«Change your thinking»

Jeg er ikke personlig kristen. Jeg tror ikke på Gud,men jeg tror på mennesket. Jeg synes det er viktig å tro på håpet,at det umulige ikke er umulig. Men alt dette har så lett for å forsvinne i hverdagens gjøremål og tanker,fordi man ikke gir seg tid til å tenke over det. For min del er det sånn at jeg trenger å bli minnet på dette for at det ikke skal glippe for meg og skli helt vekk. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har tatt tilbake lesegleden min,for gjennom en del bøker har jeg blitt minnet på alt dette av mennesker med masse visdom og erfaringer livet kan by på. Dette setter igang tanker. Det gir motivasjon. Derfor vil jeg dele en historie med der. Og jeg minner igjen om at dette ikke handler om at jeg er kristen og tror på Gud,men jeg liker budskapet historien gir.

«DEN ANDRE»

«En mann blir oppsøkt av en gammel venn som aldri hadde klart å lykkes i livet,selv om hvor hardt han hadde. «Jeg får vel gi han noen slanter,» tenkte han. Men samme kveld får han vite at den gamle vennen er blitt rik,og faktisk kommer for å betale den gjelden som hadde hopet seg opp i årenes løp. De går til en bar der de pleide å vanke,og den gamle vennen spanderer drinker på alle som er der.Da han blir spurt om grunnen til hellet,svarer han at han hadde levd som «den andre»,men at Den andre omsider var død. -«Hva mener du med Den andre?» spør de. -«Den andre er han som lærte meg hvordan jeg skulle være,men som ikke er meg. Den andre mener at mennesket har plikt til å bruke livet til å gruble på hvordan man skal skal samle sammen nok penger for ikke å dø av sult når man blir gammel. Så mye grubler han,og så mange planer legger han,at han først oppdager at han lever idet hans dager på jorden er så godt som talte.Men da er det for sent.» – «Og du,hvem er du?» -«Jeg er et vanlig menneske som har begynt å lytte til hjertet sitt. Et menneske som blendes av livets mysterier,som er åpen for miraklene,som kjenner glede og begeistring ved det han gjør. Det var bare det an Den andre,av frykt for å bli skuffet,ikke lot meg handle ut fra det.» -«Men det finnes lidelse,» sier bargjestene. -«Det finnes nederlag. Ingen slipper unna dem. Derfor er det bedre å tape noen slag i kampen for sine drømmer enn å bli beseiret uten engang å vite hvorfor du slåss» -«Bare dette?» spør menneskene i baren. -«Ja. Og da jeg innså det,våknet jeg og bestemte meg for å være den jeg egentlig alltid har ønsket å være. Den andre ble igjen i rommet mitt,han så på meg,men jeg lot han aldri slippe inn i meg-selv om han forsøkte å skremme meg og fortelle meg hvor farlig det er å ikke tenke på framtiden. I det øyeblikket jeg støtte Den andre ut  av livet mitt,begynte den guddommelige energien å utføre sine mirakler»

(Kilde:»Ved elven piedra satt jeg og gråt,Paulo Coelho,1996,s.62-63)  En forfatter jeg anbefaler på det sterkeste.

Noen kloke ord som det er viktig å minne seg selv på i hverdagen.

«Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid»

«Tro på håpet»

«Mister du håpet,mister du alt»

«Tro på deg selv.Tro på drømmene dine,og våg å slåss for dem»

«Ikke mist barnet i deg»

«Vær deg selv med alt du er. På godt og vondt»

«Bare du er deg. For hvem er deg om du prøver å bli noen andre?»

«Faller du syv ganger,reis deg åtte»

«Våg å ta sjanser»

«GRIP DAGEN!!»

To gode råd verdt å ta med seg…

Pass fingrene når du skal schmokke igjen en skuff i en helsikes fart. Det er dumt. Det gjør veldig vondt.

