermed veldig utilpass,og det har gjort at det har endt med en heftig krangel,og jeg har enten avlyst en  fest,eller ødelagt stemningen mellom min kjæreste og meg. Kvelder har blitt ødelagt pga min elendige selvfølelse. Jeg har vært sint og sur fordi vi har hatt middagsinvitasjoner,eller selv disket opp med mat og kvelder som i utgangspunktet skulle være noe hyggelig,men som har endt opp som noe mindre hyggelig fordi jeg ikke har taklet maten og hyggen,fordi jeg hatet så intenst kroppen min.

På grunn av hvordan jeg har følt meg,og på grunn av mitt eget syn på min kropp,så har jeg i mange sammenhenger som skulle ha vært hyggelige,for meg vært veldig dempet.Jeg har,istedenfor å klart å slappe av og nyte situasjonene,heller følt meg utilpass fordi jeg kun har hatt fokuset på magen min,lårene mine,hvordan jeg ser ut i en kjole,gransket meg selv fra ulike vinkler i et speil,i ulike sittestillingen,sammenlignet meg selv med andre rundt meg,klær jeg har hatt på meg,sammensettinger av klær,settinger jeg har vært i. Og humøret mitt har vært deretter. Humøret har vært avgjort fra jeg stod opp den dagen,hva tallet på vekten viste og hva jeg så (eller ser) i speilet og hvordan jeg ser dette speilbildet. «Magen er for stor. Ser den ikke større ut i dag enn den gjorde i går? Ser ikke lårene større ut? Selv om tallet på vekten er det samme,eller har gått litt ned,og målene er de samme,eller litt mindre enn i går?» Jeg snur og vender meg,og vurderer meg selv fra alle vinkler,og ser de samme feilene som alle dager før. Men enkelte dager ser det verre ut enn andre. Noen dager klarer jeg se at det ikke er så ille som jeg innbiller meg,andre dager ser jeg det ikke,og det ødelegger humøret og dagen min. Det går utover det jeg foretar meg.

Jeg har sagt og gjort ting som ikke vært rasjonelle,fordi min hjerne har fått meg til å se og føle noe overfor meg selv som har fått meg til å føle meg helt feil,og jævlig. Intense urasjonelle følelser som har utløst sinne,frustrasjon,fortvilelse og selvhat. Utilpass. Og dette har ført til at jeg har trengt bekreftelser fra andre for å motbevise det jeg selv føler,tenker og tror på.Og det har ødelagt mange situasjoner fordi det har gått utover humøret mitt,fordi tankene har vært på hvordan kroppen min ser ut.

En blanding som består av mitt eget kroppslige selvbilde,mitt humør som resultat av dette,og mine handlinger deretter og min vanvittige rastløshet har ført til utilpasshet,nedstemthet,fravær av hygge og kos,krangler og ufine uttalelser,negative handlingsvalg og selvskadingsmetoder. Forhold har røket,samboerskap og forlovelse brutt. Forverring av sykdom. Mer behandling og medisinering. Samtidig som jeg har levd livet mitt og vært tilstede,så har jeg ikke alltid vært tilstede på riktig måte. Det har ført til mange vonde,og sikkert unødvendige hendelser og valg,men sånn er livet. Man velger ikke alltid riktig,man tar ikke alltid like kloke valg,fordi man ikke er rasjonell i valgenes øyeblikk. Men gjort er gjort,fortid er fortid,det ligger bak meg,og den veien jeg skal gå ligger foran meg. Jeg har erfart og lært. Jeg har lært på den harde måten,og det fått meg til å reflektere og bestemme at ting skal bli annerledes neste gang. At jeg vil gjør andre valg om jeg kommer opp i like situasjoner en annen gang,hvertfall med tanke på forhold og en del selvskadingsmetoder i første omgang.

Nå er jeg singel,og har vært det en god stund. Jeg har trengt tiden,nettopp fordi jeg ikke vil utsette et forhold for min selvdestruktive måte å være på. Jeg har gjort endringer når det kommer til medisinering,noe som har ført til at mange urasjoenelle tanker og handlinger har forsvunnet. En del selvskadingsmetoder er borte,heldigvis. Jeg er blitt mer reflektert,jeg har fått bedre selvinnsikt,selvbildet er ikke like ille lengre,selv om kroppsbildet mitt er føkka. Jeg klarer i enkelte situasjoner å slappe av og kose meg,men måltider sammen med andre er fortsatt fryktelig vanskelige,og det setter i gang vonde følelser og tanker,og det kan føre til litt sinne,nedstemthet og jeg kan bli stille og innesluttet. Derfor liker jeg helst å unngå sånne situasjoner,selv om jeg ikke alltid kan det. Men det er jo egentlig en eksponering,en øvelse,en utfordring å delta. Men aller mest en fryktelig vanskelig situasjon.

Rastløsheten kan gnage meg i stykker innvendig,og det fører ikke alltid med seg like heldige konsekvenser utifra handlinger jeg foretar meg,men man lærer så lenge man lever. Heldigvis vil jeg si,for det er kun på den måten at man kan bevege seg framover.

 

Bildet er fra 2005. Jeg var samboer i et forhold som bestod av mye krangling og vanvittig mye uro for min del. Spiseforstyrrelsen var veldig tilstede,men ikke fullt så aggerende nettopp fordi jeg var samboer og ikke hadde like store muligheter til å ha mine runder med maten som når jeg bor alene. Selvhatet var stort og selvbildet lavt.

Hva trenger Laila?

I spørsmålsrunden min fikk jeg spørsmålet «hva trenger Laila?» av Ingeborg.

