Et stikk i rumpa.

Jeg kan jo begynne med å takke dere alle for fine kommentarer og støtte den siste tiden. Hyggelig å komme inn hit og lese. Det har vært, og er, dystre tider, men ikke så ille at det er fare på ferde. Så det er ingen grunn til bekymring. Jeg har fortalt det som det har vært, og er, straight from the heartrot. Jeg gidder ikke fake på meg lykkelige dager med rosa skyer og en dæsh parfyme. Er det dritt, så er det drittlukt. Men altså, det er ikke bare sorgen heller. I går hadde jeg en fin dag. 4 timer på kaffe med en utrolig flott jente. Jeg digger det rått når kjemien stemmer, når skravla går som ei pepperkvern, når det ikke er pinlig taushet. Når tiden flyr. 4 fine timer, 2 kopper kaffe, hyggelig samvær med ei jeg kan dele det meste med. Det satt dessuten en gammel gubbe der som klarte å velte ut pilsen sin også, ganske komisk.

Jeg hadde til og med treningsfri. Jeg gikk hjem fra byen da, frisk luft you know, men det er jo ikke trening, det er bevegelse. Det var blitt sen ettermiddag da jeg kom hjem, så dagen hadde gått. Jeg hadde gjort noe hyggelig, jeg slapp å sitte hjemme og å glane i veggen, eller gå på den av ren kjedsomhet.

I dag blir det trening igjen, og så får vi se hva helgen bringen. Det er åpning av det nye jazzbygget, så det skjer vel noe i byen. På mandag starter jazzfestivalen, så da blir det vel action her. Men først er det helg. Og fredag betyr jo søkemotor da. Oh the joy.

bilder psykiatriske pasienter gamle dager – Ja da kom du jo til rett plass. Jeg var jo innlagt på Modum i gamle dager, hele 6 måneder siden. Det var i gode gamle dager.

ødelagt hals av bulimi – Ja, jeg måtte bare ta av min til slutt, den ble som en lurvete gammel oppbrukt fille. Nå ligger den i en krok og slenger.

laila muren – Den nye klagemuren?

går man ned av bullimi? – Jeg klarer hvertfall å gå ned både trapper og bakker. Ingen problem det.

merkelig utvekst på hånden – Fingrene?

tom følelse i hode – Hjernecella har mest sannsynlig takket for seg.

missfarging hud skuldre – Når det sjeldne fenomenet som dukker opp på himmelen av og til, nærmere bestemt sola, så får jeg ofte rare farger på skuldrene om de er bare..fysja meg.

Gud bedre så kjedelige søkeord det er for tiden. Har folk blitt så alvorlige nå plutselig? Eller har topplokket tatt sommerferie? Gått i dvale kanskje? Kan ikke akkurat si at jeg jobber meg ihjæl med disse innleggene for tiden, nesten så jeg ikke ser meg bryet med å skrive dem i det hele tatt. Halvparten av søkene er om sykdom, det kan jeg så lite om at jeg ikke helt orker å ta fatt på området. 40% går på sex. Sex? Whats that? Noe nytt og spennende? Gøy? Og så er det 9% om medisiner. Da gjenstår det en ussel % da. Zzzzz. Give me some shit to work with! Men greit det, kan spe på litt med litt andre ting jeg. Noen fantestreker f.eks.

Jeg har nå vridd og vrengt den ene hjernecella ut og inn i noen dager, fått den til å diske opp med noen lekkerbiskener, om fantestreker jeg gjorde da jeg var yngre. Enda lengre tilbake i tid enn Modum, så da snakker vi virkelig om gamle dager. Jeg begynner nesten å lure på om jeg var litt for snill. At jeg burde ha utaggert mer, vært mer fantete, må jo ha noen fortellinger på lur til barnebarn, om de har tenkt å melde sin ankomst en gang. «Fortell om gamledager mormor» Tja…en gang kastet jeg en halvspist eple midt i knollen på en stakkars fyr. Fra 20 meters avstand. Mulig han fikk hjernerystelse, men det hadde jeg ikke tid til å stå og vente på for å sjekke, jeg holdt på å krepere selv, så jeg måtte løpe alt bena orket å bære. Hadde jeg knelet i latterkrampe, så kunne jeg jo fort ha ramlet om og knallet på meg en hjernerystelse selv. Det hadde ikke vært morsomt.

Og en gang, da jeg var en knott på 10-11-12 år (så lenge siden at det er vanskelig å tidfeste.) så hang jeg med mine venner. Søstern som er 3 år yngre hadde veldig gjerne lyst å henge med oss også. Det ville ikke jeg. Orka liksom ikke ha søstern hengende på slep. Hun kunne være sammen med sine egne venner. Men nei, hun ville være med oss ja. Så jeg måtte lure henne vekk. Jeg ga henne en 25-øring (Ja, i skikkelig gamle dager hadde man faktisk så små penger, helt ned til 10 øre.) og sa at hun kunne stikke på butikken og kjøpe seg noe. Hun var noe motvillig, men hallo, hele to stykk godtebiter burde jo være himmelen. Jeg tror jeg ble kvitt henne.

Da jeg gikk på barneskolen så stod vi noen fra klassen rundt en skrivepult i klasserommet. Vi gjorde vel noen matteoppgaver, eller så hang vi bare der. Jeg hadde hvertfall en passer i hånden. Den stakk jeg i rumpa på en gutt i klassen. Hysterisk øyeblikk. For meg. Han hylte som en stukken gris. Det var jo nesten det han var. På ungdomskolen så husker jeg at vi var i klasserommet, det var friminutt, og jeg hang ut av vinduet, måtte ha litt frisk luft, sånn at jeg ikke kreperte av åndenød. Det hadde snødd litt, sånn sørpe. Det lå litt i vinduskarmen, så jeg skrapet det sammen til en våt snøball. Planen var at jeg skulle pælme den i veggen over noen av de andre i klassen som stod borte ved døren, sånn at de fikk sørpesnøen rasende over seg. Jeg feilberegnet litt, for den havnet mitt i planeten på han ene. Men det var laaaangt ifra jeg som kastet den, den kom nok inn av seg selv, fra noen utenfor, 10 meter ned. De var flinke til å beregne.

Jeg og to barndomsvenner av meg tenkte vi skulle kødde litt med en sur gammel gretten nabogubbe av kompisen min. De bodde i samme hus. Gamlingen bodde i etasjen rett over. De delte vedbod. Kompisen min og mamman hadde vel ikke noe ved der, men det hadde gamlingen. Så da skulle vi kødde litt. Lage litt rot der, sånn at han måtte rydde, så da tok vi noen vedkubber hver, og la de systematisk utover gulvete. Pent og pyntelig. Og så la vi en hanske vi fant oppå den ene vedkubben. Han kom sikkert til å stå der og klø seg i hodet og ikke skjønne en pøkk. «Hvem kan nå dette være? Spøker det her??». Vi holdt på å le oss ihjæl av «rampestreken». Ojojoj så gøy. Det var såvidt vi i det hele tatt turte å luske oss ut av kjelleren igjen, selv om ytterdøra var 6 trapper unna.

Det var tider det.

 

Erase and rewind.

Mange ganger skulle jeg så inderlig ønske at det gikk an å dra tilbake til fortiden og slette visse hendelser, og jeg er nok ikke den eneste som skulle ønske det var mulig. Når jeg ikke kan reise tilbake i tiden for å slette, så prøver jeg å heller å slette enkelte minner. Skyver dem lengre og lengre bak, i håp om at de til slutt vil bli slettet. Sånn helt av seg selv, eller at de blir erklært død etter et virusangrep.  Enkelte minner, om ting jeg helst ikke vil tenke på, forsvinner i lange perioder, ikke at jeg har glemt dem, men tankene på dem er der ikke. Plutselig kan de komme tilbake, og da kan de sette seg, og bli en stund eller komme med jevne mellomrom. Et av dem ønsker jeg ikke å tenke, jeg stopper minnet og tankene nesten før de rekker å sette i gang en kjedereaksjon som vil utløse kjemiske reaksjoner som ikke passer sammen. Jeg stopper dem, tvinger dem tilbake, styrer tankene over på noe annet, noe som er fint, som er trygt, som ikke gjør at magen velter seg, eller at stikket i magen kommer.

Det kan være ulike ting som vekker minnene, lukt, bilder, lyder, steder, navn/ andre mennesker osv. Enkelte ting forsterker minner mer enn andre ting. En hel by vekker et av mine minner som jeg ikke ønsker å tenke på. Gater, hus, parker. Jeg både liker, og liker meg ikke der. Jeg har opplevd mest fint de årene jeg bodde der, men det jeg ikke vil minnes tar forferdelig mye plass, fordi minnene blir trigget fram på flere og ulike steder i byen. Det er som om hele byen er desinfisert av minnet mitt, at det aldri vil gå bort, så lenge byen består.

Enkelte plasser jeg drar forbi, snur jeg blikket vekk, jeg vil ikke se stedene. Jeg vil ikke minnes, jeg vil bare slette. Jo flere steder jeg drar forbi, jo mer husker jeg, og jeg vil bare slette. Men jeg kan ikke slette, og jeg uansett hvor jeg vil prate om det, så vil ikke minnet blitt slettet, det vil ikke føles bedre. Minnene vil alltid sitte der, og jeg vil bli påminnet dem hver gang jeg kommer til byen min og drar forbi stedene.

2 dager igjen, så skal jeg hos min behandler igjen, kanskje har han fått tid til å lese mailen min, kanskje ikke. Han har så mye annet å gjøre også, så jeg skjønner om han ikke har fått tid til å lese den, den var ikke akkurat kort. Jeg gruer meg mer til timen enn jeg ser fram til den, for selv om han har fått tid til å lese den, så føler jeg ubehag over at han vet. Samtidig vil det kanskje få behandlingen i et annet lys. Jeg vet ikke, jeg har jo uansett så kort tid igjen med han, noe jeg synes er veldig dumt nå. Jeg liker ikke å måtte bytte behandler etter så mange år, for han kjenner meg så godt, nå føles det som jeg må starte helt på nytt igjen. Men den nye behandleren får jo lese journalen min, så helt på bar bakke står hun jo ikke. Men vi må jo bli kjent, og selv om jeg er ganske så omgjengelig av meg, så er jeg jo spent på om kjemien vil være der, om samarbeidet vil gå bra.

