Patellofemoralt smertesyndrom.

Jeg får veldig lett tilbakevendende senehinnebetennelser, både i leggen, og i armene. Jeg har i over ett år hatt noen smerter i armene som hverken fastlegen min her, eller overlegen på Modum kunne gi meg et svar på hva var. Det er også litt vanskelig å forklare hvordan smerten oppleves, men det er som at det pulserer og gir litt «støt» smerter i armene, enten i musklene eller nervene. Siden jeg nå har hatt dette her i så lang tid, så mener fastlegen min at det er kronisk. Dette kjenner jeg på døgnet rundt, og spesielt når jeg ikke bruker armene. Det er særdeles ubehagelig når jeg skal prøve å sove. Ikke nok med at jeg sliter med å sove, men når jeg prøver å slappe av, koble ut, så verker det sånn i armene at det er det eneste som tar opp hele fokuset. Det gjør at det blir ekstra vanskelig å slappe av. Da jeg var på Modum, klarte jeg i tillegg til alt dette her, + det å komme seg gjennom den vanskelige jobben jeg var der for, å påta meg overbelastning i knærne, som jeg har skrevet en del om tidligere. Det kom vel av både joggeturene mine, spinning, + en del styrketrening, knebøy og utfall sepsielt, som belaster knærne. Da jeg ble skrevet ut fra Modum, fikk jeg en voltarenkur av legen vår der, etter tøy og bøy i beina, som legen stod for. Nå har det seg jo sånn at jeg ikke akkurat er særlig flink til å la være å trene, gjøre øvelser som belaster knærne. Jeg har riktig nok vært veldig forsiktig med å belaste dem, fordi det gjør vondt, men de har ikke sluppet unna helt. Det vil igjen si at smertene har vedvart hele veien.

I dag fikk jeg en legetime for å finne ut hva jeg kan gjøre for å forbedre dette her. Jeg har jo fått tips om å ikke utføre øvelser hvor knærne belastes, og jeg har lete litt rundt på nett for å se hva jeg kunne finne ut der. Jeg har der kommet over artikler som sier at man godt kan trene øvelser som belaster knærne, bare var utfører teknikken riktig, med full kneutslag. Men det har bare gjort det verre for min del, så det kan jo tenkes at det gjelder for andre knesmerter enn det jeg har. Legen min ba meg ta av meg buksa og legge meg på en benk, sånn at også han kunne tøye og bøye på beina mine. Grøss og gru for å kle av seg, og blottlegge lår som jeg virkelig ikke kan trives med. Han kom til den konklusjonen at jeg har patellofemoralt smertesyndrom. Det er en meget vanlig tilstand hos idrettsaktive folk, den vanligste av alle typer kneskader. Den vanligste årsaken er overbelastning av leddet mellom kneskålen og lårbenet. I mange tilfeller kan det skyldes en svekkelse av muskelen på innsiden av låret, og det igjen kan komme etter at man f.eks har hatt betennelse med vann i kneet. Men også skade av brusken i samme ledd kan være en årsak, eller en følge av langvarig overbelastning. Jeg kommer vel innunder den sistnevnte.

Smertene er lokalisert bak, rundt eller under kneskålen. Smertene kan forverres ved gange, eller løping ved nedoverbakke, eller nedover og oppover trapper. Huksitting øker smertene, og å reise seg etter å ha sittet med bøyde knær. Skaden kan ramme kun det ene kneet i starten, men etter hvert rammes begge. Alt dette her er noe jeg opplever daglig. Medisinsk behandling har ingen helbredende effet, så det må avlastning, og deretter systematisk opptrening til for at det skal bedre seg. Styrketrening av knestrekkmusklen på fremsiden av låret og tøying av knemusklene pbak på låret er ofte effektivt. Det har også vært min plan fremover nå. Kun styrketrening av beina hvor øvelsene utføres med strake bein, og tøying. Så får vi se da hvor dette bærer. Jeg er i grunnen ganske interessert i at disse plagene forsvinner helt, for det er ikke videre godt å slite med dette. Så treningsplanen må endres litt, men det plager meg ikke akkurat nevneverdig. Det skal nok gå helt fint.

Det som var litt komisk oppi det hele, var mens jeg satt og ventet på å komme inn til legen. Som alle vet, så går det som regel alltid en del over tiden før man kommer inn, så da fant jeg noen blader å lese i så lenge. I det ene bladet kom jeg over en artikkel om kombinasjonen trening og hvile. Og av alle ting, så var det treningspedagogen på Modum som stod for den artikkelen. Der satt altså jeg og ventet på å undersøke knærne for overbelastningsskader som jeg pådro meg på Modum, hvor jeg også fikk en samtale med treningspedagogen vår den siste dagen jeg var der, for å få noen tips til alternativer øvelser for knærne. Han anbefalte meg på det sterkeste å ta hvertfall to dager treningsfri i uken. Oh, the ironi. Jeg satt og lo litt for meg selv da jeg leste akkurat det han hadde hatt i undervisning med oss, så det var ikke det at jeg ikke hadde lært noe av dette før. Det er nesten så det er litt irriterende at han har så rett, når spiseforstyrrelsen vil gjøre det motsatte av det han anbefalte, selv om fornuften min var med på det han sa. Utrolig nok har fornuften min vært med meg, for jeg har faktisk to treningsfrie dager i uken. Noe jeg ikke var særlig villig til å gjøre da jeg snakket med han. Så jeg har likevel ordene hans i minne. Hver gang jeg har treningsfri, og kjenner på trangen til å ville stikke ned og trene likevel, så tenker jeg faktisk på han. Det er som han sitter på skulderen min med pekefingeren.

Så det blir faktisk å la være å trene bein i dag, jeg skal heller fokusere på overkropp, og så skal jeg heller tøye bakside av lår. Det fungerer fint for meg, for da får jeg også trenet opp den strekken jeg har på baksiden av det ene låret, som jeg fikk for 5 år siden ca. Det har faktisk blitt veldig mye bedre etter at jeg begynte å trene for fullt igjen, for da har det også blitt mye tøying etter hver økt. Nå skal jeg bare slappe av en liten stund til, kvinne meg opp til å traske ut i møkkaværet som har herjet her i hele dag. Regn og sludd omhverandre. Sørpete og jævlig føre. Jeg var våt til langt oppå leggene etter turen ut. Tragisk nok så knakk selvsagt paraplyen da jeg kom meg ned til legesenteret, så jeg måtte traske i høyt tempo videre bort til kjøpesenteret her, for å unngå å drukne. Jeg måtte nemlig bortover da, for jeg trengte å hente ut mer medisiner, og så måtte jeg gå til innkjøp av fancye hansker nå som jeg løfter en del vekter. Innsiden av hånden blir jo nesten kvestet for hver økt jeg gjennomfører. Men nå må jeg slutte å skriver her, for armene verker litt, så skal jeg trykke i meg litt mat snart, og komme meg nedover til treningssenteret for å løfte litt jern. Jeg blir imponert om du har kommet så langt i lesingen om de tørre og kjedelige fakta om knær.

Ellers kan jeg jo også nevne at søvnen har vært veldig crappy i natt igjen. Sovna vel rundt kl. 03.00 (ble jo pokker meg sulten igjen etter å ligget og snudd og vridd i et par timer), og våknet i 06.tiden, sov i en halv time, våken, sov i 45 min, våken, sov i 20 min, våken osv osv. Føler meg litt amøbe, men jeg er hvertfall halvveis våken. I natt skal jeg sove, nå har jeg fått innsovningstabletter. Nesten så jeg gleder meg. Tenker dette har vært søvndyssende å lese, men det er ikke mitt problem.

Ubehagelige drømmer.

Ps: langt innlegg om ekle drømmer.

For 2-3 år siden så gikk jeg på antidepressiva, type efexor. En av bivirkningene av å gå på dem kan være mareritt. Noe jeg smertelig fikk erfare. Jeg hadde veldig mye mareritt på den tiden, og jeg våknet veldig ofte pga dette. Jeg slet i utgangspunktet med å sove (det gjør jeg ennå), og det ble bare ekstra slitsomt når jeg i tillegg hadde mareritt når jeg endelig fikk sove, og våknet, og sovnet i ett sett. Utrolig slitsomt. Mange av drømmene satte skikkelig støkk i meg, og jeg husker en del av dem ennå. Jeg har også skrevet enkelte mareritt jeg har hatt i bloggen tidligere. (Noen av dem kan du finne under kategorien «drømmer») Marerittene avtok når jeg trappet ned, og sluttet på efexor. Men jeg har likevel mareritt innimellom. Skikkelige mareritt, ekle og ubehagelige drømmer. Drømmer som jeg bråvåkner av, drømmer som sitter igjen utover neste dag. Det trenger ikke alltid være mareritt, men de kan likevel være skikkelig ubehagelige. Stemningen i drømmene kan være veldig ekle, og det er jo gjerne det som gjør at de sitter i i etterkant også, om man husker dem. Jeg drømmer hver natt, og husker ganske mange av dem. Ikke nødvendigvis alt, men en god del. De siste 4 morgenene har jeg hatt sånne ubehagelige drømmer. Jeg våkner veldig tidlig på morgenen fordi jeg må på do. I samme slengen tar jeg med  meg en nutribar som blir en grytidlig frokost på en måte, og så sovner jeg igjen. Det er da de drømmene har kommet.