Ja,hva trenger Laila? Ikke et enkelt spørsmål i grunnen,fordi jeg vet at Ingeborg med dette spørsmålet mener i retning av veien mot friskhet fra spiseforstyrrelsen. Forrige time med behandleren min så snakket vi litt om hva som driver meg videre. Hva er motivasjonen i livet mitt,hva ønsker jeg? Jeg har tenkt en del på dette her de siste ukene,og jeg konkluderer med at jeg vil som de fleste andre vil. Å ha en fast jobb med en fast inntekt. Skaffe meg egen familie. Trygge rammer i hverdagen. Å være sammen med noen som er der for meg på godt og vondt. Som er en støttespiller. En som kan tåle meg som jeg er,samtidig som han setter grenser og er med på å motivere meg i riktig retning for å gi meg selv en helhet. Et normalt liv med tanke på maten og en trgghet på meg selv og livet jeg har. At jeg tør å våge å tåle det livet har å gi. På godt og vondt.

Jeg trenger faste rammer. Jeg trenger stabilitet. Jeg trenger oppfølging. Jeg trenger mer hjelp. Jeg har snakket med behandleren min om akkurat dette med mer hjelp,at 1 time pr.14 dag ikke er med på å løse annet enn noen tanker å reflektere rundt. Jeg bor alene og har fullt og helt ansvar for meg selv,og når jeg ikke klarer maten alene,så går det som det går,selv om jeg har klart å bruke noe av tiden min hver dag på å gjøre ting jeg liker,fordi jeg liker det,og ikke som en flukt fra spiseforstyrrelsen. Og jeg har dager hvor jeg klarer å redusere rundene jeg har med maten. Jeg har også klart å kutte ned på mengden mat jeg spiser på rundene mine,selv om dette ikke skjer hver dag. Jeg har klart å ha dager hvor jeg ikke bruker penger på bulimien. Men jeg er fortsatt helt alene om alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre.

Jeg trenger definitivt flere støttespillere,for de er det ikke mange av. Jeg har en fantastisk søster som jeg kan prate med om alt,og som tilbyr seg å være der for meg. Problemet er bare det at hun bor helt nede på Ski,og det gjør at ting ikke blir fullt så enkelt som vi begge skulle ønske det kunne være. Jeg har en eks som stiller opp med det han kan på ulike områder. Jeg har også mange av dere som følger meg på bloggen som kommer med støttende og flotte tilbakemeldinger,og jeg har noen venner jeg kan prate med det meste om,men det skjer heller ikke så veldig ofte. Det er det jeg har. Jeg har ikke oppfølging fra legen min,han har lite erfaring med spiseforstyrrelser. Han skjønner det ikke. Så den eneste som er der fast er min behandler. 1 time hver 14 dag. Det sier seg selv hvor lite som skje av endringer med det tilbudet jeg har,og han mener at vi skal forsøke mer på det kognitive området før det eventuelt blir snakk om mer hjelp (henvisning videre) Jeg ønsker å kanskje være medisinfri en dag?

Uti fra dette trenger jeg å lære meg å spise normalt igjen,og klare å akseptere maten for det den er ment å være. Næring som kroppen trenger for fungere optimalt. Jeg trenger å lære meg at tallet på vekten,eller tall generelt, ikke er en viktighet i hverdagen. Jeg trenger å lære meg å bli trygg på kroppen,på vekten jeg må stabilisere på et normalvektig nivå. Jeg må lære meg at «god nok» er godt nok.

Jeg trenger å utfordre meg selv mer,men da trenger jeg flere støttespillere som kan hjelpe meg på veien. Jeg trenger flere nære venner som jeg kan bruke tid med og gjøre morsomme ting i hverdagen,noe som gir mening,og som kan gi hverdagen lysglimt,øyeblikk og minner som kan puttes i boksen «gode ting i livet» Jeg vil reise mer.Jeg vil oppleve mer av verden,utforske andre byer og land,og besøke flere av mine venner andre steder.Jeg ønsker å bruke mer tid på familien min,spesielt søsteren min og mannen og mine to små skjønner tantebarn som bor i Ski,og søsteren min som bor i Tr.hjem. Foreldrene mine og lillebroren min som bor i Kr.sund ser jeg hvertfall med jevne mellomrom. Og jeg ønsker å bruke mer tid med venner.

Jeg trenger flere verktøy på veien,redskaper jeg kan bruke for å løse de ulike utfordringene og oppgavene som kommer på min vei og gir meg motstand. Jeg trenger boksehansker (de jeg har er for små,og sparringshanskene jeg har gir ikke helt den samme nytten til formålet),jeg trenger kniver,øks,pistoler,sverd,spyd,mot,hardhet og mykhet,standhaftighet,styrke,ord,tankekraft og ikke minst en hakke for å finne diamanten.

Jeg trenger å finne ut hvem jeg er,bak spiseforsytrrelsen.

 

Akershus festning sommeren 2009

The little girl who ended up dancing with the devil…

17.mai…

Meg og den ene lillesøsteren min ❤

 

(Sorry for blitzflekker på bildene,har ikke scanner,så da ble det å ta bilder av bildene.) Når jeg ser på de første bildene over her så lurer jeg på om jeg var en alvorlig liten jente..Det er ikke sånn jeg husker at det var da.

Det gir en rar følelse å se gamle bilder av seg selv fra en uskyldig barndom,fri for bekymringer om det som en gang skal komme . Uvitende om det livet som ligger der framme og vente med sine fine og vidunderlige stunder,men også brutalitet og råskap. En framtid som i mange år skal bestå av vanskelige og tunge tider. En framtid som river ned mye av håpet og livsgleden. En framtid fylt med brutte bånd,sorger,brutale handlinger,vanskelige valg,ensomhet,depresjon og vanskeligheter med mat,kropp og vekt. En barndom fri for bekymringer om alt som heter utseende og vekt. En sped begynnelse på en selvtillit som med årene sakte men sikkert ble revet ned og knust til støv.

