«Det er jo bare…»

Jeg har lyst til å skrive en liten fortsettelse på innlegget jeg skrev på søndag, «Jeg vet hvordan du har det«. En liten forlengelse kanskje. Noen skrev en kommentar i det innlegget, en annen setning som irriterer minst like mye som «Jeg vet hvordan du har det». Nei, stryk minst like mye, enda mer er det riktige her, hvertfall for min del, men jeg vet også at mange andre er enige med meg her. «Det er jo bare å…». Det er jo bare å spise, det er jo bare å la være å kutte seg, det er jo bare å smile, det er jo bare å glemme, det er jo bare å face, det er jo bare, det er jo bare. Joda, det er jo bare, vi har alle valg, vi kan jo bare gjøre. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt, at det er enklere sagt enn gjort i mange tilfeller, og da spesielt i tilfeller der psyken kommer inn. Jeg har full forståelse for at destruktive handlinger er uforståelig for de som selv ikke er der, selvsagt har jeg det, for jeg kan jo ikke helt forstå det selv heller, når det kommer til andre lidelser enn den jeg selv har, like fullt har jeg forståelse for det. Jeg har forståelse, uten at jeg helt forstår.

Jeg regner med at det er flere enn meg som en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg f.eks? Det gjør vondt, og tusen tanker raser gjennom hodet. Jeg kunne ha gjort bedre, jeg kunne ha oppført meg annerledes, jeg hadde ikke trengt å sagt ditt eller datt, jeg burde, jeg burde. Jeg er ikke bra nok, jeg er en taper, jeg er ikke fin nok and the list goes on and on. Og vet dere hva? Sånne tanker er faktisk destruktive, selvdestruktive, fordi man drar seg selv unødvendig lengre ned i grøfta. Tilintetgjør seg selv på en måte, småliggjør seg selv. Og det verste i en sånn situasjon, noe jeg selv også har opplevd, er når andre sier, det er bare å glemme ham/henne, drit i ham/henne, du fortjener bedre osv osv. Jo, kanskje fortjener man noe bedre om man er blitt dumpet, og spesielt om det er blitt gjort på en umoden måte. Likevel sitter man der, midt opp i kjærlighetssorgen, og bare ønsker at ting skal fikse seg. Sånne tilbakemeldinger er jo som regel ment i beste mening, som støtte og omsorg, likevel kan de være irriterende, fordi man rett og slett fortsatt har følelser for den «drittsekken». «Det blir bedre». Ja, en gang vil det selvsagt også bli bedre, men der og da er alt bare vondt, «Det blir bedre» hjelper ikke der og da. Jeg ble lynforbanna en gang jeg fikk en sånn kommentar, selv om jeg visste at den ikke var annet enn godt ment. Og jeg freste tilbake. Jeg burde kanskje ikke ha gjort det, men der og da var det den eneste tilbakemelding jeg kunne komme med, fordi jeg satt med vonde følelser, og ønsket bare at alt skulle ordne seg, om jeg så måtte forandre meg. Noe som i seg selv er totalt feil, om man ikke kan bli elsket for den man er.

Nå var det ikke kjærlighetssorg jeg skulle snakke om, men det var et enkelt eksempel, som kanskje flere kunne kjenne seg igjen i, som kanskje (forhåpentligvis) gjør at det også går an å se på psykiske lidelser og atferd som følge av det, med litt andre øyne. Nå kan det selvsagt ikke sammenlignes helt, men mye blir på en måte likedan likevel, som at det ikke er bare bare. Når jeg, som sliter med mat/kropp/vekt/kaotiske tanker og følelser, og har gjort det i 17 år, får en kommentar som «Det er jo bare å spise, og la være å kaste opp», så gråter jeg innvendig og vrir meg i avmakt. På grunn av lite innsikt, og uvitenhet fra den som uttaler en sånn kommentar. Hvordan kan noen si noe sånt, når de ikke kan sette seg inn i hva en spiseforstyrrelse går ut på? Jeg vet at det ikke er en enkel problematikk å sette seg inn i, for all del, men likevel, når det er så mye informasjon om spiseofrstyrrelser, så burde man hvertfall skjønne såpass at det ikke er så enkelt. Hadde det vært så enkelt, så hadde ingen slitt, med mindre de virkelig ønsket det så klart. Noen velger jo å kalle en spiseforstyrrelse, kanskje da spesielt anoreksi, for en livsstil. No fucking way sier jeg. Og joda, det kan kanskje virke som et enkelt valg å bare spise den brødskiva eller hva det nå enn skulle være, det er jo bare å åpne kjeften, tygge og svelge. Men det er faen så vanskelig. Jeg satt ikke å grein under flere måltider på Modum fordi jeg syntes det var enkelt, eller gøy. Nei, det var fordi jeg syntes det var vanskelig. Noe så grunnleggende og naturlig som det å spise, var, og er, vanskelig. Og ja, jeg smurte på brødskiva, jeg åpnet kjeften, jeg tygde og svelget, men kaoset oppi hodet var en rent og skjært helvete. Uten sidestykke.

