Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Det er ikke din oppgave å være psykolog for en som er syk.

Jeg fikk en mail her om dagen, fra en jente som nylig hadde ftt vite at en venninne slet med bulimi. Hun syntes dette var veldig trist, og samtidig vanskelig. Hun spurte meg om jeg hadde noen råd for hva hun kunne gjøre for sin venninne, om det var noe hun kunne spørre om, hva hun eventuelt ikke burde spørre om, om det er noe hun burde si ofte. Det er nok flere der ute som kanskje lurer på det samme, som føler seg veldig hjelpesløs i forhold til hva de kan stille opp med, både pårørende og venner.

Jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å prate med en som er syk, for hva kan man si? Hvordan skal man ta opp temaet? Vil den syke avvise deg? Lukke seg helt? Snakke det bort? Si at det ikke er noe problem? En vanskelig oppgave. Den som er syk ønsker kanskje å snakke om problemet, dele tanker og følelser, men ikke helt vet hvordan sette i gang samtalen, eller hvor mye han/ hun skal fortelle. Derfor blir det faktisk mye enklere å la det være, eller snakke det bort. Mange er redde for reaksjoner som kan komme fra de rundt seg, mange føler skam over det å være syk, mange finner ikke de rette ordene, eller anledningen til å ta det opp. Jeg kan nå bare snakke for meg selv her, mine erfaringer med denne problematikken. Jeg syntes det var veldig vanskelig å prate om det i begynnelsen. Han jeg var samboer med første gangen oppdaget det veldig fort, og vi snakket en del om det, men det ble på et helt feil måte. Han våket over meg, spurte om jeg hadde spist den og den dagen, hva jeg hadde spist. Han lyttet ved dodøren, men det verste var at han ga meg et ultimatum, «meg eller spiseforstyrrelsen» sa han til meg en dag. Hadde det bare vært så enkelt å velge når jeg alt var fastlåst i sykdommen.

Det tok noen år før jeg fortalte det til andre venner, og søstra mi. Da jeg bodde i Oslo, så delte jeg leilighet med 3 andre jenter den første plassen jeg bodde. Jeg fikk fort et veldig godt vennskap med hun ene (og vi er fortsatt gode venner ennå.) Jeg hadde ofte lyst til å fortelle henne det, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det, så jeg utsatte og utsatte det. En av de andre jentene slet også med bulimi. Dette pratet hun om en kveld hvor hun og jeg satt og drakk vin. Siden vi var to med samme problematikk, så var det mye enklere for meg å dele mitt problem med henne også. Ved en senere anledning oppstod det en liten krangel mellom henne og meg, og hun klarte da, i sinne overfor meg, å fortelle om min bulimi til venninna mi. Hun reagerte meg å bli skuffet og lei seg, noe jeg syntes var veldig forståelig. Samme kveld så banket jeg på døren hennes, og ga henne en bok jeg hadde, en håndbok for pårørende. Jeg ba henne lese den, og så kunne vi prate sammen etterpå. Hun leste den, og kom å banket på døren min, og vi pratet litt. Hun tok det fint, og jeg syntes det var godt å vite at hun visste. I etterkant har hun en del ganger tatt tak i dette, uten at jeg fikk vite noe på forhånd. En dag vi satt og chattet og jeg hadde en tung dag, så ringte hun til legevakta her i Molde, og de ringte meg. Jeg tar gjerne ikke telefonen så lenge jeg ikke kjenner nummeret, så jeg tok den da altså ikke. De ringte henne tydeligvis tilbake, for hun  på kom på msn igjen, og lurte på hvorfor pokker jeg ikke tok tlf..Litt senere «tvang» hun meg til å ta kontakt med legen min, noe jeg da følte jeg ikke hadde annen grunn enn å gjøre, for hvis ikke jeg gjorde det, så ville hun gjøre det. Jeg bestilte time, og hun fikk vite når. Hun sendte meg også melding den morgenen, for å forsikre seg at jeg var våken, og på vei ned. Hun tok også kontakt med søsteren min og pratet med henne. Søsteren min hadde fått vite det en stund i forveien, det var også en vanskelig samtale for meg, jeg fortalte det faktisk en kveld vi hadde drukket, da først fikk jeg mot til å fortelle det. Hun reagerte med vantro, og lurte på hvorfor i helvete jeg ikke hadde fortalte noe. Vel, det var nettopp en sånn reaksjon jeg var redd for, og derfor hadde jeg ikke sagt noe. Det var alltid reaksjonene jeg var redde for.

Det tok meg hele 11 år å fortelle det til foreldrene mine. Igjen, fordi jeg var redd for reaksjonene. Jeg ønsket ikke å bli overvåket da jeg var hjemme hos dem, det er noe jeg ikke har ønsket hos noen av de jeg har fortalte det til, om det er familie, venner eller jobb. Foruten søsteren min sin reaksjon, så har faktisk alle tatt det helt fint, selv om de har syntes det har vært trist og leit. Jeg har full forståelse for det, jeg synes jo også det er trist å få vite andre jeg kjenner slite med det samme, eller andre psykiske lidelser. Jeg har i mange år, til tross for at jeg har åpnet meg mer og mer, syntes at det til tider har vært vanskelig å prate om det. Å la andre få vite at jeg faktisk kaster opp med vilje. Noe så forkastelig som å kaste opp! Jeg har opplevd reaksjoner som «ææææsj!!!» Ja, det er æsj, oppkast er æsj, enkelt sagt. Hva svarer jeg på det liksom? Bulimi er nettopp derfor en veldig skambelagt sykdom, fordi så mange ikke kan fatte og begripe at noen faktisk stikker fingeren frivillig i halsen for å kaste opp. De siste årene har jeg blitt mer og mer åpen for å prate om det, jeg har innsikt i sykdommen, og jeg er reflektert. Man blir ekspert på egen sykdom. Det er selvsagt en del spørsmål jeg ikke kan svare på, som hvilken årsak som ligger bak det hele for min del f.eks. Mange der ute har opplevelser som har utløst sykdommen, som i seg selv også kan være veldig skamfullt og vanskelig å prate om. Det er aldri lett å skulle fortelle at man f.eks har blitt misbrukt gjennom mange år, eller har blitt voldtatt, fordi så mange føler seg skyldig i det som har skjedd.

Det er veldig vanskelig å være pårørende eller venn når noen er syke. Hvordan tar man opp samtalen med den syke? Hva kan man gjøre? Mange av de som er syke tør ikke be om hjelp fordi de er redd for ikke å bli trodd. En typisk «unnskyldning» for mange, spesielt de med bulimi, er «Hvordan kan noen tro på meg, når jeg er normalvektig? Hvordan kan de tro at jeg har en spiseforstyrrelse?» Når man et anstrengt forhold til mat/kropp/vekt, som ødelegger livskvaliteten», så har man en spiseforstyrrelse. Det er altså definisjonen på en spiseforstyrrelse. Mange tør selv ta sjansen å be om hjelp, hos helsesøster, en lege, kanskje forteller de det til noen de stoler på, og føler seg trygg hos, som igjen kan hjelpe dem med å ta kontakt med noen. En del tør kanskje aldri å ta kontakt med noe før det går for langt, og dermed får sykdommen bitt seg skikkelig fast, og det kan ta mye lengre tid å bli frisk. Jo fortere man kan be om hjelp, jo fortere kan man bli frisk. Det er altså ikke tilfellet for alle, men for en del kan det være det.

Det er en lege, psykiater, psykolog, eller andre som har erfaringer med spiseforstyrrelser som kan gjøre jobben med å hjelpe en som er syk. En utenforstående, en som har erfaring og kompetanse på området. En som i tillegg har taushetsplikt, som gjør at den som er syk kan slappe litt mer av og ikke frykte at noen de ikke ønsker å dele problemet med får vite noe. Mange er heldigvis åpne om sine problemer med sine nærmeste, noe som kan være til stor hjelp for den syke. Når de rundt kan være til støtte og hjelp, så er det med på å bedre situasjonen for den syke som ønsker å bli frisk. Støttespillere er veldig viktig. Men, det er også viktig å tenke på at de som er pårørende, eller venner, ikke skal være den sykes psykolog. Det er den syke som skal velge hvor mye han/ hun ønsker å dele med sine nærmeste. Blir det mas, kjefting og tvang, så vil det ofte føre til at den syke stenger seg helt, det kan føre til unødvendig krangling, kontakt kan brytes, avvisning. Det kan altså forverre situasjonen. Som pårørende og venn, så er det viktig å la den syke få vite at du er der om den syke ønsker å prate. La den syke få vite at de har full støtte, at du ikke kommer til å kjefte og smelle, eller tvinge han/ henne til å spise, eller fotfølge den syke etter et måltid. La den syke selv bestemme og sette grenser.