I den første av de 4 drømmene var jeg i syden en eller annen plass. Vi var flere som var på tur sammen. Eks’n min, 10 år tilbake, var der også. Vi var ikke kjærester i drømmen, men vi hang sammen den stunden drømmen varte. I det som kunne kalles for «sentrum» på den plassen var det en sidegate hvor de hadde en del boder som solgte diverse. Bl.a noe godis som jeg hadde veldig lyst på, så vi gikk bort for å se litt. Hele den delen av denne gaten var skikkelig creepy. Dyster, litt tungt, og jeg fikk følelsen av å bli iakttatt hele tiden. Av de som jobbet, og bodde der. De skulte, passet på hvert steg vi tok. Det ble også solgt en del stoff der, vi kjente lukten, og de som jobbet der var ruset og ekle. Vi gikk derifra ganske så fort, vi likte oss ikke der. Det var ettermiddag/tidlig kveld, det hadde begynt å mørkne litt, og det gjorde hele stemningen enda verre. Så er det et parti i drømmen jeg ikke husker, men eks’n min og jeg hadde hvertfall drukket litt, og var i ganske godt humør. Vi var nedi i dette «sentrum» igjen, som egentlig var mer som en liten åpen markedsplass. Av en eller annen grunn endte det opp med at vi hadde sex. Der ute, på den plassen. Den veien vi lå på gikk ned mot en undergrunn, eller tunnel. Det var ingen mennesker ute, det var i de sene nattetimer. Og der holdt vi altså på. Etter en liten stund, så hørte jeg plutselig pusten av et annet menneske like i nærheten, like tydelig som min egen pust. Jeg holdt pusten for å høre bedre etter, og jeg snudde meg rundt. Noen få meter nedenfor oss så kommer et menneske, kledd i en svart tettsittende drakt, for ikke å bli sett i mørket, krypende imot oss. Skrekken fikk hjertet mitt til å stoppe og jeg frøs til. Sekundet før denne personen tok tak i foten min, så kjente jeg en vill panikk, og jeg bråvåknet. Fy faen, det var så sykt jævlig.

Neste morgen drømte jeg at jeg drev og løp rundt nedi sentrum av Kr.sund, jeg skulle treffe en gjeng venner, og vi skulle på en fest. De sa at de skulle gå til en eller annen plass, og så skulle jeg komme og møte dem senere. Jeg traff på dem etterhvert, og vi havnet på denne ene festen. (Vi skulle visst på flere samme kveld). Der var det masse folk, kjente og ukjente. Masse fulle folk. Jeg hadde såvidt begynt å drikke litt selv, og satt og pratet med en dude. Etter en liten stund kom det en person og leverte noe til en av de jeg kjente. Jeg spurte hva det var, og han hvisket «kokain», og så gikk han inn på rommet ved siden av. Et øyeblikk etterpå kom han rundt hjørnet og viste meg en stor pose med puslespillbrikker, og kokain som han hadde gjemt i den. Han sa at om jeg ville prøve, så var det bare å komme. Jeg satt og tenkte litt, og gikk deretter bort til han. Plutselig var det noen som utbrøt at politiet var på vei. Full panikk, for det var jo mengder av kokain i huset, og jeg ville ikke bli blandet inn i denne razzian, så jeg åpnet vinduet, hoppet ut, og løp som en gal mellom hus og hager, ned mot sentrum for å unngå å bli tatt. Jeg vurderte å gå inn på en uteplass, for å forsvinne inn i folkemengden, men jeg turte ikke stille meg i køen fordi jeg var redd politiet var like i hælene på meg. Full panikk, og frykten satt hardt i meg, jeg følte at de var etter meg, selv om jeg ikke kikket meg bak for å se etter…Og så våknet jeg…

I den tredje drømmen var jeg på besøk på Modum. Jeg satt i en kantine der og pratet med hun som var behandleren min. Vi pratet, drakk kaffe og lo. Veldig hyggelig. Så kom hun som var gruppelederen vår inn, og jeg spratt opp for å gi henne en klem. Hun holdt rundt meg i en ren evighet, trodde aldri hun skulle slippe meg. Men det føltes bare godt, så trugt å være der igjen. Jeg spurte om noen av de andre fra spis-teamet var der da, og det var de. Så jeg gikk inn på avd, og inn på vaktrommet. Der står den snille mannen og ser på meg med en lurt smil. «Jeg hørte du var tilbake, og ventet på at du skulle ta turen bort» blikk. Jeg kastet meg rundt halsen på han, så lykkelig. De hadde pusset opp der, alt, absolutt alt, var hvitt. Vegger, skap, hyller, skirvepulter. Alt. Jeg så halve hodet på en av de pasientene som var innlagt der. Jeg kom på at jeg hadde satt fra meg sekken min i kafeterian, så jeg sa jeg skulle løpe og hente den, så kom jeg tilbake igjen. Jeg løp inn, men kom plutselig i en annen kafeteria. Så jeg løp tilbake, og smålo litt for meg selv. Kom inn i enda en ny kafeteria jeg aldri hadde sett før. Jeg skjønte ingenting, og løp videre. Inn i den ene kafeterian etter den andre. Men ingen av dem var den jeg satt i tidligere. Jeg løp og løp, og det tok aldri slutt. Det satt noen folk i alle, men ingen jeg hadde sett før. Jeg løp videre, innover, rundt og rundt, hit og dit. Det var som å befinne seg i en labyrint, og jeg kjente på stress og panikk. Stress fordi jeg ville nå tilbake sånn at jeg fikk tid med de jeg ville treffe, før de gikk for dagen. Jeg måtte til slutt stoppe og spørre en dame om hun kunne vise meg veien til resepsjonen. Det kunne hun. Vi gikk ut en dør, og jeg ble litt overrasket, for jeg hadde jo løpt rundt inne hele veien. Og jeg hadde ikke sko på meg. Men det var den veien jeg måtte gå. Da jeg kom ut oppdaget jeg en barnehage, og sa med et smil at jeg kjente meg igjen da, så jeg begynte å gå nedover. Men jeg ante ikke hvor jeg var. Så jeg fortsatte å gå. Jeg kom ned til en vei hvor det var noen folk. Jeg spurte etter veien til Modum, og de kunne forklare meg at jeg måtte følge veien videre et godt stykke, og så skulle jeg ta til venstre, så kom jeg til Vikersund. Jeg kunne ikke fatte at jeg var så langt unna. De hadde sykler til utlån, men jeg hadde jo lommeboka i sekken. Dermed fikk jeg heller ikke låne en sykkel. Så jeg begynte ganske fortvilt å jogge, tenkte at det gikk litt kjappere, til tross for vonde knær. Jeg hadde plutselig joggesko på meg, nike. Det kom heldigvis en bil forbi, så jeg haiket. Bilen stoppet et godt stykke lengre framme, så jeg løp glad bortover, men jeg kom meg nesten ikke fram. Det var som en mur som stoppet meg, jeg klarte knapt å bevege bena framover, og fortvilelsen økte. Etter en god stund kom jeg meg fram til bilen, hvor det satt en eldre dame bak rattet. Innmaten i bilen var ribba, det var kun plastikkseter som var veldig ubehagelig å sitte på. Etter et lite stykke så måtte hun stoppe på en sliten liten kiosk for å kjøpe tobakk. Så sier hun plutselig at hun ikke kan kjøre meg til Modum likevel, selv om hun tilbydde seg å kjøre hele veien. Jeg begynte å få panikk, trodde aldri jeg skulle komme meg dit igjen. Med gråten i halsen begynte jeg å løpe igjen, men jeg kom ingen vei, jeg løp og løp, på stedet hvil. Og så våkner jeg…

