Et stikk i rumpa.

Jeg kan jo begynne med å takke dere alle for fine kommentarer og støtte den siste tiden. Hyggelig å komme inn hit og lese. Det har vært, og er, dystre tider, men ikke så ille at det er fare på ferde. Så det er ingen grunn til bekymring. Jeg har fortalt det som det har vært, og er, straight from the heartrot. Jeg gidder ikke fake på meg lykkelige dager med rosa skyer og en dæsh parfyme. Er det dritt, så er det drittlukt. Men altså, det er ikke bare sorgen heller. I går hadde jeg en fin dag. 4 timer på kaffe med en utrolig flott jente. Jeg digger det rått når kjemien stemmer, når skravla går som ei pepperkvern, når det ikke er pinlig taushet. Når tiden flyr. 4 fine timer, 2 kopper kaffe, hyggelig samvær med ei jeg kan dele det meste med. Det satt dessuten en gammel gubbe der som klarte å velte ut pilsen sin også, ganske komisk.

Jeg hadde til og med treningsfri. Jeg gikk hjem fra byen da, frisk luft you know, men det er jo ikke trening, det er bevegelse. Det var blitt sen ettermiddag da jeg kom hjem, så dagen hadde gått. Jeg hadde gjort noe hyggelig, jeg slapp å sitte hjemme og å glane i veggen, eller gå på den av ren kjedsomhet.

I dag blir det trening igjen, og så får vi se hva helgen bringen. Det er åpning av det nye jazzbygget, så det skjer vel noe i byen. På mandag starter jazzfestivalen, så da blir det vel action her. Men først er det helg. Og fredag betyr jo søkemotor da. Oh the joy.

bilder psykiatriske pasienter gamle dager – Ja da kom du jo til rett plass. Jeg var jo innlagt på Modum i gamle dager, hele 6 måneder siden. Det var i gode gamle dager.

ødelagt hals av bulimi – Ja, jeg måtte bare ta av min til slutt, den ble som en lurvete gammel oppbrukt fille. Nå ligger den i en krok og slenger.

laila muren – Den nye klagemuren?

går man ned av bullimi? – Jeg klarer hvertfall å gå ned både trapper og bakker. Ingen problem det.

merkelig utvekst på hånden – Fingrene?

tom følelse i hode – Hjernecella har mest sannsynlig takket for seg.

missfarging hud skuldre – Når det sjeldne fenomenet som dukker opp på himmelen av og til, nærmere bestemt sola, så får jeg ofte rare farger på skuldrene om de er bare..fysja meg.

Gud bedre så kjedelige søkeord det er for tiden. Har folk blitt så alvorlige nå plutselig? Eller har topplokket tatt sommerferie? Gått i dvale kanskje? Kan ikke akkurat si at jeg jobber meg ihjæl med disse innleggene for tiden, nesten så jeg ikke ser meg bryet med å skrive dem i det hele tatt. Halvparten av søkene er om sykdom, det kan jeg så lite om at jeg ikke helt orker å ta fatt på området. 40% går på sex. Sex? Whats that? Noe nytt og spennende? Gøy? Og så er det 9% om medisiner. Da gjenstår det en ussel % da. Zzzzz. Give me some shit to work with! Men greit det, kan spe på litt med litt andre ting jeg. Noen fantestreker f.eks.

Jeg har nå vridd og vrengt den ene hjernecella ut og inn i noen dager, fått den til å diske opp med noen lekkerbiskener, om fantestreker jeg gjorde da jeg var yngre. Enda lengre tilbake i tid enn Modum, så da snakker vi virkelig om gamle dager. Jeg begynner nesten å lure på om jeg var litt for snill. At jeg burde ha utaggert mer, vært mer fantete, må jo ha noen fortellinger på lur til barnebarn, om de har tenkt å melde sin ankomst en gang. «Fortell om gamledager mormor» Tja…en gang kastet jeg en halvspist eple midt i knollen på en stakkars fyr. Fra 20 meters avstand. Mulig han fikk hjernerystelse, men det hadde jeg ikke tid til å stå og vente på for å sjekke, jeg holdt på å krepere selv, så jeg måtte løpe alt bena orket å bære. Hadde jeg knelet i latterkrampe, så kunne jeg jo fort ha ramlet om og knallet på meg en hjernerystelse selv. Det hadde ikke vært morsomt.