Som venn kan du vise at du er der om han/ hun ønsker å prate, ta kontakt og spør om han/hun ønsker å være med å finne på noe hyggelig, sende fine meldiger, eller ringe, for å vise at du bryr deg. Å prøve å få den syke med på noe hyggelig kan være mer enn nok, fordi det kan være med på å få den syke med på noe som kan gi et avbrekk fra sykdommen. Igjen, det er ikke alt en som er syk synes er lett å prate om, det kan være mye han/hun kanskje ikke klarer å dele med andre enn en behandler. Som pårørende er det gjerne en belastning i seg selv å vite at en sønn/datter er syk, og å få vite detaljer i årsaker kan fort ende med enda flere bekymringer. Det kan altså bli en ekstra belastning å være psykolog for en sønn/datter/venn. Så det beste er alltid å la en behandler ta fatt på den oppgaven, fordi det er de som kan den jobben best, og de har ikke et nært forhold til den syke. La den syke få vite at du er der og gjerne vil støtte og stille opp, men la det bli opp til den syke selv. Resten er opp til en behandler å ta seg av.

Kommunikasjon

«Kommunikasjon betyr «overføring» av informasjon mellom to parter eller formidling av et budskap fra en avsender til flere mottakere En sender, et budskap, og en mottaker. Filtre/støy i kommunikasjon: uoppmerksomhet, grunnstemning og humør, forestillinger og forventninger, forskjeller i væremåte og selvforsvar. Vi komunnisere med: klær, fysisk avstand, ansiktsuttrykk, øyekontakt, kroppen, atferd, tonefall, ord, taushet, forlater rommet.»

Å bli forstått:

  • Sagt er ikke nødvendigvis hørt
  • Hørt er ikke nødvendigvis forstått
  • Forstått er ikke nødvendigvis akseptert
  • Akseptert er ikke nødvendigvis anvendt
  • Anvendt er ikke nødvendigvis for alltid

I dag har vi altså hatt undervisning om kommunikasjon, om hvor viktig det er å kommunisere riktig for å bli hørt og forstått. Om et budskap er blitt oppfattet riktig, hvor lett det er å tolke og oppfatte ting på en annen måte enn det var ment. Kommunikasjon kan veldig ofte være vanskelig, alle mennesker har opplevd å bli mistolket, misoppfattet, ikke fått fram budskapet på en skikkelig måte, tolket et budskape på feil måte, hatt vanskelig for å uttrykke seg, reagert på ulike måter osv. Alle er vi ulike og har ulike måter å tolke ting på, og da skal det ikke mye til før ting blir sagt eller hørt feil. Mange temaer kan være vanskelige å prate om, vanskelige å sette seg inn i og forstå. Mange har vanskelig for å ordlegge seg, finne de rette ordene til å forklare hva en tenker, mener eller føler. Mange har vanskelig for å sette seg inn i hva andre tenker, mener eller føler når man selv ikke har opplevd og erfart det samme. Når man ikke tenker, mener eller føler det samme. Det er ikke alt som er like lett å prate om, og det er ikke  alt som er like lett å dele. Sånn er det bare, og sånn vil det alltid være på enkelte områder her i livet. Man trenger heller ikke dele alt, det er ikke alltid nødvendig å skulle snakke om alt med alle. Det handler om å sette grenser for seg selv, og å begrense hvem man sier hva til.

Jeg har veldig ofte opplevd at budskapet mitt ikke har nådd fram til mottaker på den måten det var ment. Jeg har opplevd mistolkinger, misoppfattelser, overtolkinger, at forståelsen ikke har nådd fram. Jeg kan ikke forvente at andre skal kunne sette seg inn i min situasjon, at andre som selv ikke er i samme situasjon skal forstå hva jeg går igjennom, hvordan jeg tenker og føler. Jeg skjønner at det ikke er en lett sykdom å forstå. Jeg prøver kun å forklare etter beste evne, jeg prøver å svare så godt jeg kan på spørsmål jeg får, ut i fra egne opplevelser og erfaringer. Min historie trenger ikke være lik en annens i samme situasjon. Vi har alle ulike historier, til tross for at vi har samme sykdomsforløp. Hvilke relasjoner jeg har til de rundt meg varierer også selvsagt, noen er det enklere å dele ting med enn andre. Det er enklere å være åpen med noen enn med andre. Noen har lettere for å sette seg ned og lytte enn andre. Noen har satt seg mer inn i sykdommen enn andre. Jeg for min del skulle ønske at denne undervisningen hadde kommet litt tidligere i uken her, for det hadde kanskje kunne ha vært unngått visse situasjoner, men på den andre siden så fikk vi kanskje også nå i etterkant se hvordan ting kunne ha bli sagt eller gjort, hvorfor det ble sånn, hvordan budskap var ment, og hvordan det var blitt tolket. Komunikasjon er vanskelig.

Noe av det jeg liker ved å være her, og ved å ha andre venner som er i samme situasjon er nettopp dette med at jeg slipper å forklare meg ihjæl, fordi de vet, de skjønner, de forstår, fordi de er der selv. Det er også lettere å dele erfaringer, opplevelser, tanker og følelser, fordi mange kjenner seg igjen i det samme, selv om noe kan være ulikt. Vi deler ting som er veldig privat og nært, vi deler hemmeligheter, ting vi skammer oss over, og som vi føler skyld over. Her blir det i mindre grad vanskeligere å såre, fordi de fleste kjenner seg igjen, vi forstår, og ikke minst, vi vet at det i mange tilfeller er sykdommen som snakker, og at ting ikke er ment personlig. Det er vondt å såre andre, og vi mennesker er ofte redde for å såre andre, og spesielt de rundt oss, og derfor er det også mye enklere å skjule, eller la være å si noe. Det er enklere å trekke seg tilbake. Jeg føler at jeg slipper mye av dette her sammen med de andre i gruppa mi, og det er godt å kunne dele disse tingene med dem, uten å være redd for å bli dømt på noen måte. Her blir man møtt med forståelse og gjensidig respekt.

Nå har de pårørende dratt hjem igjen, og det har blitt stille i fjøset. Jeg håper at de fleste lærte mye denne uka, og at de nå sitter igjen med nye erfaringer og informasjon. At de har fått mer innsikt og forståelse. Det har vært hyggelig å ha besøk, men klart, det tar på også når undervisningene og tankene og følelsene blir intense. Nå har jeg akkurat trykt i meg dagens middag (fiskekaker, grøss og gru), så skal la den få synke litt til før jeg skal ta meg en liten treningsøkt, ikke blitt så mye trening denne uka akkurat. Men det er forsåvidt gått greit det også, for formen har ikke akkurat vært den beste, og noe må jeg jo ha å gjøre i helgen også. Vi er kun tre stykker som ikke har helgeperm nå, så vi får nok funnet på noe sprell tenker jeg. My partner in crime og jeg tok en fantestrekraid i går kveld, men siden vi ikke fikk være flue på veggen, så aner vi jo ikke hvordan folk reagerte på det, men vi fikk hvertfall vært veldig barnslige, og det var jo gøy i seg selv. Vi er jo tross alt på kokkoheimen after all, så her får vi det ikke mer gøy enn vi lager sjæl.

Noen få ord til slutt her, om spiseforstyrrelser og kommunikasjon:

«Spiseforstyrrelse er å kommunisere via kroppen og maten. Det er således behov for å fremme en annen, åpnere og mer verbal kommunikasjon med de nærmeste. I familien, overfor kjæreste eller venner gjelder det samme som i behandling, at god kommunikasjon og gode samtaler er den beste medisin.»     -Quote: Finn Skårderud.-

 

Fantasi

image

Atter en dag er nesten over. I dag har alle pårørende og gruppa hatt undervisning i terapimodellen de bruker i behandlingen av oss som er spiseforstyrra. Kognitiv modell, om å bryte tankemønster. Bryte de automatiske tankene som oppstår i de forstyrrede hodene våre når spiseforstyrrelsen prøver å ta styringa. Poenget med modellen går enkelt sagt ut på å stoppe opp for å tenke før vi tyr til de typiske handlingene vi gjør. Som f.eks å kaste opp, trene, ta avføringsmidler eller andre kompenserende atferd vi tar i bruk for å rette på «skaden» etter å ha spist noe som er feil i følge spiseforstyrrelsen, eller det å overspise og kaste opp, som igjen fører til sult, som kan føre til en ny runddans. Å bryte mønster som man har brukt i mange år, bryte regler man har laget seg og har levd etter i mange år, er en helvetes hard jobb.