Men det er sånn det er for alle. Ingen vet hva framtiden bringer,og det er ikke det et barn skal tenke på,fordi de kun skal få lov til å være et bekymringsfritt lite barn som skal gjøre det barn skal gjøre. Mange av oss ønsker mange ganger at vi gjerne skulle visst dengang da det vi vet nå,og tatt andre valg i livet,men det er ikke sånn det fungerer. Men jeg er samtidig glad for at vi ikke har den muligheten til å kunne vite hva framtiden bringer,det kunne fort ha bringt fram mange unødvendige bekymringer om det som venter,som kanskje ikke var grunn til bekymring i det hele tatt når en hendelse man gruet for ikke ble som man trodde den skulle bli likevel. Jeg foretrekker den muligheten jeg uansett ikke har noe valg for å bestemme,å la framtiden forbli uviss. Og ennå danser jeg med djevelen.

Spiseforstyrrelsen er ikke en definisjon på Laila

Spiseforstyrrelsen definerer ikke min person. Laila er ikke bare den spiseforstyrrede. Den er bare en del av meg. Jeg er også mye mer. Jeg er ikke bare den syke. Det syke er bare en bit av helheten som danner meg. Jeg er ikke  bare Laila den spiseforstyrrede,det finnes også andre Laila deler som danner hele Laila. Jeg er datter. Jeg er søster. Jeg er tante. Jeg er tantebarn,barnebarn,søskenbarn,tremenning og svigerinne.

Jeg er ei jente som verdsetter vennene mine høyt. Jeg er ei jente som kan vise omsorg og støtte til andre selv om jeg sliter selv. Jeg er ei jente som mener at et vennskap skal være  gjensidig,hvor begge parter kan gi og ta.Jeg er ei jente som kan le hysterisk av dårlig humor. Jeg kan være tøff og samtid sårbar.

Jeg liker å trene,selv om jeg er i en veldig umotivert periode akkurat nå. Jeg elsker å lese,og har klart å få tak i den lesergleden igjen etter at den var fraværende lenge pga depresjon. Jeg liker å bruke kreativiteten når den dukker opp. Jeg liker å gå turer og oppdage nye motiver jeg kan fotografere. Jeg liker å skrive,brev,kort,dagbøker,blogg. Jeg er sosial og utadvendt. Jeg er flink til å beholde smilemasken,selv om innsiden gråter.

Jeg har altfor lett for å stole på andre. Jeg liker å gi folk en sjanse før jeg kan bedømme dem. Jeg er åpen,og har lett for å åpne meg. Jeg har lett for å bli kjent med andre mennesker,og jeg liker å bli kjent med andre mennesker. Jeg ønsker mange ganger å gi opp,men jeg gir ikke opp.Jeg har selvironi. Jeg liker å dra på byen en gang innimellom,men synes det er like koselig å bare sitte hjemme med gode venner. Jeg liker å omgås barn,fordi de kan spre så mye glede. Jeg av typen som alltid har jobbet i direkte kontakt med andre mennesker på en eller annen måte,og det er noe jeg også ønsker for framtiden.En kontorjobb er ikke meg.

Jeg liker ulike musikksjangre,og jeg liker å dra på festivaler. Jeg elsker grøssere,komedie,animasjon og spenning. Jeg liker Trond Espen Seim (make my heart go insanely crazy),men også Gordon Ramsey,den flotte familiefaren,og satan sjæl (make my heart go insanely crazy as well). Jeg liker engler og elger. Jeg liker å reise. Jeg liker naturen. Jeg liker lukten av svibler og syrin.  Jeg blir bilsyk. Jeg liker hapå. Jeg har vannskrekk. Jeg liker bloggvennene mine. Jeg interesserer meg psykiatri/psykologi. Jeg kan lett la meg påvirke. Jeg liker å hjelpe andre. Jeg liker å lære. Jeg gir råd,og jeg tar imot råd. Jeg har selvinnsikt og reflekterer mye,over min egen psyke og livet generelt. Jeg er sterk,men svak.

Jeg liker ikke være den eneste som gir av meg selv. Jeg liker ikke selvgodhet. Jeg liker ikke at mine kjære har det vondt. Jeg liker ikke mennesker som tror de er bedre enn andre. Jeg godtar ikke at jeg er så syk at jeg ikke kan takle en jobb ved siden av. Jeg liker ikke at jeg bor så langt i fra søskenene,og mange av vennene mine. Jeg har mange ganger ønsket å ikke leve,men jeg liker tanken på å leve.

Jeg er mye. Framtidsønskene mine er litt uklare,men de skal jeg jobbe med å finne ut av. Jeg vil finne ut av hva som egentlig driver meg til å ikke gi opp,men ønsker framtiden. Ja,jeg er en spiseforstyrret,men den er bare en liten del av meg som rommer mye.

Selvransakelse

Jeg holder fast. Med nebb og klør! Jeg klarer ikke slippe taket,jeg vil ikke slippe taket. For å slippe taket betyr adjø,byebye,I’ll never see you again. Og det er faen hakke meg vanskelig å akseptere. Istedenfor rettferdiggjør jeg det hele med at sånn er det faktisk,det er sånn det er! Jeg kan ikke noe for det,det er ikke jeg som kjører løpet,jeg bestemmer ikke selv. Bullcrap. Klart jeg bestemmer selv,klart det er jeg som kjører. Det er ingen som kjører for meg,selv om jeg liker å tro det selv. Jeg har alltid valg,alltid. Men jeg velger å tro at jeg ikke har det,selv om jeg vet at jeg har det. Tingen er at det er vanskelig å ta det rette valget. Fordi det føkker med meg,og det er jævlig vanskelig å stå i nettopp det. Å stå i det som er vondt og vanskelig.