På jobb i dag så fortalte en kollega av meg en pretty hilarious historie. Hennes mann hadde truffet på en dude på et treningssenter her i byen. Han drev å trente seg opp etter en sykkelulykke. Han kunne da fortelle at da han hadde vært ute og syklet, så hadde tlf ringt…smart som han var,så  svarte han selvsagt. Hvem vet,det kunne jo være noen i nød som trengte hjelp. Anyway,det viste seg å ikke være så fordømt smart likevel. Han tryna  nemlig  på snøra,rett pladask i bakken med et kraftig smell. Han brakk armen,+ at kravebenet var hardt skadd (uvisst om det var brukket eller bristet) Han fortalt ikke noe om hvor tlf hadde havnet,enten hadde den dævva i fallet,eller så hadde den flydd sin vei oppi gokk. Han fikk hvertfall ikke brukt den,så da brukte han det andre alternativet han hadde. Å veive med den den friske armen mens han skrek av full hals etter assistanse. Det var dumt. Det kom nemlig en bil og ralla ned ned den arma..og føyka avgårde. Gud veit,ikke sikkert at bilisten merka at han kjørte over noe en gang,og han tenkte garantert ikke over at det kunne være en arm. Den halvknekte mannen er hvertfall på bedringens vei,og ulykken hans er blitt en vandrehistorie,og en historie han kan le av i ettertid.

Moralen i historien: ikke veiv med armen etter hjelp mens du ligger og kaver i veikanten. Det kan være dumt.

Man blir blind på seg selv

«Hvorfor følger du ikke dine egne råd?»

Det er veldig lett å gi andre råd,men utrolig vanskelig å følge dem selv. Dette tror jeg nok veldig mange kjenner seg igjen i. «Tren og spis sunt,det er den beste måten å gå ned i vekt på» » Opp med hodet,det er alltid håp» «Det gjelder å ta små steg i riktig retning» «Kom igjen,du klarer å komme deg gjennom dagen uten å ha en bp,jeg vet du kan,du har viljestyrken i deg» «Fokuser på hvor bra du kommer til å få det om du klarer å redusere de destruktive handlingene»

Jeg er flink til å gi råd til andre,men jeg klarer ikke følge mine egne råd. Da tenker jeg på spiseforstyrrelsen min. På andre områder har jeg klart å kvitte meg med destruktive handlinger,eller kutta ut folk som var med på å opprettholde meg i den destruktive banene.

Men hvorfor er det så vanskelig å følge sine egne råd? Jo,fordi i mitt tilfelle (kan bare snakke for meg selv så klart) så anser jeg ikke mitt problem som like stort som andres. Jeg småliggjør (er det egentlig et ord? Hvis ikke så ble det et ord nå) mitt eget problem. Jeg har det ikke så ille som h*n eller h*n. Det er ikke så nøye med meg,jeg klarer meg. Så andre kan ha bruk for de rådene bedre enn meg. Andre kan ha utbytte av de rådene,og bli motivert,eller opprettholde motivasjonen. Eller kanskje de blir minnet på hva som er viktig å holde fokuset på.

Det er enklere å stå på utsiden og se inn på andre menneskers problemer,og da er det også lettere å komme med gode råd,fordi man kan klare å se en annen vinkling på problemet,selv om man kanskje sliter med akkurat det samme problemet som de du gir rådene til.

Så selv om jeg vet at mange av de rådene jeg gir til andre er noe jeg selv også burde ha fulgt,så er ikke det like enkelt,fordi man blir blind på seg selv.

Våg å stå i det

En setning jeg har hørt mange mange ganger. En setning vi alle som sliter psykisk har hørt mange mange ganger. En setning mange av oss har prøvd,og som vi prøver hardt å følge. Det er ikke lett å følge nettopp å «stå i det» som er vanskelig når man har metoder man kan bruke for å slippe unna følelser og tanker. Det er jo ikke bedre å bruke disse destruktive metodene,men for mange av oss som sliter med ulike psykiske lidelser ser ikke alltid på disse metodene på samme måte som de «normale» gjør. Vi vet det er usunne løsninger,men for oss er de samtidig «trygge».Det er det vi kan,det er de løsningene vi har brukt så lenge at man ikke alltid tenker over dem en gang,de kommer naturlig. Vi handler uten egentlig å tenke over det,vi reflekterer ikke over det,det bare skjer,og vi lar det skje.

