Middag inntatt igjen.

Tidligere i år så hadde jeg som målsetting å prøve å få i meg middager, klare å kjenne på mettheten, og holde det ut. Noe jeg alltid har syntes har vært vanskelig, og som var noe av det vanskeligste når det kom målbare målsettinger. Jeg laget stort sett det samme hele tiden, noe som var trygt for meg, sånn at jeg klarte å beholde det, klarte å holde det ut. Jeg klarte det ikke hver eneste dag, men det ble flere dager i uken med varm mat. Så skle det ut, middag, varm mat, ble nyttet ut med andre ting, noe som føltes enda lettere å få til. Mat som ble beholdt, og derfor var det ok for meg. Å absolutt spise varm mat er ikke noe must for meg, jeg tenker at det viktigste for meg er å få i meg mat som blir beholdt. Jeg tenker at det er viktigere enn at jeg spiser noe som jeg kvitter meg med. Noen vil kanskje da si hva skjer da om jeg skal ut å spise, eller skal spise hos andre? Vel, det er ikke så ille fatt at jeg tar med meg egen mat, eller lar være å spise. Jeg spiser, men passer på at det ikke blir for mye, sånn at det går galt.

Jeg sliter fortsatt veldig med å være mett, jeg klarer bare ikke få det til, uten at det stresser meg noe voldsomt, at tanker om å kaste opp melder seg. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiser, blir jeg mett, så er det ubehagelig, da kommer oppkasttrangen uansett. Men klart, noe føles likevel mer ok å være mett på enn andre ting.

Nå er jeg i Kristiansund, hos foreldrene mine. Her spiser de middag hver dag, som normalt er for de aller fleste. Jeg kunne ha spart meg, jeg kunne selvsagt latt være å spise det, spise noe annet istedenfor. Men, jeg spiste middag i går og i dag. Passe porsjoner, jeg har blitt mett, og jeg har beholdt. Jeg har også spist en del sjokolade, smågodtsjokolade. Tankene er der, samtidig så prøver jeg å fokusere på at i går så gikk jeg hjemmefra ned til byen, med en tung bag og en ryggsekk, noe som tok meg bortimot 1 time, og en gåtur på 3 timer i dag. Da føles det mer ok å beholde mat + litt utskeielser.Det føles likevel ut som jeg har lagt på meg 10 kg på to dager, noe som selvsagt ikke stemmer, men det er sånn det føles når jeg spiser, blir mett og beholder. Men jeg er hvertfall glad for at det er ok vær, sånn at jeg kan komme meg litt ut, både for å få luftet tankene, beveget meg, og tatt bilder. Så jeg holder det ut.

2 dager oppkastfri igjen. Regner med at det går bra i morgen også. Blir her til mandag. En dag om gangen. Greit å komme seg litt vekk fra Molde, selv om det ikke er lengre enn til Kr.sund. Andre omgivelser, andre naturmuligheter, flere fotomuligheter. Føler jeg har trålet Molde opp og ned i mente nå, litt oppbrukt. Tenkte meg ut en tur igjen i morgen, i motsatt retning, ut mot havet igjen. Håper været holder, orker ikke sitte inne en hel dag, til tross for at det er OL. Det jeg vil se kommer ikke før til uken likevel, da blir det en del turn finaler. Det gledes et gammelt turnhjerte.

Nå er det hvertfall svømming på skjermen, fatter ikke at de ikke drukner jeg. Det hadde jeg gjort, allerede ved møtet med vannet etter et stup. Hadde ikke blitt mye OL medalje av det, med mindre det er medalje for drukning, men den hadde jeg ikke hatt bruk for. Er ikke akkurat sånn overvettes begeistret for svømming heller jeg da…stup derimot er kult. Skjønt jeg har som sagt aldri stupt, da hadde jeg dævva i luften, før jeg hadde truffet vannet. Det er jo sykt høyt da. Jeg har ikke sånn vanvittig høydeskrekk, ikke sånn at jeg får panikkanfall på vei opp til en topp, men kjenner det kribler i mage og bein likevel. Men å se på går greit altså. Da dævver jeg ikke.

Pappa er helt med her da, selv om det ikke er et eneste kjent tryne å se der. Var visst ei svensk jente som vant. Hun er vel flink da. Hørt rykter om håndballkamp etterpå…blir vel å se den dag sikkert…jaja..overlever vel det også.

Nå er det bare svadaprat her, så tror jeg avslutter med å legge ut et aldri så lite collage av bilder fra turen i dag.

 

Nederst, i midten, en påfugl som flekker ræv for å prøve å imponere damene som var der. Funka ikke.

Vil, vil ikke.

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har jeg det nå. Noe blir feil uansett, enten for fornuften, eller for spiseforstyrrelsen. Vil jeg jobbe med spiseforstyrrelsen? Ja, og nei. Vil jeg bli frisk? Ja, og nei.

Da jeg startet hos min nye behandler, så ble det «bestemt» at vi i første omgang skulle jobbe med traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides. Jeg var delt på den «avgjørelsen», fordi jeg trenger egentlig å jobbe med begge deler, siden de henger sammen. Men så gikk nå ukene, ting skle mer og mer ut, noen uker uten behandling, og randome timer. Sist time, forrige uke, så gikk plutselig hele timen med til å snakke om bulimien. Ikke fordi jeg ville unngå å prate om traumet, men fordi jeg ville at hun skulle vite hvordan ståa var i forhold til spiseforstyrrelsen. Så satt vi der da, og vips så var timen gått. Tråden ble selvsagt tatt opp i dag også, ved at jeg fikk start spørsmålet «Hvordan har du det? Hvordan har det gått siden sist?» På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke bare å prate om det negative, men vektlegge at det også har skjedd en del positive ting. Så svaret mitt var delt. Jeg hadde spist rett før jeg dro ned, så jeg var mett, og det gjør at jeg føler meg dobbelt så stor. Ubehag. Samtidig hadde jeg akkurat avtalt en kaffedate med ei venninne, hyggelig.

Deretter gikk da praten på maten. Hvorfor er det vanskelig å være mett? Jobbet dere med dette på Modum, med å nyansere følelsene bak? Finne strategier for at det skulle bli enklere? Grep du kunne gjøre i forhold til å mestre mettheten etterhvert? Jeg svarte etter beste evne, ting jeg har fortalt henne før, og nye ting. Vi snakket mye om dette med ambivalensen også, hvor vanselig den er nå, kontra Modumoppholdet. Hva som skal til for å holde motivasjonen oppe, eller finne tilbake til den, kontra Modum. Alt var selvsagt enklere å få til på Modum, der hadde jeg jo hjelpere rundt meg hele tiden, det har jeg ikke nå. Der hadde jeg forpliktelser, både overfor meg selv, gruppen, kontrakten og behandlerne. Nå har jeg bare meg selv. Jeg har i alle år sagt, og ment, at det ikke er så nøye med meg, jeg klarer meg. Det går greit, jeg overlever. Null respekt overfor meg selv kanskje? Jeg føler det fortsatt sånn. Så lenge jeg klarer meg, så er det ikke noe stress. Hun lurte selvsagt på om jeg ville bli frisk. Jeg sa både ja og nei. Nei fordi sykdommen er trygg, den kan jeg, jeg vet hva jeg har. Det friske er skummelt, fordi det er så mange år siden jeg levde i friskverdenen. Og så kom vi inn på dette med vekt. Det evige vektproblemet. Jeg fortalte henne at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at vekten skal øke drastisk, og overspisingen (uten oppkast) skal eskalere i uendelige høyder. Ikke aktuelt. Jeg har en vektgrense hvor jeg ikke vil over. Ingen nedre grense. Hun sa at jeg tenker veldig sort/ hvitt. No joke. Uansett hvor mye jeg går opp= BAD. Uansett hvor mye jeg går ned= GOOD. Sort, hvitt. Det er enten slik eller sånn. Farvene i mellom er igjen blitt visket ut. Og jeg kan hisse meg opp i den diskusjonen angående vekten. Det er slik eller sånn, end of story. Jeg ser fornuften, men jeg toucher den ikke. Jeg bjeffer, jeg glefser. Touchy tema. Kropp, vekt, mat, tanker, følelser. Ustabil. Emosjonell ustabil. Min nye diagnose, hurra meg rundt, tenna i tapeten og hæla i taket.

Sånn halvveis i timen, så tok hun igjen opp dette med hva vi skal fokusere på framover, traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides så lenge, men selvsagt ikke glemme den. Den skal også tas opp innimellom, når det trengs. Og hva jeg syntes om det? Jeg sa at den syke delen av meg jubler, for det går greit, ikke noe stress. Jeg klarer meg. Nei, det var viktig å ta tak i den, og dermed gikk resten av timen med til temaet. Jeg ville egentlig bare bli ferdig med det, men tiden går jo i timene, uten at vi kan gjøre noe med akkurat det. Det var det vi rakk. På en måte er det jo bra at hun tar begge temaene på alvor, at den ene biten ikke skal glemmes selv om vi skal jobbe med den andre. Men nå så befinner jeg meg der at benektelsen igjen er på plass, og blir irritert når vi snakker om spiseforstyrrelsen, samtidig som jeg forteller det akkurat som det er, uten å legge to fingre i mellom. Kanskje høres jeg ut som en drittunge, med selvinnsikt. Nesten tragisk, tragikomisk. Her har jeg gått i behandling for spiseforstyrrelser i flere år, og har vært oppgitt mange ganger, men så kommer hun, og setter litt krav, eller sier ting på en litt annerledes måte enn jeg er vandt med fra forrige behandler, og så blusser plutselig motstanden opp voldsomt. Hærregud. Ja, det er pokker meg tragikomisk. Men jeg ser det jo selv da. Det er vel noe.

Hun lurte også på hvor mye legen min er inn i bildet. Hvor mye han vet osv. Han vet, han har vært fastlegen min siden 2005. Jeg har fortalt han en del, det jeg har rukket i de få minuttene en legetime varer. Han har sett meg i en ille tragisk tilstand (ikke sf relatert), han har henvist meg til psyk.pol, ernæringsfysiolog og for å sjekket bentettheten. Og min forrige behandler sendte han noen sammendrag sånn innimellom. Men det skle visst litt ut etterhvert. Nå har jeg ikke vært hos legen siden februar, angånede de skranglete knærne. Jeg har ikke tatt blodprøver siden før Modum. Så jeg aner ikke hvordan det står til. Kanskje ikke fullt så bra som jeg innbiller meg, med tanke på at det har vært en del oppkast i det siste. Men jeg føler meg bra altså. Stort sett alltid vært frisk og rask sånn fysisk, scoret bra på de testene, i positiv forstand. Psykologen min mente at han kanskje burde bringes mer på bane, nettopp i forhold til blodprøver hvertfall. For han vet jo også hvordan det kan påvirkes fysisk. Jeg sa jeg nesten var usikker. Hun sa hvertfall at hun skulle skrive et sammendrag til han, og ta opp nettopp dette. Og jeg bare….gawd. Skal jeg plutselig bli innkalt til jevnlige sjekker nå da liksom?? Sweet lord. Dette ble tatt opp de siste miniuttene før timen var over, og siden jeg hadde en kaffedate akkurat når timen var over, stod bare og trippet og ville gå. Åpnet døren gjorde jeg også, som et tydelig tegn på at jeg faktisk var veldig klar for å gå. Så da får vi se da, hva det blir til. I samme slengen, sånn helt på tampen, med døra åpen, så lurte hun på om jeg kunne sette meg en konkret mål til neste time. Som f.eks å være oppkastfri, eller, å ikke bare gi faen i alt selv om det går galt en gang. Jeg sa til henne at det er liksom målet mitt hver dag, men at også problemet, eller trangen til å overspise og kaste opp, også kommer hamrende over meg hver dag. Så det er en drakamp hele tiden.

