Forvandlingen.

Dette er litt vanskelig for meg å legge ut, for jeg har veldig vanskelig for å akseptere kroppsendringen. So please be gentle. Takk.

 

Advertisements

Husker du første skoledag?

I dag har mange tusen smårollinger hatt sin aller første skoledag. Tråkket inn på skolegården hvor de skal tråkke sine små skritt i mange år. Her skal de sladre om hemmeligheter,klatre i lekestativene,spille fotball,leke «guttene fanger jentene»,synes at det motsatte kjønn er ekkelt,»ææsj,guttelus/jentelus»,andre skal oppleve sin aller første forelskelse,og sende blyge blikk over mot skrivepulten til den utvalgte. De har tråkket over terskelen på det rommet hvor de skal lære seg alt fra alfabetet,til om Jesus fødsel,hvilken by som er hovedstaden i Italia,innviklede engelske ord som er vanskelige å uttale. Her skal de farvelegge,klippe og lime. Her skal de knekke blyantspisser,for så å spisse dem på nytt. De skal tygge blyantene til de er helt oppspist,her skal de stryke over feilskrivinger,viske det ut,prøve iherdig på nytt igjen. De skal lære skjønnskrift,lære å skrive både STORE og små bokstaver,å skrive navnene sine i løkkeskrift. De skal like og mislike lærere,som bare elever kan. Noen kommer også til å måtte sitte sint og skamfulle utenfor rektors kontor etter en fantestrek. Atter andre skal få skjenn av lærerne,kanskje fordi de snek seg til en aldri så liten kikk mens jentene/guttene skiftet i garderoben etter en gymtime,kanskje de jukset på en prøve. Noen vil kanskje også lage riper i skrivepultene sine. De vil sende små lapper til hverandre på kryss og tvers gjennom klasserommet. Kanskje vil de kaste viskelær biter på lærerne. De har uendelig mange timer med lærdom og slit foran seg. Med årene vil de bli drittlei og mislike alt som har med lekser,lærer og skole å gjøre. Men de har ikke annet valg enn å komme seg gjennom det.

 

Første skoledag…

Da jeg var 5-6 år så hadde jeg en bestevenninne som bodde et par minutter lengre ned i veien fra der jeg bodde. Vi hang samme i tykt og tynt. Jeg vandret inn og ut av dørene der nede,og følte meg mer eller mindre som en del av familien der. Moren hennes glemmer aldri en av kommentarene mine fra den gang : «****,hva skal vi ha til middag i dag?» Jeg følte meg hjemme med andre ord. Da vi nærmet oss første skoledag,så var vi veldig spente på om vi kom til å komme i samme klasse. Vi håpet jo selvsagt på det. Den dagen vi fikk brev om innkallelse til første skoledag,fikk vi samtidig vite hvilken klasse vi kom i. Vi måtte ha fått posten sånn omtrentlig samtidig,fordi begge to hadde beinet mot den andre,og vi møttes på plenen bak huset jeg bodde i. Vi pratet nesten i munnen på hverandre «Hvilken klasse kom du i?! Jeg kom i B!» Vi sa det samtidig. Vi hoppet og danset fordi vi kom i samme klasse. Vi kjente noen som skulle gå der sammen med oss. Vi var lykkelige. Det er jo alltid trygt å vite at man kjenner noen når man skal begynne med noe nytt,spennende og skremmende. Jeg husker ikke om vi gikk sammen mot skolen,mulig vi gjorde det. Mamma’ne våre var selvsagt med oss,litt stolte vil jeg tro,for deres eldste barn skulle begynne på skole. Store barn. Jeg husker mylderet av barn og voksne som stod spredt omkring på skoleplanen. Stolte,skremte,spente,nervøse. Alle som kikket seg rundt etter andre kjente fjes. Foreldre som kjente andre foreldre. Skulle barna deres begynne i samme klasse? Mamma kjente ei dame der med en datter som skulle begynne i min parallellklasse. Min mamma,og hennes mamma ville ha et bilde av oss sammen,til tross for at jeg aldri hadde sett henne før,men vi har bursdag på samme dag. Mamman til hun som var bestevenninnen min har også bursdag den dagen,og det er vel de jeg vet om som har bursdag 6.januar. Sola skinte fra blå himmel,blendet meg,så jeg måtte myse med det ene øyet lukket,som jeg fortsatt gjør når jeg får sola i øynene.