Jeg tror at den undervisningen i dag var veldig nyttig og lærerik for mange av de pårørende. Vi har undervisning i den modellen (Fairburn) hver uke, så vi er litt på skli vil jeg nok si. Hun som hadde undervisningen er veldig flink til å forklare, og bruker eksempler som også de pårørende kan kjenne seg igjen i. Litt senere på dagen hadde mamma, søsteren min, min terapeut, min miljøterapeuten og jeg time sammen. Vi fikk sagt litt alle sammen, så det var i grunnen en grei time, selv om det tok litt på.

Jeg fikk også time med ernæringsfysiologen i dag, og jeg har fått redusert noen smiler fra kostlista mi. De vil se om det vil hjelpe til å stabilisere vekten min, den har jo bare gått opp for hver uke nå. Jeg nærmer meg nå en vekt hvor hodet virkelig ikke vil være med på å gå over, som gjør at jeg er nær bristepunktet for å sprekke. De vil jo unngå at jeg skal sprekke, og vil hjelpe meg på best mulig måte, uten at jeg slipper unna rammene jeg må forholde meg til her. Jeg vet ikke helt om det vil gjøre noe fra eller til men, får bare prøve det ut.

Nå sitter vi en klynge med pårørende og pasienter her i spisesalen og henger. Mens jeg sitter her for å oppdatere bloggen med atter et lite nyttig innlegg, så spiller de fantasi. Her mimes det over en høy sko, og man kan i grunnen ikke skille pårørende fra pasienter. Kokko lokko hele gjengen. Selv skal jeg dra fram strikkekunsten min og strekke på labbene før jeg tar kvelden. Sliten.com.

Små gleder

Vi mennesker har så altfor lett for å bli blinde for de små gledene i hverdagen. De blir lett glemt, og lagt bak i hjernebrasken. I en hektisk hverdag er det lett å glemme smilet vi fikk, en hyggelig melding, en varm klem, fine ord, sola som skinner, farvene som maler naturen, en liten blomst i veikanten, barnelatter, en tlf samtale, en hjelpende hånd, en fin sang vi liker veldig godt. Nå som jeg er innlagt her på Modum bad og ikke har alle mulighetene jeg har når jeg er hjemme, så skal det ikke så mye til for å løfte humøret litt. Det kan være et nytt pålegg til måltidene, en ny type rundstykker, saft til grøten på lørdagene. Jeg klarer å nyte turene i skogen her på en helt annen måte enn når jeg er hjemme og kan gå turer, her har jeg såvidt begynt å lære meg til å bli mer oppmerksom på omgivelsene, nyte treningsøktene på en annen måte, sette pris på de små gavene vi kan gi hverandre. Jeg har fått et flakslodd fra en av de andre i gruppa mi, et smykke av en annen, en hyggelig liten lapp med søte ord ved frokostbordet, en collage av en tredje medpasient. Det skal utrolig lite til for å glede hverandre, men man merker det på en annen måte når man ikke har alle muligheter rundt seg som når man er hjemme og står fritt til å gjøre hva man vil, og lever den grå hverdagen sånn vi er vant med.

Her går vi nesten i ekstase over kanel på grøten på lørdagene, over et tv-program, en kopp kaffe, over hva vi skal ha i timene med fysisk aktivitet. I dag har jeg faktisk hatt en veldig bra dag her, og grunnen til det er fordi mamma og søstra mi kommer om en times tid, nå er det pårørendeuke her, de blir her fram til fredagen. Tankene har vært på å forberede besøket, og når middagen i utgangspunktet var litt vanskelig, så var det å flytte fokuset vekk fra maten, og over på at de snart kommer. Jeg har fått strikket ferdig en tøffel nr to ( den første gjorde jeg ferdig for to år siden, så det var vel på tide å få ferdig nr to nå..), og jeg har vasket rommet mitt ( det kan jo se sånn noenlunde ok ut når de kommer da, selv om jeg dasser rundt sånn ellers), jeg har fått tatt en treningsøkt, og jeg har vært oppi huset der mine skal bo. Plukket til og med en liten kvast med blomster på veien opp. Nå har også vært så snill at jeg ble med Monicka for å finne huset der hennes pårørende skal bo. Ble litt hektisk nå, for jeg må jo få til en liten oppdatering her inne i dag også. Nå har de første pårørende kommet seg i hus her ( den ene mamman som leser bloggen min faktisk. Koslig å hilse på henne, hun kjente meg igjen, haha.)

Jeg må bare få skryte på meg at jeg har gjennomført en utfordring som i utgangspunktet ikke var en målsetting denne helga. Framfor den fordømte yoghurten etter middagen (som vi må spise hver bidige dag), så valgte jeg i dag is med skogsbær. Den inneholdt til og med litt mer kalorier enn yoghurten (noe jeg ikke fikk vite før etter at jeg hadde spist den…crappers.Men kanskje like greit? Jeg satt nemlig å vurderte på om jeg skulle droppe isen, selv om jeg hadde skrevet meg opp på at jeg ville ha den..Så jatta, sånn var det med den saken.) Dessuten var det fløtegratinerte poteter ved siden av lammestek og grønnsaker til middagen, og da var jo selvsagt isen i tillegg ganske så skummel da..Men det stod sin prøve. «Tenke positivt, snart kommer det besøk, det blir så bra, så bra. Bort med tankene på maten» Ok, merker at jeg er jævla hyper nå…dere får bare holde ut. Er det skrivefeiler i innlegget, så er det fordi fingrene bare går hektisk av seg selv her. (Gidder ikke gå så nøye gjennom innlegget for å lete etter feil…for å si det sånn) Må egentlig slippe ut blæra også (ja, det er faktisk viktig å få med det her), men har nesten ikke tid til det akkurat nå da. (Jeg har jo egentlig det da, dassen min er kanskje 5 meter unna meg..) «Timbuktu» synger «at det ordner seg» på radioen nå, så da overlever nok blæra noen minutter til vil jeg tro. It better.

Ok, blæra gidder ikke vente lengre likevel, så da får jeg vel bare høre etter. Drikker som en gal fordi jeg prøver å fortelle kroppen min at jeg ikke har tenkt å dehydrere den, sånn at den kan gidde å begynne å slippe på vannet den niholder på. Jeg trenger faktisk en happy mandag i morgen, jeg vil se vekten litt ned nå. Da hadde jeg blitt veldig glad. Og så får jeg jo lov til å gå ned litt, siden de mener at kroppen holder på vann som etterhvert vil slippe taket mener jeg. Men nå må jeg gå.

Ps: bare så dere ikke glemmer det, så må jeg bare en gang til få poengtere at jeg har hatt en bra dag i dag.

 

Hvordan fortelle om bulimien?

Jeg har flere ganger fått spørsmål om hvordan jeg fortalte om min bulimi,til hvem jeg fortalte det til,hva jeg sa,og hvilke reaksjoner jeg fikk på det. Ved anoreksi så er det mer innlysende at man er syk,på grunn av den synlige vektnedgangen,til tross for at mange er flinke til å skjule kroppen i store vide klær. Mange bulimikere derimot er normalvektige,og dermed kan det være vanskelig å oppdage sykdommen. Mange kan leve med denne sykdommen skjult i mange år. Jeg har levd med den åpen for en god del mennesker rundt meg,samtidig som jeg har skjult den for andre. Nå skriver jeg jo en åpen blogg,og har gjort det i 2 år,så nå er ikke mine intensjoner på noen måter å skjule bulimien lengre,men klart,jeg har jo folk jeg kjenner som ikke er på nett også,og de vet kanskje ikke om det. Men da handler det ikke om at jeg holder det skjult for dem,men det faller kanskje aldri naturlig å fortelle om det fordi vi prater om helt andre ting. Den første som fant ut om min spiseforstyrrelse,for uten hun jeg startet denne dietten som det gikk så galt med,var han jeg var samboer med,og hans foreldre. Der slapp jeg å fortelle noe selv,fordi jeg ble oppdaget,og han fulgte med på meg fordi vekten gikk ned og jeg nesten ikke spiste noe. Den første jeg fortalte det til,som jeg husker hvertfall,var søsteren min. Jeg fortalte det en kveld vi hadde drukket,og da ble det på en måte litt enklere å fortelle det,til tross for at jeg synes det var veldig vanskelig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne,og hva jeg skulle si. Samtidig var jeg redd for reaksjonen så klart. Jeg tror jeg bare buste ut med det,jeg har bulimi,jeg kaster opp. Hun ble sint først,og der og da så angret jeg på at jeg hadde fortalt det i det hele tatt,jeg skulle ønske jeg kunne tatt tilbake ordene og ha dem usagt. Jeg har alltid syntes det har vært så mye enklere å snakke om sånne ting med venninner,hvertfall nå som det har gått så mange år. Jeg hadde også litt problemer med å prate med spesielt den ene venninna mi som jeg bodde sammen med,men etter en ubehagelig episode,så endte jeg opp med å leve en håndbok for pårørende til henn som hun kunne lese. Hun ble også litt sint,men mest på grunn av at jeg ikke hadde sagt noe,for måten hun fikk vite det på. Men vi fikk pratet ut,og hun har vært supportiv i alle årene etter. Det tok meg 11 år før jeg fortalte foreldrene mine noe som helst. Jeg bodde hjemme kun det første halve året eller noe der omkring,fra jeg utviklet bulimien,og dermed har det vært lett å skjule det. Man er redd for hvordan de man står aller nærmest skal reagere,og nettopp derfor blir det veldig vanskelig å fortelle om problemene.