Det er heller ikke sånn, som mange kanskje tror, at de av oss som sliter, ikke prøver. For det gjør vi. Jeg synes ikke det er hysterisk morsomt å ha overspisinger og oppkast, det er tragisk, rett og slett, likevel tryner jeg innimellom. Det igjen betyr ikke at jeg aldri klarer å spise normalt, for det gjør jeg ofte. Hver dag faktisk. Dessuten har flere destruktive handlinger forsvunnet for min del, fordi jeg har fått jobbet med det, og fordi andre faktorer har vært inn i bildet. Jeg kuttet ut antidepressiva f.eks, som gjorde meg så mye verre. De hadde motsatt av ønsket effekt, jeg ble mer depressiv og destruktiv av å gå på dem. Det var sånn de virket på meg. Heldigvis fungerer de for andre igjen. Det som virker for noe, trenger ikke nødvendigvis virke for andre. For meg virket det å kutte dem ut, for på den måten forsvant mye av det destruktive.

Da jeg gikk på høyskolen, så hadde vi et fag som heter «Prestasjonspsykologi», og et av temaene vi hadde der var «Løsningsfokusert tilnærming», LØFT. Der er det 8 trossetninger, der en av dem er «Når noe ikke fungerer, prøv noe annet». Ikke det at jeg alltid har den setningen i bakhodet, likevel gjør jeg nettopp dette, bevisst eller ubevisst, på grunn av ting jeg har lært og erfart i behandling. Jeg prøver å gjøre noe annerledes, finner andre løsninger, prøver å få tankene over på noe annet, gjør noe som distraherer, gjør ting på en annen måte. Ting som gjør at det skal fungere best mulig, selv om det er vanskelig. Noen ganger blir det på en måte tvang, at jeg må tvinge meg gjennom det for å klare å få det til. Spise og prøve å glemme at jeg har spist f.eks. Ikke bli sittende og dvele ved det, la tankene på maten i magen plage meg sønder og sammen. Heldigvis vil jeg si, så liker jeg jo mat, og spiser selvsagt det jeg liker. Og når jeg er sammen med andre, så kan jeg også spise selv om det vi spiser er vanskelig for meg. Jeg prøver da å tenke at det jeg spiser ikke tar livet av meg, jeg dør ikke om jeg spiser det, og at kroppen trenger mat for å fungere. Men er det enkelt? Ikke i det hele tatt. Nettopp fordi mat har vært et stort problem for meg i mange år. Når det ble snakk om innleggelse for min del, så ble det som å lære å spise på nytt igjen. Noe så enkelt og banalt som å spise, måtte «læres» på nytt. Langt i fra enkelt, men nødvendig, og dessuten hadde jeg ikke noe valg heller.

Face your fear. Ja, det er det som må til. Like fullt er det ikke enkelt. Det å spise opp den brødskiva eller den middagen er likevel ikke ensbetydende med at spiseforstyrrelsen blir borte over natten. Det er ikke enkelt. Hadde spiseforstyrrelsen fått bestemm, så hadde ikke den maten gått inn i munnen, det var et valg jeg måtte ta ved hvert måltid, det er et valg jeg må ta hver dag, uten at det er enkelt. Ja, det er til syvende og sist mitt valg, vårt valg, men enkelt? Langt i fra, og til tider er det ikke bare å…. Det er nok enkelt å bare for de som ikke sliter, for det er jo ikke normalt å sulte seg, overspise og kaste opp, kutte seg, ligge i sengen hele dagen på grunn av depresjon, la være å gå ut døra and so on. Det er heller ikke uten grunn at flere trenger behandling, nettopp fordi det ikke er enkelt å bare.