Nå blir det to uker til nesten time. Kjenner at det ikke er noe stress akkurat nå. Drittungen i meg er likeglad. Den blir obsternasig når den møter motstand. Da skal den hvertfall ikke, ikke snakk om i svarte helvete. Meeeen, nå skrev jeg jo i innlegget i går at målet mitt nettopp er å prøve å være oppkastfri, så langt det lar seg gjøre. Jeg gikk jo trynet allerede i dag da, men brukte hvertfall ikke flere hundre kr på mat, det er da noe. Så kommer en ny dag igjen i morgen. Tralla la.

Målsetting for 8 måneder, og traumeskjema.

Vi har nå hatt vår siste fellesundervisning her, og vi har pratet om målsetting for de neste 8 månedene fram i tid. Vi har fått vite at vi skal inn igjen i 5 dager i januar, så det blir ikke et helt år, de tok utgangspunkt i utskrivelsen i januar. Det er ikke alltid like lett å sette seg opp mål synes jeg, for jeg, og mange andre spiseforstyrrede også, er gjerne blind på seg selv, men kan se lettere på andre som sliter, hva de sliter med. Når man har hatt (u)vaner over mange år, så går det ofte på rutine. At man er ubevisst på hva man egentlig gjør. Vi har jobbet med å prøve å bryte spiseforstyrrede mønster, at vi må klare å finne en ny sti å gå. Det er det som må til, finne nye mestringsstrategier, bryte uhensiktsmessige mønster, gjøre noe annet, distrahere, fylle inn nye ting, utfordre, sette mål. Vanskelig, men høyst nødvendig for å komme noen vei. Jeg har så langt klart å bryte en del av mine gamle mønstre, men sitter fortsatt igjen med mange også. Det går ofte på automatikk, eller at jeg ikke våger å holde ut det vanskelige når det kommer. Jeg feiger ut, fordi det enkleste er å gjøre det jeg alltid har gjort, tydd til det jeg er trygg på, og kan best. Nå må jeg jo finne nye trygghetsfaktorer som er med på å utvide stien min framover.

Jeg har satt meg opp noen mål å jobbe med, noen var/ er jeg jo godt i gang med, så det blir å fortsette med dem, + at jeg også nå har mer jeg må jobbe med. Det kommer nok til å bli flere delmål underveis, sånn i forhold til behandlingen jeg skal starte opp med ny behandler også, så det får jeg ta etterhvert som jeg får satt i gang der. Det jeg har satt meg opp så langt, som virker oppnåelig for meg, er:

  • Å jobbe med maten, sånn det har fungert for meg hjemme i perioden fra januar til april. Altså hjemmeperioden jeg nå har hatt.
  • Fortsette med å ha 2 treningsfrie dager i uken.
  • Unngå veiing/ redusere kroppssjekking.
  • Jobbe med traumet.
  • Jobbe med målsettinger i forhold til behandlingen.
  • Være obs på depresjonen.
  • Jobbe med å vedlikeholde/ holde opp motivasjonen.
  • Fokus på å bygge opp kroppen, ikke bryte den ned.

Jeg har også satt meg opp et par mål til, men de skriver jeg ikke her. Det blir jo å jobbe med delmål hele veien, jobbe mot langsiktige mål som til slutt kanskje fører til å bli frisk. Nå er det jo også individuelt hva folk legger i å bli frisk. Noen vil bli helt fri fra spiseforstyrrelsen, andre vil oppnå å bli symptomfri, andre igjen ønsker å komme dit hen at de kan leve med spiseforstyrrelsen til en viss grad, men uten at den styrer hverdagen helt. For min del ligger det i punkt 2 og 3, hvertfall sånn jeg ser det her og nå. Kanskje ender jeg opp på punkt 1 til slutt. Alt til sin tid, ett skritt om gangen.

For min del er fortsatt en del ting å jobbe med, flere ting jeg må ta tak i. Nå har jeg jo fyllt opp sekken min med mange nyttige verktøy fra Modum, så nå gjelder det å bruke dem sånn de er ment å bli brukt. Ramler jeg, så har jeg verkty jeg kan hente fram og bruke. Jeg er fortsatt såpass realistisk at jeg vet at tilbakeskritt vil komme, men jeg vet at jeg kan reise meg igjen. Jeg trenger ikke forbanne meg selv nedenom og hjem og jeg tryner, for det er vanlig å tryne. Nå gjelder det å snappe opp hvor det er glatt, finne ut hva som gjør at jeg sklir og faller, og jobbe mot å unngå det. Enklere sagt enn gjort, men igjen: «Det man er bevisst, kan man gjøre noe med. Det man ikke er bevisst, gjør noe med en» Jeg har alt å takke Modum for. De er helt fantastiske her.

Nå er det helg igjen, og jeg skal være her to dager til før jeg tar fatt på hjemveien og fortsetter jobbingen der. Mange reiser hjem i dag, så det er jo også litt vemodig å måtte avslutte igjen nå. Jeg skulle ønske oppholdet hadde vært lengre enn kun 2 uker. Man rekker nesten ikke starte før det slutter. Men likevel har de jo vært nyttige for meg, og jeg skal bruke det jeg har lært på best mulig måte.

Sånn avslutningsvis her, så må jeg jo som vanlig, som jeg alltid gjør på fredager (med noen få unntak, når hjernen har vært død) så er det søkemotor. Den siste uken har det vært veldig mange søkeord som går på spiseforstyrrelser (det er det forøvring hver uke da), borderline og traume. Men det ramlet da inn noen randome også. Blir ikke så mange denne gangen heller, kjenner at jeg ikke er så gir på det, men noen blir det da, sånn fordi det er fredag. So here you go:

feit lang dame me rar hake – håper ikke du hinter til meg, for da har du skambommet. Feit kan jeg være med på (den syke delen er med på det), men jeg er vel langt fra det som kan kalles lang…og haken tror jeg er normal…

«så fin du er!» bussjåfør – Er jeg plutselig blitt bussjåfør nå? Den var ny for meg..

har glis mellom tennene – jeg gliser med hele kjeften, men det er vel sånn hovedsakelig leppene jeg gliser med, og de ligger vel utenfor tennene? Vet ikke hvordan det er stilt med deg men…

hva gjør venner som leker – Deeeee…..*trommevirvel*…leker!

se for deg det med øynene liksom – Ikke med ørene?

hva sier laila – hun sier mye svada skal jeg si deg..

går med sulthetsfølelse hele tiden hva kan det være – Hmm…sult?

modum tv – ja, her er det jaggu meg tv gitt. Skjønt det burde vært laget en reality serie, vi har snakket om det. Hadde sikkert slått an. The kokko lokko’s at kokkoheimen.

 

Edit: nå har jeg hatt en bitteliten samtale med behandleren min igjen. Hn ville gå gjennom resultatene av skjemaet jeg fyllte ut i går, om traume. Jeg scoret høøyt på den ene biten, og veldig lavt på noen andre deler, som gikk på dissossiasjon. Det blir nå lagt til i epikrisen min, og der blir det skrevet hva som bør gjøres videre i forhold til dette. Kjenner jeg blir litt sånn motløs, for dette kan ende i en ny diagnose. Tiden får vise..Jeg fikk samtidig en ny mulighet til å grafse til meg en klem fra behandleren min. Hater å ta avskjed med folka her..har blitt noen klemmer i dag, og flere blir det i løpet av helgen. 8 måneder til neste gang jeg ser dem igjen…Men først skal den siste helgen her nytes.

Første samtale er over.

Snart er programmet for første dag over, de to neste måltidene står selvsagt igjen, men sånn utenom det er det ikke mer i dag. I grunnen synes jeg det har vært nok for i dag, så det er greit at det ikke er mer nå. Som jeg skrev i går så er det veldig koselig å treffe igjen alle sammen. Det var digg å kunne slenge i sofaen, og bare sitte der sammen og se tv. Som vanlig var jeg en av de som satt lengst opp, sånn var det gjennom hele hovedoppholdet også..Men jeg var ikke alene da, ble sittende å prate en del med hun ene fra gruppen. En fin samtale om litt vanskelige ting. Jeg var spent på om jeg kom til å få sove her, for jeg slet jo sånn med søvnen her sist, og jeg sliter jo sånn generelt på det området også. Jeg ble liggende å vri meg en stund, men sovnet heldigvis til slutt. Uvant å sove i den harde sengen her igjen..enkelseng er det også, så har ikke så stor plass til å snu og vri på heller.

Jeg ropte ikke akkurat hurra da klokken ringte i morges, men jeg kom meg hvertfall opp. Frokosten gikk greit, og det var kjekt å kunne sitte så mange sammen igjen. En times tid etter frokosten var det gruppetime hvor vi fortalte om hvordan det hadde gått hjemme siden januar. Kjekt å få en oppdatering fra alle sammen, for jeg var jo spent på hvordan  det hadde gått med dem alle. Vi får nå faktisk spise alle måltidene vår i den store spisesalen her, den som er felles for alle her på huset. Dvs at vi kan velge selv hva vi vil spise. Jeg kjenner at det hjelper meg veldig, for jeg har gruet meg til 4 store måltider her. Hjemme så kjører jeg løpet annerledes, ikke så store måltider, men heller flere små. Jeg vurderer å redusere litt på noen av måltidene, og heller legge til en senkvelds, da tror jeg det vil bli litt lettere for meg å få til maten igjen her også.

Etter lunsjen hadde vi en ny gruppetime hvor vi skulle sette opp målsettinger for dette oppholdet. Jeg hadde seriøst ikke tenkt helt over den biten, fordi jeg i første omgang har som oppgave/ mål, kall det hva du vil, å prate om denne hemmeligheten min, å få jobbe med den. Samtidig så blir det da å få til maten på en måte som gjør at jeg fikser disse to ukene her, på en måte som gjør at det ikke ødelegger igjen for meg. Når det kommer til treningen, så blir fokuset på å fortsette å ha to treningsfrie dager i løpet av uken. Det skal gå greit, for det har jeg jo også klart i de månedene jeg har vært hjemme nå. Treningen vil jo heller ikke bli helt likt som hjemme, for treningsrommet her har ikke akkurat så mange fasiliteter, for å si det sånn. Men det vil fortsatt være styrketrening som står i fokus. Og selvsagt blir det noen gåturer i skogen her, det har jeg virkelig savnet. Så det blir fint.