Men ved å stå for det jeg sier,at sånn er det,sånn funker det og sånn må det bli, er ikke bare å lure andre,men meg selv også. Men egentlig så lurer jeg ikke meg selv heller,fordi jeg vet at det er ikke sånn detvære. Men akkurat de tankene slår jeg heller vekk,langt bak i den døde hjernebarken. For da får jeg fortsette som før,uten at jeg trenger å gjøre noen anstrengelser for å gå den veien jeg frykter aller mest. For det er frykt det står på. Frykt for å måtte bli noe annet enn det jeg er nå. Frykt for forandring. Forandring er ubehagelig. Forandring er skummelt. Forandring skremmer vannet av meg. Forandring gjør meg om til noe jeg er redd for å bli.

Alt jeg sier,og alle mine handlinger sies og handles via den syke delen,den delen jeg omfavner,elsker og hater.  Jeg er syk,ergo jeg kan prate og handle sykt.Rettferdiggjøring av det syke. Psyk. min sier at selv om jeg har diagnosen bulimi,så trenger jeg ikke gjøre bulimiske handlinger. «Jovisstfaen kan jeg det!!!» skriker det inni meg,men jeg vet at jeg tar feil. Visst faen kan jeg la vær. Om jeg gidder å ta i et tak. Joda,jeg har øyeblikk,jeg har dager som går bedre enn andre,men det er nesten ikke nevneverdig i forhold til alle de takene jeg ikke tar. Jeg tviholder,jeg benekter og jobber imot. Jeg er redd for å bli frisk. Livredd. Derfor holder jeg igjen og rettferdiggjør bulimien,for min egen del,som et mantra oppi hodet mitt: «du er syk,du kan fortsette å holde på som du gjør. Du er syk,du kan fortsette med dine handlinger. Har du lyst har du lov. Du trenger ikke bli frisk,du klarer deg jo så fint sånn som det er.» Bullcrap. Det er bulimien som sier det,ikke jeg. Det er den syke delen som tenker sånn. Og den har et faen så hardt grep på meg.Likevel er jeg livredd for å slippe taket. Forandring er skummelt.

Jeg klarer ikke slippe taket,jeg vil ikke slippe taket. Jeg vil ikke bli frisk. Men det er det også bulimien som sier. Den syke delen av meg tramper gjennom til enhver tid,som jeg tror på og lever for,som spyr ut ord om at sånn og sånn er riktig,sånn og sånn må det gjøres..og det er nesten så jeg tror på alt jeg lyver om selv. Men sannheten er den at jeg ikke tror på det,men jeg nekter å si det høyt. Jeg rettferdiggjør heller mine ord og handlinger,fordi jeg er syk.

Så hva faen har jeg å tape på å bli frisk? Ikke en damn ting. Nada,null,niks. Så hvorfor er det da så jævla vanskelig å gi slipp? Jo,fordi jeg er helvetes redd! Frykt for det ukjente. Da er det tryggere å være i det kjente,til enhver pris. Jeg skal bare bli tynn først, kan jeg begynne på den friske veien.

Farvespektere i livet er ikke alltid like lett å se.

Takk

Jeg har en leser som veldig veldig gjerne har lyst til å få være litt i rampelyset og dele det h*n har på hjertet her i bloggen min,og siden jeg setter så masse pris på alle leserne mine,så gjør jeg selvsagt det,siden h*n ber på sine knær,og tilbyr seg å sleike mine tær.Skulle bare mangle liksom. La oss kalle denne personen for «styg«

Styg har nå lagt inn 2 kommentarer allerede,og har tydeligvis ikke så høy toleranse på tålmodighet,så da får jeg bare skrive dette innlegget nå,oppmerksomheten skal jo ikke kun dreie seg om meg,i min blogg,tross alt.

Kommentaren er selvsagt anonym,det er jo ikke alle som tør som stå fram med navn og bilde,det er jo tryggere å sitte bak skjermen og være litt feig også,men det skal jeg akseptere denne gangen her.

Kommentar 1:

Anonym (så klart)

«Du er styg» (styg?? Men ka faen,det er jo nicket jeg bruker på deg i innlegget mitt her jo,shit,this is creepy!!Men hva betyr det?? Jeg googlet det opp,og fant følgende: en blogg en twitter greie,en myspace side. og ja….så er det tydeligvis et band..Var det det du mente? Om jeg er med i det bandet? Nei,det er nok ikke meg,dessverre)


Kommentar 2:

Fortsatt anonym (så klart,noe annet ville jo motbevist feighet,men nå har jeg jo allerede kalt h*n for styg da,så fatter ikke at h*n ikke bare bruker det liksom…)

Anonym:

«Du er jo stygg da» (Se der ja,det var stygg,med 2 g’er du mente ja,da skjønner jeg hva du mente..kunne ikke helt tolke hva «styg» betydde.Men du så vel kanskje etter at du hadde sendt kommentaren at du skrev feil,og attpåtil ikke kunne rette på feilen,og ble litt usikker på om det faktisk skulle skrives med en eller to g’er,så du slo opp i ordboka og fant ut av det bæsja på leggen,og skrev dermed en ny kommentar hvor du retta opp i feilen.Og skriveleifer kan jo skje den beste,tross alt,vi er jo alle bare mennesker,alle kan gjøre feil,det er jo menneskelig,så du er selvsagt unnskyldt)

Jeg har to måter å tolke det på:

1. Om du er jente,så er det jo ikke snakk om noen annet en sjalusi,fordi jeg er :tøff,tør ha meninger,kul,den sexyeste read head bitchen du har kommet borti,eller fordi du ønsker du var meg….og det skjønner jeg jo godt!