Rektor kom for å holde tale,og alle førsteklassinger samlet seg foran den ene inngangsdøra på skoleplana. Det som vi fikk vite het «storeplana»,for de som gikk fra 1.-4.klasse. 5. og 6. klassingene hadde sin egen liten plan. Å krysse grensa var skummelt,og man fikk høre det fra de eldste om man satte så mye som en fot på streken. Rektor ønsket oss velkommen,og presenterte klasseforstanderne våre for oss,før vi fikk beskjed om hvilke rom vi skulle møte opp på. Foreldrene våre fikk heldigvis lov til å bli med opp de også. Vi fikk velge oss plasser selv,og det ville bli vår faste plass. Hun ropte opp navnene våre,og vi skulle svare !ja»,her er jeg liksom. Foreldre som smilte og var så stolte. Tok bilder og ga oss blikk som sa «dette her vil gå så bra så,ikke noe å være redd for» Men vi var litt redde og skremte likevel blant alle disse andre ukjente fjesene. Vi fikk utdelt en «rød og blå» blyant,det var en blyant hvor halve var blå,og halve var rød. Jeg tror vi fikk en sånn gummitrekant dings som man kunne tre over blyanten,for å få et godt grep når vi skulle skrive. Og vi fikk med oss en liten bok,eller et hefte,hvor vi skulle øve på skrive border. Det var den aller første hjemmeleksen vi fikk. Rett på sak. Er det skole,så er det skole. Jeg synes at læreren vi fikk virket snill,og det viste seg også at hun var det. Alle synes det var trist da hun etter noen år sluttet og vi fikk ny. Men hun likte vi vel enda bedre. Frøken som det het den gangen (aner ikke om elevene fortsatt kaller sine lærere for frøken jeg) fortalte litt om seg selv,litt om skolen,og hvordan det var å skulle begynne på skolen. At det kunne virke litt skummelt,men at det var noe alle måtte. At vi kom til å bli kjent med hverandre og at vi skulle få lære masse. Mange begynte kanskje til og med å glede seg litt,noe å se fram til. Dette hørtes jo gøy ut. Det måtte jo bare bli gøy? Å tenk så mange nye venner man skulle få! Ingen visste alt slitet de hadde på veien foran seg,og hvor mye man faktisk skulle lære. Det er kanskje like greit at førsteklassinger faktisk ikke kan forestille seg hvor lenge 9 år med grunnskole faktisk er. I dag er det jo 10-år,så vi var kanskje heldige likevel den gangen? Etter at timen i klasserommet var over,og vi kunne dra hjem,så ville selvsagt absolutt alle foreldre at vi måtte stille oss opp på trappen for å ta klasse bilde. En fin flokk med førsteklassinger som skulle begynne i 1B på Dalabrekka skole.

Skremte,nervøse,nysgjerrige,utilpasse,alvorlige og litt stolte? førsteklassinger i flotte og fine klær innkjøpt for anledningen.

En hektisk natt…

Fy faen assa,for en hektisk natt dette har vært. Sånn fram til nå mener jeg. Her har jeg sittet planta med bavianrævva oppi stolen i hele kveld (ble jo så fordømt oppslukt av «Poirot»,han løser jo pokker meg hver sak,men man vet jo aldri hvordan han finner ut av ting. Jeg sitter der som et spørsmålstegn,og er drit utålmodig,for jeg synes han gir oss svaret så inni hampen treigt!) Men sånn ut av det blå (ikke at det er så veldig blått her jeg sitter,men dere skjønner tegninga?) så kom jeg på alt jeg egentlig skulle gjøre,og da var det bare å få ræva i gir,og sette i gang!

Jeg måtte ta en støyt Bacardy.

Men så kom jeg til å tenke på at om jeg skulle drikke det rent,så ville jeg blitt som en av alkisene som sitter og henger på fortauskantene med loslitte klær og gebisset på knærne,så i mangel av Cola (hvem drikker cola liksom?) så tok jeg å blandet det (Bacardyen altså) med Pepsi max. Kan jo ikke kjenne forskjellen en gang jo. Genialt triks. Det er notert bak øret til nest drink,som er ganske snart. (Hvorfor notere man egentlig bak øret?Det er jo ikke store plassen der mener jeg,fikk nesten ikke plass til å skrive der jeg..) Allerede etter den første drinken (som snart er drukket opp),så ble jeg plutselig litt sånn:

 

Begynner jo å lure da,om noen har putta noe oppi drinken min. Har mistanke om at det er de derre helvetes hybelkaninene som slapp unna støvsugeren forrige uke. Det var noen svære jævler. Ufine i kjeften var de og. «Watch your back» sa de. Hørt sånn faenskap? Burde ha banka de flat med fluesmekkeren jeg ikke har. Jeg kan såvidt minnes at jeg hadde en rar samtale..noe med «tørst et eller annet…» med planten av alle ting…Lurer på om den mente at den var tørst kanskje…

 

Det demrer såvidt for meg nå at jeg kanskje tilbydde den en drink Bacardy…For da hadde jeg noen å drikke sammen med.