Likevel prøver jeg innimellom. Spesielt når jeg kjenner at depresjonen ankommer. Jeg prøver å finne en årsak til at den kommer. «Har det skjedd noe som tilsier at den kommer?» «Har noen sagt noe?» «Har noen gjort noe?» Jeg finner som regel ikke ut av det,men det hender. Jeg prøver da også å tenke «klart» og resonnere over det. «Reagerer jeg helt feil? Var det sånn og sånn ment?» Jeg vil si at jeg har kommet meg et lite stykke på vei på dette med å bruke,eller rettere sagt «kutte ut» destruktive løsninger for å unngå å kjenne på følelsene som kommer. Av 4 løsninger jeg har brukt,sitter jeg nå igjen med 1. Maten,bulimien står igjen.

«Våg å stå i det» sier psyk. min. Våg å godta at tanker og følelser kommer. Aksepter at de er der uten at du må ty til destruktive løsninger for å unngå dem. «Jeg vet» sier jeg. Jeg vet det så inderlig godt,men det er ikke alltid like enkelt å sitte å reflektere over alle tankene som kommer og går. «Når du kjenner at suget melder seg,våg å aksepter at suget er der,kjenn på alle tanker som kommer rundt dette suget. Du kan ikke forhindre at tanken på suget kommer. Men du er ikke nødt til å ty til den løsningen du velger uten å klare å stå i det først» «Jeg vet» sier jeg. Men det er det som skjer. «Jeg vet det» sier han. «Skal jeg distrahere meg selv da? Det blir jo bare å forskyve det hele,utsette det,for jeg kommer jo uansett til å dempe dette suget med å spise og kaste opp til slutt» «Nei,jeg sier ikke at du skal forskyve det,og jeg sier ikke at du ikke skal kaste opp.Det har jeg aldri sagt. Jeg sier at du skal våge å stå i det når tankene,suget,følelsene kommer. Våg å kjenne på det når det kommer,før du bruker løsningen» «Jeg prøver innimellom» sier jeg. «Det er bra» sier han.

 

take my advice

Klar for noen gode råd? Jeg er sikker på at dere kan få bruk for noen av disse rådene,og da er det jo greit at jeg kan gi dere noen tips her.

Høstråd:

*Om du fryser på beina,finn fram tjukke sokker eller tøfler.

*Kalde tær er nesten vondt,holde dem oppe fra kalde gulv.

*Gå på hælene,da blir ikke føttene like kalde som når du går med hele fotflatene i gulvet,
eventuelt ta lange steg,så sparer du inn en del steg og blir ikke fullt så kald.

*Kjøp deg et hoppetau,eller bare hopp opp og ned,så er sjansen større for at du holder varmen
i føttene.

*Høsten har tydeligvis ankommet,litt vel fort for min del,det gikk fra sommer til høst over natta,og så fort hadde det jo ikke trengt å kommet da,jeg hadde seriøst satt mer pris på om overgangen kunne ha kommet mer umerkbart. Men brått kom den,og da er det bare å finne fram luene sine så man ikke blir kald på ørene,eller at hodet får et kuldesjokk.

*Hold deg innendørs om det regner eller blåser kraftig,det sparer hjernecellene fra å fryse ihjæl.

*Lag den beste hjemmemekka varme sjokolade som finnes,min oppskrift. Du finner oppskriften
i et annet innlegg i bloggen en plass.

*Om du absolutt skal ut når det regner,kan det være lurt å passe på at du på deg ei bukse som
ikke subber nedi bakken.

Generelle råd:

*Skift kanal når programmet til Anna Anka kommer på tv,hun suger.

*Kjøp nye lyspærer om de de du hadde i dauer.

*Prøv å få deg nok søvn på dagtid om du skal jobbe natt,for det er ganske ekkelt om du nesten er
på svimepunktet bare du lukker øynene,og du vet du må holde deg våken.

*Får du sjokoladesug,og ikke finner oppskriften min på varm sjokolade her i bloggen min,
kjøp deg en troika.

*Potetgull er jævlig godt,prøv det.


Follow Dum spiro spero

 

*Ikke kom å klag til meg om du ikke følger rådene mine!