Det vanskeligste i dag har faktisk vært samtalen jeg hadde etter gruppetimen. Jeg har hatt time med presten her, hvor jeg har fortalt historien jeg har vanskelig for å prate om, og temaet handler om skyld og skam. Det gikk forsåvidt greit å prate om det, men samtidig er det vanskelig. Mye følelser dukker opp, så selv om det var fint å prate med han, så ble det veldig emosjonelt. Jeg har min første time med terapeuten min først i morgen, så han var jo den første jeg pratet med her. Hun vet jo historien, så jeg slipper jo å fortelle den til henne, men det blir jo å prate om det. Til presten måtte jeg jo fortelle alt. Han var utrolig fin å prate med, det hadde jeg jo fått høre av andre som hadde pratet med han også, så jeg visste jo egentlig hva jeg gikk til, men man vet jo aldri likevel. Jeg fikk hvertfall bekreftet hvor fint det faktisk var. Veldig behagelig, han viste mye empati og forståelse. Selv om jeg selv, her og nå, har vanskelig for å se at det å prate om dette skal gjøre det bedre for meg etterhvert, så sa han at han trodde det var mulig. Jeg vet jo inners inne at det er mulig, jeg har bare vanskelig for å tro det. Jeg har en ny avtale med han neste uke, noe jeg snes er veldig fint.

Edit: Nå er middagen over, og det gikk helt fint. Jeg følger ikke kostplanen slavisk, men spiste sånn at jeg fikk det til. Jeg tror dette skal gå bra. Et annet mål jeg har med oppholdet her, selv om jeg ikke tok det opp, er selvsagt det å prøve å være oppkastfri. Jeg har jo erfart at det er lettere å få det til her, men det igjen betyr jo ikke at trangen kanskje ikke vil dukke opp. Jeg må fortsette å huske på å ta en dag av gangen.

Snart tid for å dra.

Om en uke fra nå så befinner denne skrotten seg i Oslo, the big city. Vekk fra lille grå Molde. Det er snart tid for boosteroppholdet på Modum. Jeg skal ikke lyve på meg og si at tiden har gått fort siden januar, for det har den langt ifra gjort. Men nå er jeg der snart igjen, og jeg gleder meg skikkelig. Denne gangen er det hvertfall ikke skummelt å reise, nå vet jeg jo hva jeg går til. Regner med at neste uke går fort, skal jobbe, og jeg har time med behandleren min på onsdag, så reiser jeg på torsdag. Fredag skal jeg treffe en bloggvenninne for første gang, lørdag og søndag skal jeg på IKS-kurs om kommunikasjon. Der kommer jeg nok til å treffe mange fine folk. Jeg fikk en mail fra ei som er med i IKS, som også skal på kurset. Hun leser bloggen, så det blir jo ekstra koselig. Jeg skal bo hos søstern med family, så da får jeg også treffe tantebarna mine igjen ♥ Gleder meg.

Jeg er spent på oppholdet, ser fram til å komme meg dit igjen. Klemme alle sammen, få oppdatert hvordan det har gått siden sist. Sitte i stua med alle sammen. Jeg gleder meg ikke bare til å treffe igjen min egen gruppe, men også den andre gruppen som var innlagt sammen med oss. Fine jentene. Jeg gleder meg til å kunne gå turer i skogen der igjen, til å oppleve Modum om våren. Jeg skal nyte hver eneste dag der, for etter boosteroppholdet, så er det et helt år til vi skal tilbake. Med mindre noe går fryktelig galt i mellomtiden. Krysser selvsagt fingrene for at det ikke skjer. Selv om jeg liker meg godt der, og alle som jobber der, så føler jeg ikke for å gå runden en gang til, det var et helvete mens det stod på..Jeg skal aldri si aldri, men jeg kan jo banke i bordet, sånn for sikkerhets skyld, for ikke å jinxe meg selv..

Ting går greit nå, maten har gått bra de siste dagene, butikkturene har jeg kommet meg helskinnet gjennom. Prøver å ikke stå og granske meg så mye foran speilet, men jeg står jo mye foran speilet på trening, så det er ikke til å unngå helt. Blir jo aldri fornøyd..Men fokuset mitt er fortsatt der at jeg vil bygge litt muskler. Trente litt spinning i går, og jeg bør jo være litt forsiktig med det, ikke gi full gass når jeg står og tråkker. Og hvem andre enn legen min er det som jogger på mølla bak meg? Jessda, kunne jo ikke trø på da liksom..jeg som har vært hos han angående knærne..jatta. Jeg klarte forøvrig å knørve lillefingeren under en 20 kg’s vektplate. Auui. Vurderte å gå bort til legen for å høre om han kunne blåse på. Men så lenge fingeren ikke ramla av, så gadd jeg ikke.

Da er det altså på’n igjen med fredag, den 13’nde faktisk..(kummel, veeeldig kummelt) og de fordømte søkeordene står vel for tur da…Folk fortsetter å søke opp rare ting, som jeg ikke helt ser hvorfor de havner her inne, men det gjør de visst…her er hvertfall noen fra sist uke:

leser bok på bussen – Ja det kan du tro funker på denne jenta…jeg blir kvalm før jeg har lest en halv setning..med mindre bussen står i ro..

parese dating – Dating? Hva er det?

jeremy tok – Noe han trengte? Noe han ikke skulle ta? Tok igjen bussen? Tok av seg jakken?

tøye ut skulder – Altså, jeg tøyer skuldrene, men jeg tøyer dem ikke ut liksom, de går ikke ut av ledd eller noe..

rose oppe til høyre – Hva om jeg vil ha den nede til venstre da? Kan jeg?

benektet tumblr – Har aldri benektet det i hele mitt syndige liv. Så det skal jeg ikke ha på meg altså.

kort kort hår barbermaskin – Jaha ja, gir du sånne ordrer til maskina, sånn at den ikke skal gjøre noe feil liksom?

klarere ikke og smile med tennene! – Det er vel strengt tatt munnen du smiler med vil jeg tro?

dusjhodet passer ikke til dusjholderen – Føler av og til at hodet mitt ikke passer til kroppen jeg også..

nummen i halve ansiktet sårt ved nese øye tannverk – Ja, bedøvelsessprøyter gir sånne bivirkninger…

vanskelig psykolog – Kanskje psykologen trenger psykolog?

påskeharen er død – Flaks det skjedde etter påska da..

drømmer flykte men klarer ikke bevege meg – Det er det motsatte av å tråkke i salaten det. Sementtråkking. Veldig ekkelt.

hevelse ved høyre tinning – Kanskje du har fått vannhode?

grinete irritabel – Hva faen mener du med det?? Dust.

drømmer om at jeg er helt gal og prøver å våkne fort i drømmen – What? Hvorfor vil du ikke være gal liksom? Du er gal som vil prøve å våkne jo.

snart kan man få nye tenner – Come again? Hva? Hvor? Når? Vent litt…jeg fikk nylig nye tenner jo…gawd, gullfiskhukommelse.com

betennelse i munnen som går til hodet – Eeh, er ikke munnen i hodet?

er det farlig å kaste – Kommer an på hva du skal kaste? Jeg kasta en epleskrott i topplokket på en dude for mange år siden, men god avstand, tror mannen overlevde?

skalv som fisker – Ja, de skjelver hvertfall rett som det er, de som bor i det kalde havet liksom..

hva skal man svare når man ikke vet hva man skal svare – Hm…jeg vet ikke hva jeg skal svare her jeg..

takke for at du fikk ønske mitt oppfylt – Bare hyggelig? Var det hyggelig? Ønsket altså?

 

Ny innkallelse.

Tenk at vi har kommet til april allerede. Selv om det innimellom har føltes som at tiden har sneglet seg avgårde, så har likevel månedene siden januar gått på et vis. Da jeg ble skrevet ut fra Modum, så føltes det som en ren evighet til april, og jeg håpet bare at tiden i mellom skulle gå fort, sånn at jeg kunne komme tilbake igjen. Vel, nå har april kommet, og jeg gleder meg bare til å få kommet meg avgårde. Det er ennå noen få uker til, men vet at den tiden kommer til å gå rimelig kjapt. Først er det jo påske, så et par uker hvor jeg regner med at det vil bli litt jobbing, og så drar jeg avgårde østover. Jeg har noen planer dagene før Modum også. Jeg skal treffe en bloggvenn for aller første gang, og jeg skal på iks-kurs hvor jeg også kommer til å treffe hyggelige folk. Jeg fikk en mail her forleden dag, av ei som er medlem i iks, som leser bloggen min. Hun lurte på om det var jeg som skulle på kurs den helga i april, så da blir det jo ekstra hyggelig å få treffe på en leser også.

I går fikk jeg brev fra Modum, innkallelsen til oppholdet jeg har i vente. Fikk også med programmet for de to ukene, og det gledet hjertet mitt å se at veiing ikke stod oppført. Nå skal jeg ikke glede meg så altfor mye, for det kan jo hende at det likevel blir plottet inn, men håper ikke det. Er redd det vil kunne utløse noe som ikke trengs å bli utløst. Nå har jeg ikke vært på vekten på ganske så lenge, så jeg trenger ikke få det ødelagt nå. Da jeg var innlagt på Modum, så hadde jeg samtaler tirsdager og torsdager, jeg regner med at de kanskje går utifra det samme nå, og dermed forsvinner det for min del, en time. 1.mai kommer nemlig på en tirsdag, og da var ikke noe program, med mindre det skal «feires» på noen måte. Men timene vi får med behandlerne våre denne gang er på 2 timer pr. gang, kontra 45. min. som vi hadde da. Så da blir det jo litt tid likevel, og dermed tror jeg nok at min behandler og jeg skal få brukt tiden litt effektivt. Det føles veldig bra.

Det jeg ikke er så begeistret for derimot, er at vi flere dager skal ha økter med kognitiv kartlegging. (hele gruppa) Vi hadde det kun på onsdagene da vi var innlagt, og alle syntes det var lange og tunge timer. Nå skal vi hvertfall ha det 3 ganger i uka. Kjenner jeg blir sliten bare av tanken..grøss. De timene var forferdelig slitsomme. Men sånn er programmet lagt opp, så da får det bare bli sånn. Så det var gjort en aldri så liten feil i brevet jeg fikk også, da jeg var innlagt, så var jeg også med i en anne gruppe der, som jeg ikke har nevnt her inne. Mot slutten trakk jeg meg ut av den gruppen, fordi den ikke ga meg noe, jeg var kommet langt ut av det området allerede. Nå står det at jeg skal ha en gruppeøkt i den gruppa, men det blir like lite aktuelt nå som mot slutten av oppholdet jeg hadde. Mest sannsynlig er det bare gjort en feil der. Nå som jeg har fått brevet, så merker jeg enda bedre hvor kort tid det faktisk er igjen nå. Jeg ser sånn fram til å treffe igjen jentene, både i gruppen min, og den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Alle ansatte i spis-teamet, både behandlere og vaktpersonalet. Jeg gleder meg vanvittig til å treffe igjen mine kontakter, individualterapeuten min som er så fantastisk, og den herlige primærkontakten min. Alle skal få klemmer, helst hoppepåklemmer. Til og med treningspedagogen skal få det, han kommer ikke unna han heller. Håper forøvrig at han har glemt at han har en hevn på meg..

Jeg gleder meg til å se Modum Bad om våren, komme meg bort fra snøhølet jeg bor i. Her har det nemlig lavet ned snø i bøtter og spann de siste dagene, full vinter igjen, med skyhøye brøytekanter. Greit nok at vinteren er fin når snøen blir liggende, men ikke når det er vår. Jeg vil se blomstene igjen, jeg vil gå på bar bakke, jeg vil gå med ett lag med klær, framfor 3-4. Jeg vil gå i lette sko, ikke store tunge varme sko. Snøen kom kanskje som bestilt for de som er glad i å gå på ski nå som påska er her, men jeg har ingen planer om det. Men nå kan jeg jo alltids leke i snøen med tantebarna mine. Nå fyker jeg hvertfall avgårde mot Kr.sund hvor jeg skal tilbringe påskedagene sammen med familien min. Håper det blir greie dager sånn matmessig. Jeg er ikke videre glad i høytider på den måten..hørt rykter om at det vanker påskeegg på meg da, men det får gå.