Så kom jeg plutselig litt til meg selv igjen,og skjønte ikke bæra av hva som hadde skjedd…

 

Og så så jeg jeg at «Domo» satt i hylla og holdt pusten og var så rar. Det viste seg at han holdt pusten sånn at han ikke skulle buse ut i latterkrampe. Da fikk jeg mistanke om at det kanskje ikke var de svære hybelkaninen som hadde kødda med drinken likevel,men han,den jævelen. Han gjør sånne ting innimellom nemlig. Det er takken for at han får husly her liksom. Da ble jeg sur.Så ble han sur,så krangla vi.

 

Og så slengte jeg han tilbake i hylla,så nå kan han sitte der og furte. I dont fucking care. Dust. Så jeg jeg var over den helvetes støyen i bakgrunnen. En syk film om noe kriging og greier. Hvorfor i helsike sender de noe sånt på tv’n?? Man kan jo havne på kokko heimen av mindre. Så da synes jeg at jeg måtte bryte inn og si han ene duden der et par alvorsord. Be dem om å roe reka litt,sånn at det var mulig å gi øregangene litt fred.

 

Han var litt skeptisk som dere kanskje ser,og så sa han at han skulle diskutere det med de andre. Etter en stund,så kommer han pokker meg ut med hele kamikazeteamet på slep og sier:

 

Og jeg bare «……» og så vurderte på om jeg bare skulle spørre om jeg kunne joine dem. Men så gadd jeg ikke. Og så bare…

 

Jeg klarte faen meg å tråkke meg selv halvt ihjæl. Det må ha vært noe muffins i den drinken,for ikke i helvete om jeg sjangler og gjør noe sånt etter en drink til vanlig. No chance in hell. Så da ble jeg jo litt bekymra da,og lurte på om jeg hadde alle tærne i behold..

 

Alle var der,noen litt mer herpa enn andre,men ingen er kritisk skadd. Jeg kan puste ut,ingen legevakt i kveld. Nå skal jeg lage meg en drink til,og fortsette nattens gjøremål. Jeg har et par ting jeg må gruble litt på,og finne ut av.

-Når noen sier: «han meiet ned alle sammen over en lav sko». Hva pokker menes med det? Kan man meie ned noen over en høy sko?

-Hvor holder de svære hybelkaninene til?

-Hvorfor skal alle i filmen dø uansett?

-Skal jeg drikke mer? Er jeg alkis om jeg drikker 3 drinker?

-Jeg må ta en ny tellerunde av tær etterhvert

-Og så må jeg gruble mer,fordi jeg lurer på:

*Hvorfor kan ikke jeg ta,når blærekattar?

*Hvorfor kan ikke Y være X,når IRA?

*Hvorfor må jeg snakke sant,når vinden har løyet?

*Hvorfor kan ikke jeg le,når navlelo?

Bare for å nevne noe jeg har å gjøre. Jo,og så må jeg finne fram noen fyrstikker sånn at jeg kan holde øyelokkene oppe. Faen,kom på at jeg ikke har fystikker. Vurder å prøve synåler istedenfor. Det har jeg. Og så må jeg pisse. Så nå må jeg sette i gang. Men først en ny opptelling av tær. Faen,jeg blir helt svett jeg.

 

Alle fortsatt i god behold. Domo er sur. I dont care.

 

Edit: kjærleik på stav,eller klubbe som vi sier på nordmøre,og bacardy er faktisk ikke den verste varianten jeg har smakt.

 

Sitter du fortsatt der og glor?

 

 

Det er ikke mer å se,nå kan du gå.

Edit # 2: Kom inn et søkeord:

gruer meg til borring – skjønner jeg godt.

Hvem er jenta?

