Jeg kan jo starte med å si at nå så finner jeg aldri på noen pøbelstreker, from som et lam, selv om noen sier at jeg er en ulv i fåreklær. Skjønner ikke hvor de har det ifra. Men nå skal vi altså noen år tilbake. Til tiden jeg var fjortis. Det er en mannsalder siden. (Hva er greia med betegnelsen «mannsalder» forresten? Er det fordi kvinner er evigung? Fordi ingen kvinner vil svare på hvor gammel de er, og derfor går alle i den tro at det kun er menn som blir gamle? Greit for meg) Oppi borettslaget der jeg bodde (hvor mine foreldre fortsatt bor), så var vi i min vennekrets 3 jenter som hang sammen, blant en hærskare av pøbelgutter (sorry guys, but its a true story) De fleste av dem var noen få år eldre enn oss, og det igjen tilsier selvsagt at vi var små engler. (Ok, kanskje litt sot på de vingene, men det syntes nesten ikke) Så, siden vi som regel, eller hvertfall veldig ofte, hang med disse guttaboys, og de gjorde pøbelstreker, så vil vel noen si at vi var med på disse fantestrekene. Jeg liker forøvrig pøbelstreker, det må sies. Når jeg ser tilbake på noen av disse episodene, så må jeg le litt.
Det hadde seg sånn at på den tiden der, så bodde det noen mormonere oppi gata der. De leide en del av et stort hus, som var todelt. I den ene enden bodde han gretne G. som eide huset. Den andre delen bodde altså disse amrikanske gutta. Den gangen så vi på dem som menn, men de var jo ikke mer enn 20 år, men det er jo voksent i forhold til dine stusselige 14. Vi syntes det var veldig stas med disse gutta, vi ble venner med dem. Inviterte dem med til å spille fotball, gå turer, eller at de bare hengte sammen med oss. Veldig ofte inviterte vi oss selv på besøk hos dem. Det var to av disse gutta der om gangen. Når han ene reiste videre på sin tokt, så ble han andre igjen en stund til, og når det kom en ny, så ble vi også kjent med han, via han andre. Sånt holdt det seg gående i en del år. De snakket bruktbart norsk, så kommunikasjonen stod det ikke på. De var veldig hyggelig, og fortalte oss litt om sin tro og alt det der som vi egentlig brydde oss katten om. Vi fikk en veldig god saft når vi inviterte oss selv på besøk husker jeg. Et år fikk venninnen min og jeg julegaver fra to av dem. Deriblant en amrikansk utgave av popkorn. Med karamell på. Holy crap. Bokstavlig talt. Vi ga deg noe crap også, men husker ikke helt hva. I sin gode tro, var de også ganske så naive. De vil jo ikke tro vondt om noen. Og vi var jo vennene deres. Noe vi visste å utnytte til tider. Vi syntes det var hysterisk morsomt å kødde med dem.
I den delen av huset som de eide, så ble første etasje brukt til møter, hvor andre folk kom på søndager. De spilte piano, sang og ja, preiket. I andre etasje bodde de. Det var en inngang til hver av disse etasjene. Og dørene var selvsagt åpne når de var hjemme. Vi hadde en episode hvor en av oss (ikke meg) gikk stille inn i gangen i første etasje, mens de der inne spilte piano og sang av full hals. Og så slo vi av hovedbryteren til strømmen. Det ble bom stille, vi løp ut, og snek oss rundt hjørnet, hvor det var vindu, og kunne der se flere ansikter stå limt fast mot ruta for å se om de kunne se hvem det var. Vel, når vi mer eller mindre selv stod klint oppi ruta, så var vi ikke akkurat usynlig, for å si det sånn. Men vi blånektet på at det var vi når de konfronterte oss. «Vi nei! Hvordan kan dere tro noe sånt om oss??» sa vi, med uskyldige fjes. De latet som de trodde oss. Den morsomste historien var da vi gjorde innbrudd. Ja, innbrudd. Det var to av oss jentene, og to-tre av pøbelgutta. Vi stod og hang rundt huset der mormonerne bodde. De kunne ikke være sammen med oss, for de skulle ut og ringe på til folk, og sette foten i døra om folk ikke gadd høre på dem. Vi så at de gikk, og vi ventet bare på at de skulle komme seg et stykke vekk før vi slo til.