Og en gang, da jeg var en knott på 10-11-12 år (så lenge siden at det er vanskelig å tidfeste.) så hang jeg med mine venner. Søstern som er 3 år yngre hadde veldig gjerne lyst å henge med oss også. Det ville ikke jeg. Orka liksom ikke ha søstern hengende på slep. Hun kunne være sammen med sine egne venner. Men nei, hun ville være med oss ja. Så jeg måtte lure henne vekk. Jeg ga henne en 25-øring (Ja, i skikkelig gamle dager hadde man faktisk så små penger, helt ned til 10 øre.) og sa at hun kunne stikke på butikken og kjøpe seg noe. Hun var noe motvillig, men hallo, hele to stykk godtebiter burde jo være himmelen. Jeg tror jeg ble kvitt henne.

Da jeg gikk på barneskolen så stod vi noen fra klassen rundt en skrivepult i klasserommet. Vi gjorde vel noen matteoppgaver, eller så hang vi bare der. Jeg hadde hvertfall en passer i hånden. Den stakk jeg i rumpa på en gutt i klassen. Hysterisk øyeblikk. For meg. Han hylte som en stukken gris. Det var jo nesten det han var. På ungdomskolen så husker jeg at vi var i klasserommet, det var friminutt, og jeg hang ut av vinduet, måtte ha litt frisk luft, sånn at jeg ikke kreperte av åndenød. Det hadde snødd litt, sånn sørpe. Det lå litt i vinduskarmen, så jeg skrapet det sammen til en våt snøball. Planen var at jeg skulle pælme den i veggen over noen av de andre i klassen som stod borte ved døren, sånn at de fikk sørpesnøen rasende over seg. Jeg feilberegnet litt, for den havnet mitt i planeten på han ene. Men det var laaaangt ifra jeg som kastet den, den kom nok inn av seg selv, fra noen utenfor, 10 meter ned. De var flinke til å beregne.

Jeg og to barndomsvenner av meg tenkte vi skulle kødde litt med en sur gammel gretten nabogubbe av kompisen min. De bodde i samme hus. Gamlingen bodde i etasjen rett over. De delte vedbod. Kompisen min og mamman hadde vel ikke noe ved der, men det hadde gamlingen. Så da skulle vi kødde litt. Lage litt rot der, sånn at han måtte rydde, så da tok vi noen vedkubber hver, og la de systematisk utover gulvete. Pent og pyntelig. Og så la vi en hanske vi fant oppå den ene vedkubben. Han kom sikkert til å stå der og klø seg i hodet og ikke skjønne en pøkk. «Hvem kan nå dette være? Spøker det her??». Vi holdt på å le oss ihjæl av «rampestreken». Ojojoj så gøy. Det var såvidt vi i det hele tatt turte å luske oss ut av kjelleren igjen, selv om ytterdøra var 6 trapper unna.

Det var tider det.

 

Erase and rewind.

Mange ganger skulle jeg så inderlig ønske at det gikk an å dra tilbake til fortiden og slette visse hendelser, og jeg er nok ikke den eneste som skulle ønske det var mulig. Når jeg ikke kan reise tilbake i tiden for å slette, så prøver jeg å heller å slette enkelte minner. Skyver dem lengre og lengre bak, i håp om at de til slutt vil bli slettet. Sånn helt av seg selv, eller at de blir erklært død etter et virusangrep.  Enkelte minner, om ting jeg helst ikke vil tenke på, forsvinner i lange perioder, ikke at jeg har glemt dem, men tankene på dem er der ikke. Plutselig kan de komme tilbake, og da kan de sette seg, og bli en stund eller komme med jevne mellomrom. Et av dem ønsker jeg ikke å tenke, jeg stopper minnet og tankene nesten før de rekker å sette i gang en kjedereaksjon som vil utløse kjemiske reaksjoner som ikke passer sammen. Jeg stopper dem, tvinger dem tilbake, styrer tankene over på noe annet, noe som er fint, som er trygt, som ikke gjør at magen velter seg, eller at stikket i magen kommer.

Det kan være ulike ting som vekker minnene, lukt, bilder, lyder, steder, navn/ andre mennesker osv. Enkelte ting forsterker minner mer enn andre ting. En hel by vekker et av mine minner som jeg ikke ønsker å tenke på. Gater, hus, parker. Jeg både liker, og liker meg ikke der. Jeg har opplevd mest fint de årene jeg bodde der, men det jeg ikke vil minnes tar forferdelig mye plass, fordi minnene blir trigget fram på flere og ulike steder i byen. Det er som om hele byen er desinfisert av minnet mitt, at det aldri vil gå bort, så lenge byen består.