Om du føler deg veldig alene,og er utrolig sliten og lei av å leve sånn,så vil det hjelpe deg veldig å prate med noen om det. Dele problemene,få noen som kan være en støtte for deg,noen å prate med. Noen vil være der for deg,om du lar dem,om du vil involvere dem. Om du føler at du ikke orker mer av å leve sånn,så er nettopp det å fortelle noen om problemene til stor hjelp,fordi det vil gjøre behandling mot en friskere tilværelse enklere. Du har noen som vil gå veien sammen med deg,pushe deg fram,dele tanker og følelser med,noen som heier på deg,hjelper deg når du synes det hele virker uoverkommerlig. Alt blir enklere når man har noen ved sin side. Veien blir veldig tung og lang om man skal gå den helt alene. Samtidig så kan du senke skuldrene litt,fordi du slipper å tenke på å skjule,lyve og finne på historier for å komme deg unna måltider,sammenkomster og ubehagelige temaer å prate om. Jeg synes det er mye enklere nå som så mange vet,jeg slipper å spille skuespill hele tiden. Jeg kan prate om hvordan det oppleves og føles,hva jeg tenker osv. Alt er selvsagt ikke like enkelt å prate om,da er det enklere å sette på seg «fake a smile» masken. Men jeg får jo ut en del her i bloggen,jeg skriver dagbok,jeg prater med andre som har samme problematikk,og jeg har behandleren min. Hvis noen spør jeg rett ut om noe de lurer på,så svarer jeg etter beste evne. Tro meg,det blir enklere med tiden. Jeg synes ikke at det å prate om problemene mine er skummelt lengre. Jeg opplever også at folk er glad i meg,til tross for at jeg ikke veier 40 kg. Mange av oss innbiller oss at vi ikke er verdt å leve så lenge vi ikke ser ut som fyrstikker. «Hvordan kan noen være glad i meg når jeg er så feit??» Når man virkelig tenker over denne tankegangen,så ser man jo hvor urasjonell den faktisk er. Tallet på vekten er jo ikke målestokk på hvor mye vi er verdt. Er det riktig tidspunkt for deg å fortelle om det,og hva er du redd for ved å fortelle det?

Du må selv kjenne på hvor riktig det føles for deg å fortelle om bulimien. Ingen kan tvinge deg til å fortelle noe du ikke er klar for å dele. Men husk at du selv bestemmer hvem du skal si det til. Om du ikke bor hjemme med foreldre som bestemmer,så trenger du ikke fortelle dem noe om du føler at det blir helt feil. Samtidig kan det være en fordel at foreldre vet om det,siden det er de som står deg nærmest,men det må du selv kjenne på. Noen prater med en helsesøster,noen med legen,andre med venner,eller noen i familien. Kanskje du kan fortelle det til en god venn,eller et søsken først,sånn at du har noen med deg når du forteller det til foreldre,eller andre. Noen synes det er enklere når de har noen der til å støtte seg om det skulle bli vanskelig. For min del har ikke akkurat den biten vært noe stort problem,jeg har som regel gjort denne delen alene,noe som selvsagt kan skyldes alderen min. «Bulimien er den største hemmeligheten jeg har,jeg synes det er vanskelig å snakke om den.  Det er ikke såå farlig,trenger ikke hjelp. Jeg skammer meg. Jeg fortjener ikke hjelp. Jeg gjør meg sårbar. De vil få vite at jeg har løyet i alle disse årene. Jeg vil bli en belastning.Jeg vil såre dem.Kommer de til å tvinge meg i behandling? Hvordan vil de reagere? Vil de i det hele tatt tro meg,at jeg har et problem når jeg ikke er tynn?» osv osv osv. Man bruker gjerne disse påstandene og spørsmålene som unnskyldning for å la vær å si noe,eller til å utsette å prate om det. Det er ikke enkelt. Det er forferdelig vanskelig. Jeg utsatte og utsatte det lenge før jeg turte si noe selv,og jeg drakk meg som sagt til mot før jeg fortalte det til søstra  mi. Man blottlegger jo en stor og hemmelig del av livet,gjerne noe man skammer seg over å slite med. Selvsagt er det vanskelig.

Er man kommet dit hen at man vil i behandling,så er ærlighet og åpenhet en viktig del for å komme seg framover. Bare det kan være utrolig vanskelig. Hvordan forteller man om følelser man ikke helt kan sette ord på? Hvordan sette ord på følelser? Og det å kunne fortelle om tanker man har kan virke helt forferdelig til tider,fordi mange av tankene man har er så..ja,syke. Ved at du forteller om bulimien din,deler den med noen andre så viser du også at du vil ta tilbake kontrollen over livet ditt,at du er lei av å leve sånn,du vil bli fri,føle gleden ved å leve igjen. Da kicker du bulimien hardt i rumpa allerede der. Bulimi er alvorlig,og ved å fortelle om det,og gi informasjon om det så vil du få hjelp til å jobbe mot en friskere hverdag. Noe som kan virke vanskelig å tro på akkurat nå for mange er kanskje det at det ikke er deres feil. Believe me,it’s not. Det er ikke din feil. Dette er en sykdom som kravler seg inn i alle de små sprekkene i hjernen og kroppen din,for så å spre ut giften sin på alle måter den kan. Forpester deg. Gjør deg sykere. Det er ikke din feil. Den gjør deg syk og sårbar. Den største delen av behandling går ut på å finne ut hvorfor du bruker bl.a oppkast som erstatter. Hva det er et symptom på. Snakke følelser. Det kan gjøre veldig vondt,og da er det vitkgi at man har noen der man kan snakke ut med,få klemmer av,tilbringe tid med,få pratet ut med,bare ha noen der ved din side. Du føler kanskje,eller,er redd for,å være en byrde. Men dine venner og pårørende synes ikke du er en byrde,men de vil synes det er trist at du er syk og sliter. De vil hjelpe deg og være der for deg,på lik linje som du ville ha gjort for dem. Ville du synes at søsteren din var en byrde for deg om hun fortalte deg at hun var syk f.eks? Du er ikke en større byrde enn du kanskje selv legger i det. Mange er veldig redd for hvordan andre skal reagere når de forteller om sykdommen sin. Vil de bli sint? Redd? Le? Vil de tro på deg? Vil de i det hele tatt bry seg? Alle reagere ulikt,man kan ikke vite for sikkert hvordan andre vil reagere,men hvordan de reagere er ikke ditt problem. Det er deres. La dem få fordøye opplysningene. Det vil roe seg ned. Når det kom til foreldrene mine,så fortalte jeg mamma om min bulimi over tlf. Jeg hadde da akkurat fått vite at jeg hadde fått plass i gruppeterapi som skulle være hver mandag i 1 år. Da tenkte jeg at det kanskje var på tide å si noe. Jeg ringte til mamma og fortalte det. Hun tok det helt rolig,spurte meg til og med hvordan jeg fant ut at jeg hadde en spiseforstyrrelse….De hadde aldri hatt mistanke,fordi de trodde på de unnskyldningene jeg hadde brukt. Jeg reist til Kr.sund for å prate med dem. Jeg tok initiativ til dette selv. Jeg fortalte alt jeg kom på der og da. Jeg sa til dem at de bare måtte spørre om de lurte på noe. Jeg lesset dem ned med håndbøker om sf,medlemshefter fra IKS og et par andre bøker jeg hadde. Jeg følte meg lettet når jeg hadde fått fortalte,da slapp jeg hvertfall å passe på hva jeg sa og ikke. De ble ikke sint. De begynte ikke å le,og jeg ble trodd. De er ikke så flinke til å ta opp temaet med meg,men jeg vet at de er bekymret,og de synes f.eks det tar for lang tid før innleggelsen kommer i gang. De vil helst at jeg skulle blitt frisk i går. Men nå er det hvertfall i gang,nå må også de smøre seg med tålmodighet.