I den fjerde drømmen var jeg også i Kr.sund. Det første jeg husker er at jeg var ute, nede ved havnen. Der var jeg samme med to gutter. Han ene stod plutselig og siktet på meg med en pistol, og skulle skyte meg av en eller annen grunn. Jeg gikk foran han andre, som bare stod der med et ekkelt smil. Plutselig smalt det, og jeg skjønte ingenting. Jeg falt ikke, han foran meg stod like fint. Han pekte på hodet mitt, og jeg oppdaget at kulen stod fast der. Hva som hadde dempet den aner jeg ikke. Men den ga meg et skikkelig skuddsår. Jeg ble livredd og kom meg fort bort derifra. Han skjøt utrolig nok ikke etter meg igjen.Da jeg kom hjem tok jeg på meg en lue for å skjule det. Jeg var også redd for at noe skulle oppdage det. Dagen etter var jeg i en barnehage, tror jeg skulle jobbe der en dag. Søstra mi med barna var der også. Det var sommer, sol og varmt. Vi kom inn på praten om julegaver. Plutselig ble jeg sykt stressa, for det var visst julaften den dagen, og jeg hadde ikke kjøpt noen gaver ennå. Så jeg sa at jeg måtte gå, så løp jeg ut derifra, mot sentrum. Plutselig oppdaget jeg at jeg var naken, og løp som en gal for å komme meg hjem for å få på meg klær. Jeg løp og løp, og skulle ta en snarvei opp mot der jeg bodde. Den ene veien var visst gjennom et pass. Men jo lengre jeg kom inn der, jo tettere ble berget rundt meg, jeg så at det tettet seg mer og mer til, helt til bergveggene stod sammenklemt. Så jeg løp i panikk ut igjen, for jeg var redd jeg skulle bli stengt inne der. Uansett hvor jeg løp, så kom jeg meg ikke noen vei hjem, så jeg bare løp og løp, midt på lyse dagen, naken og var bare i full panikk og var veldig redd. Og så våknet jeg…

Hærregud, når får jeg en fin drøm liksom, uten begymringer, frykt og panikk? Det ønsker jeg meg nå.

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Bipolar lidelse

Bipolar lidelse eller manisk-depressiv lidelse (også kalt bipolar affektiv lidelse) er e psykiatrisk diagnose som beskriver en gruppe stemningslidelser preget av tilstedeværelsen av en eller flere episoder med unormalt forhøyet energinivå og stemningsleie, og en eller flere depressive episoder. Det opphøyde stemningsleiet blir ka mani, eller hypomani hvis tilstanden er noe mildere.

Personer som opplever maniske episoder, opplever ofte også depressive episoder eller symptomer, eller blandede episoder der både maniske og depressive symptomer er tilstede samtidig. Episodene er vanligvis adskilt fra hverandre av perioder med «normalt» stemningsleie, men hos noen individer kan mani og depresjon raskt alternere, kjent som «rapid cycling». Ekstreme, maniske episoder kan noen ganger lede til psykotiske symptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Lidelsen er delt inn i bipolar type I, bipolar type II, cyklotymi og andre typer, basert på hvor alvorlig den maniske eller depressive episoden er og hvordan den kommer til uttrykk. Lidelsenes variasjonsbredde benevnes ofte som «det bipolare spektrum». (Kilde: wikipedia,bipolar lidelse)

• Bipolar spektrum-lidelse omfatter også personer som har tilbakevendende depresjoner og ofte mye uro. Man kan ha en blanding av mani og depresjon samtidig. Tilstanden likner på bipolar II. Bipolar spektrum-lidelser er i dag ikke tatt inn i de offisielle diagnosehåndbøkene fra Verdens helse organisasjon, men kan bli det.

• Unipolar lidelse: har depresjonen felles med de andre bipolare lidelsene, men man har ikke maniske perioder.

 

Symptomer
Ved de bipolare lidelsene er det store individuelle forskjeller. Som ved alle andre psykiske lidelser varierer symptomer og måter lidelsen gjør seg gjeldende på. Noen kan ha hyppige oppstemte perioder, med en påfølgende nedstemt periode. Andre kan ha lange perioder med nedstemthet som avløses av uventet oppstemt periode.           

Symptomene på bipolar lidelse kan i mange tilfeller minne om symptomene på depresjon. Hvis legen ikke stiller de riktige spørsmålene, kan personer med bipolar lidelse feilaktig få stilt diagnosen depresjon. Bipolar lidelse kan også forveksles med ADHD.

Karakteristiske symptomer i sykdommens forskjellige faser: 

Manisk fase:

• stor selvtillit, mange planer
• Høyt aktivitetsnivå
• Hurtig tankevirksomhet
• Snakker fort
• Sover lite
• Ukritiskhet, endret dømmekraft

Disse symptomene representerer en endring fra den måten personen er på til vanlig.

Intensiteten i symptomene og varigheten kan være svært varierende. Lettere oppstemte faser (hypomanier) varer vanligvis bare noen få dager, mens egentlige manier, hvor pasienten også kan ha psykotiske symptomer, har en varigheten som gjerne strekker seg over flere måneder ubehandlet. Ved kraftige manier hender det at man får enormt pågangsmot og optimisme, og setter i gang store prosjekter som kan sette formue, familie og jobb på spill.

Depressiv fase:

• Tristhet
• Lite eller ingen glede i hverdagen
• Trøtthet, redusert energi og tiltakslyst
• Konsentrasjonsvansker, vanskelig å ta beslutninger
• Svekket matlyst, eller trang til å spise mye, særlig søtsaker
• Sover lite eller mye
• Skyldfølelse
• Angst
• Tanker om døden eller selvmordstanker

Noen pasienter kan endre måten å tenke på i en slik grad at de mister evnen til å vurdere seg selv og omgivelsene realistisk og altså fungerer psykotisk. Varigheten kan være fra dager/uker og til måneder/år.

Spesielt sårbar når depresjonen snur
Personer med bipolar lidelse er spesielt sårbare i perioder når depresjonen snur, når en får mer energi og begynner å bli bedre. En annen sårbar periode er når man i depresjonen tar inn over seg hva man gjorde i forrige maniske periode. Anklagene mot en selv kan for mange være vanskelig å leve med og en del kan få selvmordstanker. 

Hva skyldes bipolar lidelse?
Biologiske faktorer antas å være den viktigste årsaken til bipolar sykdom. Det er usikkert hva som er den primære funksjonsforstyrrelsen, men det ka se ut som om det dreier seg om forstyrrelser i reguleringen av biologiske rytmer.

Arvelige faktorer av vesentlig betydning, men det er ikke noen enkel arvegang. Om man blir syk avhenger også av livshendelser og andre påvirkninger man utsettes for. Utløsende faktorer finnes ofte ved de første sykdomsepisodene, mens det etter hvert ser ut som symptomene kan komme tilbake uten noen tydelig årsak. (Kilde: Rådet for psykisk helse)

For 1 1/2 år siden startet jeg med stemningsstabiliserende (lamictal) medisiner,etter å ha trappet ned på antidepressiva fordi den gjorde meg i en enda verre forfatning enn jeg allerede var i før jeg begynte på dem. I samtale med min behandler og overlegen på psyk.pol. der jeg i dag går i behandling så diskuterte vi dette med mine humørsvingninger,virkningene antidepressiva ga meg,nedtrappingen på dem,og oppstart ved lamictal. Overlegen mente at utifra det jeg fortalte,hvordan jeg opplevde svingningene i humøret,og atferd utifra humøret,at jeg var bipolar. Jeg hadde vært inne på tanken,men egentlig aldri lagt noe mer i det. For meg handlet det kun om depresjon. Jeg er fortsatt usikker på om denne diagnosen stemmer på meg,samtidig som jeg kjenner meg igjen i mye om det som står om bipolar. «Personer som har fått diagnosen bipolar lidelse vil ofte slå opp på internett eller gå i bokhandelern for å finne mer informasjon. De vil imidlertid lett kunne føle seg forvirret og lure på om psykiateren virkelig har funnet fram til rett diagnose. Dette fordi bipolar lidelse er svært sammensatt og varierende,noe man ikke alltid fanger opp i litteraturen» (Kilde: NettDoktor.no) Nesten så jeg måtte le litt da jeg kom over denne siden og leste dette her…