 

Jeg var en liten pøbel.

Jeg kan jo starte med å si at nå så finner jeg aldri på noen pøbelstreker, from som et lam, selv om noen sier at jeg er en ulv i fåreklær. Skjønner ikke hvor de har det ifra. Men nå skal vi altså noen år tilbake. Til tiden jeg var fjortis. Det er en mannsalder siden. (Hva er greia med betegnelsen «mannsalder» forresten? Er det fordi kvinner er evigung? Fordi ingen kvinner vil svare på hvor gammel de er, og derfor går alle i den tro at det kun er menn som blir gamle? Greit for meg) Oppi borettslaget der jeg bodde (hvor mine foreldre fortsatt bor), så var vi i min vennekrets 3 jenter som hang sammen, blant en hærskare av pøbelgutter (sorry guys, but its a true story) De fleste av dem var noen få år eldre enn oss, og det igjen tilsier selvsagt at vi var små engler. (Ok, kanskje litt sot på de vingene, men det syntes nesten ikke) Så, siden vi som regel, eller hvertfall veldig ofte, hang med disse guttaboys, og de gjorde pøbelstreker, så vil vel noen si at vi var med på disse fantestrekene. Jeg liker forøvrig pøbelstreker, det må sies. Når jeg ser tilbake på noen av disse episodene, så må jeg le litt.

Det hadde seg sånn at på den tiden der, så bodde det noen mormonere oppi gata der. De leide en del av et stort hus, som var todelt. I den ene enden bodde han gretne G. som eide huset. Den andre delen bodde altså disse amrikanske gutta. Den gangen så vi på dem som menn, men de var jo ikke mer enn 20 år, men det er jo voksent i forhold til dine stusselige 14. Vi syntes det var veldig stas med disse gutta, vi ble venner med dem. Inviterte dem med til å spille fotball, gå turer, eller at de bare hengte sammen med oss. Veldig ofte inviterte vi oss selv på besøk hos dem. Det var to av disse gutta der om gangen. Når han ene reiste videre på sin tokt, så ble han andre igjen en stund til, og når det kom en ny, så ble vi også kjent med han, via han andre. Sånt holdt det seg gående i en del år. De snakket bruktbart norsk, så kommunikasjonen stod det ikke på. De var veldig hyggelig, og fortalte oss litt om sin tro og alt det der som vi egentlig brydde oss katten om. Vi fikk en veldig god saft når vi inviterte oss selv på besøk husker jeg. Et år fikk venninnen min og jeg julegaver fra to av dem. Deriblant en amrikansk utgave av popkorn. Med karamell på. Holy crap. Bokstavlig talt. Vi ga deg noe crap også, men husker ikke helt hva. I sin gode tro, var de også ganske så naive. De vil jo ikke tro vondt om noen. Og vi var jo vennene deres. Noe vi visste å utnytte til tider. Vi syntes det var hysterisk morsomt å kødde med dem.

I den delen av huset som de eide, så ble første etasje brukt til møter, hvor andre folk kom på søndager. De spilte piano, sang og ja, preiket. I andre etasje bodde de. Det var en inngang til hver av disse etasjene. Og dørene var selvsagt åpne når de var hjemme. Vi hadde en episode hvor en av oss (ikke meg) gikk stille inn i gangen i første etasje, mens de der inne spilte piano og sang av full hals. Og så slo vi av hovedbryteren til strømmen. Det ble bom stille, vi løp ut, og snek oss rundt hjørnet, hvor det var vindu, og kunne der se flere ansikter stå limt fast mot ruta for å se om de kunne se hvem det var. Vel, når vi mer eller mindre selv stod klint oppi ruta, så var vi ikke akkurat usynlig, for å si det sånn. Men vi blånektet på at det var vi når de konfronterte oss. «Vi nei! Hvordan kan dere tro noe sånt om oss??» sa vi, med uskyldige fjes. De latet som de trodde oss. Den morsomste historien var da vi gjorde innbrudd. Ja, innbrudd. Det var to av oss jentene, og to-tre av pøbelgutta. Vi stod og hang rundt huset der mormonerne bodde. De kunne ikke være sammen med oss, for de skulle ut og ringe på til folk, og sette foten i døra om folk ikke gadd høre på dem. Vi så at de gikk, og vi ventet bare på at de skulle komme seg et stykke vekk før vi slo til.

På forhånd, en gang vi skulle på besøk, og de ikke var hjemme, så oppdaget vi at ytterdøren hadde en type lås hvor man kunne bruke disse 8’er nøklene som passer til alle gamle låser. Jeg hadde en sånn hjemme (til døra til rommet mitt i kjelleren), så den hadde jeg tatt med meg. Vi fikk jo glatt opp døren, og snek oss opp trappen. Nå hadde vi ikke til hensikt å rappe noe som helst, vi skulle bare snoke litt, for å se hvordan de hadde det. Lur som vi var, så slo vi på lyset der oppe. Den veien disse mormonerne gikk, var opp en bakke. På toppen av den kan man se ned til huset. Så de hadde vel snudd seg da, for etter en liten stund, mens vi stod øverst i trappa, så kom de plutselig inn ytterdøra. «Ohheisann der» De bare…..? Og vi bare….»tihi, hei…» Kleint øyeblikk, men de ble jo ikke akkurat sint på oss heller, hvordan kunne de det, så gode venner som vi var? Men de ble litt snurt, det skal sies. Litt sånn «nei, vi vil ikke være sammen med dere akkurat nå.» Vi bare…»coooome oooon, det var jo bare på gøøøøøy, ikke vær så hårsår da» Og så gikk vi ut, og så låste de, og så gikk de igjen. Vi loovet å ikke gjøre det igjen. Vel…pøbler skal man ikke tro på. Sånn egentlig.

Vi var jo klar for litt mer pøbelskap. Så, etter en liten stund, så fikk vi denne døra opp igjen da..Så gikk vi bort og banket på døra til gamle gretne G. og fortalte at vi trodde noen hatte brutt seg inn hos mormonerne. Han tålte oss ikke et sekund fra før av, for han hadde epletrær i bakgården, hvor vi syntes det var veldig morsomt å dra på slang. Han kom etter oss et par ganger, med neven knyttet, høyt i været mens han gurglet ett eller annet bannskap, mens vi løp og frydet oss. Anyway, han kom ut, gikk rundt huset, og inn døra hos mormonerne. Hva skjer så? Jo, vi låser han inne, ler og løper og gjemmer oss på en plass hvor vi kan nyte synet. Øverst oppi den trappa er det et vindu, det åpnet han, og så ble han stående der og hytte med nevene og kjefte og smellet. Truet med å ringe politiet også, noe han gjorde, men da var jo vi over alle hauger.

Ved en senere anledning, så var vi på den døra igjen. Den var fryktelig morsom å holde på med altså. Men den satt litt hardt fast den gangen, så han ene pøbelgutten måtte bruke litt makt for å få den opp. Med det resultatet at det gamle slitne dørhåndtaket knakk. Vi fikk litt sånn stallsjokk alle som en, og ble litt panisk, for hva pokker gjorde vi nå?? Joda, ikke noe stress sier en annen, «jeg løper på kiosken for å kjøpe noe tyggis som vi kan «lime» det fast med igjen.» Som sagt, så løpt. Etter en stund var han tilbake, og tygde tyggis som en gal, og stappa den i hølet. Ulempen var bare det at håndtaket ikke ville bli limt fast en klyse halvtygd tyggis. (Av typen «digg» som man kunne kjøpe på den tiden. Halvbroren til bugg) Vi stod der helt perpleks og ante ikke våre arme råd, og det endte opp med at vi gjemte dørhåndtaket i en busk ved huset, og løp derifra. Hvordan de stakkars mormonerne kom seg inn aner jeg ikke, ikke brydde vi oss nevneverdig heller. Vi var litt forsiktig med å oppholde oss i nærheten av huset de neste dagene, men siden de fleste av mine venner bodde ca. 100 meter unna, så var det ikke akkurat vanskelig å finne oss. Igjen var vi uskyldige som små engler da de kom for å konfrontere oss (hvem andre kunne det være som hadde gjort noe sånt liksom?) Men det var hvertfall ikke noen av oss jentene som hadde gjort noe sånt,næhæi. Vel, denne gangen trodde de hvertfall ikke på oss, og de lurte fælt på hvor dette dørhåndtaket var. Vi blånektet for at vi visste noe, i noen dager. Til slutt måtte vi bare fortelle at de fant det under busken. Igjen ble de litt snurt, og prøvde metoden «Vi vil ikke være sammen med dere akkurat nå», mens vi bare «coooome ooon, ikke vær sånn da. Det var bare en spøøøøk jo.» Igjen så ga de etter noen få dager senere,og alle levde sine lykkelige dager. Snipp snapp snute, eventyret ute. Vent litt, jo, en annen gang stappa vi en banan i eksosrøret til en av dem som faktisk hadde en bil. En annen gang, etter at jeg hadde rappet et eple etter en tur på epleslang, så spiste jeg kanskje halvparten eplet, så gadd jeg ikke mer. Litt lengre ned i gaten gikk det en uskyldig stakker (som ikke var mormoner, men gikk forbi huset der de bodde), og da så jeg mitt snitt til å pælme resten av eplet etter han. (Han gikk fra der vi stod, så han ante jo fred og ingen fare). Jeg trodde jo ikke at jeg kom til å treffe i nærheten av han en gang, men joda, traff han midt i planeten faktisk. Så da var det bare å legge på sprang atter en gang aner ikke om han svimte av, eller bare ble stående og vaie. Han fikk uansett en kul kan jeg tenke meg. Et horn i topplokket) Jeg løp mye på den tiden, når jeg ikke klatret i trær og fikk grønske på klærne.  Det var tider det.

Terningen er kastet,the game is on.