Jeg pratet såvidt med behandleren min på trening på mandag ettermiddag, han sa at han hadde mottatt mailen min med historien, men ikke hatt tid til å lese den. «Phew» tenkte jeg der og da, jeg hadde jo sett for meg å treffe på han, og at han da skulle vite alt..Jeg aner ikke om han leste den i går, eller gjør det i dag, om han i det hele tatt er på jobb i dag. Men han burde jo gjøre det før påske, for jeg har time allerede første dag etter påsken. Har han ikke lest den til da, så kommer jeg til å be han lese den, så kan jeg gå ut av rommet i noen minutter. Nå har jeg tross alt brukt mange år på å ikke fortelle noe, og brukte timer på å få skrevet ned alt, og ikke minst så sendte jeg den avgårde, selv om det kostet meg mye. Da bør han pokker meg lese den også, når han endelig har fått den. Tiden får vise.

Jeg kan jo også fortelle at de siste dagene så har jeg kommet meg greit gjennom, null oppkast, jeg har kommet meg gjennom butikkturene fint, og jeg har laget meg middager. Føles godt å ha oppkastfrie dager, da kan jeg virkelig føle på mestringsfølelsen. Sliter selvsagt en del med kroppsbildet, og det vil nok ta lang tid før det vil gå seg til. I følge behandlerne på Modum, så er synet på kropp noe av det siste som slipper ved en spiseforstyrrelse. Nå er jeg jo heller ganske langt fra frisk ennå, så den biten vil nok sitte i lenge. Jeg trener en god del styrke, så jeg prøver heller å fokusere på at da vil også musklene komme, og med dem også litt vektoppgang. Jeg ønsker bare ikke å få det bekreftet ved å hoppe på vekten, fordi det i seg selv er en trigger, og jeg ønsker å holde meg unna den. Vekten står der, så jeg har muligheten til å hoppe på den når det enn måtte være, men jeg har vel snart unngått å gå på den på en måned nå. Noe jeg er veldig fornøyd med.

Jeg kommer ikke til å ta påskeferie fra bloggingen, men jeg kan jo ønske alle dere som ikke blir å lese bloggen i påskedagene en riktig god påske. Skal du ut på fjelltur, så husk nisten! Appelsin, kvikk-lunsj og kakao er et must husk.

Spiseforstyrra tanker

Jeg har akkurat kommet hjem fra time med behandleren min, noe som i og for seg var en ok time, jeg fikk luftet hvordan det har gått siden sist. Som egentlig ikke har vært så veldig bra i mine øyne. I går skrev jeg innlegget «Det er ok å ikke få til alt«, men på enkelte dager så føles det bare som ren svada, da føles ikke det lille jeg faktisk har fått til en dritt. Da føles det ikke ok i det hele tatt. Alt avhenger av humøret dagen bringer meg, alt avhenger av hvor mye plass spiseforstyrrelsen tar. Jeg er litt fortvilt for tiden, fordi jeg føler at jeg sklir utfor bakken, at jeg beveger meg inn på gamle kjente stier, der jeg ikke skal befinne meg. Jeg har redskapene til å hente meg inn, men noen dager skjønner jeg ikke hvordan de fungerer i det hele tatt, at de er helt ukjente for meg, og jeg står der som et spørsmåltegn og aner ikke hvordan de skal brukes. Jeg har bare lyst til å grine over hele situasjonen enkelte dager, lurer på hvorfor det skal være så fordømt vanskelig å gjennomføre dette her.

Jeg ser fram til det 2 ukersoppholdet på Modum i slutten av april, for jeg kjenner at jeg trenger å få repetert det jeg alt har lært, et nytt spark i ræva, en ny boost som kan løfte meg opp igjen. Når det først sklir litt ut, og jeg kaver for å holde balansen, så sklir jeg bare enda mer. Kanskje kaver jeg for mye, kanskje tenker jeg for mye, jeg vet ikke. Det som er ekstra fortvilt for tiden, er at den uroen som var så sterk før, har ramlet over meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men den ligger der og ulmer, gir meg hjertebank, tunge tanker, vanskelige følelser. Det føles litt som at jeg går og bekymrer meg og gruer meg for noe som skal skje, men jeg har ikke noe jeg gruer meg til. Det skjer en del positive ting framover, som jeg gleder meg, og ser fram til. Jeg jobber en god del, det er påske snart, og hele familien skal være samlet. Søstra mi med mann og barn kommer også til Kr.sund i år, og det skal bli veldig kjekt å være sammen med dem igjen. Noen uker etterpå skal jeg på et IKS-kurs (helga rett før Modum), så Modum. Deretter ny behandler som jeg er spent på, så er det Metallicakonsert i slutten av mai. Mye bra som skjer, så hvorfor denne uroen?

Timen hjalp ikke på humøret (som ikke var så bra…), selv om jeg fikk pratet og fortalt ganske så mye om hvor vanskelig jeg føler det er for tiden. Den første tanken var da selvsagt å handle inn til en overspising da jeg var innom butikken. Men jeg klarte la det være, selv om den syke delen hadde veldig lyst, så maktet ikke jeg å ha en runde. Jeg skal på trening etterpå, og jeg orka virkelig ikke å komme hjem, spise og spy, bli drit dårlig, for så å stikke på trening. For det er det jeg blir, drit dårlig, så sånn sett fatter jeg ikke at jeg i det hele tatt lar det skje når det først skjer. Jeg føler meg jo bra sånn fysisk, de dagene der jeg klarer å la være, selv om jeg føler meg bælfeit. Jeg kom meg utrolig nok gjennom dagen i går, uten å kaste opp. Til tross for at det var en helgedag, og det var eviglang. Jeg spiste 5 måltider, mye frukt og grønt inkludert, likevel følte jeg at jeg ikke gjorde annet enn å overspise hele dagen. Jeg vet jo at jeg ikke gjorde det, jeg vet at kroppen helt sikkert frydet seg over inntaket.

Jeg blir rett forbanna over at det skal være så vanskelig i perioder. Jeg vet at det er vanlig med tilbakeskritt, men faen heller da, det trenger da ikke være fordømt vanskelig! Jeg har mest lyst til å filleriste meg selv og kaste meg i veggen fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen og sprake spiseforstyrrelsen hardere i ballene. (Nå har jeg vel egentlig aldri satt noe kjønn på den, men det er en metafor for å uttrykke hvor sint jeg er. Ikke at jeg sånn i virkeligheten har lyst til å ballesparke en gutt så det klinger bjelleklang lang vei heller da, selv om noen kanskje innimellom hadde fortjent det, høhø) Vel vel, jeg har hvertfall fått til 2 måltider så langt i dag (stod jo opp ganske sent siden jeg hadde fri fordi jeg hadde time), og det blir både kveldsmat og helt sikkert et lite senkveldssmåltid, så jeg skal nok komme meg gjennom. Jeg , og jeg skal. (Nå kom jeg på et lite sitat jeg fant i et blad på Modum, som jeg klippet ut og limte på forsiden av permen min: «Når du hele tiden skal, bør og , er det på tide å stanse opp og tenker over hva du egentlig vil» Kanskje da heller må si: Dette klarer jeg!) Jeg klarte meg gjennom butikkturen, selv om de spiseforstyrra tankene freste og hylte. Jeg har fått klaget min nød hos behandleren min, og jeg skal trene etterpå, noe jeg vet får meg til å føle meg bedre. Og forhåpentligvis kan jeg få meg en god natts søvn (det er kanskje litt for mye å håpe på?), for jeg må opp tidlig på jobb i morgen, så jeg trenger det for å føle meg opplagt.

Syt og klag, men sånn er det nå, jeg skal ikke pynte på sannheten, medaljens bakside er ikke alltid like skinnende og fin som forsiden. Bak fasaden ligger det ofte mye dritt å lurer. Jeg liker ikke dritt. Dagens mantra får være:

«Ballespark spiseforstyrrelsen. Mat er medisin!»

Det er ok å ikke få til alt.

Jeg skulle ønske at det var slik eller sånn, at jeg fikk til sånn eller slik. At jeg var slik eller sånn, at ting var sånn eller slik. Vel, alt kan ikke gjøres noe med, jeg kan ikke få til alt jeg skulle ønske. Eller, jeg kan få til mye av det jeg ønsker, men det er ikke alt jeg ønsker som kan gå i oppfyllelse. Jeg kan klare å få til mye, men jeg må ta flere skritt for å komme meg i mål. Jeg skulle gjerne ønsket meg litt ned i vekt, jeg ønsker meg mer muskler, jeg ønsker å være oppkastfri, jeg ønsker å kunne klare å holde ut følelsene min enda mer, jeg skulle ønske maten ikke var fullt så vanskelig. Jeg kan ønske meg grønn, men jeg kommer ikke i mål ved bare å ønske meg dit. Så, jeg må ha tålmodighet. Det må jeg minne meg selv på ganske ofte, at ting tar tid, at jeg ta små skritt, og helst bare ett av gangen.

Jeg har veldig lett for å trykke meg seg ekstra hardt nedi gjørma når det går litt skeis. Om jeg kaster opp, ja da har jeg ødelagt alt, typisk, klarer aldri noe som helst. Dette klarer jeg faen meg ikke. Jeg må bli bedre på å minne meg selv på hvor sjeldent det nå skjer i forhold til hvordan det var tidligere. At jeg ikke blir frisk over natten, at tilbakeskritt er vanlig, at jeg klarer å hente meg inn, at jeg har flere gode enn dårlige dager når det kommer til maten.

Maten kan fortsatt være vanskelig, men det går greit også, alt er ikke like vanskelig. Derfor må jeg minne meg selv på at jeg faktisk får til mye på det området, selv om jeg ikke får til alt. Jeg spiser 4-5 måltider om dagen, at mye av det jeg nå spiser var skummelt for meg å spise og beholde tidligere. At den dårlige samvittigheten for å spise og beholde så mye mat som jeg nå faktisk gjør i løpet av en dag er mye mindre enn den var før.

Ønsket om å gå ned i vekt er fortsatt veldig til stede, men jeg slanker meg ikke. Jeg trener heller, for målet er å bygge mer muskler. Jeg er utålmodig, skulle helst hatt en veldig definert kropp nå, helst i går. Igjen må jeg minne meg selv på at det ikke er lenge siden jeg begynte å trene styrke skikkelig. Jeg får ikke den kroppen jeg vil ha på litt over en måned. Ting tar tid, og hvorfor stresser jeg? Det er ikke sånn at jeg har noe mesterskap jeg skal være med på, trening er noe jeg har tenkt å fortsette med i årene framover, så hvorfor denne utålmodigheten?

Dårlige dager kommer, vanskelige følelser og tunge tanker dukker opp. Sånn vil det alltid være, livet går i bølgedaler, og ingen av oss klarer å komme opp med de beste løsningene hver gang. Noen dager går det bedre å holde ut enn andre, så selv om jeg ikke klarer finne den beste løsningen en dag, så kanskje jeg finner den dagen etter. Jeg klarer ikke løse alt på en gang, selv om jeg skulle ønske det. Hadde jeg klart det, så hadde det heller ikke vært noen utfordringer å strekke seg etter.