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?«

Et spørsmål mange spør seg selv,og prøver finne svar på. En søken etter å finne tilbake til den man en gang var,hvem man egentlig er,med alle ens tanker,følelser,meninger,personlighet,egenskaper,karisma,særpreg. Hva gjør deg til deg,og meg til meg? Hva gjør deg unik,hva gjør meg unik? Hva har gjort deg til den du er,hva har gjort meg til den jeg er,og hva har formet oss til nettopp de vi er? Det sies at på veien mot friskheten,til friheten fra alle problemene livet har gitt oss,så skal man finne seg selv,finne tilbake til den personen man var før sykdom kom inn i bildet,den personen man mistet og har glemt. Men har man egentlig mistet seg selv,selv om en sykdom har kommet inn i livet? Er det et spørsmål du som på en eller annen måte sliter med en psykisk problematikk har stilt deg selv?

Det har jeg. Jeg har hvertfall tenkt over det,og prøvd å finne svar på nettopp det spørsmålet. Jeg kan nesten ikke huske om jeg var en annen før  spiseforstyrrelsen kom inn i livet mitt,fordi bulimien har vært en del av livet mitt i så mange år nå,16 lange år. Bulimien er hardt innprentet i hverdagen min,den er en stor del av meg,den er meg og  ikke meg på samme tid,men like fullt er den der og tar plass. Noen ganger tenker jeg ikke over det,den bare er der,som en naturlig del,som slettes ikke er naturlig sett ut i fra fornuften,det normale. Andre ganger tar den veldig stor plass,på en slitsom,frustrerende og fortvilt måte som får meg til å føle meg slått ut,håpløs,sint,irritert,trist,tom. Dager som drar meg ned,som tapper meg for energi og gode følelser. Dager hvor det fine og gledelige forsvinner fordi de vonde følelsene spiseforstyrrelsene setter gang i meg overkjører og dominerer fullt og helt. Men er jeg en annen nå i forhold til den jeg en gang var,fordi spiseforstyrrelsen er en del av meg? Jeg føler og tenker fortsatt. Jeg har egne meninger,jeg har mitt særpreg som gjør meg unik,som gjør meg til den jeg er. Jeg har min personlighet. Jeg mitt menneskeverd,som alltid er der uansett hva jeg har gjort,sagt,tenkt,og selv om sykdommen er en del av meg. Jeg er fortsatt den utadvendte,jeg er fortsatt den jenta som har lett for å bli kjent med andre mennesker,jeg er fortsatt den jenta som liker å trene,lese bøker,elsker musikk, og finner gled,ro og motivasjon i disse tingene. Jenta som har egne meninger,selv om jeg ikke alltid tør ytre dem,i frykt for å såre,sette i gang en krangel som kan ende vondt og unødvendig. Jenta som har en formening om mye,som står for det jeg mener. Jenta som er glad i barn,jenta som elsker havet. Jenta som fortsatt nesten går i ekstase når blåbærene modnes og bare ut å plukke litt. Jenta som fryder seg over overraskelser,som da gjerne kommer meg gledesutbrudd,klapp og små hopp.Jenta som setter vennene sine høyt og er oppriktig glad i dem. Jeg kan  bli sint,skikkelig sint og kraftig irritert,og da hever jeg stemmen,banner og får lyst å kaste meg selv hardt i veggen. Jeg klarer le av meg selv,har selvironi og klarer se humoristiskom jeg driter meg meg loddrett ut,istedenfor å la det trekke meg ned og blir for hard mot meg selv,forrakter meg selv. Jeg blir sjalu,det gjør meg usikker på meg selv og får meg til å tro at jeg ikke er like bra som andre,jeg angrer på ting jeg gjort og sagt,og det kan få meg til å skamme meg,føle meg som en dritt,en bitch,men klarer også å akseptere at jeg ikke kan få endret på det jeg har sagt og gjort,men jeg kan rette opp i det jeg kan gjøre med det. Jeg har grenser hvor jeg ikke tillaterandre å trå over,fordi det finnes ting jeg ønsker skal være personlig. Jeg har lært å sette ned foten og trekke meg vekk fra visse ting som bare drar meg lengre ned i gjørma,som å velge bort mennesker som drar energien ut av meg.