Er du derimot gutt,så gulper du dette ut av deg fordi du ikke har sjans på meg,og det ergrer deg grenseløst.Så jeg skjønner virkelig ikke hva du mener med «stygg» styg.


Utfallet er,uansett kjønn,F_E_I_G! Men du kan jo ikke noe for det da,så ikke vær lei deg lille venn,det finnes hjelp for det,om du bare våger å ta kontakt med en behandler.Det er ingen som vil se stygt på deg om får hjelp styg,så det er ingenting å være redd for. Jeg er her for deg jeg også,om du trenger noen å prate med.

Men det er bare en ting sånn her på tampen (for nå har jeg jaggu vært raus og gitt deg myye tid i rampelyset,men nå begynner lyset å brenne ned…) og det er å si takk,fordi tross alt,du leser jo bloggen min,og da er det jo noe ved meg som trekker deg hit og som vekker din interesse,ergo,du er en leser,og du fortjener den takken,så ikke være beskjeden,ta imot komplimentet.

Klemz og kos og slengkyss fra meg til deg.
XOX



Samtidig vil jeg sende masse takker og bukker til alle mine lesere der ute,og en ekstra takk og en ekstra bukk til dere som er inne med kommentarer,you make my day. (Dere ser jo bare hvor stor pris jeg satt på kommentarene fra styg

Helt til slutt her ønsker jeg at dere alle sammen tar dere tid til å sende en god tanke til styg som sliter så veldig om dagen nå. Du er ikke alene styg,det skal du vite,du er aldri alene.

Didn’t you KNOW??

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, (men det bør dere) at jeg er b-u-l-l-e-t-p-r-o-o-f? Jeg overser deg som prøver å såre meg. Det biter ikke på meg.
Hva du mener om meg,er fullt og helt ditt problem,ikke mitt.


Hva du synes om mine meninger er fullt og helt opp til deg,i dont care.
Jeg tør være meg selv,tør du?
Jeg kan face deg,tør du face meg?
Hva du mener om mitt ytre er fullt og helt opp til deg, I couldn’t care less.
Jeg har selvironi,har du?
Jeg tar meg selv mindre høytidelig,tar du deg selv høytidelig,eller tør du ikke?
Jeg er meg selv på godt og vondt,og klarer å leve med det,jeg godtar meg selv som jeg er,med mine meninger og står for det.Klarer du være deg selv,og har du egne meninger og tør å stå for dem? Eller er du en som «goes with the flow«?
I stand up for my self and my rights,do YOU?
I BELIEVE IN MY SELF,do you believe in your self?

Kampen mot meg selv

Laila vs Laila.

Det ufornuftige mot det fornuftige.
Jeg vet ikke lengre hva som er reelt og ikke,fornuftig eller ufornuftig,med tanke på mat,følelser og tanker.Sf min har vært en del av meg i 15 år,alt er blitt innebygd i meg,så det som er ufornuftig for alle andre,er fornuftig for meg.

På et par av timene jeg har hatt med min psyk. sa har han spurt meg hva Laila mener opp i alt dette.Hva sier min fornuft i forhold til sf tankene. Sf tankene sier en ting,fornuften sier noe annet,men hva mener Laila? Det er vanskelig for meg å klare å skille mellom alle disse ulike fornuftene,fordi det som for meg virker fornuftig i utgangspunktet ikke er fornuftig. Jeg vet det jo,jeg vet jo hva som i et naturlig-fungerende hode er fornuftig,likevel regjerer sf fornuften,som egentlig ikke kan kalles en fornuft i det hele tatt,men som likevel er det for meg.

Når det blir så mye kaos med så mange ulike former for furnuft,så er det ikke rart det blir vanskelig å komme i gang med friskhets kampen heller,fordi det inni meg kjempes kamper mellom ulike typer for funuft som vil regjere.
Jeg må kjempe mot meg selv,men når man må kjempe mot seg selv,så blir kampen ekstra vanskelig,fordi man må nøste opp i,og klare å skille mellom de ulike fornuftene som er viklet seg inn i hverandre.De er viklet sammen som et edderkopp nett,og uansett hvor man går i dette nettet,så vikles man mer inn,og veien ut virker som et eviglangt arbeid.

Sf fornuften
Den fornuftige fornuften
Laila fornuften

Me,myself and I.
Alt er meg.

«Men hva sier Laila
-Jeg sier alt,fordi alle disse foruftene er meg. Ufornuftige eller ei. Alt er i meg,alt er meg.

Hvordan leve med sf syk Laila.


Jeg fikk en liten «utfordring» fra min ex,om å skrive et innlegg om hvordan jeg tror det var for han,som samboer,å leve med meg.

Ouch!
Men jeg tar som vanlig utfordringer på strak arm,så jeg tar også denne.

Jeg vet at jeg ikke var/er enkel å leve med. Humøret mitt svingte veldig (les forrige innlegg),og jeg kunne lett ta meg nær av ting han sa. Jeg kunne eksplodere i sinne,mens han satt der neste helt sjokka,med åpen munn og haka omtrent på gulvet. Jeg var sint,jeg var oppgitt,jeg var fortvilt,forbanna,irritert,frustrert.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det,men jeg fant vel ikke alltid de rette ordene,og dermed var det jo forståelig at han heller ikke skjønte.
Når jeg hadde tunge stunder,så var jeg så fordømt sliten,fysisk og psykisk,at alt var et ork,og jeg orka knapt snakke om det som gnagde på inni meg. Han tolka ting feil mange ganger,men han visste jo ikke hvordan han alltid skulle tolke det heller.