Enkelte plasser jeg drar forbi, snur jeg blikket vekk, jeg vil ikke se stedene. Jeg vil ikke minnes, jeg vil bare slette. Jo flere steder jeg drar forbi, jo mer husker jeg, og jeg vil bare slette. Men jeg kan ikke slette, og jeg uansett hvor jeg vil prate om det, så vil ikke minnet blitt slettet, det vil ikke føles bedre. Minnene vil alltid sitte der, og jeg vil bli påminnet dem hver gang jeg kommer til byen min og drar forbi stedene.

2 dager igjen, så skal jeg hos min behandler igjen, kanskje har han fått tid til å lese mailen min, kanskje ikke. Han har så mye annet å gjøre også, så jeg skjønner om han ikke har fått tid til å lese den, den var ikke akkurat kort. Jeg gruer meg mer til timen enn jeg ser fram til den, for selv om han har fått tid til å lese den, så føler jeg ubehag over at han vet. Samtidig vil det kanskje få behandlingen i et annet lys. Jeg vet ikke, jeg har jo uansett så kort tid igjen med han, noe jeg synes er veldig dumt nå. Jeg liker ikke å måtte bytte behandler etter så mange år, for han kjenner meg så godt, nå føles det som jeg må starte helt på nytt igjen. Men den nye behandleren får jo lese journalen min, så helt på bar bakke står hun jo ikke. Men vi må jo bli kjent, og selv om jeg er ganske så omgjengelig av meg, så er jeg jo spent på om kjemien vil være der, om samarbeidet vil gå bra.

 

Jeg var en liten pøbel.

Jeg kan jo starte med å si at nå så finner jeg aldri på noen pøbelstreker, from som et lam, selv om noen sier at jeg er en ulv i fåreklær. Skjønner ikke hvor de har det ifra. Men nå skal vi altså noen år tilbake. Til tiden jeg var fjortis. Det er en mannsalder siden. (Hva er greia med betegnelsen «mannsalder» forresten? Er det fordi kvinner er evigung? Fordi ingen kvinner vil svare på hvor gammel de er, og derfor går alle i den tro at det kun er menn som blir gamle? Greit for meg) Oppi borettslaget der jeg bodde (hvor mine foreldre fortsatt bor), så var vi i min vennekrets 3 jenter som hang sammen, blant en hærskare av pøbelgutter (sorry guys, but its a true story) De fleste av dem var noen få år eldre enn oss, og det igjen tilsier selvsagt at vi var små engler. (Ok, kanskje litt sot på de vingene, men det syntes nesten ikke) Så, siden vi som regel, eller hvertfall veldig ofte, hang med disse guttaboys, og de gjorde pøbelstreker, så vil vel noen si at vi var med på disse fantestrekene. Jeg liker forøvrig pøbelstreker, det må sies. Når jeg ser tilbake på noen av disse episodene, så må jeg le litt.

Det hadde seg sånn at på den tiden der, så bodde det noen mormonere oppi gata der. De leide en del av et stort hus, som var todelt. I den ene enden bodde han gretne G. som eide huset. Den andre delen bodde altså disse amrikanske gutta. Den gangen så vi på dem som menn, men de var jo ikke mer enn 20 år, men det er jo voksent i forhold til dine stusselige 14. Vi syntes det var veldig stas med disse gutta, vi ble venner med dem. Inviterte dem med til å spille fotball, gå turer, eller at de bare hengte sammen med oss. Veldig ofte inviterte vi oss selv på besøk hos dem. Det var to av disse gutta der om gangen. Når han ene reiste videre på sin tokt, så ble han andre igjen en stund til, og når det kom en ny, så ble vi også kjent med han, via han andre. Sånt holdt det seg gående i en del år. De snakket bruktbart norsk, så kommunikasjonen stod det ikke på. De var veldig hyggelig, og fortalte oss litt om sin tro og alt det der som vi egentlig brydde oss katten om. Vi fikk en veldig god saft når vi inviterte oss selv på besøk husker jeg. Et år fikk venninnen min og jeg julegaver fra to av dem. Deriblant en amrikansk utgave av popkorn. Med karamell på. Holy crap. Bokstavlig talt. Vi ga deg noe crap også, men husker ikke helt hva. I sin gode tro, var de også ganske så naive. De vil jo ikke tro vondt om noen. Og vi var jo vennene deres. Noe vi visste å utnytte til tider. Vi syntes det var hysterisk morsomt å kødde med dem.