5.oktober 2009:

«Jeg føler meg så uendelig tom. Jeg føler jeg står ved nok et veiskille,hvor går jeg fra her? «Gjør det du alltid har gjort, og du vil alltid være den du er» Jeg trenger nye innspill, nye strategier. Jeg har tapt mange kamper, nettopp fordi mine mestringsstrategier ikke har fungert. «Når noe ikke virker, gjør noe annet»  Det er enklere sagt enn gjort. Når man står der på en blindvei må man snu og gå tilbake et stykke så man finner en avkjørsel for å komme seg videre. Våge å finne nye veier å gå uten å gro fast der man er. Det er så lett å sette sef fast i tankespor. Det trengs nyttigere redskap for å løsne det hele. De redskapene er mine egne tanker, valg og handlinger»

5.oktober 2011:

Når dette innlegget publiseres, så har jeg akkurat ankommet Modum Bad. Mitt nye hjem for de 3 neste månedene. Nervøs, spent, skremt og redd, med tusenvis av tanker virrende oppi hodet. En ny vei står for døren, en ny retning. Nå har jeg i 16 år gjort noe som ikke virker, nå skal jeg prøve noe annet. Wish me luck. Jeg oppdaterer så snart jeg kan.

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Jeg avskyr deg!

Av og til så kan jeg ikke annet enn å tenke på hva som egentlig foregår oppi hodet ditt,hva som får deg til å si og gjøre det du har gjort i så mange år. Du er verdensmester i å manipulere,snakke deg ut av ting,og vri sannheten over til din fordel. Du smiler og prøver å framstå som veldig hyggelig og imøtekommende,men folk skulle bare visst hvordan du egentlig er,hva som skjuler seg bak dine falske ord. Du kan snurre hvem som helst rundt lillefingeren,hjernevaske dem,få dem til å tro at det er så fryktelig synd på deg.Du har hatt en vond og vanskelig barndom,men det har også andre hatt,du er ikke på noen måte unik på den måten,men du ønsker å stå fram som en marty,en som som alle skal synes synd på. Du pakker inn ordene dine,får dem til å virke så troverdig at ingen kan tro noe annet om deg enn det du framstår som. Du har rett i alt du sier,det er hvertfall det du tror. Jeg lurer på om du faktisk tror på dine egne løgner etter alle disse årene av livet ditt som du har brukt på å lulle inn alle andre rundt deg. Jeg lurer på hva du tenker når du legger hodet på puta om kveldene,hva er dine siste tanker før du sovner? Er du fornøyd med alt du har manipulert andre til å tro? Føler du at du har kontrollen over de rundt deg? For det er det du ønsker,ikke sant?Du kan jo aldri ta feil,du innrømmer ikke feil,fordi du mener at din verden er det eneste riktige.

Jeg ble selv lurt av de falske ordene dine,du hadde også meg rundt lillefingeren en gang. Jeg trodde på deg,jeg bet på snøret ditt. Du fikk meg også til å tro på at det som er verdenshistorie var oppspinn,falskt. Jeg lot meg lure av smilet ditt,ordene dine. For hvordan kunne jeg mistro deg når du smilte mot meg,når du ga meg de varmeste klemmene,og attpåtil sa at du var glad i meg? Du ville innvie meg til å la meg tro på hvert ord du sa,at det var det eneste riktig,fordi du la jo fram papirer som faktisk beviste det du sa. Hvordan kunne jeg da la tvilen komme? Hvorfor skulle jeg ikke tro på dine ord,på det du fortalte meg med så stor overbevisning at det ikke var mulig at noe annet kunne være riktig? Det var jo også flere som hadde latt seg lede av ordene dine,latt seg overbevise,fordi du er så flink til å snakke for deg,fordi du har så lett for å få andre til å tro at du har så mye kunnskap om akkurat det temaet at noe annet ikke kan være riktig. Du liker å ha styringen,og nåde dem som vender seg mot deg,de blir dine fiender. Dem klarer du fint å slå i bakken. Da er smilet borte,da er varmen i stemmen blitt iskald og brutale. Da lirer du ut av deg harde,sviende ord. Ord som smerter den du kaster dem ut mot. Da fryser du dem ut,drar fram ting som kan sverte dem,og få andre til å tvile på dem. Det fikk jeg smertelig erfare selv.

Nå i etterkant kan jeg nesten ikke fatte at jeg lot meg selv tro på ordene dine,varmen du utviste,interessen din i det jeg fortalte. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Hvorfor lot jeg meg selv bite på snøret? Du ga tidlig uttrykk for at du ikke likte visse ting jeg foretok meg,og jeg var til tider irritert og frustrert fordi du blandet deg opp i ting du egentlig ikke hadde noe med. Men du skulle ha styringen,du skulle alltid ha et ord med i laget,og det passet du på å få fram. Når jeg ser tilbake på alt,så blir jeg sint på meg selv fordi jeg lot det gå så langt,at jeg ikke klarte snu ryggen til og gå min vei,si at jeg ikke aktet å innvolvere meg og bli overbevist av dine ord,at det var det eneste riktige. At det var du,og kun du som visste hvordan «alt faktisk var», som du sa. Du klarte overbevise andre om at jeg ikke var bra nok ti slutt,du fikk dem til å vende seg mot meg. Du tillot meg ikke å snakke med dem,i frykt for at jeg kanskje klarte overbevise dem om at det du mente og sa kanskje ikke var sannheten likevel. Ordene dine var iskalde. Da jeg ringte og prøvde å forklare,slengte du bare på røret og lot meg stå der fortvilt og lure på hva i helvete jeg hadde gjort galt. Du var redd for at de andre skulle slippe løs fra grepet du hadde du,at du ikke lengre kunne bestemme alt. At du ikke fikk innsyn i alt som du faktisk ikke hadde noe som helst med å gjøre.

Nå i etterkant ser jeg at jeg ble blendet,at jeg ble lurt,hjernevasket. At ordene dine var falske,hvor iskald og beregnende du faktisk er. Jeg snapper fortsatt opp ting om deg som beviser hvor hardt du har hjernevasket de andre,at de faktisk fortsatt står trofast ved din side,at dine ord er hellige for dem. Jeg vet også at andre igjen har snudd ryggen til deg,fordi du endelig har avslørt deg selv på verst tenkelige måte. Dine opplevelser er ikke verre enn de du utførte,smerten du påførte enkelte av de rundt deg,ting de må slite med resten av livet. Du tenkte kanskje ikke over det? Fordi du var egoistisk. Ting som ikke kan tilgis. Jeg fikk selv erfare hvor syk på sinnet du var,derfor har jeg ikke problemer med å tro på det som gjorde at du mistet noen av de som tidligere var dine tilhengere. Hva tenkte du? Hvordan klarte du å overbevise de andre rundt deg å fortsette å tro på deg? Hvilke ord brukte du? Fikk du dem til å tro på at du var et offer? At det var deg det faktisk var synd på? At det de andre sa var ren løgn?

Om jeg bare visste den gang det jeg vet i dag,at det skulle sette så store spor i meg at jeg ikke klarer glemme det til tross for hvor hardt jeg prøver å slette det fra tankene mine. At jeg kunne være så fordømt dum! At jeg kunne være så helvetes dum og blind for virkeligheten! Jeg kan angre til jeg blir gul og blå,men hva hjelper egentlig det? Ikke en helvetes ting,fordi jeg kan ikke slette det som en gang var,uansett hvor hardt jeg prøver,og det plager meg. Jeg får vondt i sjelen når jeg tenker på deg,jeg blir kvalm når jeg hører,eller tenker,navnet ditt. Jeg hater deg ikke,men jeg misliker deg veldig. Jeg klarer ikke like deg på noen som helst måte. De sterkeste ordet jeg kan bruke,er at jeg avskyr deg. Jeg klarer ikke en gang å dele denne historien med noen,ikke per dags dato. Noen vet bruddstykker,men ikke historien i sin helhet sånn den var,fordi jeg skammer meg over hvor dum jeg faktisk var. At jeg lot meg overbevise til å tro på alle løgnene dine. På manipulasjonene dine. Det finnes kanskje ett menneske jeg kanskje kunne ha fortalt det til,men det mennesket er ikke noen som er i nærheten av meg. En venn sa noen ord for ikke så lenge siden til meg, at h*n aldri kunne si noe  høyt om en sak,fordi da ville det det gjaldt være sant,og verden ville falle i grus. Derfor vil h*n heller la de forbli usagt,sånn at det ikke blir sant,sånn at verden ikke faller i grus. Jo mer jeg har tenkt over de ordene,jo mer stemmer de for min del også,selv om det beste kanskje hadde vært å nettopp å sagt dem høyt. Men saken er den at det ikke vil forandre noe,det blir ikke mindre sant,jeg vil fortsatt ha de minnene med meg. Kanskje vil jeg en dag likevel klare å si dem høyt,men ikke nå. Det vil fortsatt være min største og mørkeste hemmelighet. Fordi om jeg forteller noen om dette her,så er det bare en brøkdel,ikke halve historien en gang. Den er komplisert og lang,med mange involverte. I dag vet jeg at du er en psykopat,en lystløgner av rang. Og jeg håper at jeg aldri noen gang treffer på deg igjen. I det siste har jeg ofte fått flashback av deg og av ting du sa. Mye har jeg også glemt,kanskje fortrengt,men følelsene sitter der,og jeg får bare lyst til å grine i ren avmakt,i avsky,men vet du hva? Du er faen ikke verdt tårene mine,ikke en eneste dråpe.

 

Jeg var kjæreste med en muslim

Rasediskriminering. Rasehat. Krig mellom religioner. Jeg har aldri skjønt det. Hva er formålet med å rakke ned på,og å hate andre raser? Hva skal det være godt for? Hva skaål oppnås? Hva er meningen med å skape så stor splid mellom mennesker på grunn av ulike raser? Hva spiller det vel for rolle om du er kristen,muslim,buddist,jødisk, eller hva du enn nå måtte være? Vi er alle sammen mennesker,vi er bygd opp likt. Vi er skapt likt,den eneste synlige forskjellen er hudfarven vår. Vi har ulike religioner,men vi har alle en gud vi tror på. Vi har ulike trosretninger,ulike normer og verdier,men betyr det at den ene religionen er hevet over andre? For det er sånn det er blitt,og det er sånn samfunnet er. Og sånn jeg ser det,og får inntrykk av,så tror mange kristne av deres religion er viktigere,betyr mer,enn andre religioner. Og da er det et spesielt hat mot jøder og muslimer. Hvorfor? Jeg har aldri forstått nazistenes jødehat,og kamp for en ren arisk rase. Hva er så spesielt med den ariske rase? Hva gjør oss liksom så mye bedre?