Altså,du må kjenne på om det er riktig for deg å fortelle det til noen andre,og det er opp til deg hvem du eventuelt vil dele det med. Men,det er også opp til deg hvor mye du vil at de rundt deg skal få involvere seg. Noen synes det er ok at f.eks foreldre vet alt,og kanskje er med  i deler av behandlingen,andre vil bare at foreldre skal vite om det,og ikke mer enn det. For min del så funker det greit sånn det er nå,foreldrene mine vet om bulimien,litt om hvordan den utarter seg,og at jeg er i behandling. Den ene lillesøstra mi har jeg involvert i omtrentlig alt. Det er helt greit. Jeg kunne godt ha tenkt meg at foreldrene mine klarte involvert seg mer enn de gjør,på den måten at de hadde turt å spørre meg om ting rett og slett,men vi er ikke der. Men jeg synes hvertfall det er greit at de vet om det,jeg hadde jo ikke kommet til å brukt dem som terapeuter uansett. Det får bli behandleren min sin oppgave. Men vit at du selv kan sette grenser! Du bestemmer hvor mye de kan involvere seg. Det er du som må fortelle dem hva du trenger og ikke. Det er du som skal bli frisk,og dermed skal du være med på å avgjøre hvordan du vil at støtten rundt deg skal være,og hva de kan gjøre for deg.

Den vanskeligste biten er jo hvordan man skal begynne en samtale med å fortelle om et problem du egentlig ikke har lyst å fortelle om. Hva sier man? Hvordan sier man det? Det kommer an på hvem man skal snakke med så klart.Venner er det enklere å prate med,fordi da kan man jo komme innpå temaer som man kan vinkle inn på spiseforstyrrelser. Mote,modeller,dietter osv. Når de tkommer til foreldre,så kan man enten svare på spm om det er de som spør om noe,eller du kan si til dem at du ønsker å snakke med dem om noe viktig. Snakk med kun en av dem om det føles lettere. Bestem deg for hva du vil dele,og hva du ikke vil dele. Kanskje fortelle hvor lenge du har hatt det,hvordan det påvirker hverdagen din. At du ønsker hjelp,og dermed deres støtte også. Hva de kan gjøre i forhold til å hjelpe. Kanskje det er lettere for deg å skrive? Skriv et brev hvor du forteller det du vil dele,gi det til den/de du vil skal lese det,og be dem lese det skikkelig,og tenk litt over det,før dere treffes igjen for å snakke om det.Da gir dem samtidig litt tid til å roe seg etter eventuelle reaksjoner. Gjør det på den måten som føles best for deg,som du tror gjør det enklest. Det viktigste er at du tær å fortelle det i det hele tatt. Det er vanskelig og tungt å måtte gå alene med disse problemene. Jeg synes hvertfall det hjelper veldig at alle rundt meg vet om problemene mine. Det «letter» litt på en måte,jeg slipper å sette opp skuespill og gi meg ut for å være noe anne enn jeg er.

Tro meg,det blir enklere når du deler det med noen,og det er ikke så skummelt som det virker. Du må bare våge å ta det første skrittet.

 

Til pårørende av en spiseforstyrret

«Som pårørende må du akseptere at ingen,heller ikke du kan endre en annen persons atferd.Du kan ikke få h*n til å spise mer,slutte å overspise eller å slutte å kaste opp hverken med makt eller med å appellere. Din oppgave er å forholde deg på en slik måte at personen selv etterhvert tar ansvar for sine handlinger. Det innebærer at du må frigjør deg fra personens spisemønster og rette fokus på deres forhold til hverandre og hvem personen er eller forsøker å bli bak den uforståelige spiseatferden.

Derfor er det viktig at du som pårørende skaffe deg nok informasjon om hva en spisefortyrrelse er,og hva det dreier seg om. At det er mestringsmekanisme,en redningsvest, for å komme seg gjennom hverdagen og det man sliter med. Din oppgave er å ikke å forsøke å fjerne den redningsvesten,da blir hun/han sannsynligvis nødt til å ta den på igjen. Du kan være med på å øke tryggheten. Derfor kreves det ærlighet,åpen kommunikasjon og troen på at personen selv vil klare å normalisere sin spiseatferd»

Det er viktig å tenke på at en person med en spiseforstyrrelse er veldig var overfor ting som blir sagt. Vi er verdensmestere på å tolke ting i dens verste mening. Da hjelper det ikke mye å bli minnet på de negative egenskapene vi har,men heller fokusere på det vi faktisk klarer,og de gode egenskapene vi har. Det øker selvtillitten og det hjelper på motivasjonen til å jobbe riktig vei.

-Å høre at man er tynn eller har blitt tynnere kan være akkurat den lille forsterkeren mange trenger for å opprettholde slankingen ved like. Vedkommende «lykkes» med det hun/han driver med. Så trå varsomt på akkurat dette punktet!

-Aksepter vedkommende som et selvstendig menneske! Godta at hun/han er som hun/han er, tenker som hun/han gjør og  har egne meninger om ting. Vis respekt!

-Kontroll og mas kan fort gi motsatte resultater av det som ønskes! Snakk med vedkommende. Prøv å ha en åpen dialog.

-Ikke vær terapaut. Det er ikke din oppgave,og det er umulig for deg å klare å være objektiv eller å ha den nødvendige avstanden for å kunne yte profesjonell hjelp.Men du er en viktig medspiller i det daglige.

-La vedkommende selv bestemme om hun vil spise sammen med dere eller ikke. Ikke mas,og for all del ikke kommenter spisemønster eller mengde.Det er vanskelig nok som det er å delta på et måltid med andre. Ikke  gjør det verre. Vær glad for at hun/han i det hele tatt deltar under måltidet.

(Kilde: Spiseforstyrrelser,en håndbok for foreldre og andre pårørende,IKS &ROS,1999)

Din viktigste oppgave som pårørende er å være tilstede! Lytt til det vedkommende har å si,ha en åpen dialog,vær støttende. Vis at dere er tilstede,og fortell at hun/han kan komme til dere når hun/han selv ønsker å prate. Gi ros,og fokuser på det vedkommende klarer,ikke det hun/han ikke klarer,det river ned selvfølelsen. Og ikke bruk tvang på noen,for det kan som sagt over her bare lede til motsatt ønsket effekt. Det kan gjøre ting enda verre enn strengt tatt nødvendig. Det skyver deg bare enda lengre i fra vedkommende. Vis oppriktig interesse både til henne/ham og for selve spiseforstyrrelsen. På den måten kan dere best hjelpe vedkommende og finne riktige løsninger og veier å gå for at vedkommende skal klare å komme seg ut av spiseforstyrrelsen.

Dere som pårørende er viktige brikker i puslespillet som skal legges for å få et helhetlig bilde.

Hvordan leve med sf syk Laila.


Jeg fikk en liten «utfordring» fra min ex,om å skrive et innlegg om hvordan jeg tror det var for han,som samboer,å leve med meg.

Ouch!
Men jeg tar som vanlig utfordringer på strak arm,så jeg tar også denne.

Jeg vet at jeg ikke var/er enkel å leve med. Humøret mitt svingte veldig (les forrige innlegg),og jeg kunne lett ta meg nær av ting han sa. Jeg kunne eksplodere i sinne,mens han satt der neste helt sjokka,med åpen munn og haka omtrent på gulvet. Jeg var sint,jeg var oppgitt,jeg var fortvilt,forbanna,irritert,frustrert.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det,men jeg fant vel ikke alltid de rette ordene,og dermed var det jo forståelig at han heller ikke skjønte.
Når jeg hadde tunge stunder,så var jeg så fordømt sliten,fysisk og psykisk,at alt var et ork,og jeg orka knapt snakke om det som gnagde på inni meg. Han tolka ting feil mange ganger,men han visste jo ikke hvordan han alltid skulle tolke det heller.

Maten var alltid et problem. Han ville aldri tvinge meg,eller stoppe meg fysisk fra å gå å kaste opp etter måltidene,selv om han visste at det var det jeg gikk for å gjøre. Han sa at det kunne gjøre ting verre for meg,og utløse en enda verre utblåsning fra meg. Men han var selvsagt fortvilt,og visst ikke hvordan han skulle håndtere alle situasjonene. Hva godt han kunne gjøre. Og hvordan han skulle gå fram. Jeg skjønner han så godt. Man blir rådvill.