Jeg kjenner selvsagt på ekte glede,kjenne hjertet renne over av lykke,smille fra øre til øre,gråte gledestårer. Jeg kjenner på sorhjertesmerte,savn,gråter. Jeg kan bli redd og kjenne på frykt,kjenne hjertet og puls som fyker opp i uoppnåelige høyder. Jeg lar meg imponere og sjokkere,hvor hjertet er nær ved å hoppe ut,måpe,bli stum.  Jeg gleder meg over andres gleder, se deres smil og lykke,og jeg deler mine gleder. Jeg kysser og klemmer,gir en klapp på skuldra,en high five,et smil. Jeg gir komplimenter,men sliter en del med å ta imot dem selv,fordi ros og skryt er vanskelig å ta imot,janteloven har fortalt oss at man ikke skal tro godt om seg selv, jeg har alltid hatt problemer med å ta imot det. Jeg er romantisk,å vise den jeg elsker hvor stor pris jeg setter på han,hvor mye han betyr for meg,hvor glad og takknemlig jeg er fordi nettopp han vil være med meg. Jeg liker like mye å gi som å . Å gi gir meg mer enn å få NÅ, etter som årene har gått,fordi jeg liker å se at andre blir glad. Å glede andre er en like fin måte å vise andre at du bryr deg,som å også si det med ord. Jeg setter umåtelig stor pris på vennene mine nå som den gang før spiseforstyrrelsenentret livet mitt da jeg var 18. Jeg har god kontakt med familien min,forholdet mellom foreldrene mine og meg er som det alltid har vært,forholdet mellom søskenene mine og meg har blitt bedre,sånn som det gjerne blir jo eldre man blir. Den eldste av mine yngre søstre og jeg har et nært forhold,med henne kan jeg dele alt,til henne trenger jeg ikke legge to pinner i kors. Jeg prater ikke på helt samme måte med de to andre,men det har med alderen å gjøre,men jeg kan prate åpent om mine ting,mitt problem. Jeg er fortsatt den dag i dag den som høres og som ler høyest når jeg er på fest med mine venner,som den gang før jeg ble spiseforstyrra.

Da spiseforstyrrelsen ankom så ble usikkerheten min redusert,selvfølelsen forsvant,selvtillitten sank en god del hakk. De vonde og tunge følelsen tok mer plass,er det det som menes med at jeg har forandret meg? Fram til man til man kommer forbi fjortis stadiet er man gjerne usikker på seg selv,selvtillitten er kanskje ikke den aller beste,og tusen tanker skaper et indre kaos uten like. Så for min del,hvor spiseforstyrrelsen kom i en alder der man ikke helt vet hva man vil videre i livet,hvertfall var ikke jeg helt sikker på det,så hva er annerledes nå,fra den gang spør jeg meg selv da. Spisefortyrrelsen har forsterket mange følelser og tanker i meg i forhold til hvordan det var før bulimien,men det forandrer ikke hvem jeg er som person,gjør det? De årene jeg nå har vært i behandling har redusert de tunge og vonde tankene, og følelsen jeg hadde,selvtillitten er mye bedre,selvverdet har blitt bedre. Selvbildet skranter kan man si,men det var heller ikke så bra før bulimien inntok livet mitt. Behandlingen har gjort meg sterkere,og livet har gitt meg mange erfaringer som alderen uansett gir en,og med alderen kommer også lærdom man tar med seg videre i livet.

Å overspise og kaste opp er ikke en naturlig del av livet,men det gjelder for alle mennesker,det er ikke personlige egenskaper,det er handlinger. Spiseforstyrrelsen har forsterket og redusert tanker og følelser,men jeg er fortsatt den jeg engang var,før bulimien,eller?  Men er det sånn at man noen gang finner seg selv,med tanke på at årene går,man eldes,og livet alltid har noe å læres oss,at man aldri blir utlært? For det betyr jo også at man tillegger seg nye tanker og følelser,livet gir oss alltid noe som setter i gang tanker og følelser på ulike måter. Men vi har ulike måter å mester det som måter oss. Er det det som menes med at jeg skal finne meg selv? Når livet som går til stadighet gir meg noe nytt å lære,så er det noe nytt som legges til av det jeg hadde fra før,men siden jeg ikke hadde det fra før,så kan jeg ikke si at jeg finner tilbake til meg selv. Man kan alltid finne nye ting man liker,har tanker og følelser om,så vil man da finne seg selv,og hva betyr det egentlig å finne seg selv? Jeg er fortsatt Laila,akkurat som jeg var fra den dagen jeg ble født og fram til jeg var 18,og jeg vil alltid være Laila når jeg lærer,erfarer og tillegger meg ny kunnskap. Vil jeg ikke? Du kan være enig eller uenig med meg,kanskje har du et annet syn,en annen formening,men dette er hva som kverner oppi hodet mitt når jeg tenker over uttrykket «Å finne seg selv.» Jeg kan selvsagt ta feil,men når tanker og føleser ikke har et konkret svar,så er det heller ikke feil av meg å tenke og føle sånn. Hva mener du? Dere som har kommet mye lengre enn meg i behandling,hva mener dere? Hva har dere erfart i forhold til dette uttrykket? Jeg har fortsatt mye å lære,og jeg tar gjerne imot deres meninger og tanker rundt dette,kanskje det får meg til å se annereleds på det,kanskje det får meg til å klare å reflektere og tenke på en annerledes måte på dette uttrykket om dere vil dele noe med meg som jeg kan ta med videre? Jeg tar imot nye kunnskaper med åpne armer.