I dag fikk jeg ut et skriv jeg hadde bedt behandleren min om,fordi jeg trengte det i en søknad. Hovedsaklig trengte jeg det i forbindelse med bulimi diagnosen,men også de andre diagnosene var satt opp. Da jeg først kom inn under psykiatrien,fikk jeg satt «uspesifisert personlighetsfortsyrrelse»,så den var jo grei. Tidligere en gang har jeg spurt behandleren min om diagnosen bipolar var satt på meg,eller om det kun ble med at vi pratet om det den gangen jeg ble satt på lamictal. Han sa at vi hadde pratet om det,og at overlegen mente at jeg kom inn under den diagnose. Da jeg skulle på vurderingsoppholdet mitt på Modum,så hadde det blitt sendt over en journal om sykdomshistorien min,og bipolar stod plutselig på papiret. Jeg satt der i grunnen som et lite spørsmålstegn,og fortalte behandleren jeg hadde på Modum og hvordan vi kom inn på den diagnosen i behandlingen min. Vi pratet i grunnen ikke så mye om det. Da jeg fikk epikrisen fra vurderingsoppholdet på Modum tilsendt,så stod fortsatt diagnose bipolar der. I brevet jeg fikk av behandleren min i dag,stod også diagnosen der. Så da står den faktisk oppført som en diagnose på meg,til tross for at jeg ikke har blitt utredet for det på annen måte enn litt prat om det i timene,+ at jeg står på medisiner for bipolar. Når jeg ser tilbake på årene som har gått,på hvordan humørsvingningene til tider har slått meg helt ut,spesielt i depressiv retning,og ikke minst de ulike destruktive atferdsmønstrene mine,så lurer jeg på om det kanskje likevel kan stemme at jeg faller inn under den diagnosen. Ikke at det spiller så fordømt nøye om jeg har den eller ikke,men klart,når jeg har den på papiret,så er det hvertfall greit å vite det liksom. Og sånn med tanke på behandling er det også på sin plass å ha en diagnose,sånn at jeg får riktig behandling. Nå står jeg riktignok allerede på riktig medisiner. Samtidig har jeg jo da gått i behandling hos min behandler i snart 2 år og fått masse kognitiv behandling. Noe har det vel funket,jeg er hvertfall mer stabil nå enn for 1 1/2 år siden.

Lamictal (lamotrigin) ved bipolar lidelse:

Lamictal brukes ved forebygging av depressive episoder hos pasienter med bipolar lidelse¹. Lamictal har god effekt ved tilbakevendende depresjoner², og i motsetning til mange andre medikamenter som brukes ved bipolar lidelse, gir ikke Lamictal vektforandring eller metabolske forandringer⁸. De vanligste bivirkninger sett ved bruk av Lamictal, er hodepine og hudutslett¹. 

(Lamictal ved epilepsi

Lamictal er et førstevalg for kvinner og eldre med epilepsi. Medisinen har god effekt ved riktig dose, den har god effekt på depresjon og den gir ikke hormonforandringer og osteoporose.Begynn med startpakning med tabletter 1 gang daglig.)

Behandling ved bipolar lidelse:

Medikamenter,mest vanlig er lithium og lamictal,men også gehapentin,topimax og rivotril er i bruk. I senere tid har også antipsykotiske medisiner som risperdal og zyprexa også vist seg å være virksomme stemningsstabilisatorer. Ved siden av medikamenter,gjelder behandling som psykoterapi,sosial tilpasning og ferdigheter. (Kilde: NettDoktor.no)

Jaja,kanskje jeg får et enda mer stabilitet i humøret nå som jeg snart skal legges inn ved Modum og få en mer intensiv behandling der. Der skal jeg riktignok ikke behandles for bipolar,men det vil gå på mye av den samme type behandling som jeg trenger ved bipolar også. Medisiner og kognitiv behandling. Maybe there is hope for me…

 

 

 

 

 

«Jeg kan ikke se det for meg..»

Jeg ble sittende å fortelle en kollega av meg om at nå skal en søknad om innleggelse på Modum Bad sendes inn,og litt om bulimien min generelt. Hun er veldig flink til å spørre spørsmål om det er noe hun lurer på,og det er sikkert fordi hun vet at hun kan spørre. Og hun spør fordi hun ikke vet,fordi hun ikke skjønner hva det går ut på,hun kan ikke forestille seg det. «Jeg spør nå bare jeg» sier hun. «Det er bare å spørre» sier jeg. Det er jo kun på den måten hun kan få svar på det hun lurer på,og jeg har ikke problemer med å fortelle henne det. Vi snakket litt om hvordan ting foregår på Modum,og jeg kan kun svare for det som jeg har lest. Reglementet,og det jeg har fått vite av andre som har vært innlagt (også fått vite via nett). Oppfølging rundt måltider f.eks. Jeg fortalte litt om de tingene jeg måtte fylle inn i en søknad (målsettinger,og hva jeg forventer av et opphold),og andre punkter som er kriterier som må være med i søknaden,som f.eks hvilke andre behandlinger jeg har hatt,og hvorfor de ikke har fungert for meg. Og på den måten kom jeg inn på de tingene som faktisk har fungert,som at mye av tankegangen er endret på enkelte områder. Mer selvinnsikt,at jeg har blitt mer reflektert,at jeg har klart å endre på en del selvskadingsmetoder. At en del ting er mye bedre enn de var i 2009. Da gikk jeg på antidepressiva,efexor,som gjorde meg enda mer deprimert og kjørte meg langt nedi kjelleren. Selvskading,suicidale tanker,alkohol,rus,overdoser. Jeg fikk tilsendt en link av ei jeg kjenner hvor folk hadde delt sine bivirkninger av ulike medikamenter,og fant ut at mange hadde fått forverret sin problematikk pga nettopp bl.a efexor. De samme tingene som gjorde meg verre. Større rus/alkohol sug,selvskading,overdoser,suicidalitet,ja,mer deprimert rett og slett. Jeg sa ifra ved neste time jeg hadde hos behandleren min at jeg ikke aktet å gå på efexor lengre så lenge situasjonen min var som den var. Jeg ville kutte dem ut,for jeg orka ikke ha det sånn lengre. Jeg trappet ned,og sluttet på dem. Jeg begynte på lamictal (stemningsstabiliserende) istedenfor,og de fungerer mye bedre på meg,selv om jeg fortsatt ofte er deprimert. Men jeg sliter ikke lengre med selvskading,drikker veldig veldig sjeldent nå,det er ikke noen form for rus inn i bildet,jeg har ikke suicidal tanker,og har ikke hatt noen overdoser. Og det er utrolig godt å slippe alt det der,for 2009 var et år jeg ser tilbake på med skrekk og gru. Mye vondt hendte,og ting ble verre av efexor. Jeg ønsker meg ikke på noen måte tilbake til det stadiet.

Hun ble veldig overrasket over at jeg hadde slitt med disse tingene,kanskje fordi jeg er så oppegående og aktiv og utad som person,det er sånn hun kjenner meg. Jeg fortalte også at jeg har fått en god del ut av timene med behandleren jeg har nå,nettopp på dette området at jeg har fått nye måter å se ting på,måter å prøve å fokusere på,tenke over. Reflektere og vurdere. Men det er når det kommer til selve maten at jeg sliter. Å få i meg mat,og å beholde det.  Da hjelper det meg ikke mye at jeg har 1 time på psyk.poliklinikk hver 14.dag,av og til hver 3.uke. Det sier seg selv. Skal jeg bli friskere,så trenger jeg mer oppfølging. Til og med hun ser  den. «Sånt som høytider må jo være veldig vanskelig for deg» sier hun til meg. Ja,for en som sliter med en sf,så er høytider forferdelige. Mat,mat,mat,mat. Det er ikke til å komme unna,og det gjør det veldig vanskelig. Hun sa også at det må være vanskelig med tanke på at foreldrene mine kanskje sjekker om jeg går på do etter at jeg har spist,for å følge med. De gjør faktisk ikke det. Det var det jeg var redd for at de skulle gjør om de fikk vite om min bulimi,og derfor tok det meg 11 år før jeg i det hele tatt fortalte dem om det. Men de følger ikke med meg,men de gir meg muligheten til selv å velge om jeg vil spise eller ikke,fordi de rundt meg vet om problematikken min,så alle vil skjønne om jeg velger å la vær å spise. Det er,eller hvertfall var,der mamma ikke skjønte helt at det for min del ikke handlet om anoreksi,men om bulimi. Jeg klarer ikke la vær å spise,jeg klarer ikke stoppe spise,det er problemet mitt. «Jeg kan ikke se det for meg at den lille kroppen din skal klare å spise så mye» sier min kollega.