Maten var alltid et problem. Han ville aldri tvinge meg,eller stoppe meg fysisk fra å gå å kaste opp etter måltidene,selv om han visste at det var det jeg gikk for å gjøre. Han sa at det kunne gjøre ting verre for meg,og utløse en enda verre utblåsning fra meg. Men han var selvsagt fortvilt,og visst ikke hvordan han skulle håndtere alle situasjonene. Hva godt han kunne gjøre. Og hvordan han skulle gå fram. Jeg skjønner han så godt. Man blir rådvill.

Selv om han også reagerte på sin måte sin måte,så støttet han meg alltid. Han ga meg nærhet,råd,tips,han var villig til å gjøre mye. Jeg vet ikke om jeg alltid ga uttrykk for hvor mye dette betydde for meg,men jeg skjønner også at han ikke følte det hver gang. At han ga og ga av seg selv,uten at jeg alltid ga uttrykk for takknemlighet. Jeg sa det nok ikke alltid med ord,men jeg gjorde ting som man gjør som samboere,jeg laget mat,jeg stelte hjemme,jeg lufta hunden sånn at han også fikk litt pause fra alle turene som måtte gjøres med det å ha en hund. Kanskje gjorde jeg ikke nok. Jeg tror nok at han kanskje ville få det bekreftet med ord også,og der var jeg som sagt ikke alltid like flink.

Han har dratt ned til psykiatriske når det gikk for lang tid mellom timene mine,fordi han mente at jeg trengte mer hjelp. Han var utrolig fortvilt,og synes ikke jeg fikk nok hjelp.

Jeg var/er bitchy,jeg var/er vanskelig,jeg var stille,jeg utelukket han,og han var utrolig fortvilt mange ganger. Han ble sliten av det selv,og det skjønner jeg veldig godt,fordi jeg vet at jeg ikke er enkel å bo med. Jeg er meget sta,(steinbukk)og har en tendens til å si ting rett ut,rett fra levra,og det skjønner jeg at folk kan tolke ulikt. Dette var hvertfall nytt for han,måten jeg uttrykte meg på,både med ord og handling. Han måtte jo nesten få hjertestans mange ganger. Men det er sånn jeg er. Men jeg kan tenke meg (og jeg vet) at dette måtte han sjokkert han noe så inn i gamperæva.

Jeg kan ikke vite fullt og helt hvordan det er for andre å leve med en som er psykisk syk,jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen,men som sagt,jeg vet at jeg kan være vanskelig å bo med,pga humørsvingningene mine,utbruddene mine,handlingene mine,ordene mine. Jeg er sta,og jeg står på mitt,og har litt vanskelig for å inngå premisser av og til,og det må også ha gitt en stor følelse av oppgitthet,og hjelpesløshet for han.

Det er dette jeg kan si,min oppfatning,for hans del. Bare han kan fortelle det fullt og helt.

Russetiden settes snart i gang

Om 2 uker setter russe-epidemien inn. Hele Norge skal plages dag og natt i hele 17 dager. (og i noen byer er de så uheldige at russen starter på feiring før 1. mai!!) Det burde vært bygd avsperrede områder hvor russen kunne oppholdt seg på,så folk ellers i landet kunne følt seg trygge. Gamle mennesker tør jo knapt bevege skrotten utenfor døra,i frykt for å bli skutt på med vannpistoler. Faren for hjerteattak er da en risiko,så med mindre de driver med risikosport,så bør de holde seg på trygg grunn.


Når jeg nå ser tilbake på min russetid (som var i steinalderen,som dere kan se,ut ifra russedressen min) så er det helt på trynet at det ikke finnes en annen form for feiring etter 12 års skolegang. Her snakker vi om en jobb som koster blod,svette og tårer,og så skal det feires med en 2 ukers fyllekule?! Joho! For man kan ikke kle seg ut og feste ellers i livet. Neida,la oss drite oss ut i 17 dager,så det bliiir så gøy!


Men for guds skyld,jeg synes jo selvsagt det var helt konge å være russ jeg også,for å rave rundt er jo tross alt noe av det kuleste man kan gjøre når man er 18.

Og det morsomste av alt er jo å ta alle russemerkene. Jeg tok 2 merker natt til 1.mai,og så gikk det slag i slag. Dusken er full. Jeg ble intervjuet på lokal tv’n 17.mai,fordi jeg hadde så mange merker i lua,og han skulle vite hva alle merkene var for…(jeg måtte be han diskre om at vi måtte snu oss litt vekk,fordi typen min stod like ved,og han hadde ikke godt av å vite alle merkene jeg hadde tatt. Jeg glemte helt av å se på det på kvelden på 17.mai,og ergo så ikke han det heller.)

Når man er russ,så er man konger og dronningen på skolen,alt er lov,og alle skal bøye seg i støvet. På ryggen på min dress står det:»vis respekt for russen» ved siden av den geniale tegninga som sier alt.

Men et av de sikreste vårtegnene er dritafulle russ som ligger henslengte i grøftekanter og rundt ethvert hjørne,helt i koma,sammen med en utslitt og veldig herpa kondom.

Man blir veldig fort veldig kokko lokko når man går inn i russe-tilstanden,den kommer over natta og varer fram til 17.mai,det er helt sykt assa. Vips liksom,så er du der.