I den delen av huset som de eide, så ble første etasje brukt til møter, hvor andre folk kom på søndager. De spilte piano, sang og ja, preiket. I andre etasje bodde de. Det var en inngang til hver av disse etasjene. Og dørene var selvsagt åpne når de var hjemme. Vi hadde en episode hvor en av oss (ikke meg) gikk stille inn i gangen i første etasje, mens de der inne spilte piano og sang av full hals. Og så slo vi av hovedbryteren til strømmen. Det ble bom stille, vi løp ut, og snek oss rundt hjørnet, hvor det var vindu, og kunne der se flere ansikter stå limt fast mot ruta for å se om de kunne se hvem det var. Vel, når vi mer eller mindre selv stod klint oppi ruta, så var vi ikke akkurat usynlig, for å si det sånn. Men vi blånektet på at det var vi når de konfronterte oss. «Vi nei! Hvordan kan dere tro noe sånt om oss??» sa vi, med uskyldige fjes. De latet som de trodde oss. Den morsomste historien var da vi gjorde innbrudd. Ja, innbrudd. Det var to av oss jentene, og to-tre av pøbelgutta. Vi stod og hang rundt huset der mormonerne bodde. De kunne ikke være sammen med oss, for de skulle ut og ringe på til folk, og sette foten i døra om folk ikke gadd høre på dem. Vi så at de gikk, og vi ventet bare på at de skulle komme seg et stykke vekk før vi slo til.

På forhånd, en gang vi skulle på besøk, og de ikke var hjemme, så oppdaget vi at ytterdøren hadde en type lås hvor man kunne bruke disse 8’er nøklene som passer til alle gamle låser. Jeg hadde en sånn hjemme (til døra til rommet mitt i kjelleren), så den hadde jeg tatt med meg. Vi fikk jo glatt opp døren, og snek oss opp trappen. Nå hadde vi ikke til hensikt å rappe noe som helst, vi skulle bare snoke litt, for å se hvordan de hadde det. Lur som vi var, så slo vi på lyset der oppe. Den veien disse mormonerne gikk, var opp en bakke. På toppen av den kan man se ned til huset. Så de hadde vel snudd seg da, for etter en liten stund, mens vi stod øverst i trappa, så kom de plutselig inn ytterdøra. «Ohheisann der» De bare…..? Og vi bare….»tihi, hei…» Kleint øyeblikk, men de ble jo ikke akkurat sint på oss heller, hvordan kunne de det, så gode venner som vi var? Men de ble litt snurt, det skal sies. Litt sånn «nei, vi vil ikke være sammen med dere akkurat nå.» Vi bare…»coooome oooon, det var jo bare på gøøøøøy, ikke vær så hårsår da» Og så gikk vi ut, og så låste de, og så gikk de igjen. Vi loovet å ikke gjøre det igjen. Vel…pøbler skal man ikke tro på. Sånn egentlig.

Vi var jo klar for litt mer pøbelskap. Så, etter en liten stund, så fikk vi denne døra opp igjen da..Så gikk vi bort og banket på døra til gamle gretne G. og fortalte at vi trodde noen hatte brutt seg inn hos mormonerne. Han tålte oss ikke et sekund fra før av, for han hadde epletrær i bakgården, hvor vi syntes det var veldig morsomt å dra på slang. Han kom etter oss et par ganger, med neven knyttet, høyt i været mens han gurglet ett eller annet bannskap, mens vi løp og frydet oss. Anyway, han kom ut, gikk rundt huset, og inn døra hos mormonerne. Hva skjer så? Jo, vi låser han inne, ler og løper og gjemmer oss på en plass hvor vi kan nyte synet. Øverst oppi den trappa er det et vindu, det åpnet han, og så ble han stående der og hytte med nevene og kjefte og smellet. Truet med å ringe politiet også, noe han gjorde, men da var jo vi over alle hauger.