Det er akkurat det. Det er akkurat der skammen ligger. Det er nettopp derfor en bulimiker helst spiser alene. Sperrer verden ute. Låser seg selv inne for å skjule det store matinntaket som man ikke vil at andre skal ta del i. Vi vil ikke at andre skal vite hvor mye mat vi faktisk kan spise. Tingen er at magesekken er elastisk. Med tiden så takler den å inneholde veldig store mengder mat før den tømmes igjen. Og har man bulimi så har man et sykt stort behov som ikke dekkes,og derfor kan man spise enorme mengder i flere omganger i løpet av en dag. Og da sier det seg selv at det går vanvittige mengder mat. Ved en vanlig,lite bulimisk dag for meg nå,er f.eks 1-2 brød,med smør til alle skivene,salt,en stor pose potetgull, 1/2/3 pk pålegg…og det er det jeg vil kalle for «en liten» bp (binge and purge= fråtse/spy). Nei,man kan kanskje ikke se det for seg,det kan fort virke veldig absurd for mange som ikke aner hvort stort omfanget av en bulimi er. Og det er derfor det er så vanskelig når det kommer til å ha felles måltider med andre. Fordi man ikke kan skeie helt ut,selv om man har lyst,fordi det er ikke normalt å spise så mye ved et måltid,og man vil ikke være et «freakshow» på utstilling. Og dermed må man begrense seg,noe som også er vanskelig,fordi man har problemer med å godta å i det hele tatt beholde noe mat,uansett mengde. Jeg kan spise det dobbelte,trippelte,4 x,5 x så mye som andre,men en plass må jeg stoppe. Jeg kaster opp. Jeg får begrenset mengde,som f.eks når vi er ute og spiser. En porsjon,normalt,men likevel for mye til å klare å beholde. Jeg kaster opp. Når jeg er sammen med andre,som f.eks familien min i høytidene,så spiser jeg alltid mer enn de andre,men sånn som ved middager,så spiser jeg samtidig med de andre,og når de er ferdig,så er jeg ferdig. Har vi koldtbord derimot,så kan jeg spise i flere omganger,uten at det på den måten virker morbid. Det er enklere på den måten,flere folk,koldtbord. Spisingen min blir ikke like synlig,fordi alle prater med alle,mingler rundt. Sitter litt her og litt der. Det er mat,det er desserter,kaffe,kaker og godis. 1.juledag er det koldtbord hjemme hos foreldrene mine som gjelder. Tante med type,og mine søskenbarn,og mormor kommer på besøk. Den dagen blir veldig bulimisk for meg. Mange runder med maten gjennom hele dagen. For en som var ny gjest der den dagen ville nok ikke lagt mer merke til meg enn de andre der når det kommer til maten,nettopp fordi det er lagt opp på en sånn måte at man kan forsyne seg selv,og maten står lengre,og alle er fram og tilbake ved matbordet,alle snakker med alle. Vi sitter ikke samlet rundt 1 bord,men sitter litt spredt.

Jeg kjenner ei jente som har både anoreksi og bulimi. Hun ser anorektisk ut,vekten har kommet og gått under og over 40 kg. Hun er en av de mest ekstreme bulimikerne jeg kjenner. Og de mengdene hun inntar i løpet av en dag er nesten morbid for meg. Det sier seg selv at når man vipper under 40 kg,så har man ikke mye mage. Og med sånne enorme mengder hun kan spise,så er det nesten så det blir uvirkelig å forestille seg hvor all maten får plass. Men det er sånn for de fleste bulimikere. Uansett hvor liten man er,så får man plass til uhorvelige mengder med mat i magesekken.

SSRI Preparat.

I går leste jeg ut en bok som handler om en mann’s behandling i psykiatrien i slutt av -90 tallet. Søsteren hans,som er forfatteren av boka,beskriver og forteller hans historie,med hovedsak på alle medisinene han ble satt på,uten at samtelterapi på noen måte kom på bane. Han ble regelrett dopen ned (Ironisk nok ser jeg på «grensevakten» på TVN nå,og der har de funnet seroxat i bagasjen til en passasjer,haha ) Boken som heter «Jeg ser…,-med skråblikk på velferdssamfunnets uutholdelige psykiatriske helsevesen»,skrevet av Trine Storrøsæter. En sjokkerenede bok med tanke på medisiner.

 

«SSRI står for (på norsk): «selektive reopptakks hemmere». Det omdannede seretoninet kalles 5HIAA og sunker til et nivå under det normale.Det lave nivået antas å å forklare en rekke bivirkninger og uønskede tilstander. I en artikkel fra USA’s «National acadamy og science» (1997) fremgår det at seretoninnivået øker med  opp til 700%!! i områder av hjernen som har med mental fungering å gjøre….

Psykolog Ellen Kolsrud Finnøy ga ut en bok i 2000 som heter «Dødelig terapi-innsikt til utsikt» hvor hun tar for seg medisiner,og primært SSRI preparater. I boken skriver hun : «Konsekvensene av kjemisk behandling kan i verste fall bli en dødelig terapi. Ved gransking av PDR (psysican desk reference),den amrikanse felleskatalogen og annen amerikans litteratur på områder er det oppført bivirkninger med mulige ekstreme konsekvenser som plutselig uventet død,personlighetsendringer,abnorm tenkning,psykose,farlig aggresjon,hjerneslag,demente tilstander og advarsel om selvmordsfare.» Videre skriver hun : «Jeg kjenner til unge mennesker også i vårt land som kan ha avsluttet sitt liv etter inntak av antidepressiva i selvmord,av hjertestans og hjerneslag.Flere er blitt demente,og har mistet forstanden eller tapt livskraften.«

I Dagbladet 19.mars 2005 inneholder avisen en stor artikkel om antidepressiva som har fått overskriften :»lykkelandet» Der står det at i løpet av de siste 10 årene har salget av antidepressiva økt fra 300 til nærmere 700 millioner kr årlig. SSRI-preparater sto alene for 445 millioner kr av 2004 omsetningen,og antal døgndoser av disse har økt fra 18 millioner i 1995 til 60 millioner i 2004. Dette er tall fra legemiddelindustrien.

De vanligste SSRI-preparatene, «lykkepiller» er:seroxat,cipralex,cipramil,zoloft og citalopram. De siste årene er det fremkommet stadig flere bivirkninger ved bruk av preparatene,slik som økte selvmordstanker ved opptrapping og avhengighet.

Legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline unnlot å fortelle om bivirkninger som økte risiko for suicidal oppførsel i mange år. De selger seroxat for 8 millioner kr. i året. Dagens næringsliv skrev at 4 eksperter kunne dokumentere at disse pillene økte faren for suicidalitet,noe legemiddelfirmaet tilbakeviser. En ny rapport ble sendt inn til Food and drug administration (FDA) og indikasjoner på at det faktisk er tilfelle at det gir økt suicidalitet. Legemiddelfirmaet innrømmer etter dette på sine nettsider av pillene kan gi økt risiki for suicidal oppførsel. Seroxat er et av verdens mest solgte antidepressiva.

I VG 20.mai 2006 står en ny artikkel om «lykkepiller»,8 døde..I samme artikkel uttaler Steinar Madsen ved statens legemiddelverk seg: «39 % av bivirkniningsmeldingene er vurdert som alvorlige. Det omfatter overdose,selvskade,selvmordsforsøk,mageblødning,nyresvikt,forfølgelsesvanvidd,hallusinasjoner,aggresjon og angstanfall……»

(Kilde: «Jeg ser…Trine Storrøsæter,

Dette er egentlig skremmende lesning. Jeg gikk selv på bl.a fluoexetin (fontex) and efexor i et par år. Av Fluoexetin fikk jeg ikke så forferdelig mange bivirkninger,men fikk kvalme,og svettet mye. Litt svimmelhet,og hodepine. Men dette ga seg etterhvert som kroppen ble vant med dem. Likevel gikk jeg på en depressiv smell. Jeg ble deretter satt på efexor. Den fikk jeg derimot flere bivirkninger av…suicidale tanker,økt russug,selvskadingstrang,mareritt,mangel på matlyst,økt matlyst…veldig lite hyggelig år på disse medisinene med andre ord. På grunn av alle disse bivirkningene ønsket jeg ikke lengre gå på dem,og i samsvar med både overlege og min behandler,så trappet jeg ned og begynte så på lamictal (stemningsstabiliserende) som jeg nå går på. I etterkant av at jeg sluttet på efexor,så slet jeg fortsatt med mareritt,og jeg fikk strømninger som gikk gjennom armene spesielt (som små støt på en måte..) Disse bivirkningene er nå helt borte. Heldigvis.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg sluttet med antidepressiva,og spesielt ikke når jeg selv fikk erfare at jeg faktisk var like,og ble enda mer deprimert av å bruke dem. Det er faktisk veldig sykt å tenke på at det de faktisk skal hjelpe mot,gir en økt effekt av nettopp dette.

Jeg har ganske lenge nå vært imot dette «behandlingsopplegget» hvor pasienter (spesielt de som blir innlagt) får. Proppe i dem medisiner,for det ene og det andre.Medisiner mot bivirkninger fra noen andre…Og samtidig ikke gir pasienten noen for for samtaleterapi ved siden av. Skal et menneske bli bedre av sin psykiske lidelse,så funker det ikke kun med medisiner.

Jeg vil også påpeke her at mange psyke trenger,og har god virkning av medisiner de blir satt på,og at de trenger det,enten i perioder,eller kanskje også resten av livet. Og det er greit,så lenge de i tillegg får samtaleterapi,og de klarer å fungere i hverdagen. Og jeg vet også at veldig mange får en glimrende behandling innen psykiatrien,det finnes ikke bare skrekkeksempler,men her tar jeg altså utgangspunkt i boken jeg leste,og rapporter og fakta som er nevnt der. Og det skremmer meg.