Det er jo bare å spise. Det er jo bare å la være å kutte seg. Det er jo bare å smile. Det er jo bare å glemme. Det er jo bare å drite i. Det er jo bare å tenke på. Det er jo bare å overse følelsene. Det er jo bare å la være å sulte seg. Det er jo bare å la være å kaste opp. Det er jo bare å la være å overspise. Det er jo bare å slutte med tvangshandlinger. Det er jo bare å unngå. Det er jo bare bare. Nei, det er ikke bare bare. Det må jobbes med.

Det er våre valg, det er vår frykt, det er våre utfordringer, men det er ikke enkelt, og det skal det vel heller ikke være. Men prøv, om du kan, å ha i bakhodet at det ikke alltid er bare bare, selv om det for deg er bare bare. For de fleste av oss prøver nemlig å gjøre vårt beste, og vi prøver å komme oss dithen at vi også kan si, til oss selv, at det er jo bare, no problem.

Jeg jobber med matproblematikken hver eneste dag, noen valg er blitt enklere å ta, men langt i fra alle. Og enda, etter mange år i behandling, er det fortsatt mye som ikke er bare bare. Ting tar tid, og selv om jeg innimellom kjenner på at jeg er så utålmodig, at ting burde ha vært mye bedre, så er jo mye blitt bedre, for spiseforstyrrelsen opptar ikke hjernen min 90% lengre. Det handler om utfordringer og målsettinger, og når jeg klarer å prestere, så kan jeg, til en viss grad, kjenne på mestring, og det er jo en god følelse. (Jeg vet derimot at jeg burde bli enda bedre på å vedkjenne meg det jeg faktisk presterer…). Det er ikke bare bare å slite.

Det er mine meninger og synspunkter om dette temaet.

Jeg hoppet igjen..

Jeg tok sats, og hoppet. Først en gang, med en landing som endte i fall. Nå har jeg tatt sats og hoppet igjen. Hele to ganger. Hvordan landingen blir, gjenstår å se. Det vil si at jeg nå stå og svever i luften. Man kan jo aldri være sikker på hvordan en landing blir, når man hopper. Det gjelder å ha stødig kurs, ha troen på at det skal gå bra, men det vil alltid være ytre faktorer som påvirke utfallet. Noen man ikke alltid kan gjøre noe med, for innimellom er man faktisk avhengig av andre for at landingen skal gå bra. Innimellom trenger man altså hjelp og veilledning. Støtte og motivasjon, spørsmål og svar. Altså, flere faktorer kan påvirke et utfall. Når man hopper, så håper man jo selvsagt at landingen skal gå bra, helst knirkekritt, men nå er det jo sånn at ikke alle landinger er knirkefrie, men atman likevel lander, og holder seg oppe. Unngår fall. Hopper man ikke, så får man heller aldri vite utfallet. Og så har vi uttrykket «Det er bedre å hoppe i det, enn å krype i det». Har måtte gjort det noen ganger, og uansett utfall, så er jeg her ennå. Like hel, verden gikk ikke under, jeg dævva ikke, jeg har gått på en smell, men har reist meg igjen. Børstet støvet av henden og kommet meg videre.

Det er ikke alltid like enkelt å hoppe, noen ganger virker landingsplassen veldig langt vekk, og avsatsen for stor. Skremmende, skummelt, frykt, angst. Andre ganger virker ikke hoppbakken like skummel, den virker overkommelig, og skulle en falle, så vil ikke skadene bli så store. Det er helst i den minste bakken man bør begynne, sånn for ikke å gape over for mye på en gang. Man tar ikke sitt første hopp i hoppbakken i Vikersund, som er verdens største skiflyvningsbakke, da begynner man heller med å lage et bittelite hopp på plenen bak huset. Da bør selvsagt den plene helle nedover, og det bør gjerne være på vinterstid. Man kan eventuelt hoppe høyde, hvor listen ligger på et nivå som kan være overkommelig. Ikke to meter.

Hva som er skummelt, er selvsagt individuelt. Noen kan synes at lav høyde er skummelt i seg selv, mens andre er litt tøffere og legger lista litt høyere og bryr seg ikke om en skulle falle litt hardt. Noen liker høyden litt bedre enn andre. Noen synes det er spennende selv om det er bratt, og langt ned til landingsfeltet. Vi er ulike. Noen er mer redd for utfallet enn andre, noen tåler avvisning og nederlag bedre enn andre. Vi er ulike. Noen takler et «Nei» bedre enn andre. Vi er ulike. En sats som for noen kan virke som småhopp, kan for andre virke som store hopp, på lik linje som at dørstokkmila for noen er gigantiske å komme over, mens for andre er den helt flat og uproblematisk å overstige. Igjen, vi er ulike.