Det er mye snakk om «Islamering» Mange mener at vårt samfunn er blitt for islamsk. Mange av våre landsmenn er islamer. De fleste av dem er hederlige flotte mennesker. Dessverre er det sånn at det er så lett å dra alle over en kam om en musli gjør noe galt. Da er hele rasen forferdelige. «Ut av landet med dem,vi trenger ikke sånne folk i Norge (eller hvorhen i verden det enn måtte være)» Ja,send ut de kriminelle,send ut terrorister,uansett hvilket land de kommer ifra. Sånne mennesker ønsker vi ikke å ha,uansett nasjonalitet,inkludert kristne nordmenn. Den ene er ikke bedre,eller verre,enn den andre. Det er sånn at når utlendinger kommer inn til Norge,så bør de rette seg etter norske lover og regler,på lik linje som vi må gjøre det om vi flytter til andre land med andre levesett. Man skal innfinne seg etter reglene og normene som finnes i det landet man befinner seg i. Det gjelder for alle.

Da jeg flytta til Oslo for 12 år siden (gash som tiden flyr!) så ble jeg sammen med en fantastisk gutt. Han var muslim,fra Bosnia. Vi var sammen i 3 år. Han var utrolig hyggelig,veldig høflig,en gentleman. Han spanderte,han viste meg sin kjærlighet. Han stilte opp og var der. Han ga av seg selv. Alltid smilende og blid. Han hadde en herlig humor som gjorde at vi var en god match. Han tok meg med på ulike utflukter,innviet meg i livet sitt. Jeg ble kjent med familien hans,og vennene hans. En utrolig hyggelig gjeng. Du kan ikke unngå å legge merke til hvor oppmerksomheten de gir deg. At de står der med åpne armer og et åpent sinn. Jeg følte meg veldig velkommen,og inkludert.

Vi var akkurat som alle andre kjærestepar. Vi gikk på kino,vi spilte biljard,vi gikk ut og spiste middag,vi reiste på sydentur,vi hang med venner,og gikk var ute og festet og hadde det kjekt. Det eneste som skilte oss (foruten et par år) var våre religioner. Nå er ikke jeg en troende,men min religion er kristendommen. Han fulgte ikke sin religion slavisk,han drakk f.eks,og gjorde det han ville. Han la seg ikke ned for å be. Men,han spiste ikke svinekjøtt,og han feiret de religiøse høytidene de har (skjønt han var en liten rakker som spiste på høylys dag til tross for at det var ramadan) Vi hadde aldri konflikter som gikk utenfor det som er typiske for et kjærestepar. Vi hadde aldri problemer med den andres religion. Det hadde heller ikke foreldrene våre. Jeg ble tatt åpent imot hos hans familie,og det samme ble han hos min. Han var ofte med meg hjem til Kr.sund når jeg reiste hjem. Han var til og med med meg hjem og feiret jul med oss en gang. I en periode hvor jeg var på utkikk etter ny plass å bo,men ikke fant noe på en stund,så ble jeg boende hjemme hos han og foreldrene hans i noen få måneder.

Dette bildet er tatt på Mallorca,septeber 2001. Vi var der når World trade sentere ble angrepet.

Jeg har kjent mange hyggelige muslimer,og ingen av dem har vært fanatiske på noen måte,sånn man kan få inntrykk av fra mange av de som hater muslimer. De snakket om religionen sin,fortalte meg sine historier fra hva de opplevde under krigingen mellom serbere og muslimer i Bosnia-Herzegovina. Sterke historier,og de sitter igjen med tøffe minner. Men det var aldri snakk om religiøs fanatisme. Vennene hans var rolige og koslige mennesker som jeg ble godt kjent med. Min daværende kjæreste var ikke verre på noen måte enn mine andre kjærester. Jeg ser tilbake på de 3 årene med han som en fin tid,til tross for at vi selvsagt hadde våre krangler,men hvilket par har vel ikke det?  Jeg blir sittende å smile når jeg ser på bilder av oss,ting vi gjorde. Fine minner. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre om at han var muslim. Det betydde ingenting for meg. For min del handler det om mennesket,ikke religionen hans. Det er han som person ble jeg ble forelsket i,jeg tok ikke avstand fordi han var muslim. Jeg satt veldig stor pris på han,og han viste meg ofte at han satte pris på meg.

Kan vi ikke alle bare være venner? Hver søster og hver bror?

Husker du første skoledag?

I dag har mange tusen smårollinger hatt sin aller første skoledag. Tråkket inn på skolegården hvor de skal tråkke sine små skritt i mange år. Her skal de sladre om hemmeligheter,klatre i lekestativene,spille fotball,leke «guttene fanger jentene»,synes at det motsatte kjønn er ekkelt,»ææsj,guttelus/jentelus»,andre skal oppleve sin aller første forelskelse,og sende blyge blikk over mot skrivepulten til den utvalgte. De har tråkket over terskelen på det rommet hvor de skal lære seg alt fra alfabetet,til om Jesus fødsel,hvilken by som er hovedstaden i Italia,innviklede engelske ord som er vanskelige å uttale. Her skal de farvelegge,klippe og lime. Her skal de knekke blyantspisser,for så å spisse dem på nytt. De skal tygge blyantene til de er helt oppspist,her skal de stryke over feilskrivinger,viske det ut,prøve iherdig på nytt igjen. De skal lære skjønnskrift,lære å skrive både STORE og små bokstaver,å skrive navnene sine i løkkeskrift. De skal like og mislike lærere,som bare elever kan. Noen kommer også til å måtte sitte sint og skamfulle utenfor rektors kontor etter en fantestrek. Atter andre skal få skjenn av lærerne,kanskje fordi de snek seg til en aldri så liten kikk mens jentene/guttene skiftet i garderoben etter en gymtime,kanskje de jukset på en prøve. Noen vil kanskje også lage riper i skrivepultene sine. De vil sende små lapper til hverandre på kryss og tvers gjennom klasserommet. Kanskje vil de kaste viskelær biter på lærerne. De har uendelig mange timer med lærdom og slit foran seg. Med årene vil de bli drittlei og mislike alt som har med lekser,lærer og skole å gjøre. Men de har ikke annet valg enn å komme seg gjennom det.

 

Første skoledag…

Da jeg var 5-6 år så hadde jeg en bestevenninne som bodde et par minutter lengre ned i veien fra der jeg bodde. Vi hang samme i tykt og tynt. Jeg vandret inn og ut av dørene der nede,og følte meg mer eller mindre som en del av familien der. Moren hennes glemmer aldri en av kommentarene mine fra den gang : «****,hva skal vi ha til middag i dag?» Jeg følte meg hjemme med andre ord. Da vi nærmet oss første skoledag,så var vi veldig spente på om vi kom til å komme i samme klasse. Vi håpet jo selvsagt på det. Den dagen vi fikk brev om innkallelse til første skoledag,fikk vi samtidig vite hvilken klasse vi kom i. Vi måtte ha fått posten sånn omtrentlig samtidig,fordi begge to hadde beinet mot den andre,og vi møttes på plenen bak huset jeg bodde i. Vi pratet nesten i munnen på hverandre «Hvilken klasse kom du i?! Jeg kom i B!» Vi sa det samtidig. Vi hoppet og danset fordi vi kom i samme klasse. Vi kjente noen som skulle gå der sammen med oss. Vi var lykkelige. Det er jo alltid trygt å vite at man kjenner noen når man skal begynne med noe nytt,spennende og skremmende. Jeg husker ikke om vi gikk sammen mot skolen,mulig vi gjorde det. Mamma’ne våre var selvsagt med oss,litt stolte vil jeg tro,for deres eldste barn skulle begynne på skole. Store barn. Jeg husker mylderet av barn og voksne som stod spredt omkring på skoleplanen. Stolte,skremte,spente,nervøse. Alle som kikket seg rundt etter andre kjente fjes. Foreldre som kjente andre foreldre. Skulle barna deres begynne i samme klasse? Mamma kjente ei dame der med en datter som skulle begynne i min parallellklasse. Min mamma,og hennes mamma ville ha et bilde av oss sammen,til tross for at jeg aldri hadde sett henne før,men vi har bursdag på samme dag. Mamman til hun som var bestevenninnen min har også bursdag den dagen,og det er vel de jeg vet om som har bursdag 6.januar. Sola skinte fra blå himmel,blendet meg,så jeg måtte myse med det ene øyet lukket,som jeg fortsatt gjør når jeg får sola i øynene.