Selv om han også reagerte på sin måte sin måte,så støttet han meg alltid. Han ga meg nærhet,råd,tips,han var villig til å gjøre mye. Jeg vet ikke om jeg alltid ga uttrykk for hvor mye dette betydde for meg,men jeg skjønner også at han ikke følte det hver gang. At han ga og ga av seg selv,uten at jeg alltid ga uttrykk for takknemlighet. Jeg sa det nok ikke alltid med ord,men jeg gjorde ting som man gjør som samboere,jeg laget mat,jeg stelte hjemme,jeg lufta hunden sånn at han også fikk litt pause fra alle turene som måtte gjøres med det å ha en hund. Kanskje gjorde jeg ikke nok. Jeg tror nok at han kanskje ville få det bekreftet med ord også,og der var jeg som sagt ikke alltid like flink.

Han har dratt ned til psykiatriske når det gikk for lang tid mellom timene mine,fordi han mente at jeg trengte mer hjelp. Han var utrolig fortvilt,og synes ikke jeg fikk nok hjelp.

Jeg var/er bitchy,jeg var/er vanskelig,jeg var stille,jeg utelukket han,og han var utrolig fortvilt mange ganger. Han ble sliten av det selv,og det skjønner jeg veldig godt,fordi jeg vet at jeg ikke er enkel å bo med. Jeg er meget sta,(steinbukk)og har en tendens til å si ting rett ut,rett fra levra,og det skjønner jeg at folk kan tolke ulikt. Dette var hvertfall nytt for han,måten jeg uttrykte meg på,både med ord og handling. Han måtte jo nesten få hjertestans mange ganger. Men det er sånn jeg er. Men jeg kan tenke meg (og jeg vet) at dette måtte han sjokkert han noe så inn i gamperæva.

Jeg kan ikke vite fullt og helt hvordan det er for andre å leve med en som er psykisk syk,jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen,men som sagt,jeg vet at jeg kan være vanskelig å bo med,pga humørsvingningene mine,utbruddene mine,handlingene mine,ordene mine. Jeg er sta,og jeg står på mitt,og har litt vanskelig for å inngå premisser av og til,og det må også ha gitt en stor følelse av oppgitthet,og hjelpesløshet for han.

Det er dette jeg kan si,min oppfatning,for hans del. Bare han kan fortelle det fullt og helt.

Hvorfor holder vi andre mennesker på avstand?

Hold me, but leave me alone
Jeg leste et flott innlegg i Lise Hetland sin blogg i dag, hvor en av hennes beste venner skrev et innlegg om hvordan det er å være en pårørende til noen som er psyksisk syke. Og det inspirert meg til å skrive mitt innlegg i dag. Dere kan lese Lise sitt innlegg her.

Jeg har nå hatt min bulimi i 14 år, og har dermed en del pårørende rundt meg, familie og venner. De jeg jobber med er også involvert i min situasjon.
Alle har spurt meg om forskjellig ting de har lurt på, og fortalt meg at jeg ike bør gjøre ditt eller datt. Hvorfor ting er blitt sånn, hvorfor jeg gjør som jeg gjør som jeg gjør, hva som kværner rundt oppi hodet mitt osv. Jeg prøver å forklare ting på min måte, bruke de ordene som jeg synes best kan forklare. Likevel er ikke det nok. De kan aldri forstå fullt og helt.

Av og til føler man frustrasjon over at de ikke kan forstå, at uansett hvordan du forklarer deg, så kommer ikke budskapet ut på den måten som gjør at de blir klokere. Og dermed er det veldig lett for oss som sliter gir opp å prøve. Selv om jeg vet at det er folk rundt meg som vil stille opp for meg, som tilbyr meg at jeg kan ringe dem når som helst på døgnet, at jeg kan komme på besøk eller hva som helst for å koble ut, så tar jeg ikke alltid imot disse tilbudene. Jeg føler meg rett og slett ikke vel ved å bryte sammen med andre tilstede. Jeg føler ikke for å gråte foran andre…istedenfor så holder jeg masken på, eller isolerer meg og sier at jeg klarer meg. Det går bra…jeg overlever…

Vi putter opp en mur rundt oss, og vi slipper ikke inn hvem som helst bak den muren, noen slipper ikke inn noen som helst. Vi vil ikke vise den mest sårbare siden ved oss selv.
Vi er vel redde for å enten belaste andre for mye, eller vi er rett og slett ikke istand til å stole så mye på andre at vi lar dem se hvor sårbar vi egentlig vi er. Vi gir heller andre tegn…som å sende en sms, eller ved å prate på msn..da er vi gjemt bak en skjerm, og slipper å se andre face to face. Da slipper man å vise seg i det svake øyeblikket.

Jeg føler ikke for å plage andre med mine egne problemer, jeg føler ikke at uansett hva, så kan ikke de fikse noe som er vondt inni meg. Jeg holder meg heller for meg selv enn å involvere andre, likevel ønsker jeg å kunne få lov til å bli tatt vare på, at noen kan holde rundt meg og bare være der. «hold rundt meg, men la meg være i fred»

Grunnleggende prinsipper for familien

Gi uttrykk for gode følelser

Vi trenger alle bekreftelser. Noen trenger mer og flere. Si det-og ofte! Få har vondt av å høre:»jeg er glad i deg» Vi tror kanskje at vår kjærlighet er åpenbar overfor den det gjelder. Men det er mye som ikke synes,særlig hvor det møter en elendig selvfølelse. Disse har en vond tendens til å tolke i negativ retning.

ET TIPS:

Vis din omsorg ved å skrive det ned! En hilsen på en lapp eller et bilde kan være godt å ha i vesken eller lommen.

Å se

Noe av det viktigste er å vise at man
ser sine nærmeste. Selv om man som mor,far,partner eller venn ikke helt hva man skal gjøre,er det viktig å vise at man forstår at det er et problem, og at man gjerne vil hjelpe. Evnen til innlevelse er en egneskap ved personligheten. Men det er ingen grunn til ikke å tro at den kan utvikles. Det hjelper å anstrenge seg. Å se den som har en spiseforstyrrelse,er ikke minst å se at det handler om langt mer enn kg eller antall overspisinger. Om man forsøker å kikke bak og forsøker å forstå,hender det at man fatter mer av hvorfor mange gjemmer seg bak maten.

Frykt for forandring

Motstand mot forandring og motstand mot hjelp er-især i de innledende fasene-en del av tilstanden; slik det er en del av tilstanden å være kortpustet ved en lungebetennelse. Utfordringen for de nærmeste er å forstå dette-å se det som frykt- og ikke som uvilje og faenskap.

Sorte hull

En alvorlig spisefortstyrrelse er blitt sammenlignet med de sorte hullene i verdensrommet. De suger til seg energi og fanger den i sitt indre.

Informasjon for pårørende

Jeg kommer til å oppdatere akkurat denne posten her flere ganger, for jeg vil ha all informasjon sånn generelt i dette her innlegget. Og jeg tar for meg kun bulimi…hvertfall i første omgang.

BULIMI:

Bulimi er den meste utbredte av spiseforstyrrelsene. Det mest fremtredende ved bulimi er overspisingsepisoder som kan etterfølges av selvfremkalt oppkast. Overspisingen er ikke knyttet til fysisk betinget sult. Hyppigheten av overspisingsepisodene kan variere fra mange ganger pr. uke til et par.tre ganger i måneden. Oppkast kan kombineres eller erstattes med bruk av avføringsmidler, vanndrivende midler, faste og ekstrem trening for å regulere vekten. Personer med bulimi er som oftes normalvektige,selv om man i noen tilfeller kan se vektsvingninger. Om ikke alle hat et forstyrret kroppsbilde,er de med bulimi preget av sterk misnøye med kroppens størrelse og form.

ÅRSAKER:

Når en person utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse,reiser spørsmålet seg både hos den som lider og hos menneskene rundt: Hvorfor?Hva er årsaken? Det finnes ingen entydige,eller enkle svar på dette spm,og det finnes heller ikke kun en årsak. Dette er en lidelse som har sin bakgrunn i et samspill mellom flere faktorer. For å forstå mer, er det nødvendig å gå inn på tre hovedområder i personens liv. I tillegg til disse livsområdene vil flere hevde at både biologiske og genetiske forhold spiller inn. Dette går imidlertidig ikke inn på her. Her konsentrerer vi oss om følgende livsområder :

*Individuelle psykologiske forhold
*familiemessige forhold
*kulturelle forhold

INDIVIDUELLE PSYKOLOGISKE FORHOLD:

Sentralt i spiseforstyrrelsen er personens selvbilde. En person med eb spiseforstyrrelse er ytrestyrt i den forstand at hun (bruker hun-kjønn som eks) forsøker å bygge sitt selvbilde på ytre signaler som gis fra andre mennesker. Derfor er detnærliggende å se på aspekter som indentitet,selvstendighet, og grenser til omverdenen. En pers. med en sf har ofte vanskelig for å kjenne hvor grensen til omverdenen går,hvor hun slutter og andre begynner.