Ved en senere anledning, så var vi på den døra igjen. Den var fryktelig morsom å holde på med altså. Men den satt litt hardt fast den gangen, så han ene pøbelgutten måtte bruke litt makt for å få den opp. Med det resultatet at det gamle slitne dørhåndtaket knakk. Vi fikk litt sånn stallsjokk alle som en, og ble litt panisk, for hva pokker gjorde vi nå?? Joda, ikke noe stress sier en annen, «jeg løper på kiosken for å kjøpe noe tyggis som vi kan «lime» det fast med igjen.» Som sagt, så løpt. Etter en stund var han tilbake, og tygde tyggis som en gal, og stappa den i hølet. Ulempen var bare det at håndtaket ikke ville bli limt fast en klyse halvtygd tyggis. (Av typen «digg» som man kunne kjøpe på den tiden. Halvbroren til bugg) Vi stod der helt perpleks og ante ikke våre arme råd, og det endte opp med at vi gjemte dørhåndtaket i en busk ved huset, og løp derifra. Hvordan de stakkars mormonerne kom seg inn aner jeg ikke, ikke brydde vi oss nevneverdig heller. Vi var litt forsiktig med å oppholde oss i nærheten av huset de neste dagene, men siden de fleste av mine venner bodde ca. 100 meter unna, så var det ikke akkurat vanskelig å finne oss. Igjen var vi uskyldige som små engler da de kom for å konfrontere oss (hvem andre kunne det være som hadde gjort noe sånt liksom?) Men det var hvertfall ikke noen av oss jentene som hadde gjort noe sånt,næhæi. Vel, denne gangen trodde de hvertfall ikke på oss, og de lurte fælt på hvor dette dørhåndtaket var. Vi blånektet for at vi visste noe, i noen dager. Til slutt måtte vi bare fortelle at de fant det under busken. Igjen ble de litt snurt, og prøvde metoden «Vi vil ikke være sammen med dere akkurat nå», mens vi bare «coooome ooon, ikke vær sånn da. Det var bare en spøøøøk jo.» Igjen så ga de etter noen få dager senere,og alle levde sine lykkelige dager. Snipp snapp snute, eventyret ute. Vent litt, jo, en annen gang stappa vi en banan i eksosrøret til en av dem som faktisk hadde en bil. En annen gang, etter at jeg hadde rappet et eple etter en tur på epleslang, så spiste jeg kanskje halvparten eplet, så gadd jeg ikke mer. Litt lengre ned i gaten gikk det en uskyldig stakker (som ikke var mormoner, men gikk forbi huset der de bodde), og da så jeg mitt snitt til å pælme resten av eplet etter han. (Han gikk fra der vi stod, så han ante jo fred og ingen fare). Jeg trodde jo ikke at jeg kom til å treffe i nærheten av han en gang, men joda, traff han midt i planeten faktisk. Så da var det bare å legge på sprang atter en gang aner ikke om han svimte av, eller bare ble stående og vaie. Han fikk uansett en kul kan jeg tenke meg. Et horn i topplokket) Jeg løp mye på den tiden, når jeg ikke klatret i trær og fikk grønske på klærne.  Det var tider det.

Terningen er kastet,the game is on.

5.oktober 2009:

«Jeg føler meg så uendelig tom. Jeg føler jeg står ved nok et veiskille,hvor går jeg fra her? «Gjør det du alltid har gjort, og du vil alltid være den du er» Jeg trenger nye innspill, nye strategier. Jeg har tapt mange kamper, nettopp fordi mine mestringsstrategier ikke har fungert. «Når noe ikke virker, gjør noe annet»  Det er enklere sagt enn gjort. Når man står der på en blindvei må man snu og gå tilbake et stykke så man finner en avkjørsel for å komme seg videre. Våge å finne nye veier å gå uten å gro fast der man er. Det er så lett å sette sef fast i tankespor. Det trengs nyttigere redskap for å løsne det hele. De redskapene er mine egne tanker, valg og handlinger»

5.oktober 2011:

Når dette innlegget publiseres, så har jeg akkurat ankommet Modum Bad. Mitt nye hjem for de 3 neste månedene. Nervøs, spent, skremt og redd, med tusenvis av tanker virrende oppi hodet. En ny vei står for døren, en ny retning. Nå har jeg i 16 år gjort noe som ikke virker, nå skal jeg prøve noe annet. Wish me luck. Jeg oppdaterer så snart jeg kan.

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Jeg avskyr deg!