The child

The child must know

that she is a

miracle,

that since the beginning

of the world

there hasn’t been,

and until the

end of the world

there will not be,

another child

like her.

-Pablo Casals-

Svar på spm. om meg,og litt diverse andre tinger og tanger…

Å svare på sånne spørsmål om meg selv er ikke akkurat det enkleste synes jeg. Det å skrive noe positivt om seg selv er jaggu meg vanskelig,fordi jeg har litt problem med å egentlig tro på at jeg har positive egenskaper,selv om jeg kanskje likevel har det. Hvertfall prøver jeg å ha det…det er da noe…? Well well,here we go…(darn it…)

Meg:

-hva er det fineste komplimentet du har fått?

Ooooh dear…vel,jeg vet ikke helt hva som er det fineste,fordi alle komplimenter er jo fine,er de ikke? Klarer ikke helt huske et som overgår de andre liksom…men har jo fått høre at jeg er snill,at jeg er støttende,at jeg gjør en god jobb,at jeg er morsom,at jeg er flink til ulike ting,at jeg er sterk som holder ut og kommer meg gjennom hverdagen til tross for de problemene jeg sliter med. Jeg har også fått kompliment for at jeg reflektert og flink til å skrive (blogge f.eks) og at jeg klarer sette ord på følelser og tanker. At jeg er sterk (psykisk)…Ja,det er mye å velge i med andre ord,så velger å ta med alle disse,uten å sette en ting som nr.1
-hva liker du best ved deg selv? Utfordring: kan du si fem fine ting om deg selv?;)

Hææ-rree-guuud som jeg hater akkurat sånne spørsmål/utfordringer. Dette er det desidert verste jeg vet å svare på…Hva skal jeg si her liksom?? Vel,det blir vel kanskje å ta tak i det jeg har fått av komplimenter da kanskje…at jeg klarer å se,og ta til meg det som folk har sagt til meg…At jeg hvertfall prøver å støtte og hjelpe de rundt meg om de sliter med noe. Om det gjelder å gi støttende ord,eller råd. Vise at jeg bryr meg om de jeg bryr meg om. At jeg blitt flink å reflektere over de tingene jeg sliter med. At jeg gjør en god jobb. At jeg er så snill som jeg kan være med de rundt meg,og at jeg ikke gir opp. Det er hvertfall egenskaper jeg kan si meg fornøyd med.

Tuva var ikke helt fornøyd med savret på forrige innlegg om hvordan jeg hvilke følelser jeg synes er vanskeligst,og hvorfor og hvordan jeg takler dem:

Fine svar, men jeg er ikke helt fornøyd med svaret på hvilke følelser du syns er vanskeligst å håndtere. Fordi nedstemthet, uro og tomhet er ikke følelser, men tilstander som oppstår fordi den egentlige følelsen ikke er identifisert og satt ord på (dette lærer du på Modum). Jeg tenkte mer på hvordan du takler å føle tristhet, sinne, iver, overraskelse, glad, hengivenhet/nærhet, fortvilet, frykt, skyld/skam, avsky, misunnelse/sjalusi..