Vær OBS om medisiner kommer opp som tema i behandling,og du ikke tidligere har noen erfaringer med det.

Jeg har også i et tidligere innlegg skrevet om medisiner: «lille pille«

Hva trenger Laila?

I spørsmålsrunden min fikk jeg spørsmålet «hva trenger Laila?» av Ingeborg.

Ja,hva trenger Laila? Ikke et enkelt spørsmål i grunnen,fordi jeg vet at Ingeborg med dette spørsmålet mener i retning av veien mot friskhet fra spiseforstyrrelsen. Forrige time med behandleren min så snakket vi litt om hva som driver meg videre. Hva er motivasjonen i livet mitt,hva ønsker jeg? Jeg har tenkt en del på dette her de siste ukene,og jeg konkluderer med at jeg vil som de fleste andre vil. Å ha en fast jobb med en fast inntekt. Skaffe meg egen familie. Trygge rammer i hverdagen. Å være sammen med noen som er der for meg på godt og vondt. Som er en støttespiller. En som kan tåle meg som jeg er,samtidig som han setter grenser og er med på å motivere meg i riktig retning for å gi meg selv en helhet. Et normalt liv med tanke på maten og en trgghet på meg selv og livet jeg har. At jeg tør å våge å tåle det livet har å gi. På godt og vondt.

Jeg trenger faste rammer. Jeg trenger stabilitet. Jeg trenger oppfølging. Jeg trenger mer hjelp. Jeg har snakket med behandleren min om akkurat dette med mer hjelp,at 1 time pr.14 dag ikke er med på å løse annet enn noen tanker å reflektere rundt. Jeg bor alene og har fullt og helt ansvar for meg selv,og når jeg ikke klarer maten alene,så går det som det går,selv om jeg har klart å bruke noe av tiden min hver dag på å gjøre ting jeg liker,fordi jeg liker det,og ikke som en flukt fra spiseforstyrrelsen. Og jeg har dager hvor jeg klarer å redusere rundene jeg har med maten. Jeg har også klart å kutte ned på mengden mat jeg spiser på rundene mine,selv om dette ikke skjer hver dag. Jeg har klart å ha dager hvor jeg ikke bruker penger på bulimien. Men jeg er fortsatt helt alene om alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre.

Jeg trenger definitivt flere støttespillere,for de er det ikke mange av. Jeg har en fantastisk søster som jeg kan prate med om alt,og som tilbyr seg å være der for meg. Problemet er bare det at hun bor helt nede på Ski,og det gjør at ting ikke blir fullt så enkelt som vi begge skulle ønske det kunne være. Jeg har en eks som stiller opp med det han kan på ulike områder. Jeg har også mange av dere som følger meg på bloggen som kommer med støttende og flotte tilbakemeldinger,og jeg har noen venner jeg kan prate med det meste om,men det skjer heller ikke så veldig ofte. Det er det jeg har. Jeg har ikke oppfølging fra legen min,han har lite erfaring med spiseforstyrrelser. Han skjønner det ikke. Så den eneste som er der fast er min behandler. 1 time hver 14 dag. Det sier seg selv hvor lite som skje av endringer med det tilbudet jeg har,og han mener at vi skal forsøke mer på det kognitive området før det eventuelt blir snakk om mer hjelp (henvisning videre) Jeg ønsker å kanskje være medisinfri en dag?

Uti fra dette trenger jeg å lære meg å spise normalt igjen,og klare å akseptere maten for det den er ment å være. Næring som kroppen trenger for fungere optimalt. Jeg trenger å lære meg at tallet på vekten,eller tall generelt, ikke er en viktighet i hverdagen. Jeg trenger å lære meg å bli trygg på kroppen,på vekten jeg må stabilisere på et normalvektig nivå. Jeg må lære meg at «god nok» er godt nok.

Jeg trenger å utfordre meg selv mer,men da trenger jeg flere støttespillere som kan hjelpe meg på veien. Jeg trenger flere nære venner som jeg kan bruke tid med og gjøre morsomme ting i hverdagen,noe som gir mening,og som kan gi hverdagen lysglimt,øyeblikk og minner som kan puttes i boksen «gode ting i livet» Jeg vil reise mer.Jeg vil oppleve mer av verden,utforske andre byer og land,og besøke flere av mine venner andre steder.Jeg ønsker å bruke mer tid på familien min,spesielt søsteren min og mannen og mine to små skjønner tantebarn som bor i Ski,og søsteren min som bor i Tr.hjem. Foreldrene mine og lillebroren min som bor i Kr.sund ser jeg hvertfall med jevne mellomrom. Og jeg ønsker å bruke mer tid med venner.

Jeg trenger flere verktøy på veien,redskaper jeg kan bruke for å løse de ulike utfordringene og oppgavene som kommer på min vei og gir meg motstand. Jeg trenger boksehansker (de jeg har er for små,og sparringshanskene jeg har gir ikke helt den samme nytten til formålet),jeg trenger kniver,øks,pistoler,sverd,spyd,mot,hardhet og mykhet,standhaftighet,styrke,ord,tankekraft og ikke minst en hakke for å finne diamanten.

Jeg trenger å finne ut hvem jeg er,bak spiseforsytrrelsen.

 

Akershus festning sommeren 2009

behandling i Norge

Jeg har flere venner som har vært,eller er innlagt,enten på sykehus,institusjon, psykiatrisk poliklinikk og f.eks enhet for spiseforstyrrelser. Historiene deres om innleggelse er ulike,noen får noe godt ut av det,andre ikke. Noen har vært inn på tvang,andre frivillige.

Jeg har delte meninger om innleggelse.
Dessverre er noen så syke at de ikke klarer å ta vare på seg selv. Det kan stå fare for andre eller eget liv. I sånne tilfeller synes jeg det er greit at folk blir innlagt på tvang. De vet ikke sitt eget beste,eller er så syke men ser det ikke selv. Da er det greit at de har en plass hvor de kan bli holdt under oppsyn,hvor de får hjelp.

Man får også muligheten til å bli legges inn på frivillig tvang. Dvs: det blir enten frivillig,eller tvang,for innlagt blir man uansett,å ikke bli innlagt er ikke et alternativ.

Får du nok,og riktig behandling,så kan oppholdet gå i riktig retning. Om man får oppfølging,flere ganger daglig. Snakke med lege,psykolog,psykiater,et team som satt opp som et nettverk for deg,som hjelper deg til å sette opp en framtidig plan. De hører på deg,de stiller opp,de motiverer.

Det jeg ikke liker med innleggelser,og dette gjelder både for tvang og frivillig,er at personell doper ned pasientene sine,uten noen videre oppfølging. «gi henne noen piller,og la henne sove ut…» Hva pokker er det for noe???? Folk blir ikke bedre av kun å gå på medisiner!! Man trenger også oppfølging,i form av prat. En kombinasjon er det som funker best sies det. Ikke bare en av delene.

Jeg har en venninne som ble akutt innlagt for et par år tilbake,tvangsinnlagt. Bulimi. Hun ble dopet ned såpass at hun ikke var helt med i denne verdenen,flere ganger daglig. Hun ble psykotisk. Hun hadde aldri selvskadet på andre måter en spiseforstyrrelsen tidligere. Hun lærte fra med pasienter…hun hadde aldri tatt overdoser i hele sitt liv,hun hadde alltid vært veldig forsiktig med piller generelt. En dag var hun på dagspermisjon,hun fikk altså sove en natt hjemme hos seg selv. Den kvelden prata jeg med henne på msn. Praten gikk på hvordan det stod til med henne,og om innleggelsen hennes. Litt uti samtalen sier hun til meg:»jeg føler for enten å spise/spy,kutte meg,eller ta en overdose…noe må jeg gjøre…» Jeg prøvde å holde samtalen i gang,for jeg ville ikke at hun skulle gjøre seg noe. men hun forsvant,jeg fikk ikke svar fra henne.
Jeg sendte henne en melding dagen etter,for å høre om det var liv i henne. Jeg fikk en mms tilbake,et bilde av henne omkveilet av masse ledninger. Hun hadde tatt en stor overdose.

Man skal ikke blir sykere av å være innlagt. Da får man ikke nok oppfølging eller hjelp. Å dope ned pasientene med masse piller er uakseptabelt. De skal behandles med respekt,og har krav på samme behandling som andre mennesker,selv om man sliter psykisk. Sånne historier gjør meg så sint! Hvor er medmenneskeligheten?? Hvor mye koster det å gi pasienten et smil? En klem? Et klapp på skuldra? En skulder å gråte på? «Nei,sleng i henne 3 sobril,så skal du se hun roer seg…» Flotte greier….