Av og til så kan jeg ikke annet enn å tenke på hva som egentlig foregår oppi hodet ditt,hva som får deg til å si og gjøre det du har gjort i så mange år. Du er verdensmester i å manipulere,snakke deg ut av ting,og vri sannheten over til din fordel. Du smiler og prøver å framstå som veldig hyggelig og imøtekommende,men folk skulle bare visst hvordan du egentlig er,hva som skjuler seg bak dine falske ord. Du kan snurre hvem som helst rundt lillefingeren,hjernevaske dem,få dem til å tro at det er så fryktelig synd på deg.Du har hatt en vond og vanskelig barndom,men det har også andre hatt,du er ikke på noen måte unik på den måten,men du ønsker å stå fram som en marty,en som som alle skal synes synd på. Du pakker inn ordene dine,får dem til å virke så troverdig at ingen kan tro noe annet om deg enn det du framstår som. Du har rett i alt du sier,det er hvertfall det du tror. Jeg lurer på om du faktisk tror på dine egne løgner etter alle disse årene av livet ditt som du har brukt på å lulle inn alle andre rundt deg. Jeg lurer på hva du tenker når du legger hodet på puta om kveldene,hva er dine siste tanker før du sovner? Er du fornøyd med alt du har manipulert andre til å tro? Føler du at du har kontrollen over de rundt deg? For det er det du ønsker,ikke sant?Du kan jo aldri ta feil,du innrømmer ikke feil,fordi du mener at din verden er det eneste riktige.

Jeg ble selv lurt av de falske ordene dine,du hadde også meg rundt lillefingeren en gang. Jeg trodde på deg,jeg bet på snøret ditt. Du fikk meg også til å tro på at det som er verdenshistorie var oppspinn,falskt. Jeg lot meg lure av smilet ditt,ordene dine. For hvordan kunne jeg mistro deg når du smilte mot meg,når du ga meg de varmeste klemmene,og attpåtil sa at du var glad i meg? Du ville innvie meg til å la meg tro på hvert ord du sa,at det var det eneste riktig,fordi du la jo fram papirer som faktisk beviste det du sa. Hvordan kunne jeg da la tvilen komme? Hvorfor skulle jeg ikke tro på dine ord,på det du fortalte meg med så stor overbevisning at det ikke var mulig at noe annet kunne være riktig? Det var jo også flere som hadde latt seg lede av ordene dine,latt seg overbevise,fordi du er så flink til å snakke for deg,fordi du har så lett for å få andre til å tro at du har så mye kunnskap om akkurat det temaet at noe annet ikke kan være riktig. Du liker å ha styringen,og nåde dem som vender seg mot deg,de blir dine fiender. Dem klarer du fint å slå i bakken. Da er smilet borte,da er varmen i stemmen blitt iskald og brutale. Da lirer du ut av deg harde,sviende ord. Ord som smerter den du kaster dem ut mot. Da fryser du dem ut,drar fram ting som kan sverte dem,og få andre til å tvile på dem. Det fikk jeg smertelig erfare selv.

Nå i etterkant kan jeg nesten ikke fatte at jeg lot meg selv tro på ordene dine,varmen du utviste,interessen din i det jeg fortalte. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Hvorfor lot jeg meg selv bite på snøret? Du ga tidlig uttrykk for at du ikke likte visse ting jeg foretok meg,og jeg var til tider irritert og frustrert fordi du blandet deg opp i ting du egentlig ikke hadde noe med. Men du skulle ha styringen,du skulle alltid ha et ord med i laget,og det passet du på å få fram. Når jeg ser tilbake på alt,så blir jeg sint på meg selv fordi jeg lot det gå så langt,at jeg ikke klarte snu ryggen til og gå min vei,si at jeg ikke aktet å innvolvere meg og bli overbevist av dine ord,at det var det eneste riktige. At det var du,og kun du som visste hvordan «alt faktisk var», som du sa. Du klarte overbevise andre om at jeg ikke var bra nok ti slutt,du fikk dem til å vende seg mot meg. Du tillot meg ikke å snakke med dem,i frykt for at jeg kanskje klarte overbevise dem om at det du mente og sa kanskje ikke var sannheten likevel. Ordene dine var iskalde. Da jeg ringte og prøvde å forklare,slengte du bare på røret og lot meg stå der fortvilt og lure på hva i helvete jeg hadde gjort galt. Du var redd for at de andre skulle slippe løs fra grepet du hadde du,at du ikke lengre kunne bestemme alt. At du ikke fikk innsyn i alt som du faktisk ikke hadde noe som helst med å gjøre.