<3<3<3

Når jeg blir glad,eller positivt overrasket,så vises det veldig godt på meg tror jeg,da kan jeg bli litt i hundre. Klappe,hoppe opp og ned,komme med små gledesutbrudd.  Glede gjør meg rett og slett,ja..glad. Smiler,føler livet er godt,ting føles lettere på en måte. Kommer det en positiv overraskelse,så er det «that ,made my day!!»  Er den derimot negativ,så kan den fort ødelegge dagen. Kanskje det fører til oppgitthet,sinne,tristhet,og da blir jeg rett og slett oppgitt og frustrert. Jeg gråter aldri…og jeg klikker heldigvis ikke i vinkel om jeg blir sint og sur,men da kommer det gjerne stygge gloser,og stemmeleiet stiger noen hakk. Jeg er ikke utaggerende. Jeg liker nærhet,det gir glede,harmoni,kjærlighet. Gode følelser som gjør meg glad. Føler igrunnen ikke så mye frykt annet enn maten,og den vet dere jo hvordan jeg takler…rather bad. Trenger vel ikke si så mye om det…skyld og skam er følelser ikke snakker så forferdelig høyt om,men er blitt flinkere til det. Og jeg skriver om det her i bloggen. Skam er vel den verste og vondeste følelsen kanskje. Ikke en veldig god følelse akkurat. Føler tja,hva skal jeg si? Ubehag. Misunnelse er det ikke ofte jeg kjenner på,og i tilfelle blir det mer av den typen:»gawd,misunner deg turen til syden så syyyykt». Sjalusi derimot,der suger jeg…men da i forhold. Her går det på selvfølelsen min,føler meg så absolutt ikke bra nok,og jeg føler meg utrygg rett og slett… Håper du hvertfall ble litt mer fornøyd nå da Tuva.

Diverse spørsmål:

Hva drømmer om,og lengter etter?

Jeg drømmer om å reise mye,oppleve andre land og kulturer. Å settle down med mann og barn og den pakka der. Et liv med trygge rammer,ro,stabilitet,hvor jeg føler at livet endelig er på plass. Jeg har dessuten en drøm jeg har hatt i mange år,som ikke lar seg gjennomføre..jeg vil reise på tur med Karlsvogna. Og så har jeg lyst å ha et eget zoo,et minizoo,med alle slags mulige dyr,på størrelse med knyttneven min,max. Dessuten ønsker jeg meg en maursluker.

Lengter etter? Her vil jeg egentlig svare det samme som over her,trygghet,trygge rammer,stabilitet,ro og tilfredtshet….Korte svar her,men det er disse punktene som er viktige for meg,som betyr mest.

Planer for livet?

Jeg er ikke av den typen som planlegger livet,men heller tar ting litt på sparket. Men jeg håper jo på å få gjennomført litt drømmer da,som å reise og oppleve mye. Ta flere tatoveringer,besøke flere venner rundt om i land og utland.

Hvor har du lyst å reise?

USA,Praha,London,Venezia,Hellas,Skottland,Irland,Island,Japan,Rio de Janeiro,Brazil,og etter å ha lest Pilgrimsreisen av Paulo Coelho,så har jeg også lyst til Santiago.

Beste minne?

Vanskelig å plukke ut et,jeg har jo mange gode minner,men om jeg skal plukke ut et,så vil jeg si da søstra på vei opp mot alteret,veldig veldig rørende.

Andre hårfarger enn rødt?

høhø….

Sattan i gatan så svært det ble da…

Dette skal da altså forestille lilla…

Og så har jeg hatt svart,men det er så mange år siden at jeg har ikke bilder av det på pc’n…

Hvordan er en vanlig dag for deg?

Hverdag: står som regel opp før hanen galer,pisser,klæsker på litt sminke,stresser litt sånn,fyker ut døra,trasker opp til jobb. Er på jobb.Trasker hjem fra jobb.Slenger meg oppi godstolen og leser bok og ordner meg varm sjokolade,eller strikker,eller trener… Så går resten av dagen til pc,tv og bp…eller treffe folk,alt ettersom. Helgene går det mye på det samme,bare at jeg sover lengre og sitter oppe lengre. Her er det liv kan du tro,den ene dagen lik den andre…omtrent…

Hvor lenge har du trent Taekwon-Do?

Starta høsten 2005,you do the math…

Hvilken musikk liker du?

  • Metallica
  • Madrugada
  • PJ Harvey
  • Nick Cave
  • Kari Bremnes
  • Sivert Høiem
  • JJ Heller
  • Amy Macdonald
  • Iron Maiden
  • AC/DC
  • Gåte

Ja,bare for å nevne noen…


Rød eller hvit vin?

Liker begge,men det går som regel mest i rød…(anbefaler dog ikke å drikka seg drita full på…man spyr lett pga garvesyra…)

Skal du ta med deg ski på påskeferie?