Rektor kom for å holde tale,og alle førsteklassinger samlet seg foran den ene inngangsdøra på skoleplana. Det som vi fikk vite het «storeplana»,for de som gikk fra 1.-4.klasse. 5. og 6. klassingene hadde sin egen liten plan. Å krysse grensa var skummelt,og man fikk høre det fra de eldste om man satte så mye som en fot på streken. Rektor ønsket oss velkommen,og presenterte klasseforstanderne våre for oss,før vi fikk beskjed om hvilke rom vi skulle møte opp på. Foreldrene våre fikk heldigvis lov til å bli med opp de også. Vi fikk velge oss plasser selv,og det ville bli vår faste plass. Hun ropte opp navnene våre,og vi skulle svare !ja»,her er jeg liksom. Foreldre som smilte og var så stolte. Tok bilder og ga oss blikk som sa «dette her vil gå så bra så,ikke noe å være redd for» Men vi var litt redde og skremte likevel blant alle disse andre ukjente fjesene. Vi fikk utdelt en «rød og blå» blyant,det var en blyant hvor halve var blå,og halve var rød. Jeg tror vi fikk en sånn gummitrekant dings som man kunne tre over blyanten,for å få et godt grep når vi skulle skrive. Og vi fikk med oss en liten bok,eller et hefte,hvor vi skulle øve på skrive border. Det var den aller første hjemmeleksen vi fikk. Rett på sak. Er det skole,så er det skole. Jeg synes at læreren vi fikk virket snill,og det viste seg også at hun var det. Alle synes det var trist da hun etter noen år sluttet og vi fikk ny. Men hun likte vi vel enda bedre. Frøken som det het den gangen (aner ikke om elevene fortsatt kaller sine lærere for frøken jeg) fortalte litt om seg selv,litt om skolen,og hvordan det var å skulle begynne på skolen. At det kunne virke litt skummelt,men at det var noe alle måtte. At vi kom til å bli kjent med hverandre og at vi skulle få lære masse. Mange begynte kanskje til og med å glede seg litt,noe å se fram til. Dette hørtes jo gøy ut. Det måtte jo bare bli gøy? Å tenk så mange nye venner man skulle få! Ingen visste alt slitet de hadde på veien foran seg,og hvor mye man faktisk skulle lære. Det er kanskje like greit at førsteklassinger faktisk ikke kan forestille seg hvor lenge 9 år med grunnskole faktisk er. I dag er det jo 10-år,så vi var kanskje heldige likevel den gangen? Etter at timen i klasserommet var over,og vi kunne dra hjem,så ville selvsagt absolutt alle foreldre at vi måtte stille oss opp på trappen for å ta klasse bilde. En fin flokk med førsteklassinger som skulle begynne i 1B på Dalabrekka skole.

Skremte,nervøse,nysgjerrige,utilpasse,alvorlige og litt stolte? førsteklassinger i flotte og fine klær innkjøpt for anledningen.

Retningsendringer

Notat fra dabok,2009.

«Jeg føler meg så uendelig tom. Jeg føler at jeg står ved nok et veiskille. Hvor går jeg fra her? «Gjør det du alltid har gjort,og du vil alltid være den du er» Jeg trenger nye innspill,nye strategier. Jeg har tapt mange kamper,nettopp fordi mine mestringsstrategier ikke har fungert. «Når noe ikke virker,gjør noe annet» Det er enklere sagt enn gjort. Når man står der på en blindvei,må man ta andre handlingsvalg for å komme seg videre,framfor å snu og gå samme vei tilbake. Man setter seg fast i et tankespor,man gror fast der. Og mens tiden går,jo mer fastgrodd blir man. Det trengs nyttigere redskap for å løsne det hele. De redskapene er mine egne tanker og valg

«Man ser ikke skogen for bare trær»,man tråkker seg fast i et mønster,og man står og stamper i de samme sporene til enhver tid,og føler at man ikke kommer seg løs. Det kan føles trygt å oppholde seg i disse sporene,du har gått den veien så mange ganger,du kjenner hvert eneste skritt,fram og tilbake,fram og tilbake. Ensporet,ensidig,uten endringer. Ingen avkjørsel til høyre eller venstre,det eneste du kjenner til en det langstrekket du går og går i,og grøftekantene som du har ramlet i så uendelig mange ganger,gjørma du har kavet i,som du mange ganger har brukt lang tid på å komme deg opp av,fordi du har følt at det ikke er noen vits i å prøve engang,fordi det virker som en uoverkommelig oppgave,mens andre ganger har du satt inn ekstra krefter på å komme deg opp så fort som mulig. De gangen du har ligget der og følt på håpløsheten,har du kjent på den kalde massen som har truet med å drukne deg,dra deg under og latt mørket senke seg over deg. Gitt deg fred fra verdens kav og mas,plikter og oppgaver,tvang og angst. En verden i ensomhet,i frustrasjon over en håpløs tilværelse. Men det er her du har vært fanget i så mange år,det er hverdagen du kjenner og lever så smertelig i,dag ut,og dag inn. Du vet hva du har,du vet hva du får når du våkner opp igjen til en ny dag,om du i det hele tatt har fått deg noe søvn gjennom den tunge og vanskelige natten,og kun mørket og stillheten har vært dine følgesvenner. Netter uten stjerner på himmelen,netter i et total mørke. Netter fylt av tankekaos og uro,rastløshet og hjertesmerte. Ensomhet,og en lengsel etter noe du føler du aldri tror du kan få,å være elsket. «Når jeg ikke elsker meg selv,hvordan kan andre elske meg? Når jeg ikke føler meg god nok,hvordan kan andre fortelle meg at jeg er god nok som jeg er? Jeg er ikke god nok. Jeg er uten verdi» Dagene er fylt av tunge tanker,en sirkel av atferd,uten et snev av en aldri så liten glipe å prøve å komme seg ut av. Du gir til slutt opp å se etter en glipe,du godtar at du må gå i den sirkelen som består av de samme rutinene,det er uansett det du kjenner best,du føler deg trygg på den veien,fordi du har gått i den så mange ganger at du kjenner hver eneste detalj. Du kan den i blinde. Og i veggene sitter det demoner som følger hvert skritt du tar,demoner som bruker all sin tid på å fortelle deg hvor udugelig du er,hvor håpløs du er,og passer på at du ikke skal begynne å lete etter noen gliper i veggene som kan gi deg håpet om å komme deg ut i en lysere tilværelse. Du godtar,du tror på det som blir sagt,uansett hvor smertelig det er. Deres ord blir dine egne. Deres tanker blir dine. Dere blir ett. De er deg,og du er dem. Du klarer ikke sette skille etterhvert.

Dager fastlå i rutiner. Vandring mellom de så altfor velkjente hyllene i butikken,du vet hvor du finner hver eneste vare. Og selv om du er så ufattelig sliten og lei,og gråten sitter i halsen fordi du egentlig ikke orker,så vet du at suget og trangen,tankene og følelsene ikke gir deg fred,du har ikke noe valg,du må. Og du vil,fordi det er den eneste måten du vet at du kan en viss fred og ro av det som må til. En kurv eller en handlevogn fylt av det du enn måtte ha lyst på,matvarer du føler deg trygg på,penger som flyr avgårde,handleposer så tunge at du tror armene skal rives av deg når du går den lange veien hjem. Kjøleskap og kjøkkenskap som fylle opp,forberedelser av maten,om du ikke bare slenger alt på bordet og gjør det klar så snart du har kommet deg inn og får satt deg ned. Glass er unødvendig,du drikker rett av flaska,søppelposen står klar ved siden av deg på gulvet,maten stables på fatet,eller spises rett fra pakningen. Tørkepapir er ikke nødvendig,fordi du slikker hvert eneste kliss og søl av fingrene. Små biter er aldri et alternativ,munnen fylle opp,den er aldri tom. Du fyller opp magen,med mat og med drikke. En liter drikke i løpet av en omgang med maten må til,du spiser og drikker,spiser og drikker til mage er så full at du er redd den skal revne før du får reist deg og går krokrygget inn til badet,og henger hodet over doskåla og presser på til tårene fylle opp øynen,og hjerte sprenger. Alt skal opp,du gir deg ikke før du kjenner den etsende magesyren kommer opp helt til slutt. Bena skjelver,fingrene er dekt med slim og oppkast,og du er så sliten at du bare har lyst å krølle deg sammen på badegulvet og samle deg til hjerte og kropp har roet seg nok til at du klare å komme deg opp igjen,for så å gjøre deg klar til hele rutinen starter på nytt. Om og om igjen,stuck on repeat,til du er så sliten at du ikke klarer mer. Den evige sirkelen,den eneste veien du kjenner,den eneste måten du kjenner,den samme gaten du har gått så mange ganger. En sirkel. En vei du ikke kommer ut av,fordi du finner ikke veiskille som du innerst inne vet er der,men du ser det ikke. Dette er det eneste du mestrer og kan. Du føler deg håpløs,uten verdi. Du duger ikke,du er ikke god nok.

Jeg gikk den veien i mange år. Jeg så meg blind,jeg kikket meg ikke til siden,tråkket på kun den ene veien jeg kjente til,den gaten jeg kjente,og føte meg på trygg i. Jeg hadde innfunnet meg med at jeg skulle gå den veien resten av livet,selv om et snev av meg ville noe annet. Selv om fornuften innimellom hvisket svakt til meg at det er håp,at jeg kan,at jeg har verdi,at jeg er god nok. Men jeg trodde ikke på det. Jeg nektet å tro på det. Hvorfor skulle jeg tro på det,når demonene har sagt noe annet? Når demonene og jeg hadde blitt ett? Men fonuften ga seg ikke. Den hadde bestemt seg for å hviske litt til meg hver eneste dag,helt til jeg klarte høre at den hadde hevet stemmen litt. Jeg hørte den litt bedre,jeg begynte å tvile litt,kunne jeg likevel? Var jeg god nok? Hadde jeg verdi? Kunne jeg finne andre mestringsstrategier? Fornuften fikk etterhvert litt mer plass,den konkurrerte med ondskapen. En engel og en demon. Håp og håpløshet. Hvem skulle jeg tro på? Hvem skulle jeg forholde meg til? De rev og slet i meg,dro meg i hver sin retning til jeg trodde jeg skulle slites i to. Ambivalens. Jeg både ville og ville ikke. Trodde og trodde ikke. Burde og burde ikke. Jeg ble gal,tankekaoset ble om ikke enda verre. Det stormet og raste rundt meg,uroen tiltok. Depresjonen ble verre,fordi jeg hylte og skrek i ren fortvilelse,hva faen skal jeg gjøre?? Hvor går jeg nå? Må jeg velge å tråkke på en ny vei som jeg ikke kjenner? Vil jeg finne fram? Hvor ledet den meg i det hele tatt? Ventet det noe fint der framme? Var det sant det som fornuften fortalte meg?