Evnen til å romme og holde ut vanskelige følelser som sinne, frykt,frustrasjon,sorg,savn og til og med glede er ikke utviklet eller blir holdt borte fra bevisstheten hos personer med sf. Mange har også store problemer med å sortere ut hva som er hva. De fleste følelser flyter sammen,og derfor opplever mange et følelsesmessig kaos. Evnen til å uttrykke egne behov blir derfor problematisk.

Dette kan også ha sammenheng medn noe de fleste snakker om med etterpåklokskapens refleksjoner. Mange kan fortelle om en følelse av å ikke høre til i denne verdenen. Livet blir en streben etter å finne en rolle som en selv tror forventes og derfor har sin beretigelse. Av den grunn oppleves også mange med sf som veltilpassede helt inntil sf tar overhånd og den snille,greie og fleksible jenta *forandres*

Mange med sf blir karaktisert som ytters sensitive personer,pliktoppfyllende,ansvarlige og med høye idealer. Det kan umiddelbart virke som positive og misunnelsesverdige karaktertrekk,men mange har vanskelig for å finne en balanse mellom egne behov og ønsker, og ytr krav. Sårbarheten i forhold til omverdenen kan bli så stor, at overlevelsesmekanismen blir å forsøke å tilpasse seg de ytre krav og verdier. Jakten på perfektheten synes å være den rette løsningen.

FAMILIEMESSIGE FORHOLD:

Det er hensiktsmessig å se på familien for å se om det er sider som kan ha bidratt til at et familiemedlem utvikler en sf.

Familiens forhold til mat er sentral – alt fra atmosfæren rundt måltidene til hva den med sf kan ha lært av andre fam.medlemmer om følelser knyttet til maten. Her siktes det til å spise med dårlig samvittighet og skyldfølelse,trøstespising- er maten en fiende eller en venn? I hvilken grad er maten en erstatning for trøst og omsorg? Vi tenker også på hvorvidt det har vært tillat å lytte til egne signaler om sult. I noen hjem holder man seg strengt til faste måltider uansett hvor sultne barna er, og barna skal spise opp maten selv om de er mette.

Andre familier igjen er preget av det motsatte. Noen personer med sf kan fortelle om en oppvekst der de ble trukket inn i de voksnes konflikter og problemer. Mange har da utviklet en rolle som den som skal trøstespise og hjelpe en eller begge foreldrene.

En annen variant av å bli trukket inn i de voksnes verden er på et altfor tidlig tidspunkt,er når foreldrene ikke klarer å lage er klart skille mellom generasjoner.

Å lære seg å bli kjent med egne grenser er et sentralt tema for personer med sf. Når man utvikler en selvoppofrende voksenrolle kan dette bli meget problematisk. Selvstendigheten og uavhengigheten går på bekostning av felleskapet. På den andre siden av skalaen ser man også at noen barn er blitt så overbeskyttet at de ikke har fått anledning til å bli kjent med egne behov, noe som er et nødvendig grunnlag for den naturlige løsrivelsen.

Det er et tegn som tyder på at i noen tilfeller går misbruksmønstre i arv. Noen personer med sf har opplevd i sin oppvekst at misbruk av alkohol,medikamenter,narkotika,mat og lignende har vært brukt som mestringsstrategier i forhold til å håndtere følelser.

Det faktum at de fleste som får sf er kvinner gjør at en også må rette søkelyset på kjønnsroller. Her er vi i et grenseland som går over i kulturelle faktorer,men aksept av eget kjønn, og en trygg og positiv kjønnsidentitet henger også sammen med hvilke modeller og forbilder en har vokst opp med i nær i nær familie. Mange unge kvinner i dag orienterer seg mot en annen kvinnerolle enn morens, noe som kan skape vansker både for moren og en derved påfølgende skyldfølelse hos datteren. Andre igjen retter fokus på at magre guttekropper uttrykker lengsel og savn etter faren.

KULTURELLE FORHOLD:

vår tids idealer som effektivitet,dyktighet,kontroll og selstendighet er maskuline verdier som hører hjemme i en materalisitisk verden. Slanking, som er storindustri i vår kultur, har liten berettigelse i samfunn som lider under matmangel, og annen materiell nød. Ulike kulturer har også ulike kroppsidealer,selv om disse er i ferd med å å bli visket ut. I dag er idealet å være superslank, og kanskje ser vi en dreining fra den gutteaktige magerheten over på en sylslank kropp med store bryster.

Unge jenter og gutter i dag er utsatt for store forventninger som omhandler både de feminine og de maskuline sidene. Den vestlig kulturen er også i all sin overflod preget av helse og sunnhetsidealer som mange forsøker å leve opp til. Altfor mange tilpasser seg ved å spise som sunnhetsapostler på de synlige arenaene, og som grådige junkfoodelsker i smug.

FYSISK SKADEVIRKNINGER:

Personer med sf er utsatt for en rekke fysiske skadevirkninger. Risikoen og alvorsgraden av komplikasjonene varierer med sf intensitet og varighet, og med personens allmenntilstand. De forhold som særlig medfører skader er:

*ekstremt matinntak i løpet av et kort tidsrom
*opåkast med tap av magesyre
*overvekt
*manglende næringsinntak og undervekt
*misbruk av avføringsmidler og vanndrivende midler.

Plager med hud,hår og negler:

Plager med hud,hår og negler er typisk ved underernæring. Tørr og rynket hud kan skyldes uttørring og lite underlagsfett. Hårtap.spesielt av hodehår,er vanlig. Ved stor undervekt eller rask vekttap, opplever noen å få dunet behåring over hele kroppen. Dette forsvinner vanligvis av seg selv når vekten normaliseres. En annen hyppig plage er skjøre negler som brekker lett.

Plager fra mage- og tarmsystemet:

Lavt matinntak, som ved anoreksi, medfører nedsatt bevegelse i tarmen og forsinket tømming av magesekk. Forstoppelse er en annen plage som henger sammen med nedsatt tarmbevegelse.Forstoppelse kan også skyldes et kaotisk spisemønster og misbruk av avføringsmidler. Misbruk av avf.midler kan gi store og varige skader på tarmen.

Magekatarr og spiserørskatarr er vanlige plager når en har et kaotisk spisemønster. Symptomene er sure oppstøt,uvelhet og smerte. Stemmebåndene,spiserør,gane og svelg kan ta skade av hyppig oppkast og av bruk av gjenstander for å fremkalle oppkasten.

Overvektige er utsatt for å utvikle gallesten og risikoen øker med økende vekt. Dette skyldes stor kolesterolomsetning og økt utfelling av avfallsstoffer i galleveiene.

Mange plages av at spyttkjertlene foran øret vokser og blir ømme. Dette skyldes at spyttkjertlene ved stort matinntak stadig aktiveres. Hevelsen kan være midlertidig og oppstå noen dager etter en overspisingsepisode, eller være permanent. Dette forsvinner ved normalt matinntak.

FORSTYRRELSER I VÆSKE- OG ELEKTROLYTTBALANSEN:

Blodet inneholder en rekke mineraler som kalles elektrolytter. Hvis nivået av de ulike stoffene blir for lavt,får personen ulike plager og sykdommer. Forstyrrelser i væske- og elektorlyttbalansene kan skyldes misbruk av avføringsmidler eller vanndrivende midler,oppkast eller lavt væskeansamlinger i kroppen. Tap av kalium gir en rekke symptomer som tretthet,slapphet,muskelrykninger,irritabilitet,apati,glukoseintolereranse,kvalme og brekninger,forstoppelse,nedsatt nyrekonsentrasonsevne med økt vannlating og vannlating om natten, uregelmessig hjerteaksjon og ved alvorlig kaliummangel risiko for hjertestans.

TANNSKADER:

Tannskader kan forårsakes av at magesyre kommer i kontakt med tennene når en kaster opp. Tannemaljen ødelegges og kan etterhvert forsvinne helt. Personer med sf er også mer utsatt for hull i tennene ved hyppig matinntak fordi syrebalansen i spyttet endres når en spiser.

HORMONELLE FORSTYRRELSER:

Menstruasjonsforstyrrelser eller manglende menstruasjon froekommer hyppig som følge av undervekt og dermed lavt østrogennivå i blodet. Ved lav vekt hos gutter og menn ser man også et lavere testosteronnivå enn normalt.

ca.50% av normalvektige bulimikere har uregelmessig menstruasjon som flge av hormonelle forstyrrelser. Dette kan henge sammen med ekstrem fysisk trening eller psykisk ubalanse.

Veksthemming kan forekomme ved grov underernæring mens en forsatt er i vekstfasen. Dette skyldes forstyrrelser i veksthormonnivået. Det er meget viktig å oppsøke lege raskt når det dreier seg om barn og tenåringer som fremdeles vokser.