Jeg eier ikke ski selv,men skal låne et par,så nå skal jeg stå på ski for første gang på 15-16 år ca…juhuu…

Hva synes du om Molde by?

Joda,neida…ikke verdens mest spennende by for å si det sånn…ei hovedgate…sentrum består av ei gate..storgata…og så har de det flott hotellet som heter «seilet»

(har googlet bildet helt av meg selv)

Føler du deg som ei kjærring når du strikker?

Ooff cooouuurse I do…

Du sier du er klar for forhold,ønsker du deg barn?

Ønsker meg en hel hærskare faktisk…men joda,så klart.

Hvor mange solbriller har du?

Jeg har disse og noen til,blir garantert flere til sommeren igjen.

Da gjenstår det spørsmålene om bloggingen,og de fortjener vel et eget innlegg synes jeg…


Jeg skal bruke energien min på noe annet enn meg selv og mine små tragiske problem…

I følge Anna. (Som svar på gårsdagens innlegg «Delete»

«Jeg synes faktisk du skal gjøre det! Bruk energien din på noe annet enn deg selv og dine små tragiske problemer. Sett verden i ett annet perspektiv, så finner du ut hvor selvsentrert du egentlig er. Tenk på disse stakkarsene i japan som har mistet alt og sine kjære.. Og du sitter her å klager over noe, fordi du ikke har noe bedre å bruke tiden din på. Really, get a life!
Jeg vet du sikkert blir sint over dette, men det er bare fordi du vet det er sant. Yes, truth hurst..»

Laila svarer:

«Hahahaha,sånne kommentarer gjør at jeg HVERTFALL IKKE sletter den. Jeg lever for sånne kommentarer ;) Jeg lever mitt liv,just like you live yours,klart jeg da er selvsentrert ;) At det var flom i Japan er ikke min skyld (helt sant),og at det skjer tragedier rundt omkring i verden er heller ikke min skyld (also true),og sist,men ikke MINST: tror du seriøst,jeg mener det virkelig,at folks problemer (om det handler om psykiske lidelser,kreft,AIDS,ME,gikt,polio,benskjørhet,urinveisinfeksjon,forkjølelse,influensa,og ja,jeg kan remse opp i det uendelige egentlig) blir BEDRE,fordi det skjer katastrofer i verden?? (Ikke engang DU blir frisk fra en influensa selv om det skjer en katastrofe en plass i verden,du snyter,hoster og syter deg okke som..)Jeg mener…tror du seriøst på det,eller er du bare tvers igjennom STOKKE DUM I PAPPEN? Excuse my language…eller,nei,stryk det…Du har overbevist meg. True story.
Og nei,jeg blir ikke sant,REALLY. Sannhet som det ikke finnes sannhet i skader meg ikke,fordi jeg vet at det ikke er sant,yes,my story my hurt YOU. So,REALLY,get a life… 😉 »

Fy faen assa,jeg elsker sånne kommentarer,fordi da får jeg hvertfall noe å skrive,og jeg bruker som regel da å skrive egne innlegg til ære for dem som skriver sånne kommenarer,det er jo det minste jeg kan gjøre for lesere som tar seg en tur innom. Så jeg håper virkelig at du tar imot dette innlegget med stolthet Anna,for det er ikke alle som kommenterer som får sine egne blogginnlegg. Og ser du,jeg bruker da energien min på noe annet enn meg selv ser du,jeg skriver jo et innlegg til ære for nettopp deg min kjære Anna. Jeg skal ikke skrive et så altfor langt innlegg til deg da,det er da måte på hvor mye energi jeg skal bruke på andre enn meg selv. Men jeg skal bare sånn helt til slutt her få gi deg litt velvalgt fin ros.

  • Du har en unik måte å se verden på
  • Du har vanvittige mengder med innsikt i sykdommer og lidelser
  • Du har en flott måte å forholde deg til andre mennesker på
  • Du innehar massive mengder empati for andre

Jeg sitter her å klør meg litt i hodet da,for det er noe jeg ikke helt får til å stemme…det er noe som skurrer…på en måte… noe som Anna skriver i kommentaren:  «du sitter å klager over noe,fordi du ikke har noe annet å gjøre…»

Lite å gjøre Anna?

 

Kjære alle spiseforstyrrede,andre som sliter med en psykisk lidelse og pårørende,dere har ingenting å bekymre dere over sier Anna,for dette er bare små tragisk problemer. Problem solved 😀