Jeg skulle ønske at noen ting var annerledes, jeg skulle ønske jeg fikk til mer enn jeg gjør, men jeg kan ikke svare på hvorfor jeg stresser sånn med å skulle få til alt. Jeg har forhåpentligvis tenkt å leve noen år til, jeg har god tid, det er ingenting som haster. Målet ligger der framme uansett, og jeg må gå veien om jeg vil eller ei. Livet, hverdagen stanser ikke, og jeg må følge på. Hver dag, hvert skritt er et skritt nærmere målet. Jeg må bare huske på at tålmodighet er en dyd, at jeg må ha den med meg hele veien. Jeg må huske på at dette er en prosess som vil ta tid, og at det er ok å ikke klare å få til alt på en gang.

Trenger å hente meg inn.

Hvordan går det egentlig for tiden? Vel, det snubler og går. Jeg halter, tryner og reiser meg. Henter meg inn, vakler, tryner og reiser meg igjen. Det går opp og ned, fram og tilbake, hit og dit. Uansett hvor mye vekrtøy jeg har, så er det vanskelig å bruke dem nyttig til tider. Selv om jeg vet enkelte ting som trigger, eller utløser visse følelser og tanker, så er det ikke alltid like lett å hamle opp med dem. Selv om jeg har verktøy, så er det ikke alltid like lett å bruke dem på skikkelig måte. Jeg vet hvordan mange av dem brukes, men likevel glemmer jeg å bruke dem, eller bruker dem feil. Lar til og med la være å bruke dem, fordi det innimellom er uutholdelig å bruke dem. Gamle mestringsstrategier virker som den eneste «lure» måten å løse problemene på, de er den enkleste å bruke. Det er de jeg kan best. Det er veldig vanskelig å snu gamle vaner, rett og slett fordi mange av de nye ennå ikke sitter som de skal. Jeg forventer ikke vanene skal sitte allerede, det har det gått altfor kort tid til. Ikke alle gamle vaner har like godt grep lengre, flere av dem har bleknet litt med tiden, heldigvis.

Jeg vet ikke helt hva jeg ska mene og tro om hvordan det går. Det meste heller jo i grunnen mot at ting har blitt mye bedre. Jeg spiser flere måltider om dagen, jeg har fortsatt ikke veid meg. Jeg har i løpet av den siste måneden kun brukt målebånd over hele kroppen en gang. Jeg analyserer og reflekterer. Tenker konsekvenser. Jeg skriver hver dag opp hvordan det har gått med målsettingene mine, guler ut det som ikke har gått så bra, og hvorfor. Jeg prøver hvertfall å lage meg middag så ofte som jeg kan, selv om det enkelte dager ikke blir noe av. Helgene er definitivt de verste dagene. De vanskeligste dagene, der ikke alt går etter planen. Dagene jeg vanligvis går på trynet. Selv om jeg går på trynet innimellom, når trangen blir så vanskelig å holde ut, så er det ikke til å unngå å kjenne på hvor jævlig dårlig jeg føler meg, kontra de dagene jeg kommer meg gjennom. Jeg klarer å tenke over hvor godt det faktisk er, spesielt fysisk, de dagene jeg klarer å holde meg oppreist, og klarer å holde ut.

Likevel river og sliter ambivalensen i meg, ikke helt på samme måte som før, ikke mellom «Jeg ønsker å bli frisk vs jeg ønsker ikke å bli frisk», men «Jeg ønsker å gå ned i vekt vs jeg må prøve å godta kroppen som den er.» Ofte kommer slanketanker, tanker om å spise mindre, færre måltider, trene mer kardio. Men jeg spiser like mange måltider, får i meg bortimot det jeg skal, og jeg trener ikke kardio. Jeg som elsker å spinne gjør det nesten ikke lengre, kun i ca. 10 minutter etter en styrkeøkt. Jeg vurderer å ta en spinningtime, sånn på egenhånd i treningshallen, innimellom, men det har ikke blitt noe av ennå. Jeg kjenner at ønsket ligger i å trene mest mulig styrke. Ikke er knærne helt i gjenge ennå heller, så jeg må fortsatt være forsiktig. Når jeg først setter meg på en spinningsykkel, så er det ikke sånn at jeg bare ønsker å sitte og tråkke i en times tid, jeg ønsker å variere mellom å sykle i tempo, sittende, sykle tungt sittende, sykle tempo og tungt stående. Når knærne ikke er helt som de skal, så er det ikke helt heldig å sykle for mye stående, derfor kan en time på sykkelen bli dørgende kjedelig for meg. Men jeg tenkte å prøve meg litt fram en dag hvor jeg skal gi kroppen litt hvile fra tungt styrketrening.

Det går stort sett bra, hvertfall mye bedre enn før. Nye rutiner sitter bedre, men jeg har fortsatt mye å jobbe med. Når tunge tanker og vonde følelser kommer. Jeg prøver da å gjøre noe sånn at de ikke skal ta så altfor stor plass. Det er ikke mulig å skyve dem vekk, for de sitter der, så det blir å sitte å kjenne på mye av det, samtidig som jeg prøver å gjøre noe som løfter meg opp og fram. Jeg burde hatt litt mer oppfølging på behandlingsfronten, for det er vanskelig å klare alt dette på egenhånd, for når jeg først glipper en gang, så er det så lett av nye glipp kommer. Dessverre har ikke behandleren min den kapasiteten å gi meg. Nå får jeg nye behandler fra 14. mai, som forhåpentligvis har litt mer kapasitet til rådighet. Da har jeg også akkurat hatt 2 uker til på Modum, men er like fullt i en sårbar periode og trenger oppfølging. 2 uker på Modum vil friske opp litt, men etter det står jeg igjen helt på egenhånd. Jeg skulle gjerne hatt de 2 ukene på Modum nå, men ennå er det 5 uker til. Det går sikkert fort, men nå føles det ut som en evighet til.

Så det går ok, med fall innimellom. Noen dager går det veldig bra, andre mindre bra. Noen dager er jeg veldig motivert og er positiv, andre dager kunne jeg brydd meg mindre, og alt føles bare utrolig negativt. Men om man skal legge det positive og det negative på en vektskål, så veier det positive litt mer. Det er ikke en balanse, men en positiv ubalanse. Likevel føles det mer ut som balanse, for de negative dagene føles selvsagt tyngre ut, og da føles det som det positive deiser rett i bakken mens det negative står skyhøyt. Så jeg trenger å hente meg inn, for akkurat nå føles det hele litt tungt. Jeg må få vektskålen til å få det positive høyere enn det negative, følelsesmessig også. Livet vil aldri være en dans på rosa skyer, dårlige dager vil alltid komme, men jeg trenger at det blir færrest av dem, og at det skal bli enklere å håndtere dem enn det er nå. Jeg vet heldigvis at det går an.

Raseriet var blåst bort.

Jeg gikk til timen hos behandleren min med blandede følelser i dag. Jeg ser egentlig alltid fram til timene, for å få tømt ut litt dritt jeg tenker og kjenner på, for å få litt råd, hans innsyn på saker og  ting. Men jeg var litt usikker på hvordan timen i dag ville bli, med tanke på hvor heftig den var sist gang. Jeg eksploderte i forrige time, jeg tror jeg aldri har vært så sint noen gang der. Jeg har vel aldri hevet stemmen så mye som jeg gjorde da heller. Hele timen føltes feil fra jeg gikk inn døra, til jeg gikk ut. Det sinne varte forøvrig også i flere dager i etterkant, det satte meg helt ut, gjorde meg rasende hver gang jeg tenkte på det. Jeg følte rett og slett for å slenge han veggimellom da jeg satt der, eller å gå derifra. Vel jeg gjorde ingen av delene, jeg satt der og bet i meg noe, raste ut mye. Jeg traff på han dagen etter timen,og flere dager etter det igjen. Jeg klarte selvsagt å prate skikkelig med han, selv om jeg var forbanne angående det vi pratet om i timen. Vi pratet ikke om timen så klart, det holder vi innenfor de 4 veggene der nede, sånn utenom det så prater vi løst og fast, så det skal være.

Jeg blir møtt med et smil hver gang jeg treffer på han, og i dag var selvsagt intet unntak. Vi tok opp tråden på noe sist time ble avsluttet med, men ikke det jeg raste ut om. Vekten. Timen var egentlig veldig fin, vi smilte og lo, prata litt om en felles interesse, og jeg oppsummerte tiden siden sist. Hvor vanskelig en del har vært, hvor vanskelig det har vært med maten, om den nye målsettingen min, å klare å holde ut det å være mett. Tror han syntes det var bra. Vi snakket også en del om det som omhandler kropp, at jeg fortsatt har vanskelig for å akseptere. Vi pratet om hvordan jeg opplevde å måtte oppholde meg ved siden av den personen på treningssenteret som den syke delen av meg kan bli litt fokusert på, hva det setter i gang av tanker hos meg osv. Selv om jeg fortsatt sliter mye, så ser jeg likevel store endringer, noe som også kommer fram i det vi snakker om. Det var en god time, og det var godt å kunne sitte der uten å rope og rase, men heller å ha en fin samtale. Raseriet var blåst bort som støv.

Men jeg går rundt med en veldig stor indre uro for tiden, og den forsvant ikke selv om jeg hadde time i dag. Jeg kribler og kryper, gjlr meg vanvittig rastløs, litt tung til sinns. Jeg orka ikke dra rett hjem etterpå, jeg måtte bare holde meg i bevegelse, nyte det fine været, sola. Uroen forsvant ikke av den grunn. Den sitter naglet fast. Ikke har jeg trent i dag heller, og det har ikke akkurat gjort det bedre. Uroen er tomhet som trenger å fylles, og jeg vet hva den tomheten er, men akkurat nå kan den ikke fylles helt. Delvis, ja, men ikke helt. Kanskje en dag. Ikke i dag, ikke i morgen, kanskje ikke på en stund, men en dag.

Halsen vrenges.

So far so good med utfordringen om å klare å spise middager og holde ut å være mett. Mantra som kverner rundt i hodet, «Mat er medisin, mat er medisin, kroppen trenger mat, du dør ikke. Det går bra. Det går bra.» Det går bra, selv om det ikke har vært videre behagelig. Men det går jo over. Jeg er ikke mett i en evighet, selv om tiden jeg er mett aldri virker å skulle gå over. Men det gjør det. Jeg blir sulten igjen etterhvert, og bare det føles godt også, en idikator på at kroppen gjør jobben sin, akkurat som den skal. Det hjelper selvsagt veldig å lage noe smaker godt, noe med smak. Jeg er glad i sterke krydderblandinger, men de siste dagene har det blitt mye pesto. Jeg elsker pesto. Jeg liker best å lage meg sene middager, bytter om på kveldsmaten og middagen. Jeg trener alltid om ettermiddagen/tidlig kveld, og jeg synes ikke det er godt å være mett når jeg skal trene. Jeg kan innta samme energimengde, men ikke noe som tynger sånn i magen. Etter trening føles det mer greit for min del. Det hjelper også å dempe litt på overspisingstrangen som kommer utover kvelden.