Jeg sier ikke at det er sånn for alle,jeg sier ikke at jeg fokuserer bare på de uheldige historiene,jeg sier ikke at alle får en sånn behandling,og jeg sier ikke at det er sånn jeg kommer til å få det om jeg skal legges inn,jeg sier bare jeg synes det er trist for dem som må oppleve dette i behandlingssystemet som Norge har. Det er ikke holdbart at noen skal bli behandlet sånn.

Heldigvis er det mange solskinn historier,innleggelse funker veldig bra for mange,kanskje de fleste også,heldigvis.

Men dette er tanker jeg gjør meg opp når jeg hører ulike historier av mine venners opplevelser av behandlings systemet. + og – sider med innleggelse.

Og er du en av de som har vært heldig med innleggelser,så vil jeg si at du har vært veldig heldig,og jeg synes det er godt at nettopp du fikk den behandlingen du fikk.

Sinnataggen

Som jeg skrev i morges,så var jeg nesten i koma da jeg karret meg ut av loppekassa. ikke nok med at jeg var ubertrøtt,men i gårkveld så sendte jeg en melding til legekontoret mitt,fordi jeg trengte en ny resept på lamictal,jeg har kun igjen til morgendosen i morgen. Jeg fikk tilbakemelding på at jeg kan hente den mandag,etter kl.11…eeehhh,assa…NEI,NEI!!! Det går ikke skjønneru..Meldte tilbake,sa at jeg må ha den i dag. Fikk til svar at det var ok da,men at jeg heretter må sendte melding dagen før…eeeh..javel,jeg trodde gårsdagen var en dag før i dag jeg da men…(skrev dette tilbake til dem også da,men da ble det stilt gitt)

Etter at Caroline fikk rikka ræva si ut av senga,så kom Heidi,og etter en stund så dro de. Da pakka jeg på meg ytterfillene og dro ned til Roseby for å hente ut resepten,og så skulle jeg ta ut vallergan samtidig sånn at jeg får sove i natt hvertfall. Kom ned dit,og leverte resepten på vallergan,og lirka ut av meg at det skal være en resept faxet over hit,fra legen min. Gubben leta her og der,fram og tilbake og kunne meddele meg at neida,her var det ikke noen resept..Jeg kjente jeg begynte å bli litt amper inni meg og tenkte:»ja det var jo bare typisk!!! Her trenger jeg det i dag,ikke på mandag!!»
Han leta mer,ringte til Moldetorget,ingenting der heller…jeg kjente sinte-Laila begynte å bygge seg heftig opp her,og frustrasjonstårene lå like innenfor leppene. «Jeg må ha de i dag,fordi jeg er helt tom,og kan ikke gå hele helga uten!! (bare tanken på at jeg kanskje måtte gå uten,satte i gang svingningene som pillene skal holde stabile) Han mumlet noe ubegripelig på svensk,og han snakker veldig lavt,jeg måtte nesten ta ut begge øreproppene av ørene,og lene meg over og stikke øret oppi ansiktet på han for å få med meg hva han sa,samtidig som jeg prøvde å lese på leppene hans hva han sa (men det er jo borti mot umulig når han snakker på mumlesvensk)
Der og da kjente jeg det klødde i fingrene etter å hoppe over disken og angripe han,fordi resepten ikke var der…

Men jeg besinnet meg,og minnet meg selv på at man skal ikke «kill the messanger» Men svensken ordna opp for meg han vettu. Han skrev det bare på et hvitt blankt ark,med klistrelappen og hele pakka,og jeg fikk en eske med lamictal. (må ringe ned på mandag,for å høre om resepten er kommet,sånn at jeg kan få den trygt i min varetekt,og få på den dosen jeg fikk i dag.

Ennå på vei hjem så kokte sinnet i meg.Jeg var lynings (lynforbanna) på legekontoret som ikke klarte å få avgårde den jævla resepten i dag!! Jeg er sikker på at det var blodhevn fordi de faktisk oppdaga at jeg sendte meldingen i går,men ikke klarte å bøye seg i støvet og si unnskyld,så lot de det heller gå utover meg!! #&&))=»»£€{} )

Innom butikken på vei hjem,handle inn til en taco a’la laila,dure ut derifra og hjem for å mekke mat. Spiste meg stappa og dårlig,ut på badet for å pressa gugga opp igjen. Tappa for energi,det sved i halsen etter jalapenosen jeg hadde oppi maten,tørket tårer,snørr og rester av spy..En bulimikers hverdag. Hvor er glamouren i dette?

Så fikk jeg besøk av ei venninne som trengte meg som psykolog,få spy ut litt frustrasjon,sinne og alt som..Koslig å treffe henne igjen,en liten stund siden sist.

Etter at hun dro,ble det en ny runde med å stappe trynet fullt av mat. Jeg kan ikke ha noe liggende her,jeg må spise,stappe innpå,så mye som jeg får inn til jeg ikke klarer mer.
Har jeg tilgang på mat stapper jeg innpå,har jeg ikke mat tilgjenngelig,får jeg nesten abstinenser..Problemer med mat vet å føkke deg opp i hodet.

Men nå er vallergan og lamictal inntatt,og jeg skal krype ned under dyna om ikke så lenge.
Jeg trenger en fluesmekker som jeg kan daske meg selv på hånda med når den ikke klarer å stoppe alle turene inn i potetgullposen…

Tirsdag blabla

Gnafser potetgull,har ei lue på haue,snus og pepsi max er innen rekkevidde. Arma verker en smule,siden kvelden har gått med til å taste i 5 msn samtaler…samtidig.Jeg er tydeligvis populær i kveld,siden det var alle de som tok kontakt…Men når det er minimalt med sosial kontakt noen dager,så er det godt det skjer via msn.Men er litt bekymra for hun ene nå da…Håper det går bra med henne…

(Ok,nå klarte jeg endelig å pakke sammen potetgull posen,og legge den ut av synsvidde. Det som er innen rekkevidde og ligger der å glaner på meg,er 4 halvdaue bananer som truer med å gå ut døra selv.Sikkert fornærma fordi de ikke ble spist.Jeg får vel forklare dem veien ned til ex’n,han liker sånne halvdauinger,forstå det den som kan…(den helvetes pc’n henger seg opp noe så grasalt i kveld,jeg tror jeg klikker i vinkel snart…tar jo en ren evighet å skrive hvert ord!!! jhkutyaskdlhhkqts!!!! (<— dette skal forestille banning! I’m queen of cursing!) I dag har jeg brukt en god del timer kan man si,på å få ferdig kjolen..og når jeg da som sagt tidliger klipper ut i vilden sky uten mønster,så har kjolene i fleece en tendens til å blir litt vel tettsittende for å si det sånn.Men den vil sikkert passe bedre om den fordømte vekten går ned litt til.Men ja,her har dere hvertfall resultatet (Ellen,du er herved advart igjen,du kan godt holde deg for øynene)
Her har dere forresten bilde av potetgull posen som er så fordømt vanskelig å legge vekk når man først har begynt å spise….Snusen er byttet fra sterk til ekstra sterk btw.Altså,den på bildet er ekstra sterk.

I 18 tiden klarte Anne-Helene å dra hvalrossen (meg) opp av sofaen for å bli med å traske ned til Roseby en tur(det trengtes å få litt frisk luft i lungene,siden jeg ikke har vært ute siden i går kveld.

Og lua som jeg har på meg i skrivende stund…(elsker luer om dere ikke har fått med dere det til nå)
Pris tilsammen: hele 80 kr. Meg=haappyy.
Nesa mi er jævlig rar i profil,jeg er for sure i klasse med pinoccio.

Da jeg vralta meg hjemmover fra Roseby og fikk planta kadavret ned i sofaen,så var det å sette i gang med dagens dose spise/spy runder.Dagens resultat=2. Helt greit,selv om mengden kunne vært redusert,men toleransen blir større etter som tiden med bulimi øker.Innimellom mister man gag-refleksen (brekningpunktet) og da må hånda presses omtrent ned til spiserøret,og det er ikke videre digg.Gjør hele seansen litt lengre og mer slitsom.Men det må opp,og da er det ingen bønn.Men jeg orka ikke mer enn de 2 rundene i kveld,så jeg tok kveldens dose med lamictal,for da kan jeg ikke kaste opp etterpå.

Der tok jaggu meg Camilla desire kontakt på msn også gitt,er jeg poppis eller?!