Do not belittle your own problems

«Det er mange som er mye sykere enn meg som fortjener hjelpen mer enn det jeg gjør«


Dette utsagnet er det veldig mange av oss som sliter med en sf tenker,og sier. «Jeg er ikke tynn nok til at jeg trenger hjelp» «Jeg klarer meg fint» «Jeg trenger ikke hjelp»
«Det er mange som er sykere enn meg,så de fortjener hjelpen mer enn det jeg gjør»

For oss er disse ordene også en unnskyldning for at vi i det hele tatt vil ha hjelp,for mange som faktisk får hjelp synes ikke at de fortjener det. Mange av oss klarer seg faktisk i hverdagen,med skole,med jobb,med det sosiale. Hvorfor skulle ikke da folk som er sykere få hjelpen før oss? Hvorfor søke om hjelp,når andre trenger det mer? Hvorfor oppta en sengepost når andre som fortjener det mer står i kø?

Vi vegrer oss for å si at vi er syke. Syke nok. Jeg føler meg ikke syk,selv om jeg vet at jeg er det (psykisk) Jeg fungerer,jeg har fullført bachelor grad,jeg har jobbet hele veien,jeg har venner jeg tilbringer tid med. Jeg fungerer.Hvordan kan jeg da være syk nok til å ta imot hjelp,eller søke om hjelp? Jeg vet jeg fortjener det på lik linje med andre,akkurat som alle andre som ikke har et like bra behandlingssystem fortjener mer hjelp enn de får,uansett hvor i sykdomsbildet de er. Uansett hvor lenge man har vært syk,uansett hvilken vekt man har.

Det vil alltid være noen som er sykere,uansett. Og du vil alltid være sykere enn noen andre,uansett.

«Hvorfor skal jeg klage når det er så mange andre som har det så mye verre enn meg?»

Svaret er: Dine problemer vil ikke forsvinne selv om andre har det verre. Om den du mener fortjener mer hjelp enn deg,får den hjelpen,vil da dine problemer fikses?
Forsvinner dine problemer,selv om det finnes andre med «verre» problemer?
Nei.

Ikke undervurder dine egne problemer selv om det finnes mange som har det verre enn deg.

Jeg fikk noen kloke ord fra ei jente jeg ble kjent med via et sf forum for noen år siden,og dette har satt seg fast oppi hodet mitt,og de få ordene sier så mye,hvis man bare gir seg tid til å tenke over dem:

«Do not belittle your own problems«

Glad nyhet om trening


Vet ikke alle fikk med seg artikkelen som stod i Vg for noen dager siden,men hvis ikke så vil jeg dele noe av det som stod der. Til glede for noe kanskje?

«Det er bare en eneste ting som gjelder hvis målet er å gå ned i vekt – det er at inntaket av kalorier er mindre enn det du forbrenner» Dette her er forhåpentligvis noe alle vet…

..men visste du at

«Selv om enkelte treningsformer gjør at du forbrenner direkte av kroppens fettlager under treningen, går du ikke ned mer i vekt av denne type trening enn om du trener på en måte som gjør at du forbrenner mest karbohydrater» Pokker…jeg har gått hele livet og trodd at fettforbrenninga var trikset…vært veldig godtroende jeg da…føler meg lurt!

«Om du forbrenner karbohydrater eller fett betyr ikke så mye, fordi alt omgjøres til kalorier og det er det totale forbruket av de som er viktigst» Ok! Godt å vite det da!

Råd:

Forbrenningen er den samme uansett om du er i god eller dårlig form.

Du forbrenner ikke mer ved å løpe en distanse raskere, fordi du da bruker kortere tid på treningen.

Når du løper raskt forbrenner kroppen nesten kun karbohydrater under økten.
Løper du rolig forbrenner du mest fett under selve aktiviteten.
Dette skjer fordi karbohydratene er lettest tilgjengelig. I starten av en treningsøkt forbrenner du utelukkende karbohydrater, holder du på lenge i lav intensitet starter man forbrenningen direkte fra fettlageret.

Takk for gode råd!!! Most appreciated!