Ser fram til en ny treningsøkt senere i dag, da blir det å gå løs på rygg og skuldre. Og jeg må selvsagt få gjort øvelsene som skal trene opp disse skrale knærne igjen. Det synes som at det går litt bedre med dem, jeg merker ikke like mye smerte som tidligere, men de er der ennå. Jeg må fortsatt være forsiktig, ikke belaste dem for mye. Først må jeg bare komme meg gjennom arbeidsdagen. Og så en kjapp tur hjemom, trene, og så er det helg. Igjen. Fredag, andre dag inn i mars, noe som liksom skal være en vårmåned. Kiss my fat arse, her kaver og snør det store våte filler. Akk og ve, er så drita lei av sludd og slaps nå. Men ja, det var fredag ja. Søkemotor. Søk som har ført folk inn på bloggen min. Jeg lurer, hver uke, på hvordan i helsike de har funnet min blogg ved å søke på det de søker på. Jeg lurer sånn generelt på hva de egentlig skal med opplysninger på det søker etter…Just take a look…

Copyright symbol – © There ya go

Begravelse illusjon – Dæggern, skulle blitt bra folksomt om alle begravelser hadde vært illusjon..ohoy..

Katt med inntrykket nese – Synes det høres merkelig ut med katt med nese jeg da..

Sliten røyker – Reduser pattingen på røyken kanskje?

Same hår – de har meget spesielt hår, noe for seg selv.

Macedonia nøtt – De har sikkert nøtter i Macedonia også ja.

Endelig tømme blæra – Letter litt på trykket kan du si.

Kjæresten min er syk – Hvis denne kjærsten er en gutt, så får du bite tennene sammen og holde ut, jeg vet det er veldig mye syting da..

Frost i ørene elefant – Helt vanlig problem for elefanter, spesielt for de som er i afrika.

Tovet artikkler – Aldri prøvd, høres noe spesielt ut spør du meg.

Hvor mange skritt skal man gå i løpet av en dag? – Spørs hvor du skal, når du står opp og når du legger deg vil jeg tro.

Hva gjør man når man er sulten og har anoreksi? – Eeh..mat?

Drit i setet – Foretrekker dass’n jeg.

Hvor er du? – Her.

Halsen vrenges – Du får passe godt på den, tror kanskje ikke innsiden av halsen trives så godt på utsiden..

Lekepapegøye til salgs – Nei takk, står over.

Sport management bachelor oppgave – Ja, jeg slapp nok ikke unna akkurat…

Elg på fylla – Nei han så ikke så god ut han jeg traff på i baren i fjor.

Ekle drømmer rister – Jaha, og hva pokker har du drømt? Om jordas undergang? Det big bang?

Støl innside lår – Trust me! Helt sykt.

 

 

Jeg tar sats, og håper jeg lander trygt.

Jeg føler at jeg står litt fast, stamper i kvikksand, kaver for å komme meg opp. Men jeg har jo lært at jo mer man kaver i kvikksand, jo verre blir det. Planløsning. Hvordan skal jeg komme meg opp, hvordan går jeg fram, hvor går jeg videre. Jeg snakker om målsettingene mine. Jeg begynte med å ha som mål å være oppkastfri, unngå impulskjøp i butikk, som kan føre til oppkast, og redusere kroppssjekkingen. Behandleren min sa at det kanskje var lurere å lage seg delmål under det å være oppkastfri, små mål som heller leder mot det å være oppkastfri, at det blir et litt langsiktig mål. For jeg tryner jo, og da er ikke målet oppnådd. Lista var for høy, den er for høy. Ergo må jeg senke den, sånn at jeg klarer å komme meg over den, og gå mot nest hinder. Det er en hinderløype, med fallgruver som må forseres. Ved forrige time fortalte jeg at jeg hadde fjernet det konkrete målet med å være oppkastfri, altså, at det heller var et langsiktig mål, ikke et mål jeg må klare fra gang til gang. Så jeg bruker heller det å redusere kroppssjekking, og unngå impulskjøp, for begge de leder jo mot nettopp å ramle i fallgruven «oppkast».

Som jeg skrev i forrige innlegg, «Vekt, eller ei? Hva mener du?» så skrev jeg om det at jeg ikke har gått på vekten på 2 uker nå. Altså, en måte å redusere det som går på kroppssjekking. Jeg har heller ikke brukt målebåndet, og jeg står ikke så lenge foran speilet og gransker og bedømmer kroppen min. Jeg prøver å unngå dette mest mulig. Butikkturene har vært vanskelig i det siste, så der må jeg definitivt sette meg selv på en hardere prøve, gå inn, handle det jeg skal, unngå å ty til handling når de automatiske tankene om å gå amok kommer. Stoppe opp, tenke konsekvenser, analysere, og gå videre. Når jeg går forbi varer jeg alltid har brukt i mine overspisinger, så kommer de automatiske tankene tvert. Det er ikke til å unngå å ikke gå forbi disse varene, de er jo overalt, men jeg kan velge å unngå å ty til handling. Som jeg har nevnt flere ganger tidligere, så blir jeg dratt i to retninger når jeg er i butikken, en del som vil raske med seg alt jeg har lyst på der og da, og den andre delen som tenker fornuftig og forteller meg at jeg ikke hverken bør eller må. Jeg må være en som kan stille meg på utsiden av meg selv, og vurdere saken objektivt. Og da vil jo saken i grunnen avgjøres på den fornuftige siden, for det er jo ikke mye bra i å velge en destruktiv handling.

Nå har jeg brukt flere dager på å finne andre målsettinger, noen små konkrete mål jeg kan jobbe med, som kan være overkommelige for å komme seg litt videre. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta tak i. Hva er vanskelig? Hva kan jeg utfordre meg på? Vel, å la være å hoppe på vekten er jo noe jeg i utgangspunktet synes er litt vanskelig, for jeg skulle jo veldig gjerne gått litt ned i vekt (den syke siden), jeg hoppet jo på den 2 ganger daglig før. Nå har jeg likevel klart å la det være på 2 uker. Kroppssjekkingen er redusert. Jeg spiser 4 ganger om dagen. Når jeg kjenner på overspisingstrangen på kveldene, så kjenner jeg etter om det er fysisk eller psykisk sult jeg kjenner på. Som regel er det bare psykisk, men det hender jo selvsagt også at jeg er fysisk sulten, så da finner jeg meg noe å spise. Om det er en nutribar, en frukt, en yoghurt eller kesam med noe oppi. Nå snakker jeg altså om sent på kvelden, etter kveldsmaten er inntatt og mer eller mindre fordøyd.

Jeg trenger noe mer å jobbe med, hvis ikke kommer jeg meg liksom ikke videre. For de målene jeg nevner over her, er mål som hele tiden vil være med meg, som jeg må jobbe med hver dag, uansett. Noen dager går det bra, andre dager mindre bra. Noe av det som er aller vanskeligst for min del nå, er dette med å være mett. Det er uhyre vanskelig. Fordi det trigger til å fortsette å spise, som igjen fører til oppkast. Når det gjør vondt å være mett, så ønsker jeg bare å kunne spise mer, for da blir jeg enda mer mett, og da blir det en unnskyldning til å kunne kaste opp alt. Så, jeg tenkte nå at jeg skulle utfordre meg litt på dette å jobbe med å klare å være mett igjen. På Modum var jo dette en hverdagslig greie, der måtte jeg gjennom det, flere ganger daglig, og det var et helvete på jord. Men der hadde jeg kompetente folk rundt meg, som jeg kunne snakke med når det stod på som verst. Her har jeg bare meg selv, og jeg er flink til å lure meg selv rundt lillefingeren på det området. Jeg har redusert mengden på middagene mine etter at jeg kom hjem. Jeg spiser ikke så store mengder som jeg gjorde på Modum, jeg spiser heller 5 mindre måltider, men får likevel i meg rundt 2000 kcal daglig. Middagene mine så langt har som regel vært andre ting enn varme retter. Jeg er ikke så flink til å spise det som normalt kalles middag. Jeg må definitivt bli flinkere der. Få i meg kjøtt og fisk.

Nå har jeg akkurat spist en porsjon med middag + en yoghurt. De på Modum ville vel ha blitt bra fornøyd tenker jeg. Nå skal det sies her at jeg enkelte ganger krydrer maten min såpass at det omtrentlig står flammer ut av kjeften på meg. I dag ble det visst litt vel mye chili, og dermed måtte jeg bare spise noe etterpå for å roe ned de verste flammene. Og mett ble jeg. Sånn at det ikke er videre behagelig. Nå skal det ikke mye «mett» til før jeg synes det er ubehagelig heller. Og selv om jeg ikke liker det på noen som helst måte, selv om jeg ikke ønsker å være mett, så skal det beholdes, og jeg skal lande med begge bena trygt på bakken. Jeg må øve meg på at det er greit å være mett, at jeg ikke dør av det, at det går over, at kroppen trenger maten, at jeg ikke vil legge på meg 10 kg av ett måltid. Så utfordringen blir at jeg skal prøve å lage meg middag framover. Varme middager. Med kjøtt eller fisk. Å takle å være mett, bruke konsekvensanalyse. Kognitiv terapi. Etter at jeg kom hjem fra Modum, så ramlet jeg helt vekk fra å klare å gjennomføre dette, så nå må jeg innføre det på nytt igjen. Øvelse gjør mester. Jeg har verktøyene, nå må jeg hente dem fram og bruke dem. Og så må jeg ikke glemme at gjennomførte tiltake gir mestringsfølelse!

Vekt, eller ei? Hva mener du?

De på Modum anbefaler at vi kvittet oss med vektene våre. Få dem bort, gi den til noen andre, kanskje til en behandler, noen i familien, eller rett og slett kast den. Det er som å ha en tikkende bombe i hus for de av oss som har en spiseforstyrrelse. Den er en trigger, den kan få verden til å rase sammen som et skjørt korthus på et lite blunk. Viser tallet noen hundre gram opp, du faller i raset og bli begravd under tyngden av ordet «failed. Mislykket» Mission not completed. «Tallet på vekten betyr ingenting, den måler ikke din verdi som person. Stol på kroppen din, aksepter den som den er, bli fornøyd med deg selv, ikke la tallet avgjøre hvordan du skal føle deg. Tallet betyr ingenting» I’ve heard it all before. Og jeg vet hvor riktig det er. Tallet betyr egentlig ingenting. Tallet bør ikke avgjøre min verdi av meg selv. Jeg vet det så inderlig godt. Den fornuftige meg vet det. Den syke meg bryr seg ikke om hva som er fornuftig. Tallet har stor verdi for ufornuften. Jeg hatet å måtte veie meg på Modum, det gjorde vondt hver mandag. Jeg skulle gjerne ønske å ha sluppet unna veiingene, men likevel var jeg jo like håpefull hver gang, når vi likevel måtte veies, at tallet kanskje var gått ned. Jeg konfronterte primærkontakten min angående veiingene. De fortalte oss at vekten ikke betyr noe, likevel skulle de veie oss. Hvorfor? Jo, fordi de ville se, og samtidig vise oss, at vekten faktisk vil stabilisere seg over tid. (Vel, dette fikk jo ikke jeg bevist der da) Jeg skjønner at de med undervekt, som trenger å gå opp i vekt må veies. Jeg skjønner jo meningen, men det fikk utrolig stor betydning for meg. En vond betydning. Jeg kunne selvsagt latt være å se på vekten da jeg gikk på den, men det klarte jeg ikke, for jeg ville vite.