Og med så mye alkohol i kroppen at enhver celle er drita full sammen med deg,så synger man gjerne av full hals,og ingen har så fin sangstemme som deg! Og helst skal hele byen høre deg,gjerne på nattes tid. Det blir så fin klang da.

Russenavnet mitt var «Van Dram» Noen påpekte at jeg kunne bli litt småvoldelig i fylla..sparke folk på leggen og sånt…
I Kr.sund så har vi en fugledam,men fint turområde rundt,hele dette området blir kalt for «vanndamman» (vanndammene for de som ikke har snøring på dialekter) Family’n var på besøk hos oldemor en dag i mai dette året,og da hun leste russenavnet mitt,så presterte hun å spørre:»står det vanndamman?» Yesda oldemor,russenavnet mitt er vanndamman…Jaja,dama var unnskyldt,man leser vel ikke helt perfekt når man er over 90. Men jeg lurer jo på,nå i etterkant da,om hun mente jeg så ut som en påfugl eller noe…

Natt til 1.mai,når jeg var veldig på en surr,så dro en kompis av meg og jeg på fjelltur,fordi ved å gå den veien,så kom vi kjappere fram til varden,som var et samlingspunkt for russen midnatt.Da skulle russetiden blåses inn. På vei opp dit mista jeg en halv liter sprit….
Men tross alt,jeg overlevde russetiden,selv om jeg sluknet kl.18 på kvelden av ren og skjær utmattelse. Minner fra russetiden: fyll,fyll,russemerker,fyll,masete småtroll som omtrent klatret opp beina på deg for å få russekort,fyll,russemerker. Fine minner,en flott bemerkelse som man har resten av livet for å ha prestert å fullføre 12 års skolegang.

Minerusseknuter:

*
Tannbørste: koste en kvm asfalt (med tannkosten så klart)
*Hubba-Bubba papir: tygge en pk hubba-bubba i en skoletime
*Telekort: sitte i en tlf.kiosk og drikke en kasse øl sammen med 2 andre,uten å pisse
*En penn: delta i en skoletime på ungd.skole
*Serviet: en 250 gr burger,tygges i 4 biter
*En uteplass billett: stripping på uteplass
*Kritt: kysse lærer
*rundkjøringsskilt: frokost i rundkjøring
*En patron: husker ikke…
*Vimpel: husker ikke…
*Fiskekrok: fiske i kumlokk
*Bussbillett: guide på bybussen
*En dukkearm: 10 armhevinger i aulaen på skolen
*Hund: glefse etter folk på kjøpesenter
*Hundebein:bjeffe på hundematen i en matvarebutikk
*Kondom:gestikulere at du skal ha en kondom,ikke lov å prate
*2 knuter: 2 våkennetter
*En hvit champagnekork: natt med russepresidenten (ikke seksuelt nei,kun en våken-natt…
Kompisen min var russepresident nemlig)
*Kaffe filter: lunsj med lærer
*Seigmann: kysse politimann
*Vimpel: Løpe naken gjennom byen
*Russekort: dele ut russekort ved trafikkryss,i undertøy
*Sursild: vannpistol angrep på 2-klassing
*Bomullsdott: en dag på skolen i pysjamas
*Et flagg til:husker ikke…kan være kyss med russepresidenten,fordi det gjorde jeg også..

Lest gjennom russeknutene for 2010,og jeg må si at de jeg tok (1996) er omtrent utgått på dato.

seigmannen,og sursilden er tatt vekk,da de begge hadde avgått ved døden pga forråtnelse.

Og God have mercy on me,søstern er russ i år…(hun er blå,fienden over alle fiender)

Livskvalitet


Livskvalitet for meg er:

Familien min. Jeg har alltid hatt et godt forhold til familien min. Jeg er alltid velkommen til å komme hjem når jeg måtte ønske det. Jeg er veldig glad for at jeg har det forholdet jeg har med dem,det er ikke alle som er like heldige på det området.

Vennene mine. Uten dem hadde livet vært grått og kjedelig. Jeg har mange venner,dessverre har jeg ikke muligheten til å tilbringe like mye tid med alle,for mine aller beste bor i andre byer enn det jeg gjør.

Å ha en jobb jeg trives i. En plass med gode kolleger,og som jeg gleder meg til å komme til hver dag,og gå ifra med et smil.

Å kunne fungere i samfunnet. Selv om jeg er syk,så vil jeg ikke legge meg ned og gi opp,jeg vil fungere. Jeg vil opp og fram.Gjøre noe med livet mitt.

Å kunne glede de som betyr noe for meg i livet,men også klare å ta imot det de gir tilbake til meg.

Å ville leve,og få oppleve en framtid som kanskje inneholder mann og barn.

Å ha to bein som holder meg oppe,og som hjelper til å løfte den kroppen jeg har.

Å ha en hjerne som også inneholder fornuftige tanker iblant alle de ufornuftige.

Å ha en plass å bo,og en seng å sove i.

Å ha klær jeg kan gå med,og samtidig klare å innse at jeg har mer enn nok i skapet.

At jeg har sosiale antenner. Jeg liker å omgås folk,jeg er utadvent,og liker å bli kjent med nye mennesker, og gir alle en sjanse. Det er kanskje en av mine beste egenskaper.

At jeg er funksjonsfrisk,som gir meg alle muligheter livet har å by på.

Å ha frihet til å velge.

Å ha selvtillit. Jeg har lært at å tro på seg selv,og også å ha selvironi hjelper en å komme seg opp og fram,og gjør hverdagen enklere å komme gjennom.

Å kjenne sola i ansiktet,og vinden som stryker meg over kinnet.

Å vandre i løvet om høsten.

Å kunne lage snø-engler.

Å kunne gi en klem.