Fornuften har fått en stor plass nå,selv om ondskapen også fortsatt har en stor plass,spiseforstyrrelsens makt har et hardt grep,den nekter å ville gi slipp,men kjemper med nebb og klør,stiller seg i veien,vil ha meg til å snu og gå tilbake på den gamle veien. Den skriker så det skjærer i ørene mine om jeg nekter å høre på den. Jeg vet hva som venter meg om jeg nekter å høre,smerten som kommer,og den er på kanten av å være uutholdelig. Men jeg har nå fått noen redskaper jeg kan bruke for å ta igjen,til å forsvare meg,så får jeg heller bare holde ut de smertene den klarer å påføre meg. Men jeg vet at den vil sette inn enda hardere støt jo lengre jeg klarer å komme meg. Jeg vet ikke hvor klar jeg er for smerten,hvor uutholdelige den vil bli,men jeg makter egentlig ikke tenke for mye på den. Jeg er forberedt på den,og jeg vil prøve så godt jeg kan for å overleve det,for jeg er utrolig sliten av å gå i sirkel,jeg har lyst å se hvor avstikkerne bringer meg,for å se om det fornuften forteller meg virkelig er sant. For selv om jeg har begynt å tro på noe av det den har fortalt meg,så har jeg ennå vanskelig for å tro på jeg er god nok.

 

Gamle skoledagbøker

I dag har jeg vært opp på loftet til foreldrene mine og rotet gjennom gamle ekser (eller esker,her snakker vi begge deler anyway liksom..) med ting og tang for å rydde litt. Mye skrap som skal kastes,og så tok jeg med ting jeg vil ta vare på,deriblant gamle skoledagbøker fra -93 til -97. Morsomt å sitte å bla i..

Det var om og gjort å få dem skikkelig feite,lime inn ting og tang (jeg har bl.a små puslespill inn i noen av bøkene,vet ikke om det var noe man fikk inni kinderegg for 100 hundre år siden eller noe…),binderser,brev,bilder osv…

-I løpet av den perioden hadde jeg 2 lange forhold.

-Var forelska i 50 andre

-Jeg festa og drakk mye

-Jeg jobbet i barnehage

-Jeg var russ i -96

-2 av dagbøkene er Søren skoledagbok

-1 Lefsa

-1 pusur

-Min første registrerte oppkast dag var 25.september -95

-Fra 23.12-96 – 07.06-97 hadde jeg syklet tilsammen 200 mil!! på ergometer sykkel og trent utallige timer aerobic (og hvor i helsike er treningslysten ??)

-Den første uka etter at jeg starta dietten som utløste min sf gikk jeg ned 1.3 kg. På 3 1/2 mnd. hadde jeg gått ned 7 1/2 kg,før vekten begynte å gå litt opp igjen etter at jeg fikk ultimatum mellom min daværende kjæreste,og sf min…heh…

-Jeg var en del ute og bowlet

-Var på en del lokale musikk festivaler

-Brudd i begge forholdene

-Ble fadder til søskenbarnet mitt

-Jeg hadde en greie for biler,hvor det gikk i Porsche,Ferrari,Lamborghini,Corvette (som var favoritten,er det den dag i dag..stingray da vel og merke..),Dodge,Jaguar og Bugatti.

-Var musikk frelst og fikk mange av mine favoritter gjennom en av mine daværende kjærester bl.a : The Dogs D’amour,Metallica,Alice in Chains,Nirvana,Pearl Jam,Guns ‘n Roses,Bjørk,De Lillos,R.E.M.,4 Non Blonds,U2,Soul Asylum,Bryn Adamog Madonna…for å nevne noen…

-Jeg hadde favoritt skuespillere som bl.a: Alica Silverstone,Brad Pitt,Val Kilmer,Stephen Baldwin,Kiefer Sutherland,Clint Eastwood og Mel Gibson…

-Var mye på kino og så mye filmer generelt…

Madonna var en heltinne….

I pusur dagboka så var det en oppsummering av «månedens unnskyldning» fra Juni -96 til Mai -97. Samlet sammen alle mnd. går det som følger : (fortvil ikke,jeg tar ikke med alt her altså)

Jeg var ikke på skolen i går fordi: (Det som står med blå skrift er det som allerede stod trykt i boka,sikkert for å gi eks. på hvilken stil det skulle gå i…

  • Jeg trodde forigår var lørdag
  • Jeg er ferdig på skolen
  • Det er ikke mer skole…

Jeg snakket i klassen fordi:

  • Plombene mine tok inn Radio 1
  • Snakket jeg…?
  • Eh…
  • Jeg måtte fortelle Gro siste nytt fra Helene og gutta (fransk tragisk tv-serie…)
  • Jeg måtte prøve det nye gebisset
  • Jeg måtte forsikre meg om at jeg hadde stemme
  • Jeg fortvilt prøvde å telle sauser for å klare å sovne
  • Jeg måtte vekke de sovende medelevene
  • Jeg hadde så mye å fortelle fra ingoen fra i går
  • Jeg ville bevise at jeg kunne alfabetet
  • Jeg ville tøffe meg og vise at jeg også visste at 1+1=3
  • Jeg trodde et øyeblikk at jeg var Tarzan
  • Jeg måtte unnskulde meg for duem jeg «tilfeldigvis» slapp..
  • Jeg måtte i sjokktilstand spørre Gro om Kjell kom i nye klær.
  • Jeg måtte tøffe meg da vi skulle 1.min. stillhet
  • Jeg måtte sjekke om jeg virkelig kunne snorke

Jeg kom for sent på skolen fordi:

  • Jeg hadde sola i øynene
  • Oldemor trengte hjelp til å pudre gebisset
  • HVA? Var jeg på skolen?
  • Jeg tråkket i en puddelpudding
  • Jeg ble aldri ferdig å le da jeg så et gammelt støv (som i en olding) falle på isen
  • Jeg hørte rare knirkelyder fra naboen og bare måtte finne ut hva det var.
  • Trim for eldre ble forsinket
  • Jeg trodde jeg hadde fått klumpfot
  • Det var så kaldt ute at jeg frøs fast
  • Det ene øyet ville ikke åpne seg

Jeg har ikke gjort leksene fordi:

  • Jeg trodde læreren var syk
  • Jeg brakk neglen og kunne ikke skrive
  • Barnekryssordet i Hjemmet tok hele dagen
  • Jeg trodde læreren ville ha dødd av skrekk om jeg gjorde dem
  • Jeg fikk hukommelsestap da jeg skulle gjøre dem
  • Jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle gjøre dem
  • Jeg har hørt det er skadelig
  • Vet jeg hva lekser er? Nei,det gjør jeg ikke
  • Jeg trodde det var en aprilsnarr
  • Øeyt mitt skled ut..
  • Jeg trodde jeg kunne få vannhode av å lese for mye
  • Jeg fikk sjokk da J.R. i Dallas ble skutt

Jeg var borte fra skolen fordi:

  • Jeg trodde jeg var brutter’n og han hadde fri
  • Jeg trodde det stod fridag på kalenderen,men oppdaget til min store fortvilelse senere at det stod fredag.
  • Jeg syntes HB flaska var mer interessant…
  • Jeg brukte en hel dag på å jage vekk tømmermennene fra hodet mitt
  • Snøen hadde falt så tett foran at ytterdøra at jeg fant den ikke før langt på dag


The fear

WARNING: langt innlegg!

Jeg satt å kikka gjennom gamle brev og kort og sånt i gårkveld,og da fant jeg enda flere gamle dagbok notater. Dette var også fra perioden jeg bodde i Oslo. Satt og leste gjennom det i dag,og det som slo meg er at gjennom alle notatene jeg har fra jeg bodde i Oslo og fram til nå (har ikke skrevet noe de første årene av sf) er at det gjennomgående handler om suget. Suget etter maten,ønsket om å gå ned i vekt,og frykten for å legge på meg. Følelsen av å være ukomfortable med egen kropp. Det er det eneste jeg klarer å se. Men jeg hadde jo aldri vært ukomfortable med egen kropp før jeg begynte på den dietten da jeg var 18,og jeg ble med kun fordi venninna mi ville gå ned noen kilo og lurte på om jeg ville være med på det opplegget vi fikk. En diett med kostliste,målinger og oppfølging på dette + aerobic 3 ganger i løpet av 2 uker.

Jeg hadde aldri tenkt på kropp og vekt fram til jeg var 18,men det sa pang på det området i det jeg ble veid og fikk tallet skrevet ned på papiret. Det trigget noe i meg,og det ble altoppslukende fra da av. Ned i vekt,ned i vekt,ned i vekt. Og når jeg da først stakk fingrene i halsen og fant ut at dette ikke var noe problem for meg,så fortsatte det bare. Det ble min «løsning» for å kvitte med det jeg måtte spise. Det var enkelt.

Etterhvert utviklet jo dette seg bare til det verre,fordi suget etter å spise og kaste opp bare økte.  Suget etter mat måtte dempes,og det endte opp med med å til stadighet planlegge innkjøp for å ha bp’er. Suget etter å spise og spy økte på samme måte som en narkoman går fra «uskyldige» hasj til sterkere saker,fordi virkningen på hasj ikke er nok til å dempe suget. Det «uskyldige» går over til å bli en avhengighet. Og avhengigheten forverrer seg,og det bygger seg bare opp til du kommer til et nivå hvor du har store problemer med å trappe ned og blir frisk.

Jeg ble veldig kroppsfiksert og var aldri fornøyd med hvordan jeg så ut. Gikk jeg opp i vekt fikk jeg hellt noia. Gikk jeg ned var jeg mer fornøyd,men ikke fornøyd nok. Man blir aldri fornøyd. Finner alltid feil og mangler.For mye her,for mye der. Alltid et jag etter å gå ned mer,samtidig som at suget må dempes. En salig blanding. Og resultatet av alt er at man selvsagt kommer til et stadie hvor man får opp øynene og ser galskapen i det hele,men ikke klarer å endre på det,fordi jaget etter å gå ned i vekt fortsatt er der,og suget må fortsatt dempes. Frykten for å gå opp i vekt sitter hardt i. Jeg klarer ikke akseptere tanken på å gå opp i vekt. Det skremmer livshiten ut av meg. Og suget stopper ikke. Jeg har dager hvor suget ikke er like ille,og jeg prøver å regulere det fordi jeg vet at kroppen trenger å få litt hvile,men det går forsatt ikke en dag uten at jeg har bp’er. I sommer hadde jeg 4 dager hvor jeg prøvde å være bp-fri,og selv om jeg klarte det,så var suget til stede hele tiden. Jeg sprakk sent på kvelden den 4 dagen. De dagene var jeg også livredd for vektøkning,selv om jeg ikke spiste mye. De dagene jeg prøver å være bp-frie så kompenserer jeg det med å nesten ikke spise i det hele tatt,så alt i alt er jeg på samme stadie hele tiden,bare med ulike metoder som løsning.