«Likevel har dette ingen betydning for hvilken type aktivitet du går mest ned i vekt av, fordi alt til syvende og sist ender opp som fettforbrenning. Energibalansen i kroppen er og blir inntaket av kalorier minus forbruket«

Phew! Nå tror jeg at jeg skal slutte å løpe opp og ned fjell skrentene,og å løpe så fort at man skulle tro jeg hadde fanden selv i hælene! Takk! Takk så masse for disse opplysningene! Nå kan jeg endelig få bekreftet at søndagsturer faktisk holder i massevis!! wooohoo!! Og jeg som var vanvittig stolt da jeg klarte å jogge i hele 40 minutter i går…jaja…*sukk* Til ingen nytte altså..jeg kunne likså godt ha spasert gjennom samme løype,og likevel forbrent det samme…og nå sitter jeg her i dag og er støl..»great«

Men,og dette er et stort MEN. Det viktigste er som skrevet over her,å innta et lavere inntak av kalorier enn det man forbrenner. Da hjelper det ikke å glupske ned en burger eller to,og sitte med den troen at man bare kan gå det av seg med en rolig tur i søndagsmodus . No no,det er ikke lett. Inntaket er for stort,da en burger inneholder millioner av kalorier,noe du trenger lang tid på å forbrenne. Det tar for laaaaaang tid. Dessuten….(om du er en junk food elsker,så hold for øynene nuh!)

WARNING! WARNING!

«En ny studie på rotter antyder at høyt innhold av fett og kalorier påvirker hjernen på samme måte som kokain og heroin. Det er dopamin som ser ut til å være ansvarlig for overspisingen. Lykkestoffet skilles ut i hjernen ved lystbetont aktivitet, og fet mat kan dermed betraktes som et rusmiddel man blir avhengig av«

Nei,nå blir det potetgull og noen pils foran tv’n. Ønsker alle en fin lørdagskveld!

Atter en søvnløs natt…


Jeg tror jeg snart dæljer meg selv i veggen av ren frustrasjon!!! For hvem har bare sovet i hele 2 t. i natt tror dere? Jaudå,thats me…again. Hva galt har jeg gjort for å slippe å få sove?? Hadde jeg bare fått tak i den som har tatt den avgjørelsen,så skulle jeg ha ballet han (selvsagt er det en han)
og sparka han langt ned i satans hule og sørget for at han aldri kom tilbake igjen!!

Jeg var trøtt som ei utslitt strømpe i går kveld,og etter at jeg vaska og styra på bare verre i går,+ at jeg traska i et tempo som utløste farts striper etter meg,så hjalp det pokker meg ikke at all!

Traff Anne-Helene,Heidi og Caroline i går kveld,drakk masse kaffe og vann (og nei,kaffe sent på kvelden holder meg vanligvis ikke våken på natta),skravla masse shit om alt og ingenting (egentlig var det Heidi som stod for praten da,for hun prater både på innpust og utpust) og tok noe mongisbilder utenfor Kiwi. Kjempekoslig,spesielt fordi det var først gang jeg traff Caroline. Hun campet hos meg i natt,og vel hjemme hos meg,så mekka vi litt pizza,og satt og skravla enda mer til rundt halv tre i natt,for da var vi så trøtte at vi fant ut at det var på tide å finne senga.

Men selv om jeg døtta disse oransje *sov i ro* dingsene i ørene,så hjalp det pokker meg ikke litt engang.Jeg snudde og vred og makket bare verre. Så måtte jeg selvsagt opp på do,så var det varmt,og tankene kvernet rudt som en annen karusell som aldri tok slutt. Hva jeg tenkte på? Vekten,mat,at jeg skulle komme meg på apoteket i dag,at jeg skulle gå meg en lang tur,om jobbhelga jeg skal ha,hvorfor jeg ikke kasta opp pizzaen jeg spiste,at jeg ville kjøpe meg pepsi max i dag,at jeg ville lese i boka jeg holder på meg,om jeg skulle stå opp og sette meg på nett,om ting vi hadde prata om på dagen,og what not. Mamma sa til meg en gang at jeg bare måtte stoppe å tenke,så fikk jeg sove. Bullcrap sier jeg bare,det funker ikke på meg,uansett hvor mange sauer som hopper over gjerdet jeg teller. Og hvem ligger og sover søtt i senga mi nå? Ikke meg hvertfall! Jeg har vært våken siden kl. 07.30 i morges(den er nå 09.10) og jeg lurte på om jeg skulle dra ut og kakke hanen i hodet,siden jeg våkna lenge før den tydeligvis gjorde. Den sove ennå,for jeg har ikke hørt den ennå…jævla syvsover!

Jeg vurderer sterkt å ordne med legetime og høre om jeg kan få noe annet enn vallergan å sove på,dette her tapper meg for krefter rett og slett.