Å gi oppmuntrende ord til dem som måtte trenge det.

Å ligge på plenen en sen,mørk høstkveld og se opp på alle stjernene som blinker på himmelen.

Å holde rundt mine tantebarn,og nyte tiden sammen med dem.

Å drikke en iskald utepils på varme sommerdager.

Å løpe barbeint i sommergresset.

Å kjenne glede ved vårens første hestehov.

Å kjenne følelsen av mestring når man får til noe.

Når noen viser meg tillit.

Å ha håp på de mørkeste dagene.

søndags-sløving

Jadda,bladde opp bruksanvisningen på lamictalen jeg brukte,og jeg trodde aldri jeg skulle bli ferdig med å brette den ut jeg..dette er jo mer som en hel bok spør du meg!! Det ser jo ut som et håpløst prosjekt å lese seg gjennom det…


Jaja,kom da gjennom det til slutt,leste t.o.m. det som stod på finsk.
Siden det ble ganske så sent før jeg kom meg i seng i natt,og jeg tok vallergan for å være sikker på å få sove ut skikkelig (typisk at jeg våkner sånn grytidlig når jeg har drukket nemlig…og da forsvinner hvertfall ikke fyllesjuka…) Så jeg sov liksågodt helt til kl.16.30 i dag da.Så da tenkte jeg at det kanskje var like greit å stå opp. Ikke at det var så mye å stå opp etter da…men det har blitt litt tv,og en runde med maten.Nå er forøvrig glasset med sitronpepper som jeg kjøpte for litt over en uke siden tomt..Det har gått til loff med tomat,og ostesmørbrød nok til en hel arme i løpet av uka.Det sier sitt hvordan bulimien har herjet i det siste.Hvor vanskelig det er å stå imot suget når det melder seg.
Men i tross alt,det ble kun den runden i natt,og den runde nå i stad det siste døgnet,og det er jo hvertfall framgang,eller hvertfall bedre enn andre dager.

Foruten den runde som jeg hadde nå istad,så er dette det eneste jeg har fått i meg i dag,og har ikke planer om å spise noe mer heller….

Og her er det jeg har igjen av min elskede pepsi max…dette er egentlig sorgen da…

Sitter nå å glaner på *grensehandel* på tv3,om norske tullinger som handler manisk i svinesund.Noen går jo helt amok da..tragisk.Ikke alltid jeg er like stolt nordkvinne nei.Greit at folk tar seg en tur i ny og ne når de bor i nærheten altså,men ja…kan ikke huske sist jeg var der,2-3 år siden tenker jeg,i forbindelse med en ferie jeg var på. Mygadd assa.

Vart litt stolt da jeg fant et blogginnlegg fra bloggen min side2 blogg ja,hahaha.(sånn type helt nederst,i en rute der) Så lite skal det til for å gi glede i en sliten kropp ja.(Emnet var «håret»,og det eneste jeg kan huske å nevne i det innlegget var at jeg trenger en hårklipp..LOL)

Minner om spm.runde HER.

Lørdag.no og ny spørsmålsrund.

Jeg har bestemt meg for at i dag skal pokker meg ikke depresjonen få noe overtak på meg,jeg står kler meg et killer blikk om den sniker seg innpå meg,så den kan bare våge seg!! (Jeg håper den leste det forrige innlegget mitt,og bli skremt) Så langt føler jeg meg ok.

Sitter her og glor med et øye på V-cup i Lahti på tv’n (langrenn for de som ikke er helt oppdatert på sportsfronten) Frokosten er inntatt,den besto av en kopp varm sjokolade,og da mener jeg ikke en sånn lett variant som er veldig typisk av spiseforstyrrede,men en ekte variant,bestående av tjukkolade og melk. Det er den beste som finnes syns jeg.Jeg kan rett og slett ikke fordra sånne options,eller andre typer man skal blande med vann.*Grøss* Nei takke meg til mamma’s oppskrift. Dere kan jo prøve den ut selv,så jeg slenger ut oppskriften her : ha litt kaffe i kasserollen,typ en halv kopp eller noe (pulverkaffe duger like godt som traktet kaffe),la det koke opp,ha oppi en plate med mørk dronningsjokolade (den med hvit og grønn forpakning),ha oppi en liter melk. eventuelt bruk halvparten om du ikke skal drikke alt selv. Alle typer melk kan brukes så klart. Selv bruker jeg ikke H-melk,siden jeg har hatt laktoseintolerans og den blir litt vel mye for meg og kan utløse..ja,dere skjønner tegninga.*løpe på do hundrede ganger med magekrampe*

Nå skal jeg bare chille i noen timer før jeg piller ræva nedover til byen for å besøke Ellen (og Camilla om hun er hjemme. De deler leilighet nemlig) Blir sikkert noen pils,og ellers bare kose oss.Forhåpentligvis blir det en del latter.Ellen savner nemlig mine latterkuler,fordi hun synes latteren min er mongohysterisk.

Lukas Bauer leder forresten V-cupen akkurat nå,men de andre puster han i nakken.Det brant visst akkurat der de befinner seg i løypa på denne tiden i fjor…Er trærne så tørre på vinters tid at det går at det brenner?? Hærregud,jeg trenger en hårklipp!!

Slenger inn noen bilder til jeg,bare sånn for å vise at jeg faktisk er i godt humør og gidder vise dere fler bilder fra onsdagen.Jeg vil jo liksom underholde dere fram til neste innlegg herifra,som sikkert blir en liten oppdatering fra kvelden.

Tror jaggu meg jeg kjører på med en ny runde med spørsmål også jeg,er det noe du lurer på,hva det enn er,så kjør på.

Ha en fin lørdag folken 🙂