En annen ting som har har vedvart alle disse årene jeg har hatt med min sf er uroen. Jeg finner ikke ro noen plass. «Kanskje ting blir bedre om jeg flytter til en plass? Finner en ny jobb? En ny kjæreste?» Jeg tror alltid at gresset er bedre på den andre siden. Jeg aner ikke hva jeg søket etter,men jeg finner ikke roen noen plass. Og derfor har det også blitt nye plasser å bo,nye jobber,nye kjærester. Jeg har fortsatt dette jaget i meg,uten at jeg vet hva jeg søker etter. Jeg finner ikke ro! Det kan være trygghet og stabilitet. Og visshet om at det vedvarer,men det finnes det aldri garanti for.

Samtidig er depresjonen et gjennomgående tema som følger av aldri være fornøyd med kroppen og vekten. Humøret skifter mellom å ha gode dager og dårlige dager. Depresjonen som kommer av alt fra vektøkning og til å komme fra nowhere. Det kommer vel den bipolare delen. Ups and downs,med størst vekt på depresjonen.

I have changed,but I’m still on stand by.

(Tekst fortsetter under bildet)

Fant et dikt jeg tenkte jeg skulle legge til her som avslutning (hvis dere fortsatt har holdt dere våken etter dette eviglange innlegget, (som dere skal ha ære for å holdt ut by the way) for det kan jo være at dette ble søvndyssende,noe jeg har full forståelse for..)

 

«To risk»

To laugh is to risk appearing the fool

To weep is to risk appearing sentimental

To reach out for another is to risk  involment

To expose feelings is to risk expossing the self

To place ideas and dreams before the crowd is to risk loss

To love is to risk rejection

To live is to risk dying

To hope is to risk despair

To try at all is to risk failure

But risk we must

Because the greatest hazard of all

is to risk nothing,

for those who risk nothing,do nothing,

have nothing,are nothing.


Let there be light

WARNING! Det ble et fordømt langt innlegg,anbefales som sovemedisin om du sliter med å sove…

I gårkveld var det dags for en ny nattevakt. Rett før jeg dro så fant jeg en gammel dagbok til,som jeg tok med meg nedover for å lese. Tingen med den er at den har en liten lås på,og gud vet hvor nøkkelen til den er liksom.Så da måtte jeg gå hardt til verks gitt for å få den opp…

Dårlig bilde,men den gull farva dingsen under selve låsen er da den dingsen som var festet i permen som hadde den ene dingsen man fester selve låsen i…see? Så jeg måtte da altså røske opp hele shiten.

Og så var det dags for å begynne å lese hva jeg hadde skrevet i den boka…Det viste seg at den var fra 1999. Da bodde jeg i Oslo. Delte leilighet med 3 andre jenter,og var sammen med en fra Bosnia.

Det var nesten litt rart å lese den,for jeg var kun 4 år inni spiseforstyrrelsen min her. Utrolig nok så kasta jeg ikke opp så ofte i begynnelsen fra da jeg begynte å skrive (september) men det tok seg opp derifra.  Det er også det jeg husker,at det var fra da jeg bodde i Oslo at jeg begynte å planlegge mine bp’er. Uansett da,det som overrasket meg veldig,som jeg nesten helt hadde glemt,var at jeg var mye ute og jogga!! Jeg som ikke liker å jogge engang!! Men da var jeg ute en tur nesten hver dag,+ at jeg sykla mye,gjerne begge deler på samme dag. Fra september til desember det året gikk jeg ned 8 kg. Hallo liksom,kanskje på tide å begynne å komme seg ut og jogge igjen?? Jeg mener,nå har jeg gått ned 10 kg på et helt år liksom!!  1 fuckings år!! Nei,best å børste støvet av joggeskoene og komme seg på veien igjen tror jeg. Ble jo nesten motivert av å lese vettu.

Sånn ellers i natt da,så satt jeg litt på gulvet..

Og så fikk jeg plutselig litt vondt i magen..

Og ellers ble det en kamp uten like mot søvnen som truet med å ta meg sånn i 06-tiden. Jeg må si jeg var sjeleglad da nestemann kom på jobb så jeg kunne karre meg hjemover mot senga. Har et lite stykke å gå hjem da,så det er ikke uvanlig at jeg våkner sånn veldig godt på vei hjem da,og i dag var intet unntak. Dessuten tydet det på å bli en veldig flott da,og da er det jo klart at jeg skal måtte tilbringe dagen under dyna…

Men da jeg kom hjem så var fin soloppgang og alt annet som blåst ut av huet på meg,da var det kun senga og søvn som betydde noe. Det ble en avbrutt søvn utover dagen da,sov noen timer,våkna,sov litt,våkna,sov litt til før jeg dro skrotten ut av senga i halv seks tiden eller noe sånt. Da var det bare å gjøre ferdig noe som skulle sendes i posten,for så å traske nedover mot butikken.

Da jeg kom hjem igjen starta dagens første omgang. Jeg kjente at formen ikke var helt med,at kroppen var uopplagt og jeg var litt småkvalm? Slengte liket ned på sofaen og slo på tv’n og begynte å gnafse litt potetgull. Tingen med potetgull er at jeg ikke klarer å stoppe å spise det. Og da får det heller ikke bli liggende lenge i magen min. Så når jeg da likevel først var i gang med å spise så fortsatte jeg bare. Det ble ikke neon heftig omgang da,for Camilla meldte og lurte på om jeg ville ha besøk,så da gjorde jeg kort prosess med maten før de kom. Koslig med besøk,alltid like trivelig å ha Camilla her 🙂 Vi planla også at vi kanskje skal ta oss en tur ut i morgen. Jeg husker seriøst ikke sist gang jeg var ute,for det er en ren evighet siden sist. Så da får vi se da,hva morgendagen bringer. Vi ble sittende å skravle litt og glane tv,drikke pepsi max og spise litt smågodt (skjønt de var ikke noen storspisere akkurat)

Jaja,mer på meg da 😀

Åå jaa,hærregud,hør på dette her da. I sommer engang så gikk lyset oppi taket her på stua. Jeg fikk en til å hjelpe meg å sette i ny pære,for jeg rekker pokker ikke opp når jeg står på sofaen engang. Men det ble fortsatt ikke noe lys der,så jeg sa ifra til husvertene da,at det kanskje var noe feil med det elektriske. Det har nemlig vært noen problemer med noen av kretsene her i huset,så strømmen har gått en del ganger tidligere. Anyway,jeg sa ifra til husverten da,og han sa at han skulle se på det. Men så er det nå engang så da at dagene kommer og dagene går uten at noe blir gjort. Og ikke var det hastverk for min del heller,det var jo tross alt sommer og lyst ute. Ittno stress liksom. Dessuten har jeg en stålampe borti hjørnet. Meeen,så gikk pokker meg lyset i den også,dagen før jeg fikk besøk av Lene min,første helga i august. Da begynte det å bli liiitt mørkere på kvelden,så måtte da ta den ene nattbordslampa inn på stua så vi fikk litt lys. I september begynte husvertene for alvor å bygge og snekre på huset (bygger ut,og pusser opp) og det skulle bl.a komme en elektriker hit. Jeg har da selvsagt sikringsskapet nede hos meg,så da måtte han inn hit. Jeg var på jobb da han kom,men jeg sa ihvertfall ifra til husvertene at de kunne nevne dette med den lampa i samme slengen da. Noe de gjorde,men tror dere han tok en kikk på den fordømte lampa da? Næh.Men han kunne derimot fortelle at ved 90% av alle tilfellene så var det det at pæra ikke var skrudd skikkelig i.Jeg nevnte dette for personen som hjalp meg,men h*n sa at pæra var skrudd i skikkelig,det var h*n hvertfall sikker på. Anyway (denne historien er ikke akkurat kort…) jeg satt der hvertfall uten noe taklys,brukte kun den lille nattbordslampa mi. Jeg fikk ikke sjekka den lampa i taket selv da,for som sagt så når jo ikke jeg opp da. Og så tenker jeg ikke på det,og dagene kommer og dagene går og ja,sånn går nå dagan. I forgårs måtte husverten og svigerfaren ned hit for å fikse noe på kjøkkenet mitt,og da kom vi på den derre lampa da. Så han fikk tatt av kuppelen,og skrudde litt på pæra,og VIPS,SÅ BLE DET LYS! 😀 Det får’n si,pæra som var skikkelig skrudd i det tenker jeg…*lord* Her har jeg sittet i flere mnd uten taklampe fordi «joooodaaa,pæra var skrudd skikkelig fast ja» Jaddasann…

Weee,let there be light,og lyset kom!!! *hopper opp og ned av glede*

Etter at Camilla & X dro så sa bulimien «hei og hallo,der var du ja,da var det oss to igjen» På menyen stod det taco. 6 store lefser,en pk kjøttdeig,2 hjertesalater,en boks mai,tomat,løk,en boks lett rømme,et glass tacosaus & jalapenoes. Fylle på til randen,brette,føre opp til kjeften,glefse over,tygge,tygge,svelge,glefse,tygge,svelge.Drikke,tygge,svelge,drikke. Masse drikke,masse mat. Sterk mat. Mat som fyller opp magesekken og truer med å eksplodere om jeg fyller på med en eneste bit mer. Jeg spiste opp alt. Det holdt akkurat,men da hadde jeg ikke kunnet stappa innpå noe som helst mer. Jeg er så full i magen at jeg ikke klarer å stå oppreist. Det er sånn,jeg spiser til magen er så fullstappa at jeg ikke kan stå oppreist,at jeg må krøke meg inn på badet. Av og til gjør det så fordømt vondt at du vet ikke om du skal kaste opp eller legge deg ned og grine og vente på at det skal gå over av seg selv. Men sist nevnte er jo aldri et alternativ uansett. Men lettelsen som kommer når alt er ut igjen er helt enorm. Da er det bare å gå inn igjen,stappa oppi en snus og slappe av litt før neste runde..