Nå i etterkant ser jeg at jeg ble blendet,at jeg ble lurt,hjernevasket. At ordene dine var falske,hvor iskald og beregnende du faktisk er. Jeg snapper fortsatt opp ting om deg som beviser hvor hardt du har hjernevasket de andre,at de faktisk fortsatt står trofast ved din side,at dine ord er hellige for dem. Jeg vet også at andre igjen har snudd ryggen til deg,fordi du endelig har avslørt deg selv på verst tenkelige måte. Dine opplevelser er ikke verre enn de du utførte,smerten du påførte enkelte av de rundt deg,ting de må slite med resten av livet. Du tenkte kanskje ikke over det? Fordi du var egoistisk. Ting som ikke kan tilgis. Jeg fikk selv erfare hvor syk på sinnet du var,derfor har jeg ikke problemer med å tro på det som gjorde at du mistet noen av de som tidligere var dine tilhengere. Hva tenkte du? Hvordan klarte du å overbevise de andre rundt deg å fortsette å tro på deg? Hvilke ord brukte du? Fikk du dem til å tro på at du var et offer? At det var deg det faktisk var synd på? At det de andre sa var ren løgn?

Om jeg bare visste den gang det jeg vet i dag,at det skulle sette så store spor i meg at jeg ikke klarer glemme det til tross for hvor hardt jeg prøver å slette det fra tankene mine. At jeg kunne være så fordømt dum! At jeg kunne være så helvetes dum og blind for virkeligheten! Jeg kan angre til jeg blir gul og blå,men hva hjelper egentlig det? Ikke en helvetes ting,fordi jeg kan ikke slette det som en gang var,uansett hvor hardt jeg prøver,og det plager meg. Jeg får vondt i sjelen når jeg tenker på deg,jeg blir kvalm når jeg hører,eller tenker,navnet ditt. Jeg hater deg ikke,men jeg misliker deg veldig. Jeg klarer ikke like deg på noen som helst måte. De sterkeste ordet jeg kan bruke,er at jeg avskyr deg. Jeg klarer ikke en gang å dele denne historien med noen,ikke per dags dato. Noen vet bruddstykker,men ikke historien i sin helhet sånn den var,fordi jeg skammer meg over hvor dum jeg faktisk var. At jeg lot meg overbevise til å tro på alle løgnene dine. På manipulasjonene dine. Det finnes kanskje ett menneske jeg kanskje kunne ha fortalt det til,men det mennesket er ikke noen som er i nærheten av meg. En venn sa noen ord for ikke så lenge siden til meg, at h*n aldri kunne si noe  høyt om en sak,fordi da ville det det gjaldt være sant,og verden ville falle i grus. Derfor vil h*n heller la de forbli usagt,sånn at det ikke blir sant,sånn at verden ikke faller i grus. Jo mer jeg har tenkt over de ordene,jo mer stemmer de for min del også,selv om det beste kanskje hadde vært å nettopp å sagt dem høyt. Men saken er den at det ikke vil forandre noe,det blir ikke mindre sant,jeg vil fortsatt ha de minnene med meg. Kanskje vil jeg en dag likevel klare å si dem høyt,men ikke nå. Det vil fortsatt være min største og mørkeste hemmelighet. Fordi om jeg forteller noen om dette her,så er det bare en brøkdel,ikke halve historien en gang. Den er komplisert og lang,med mange involverte. I dag vet jeg at du er en psykopat,en lystløgner av rang. Og jeg håper at jeg aldri noen gang treffer på deg igjen. I det siste har jeg ofte fått flashback av deg og av ting du sa. Mye har jeg også glemt,kanskje fortrengt,men følelsene sitter der,og jeg får bare lyst til å grine i ren avmakt,i avsky,men vet du hva? Du er faen ikke verdt tårene mine,ikke en eneste dråpe.

 

Jeg var kjæreste med en muslim

Rasediskriminering. Rasehat. Krig mellom religioner. Jeg har aldri skjønt det. Hva er formålet med å rakke ned på,og å hate andre raser? Hva skal det være godt for? Hva skaål oppnås? Hva er meningen med å skape så stor splid mellom mennesker på grunn av ulike raser? Hva spiller det vel for rolle om du er kristen,muslim,buddist,jødisk, eller hva du enn nå måtte være? Vi er alle sammen mennesker,vi er bygd opp likt. Vi er skapt likt,den eneste synlige forskjellen er hudfarven vår. Vi har ulike religioner,men vi har alle en gud vi tror på. Vi har ulike trosretninger,ulike normer og verdier,men betyr det at den ene religionen er hevet over andre? For det er sånn det er blitt,og det er sånn samfunnet er. Og sånn jeg ser det,og får inntrykk av,så tror mange kristne av deres religion er viktigere,betyr mer,enn andre religioner. Og da er det et spesielt hat mot jøder og muslimer. Hvorfor? Jeg har aldri forstått nazistenes jødehat,og kamp for en ren arisk rase. Hva er så spesielt med den ariske rase? Hva gjør oss liksom så mye bedre?