FORSTYRRELSER I BLODSUKKERREGULERINGEN:

Forstyrrelser i blodsukkerreguleringen kan medføre lavt og svingende blodsukkernivå i blodet med påfølgende svimmelhet og uvelhet. Ekstremt lavt blodsukker kan oppstå etter en overspisingsepisode på karbohydratrik mat med påfølgennde oppkast. Symptomer på dette er svimmelhet,uvelhet,kaldsvetting,og irritabilitet. Personer er spesielt utsatt hvis hun på forhånd har fastet en del timer slik at blodsukkeret i utgangspunktet er lavt.

FORSTYRRET TEMPERATURREGULERING:

Mange plages av at de fryser selvom det er varmt vær og de har godt med klær på. Dette kan være homonelt betinget. Det kan også være en konsekvens av lite underhudsfett og av at blodårene i huden ved undervekt og underernæring trekker seg sammen for å fordele blodet til de indre organene. Mange får en blålig farge som følge av dette. Overvektige er ofte plaget av høy kroppstemperatur og svette. Dette henger sammen med mye underhudsfett, og at kroppen er tung å bære.

SKADER OG PLAGER FRA MUSKEL- OG SKJELETTSYSTEMET:

Beinskjørhet oppstår når knoklene tappes for kalk. Når fettvevet i kroppen kommer under er visst nivå,synker nivået for det kvinnelige kjønnshormonet østrogen som et nødvendig for kalkopptak. Dette medfører at benvevet blir porøst, og selv små belastninger kan føre til brudd. Et tegn på at østrogennivået er for lavt,er når menstruasjonen forsvinner.

Beinskjørhet kan ikke helbredes. Det kan forebygges ved god ernæring og begrenset inntak av nikotin,alkohol og kaffe. Passe mengde fysisk aktivitet styrker muskulaturen som dermed støtter skjelettet.

PSYKISKE SKADEVIRKNINGER:

*følelsesmessig ustabilitet
*senket stemningsleie
*sløvhet
*asosialitet
*nedsatt konsentrasjonsevner og hukommelse
*økt opptatthet av mat
*tap av sultfølelse
*tvangshandlinger og ritulare
*bisarr atferd
*»bulimiske» trekk

ANOREXIA NERVOSA:

Motstand mot å opprettholde normal vekt i forhold til alder og høyde som resulterer i 15% vekttap under forventet normalvekt.Intens frykt for fedme eller for å legge på seg,selv ved undervekt. Forstyrret opplevelse av kroppens størrelse og form,benektelse av at vekttapet er alvorlig,eller at man sterkt knytter selvfølelse til vekt og utseende. Fravær av menstruasjon hos jenter og kvinner.

Typer:

Ikke-bulimisk (restriktiv) type:
Personer som har anorexia nervosa,har ikke gjentatte episoder med overspising.

Bulimisk type:

Gjentatte episoder med overspising.

BULIMI NERVOSA:

Gjentatte episoder med eoverspising. Overspising defineres som både 1) spising innenfor et avgrenset tidsrom,innenfor hvilket matmengden er større enn det som kan oppfattes som vanlig, og 2) kontrolltap over spisingen i dette avgrensetetidsrom,slik at man føler at man ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden mat.
For å forhindre vektøkning eller for å redusere vekten brukes oppkast,avførende midler elelr vanndrivende medisiner,eventuelt i kombinasjon med streng faste/slanking eller fysisk aktivitet. Selvfølelse er svært knyttet til vekt og utseende.

TIDLIGE TEGN

I forhold til mat:

*opptatthet av mat
*leser oppskrifter og kokebøker
*viser finfølelse for mat-*jeg tåler ikke*
*spiser mindre
*foretrekker å spise alene
*lager mat for andre-men ikke til seg selv
*velger nesten utelukkende lakalori-mat
*irritabel og stresset rundt måltidene
*endret atferd i forbindelse med mat-som å skjære maten i mange små biter,flytte den omkring
på tallerkenen eller smøre den utover.
*kaster mat og gjemmer mat- i servietter,lommer osv
*samler og lagrer mat
*forlater bodet under måltidet eller umiddelbart etterpå
*går på rommet eller badet etter måltidet,setter på høy musikk,tv,spring-eller alt på en gang
*overspisinger
*spiser i skjul
*oppkast
*benekter sult når det er opplagt at hun må være sulten
*vurderer selvfølelse i forhold til hva som er spist
*stress og skyldfølelse for å ha spist
*godtar ikke ikke-planlagte situasjoner som har med mat å gjøre
*svært irritabel når måltidene er tidligerer eller senere enn vanlig
*drikker mye vann
*lett-drikker fir å fordøyve sultfølelse

Humør og atferd:

*veier seg ofte
*overdreven fysisk aktivitet-ekstra villig til å gjøre ærender som involverer aktivitet
*samler informasjon om slanking fra magasiner,bøker osv
*misbruker avføringspreparater
*bruker store klær for å dekke til avmagring
*søvnvansker
*generelt irritabel
*misliker seg selv
*trass og stahet
*utvikler rigide daglige rutiner
*sosial tilbaketrekning
*ekstra ivrig til å være hjelpsom-ofte for å kompensere for en skyldfølelse
*svært opptatt av sult i den tredje verden
*insisterer på at man er fet når det åpenbart er uriktig
*ekstrem frykt for vektøkning
*andre former for selvdestruktiv atferd

Fysiske tegn:

*vekttap
*vektsvingninger
*manglende menstruasjon
*svimmelhet,eventuelt besvimelser
*tretthet
*magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat
*lav kroppstemperatur og fryser
*dårlig blodsirkulasjon,kald på hender og føtter og sår kan ha vanskelig for å gro
*blålig farge på hender og føtter
*dunete behåring i ansikt og særlig ryggen
*mister kjønnshår og hår under armene
*hodehår blir flatt og livløst
*spenningshodepine og muskelsmerter
*hovne kinn

RÅD FOR PÅRØRENDE:

Det er sjelden at pasienter forteller til foreldre at de sliter med spiseproblemer. De bruker mye energi på å skjule sykdommen, enten på grunn av skam eller redsel for å legge på seg.
Anorektikere føler ofte at de ikke har noe problem, og vil gjøre hva som helst for å forsøke å overbevise deg om at alt er i orden. Bulimikere kan føle overveldende skam og vil derfor ofte benekte at de har et problem.
Når du skal ta opp problemstillingen med barnet ditt, er det viktig å forbrede seg, skriv gjerne ned det du er bekymret over. Pass på at dere tar det opp når alle er rolige og ikke har andre ting fore. Prøv å ikke bli sint eller anklagende. Bruk så mange «jeg» setninger som mulig, i stedet for «du» setninger.
Det finnes effektiv behandling for spiseforstyrrelser. Prognosen for pasientene er svært avhengig av hvor tidlig de blir fanget opp og henvist til behandlere som har erfaring med spiseforstyrrelser. Det er derfor viktig å ta kontakt med fagpersonell på et tidlig tidspunkt i sykdomsforeløpet.
Sult og andre fysiske reaksjoner på spiseforstyrrelser kan gjøre det vanskelig å foreta fornuftige valg. Du kan bli møtt med sinne, tårer eller beskyldninger. Det er viktig å forholde seg rolig, og ikke bli dratt inn i diskusjoner. Hold fast på at du er bekymret, og at dere må søke hjelp.
Du må forvente at barnet ikke vil til behandling, men sett en klar grense med henhold til en medisinsk vurdering.

Kognitiv adferdsterapi:

Kognitiv adferds terapi er en løsningsorientert behandlingsform. Det legges lite vekt på fortid, men konsentrerer seg mest om nåtiden og fremtiden. Kognitiv adferdsterapi har vist seg å være meget effektivt ved spiseforstyrrelser.
Det er en tett forbindelse mellom tanker, følelser og adferd. Kognitiv adferdsterapi går ut på at personen lærer å kjenne igjen og forandrer negative tankemønstre. Det gir en positive effekt på adferd (f. eks. spisemønster) og følelser (f.eks. depresjon). Målet er å få brutt de negative tankerekkene, og gi deg en annet, sunnere syn på deg selv og dine omgivelser.
Behandlingen går ut på at pasienten skal øve seg på ulike oppgaver mellom behandlingstimene, og stadig arbeider mot nye mål. Dette er i motsetning til mer tradisjonell terapi, som hovedsaklig benytter samtaleterapi.

Ved mistanke om en sf, oppsøk hjelp hos sykesøster eller fastleg for videre henviselse til psykolog eller psykiater.

Informasjon hentet fra Finn Skårderud,IKS
og anorexia/bulimia foreningen og Volvat medisinsk senter.