Før jeg ble innlagt på Modum, så veide jeg meg to ganger daglig. Da jeg stod opp, og før jeg la meg. Rett etter jeg ble skrevet ut veide jeg meg noen ganger i uka, og så ble det en gang i uka. Jeg ville se om vekten faktisk stabiliserte seg. Den holdt seg sånn noenlunde stabil, noe opp, noe ned. Sist jeg veide meg, så var den opp. Og det raste. På et blunk gikk humøret fra ok, til faen-i-helvete! Jeg har de siste ukene hatt som målsetting å redusere kroppssjekkingen min. Veie meg mindre, redusere bruken av målebånd, bruke mindre tid foran speilet,redusere det å klemme og ta på kroppen min for å sjekke omkrets. Jeg bruker fortsatt litt tid foran speilet, jeg klyper og klemmer en del, og jeg er det bevisst når det skjer. Derfor kan jeg også ta meg i å slutte. I løpet av de siste to ukene har jeg ikke veid meg, eller brukt målebånd. 2 uker siden siste veiing. Jeg har muligheten foran meg hver dag, jeg ser vekten hver dag. Men jeg unngått  å gå på den, for jeg har ikke ønsket at tallet skulle avgjøre humøret på dagene mine.  Jeg var faktisk litt stolt og fornøyd da jeg kom til timen med behandleren min på fredag, og kunne fortelle at jeg faktisk ikke har veid meg.

Utfallet ble ikke akkurat sånn jeg hadde forventet det. «Det har vært veldig vanskelig siden sist, trynet en del, men jeg har hvertfall ikke veid meg» , var noe av det jeg sa. «Jeg vet at jeg i utgangspunktet burde kvitte meg med vekten, men en del av meg vil ikke det heller…» Vel, tilbakemeldingen jeg fikk var «Ved å si at du burde kvitte deg med vekten, så lager du deg et nytt problem. Det er helt vanlig å ha vekt i hus, nesten alle har det. Hvorfor kan du ikke bare ha den der, og heller godta det tallet vekten viser deg, uten at det skal ødelegge?» Jeg trodde seriøst jeg skulle klikke i vinkel. Igjen. For helt i begynnelsen av timen snakket vi om noe annet som ble tolket helt feil, og jeg hevet stemmen og ble lynforbanna. Denne uttalelsen hjalp ikke akkurat på humøret mitt. Jeg raste! Jeg kokte! Hvordan i helvete kan behandleren min sitte der og si at det er normalt å ha en vekt i hus, til meg, som sliter med kropp og vekt????? Ja, det er normalt å ha vekt i hus, mange har det. Men fornuften min vet at det i utgangspunktet ikke er bra for meg å ha den tikkende bomben liggende. Her prøver jeg å komme med friske tanker, (selv om den syke delen ikke er enig og synes det er vanskelig å kvitte seg med vekten) og så får jeg et sånt svar. Det høres kanskje rart ut at jeg ble sint, for spiseforstyrrelsen vil jo ha vekten stående, men jeg prøvde her altså å få fram et friskt argument.

Jeg forstår også poenget til behandleren min, at istedenfor å unngå å veie meg, så må jeg lære å face tallet som står på vekten. Jeg skjønner det, men, det er ikke et problem for meg å tenke at jeg en dag kanskje bør kvitte meg med vekten. Det er ikke noe jeg går å grubler og tenker på, ikke noe jeg bruker energi på. Det er en tanke. Om et framtidig mål. For det andre, vekten står der tilgjengelig, jeg kan veie meg når som helst, så sånn sett kan jeg kanskje si at det å ha den der på en måte er eksponeringsterapi for meg. At jeg tåler å ja den der, uten å manisk måtte hoppe på den. Jeg burde kanskje hoppe på den, bare for å lære meg å face tallet, uten å måtte ty til destruktiv atferd. Det er jo også eksponering på høyt plan. Men på Modum snakket primærkontakten min om at jeg bør sette meg ned for å lage en «livspai.» En sirkel med ulike «kakestykker» hvor jeg skal fylle inn andre ting enn elementer som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Positive ting som gir meg noe bra. Noe som fyller dagene med fine ting, for å erstatte spiseforstyrrede tanker, følelser og atferd. Ikke unngå, men erstatte.Fylle inn flere og flere fine ting, sånn at spiseforstyrrelsen får mindre og mindre plass.

Så for meg var det å ikke gå på vekten altså et positivt skritt. En del av veien å gå for å redusere kroppssjekkingen. Å gå på vekten vil si å fortsterke de spiseforstyrrede tankene. Jeg har tidligere skrevet en del om triggere som finnes rundt meg, oss, som vi ikke kan styre. Reklame, media, butikker osv osv. De er overalt. Det er ikke til å unngå å bli påvirket, men man kan selv velge hvor mye man vil la seg påvirke. På Modum fikk vi ofte høre at det kunne være lurt å unngå triggere så sant det lot seg gjøre, hvertfall litt og litt, sånn for ikke å forverre situasjonen. Altså, velge bort det som ikke er bra. Unngå det man kan unngå, så lenge det gir en positiv effekt. Det er sånn jeg de siste ukene har tenkt angåenede vekten. Den står der, jeg kan selv velge om jeg vil gå på den eller ei. Jeg har ikke gått på den, men valgt det bort. Det har ikke vært noe problem å latt være å gå på den heller, fordi jeg rett og slett ikke har ønsket å vektlegge tallet. For meg har det faktisk vært et stort steg i riktig retning. For meg har det vært en styrke å latt være. En positiv ting. Ett lite skritt. Så når utfallet av timen ble som den ble på fredag (det var en del andre ting som ble tatt opp også), så satt jeg der og kokte nesten over. Jeg hevet stemmen, jeg raste, jeg var så sint som jeg aldri noengang har vært der før. Jeg sa at jeg ikke skjønte hvorfor i helvete jeg i det hele tatt gadd å være der, og hadde mest lyst til bare å ta på meg jakken og gå. Den lille seieren jeg følte ved å la være å veie meg falt sammen, og forsvant på et blunk. Jeg følte seieren ble tatt fra meg, målet knust i fillebiter og tilintetgjort. Så hva skal jeg jobbe med nå? Jeg føler meg litt låst, hva pokker er meningen med å jobbe med dette når det jeg gjør ikke betyr en dritt?

Som sagt over her, så ønsker jeg egntlig ikke å kvitte meg med vekten, men fornuften forteller meg at så lenge jeg sliter med en spiseforstyrrelse, så er den en tikkende bombe som er lettantennelig om jeg stiller meg oppå den. Mulig jeg aldri kommer til å kvitte meg med den, kanskje jeg en dag klarer å gjøre det. Det kan jeg ikke svare på nå. Jeg kommer uansett til å gå på vekten kun om jeg skulle føle for det. For meg er det faktisk en seier å klare å la være, for det gjør at jeg jobber mot spiseforstyrrelsen som mer enn gjerne skulle visst hva vekten viser, for så å ty livshiten ut av meg. 1-0 til meg, for hver eneste dag jeg lar være. Det gir meg mestringsfølelse, det føles riktig, for meg. «Gjør mer av det som virker» Løsningsfokusert tilnærming. Det virker for meg.

Jeg vil enda en gang understreke at jeg skjønner hva behandleren min mener. Jeg vet ikke helt om jeg får fram hva jeg skal fram til her, om dere skjønner hva jeg mener. Jeg vil gjerne ha vekten, eller, jeg synes det er vanskelig å kvitte seg med den. Poenget her er at jeg mener måten jeg har jobbet med målet mitt på er fornuftig, og riktig, og at anbefalingen om å ha en vekt i huset er feil.(Fornuftig sett) Så la oss kjøre en liten meningsmåling her, hva mener du? Ingen svar eller meninger er feil, her er det rom for ulike synspunkt.

Tallet ødelegger fortsatt mye.

Jeg kan føle meg ganske ok. Jeg skal ikke gå så langt som å si at jeg liker kroppen min, formene mine, hva speilet viser meg. Det vil være å fortelle en stor løgn. Så jeg skal ikke gang si at jeg er i nærheten av å være fornøyd. Det har jeg jo i grunnen aldri vært. Jeg skulle nesten ønske at speilet løy, at det som gjenspeiler det jeg ser, ikke stemmer. Kanskje gjør det ikke det heller, kanskje sitter det fortsatt mest oppi mitt hode. Men hvem er jeg til å kunne avgjøre det, når jeg fortsatt ser med mine øyne, gjennom spiseforstyrrelsens fordømmende briller? Jeg hadde som målsetting den siste uken, å krossjekk mindre. Ikke bruke så lang tid foran speilet var det ene tiltaket jeg hadde. Innimellom kler jeg av meg mens jeg står med ryggen mot speilet, prøver å unngå å snu meg for å face det speilet vil fortelle meg. Fordi øynene mine vil granske hver cm av kroppen, finne alle feilene, zoome inn områdene hvor alt er feil, der hvor fettet ligger tykt, lag på lag. Magen, hoftene, rumpa, lårene. Jeg vil ikke se det, så jeg kaster et kort blikk mot speilet, men det er et kort blikk for mye. Zoomingen er alt innstilt, før jeg snur meg rundt. Og blikket blir låst fast der. Feilene blir registrert og lagt på minne, sammen med dommen. «Ikke bra nok»

Jeg prøver å redusere sjekkingen av å måle magen, med hendene mine, men likevel vil hendene sjekke om det kanskje er en ørliten forskjell. Er den større? Er den mindre? Blar tilbake i registringen fra tidligere, var den slik eller sånn da? Kan jeg gå i de klærne i dag, eller må jeg ha på meg noe som er stort, som dekker alt? Jeg tar meg i å sjekke, det har jeg gjort helt siden innleggelsen på Modum, jeg er det mer bevisst, likevel skjer det. Det er bare magen jeg sjekker ved å bruke hendene. De kritiske øynene er det verste våpenet jeg kjemper mot. Fornuft vs kritiske øyne, gjennom spiseforstyrrelsens briller. Jeg tar av meg brillene innimellom, setter på meg nye, klarere, mer fancy, og ser etter om de viser meg noe annet. Innimellom ser jeg noe annet, noe som faktisk får fram et aldri så lite smil rundt munnen, at jeg er…ok. Ikke så ille som jeg som regel tror og mener. Men det er kun i korte stunder av gangen. Det er vel framgang. Målebåndet ligger synlig på badet, jeg ser det ligger der, hver gang jeg er på badet. Det lyser mot meg, gult med svarte tall. Tall som måler min verdi. Jeg lar det ligge, jeg bruker det sjeldnere og sjeldnere. Jeg ser jo ingen forskjell i speilet likevel, da trenger jeg ikke å sjekke. Så ofte.