*Gode råd om du ikke får sove:

Ikke tell sauer,det funker ikke.
-Gå å slå hodet i veggen
Ikke hør på den som ligger ved siden av deg (hvis du har noe) som snorker.
Ikke ligg å irriter deg over den arma som virkelig burde vært avtagbar på nattestid.
-Skaff deg hørselvern så du ikke hører en damn shit.
-Spis kveldsmat,sånn at du unngår hodepine.
-Ikke drikk noe særlig før du legger deg,sånn at du slipper å våkne av full blære.
-Ikke vurder å legg deg på et kaldt gulv for å slippe den varme dyna,du kan bli angrepet av
edderkopper,eller bli kvalt av støvdotter som hevner seg fordi du vaska bort mange av
slektingene av vaskerunden du tok. De er veldig hevngjerrige.

Og når jeg attpåtil hoppa på vekta når jeg stod opp,og fikk se at jeg hadde gått opp en halv kilo siden i går,ja da var var frustrasjonen bare helt på topp!! Hvordan er det mulig å gå opp et halv kilo på et døgn når jeg var på minus med mellom 800-1000 kalorier i forhold til maks dose en skal ha sånn til normalt?? Nei,jeg burde virkelig bare denge hodet i veggen!!

Har forresten fått blåflekk opppå vristen på venstre fot etter treninga på onsdag..og nå sitter jeg å glaner på god morgen Norge på tv2 med hun derre matdama,og Arve Tellefsen skal vist knikke på fela si,kan det bli bedre?!

flere gode råd

* Om du skulle sovne med en snus oppi leppa,så kan du banne på at du drømmer at du spiser noe,for så å bruke tunga til liksom å gå over kjeften for å sørge for at du får i deg alt og ergo så tar du tak i snuskula,og siden den er en såpass stor klump, så tygger du den så klart..og du våkner..altså: ikke sovne med snus i leppa!

* Om du har to personer med samme navn lagret på mobilen din,så sørg for at du legger dem til sånn at du vet hvem som er hvem..det er ikke så veldig kult å ringe til feil person(når du tror du snakker med rett person) og legge ut i det vide og brede, og etterhvert sitte der som et mehe og ikke fatter at den personen ikke samme dialekt som tidligere på kvelden..(dette skjer selvsagt i fylla)

* Når du skal ut på fylla og du skal finne ut hvilke sko du skal ha på deg, sørg helst for at du tar på deg noe du selv klarer å ta av deg uansett hvor full du er, (ikke støvletter med en umedgjørlig glidelås f.eks) hvis ikke kan du ende opp med å sitte med både buksa og trusa langt nedpå leggene, fordi de fordømte skoa nekter å åpne seg.

* Om du skal vise noen hvordan en øvelse utføres, som f.eks et punch, med alkohol innabords, pass på at du sjekker at avstanden til den personen du viser det for er riktig, hvis ikke kan du fort ende opp med å klaske på han/henne et blått øye.

* For de som plukker bær og lager saft selv: merk flaskene med at det er saft i dem! Mamma laget nemlig mye saft før, og hun hadde fått masse sånne gamle spritflasker som hun hadde saften på av oldemor. Altså, når det stod en spritflaske i kjøleskapet vårt, så var det saft på dem og ikke alkohol. Trodde jeg helt til en kveld da den ene lillesøstra mi var 2-3 år og hadde lagt seg. Selvsagt skulle hun som unger flest når de må legge seg og ikke vil sove…*jeg er tørst* …*nei det er du ikke.* *jooo,jeg er tørst* *nei! du er ikke tørst!*
*tøøøørst! jeg er tøøørst!!* *GREIT,DU ER TØRST! * Så jeg gikk da og tok fram den derre alkoholflaska,tok oppi litt og blanda ut med vann. *værså god,her er litt saft.* *æææsj,jeg liker den ikke* *joda, det gjør du!* *neeei,æææsj,liker ikke!!!* *MY GAD ASSA!!!!! hva eeeeer problemet liksom??!!* *smaker raart!* Jadda,jenta hadde rett hun,jeg lukta på dette her da, og så viser det seg at mamma har en furfino-vin stående i kjøleskapet da!!Ikke saft…ikke rart det var æsj liksom. Nei, MERK flaske med hva den inneholder!!!!