Oppvasken hoper seg opp når man er bulimiker…

 

Men gidder jeg å ta den?

Næh!

Kassetter

Etter at jeg dro fram den gamle dagboka mi her for noen dager siden,så tenkte jeg at jeg skulle finne fram de gamle kassettene mine også. Hærregud for en lykke 😀 Det er så mye minner i den musikken!!! Glad det er kassettspiller på det lille anlegget jeg har 😀

Og jaggu har jeg en walkman ennå også!! Og den skal jeg pokker meg bruke på vei ned til nattevakten etterpå 😀

 

*Lykke*

Her er noen sanger jeg digga back in the days:

  1. Def Leppard med «Love bites*
  2. Radiohead med » Creep»
  3. Skunk Anisi med «Hedoism»
  4. De Lillos med «Vår» og «Kokken Tor»
  5. Steelheart med «She’s gone»
  6. Cinderella med «Nobody’s fool»
  7. The dogs d’amour med «Put it in her arms»
  8. CC Cowboys med «Dødmanns blues»
  9. Hole med «Doll’s part»
  10. Queen med «We will rock you»
  11. Bare Egil Band med «Arne», «Hæh?» og «Tagging»
  12. R.E.M. med «everybody hurts»
  13. ZZ Top med «rough boy»
  14. Nick Cave (fortsatt en av mine favoritter)
  15. Metallica (også mine favoritter ennå)
  16. 4 non blonds med «whats up»
  17. Soul Asylum med «run away train»
  18. Seigmenn med «hjernen er alene»
  19. The Doors
  20. U2
  21. Grant Lee Buffalo
  22. Gartnerlosjen (Bare egil band folka..)
  23. Counting crows med «round here» og «Mr.Jones»
  24. Stone Temple Pilots med «creep»,»plush» og «dead & bloated»
  25. Neil Young med «Harvest Moon»
  26. Nirvana
  27. Pearl Jam
  28. Alic Cooper
  29. Alice in chains

Og dette er bare noen !

Good old days i tell you.

Cinderella 🙂

Stilig!

Diary memories…stilig?      (Dagbok fra da jeg var 15/16 år)

Info: K. er bestevenninna mi fra den gang. R. er typen hennes (og de er fortsatt sammen den dag i dag,all creds! og Ø. var min type)

Skal jeg fortelle dere noe stilig? Da jeg skrev denne dagboka,så var jeg tydeligvis veldig glad i ordet «stilig»

4.okt-92: «Ø. og R. har lyst å skjenke full K. og meg en gang. Det hadde vært litt stilig.» Mmm….drit stilig faktisk..skikkelig stilig å bli skjenka full,finnes ikke noe mer stilig i hele verden spør du meg…

26.10-92I morgen skal K. og jeg begynne på aerobic! Stilig!»  Riktig..for aerobic på 90-tallet var heftig vettu…

27.12-92I høst skal Ø. begynne på skole enten i Bergen eller Oslo,og skal gå der i to år. Stakkars lille meg…Han sa at jeg også kunne søke på skole der,så kunne bo på hybel sammen. Det hadde vært jævla stilig» Altså,joda,hadde sikkert vært stilig det,men tingen er at jeg gikk siste året på ungdomskolen liksom…var ikke bare å flytte med kjæresten til en storby sånn just like that liksom…

30.01-93Vi dundret Alice Cooper og Megadeath i bilen. Stilig!» Megadeath??? wtf…

Stilig?

09.04-93: Sensurert scene,men det var stilig!! Vel vel…hva kan man si? Det var jo uhyre spennende da jeg var på den alderen…

13.04-93Vi så på solnedgang,hvor sola var oransj. Stilig» Ikke fint altså? Eller vakkert? Fantastisk? Breathtaking? Men stilig?

15.04-93I helga er det VM i turn,og det skal jeg se på!! Stilig!!» (Hva kan man si? Jeg drev med elite turn,og elsket å se turn på tv. Still do..) Den 26.april,neste mandag,den dagen Ø. og jeg har vært sammen i et halvt år skal vi KANSKJE på Mami Rosa (spiseplass) Jeg har veldig lyst. Hadde vært  stilig å hatt med:G,L,K,R,A,L,R,S og F

ps: Skylder K. 8 kr.

23.10-93L. har blitt sammen med Ø.H. Stilig!!» Ja det var sikkert drit stilig…

Sweet sixteen sier jeg bare. Hadde vært stilig å kunne tatt seg en tur tilbake dit igjen da..

Stilig bok,ikke sant?

Down in a hole

Dagene går,på et vis. Men det går nedover. Tankene går på repeat. Tenker,tenker ikke. Tenker,handler,tenker,handler ikke. Meningsløs tanker,meningsløse handlinger. Når snudde det? Og hvorfor? Hva skjedde? Når snur det?

Mye tanker i hodet for tiden,gamle tanker,nye tanker. Tankekværn. Minner. Smerte. Savn? Rot. Kaos. Hvorfor ? Ble det plutselig for nært igjen? Det som var kommer ikke igjen,sånn er det bare. Eller? Noe ble rippet opp. Hva nå? Jeg leter etter sammenhenger,men jeg finner ikke det jeg så sårt leter etter. Står det skrevet med ord noen plass? Vil jeg noen gang finne det? Jeg finner noen puslebrikker,noe jeg stusser over,men det gir ikke løsningen.

Det ene minnet tar det andre med seg. Jeg tenker tanker jeg har tenkt før,tanker jeg har stengt ute,tanker jeg ikke vil tenke. Tanker jeg stenger ute fordi jeg nekter å tenke dem.Jeg skulle ønske jeg aldri hadde trengt å tenke dem. At jeg aldri hadde opplevd det. Likevel var ikke det heller utløsningsfaktoren.

Jeg trenger å sette tankene på pause,alt blir feil. Alt jeg sier blir feil. Alt jeg tenker blir feil. Jeg trenger å koble ut. Holde kjeft,stenge det inne,la det vær.

Deg savner jeg. Mens deg hater jeg,og deg er jeg glad i. Dere har alle opptredd i livet mitt,i ulike perioder,i ulike betydninger. Tilsammen har dere gjort noe med meg. Ført meg dit jeg er i dag,på en eller annen måte. Men dere var ikke årsaken. En var noe helt spesielt for meg. En annen ødela mye for meg,og gir meg et så stort ubehag at det er ikke til å bære,og den siste løfter meg opp og fram. Men alt i alt,bringer dette meg nedover i en spiral av tanker,kaos,rot,mas,sår,smerte,savn,hat,kjærlighet og håp? akkurat nå..

Humøret går nedover,maten går nedover,vekten går nedover. Sånn er dagene for tiden.

Jeg vil også ta med noen ord til en som betyr masse for meg her i samme slegen:

*Til deg*

«Det var ikke sånn. Overhode ikke.Jeg beklager om det er sånn du føler det,for det var ikke meningen i det hele tatt. Ikke på noen måte

Gode gamle dager # 1

Jeg har funnet fram en dagbok fra da jeg var 15-16 år gammel,full av bilder,klistremerker,avisutklipp,lapper fra venninne fra skoletimene,klipp og lim,kondom pakninger og «mine venner» sider. Det første som slår meg når jeg åpner boken er en parfymelukt eller noe,som faktisk setter meg tilbake til den tiden jeg skrev dagboka.Jeg ler når jeg leser mye av det jeg skrev i den boka assa,hærregud,good old days…

Hun som var bestevenninna mi på ungdomskolen og jeg hadde hengt en stund sammen med gutter som var noen år eldre enn oss,og det var spesielt to stk. vi hang mye med. Han ene av dem likte venninna mi veldig godt,men hun var liksom ikke helt sikker på om hun likte han eller ikke da. Jeg likte kompisen hans så klart…De var 3 år eldre enn oss. Så leser jeg 7.okt.-92: «Hvis jeg blir sammen med Ø.,så vil K. (venninna mi) bli sammen med R.» Hahaha,her skal vi bli sammen samtidig faktisk,hvis ikke blir det ikke noe av liksom…

20.okt-92Jeg skylder K. 40 kr» Her snakker vi om store summer du….

26.10-92:»K.,R. (som forøvrig hadde blitt sammen noen dager i forveien) Ø. og jeg gikk tur på gravstedet en kveld. K. og R. gikk en annen vei,fordi de ville at Ø. og jeg skulle prate sammen (noe jeg ikke hadde så veldig lyst til sånn egentlig...) : Ø sier da plutselig (eller det var vel kanskje ikke så plutselig,men da fikk han sjansen...) : «Jeg har noe å si deg» «Ååhneeei tenkte jeg...» men bare:»mmh..» Han: «vil du være sammen med meg?» «Og da kunne jeg ønske at jeg hadde kunne sunket i jorden. Jeg var glad for at det var mørkt,for jeg skjemtes (skjemtes faktisk…) vel bra da tenker jeg!!! Jeg sa ja,for jeg fikk nå ikke til å si nei heller da….» Jeg dævver…er det mulig??Hahaha.

15.12-92: «Dette tyggiset (sjekk språk skrivingen da,haha) fikk jeg av Ø. den 15.des-92.Det er et grønt ekstra. I love you Ø.!!»  Her har jeg da faktisk tapet inn tyggisen (ferdig tygd vel og merke…) formet som et hjerte,og skrevet Ø. oppå tapen…Gotta love it..

I boka har jeg også et «lite brev» (eller en lapp om du vil..) fra da jeg var rundt 14 vil jeg tro.

«Til Laila K. (Laila K. faktisk…)

Jeg skal slå opp med May. Hvis jeg ikke hadde likt deg ville det ikke skjedd det opp på loftet til Jørgen.Kan du slå opp med May for meg? Jeg tror ikke vi kan være sammen før du slår opp med G. og R. (Jepps,2 stk. på en gang..) En kjærlig hilsen Kåre»  Cant beat young love,haha.

Good old days…

To be continued…..