På forhånd, en gang vi skulle på besøk, og de ikke var hjemme, så oppdaget vi at ytterdøren hadde en type lås hvor man kunne bruke disse 8’er nøklene som passer til alle gamle låser. Jeg hadde en sånn hjemme (til døra til rommet mitt i kjelleren), så den hadde jeg tatt med meg. Vi fikk jo glatt opp døren, og snek oss opp trappen. Nå hadde vi ikke til hensikt å rappe noe som helst, vi skulle bare snoke litt, for å se hvordan de hadde det. Lur som vi var, så slo vi på lyset der oppe. Den veien disse mormonerne gikk, var opp en bakke. På toppen av den kan man se ned til huset. Så de hadde vel snudd seg da, for etter en liten stund, mens vi stod øverst i trappa, så kom de plutselig inn ytterdøra. «Ohheisann der» De bare…..? Og vi bare….»tihi, hei…» Kleint øyeblikk, men de ble jo ikke akkurat sint på oss heller, hvordan kunne de det, så gode venner som vi var? Men de ble litt snurt, det skal sies. Litt sånn «nei, vi vil ikke være sammen med dere akkurat nå.» Vi bare…»coooome oooon, det var jo bare på gøøøøøy, ikke vær så hårsår da» Og så gikk vi ut, og så låste de, og så gikk de igjen. Vi loovet å ikke gjøre det igjen. Vel…pøbler skal man ikke tro på. Sånn egentlig.
Vi var jo klar for litt mer pøbelskap. Så, etter en liten stund, så fikk vi denne døra opp igjen da..Så gikk vi bort og banket på døra til gamle gretne G. og fortalte at vi trodde noen hatte brutt seg inn hos mormonerne. Han tålte oss ikke et sekund fra før av, for han hadde epletrær i bakgården, hvor vi syntes det var veldig morsomt å dra på slang. Han kom etter oss et par ganger, med neven knyttet, høyt i været mens han gurglet ett eller annet bannskap, mens vi løp og frydet oss. Anyway, han kom ut, gikk rundt huset, og inn døra hos mormonerne. Hva skjer så? Jo, vi låser han inne, ler og løper og gjemmer oss på en plass hvor vi kan nyte synet. Øverst oppi den trappa er det et vindu, det åpnet han, og så ble han stående der og hytte med nevene og kjefte og smellet. Truet med å ringe politiet også, noe han gjorde, men da var jo vi over alle hauger.
Ved en senere anledning, så var vi på den døra igjen. Den var fryktelig morsom å holde på med altså. Men den satt litt hardt fast den gangen, så han ene pøbelgutten måtte bruke litt makt for å få den opp. Med det resultatet at det gamle slitne dørhåndtaket knakk. Vi fikk litt sånn stallsjokk alle som en, og ble litt panisk, for hva pokker gjorde vi nå?? Joda, ikke noe stress sier en annen, «jeg løper på kiosken for å kjøpe noe tyggis som vi kan «lime» det fast med igjen.» Som sagt, så løpt. Etter en stund var han tilbake, og tygde tyggis som en gal, og stappa den i hølet. Ulempen var bare det at håndtaket ikke ville bli limt fast en klyse halvtygd tyggis. (Av typen «digg» som man kunne kjøpe på den tiden. Halvbroren til bugg) Vi stod der helt perpleks og ante ikke våre arme råd, og det endte opp med at vi gjemte dørhåndtaket i en busk ved huset, og løp derifra. Hvordan de stakkars mormonerne kom seg inn aner jeg ikke, ikke brydde vi oss nevneverdig heller. Vi var litt forsiktig med å oppholde oss i nærheten av huset de neste dagene, men siden de fleste av mine venner bodde ca. 100 meter unna, så var det ikke akkurat vanskelig å finne oss. Igjen var vi uskyldige som små engler da de kom for å konfrontere oss (hvem andre kunne det være som hadde gjort noe sånt liksom?) Men det var hvertfall ikke noen av oss jentene som hadde gjort noe sånt,næhæi. Vel, denne gangen trodde de hvertfall ikke på oss, og de lurte fælt på hvor dette dørhåndtaket var. Vi blånektet for at vi visste noe, i noen dager. Til slutt måtte vi bare fortelle at de fant det under busken. Igjen ble de litt snurt, og prøvde metoden «Vi vil ikke være sammen med dere akkurat nå», mens vi bare «coooome ooon, ikke vær sånn da. Det var bare en spøøøøk jo.» Igjen så ga de etter noen få dager senere,og alle levde sine lykkelige dager. Snipp snapp snute, eventyret ute. Vent litt, jo, en annen gang stappa vi en banan i eksosrøret til en av dem som faktisk hadde en bil. En annen gang, etter at jeg hadde rappet et eple etter en tur på epleslang, så spiste jeg kanskje halvparten eplet, så gadd jeg ikke mer. Litt lengre ned i gaten gikk det en uskyldig stakker (som ikke var mormoner, men gikk forbi huset der de bodde), og da så jeg mitt snitt til å pælme resten av eplet etter han. (Han gikk fra der vi stod, så han ante jo fred og ingen fare). Jeg trodde jo ikke at jeg kom til å treffe i nærheten av han en gang, men joda, traff han midt i planeten faktisk. Så da var det bare å legge på sprang atter en gang aner ikke om han svimte av, eller bare ble stående og vaie. Han fikk uansett en kul kan jeg tenke meg. Et horn i topplokket) Jeg løp mye på den tiden, når jeg ikke klatret i trær og fikk grønske på klærne. Det var tider det.
Dum spiro spero 