Det er mye snakk om «Islamering» Mange mener at vårt samfunn er blitt for islamsk. Mange av våre landsmenn er islamer. De fleste av dem er hederlige flotte mennesker. Dessverre er det sånn at det er så lett å dra alle over en kam om en musli gjør noe galt. Da er hele rasen forferdelige. «Ut av landet med dem,vi trenger ikke sånne folk i Norge (eller hvorhen i verden det enn måtte være)» Ja,send ut de kriminelle,send ut terrorister,uansett hvilket land de kommer ifra. Sånne mennesker ønsker vi ikke å ha,uansett nasjonalitet,inkludert kristne nordmenn. Den ene er ikke bedre,eller verre,enn den andre. Det er sånn at når utlendinger kommer inn til Norge,så bør de rette seg etter norske lover og regler,på lik linje som vi må gjøre det om vi flytter til andre land med andre levesett. Man skal innfinne seg etter reglene og normene som finnes i det landet man befinner seg i. Det gjelder for alle.

Da jeg flytta til Oslo for 12 år siden (gash som tiden flyr!) så ble jeg sammen med en fantastisk gutt. Han var muslim,fra Bosnia. Vi var sammen i 3 år. Han var utrolig hyggelig,veldig høflig,en gentleman. Han spanderte,han viste meg sin kjærlighet. Han stilte opp og var der. Han ga av seg selv. Alltid smilende og blid. Han hadde en herlig humor som gjorde at vi var en god match. Han tok meg med på ulike utflukter,innviet meg i livet sitt. Jeg ble kjent med familien hans,og vennene hans. En utrolig hyggelig gjeng. Du kan ikke unngå å legge merke til hvor oppmerksomheten de gir deg. At de står der med åpne armer og et åpent sinn. Jeg følte meg veldig velkommen,og inkludert.

Vi var akkurat som alle andre kjærestepar. Vi gikk på kino,vi spilte biljard,vi gikk ut og spiste middag,vi reiste på sydentur,vi hang med venner,og gikk var ute og festet og hadde det kjekt. Det eneste som skilte oss (foruten et par år) var våre religioner. Nå er ikke jeg en troende,men min religion er kristendommen. Han fulgte ikke sin religion slavisk,han drakk f.eks,og gjorde det han ville. Han la seg ikke ned for å be. Men,han spiste ikke svinekjøtt,og han feiret de religiøse høytidene de har (skjønt han var en liten rakker som spiste på høylys dag til tross for at det var ramadan) Vi hadde aldri konflikter som gikk utenfor det som er typiske for et kjærestepar. Vi hadde aldri problemer med den andres religion. Det hadde heller ikke foreldrene våre. Jeg ble tatt åpent imot hos hans familie,og det samme ble han hos min. Han var ofte med meg hjem til Kr.sund når jeg reiste hjem. Han var til og med med meg hjem og feiret jul med oss en gang. I en periode hvor jeg var på utkikk etter ny plass å bo,men ikke fant noe på en stund,så ble jeg boende hjemme hos han og foreldrene hans i noen få måneder.

Dette bildet er tatt på Mallorca,septeber 2001. Vi var der når World trade sentere ble angrepet.

Jeg har kjent mange hyggelige muslimer,og ingen av dem har vært fanatiske på noen måte,sånn man kan få inntrykk av fra mange av de som hater muslimer. De snakket om religionen sin,fortalte meg sine historier fra hva de opplevde under krigingen mellom serbere og muslimer i Bosnia-Herzegovina. Sterke historier,og de sitter igjen med tøffe minner. Men det var aldri snakk om religiøs fanatisme. Vennene hans var rolige og koslige mennesker som jeg ble godt kjent med. Min daværende kjæreste var ikke verre på noen måte enn mine andre kjærester. Jeg ser tilbake på de 3 årene med han som en fin tid,til tross for at vi selvsagt hadde våre krangler,men hvilket par har vel ikke det?  Jeg blir sittende å smile når jeg ser på bilder av oss,ting vi gjorde. Fine minner. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre om at han var muslim. Det betydde ingenting for meg. For min del handler det om mennesket,ikke religionen hans. Det er han som person ble jeg ble forelsket i,jeg tok ikke avstand fordi han var muslim. Jeg satt veldig stor pris på han,og han viste meg ofte at han satte pris på meg.

Kan vi ikke alle bare være venner? Hver søster og hver bror?