Har time hos psyk. min i morgen,og jeg har en del å fortelle,tror ikke han blir videre fornøyd,men det er dessverre en del av spillet,og skal ting bli bedre av å gå der,så må jeg vel fortelle ting som de er.Selv om jeg ikke helt har lyst å fortelle det…men men. Kanskje det ender med en anti depressiva igjen…jeg aner ikke…Kanskje trenger jeg det,for lamictalen holder ikke humørsvingningen mine stabile som de er ment for å gjøre,jeg befinner meg ofte på den depressive siden.Så kanskje jeg trenger anti depp ved siden av.For noen funker det med en blanding av anti depp og lamictal…så ja..får se hva som skjer.Jeg er drittlei av å befinne meg i disse periodene med depresjon.Å føle sånn på håpløsheten og maktesløsheten,sammen med alle rundene med maten.Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å gjøre klart måltider,og henge over doskåla,hoppe på vekten,måle mage,hofter og lår,sitte med tunge tanker,ikke ha ork eller gidd til å gjøre noe som helst,isolere meg for å bli hengende fast i bulimiens og depresjonens grep. For når man kommer så langt inn i sf’en,så ender det med at man velger å isolere seg,for å bruke tiden på nettopp å ha disse rundene med maten.Man er avhengig av det..man blir utrolig rastløs når man er sosial og ikke har muligheten til å ha en eneste bp.Det opptar all fritiden man har.

Nå er klokka jaggu meg blitt 02.30,begynner å lure på om jeg snart skal velte meg i seng og få noen timer med søvn.Kan jo hende at kroppen trenger det eller noe…

Jeg er glad 2009 snart er over!

Fuck 2009!
Jeg er glad dette møkka året snart er over og ut!
Hele året kan oppsummeres som en føkkings mørk gjørme av det ene helvette etter det andre. Det hele startet med en helvetes sliten og nedbrutt dag 10. januar…det endte i sykemelding ut januar, og aktivt sykemeldt ut februar. Jeg begynte i behandling igjen. Så mars..enda verre, uten at jeg går mer innpå det. Men det varte lenge, før det for kun bare noen mnd siden endte bra, og jeg kunne senke skuldrene og få det ut av verden. Men det har tatt på noe helt jævlig.

Jeg sluttet med anti depressiva etter sommeren, da den gjorde meg enda verre og det førte med seg mye som ikke gjorde situasjonen min bedre for å si det mildt. Vil heller ikke skrive noe om det. Ting har bedret seg mye på det området,men det er ikke helt borte. Jeg har istedenfor begynt på stemningsstabiliserende, men jeg merker ikke noe av dem. Jeg har gått på dem siden slutten av august eller noe. Jeg vet det kan ta tid før noen medisiner tar seg helt opp,men de burde kanskje begynne å virke snart?
Bulimien og depresjonen har tatt seg veldig opp i løpet av det siste året. Mye av det er selvsagt pga av alt som har skjedd. Det har også skjedd andre ting innimellom alt dette,men nevner heller ikke det her. Men dette året har bestått av mye vondt, og det førte også med seg en ny sykemelding i oktober.

Men jeg glemmer selvsagt heller ikke det gode som har skjedd, det tar jeg med meg videre, gode minner.Ny plass bo,med hyggelige husverter. Truffet mange av englene, i Lillehammer og tr.hjem og jeg har hatt besøk av noen av dem. Og jeg har hatt en del fine andre sommerdager også. Hove med Veronika.
Ålesunds turer til Edith.
Dessverre lite tid med Annicen,men det skal endres på i det nye året 🙂
Ny jobb med fantastiske kollegaer.
Nye bloggvenner 🙂
Jeg har fått fart i mine kreative sider.
Jeg har slutta å røyke.
(men har hatt pause i treninga det siste året, pga av utmattelse rett og slett)

Jeg har et ønske for det nye året, og det er at det skal bli bedre enn 2009 har vært. Jeg skal tilbringe mer tid med Annicen og andre venner. Jeg skal ta opp treninga igjen.
Jeg vil ikke inkludere den psykiske delen, tiden får vise hvordan den biten går, for det vil som tidligere gå opp og ned. Jeg håper mest på oppturer så klart, og med oppturer vil mye gå bedre, uten at det vil frigjøre meg helt. Så raskt vil det uansett ikke gå.

bivirkning på medisin

En av bivirkningene på lamictal, som jeg går på er : hallisusjoner…

Dette kan altså være grunnen til det mareritt greia jeg hadde forrige uke…Jeg hadde noe lignende for et par kvelder siden også..Dette skjer altså før jeg sovner..jeg føler noe fysisk, akkurat som at noen er der og rører ved meg..skal til å løfte meg opp og gjøre meg noe (altså når jeg har lagt meg for kvelden…)

dere kan lese om den jævlige natten jeg hadde for en stund siden, så skjønner dere hva jeg mener…. les her.

det var faen på tide

Er forferdelig sliten i dag. Var på jobb fra 8-11.30, så rett ned til psykiateren hvor jeg endelig fikk den fordømte resepten på lamictal. I timen satt vi bare å snakket svada,jeg skjønte ikke poenget med å være der egentlig, for tydeligvis var jeg der kun for å få resepten. Så vi satt bare å prata til overlegen kom inn med resepten, og sa litt om opptrappinga. Så var timen over,15 minutter før den egentlig skulle være ferdig. 3 uker til neste time…Jeg skjønner ikke vitsen med å gå der, for nå settes det jo kun opp timer for å se hvordan medisinene virker på meg, ikke noe annet. Jeg har jo sagt hva jeg sliter med, og han ser jo hvordan jeg har det, likvel ta’s det ikke noe tak i det.

Da jeg kom hjem fra psyk. gikk jeg opp å vaska for husvertene mine,og litt senere kom eks’n min for å kjøre meg til roseby så jeg kunne hente ut lamictal. Jeg skulle starte på den i kveld.

LAMICTAL:

Bipolar lidelse hos voksne: Forebygging av depressive episoder hos pasienter med bipolar I lidelse, som hovedsakelig opplever depressive episoder. Ikke indisert til akutt behandling av maniske eller depressive episoder.

Resten av kvelden har jeg bare sittet her under dyna mi. Laget meg noen kopper med varm sjokolade, og spiste en yogurt. Jeg måtte ta meg et par sobril for jeg er så urolig. Har også tatt vallergan, for jeg skal ta en tidlig kveld tenkte jeg. Orker bare ikke sitte opp så lenge. Jeg er sliten,deprimert,sløv,trist,frustrert,oppgitt,sint,fortvilt,lei,
føler meg maktesløs,vondt i hodet og utslitt i kroppen.
Jeg har ingen penger,og det gjør heller ikke situasjonen noe bedre.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg har spist for mye i dag. For mye i mitt hode. 3 knekkebrød, et halvt eple,en hobby og en liten yogurt. Jeg vet at dette ikke egentlig er mye i et normalt hode, og jeg fatter ikke hvordan folk klarer å spise så mange måltider og med de mengdene de gjør, dag ut og dag inn. Jeg klarer ikke det. Samvittigheten min er ikke nådig mot meg om jeg spiser noe særlig. Se bare hvordan den får meg til å tenke om dagens inntak.

Jeg tror bare jeg sier takk for i dag jeg nå,jeg orker ikke mer av dagen i dag. Nå vil jeg sove og gi kroppen litt ro.

i am off to never-neverland

Vallerganen virker. Jeg er klar for å endelig få sove. La kroppen få slappe av og hvile. Få slippe tankene. Jeg kjenner uroen banker inni meg. Det skal bli så godt å få slippe fra det verste. Nå skal jeg endelig få hvile en hel natt.
Jeg er totalt utslitt nå. Helt tom. Ingenting igjen.

Trappet ned til 75 mg efexor i dag. 2 uker til, så er jeg helt ferdig med dem. Jeg håper bare nå at lamictal vil gi den virkningen de er ment å gå. Å dempe mine depresjonsperioder. Få meg ned på et litt balansert nivå. Overlegen sa at jeg kunne ende opp med å havne på et stadie hvor jeg kunne gå inn et *kjedelig* stemningsleie,men jeg tar heller det enn å sitte med de tunge og mørke tankene som drar med dypere ned enn jeg har lyst til å oppholde meg. Jeg vil ikke være der nede i mærket,jeg vil opp i lyset. Jeg vil nyte høsten. Fargene. Den stjerneklare himmelen. Gå i løvet på bakken. Pakke seg inn i de varme høstklærne. Puste inn frisk og krystallklar luft. Bruke alle de farverike luene mine, og den tykke lange grå strikkegenseren som jeg er så glad i.

Jeg elsker høsten. Bare den ikke kun kommer hånd i hånd med regnet,men også drar med seg solen i den andre hånda.

Varm sjokolade. Et ullpledd. En god bok. En trygg armkrok. Det er mitt ønske for høsten. Men akkurat nå er ønsket bare å sove,så kommer høsten igjen når jeg våkner opplagt.