Vekten står framme, jeg ser den hver eneste dag. Den trigger meg ikke til å hoppe på den så ofte, som den en gang gjorde. Jeg lar være å hoppe på den, selv om tankene vil ha meg til å gjøre det. «Hva er vitsen? Det har ikke gått en uke siden sist engang, vent» Jeg venter. Jeg går på den 1 gang i uken. Med en liten forhåpning, et lite ønske om at den ikke viser det samme som sist, heller ikke mer. Jeg gikk på vekten i går. Den viste meg et tall jeg ikke ønsket å se. Når jeg så tallet, så så jeg også plutselig store endringer i speilet. Det slo helt feil ut. Jeg følte meg ikke annerledes enn forrige uke, helt til jeg gikk på vekten. Hele dagen, nei, vent, kvelden, ble helt feil. Tankene raste. Tallet ødelegger fortsatt mye. Det setter i gang en tankerekke, den samme gamle tankerekken. Failed again. Jeg hadde time med behandleren min i dag, oppsummering av målene, tiltakene, gjennomføringen, evalueringen. 1. Være oppkastfri. 2. Unngå impulshandling i butikk. 3. Redusere kropssjekking. Dagene har gått opp og ned. Noe har gått bra, andre ting har gått mindre bra. Jevnt over, ok. Noen feiltrinn her, noe feiltrinn der. Jeg kan dessverre ikke gaåe over så mye på en gang, selv om jeg kanskje gjør det av og til. Dropp kanskje. Jeg gjør det av og til. Behandleren min mente at det å være oppkastfri bør være et overordnet mål, det jeg må strekke meg mot. At jeg heller bør ha delmål under det. Redusere oppkast. Sånn at ikke verden faller i grus om jeg kaster opp. Verden faller ikke i grus, men jeg når ikke målet mitt om jeg gjør det. Jeg tror at et delmål på det punktet må innføres. Redusere oppkast, prøve å forhindre oppkast. Forebygge.

Og jeg må fortsette å snu de automatiske tankene som kommer, bygge meg selv opp, ikke bryte meg selv ned. Og det dere, er enklere sagt enn gjort når de spiseforstyrrede brillene sitter på. Jeg må prøve å ta dem av, og få på meg de nye oftere.

Første lørdag på lang tid.

Jeg klarer på en eller annen måte å sjangle meg gjennom ukedagene, med 4, 5 eller 6 små måltider, alt etter som hva som passer i forhold til hvordan dagen er. Hverdagene er enklere å få til når det kommer til mat. Da klarer jeg å komme meg gjennom, ganske oppreist. Noe ustødig fortsatt, men jeg står. Jeg vakler, men jeg står. Dagene går helt fint, det er først når kvelden kommer snikende at det blir vanskeligere å holde ut. Helgene er desidert verst. Jeg vet ikke helt hvorfor, for lørdag og søndag er jo dager, på lik linje med resten av uke. Det er bare dager. Likevel er det vanskeligere dager. Kose dager, dager hvor man kan tillate seg å skeie ut, unne seg noe ekstra. Da er det liksom greit. For meg er det ikke greit, uansett hvilken dag det er. Jeg er redd for å unne meg noe skikkelig. Jeg har visse mengder jeg spiser, da går det greit. Til en viss grad. Det skal veldig lite til for å velte det trygge for meg. Jeg står og vakler mellom å ville unngå å kaste opp, og å gi en jamt god faen, og bare gi etter. Hver kveld dukker disse tankene opp, men de forsterkes i helgene. For jeg er jo fortsatt syk, da kan jeg vel «unne» meg å ha en runde med overspising og oppkast, ikke sant?

Av og til så sliter jeg veldig når jeg er i butikken, jeg står der og veier for og imot, opp og ned i mente. Skal, skal ikke, skal, skal ikke. Istedenfor å bare plukke med meg det jeg skal og komme meg ut derifra, så blir jeg gående der og kjempe med tankene. Jeg hadde som målsetting, fram til onsdag, neste time med behandleren min, om å unngå impulskjøp i butikken. At jeg kun skal kjøpe det jeg skal/trenger, og gå derifra. Det er liksom målet hver gang, det har det vært helt siden jeg kom hjem. Likevel er det faktisk ganske vanskelig til tider, for det er triggere overalt i butikken. Det hender jeg ramler, men rett etter fallet, når jeg har fått reist meg opp, og børste støvet av hendene, og satt meg tilbake i stolen, så spør jeg meg selv, gang på gang, hvorfor i helvete jeg i det hele tatt gadd å gå i fella. Når blodsukkerfallet kommer, når jeg blir svimmel, og kaldsvetter, så tenker jeg alltid «aldri igjen, det er pokker meg ikke verdt det» Innen neste gang er det glemt. Men når jeg sitter der og kjenner på hvor jævlig jeg føler meg, etter at jeg har kasta opp, så klarer jeg å tenke på hvor godt det faktisk er de dagene jeg klarer å la være. At kroppen fungerer som den skal, ingen skjelvinger, ingen kaldsvetting, ikke uklart, slørete syn. Ingen energi som renner ut av meg og tapper meg helt.

Så langt, siden mandag, da jeg hadde timen med in behandler, så har jeg berget meg gjennom alle turene jeg har hatt på butikken. Selv om det har blitt noe vandring opp og ned mellom reolene, så har jeg endt opp med fornuftige ting oppi kurva. Påfyll, ting jeg har trengt, ting jeg har hatt lyst på. Flere ganger har tankene om å gi faen streifet meg, «ta med det, putt oppi det», men jeg har ikke gjort det. Men jeg vet at suget, trangen etter ett eller annet å spise, melder seg når kvelden kommer, så jeg kjøper alltid med meg noen kjærlighet på pinne, tyggis og lakerol. Jeg må ha noe. For  det er nesten ikke til å holde ut enkelte kvelder. Til tross for at jeg spiser kveldsmat. Jeg klarte faktisk å ta en handletur uten å gå av hengslene i går, selv om bulimien rev og slet i meg. Jeg kunne heller ikke skeie ut med noe, som smågodt f.eks, eller potetgull, for da hadde jeg ikke kommet til å beholdt det. Så jeg lot vær, selv om jeg visste at det også kom til å bli vanskelig. Kvelden ble hard, trangen meldte seg, tankene var der, fram og tilbake. Men jeg kom meg gjennom med et nødskrik. Dette var første lørdagen siden Modum, at jeg har kommet meg gjennom en lørdag ved å være oppkastfri.

Flere målsettinger.

Jeg hadde en skikkelig tung dag i går, følte meg uopplagt og sløv, og humøret var labert. I tillegg våknet jeg fra et mareritt. Skikkelig ubehagelig et. Hele stemningen i drømmen var bare ekkel. Alt som hendte, skremmende. Var kanskje like greit at jeg våknet, og ikke sovnet igjen, selv om jeg var veldig trøtt. Å spise fristet ikke, men jeg fikk i meg noe. Sånn for ikke å gå med tom mage. Det gikk greit, det var jo ikke så mye, så så klart det gikk greit. Så ble det å komme seg nedover til timen hos behandleren min. Været var ikke helt med meg heller, regn, surt, glatt. Utrolig at jeg ikke gikk på trynet i den salige blandingen av sørpe og speilblank is som stirra meg midt i hvitøyet. Kjøpte meg en kopp kaffe da jeg kom meg ned dit, og tusla meg opp trappene, som i seg selv føltes tungt og slitsomt. Det gikk 10 minutter over tiden før jeg i det hele tatt kom inn, noe som gjorde at irritasjonen bygde seg opp litt til. Å sitte der inne, sammenkrøpet i stolen, umotivert, uvillig. Jeg hadde mest lyst å bare løpe ut derifra, fordi jeg følte ikke for å være der, selv om jeg trengte å være der. Helgen hadde vært lang og litt vanskelig. Noe han la merke til, for jeg var ganske urolig av meg. Måtte riste på føttene hele timen for å dempe noe av uroen som kriblet og krøp i meg.

Det ble en del prat om noe som på en måte ikke angikk meg personlig, men jeg skjønte liksom litt av greia. Men det ble stort sett bare ja og ha fra meg som respons. Jeg fikk også vite at en søknad om videre behandling er sendt, hva som skal skje videre, og hvem som sikkert er best egnet til det, eller har kapasitet til å gi meg minimum 1 time i uka som er mitt ønske. Han jeg har nå har dessverre ikke muligheten til det, pga sine oppgaver der nede. Fair enough. Så da er det bare å vente og se hva som skjer, jeg blir hvertfall å fortsette hos han til vi får vite mer. Han prøvde rote fram epikrisen min fra Modum (uten hell), for der står det visst målsettinger, eller oppgaver, jeg skal jobbe med videre. Jeg var ganske i ørska i dag, så jeg husket ikke selv at det stod noe om det i epikrisen. Men whatever, jeg vet jo hva jeg trenger å jobbe med. Ting som fortsatt er vanskelig for meg. Han nevnte trening, men da freste jeg. Inni meg. Jeg fikk sagt det også da, at det freste inni meg, noe han ikke akkurat brydde seg så mye om. Jeg kokte. Bannet. Inni meg. Jeg hadde jo visse timer å forholde meg til på Modum, det var noe helt annet enn jeg trener nå. På Modum ble en stor del av treningen basert på å forbrenne mest mulig, i tillegg til at jeg følte for å trene for i det hele tatt å klare å forholde meg til kropp og vekt. Nå gikk jo ikke det nevneverdig bra likevel, men jeg følte meg hvertfall litt bedre når jeg fikk trent.

Nå trener jeg ikke fordi jeg vil forbrenne mest mulig kalorier lengre. Jeg trener fordi jeg vil ha muskler. Jeg trener tung styrke. Jeg føler mestring ved å merke forbedringer, ved at jeg klarer å øke vekter, og ta flere repetisjoner. Det motiverer meg. Og det går bedre å spise også når jeg får trent. Og jeg akter å fortsette å trene styrke, jeg har virkelig fått smaken på det. Det ble ikke mer snakk om det. Heldigvis, for det er noe jeg har lyst å fortsette med (å trene altså), fordi jeg synes det er gøy når jeg ser framgange, og fordi jeg liker å trene. Sånn er det bare. Ironisk nok traff jeg på han på trening i går….Jaja. Men, rett før vi avsluttet timen i dag, så spurte han hvilke oppgaver jeg skal gjøre til neste gang. Rett før han sa det, så lurte jeg på om han skulle spørre om det..Sååå ja, da blir det å jobbe videre med målsettinger. Akkurat som jeg måtte på Modum. Jeg foreslo selv at jeg skulle sette meg mål både for uken, og for helgen. Helgen er forresten mye vanskeligere for meg å komme seg gjennom. Jeg sliter fortsatt med å gå i butikken for å handle, uten at det blir på impuls. Uten at det blir mer enn akkurat det jeg trenger. At det altså ikke havner mer oppi kurven enn det nødvendige. Jeg sliter fortsatt med å være mett. Jeg sliter fortsatt med å godta kroppen min. Det kommer fortsatt mange automatiske tanker, i negativ forstand. Jeg sliter fortsatt med å godta at kroppen trenger så mye mat. Men jeg må legge til at det går enklere med maten på de dagene jeg trener. Jeg sliter fortsatt med overspisingstrangen som melder seg

Jeg må nå altså sette meg opp en plan, målsettinger, fram til neste uke når jeg skal ha en ny time. Mål å jobbe med, tiltak for å få gjennomført målene, hvilke tiltak jeg har fått til, og evaluering av hvordan det har gått. Jeg har noen mål ganske klar, sånn ca. Jeg kjenner at selv om jeg vet at det er dette jeg trenger å jobbe med, at det er den veien jeg må gå, så setter sf’n litt på bakbeina igjen. Ambivalense, motivasjonen. Jeg vet jo at ikke alle dager er bare solskinn, at tunge dager vil komme og gå. Sånn er livet. Sånn vil det alltid være. Men dette må til, dette må jeg jobbe med. Selv om det nå føles tungt og vanskelig. Jeg må sette meg delmål, ikke gape over for mye på en gang, fallene vil bli større da, om jeg ikke klarer å få dem til. Så nå må jeg bare fortsette å kjøre på for å klatre lengre opp på stigen.