Jeg. Jeg kan være dårlig på å takle et nei, jeg kan være redd for å satse, jeg kan være redd for å hoppe. Det kommer faktisk an på dagsformen, hvordan humøret er, hvordan motivasjonen er, om jeg kjenner på håpløsheten, eller troen. Om jeg føler meg tøff eller feig. Om jeg føler at jeg fortjener det, eller ei. Om jeg føler at det er verdt det, eller ei. Jeg har før tatt sats og hoppet, selv om jeg var sikker på at jeg ikke kom til å overleve det, at jeg skulle komme meg gjennom det. Jeg fortalte om min spiseforstyrrelse. Jeg fikk ulike reaksjoner, men mest positive. Jeg tok kontakt for å komme meg i behandling. Jeg var livredd for å ikke bli tatt på alvor, at jeg ikke skulle være syk nok. Jeg ble trodd, og jeg fikk hjelp fort. Jeg var ambivalent, ville ikke ha hjelp, ville ha hjelp. Jeg valgte å få hjelp. Jeg valgte å søke meg til Modum, selv om en stor del av meg ikke ville, selv om en del av meg angret på det valget, selv om jeg var livredd. Jeg fikk plass, jeg presset meg selv til bristepunktet daglig, men jeg hoppet, og selv om landingen var meget utsø, så landet jeg. Og overlevde.

Jeg tok sats, og hoppet. Etter 15 år fortalte jeg noen som jeg hadde lovet meg selv å aldri fortelle til noen. Aldri skulle det komme fram i lyset. Skammen, og skyldfølelsen var for stor. De er fortsatt store, men nå har jeg åpnet opp for det. Det var vanvittig skummelt å skulle la noen andre få ta del i den hemmeligheten. Jeg brukte 4 måneder fra jeg først begynte å tenke tanken på å kanskje fortelle det, til jeg faktisk gjorde det. Det var tøft, og det var vanskelig. Men tilbakemeldingene jeg fikk gjorde at landingen ble noenlunde stødig. Nå har jeg delt historien med flere, nå skal jeg begynne å jobbe med det. Jeg står litt stødigere i forhold til dette nå. Det var kanskje det vanskeligste hoppet jeg har tatt så langt. Men det å be om hjelp i utgangspunktet, og å søke seg til Modum, var også to store hopp for meg. De har alle vært de største hoppene jeg har tatt, fram til de ble tatt.

Jeg er ikke ferdig med å leve ennå, jeg har forhåpentligvis mange år foran meg ennå, og det vil helt sikkert dukke opp flere vanskelige hopp, men en ting er hvertfall sikkert, at de valgene, eller hoppene, man tar hvor utfallet går på psyken, er de aller vanskeligste å ta. Da vil så mye annet virke som bagateller i forhold. Likevel kan det være store hopp som kan virke skumle å sette utfor, eller overkomme om du vil. Bare tenk på at enkelte mennesker synes det er vanskelig å bevege seg utenfor døren, fordi de har angst, andre har vanskelig for å ta heisen, noen har vanskelig for å ta en telefon, noen synes det er vanskelig å spise. For veldig mange er dette ting som en ikke tenker på en gang, at det er den naturligste ting i verden. Vi er ulike.

Dette ble et langt innlegg om satsing og hopping. En spasertur rundt grøten. Jeg ønsker ikke å fortelle om hoppene jeg har tatt akkurat nå. Det får gjenstå og se om jeg skriver om det senere. Jeg ville bare fortelle at jeg har tatt noen hopp i det siste, hopp som virket litt skumle å ta, men nå kom den en liten daredevil i meg, så jeg tok sats, og hoppet. Et fall, to der jeg nå står i løse luften og svever og ikke vet utfallet på. Jeg er spent på landingen. Det jeg vet for sikkert, er at fallene ikke vil bli så store at jeg blir hardt skadet. Kanskje vil jeg få noen skrubbsår, men det er noe vi alle får innimellom, det er noe jeg har fått mange ganger, uten at jeg har gått til grunne av den grunn. Jeg har da plaster i skapet.

I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.